Tor Inge Romøren

Alder: 74
  RSS

Om Tor Inge

Jeg er lege og sosiolog med aldersforskning som spesialområde. Utdannet ved Universitetet i Oslo - cand.med. (1974), mag.art. (1984) og dr.philos. (2001). Var professor ved Høgskolen i Gjøvik fram til 2015, der jeg etablerte Senter for omsorgsforskning i 2006. Var redaktør av Tidsskrift for omsorgsforskning fra 2015 til juni 2017. Jeg har særlig arbeidet med helsetjenesteforskning og aldersforskning og har tidligere arbeidet som forsker ved Folkehelsa, som forskningsleder i Norges forskningsråd og som forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Jeg har har utgitt rundt 150 artikler, bokkapitler og bøker innen mitt forskningsfelt, på norsk blant annet boka Den fjerde alder: Funksjonstap, familieomsorg og tjenestebruk hos mennesker over 80 år (2001).

Følgere

Barn av frelsesoffiserer

Publisert 4 måneder siden

Gjennom Gullaug Pless’ bok og i artikler i Vårt Land har Frelsesarméen fått kritikk for sin personalpolitikk. Særlig har offisersbarns påkjenninger vært belyst. Men det har også kommet fram at offisersbarn kan være takknemlige for sin oppvekst i armémiljøet – på tross av oppbrudd, flytting og tap av kamerater og venninner. Jeg er én av dem. Da jeg etter å ha vært soldat og musikant gikk ut av Arméen allerede som ungdom, hadde det helt andre grunner.

En viktig side ved Frelsesarméen er at den er den samme overalt. Den representerer en egenartet subkultur. Så når vi flyttet, kom vi i mange henseender fram til det samme. Langt fra alt var fremmed. Og overalt var det soldater og tilhørige som ville oss vel, og som også kunne hjelpe til med ting vi trengte. Selv midt i sin karriere levde mine foreldre på mindre enn én hjelpepleiers lønn.

Gjennom min oppvekst i Arméen har jeg fått med meg verdier og ferdigheter som har kommet meg til gode på helt sentrale livsområder, ikke minst i mitt yrke. Jeg ble kjent med hele landet, dets geografi og varierende folkelynne. Mitt fagfelt har vært eldreomsorg, og med meg i bagasjen hadde jeg slik sett en kompetanse som mange kolleger bare kunne drømme om. Hvordan forstå eldreomsorgen på Giske, i Lyngen, i Sandnes eller Oslo?

Som barn lærte jeg tidlig å opptre på en scene, eller en plattform som det heter i FA. Det har bl.a. vært en nyttig erfaring i undervisningssammenheng, ofte i store forsamlinger. Jeg lærte også at det kan være en fin ting å velge et av de mindre prestisjefylte feltene av et yrke. Jeg fikk også med meg en masse praktisk musikkerfaring - til glede og berikelse gjennom hele livet.

Hvordan offisersbarn som ble født etter krigen og fram til våre dager har hatt det, er et forskbart emne. De fleste barn av de store offiserskullene som gikk på Krigsskolen i 1930- og 40-årene, og som vokste opp fra 1950-årene og framover, er fortsatt i live. Hvordan både vi og senere kull hadde det, og hvordan det er gått med oss, kunne vært emne for en mastergrad i sosiologi – ja til og med en doktorgrad. Kanskje Arméen skulle finansiere noe slikt?

Gå til innlegget

Å føde barn

Publisert over 2 år siden

Å føde barn

Statsministerens nyttårstale med appellen «Norge trenger flere barn!» har ført til mange reaksjoner – de fleste avmålte eller negative. Det er overraskende og bekymringsfullt. Erna Solberg beskyldes for å ville gjøre kvinner til fødemaskiner, barn til økonomiske størrelser, ville styre kvinners biologi osv.

Å føde barn har både en privat og en offentlig side. I det daglige er vi først og fremst opptatt av barns rolle for par som er glade i hverandre. Men fødsler har også en grunnleggende funksjon i samfunnslivet. Det tenker vi som regel ikke på når vi vil lager barn.

Så lenge dette går av seg selv og det verken fødes for få eller for mange barn, behøver vi ikke bekymre oss over barnefødslenes politikk. Men i våre dager er denne problemstillingen blitt akutt i Norge som i de fleste europeiske land, fordi befolkningssammensetningen er blitt så skjev. Antallet eldre stiger og stiger, men barnekullene skrumper inn. Hvordan skal samfunnets økende utgifter til eldre finansieres? Hvem skal stå for familieomsorgen? Og hvem skal bemanne den offentlige omsorgen når hjelpebehovene øker?

Statsministeren har brutt et tabu ved å bringe temaet barnefødsler inn i den politiske debatten. Det var på høy tid. Hun vil minne oss om en innsikt som mennesker til alle tider har hatt, men som nå ikke er en selvfølge: barn er en samfunnsmessig ressurs, og ikke minst en investering i alderdommen. Ja, det er enda mer grunnleggende: for at et samfunn skal bestå, må det utføres arbeid (produksjon), og det må fødes barn (reproduksjon). Satt på spissen er fødsler samfunnsmessig nødvendig arbeid som bare kan utføres av kvinner. Vi kan ikke velge bort arbeid bare fordi vi ikke er interessert i å jobbe. Vi kan i lengden heller ikke la være å føde barn fordi vi vil gjøre andre ting. Det får – i motsetning til arbeidsvegring - ikke konsekvenser umiddelbart, men på sikt.

Mange av reaksjonene på Solbergs utspill ser barnefødsler primært som et privat spørsmål, og oppfatter utspillet som både utidig og krenkende. Slikt vitner om mangel på forståelse for enhver fødsels politiske og økonomiske side.

Tor Inge Romøren

Professor em.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere