Tor Albertsen

Alder: 67
  RSS

Om Tor

Teolog med sjelesorg som fokus.

Følgere

Sigøynere og humanismens glipp

Publisert rundt 7 år siden

Historien viser at noe svikter ved å ønske å bli kvitt sigøynere. Det er det motsatte av nestekjærlighet. Og dersom de får det enda verre i et nytt land, vil de komme tilbake til Norge. Er det en løsning? Til det beste for signøynere og humanisme?

For et tusen år siden kom en ukjent folkegruppe, de kaltes signøynere, fra India og slo seg ned forskjellige steder i Øst- eller Sør-Europa. Det gikk ikke mange år før fastboende europeere ikke orket synet på dem. Og det gjorde de alvor av og forsøkte på forskjellig vis å fjerne dem, enten det var i ytterste konsekvens eller ved å jage dem fra distrikt, kongerike eller stat. Og i den grad man mente at de bidro med noe for samfunnet var det som slaver. Som mennesker, med sin kultur, språk og sitt levesett var de annerledes og ble behandlet deretter! Ja, slik at det er knapt å kunne forestille seg.

Også selv ville de at det skulle være et synlig skille, selvsagt uten at vold regnes med. Ettersom moderne tid vokste fram ville sigøynere/romfolket fortsatt at praktisk og muntlig kommunikasjon ikke ble mer av enn det nødvendige. For eksempel gjelder det skolegang og ekteskap. Akkurat som jødene var annerledes på sin måte og ble hundset med, var sigøynere det på sin måte. (Men en særlig stor forskjell gjaldt selvsagt utdannelse.)

I dag ser vi at akkurat det samme skjer. Vi normale kan ikke forholde oss til en kultur som har annerledes levesett, familie, økonomi, utdannelse, indre styresett og arbeid. Svært mye vektlegges på en annen måte enn vi gjør. Klanen har avgjørende verdi, men ikke hvilket land de opererer i. Klanen er staten, ikke hvor de er i geografien.

Men så til mitt poeng:

Hvorfor godtar vi ikke i vårt samfunn at en folkegruppe som er annerledes ikke får leve blant oss? All historie viser jo at det hjelper ingenting å jage dem fra det ene land til det andre. Både er det det stikk motsatte av nestekjærlighet, og dersom de får det enda verre i et nytt land, vil de komme tilbake til Norge. 

Hvorfor er vi så hjelpeløse? Eller godtar vi ikke at noen som er helt annerledes lever blant oss? Hvor humane er vi nordmenn egentlig? 

Hva kan løsningen være? Til signøyneres og humanitetens beste.

P.S. Se forøvrig Jahn Otto Johansens bok: Folket som ingen ville ha.

Gå til innlegget

Kort liv: Noen vits å elske?

Publisert over 7 år siden

Tiden blir jo så kort. Det har ikke noen hensikt. Jeg kan jo ikke se framover...

"Tiden er så kort." Hvem sier det? Vi har sagt det alle sammen - som et spørsmål. Eller rettere sagt: vår underbevissthet sier det. Og uten å være klar over det sier noe i oss at "dersom jeg ikke får leve så lenge..., ja, da kan det være det samme". Det ligger der på tross av at vi regner med å ha mange, mange år igjen. Eller: "Hva er det du sier? Skal jeg ikke leve lenger? Hva er vitsen med livet da?" Og fortvilelsen over fremtiden råder grunnen i stedet for å glede seg over dagene jeg får.

Einar er født for noen dager siden og legen kommer til barselsengen. "Det er bare å beklage, men Einars sykdom er alvorlig. Mye tyder på at han bare får leve 2-3 år", sier han. Hvorfor er slekt og venners reaksjon fortvilelse når mor og far til Einar forteller det til dem? Enn å elske ham de 2-3 år han får leve? Å elske - i sorgen over at han snart ikke er blant dem?

Det som Einar de få årene ga foreldrene, ga de videre til mennesker som de hadde med å gjøre, enten det var de på arbeid eller vennene. Hver dag har mer verdi enn de få eller mange år som er igjen.

En som enda er i 30-årene har fått kreft og treffer (tett etter at han har fått vite det) en dame som han blir forelsket i og hun forelsket i ham. Det sier han til henne før de for alvor slår seg sammen. Hva er hennes reaksjon?

Er livets verdi at jeg skal leve lenge? Vi setter oss mål som må nås. Ellers kan det være det samme? Er kjærlighetens dypeste spørsmål: Hvor lenge vil du leve? 

Hver dag har sin verdi. Ikke hver måned eller hvert år. Å elske er å ha liten tid. Eller stenger den korte tid kjærligheten ute?

Gå til innlegget

Hva når prester mangler?

Publisert over 7 år siden

I perioden 1970-80 ble 1/3 av presteskapet utdannet. Mange er allerede pensjonister. Innen en ti-årsperiode gjelder det de fleste. Dagens yngre prester stiller større krav til velferd. De vil ikke bo i utkantene. Allerde merkes det! Løsning?

Viktigste grunner tror jeg ligger under overskriften velferd og realisme:

1. Ektefeller har ofte lang utdannelse og spesielle yrker som ikke finnes i distrikter. (På 70-tallet var flertallet sykepleiere eller lærere. For dem var det jobber over alt.)

2. Det legges mer vekt på enn før at barna går på samme skole hele barndommen! (Barn skal først og fremst tas hensyn til!)

3. For en del er det viktigere å være i nærheten av venner enn å ha prestestilling. Det har forsåvidt også sammenheng med barnas trivsel. Foreldrenes venner har svært ofte barn i samme skole som deres egne.

Noen grunner går på unødvendige forandringer:

4. Det opprettes nye stillinger i tettere befolkete deler av landet.

5. Rike menigheter oppretter prestestillinger på egne midler.

6. Kristne organisasjoner har mer enn før teologer som ledere.

7. Sentrale og regionale råd og administrasjoner i Den norske kirke bruker i stor grad prester til stillingene. Hvorfor er det slik når de like godt kunne blitt tatt vare på av de med annen utdannelse?

Presten som selvopptatt?

8. Og kanskje jeg skulle være så kynisk: Har presteyrket så mange uheldige (både i bokstavelig og i overført forstand) sider at derfor slutter en fjerdedel av utdannete prester etter kort tid i stillingen sin og går over til annet arbeide? Slik har det forsåvidt vært de to siste generasjoner, men i dag gjelder det en mye større del.

9. Men er ikke den viktigste grunn som jeg viste i innledningen at for få studerer teologi i dag?

10. Jeg mener at det bør tas grundigere opp av Presteforening, bispedømmerådene, Kirkerådet og Kirkemøtet: Hva skal Den norske kirke gjøre når distriktene mer eller mindre er fri for prester? Dette kan ikke tas på alvor først når prester som er igjen må forvalte dobbelt så mange begravelser, gudstjenester, m.m. enn de har overskudd til.

Eller vurderer jeg feil?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere