Tor Albertsen

Alder: 67
  RSS

Om Tor

Teolog med sjelesorg som fokus.

Følgere

Å seire over skam

Publisert nesten 9 år siden

Jeg tenker på skammen ved å være unødvendig. Her tenker jeg ikke på den alvorlige skam, men den hverdagslige. Kan den beseires?

 

I vår protestantiske kultur er det produksjon som gir verdi. Å være aktiv og å ta ansvar gir produksjon, enten det er snakk om arbeid eller nære relasjoner. Den som ikke viser seg å lykkes med synlig ansvar er ikke dugelig til det. Det er skammelig å være ufør, i alle fall dersom de ikke har viktige relasjoner som fellesskap og samfunn trenger. Det er ikke uten grunn at å delta i fotball har den største verdi for engasjert barn og ungdom. Her er det aktivitet, konkurranse, dyktighet, fysisk styrke, samarbeid, m.m. I allerede tidlig alder blir kravene satt for ikke å skamme seg. I vår kultur regnes ansvarlighet som helt avgjørende for ens egenverdi. Opplevelse av ikke å være nødvendig forandrer de som det gjelder til å få et selvbilde uten selvrespekt, med alle følger det får for personligheten. Slik blir skam en ond sirkel. Dette sier jeg ut fra egen erfaring.

Mange blir etter som årene går klar over at mer enn det synlige spiller inn for å gi livet verdi. Kanskje det går opp for dem at de som skammer seg har en annen dybde i forståelse av livets tunge sider enn de som livet har gått ganske greit for. Og med dette som utgangspunkt: Hvorfor får ikke de som skjønner mest oppfordring til å gi videre sin innsikt, og at det får grunnleggende betydning? Hvem andre enn den som er skammet kan få betydning når et samfunn uten skam skal formes – et samfunn der alle opplever å være nødvendig?

Jeg opplever Kirkens bymisjons menighet på Tøyen som et forbilde. Der er det deltakere av alle forskjellige "kategorier", enten det gjelder bakgrunn, helse, økonomi, utdannelse, livssyn eller daglig virke, synlig eller usynlig. Og de er på alle måter i samme fellesskap. Og frivillige som har spesielt ansvar gjør sitt for at nye som kommer innom kan føle seg vel i miljøet og at de blir tatt på alvor.

Har Jesus noe å si oss her? Evangeliene forteller mange ganger om Jesu møte med de som skammet seg. Han lot dem som skammet seg, og som ikke var til annet enn en plage, bli forbilder for oss. (Og nå snakker jeg ikke om synd, men om skam!) Men er de forbilder for oss kristne – i praksis? Er menighetene et sted for den som lever i skam? Hva med stadig vektlegging av våre synder? Er det ikke nettopp de som skammer seg som syndsforkynnelsen treffer – så det svir?

Jesus er skammelig. Han går samme vei som taperne. Til slutt seiret han. Men vil vi det?

Gå til innlegget

Trossamfunns abortproblem

Publisert rundt 9 år siden

Fortsetter den som har fjernet fosteret å gå i kirken? Er både passiv og aktiv deltakelse i menighet uaktuell for foreldrene etter dette? Eller rettere sagt: Hvordan kan menighetens væremåte og bidrag være til hjelp i møte med dem?

Jeg vet at dette er et sammensatt problem, men tar i denne sammenheng opp rent praktiske spørsmål om menighetens måte å kommunisere med mor og far til foster som ble fjernet ved fremprovosert abort.

Jeg mener at trossamfunn har unndratt seg å ta opp menighetenes forhold til og møte med dem som har fjernet sitt foster. Så langt jeg kan se tar praktisk teologi lite opp både temaene om prests eller forstanders ansvar, veiledning og sjelesorg i denne sammenheng og om menigheters måte å komme de sørgende og fortvilte slik sett i møte. Og: Hvordan menigheten takle møtet med dem som ikke ser på unødvendig abort som en neglisjering av det 5. bud?  

Menigheter dobbelkommuniserer når den unngår å ta opp de tærende spørsmål. Slik vil kirken også miste tillit i den jevne befolkning. Blir ikke konsekvensen at stadig færre opplever at menigheter har så mye livsviktig å fortelle dem?

Mange vil ha et møte med en aktiv kirke som utfordrer og tar spørsmålet på alvor før de avgjør om fostret skal fjernes. Man går ikke i kirken eller menighet dersom man ikke har tillit til den. Hvordan kommer kirken dem i møte som har fjernet fosteret? Sjelesorg er en vei å gå. Men må det ikke samtidig stilles "krav" til den som har fjernet fosteret. Skal ikke skriftemål, på liturgisk eller fri måte, kreves? Hva er menighetens oppgave, enten de som har fjernet fostret vil delta som menighetslemmer eller ikke?

Gå til innlegget

Bilde må kreves!

Publisert rundt 9 år siden

Som jeg har ment lenge: Det bør være et krav til deltakerne i Verdidebatt at de legger inn bilde av seg selv.

Krasse(!), tøvete og latterliggjørende innlegg og kommentarer kommer i stor grad fra de som ikke viser seg fram med bilde av seg selv. Det er uredelig!

Det er rett og slett ubehagelig(!) av oss med bilde å oppleve at de "gjemmer seg unna". Dette gjelder også bilder som er noe annet enn deltakeren, f.eks. naturen, osv., eller er utydelig nok til at vi kan kjenne ham/henne igjen.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere