Tor Inge Østebø

Alder: 58
  RSS

Om Tor Inge

Tidligere misjonær i Japan for NLM

Følgere

Hadde Gud noe valg?

Publisert 21 dager siden

Kunne Gud sette seg i veien for Sønnens ønske om å dra ned til sin egen jord og frelse dem som ville la seg frelse?

Hva skulle Faderen si når Sønnen, ett med Faderen, av samme kjærlighet som Faderen, ba om å bli sendt til jorden som var skapt ved ham og til ham, - bli menneske og åpenbare Guds herlighet og rike, og sone vår skyld? Kunne han som i sitt vesen er kjærlighet, stille seg i veien for Sønnens kjærlighet?

Flere kronikker og leserinnlegg har de siste ukene gjentatt de gamle anklager mot Gud om ikke å ha elsket sin Sønn. De mener at den lidelsen Gud ifølge Bibelen lot komme over sin Sønn for å sone menneskenes synd, ikke kan forenes med kjærlighet.

Men troen, sier Paulus, trenger ikke å fare ned i det lave for å finne sitt holdepunkt. Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd har sørget for at Jesu og apostlenes ord er blitt overlevert til oss. Vi kan lukke dem inn i våre hjerter, og tro dem. Det er løfter og trøst ”som i Ordet mig förvarad är” som Lina Sandell skrev det.

Er det noe Jesus selv var trygg på, så var det at Gud Faderen elsket ham. Denne trygghet ser vi at Jesus hadde allerede som tolvåring, og den fulgte ham gjennom hele hans liv. I alt han sa og gjorde merker vi fortroligheten med Gud, som han ofte kalte Faderen, eller Far min i himmelen. Hele hans inderlige bønn gjengitt i Joh 17 bærer preg av det, og Jesus griper konkret fatt i nettopp dette: at hans Far har elsket og fortsatt elsker ham.

Det var også Jesu vitnesbyrd til disiplene og til folket som hørte på ham. (Joh 3,35; 5,20; 15,9.)

Like tydelig var han på at han selv elsket Faderen. Joh 14,31. All Jesu tale om Faderen vitner om det. De to, Faderen og Sønnen, har full kjærlighet og full tillit til hverandre. Som Jesus sa: ”Jeg og Faderen er ett.” Og ”Faderen er i meg, og jeg er i Faderen.” Han kunne ikke leve uten å søke og gjøre Faderens vilje. Det er min mat, sa han.

Både før og gjennom hele Jesu lidelse ser vi at Jesus var fullt og helt klar over hva hans oppdrag var, og hva som ventet ham. Tross advarsler gikk han med åpne øyne opp mot Jerusalem for siste gang. Han skal overgis i synderes hender. Gi sitt liv som en løsepenge. Som sonoffer. Ingen tar livet mitt, sier han. Jeg setter det til av meg selv, av kjærlighet.

Det fremgår også av apostlenes tale. Snart sier de at Gud har elsket og elsker oss. Snart sier de at Jesus Kristus elsket oss og elsker oss. Noen ganger nevnes begge. Som f.eks i Tit 1,4 ”Nåde og fred fra Gud Fader og Kristus Jesus, vår frelser!”

Ettersom Jesus og Faderen er ett, og dermed står sammen om alt hver av dem gjør, innebar det for Jesus å gjøre Faderens vilje, eller å være lydig mot Faderens vilje og det oppdrag de var blitt enige om. Men både Jesus selv og apostlene er like tydelige på at Jesus kom av egen fri vilje fordi han elsket oss. Denne kjærligheten var i Jesus sterkere enn alle andre følelser og viljens ønsker. Den overvant all lidelse og motstand. Slik Skriften sier at Jesus var lydig inntil døden på korset, sier den også at han elsket oss og gav seg selv for oss. Ef 5,2 At han holdt ut, fordi han så frem til lønnen som ventet ham. Frukten av hans lidelser: de som ville la seg frelse, og som derved får oppleve å komme dit han er og se hans herlighet, - slik han sier det i Joh 17.

Ja, slik ba han: ”Jeg vil at de som kommer til tro på meg, skal være der jeg er, og at de skal få se min herlighet.” En bønn som i dødsangst ble til bønnen: Er det mulig, så la meg slippe. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.

Her ser vi at Jesus ikke bare var Guds Sønn, og ett med Faderen. Han var også et menneske, med menneskelige begrensninger og menneskelige følelser, behov og ønsker. Han kom inn i et mørke hvor alt han og Faderen hadde planlagt og blitt enige om, ikke lenger stod klart for ham, og han ikke lenger kjente på tryggheten i å være elsket av Gud. Ja, så mørkt ble det, at han ropte ut: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Ikke: Kjære Far, hjelp meg! Far, styrk meg så jeg holder ut! Eller: Lindre smertene mine, Far. Men heller ikke: Fri meg ut, Gud!

Han kalte ikke lenger Gud for Far. Nå kjentes Faderen som en fjern og uforståelig Gud, - ute av sikte, uten noen mulighet for kontakt, trøst, hjelp og støtte. Ikke engang engler ble sendt for å styrke ham. Han var alene.

Og likevel var han, som Guds Sønn, et menneske uten synd. Kjærlighet uten svikt. Han elsket inntil enden, holdt ut inntil han kjente at det var over, og han kunne rope ut triumfen av sine siste krefter: Det er fullført!

Da kunne han igjen kalle Gud sin Far. ”Far, i dine hender overgir jeg min Ånd. Og han åndet ut.

Hva var det som hadde skjedd? Han hadde sonet vår synd! sier Bibelen. Tilgivelsens pris var betalt. Og vi som i dyp erkjennelse av egen synd åpner våre hjerter for dette budskap, vi får sette vår lit til et evangelium med en evig grunnvoll av Faderens så vel som Sønnens kjærlighet.

Hva skulle Faderens si når Sønnen, ett med Faderen, av samme kjærlighet som Faderen, ba om å bli sendt til jorden som var skapt ved ham og til ham (Kol 1,16), - bli menneske og åpenbare Guds herlighet og rike, og sone vår skyld? Kunne han som i sitt vesen er kjærlighet, stille seg i veien for Sønnens kjærlighet?

Han måtte la det skje. Sammen med Sønnen måtte han bære smerten og lidelsen. Alternativet var å oppgi kjærligheten og troskapen mot de løfter han hadde gitt. Oppgi sitt eget vesen. Gud hadde rett og slett bundet seg til løfter og ed, og ble drevet av sin egen og Sønnens kjærlighet og offervilje.

Å sette seg til doms over en slik kjærlighet og et slikt offer er så uhyrlig at Hebreerbrevet kaller det å trå Guds Sønn under fot, vanhellige paktsblodet som han selv er blitt helliget ved, og spotte nådens Ånd. ”Hvor streng straff fortjener vi ikke da?” leser vi. Og; Hvordan kan vi da slippe unna?

”Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus gav sitt liv for oss”, skriver Johannes (1 Joh 3,16) Han hadde selv opplevd denne kjærlighet i årene sammen med Jesus. Hans vitnesbyrd var: Han (Jesus) hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste. (Joh 13,1)

Ikke noe sted i Bibelen, hverken før Jesu lidelse og død, eller etter at han var stått opp fra de døde, finner vi, hverken fra Jesus selv eller fra noen av dem som stod ham nær, noen bebreidelser imot at Faderen sendte Sønnen til jorden for å sone våre synder. De så og erkjente kjærligheten, offerviljen og nåden. Både fra Faderen og Sønnen. Og de så at det var vårt eneste håp om å se Guds rike.

”Slik ville han (Gud) i de kommende tider vise sin uendelig rike nåde og sin godhet mot oss i Kristus Jesus.” Ef 2,7

I denne kjærlighet, nåde og godhet vil jeg leve og dø. Ved denne nåde skal Jesu bønn bli oppfylt: Min synd blir tilgitt; jeg skal få være der han er, og se hans herlighet. Da skal jeg også av en like ren kjærlighet som hans takke ham for hva han gjorde for meg.

En av Ludvig Karlsens favorittsanger var denne:

Din nåde er stor, du var god mot meg Gud.

Den synd jeg bekjente, den slettet du ut.

Så la meg få vitne om alt du meg gav,

din kjærlighets vidde fra vugge til grav.

Gå til innlegget

”En dag vil vi se alt klart. Enn så lenge, fatt tillit til det guddommelige mysteriet.”

Tor Øyvind Westbye går i sitt innlegg inn for David Humes filosofiske tilrettelegging av det ondes problem i møte med en god og allmektig Gud. Det synes da heller ikke enkelt å komme unna Humes fremstilling. Den kan synes både intellektuelt og moralsk uangripelig.

For dersom nevnte filosofers fremstilling av virkeligheten er hele virkeligheten og sannheten; ja, da oppleves det som en moralsk nødvendighet å ikke ta imot frelsen fra en allmektig Gud som hjelper noen, så lenge han samtidig bevisst lar andre mennesker være overlatt til lidelse og ondskap, - mange av dem bedre mennesker enn det jeg er.

Men selv tror jeg ikke på David Humes fremstilling, eller karakteren Ivan i Dostojevskijs roman “Brødrene Karamazov”. Jeg sier til dem, som jeg sier til meg selv: Lille menneske, du er ikke så stor som du tror. Der er hemmeligheter i dette bildet vi ikke har innsikt i. Og der hviler også større ansvar på oss (med)mennesker, enn filosofene tar høyde for i sine fremstillinger.

Jeg tror mer på den hardt prøvede Job, som underveis i sin lidelse strevde med tanker om en ond, urettferdig og umoralsk Gud, - før han erkjente: Jeg har talt om ting jeg ikke forstår, om det som er så underfullt  at jeg ikke kan skjønne det.

I en matematisk lignelse må man kjenne verdien av alle avgjørende variabler, for ved hjelp av logikk og formler å kunne finne den rette løsningen. Konklusjonen.

Spørsmålene Westbye tar opp er så påtrengende at hver eneste generasjon og hver eneste troende kjemper med dem. Likevel tror jeg Westbye har rett i at det neppe ”vil komme nye revolusjonerende gode forklaringer på hvordan Guds egenskaper godhet og allmakt samtidig kan være gyldige.” Men jeg tror også at der finnes variabler vi ikke kjenner til. Der er forhold ved både Guds dommer og hans frelse vi ikke har full innsikt i.

Dersom det er tilfellet, er også vår diagnose og ”dom” over Gud, over hans dommer så vel som hans frelse, usann og uriktig. Da står vi som overmodige, hovmodige dårer og løgnere. Vi har brukt vår (snus)fornuft og våre verdier som utflukter. For om man virkelig søker en person som mer enn noen annen har tatt et oppgjør med ondskap og urett - og det uten å gi opp verken kjærlighet, godhet eller barmhjertighet – da kommer vi ikke utenom den Gud og hans Sønn Jesus Kristus som Bibelen vitner om.

Og dessuten: Ingen ”Dersom jeg var Gud, så ville jeg …- tanker” har kunnet gi fullgode svar og løsninger som vi søker på det ondes realitet. 

De ulike guder som er blitt utformet i ulike tankesmier, er guder vi kan velge eller vrake etter egne verdier eller eget forgodtbefinnende. Men ingen av dem har vunnet min tillit. De er ikke annet enn teoretiske, filosofiske størrelser. Å ”velge” å tro på dem blir i bunn og grunn ikke annet enn å tro på meg selv. Det har vist seg å ikke være nok.

Heller ikke kan jeg se at filosofene har gitt meg en løsning eller skapt noen forskjell. Jeg er takknemlig for at jeg ikke opplever å måtte stå i det valget Westbye fremsetter; å velge å tro på ”en god Gud som gjerne ville men ikke har evne til å gripe inn, eller en allmektig Gud som kan gripe inn og stanse unødvendig lidelse, men velger å ikke gjøre det”.

Det blir for simplifiserende og naivt overmodig. Det blir for enkle tanker om vår tilværelse og for lave tanker om den Høyeste. Valget jeg stilles overfor, er hva jeg gjør med vitnesbyrdet som Guds skaperverk vitner om, og vitnesbyrdet til  dem som erfarte den ene levende, virkelige og virksomme Gud som vi møter i Bibelen, - vår Skaper og Gud, som til slutt ble menneske og åpenbarte seg i Jesus Kristus. Den Gud som ved Ånden møter hvert menneske som åpent lytter til dette vitnesbyrd.

Det er disse vitnesbyrd, og disse ord som har vunnet min tillit. Og fremfor alt, Jesus Kristus selv.

I sin bok ”Så jeg ikke går meg vill” gjengir Ann Tatlock en dialog mellom rabbien Avram og Josef. De befinner seg begge i Auschwitz.

”Hvis Gud var her” sier Josef, ”da ville ikke alt dette forferdelige skje. Han ville aldri ha tillatt det.” Etter noen minutters stillhet fortalte Avram ham historien om rabbien Baal Shem Tov. ”Han stod på en høyde sammen med et par av studentene sine, og så ned på byen der skolen hans lå. Plutselig kom en gruppe kosakker ridende og angrep byen. Da han så mange av studentene sine, og mennene og kvinnene og barna i byen bli hugget ned, vendte Baal Shem Tov blikket mot himmelen og sa: ”Å, om jeg bare hadde vært Gud!” En av studentene hans spurte forbauset: Men Mester, hvis du var Gud, hva ville du gjøre annerledes? Rabbien svarte: Hvis jeg var Gud, ville jeg ikke gjøre noe annerledes. Hvis jeg var Gud, ville jeg forstå.”

To andre dialoger i boken lyder slik: ”Og hvis jeg forbanner ham, Mrs Tirney? Hva da? Hvis jeg vender meg bort fra ham, hva vender jeg meg da mot? Nei, det er bedre å ha ansiktet vendt mot himmelen, selv når du er sint på Gud, enn å snu deg bort og ikke finne noe i det hele tatt.”

”En dag vil vi se alt klart. Enn så lenge, fatt tillit til det guddommelige mysteriet.”

Troen på dette mysteriet forandrer alt. Har Gud ved sin Sønn Jesus Kristus funnet og frembrakt en vei fra ”det ondes problem” til sitt Paradis, ”fra mørkets makt til sin elskede Sønns rike” (Kol 1,13) - uten å gi opp godheten, men tvert imot i den største og dypeste kjærlighet og hengivenhet som noen gang er levd ut - da blir det ikke edel solidaritet med nødlidende å forbli sammen med dem i mørket. Da er det eneste edle og solidariske å fortelle om denne veien og dette paradiset. Det gjør man ikke på en troverdig måte uten selv å gå på den veien. Og dessuten: Vår dypeste lojalitet fortjener Han som gav avkall på å være i sitt rike for å komme til oss, og lide korsets forsoningsdød for oss. ”Dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde: For deres skyld ble han fattig da han var rik, for at dere skulle bli rike ved hans fattigdom.” (2 Kor 8,9) 

Det gjør seg dårlig - og er selve hovedsynden vi vil bli dømt for - om vi neglisjerer eller setter oss til doms over et slikt lidelsesoffer av den største og beste, for en menneskehet som vendte seg bort fra sitt opphav og endte i ondskap og urett. Vi kalles til å sette vår lit til denne kjærlighet og mysterium.

Det er også større ære i å følge han som overvant døden og som gi oss del i oppstandelsens seier, enn å følge mørkets fyrste som verden lever under.

Jesus, du dyre navn, dagen tar av

Los meg engang i havn, bortenfor hav.

Tal så i dødens stund ordet til meg,

Sagt med din egen munn:

Fred! Det er jeg!

Gå til innlegget

Døde Jesus for meg? Hvorfor? Del 2

Publisert rundt 2 måneder siden

Vi krenker alle Guds verdier, daglig. Blir det ikke tatt et oppgjør med det, kan ikke vi leve i Guds nærhet. Dessuten vil der ikke lenger være noe Paradis å innby til.

I del 1 så vi på noen spørsmål som opp gjennom menneskeheten har meldt seg i forhold til overtredelse og straff. Jeg vil i denne delen se litt på hvordan vårt samfunn håndterer det, og hvordan vår Skaper har forholdt seg til det.

Samfunnets justisordning

Vårt samfunn har konkrete lover som uttrykker samfunnets verdier. Og samfunnet vil holde meg ansvarlig om jeg bryter disse lovene. Der kommer en nødvendig reaksjon, som ofte vil måtte gå utover en verbal irettesettelse.

De siste tiårene har offentlige utredninger insistert på at tanken om gjengjeldelse står oss fremmed i vår tid, og det blir hevdet at straffen ikke har noen egenverdi. Straff skal kun anvendes ut fra sin nytte som et ”middel for å styre menneskenes atferd”.

Det har vært på sin plass med en sunn reaksjon på tidligere tiders mangelfulle skjelning mellom en ubalansert og usunn personlig hevnlyst, og objektiv domfellelse. Vi har også utviklet bedre innsikt i og forståelse av gjerningspersonen og vedkommendes handlinger, og viktigheten av også å ta gjerningspersonen på alvor som menneske.

Men utelukker man helt aspektet med straff som rettferdig gjengjeldelse, vil mange mene at vi som samfunn svikter vår moralske plikt til å slå tilbake mot urett. Bildet er da heller ikke helt entydig i offentlige utredninger. I stortingsmelding 37 fra 2008 heter det: ”For regjeringen er det viktig at straffegjennomføringen bygger på tanken om solidaritet med de svake i samfunnet. Kriminalpolitikk og velferdspolitikk er ofte to sider av samme sak.”

Jeg leser det som en anerkjennelse av at straff i seg selv faktisk er en moralsk plikt for et samfunn når våre liv, integritet og rettigheter krenkes.

I høringen av ”Fornærmedeutvalget” sin utredning fra 2006 fikk utvalget kritikk fra ”Forsvarergruppen av 1977”, som uttalte at ”det synes som om utvalget indirekte legger til grunn at man skal ilegge straff for at dette skal virke som en form for «oppreisning for fornærmede», og at det er «viktig for fornærmede å bli trodd og at det blir anerkjent og markert at det har skjedd urett mot vedkommende.».”

Da Justis- og politidepartementet behandlet utvalgets rapport, skrev de: ”Departementet har merket seg innvendingene fra Forsvarergruppen av 1977.  Departementet presiserer at straff ikke skal idømmes for å gi oppreisning til fornærmede eller for at fornærmede skal føle seg trodd. Det foreslås ingen endringer i vilkårene for å straffe.”

Jeg deler oppfatningen til dem som opplever at dette blir for svakt. Oppreisning for ofrene skal selvfølgelig ikke være eneste grunn til å ilegge straff, men den bør åpenbart være en del av vurderingene. Noe forholdsmessighetsprinsippet også tilsier. Jo grovere urett mot noen, jo strengere straff. ”22. Juli dommen” i Oslo Tingrett fra 2012 argumenterte for at ileggelse av straff ikke bare handler om nyttehensyn, men også om soning for ”subjektiv skyld”.

Straffeutmålingen kan riktignok ikke ta sikte på å være en reell rettferdig gjengjeldelse. Til det er både skyldbildet og konsekvensene av straffen for komplisert og uoversiktlige. Men det skal være en proporsjonal og symbolsk rettferdig gjengjeldelse. Å anerkjenne og markere at ”det har skjedd urett mot vedkommende” er faktisk eneste måte å ta ofrene for uretten på alvor, og vise solidaritet med de som er blitt utnyttet.

Det virker verken edelt eller troverdig å si til et offer for grov utrett: ”Vi kommer til å straffe den skyldige. Men ikke på grunn av ugjerningen i seg selv, og heller ikke for din skyld, - vi gjør det (bare) for å forhindre selvtekt og sosial uro, skape trygghet for en tid, og forhåpentligvis forebygge at lignende ting skjer igjen.”

Jørn R. T. Jacobsen, professor i strafferett ved Universitetet i Bergen, skriver følgende i Menneskevern eller menneskeverd. Ei innleiing til spørsmålet om allmennprevensjonen sin rettslege legitimitet:
”For min eigen del finn eg eit normativt tryggare fundament å sjå kriminalisering og straff som ei kommunikativ handling frå samfunnet si side.

Lova vert her eit verdiuttrykk som inngår i den alminnelege verdidiskursen og verdiutviklinga i samfunnet, og tek såleis del i kommunikasjonen med det samfunnsmessige fellesskapet som vi alle deltek i. Men ved lovbrotet og straffa som følgjer av denne, vert kommunikasjonen prinsipielt sett retta mot lovbrytaren som følgje av lovbrotet. Straffa vert her ei verdiutsegn som gjev uttrykk for at samfunnet stiller seg bak dei verdiane som er blitt krenka.”

(Hentet fra høyskolelektor ved KRUS, Kirsti Nymo: Straffens begrunnelser i rettssamfunnet Mellom samfunnsplikt og personlig frihet)

Ei verdiutsegn. En nødvendig kommunikasjon av verdier. Hvis ikke dette skjer, tar lovgiver ikke engang seg selv på alvor, og like lite blir lovgivers verdier, trygghet og fred, ofrene for uretten eller lovbryteren selv tatt på alvor.

En justisordning er rett og slett nødvendig for samfunnets egen integritet.

Guds justisordning

Tilbake til forholdet mellom oss og vår Skaper.

Her er verken verdiene eller skyldbildet komplisert eller uavklarte. Jeg så en gang en tegning av Moses komme ned fra Sinai-fjellet med de to steintavlene med de ti bud. Han ser folket danse rundt gullkalven nede på sletta, og ser betenkt ut. Så sier han med hånden rundt skjegget: ” hmm, kanskje vi først burde sende dem ut på høring ..” Det var nok ikke aktuelt. Budene var gitt av Gud, og de var grunnet i Guds eget vesen.

Bibelen gir oss mange forklaringer på hvorfor Gud straffer, og hva som er straffens hensikt. Her fokuserer jeg bare på det mest prinsipielle: Vi har faktisk sviktet vårt opphav og en helligdom, - og pådratt oss skyld. En skyld vi aldri kan gjøre opp for eller sone, - ikke engang ved å dø. Om ikke før, vil vi skjønne det ansikt til ansikt med den Hellige.

Vi krenker alle Guds verdier, daglig. Slik krenker vi Gud selv. Som det heter i Ordspr 14,31: ”Den som er hard mot en stakkar, håner hans skaper, den som er mild mot de fattige, ærer Gud.”

Gud ser og merker alt. Jeg må ikke møte i tingretten om jeg stjeler fra min neste eller fra fellesskapet, hvis det ikke blir oppdaget eller ikke blir anmeldt. Jeg blir ikke arrestert om jeg gjør livet vanskelig for andre. Ikke engang om jeg baktaler og ødelegger vennskap. Men min og min nestes skaper og opphav ser det. Alle tanker som romsterer i hode og hjerte. Jeg gir Bibelen rett på alle punkter. Jeg forsøker å være rettskaffen, oppføre meg og ta vare på integritet i min karakter. Men der er brister. Jeg er ikke hellig. Og jo nærmere jeg kommer Gud, jo tydeligere og større blir de.

Gud selv har ingen brister. Han sier: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. Han er sannheten, rettferdigheten, renheten, kjærligheten og godheten i egen person. Han verken kan eller vil inngå kompromiss med noe av det.

Derfor holder det ikke her med en symbolsk straff. Spørsmålet ”kan blod som fløt på jorden sones?” ble ikke besvart før Jesus Kristus i sin soningslidelse på korset ropte ut av sitt livs siste krefter: ”Det er fullført!” og med det åpnet veien for forsoning, gjenopprettelse og et nytt paradis.

Her kan vi finne forsoning og fred, både med hverandre og med vår skaper. Ingen har tatt mennesket slik på alvor som Gud. Ingen har tatt ondskap og urett slik på alvor som Gud. Ingen andre var stor nok, hellig nok og god nok til både å kunne og ville sone for det, - enn Jesus Kristus, Guds sønn.

Vi ser at soningen ble utført både av rettferdighet og av kjærlighet. Alt i Gud er intakt, hele hans integritet er ivaretatt; forsoningen er reell.

Jesus døde for meg. Jeg kan ikke møte Gud uten det. Det jeg ødela, det jeg krenket, er rett og slett for mye verdt til det. Det er hellig i ordets fulleste forstand.

Gud kan ikke ta imot meg uten at det jeg krenket og ødela er gjenopprettet og gjort opp for. Dersom det ikke blir tatt et oppgjør med urett og ondskap, vil der ikke være noe Paradis å innby meg til.

Langs to linjer

Vi ser at Gud følger to linjer i forhold til krenkelser og urett. Han forordner straff og konsekvenser. Og, lovet være hans navn, i sin barmhjertighet forordner han forsoning og gjenopprettelse. Begge deler har kostet ham dyrt.

Det gamle Israel levde i en nærkontakt med Gud, og i en pakt med Gud, som ingen andre folkeslag har opplevd. De skulle lære Gud å kjenne, og ved de profeter Gud utvalgte skulle Gud tale til dem. Gjennom deres erfaringer og profetenes ord skulle hele verden lære Gud å kjenne.

Guds straffer for urett og frafall kunne nok være harde, men de var aldri fullstendige. Det var aldri slik at de ved straffen fullt ut sonet for sine synder. På et foreløpig plan fikk de derfor sonoffertjenesten. Men det gamle Israel fikk enda en oppgave; den viktigste: I deres land og folk skulle Guds Sønn la seg føde, og bli verdens forsoner og forløser.

Når Gud forordner tilgivelse skjer det på grunnlag av Jesu soning for uretten og det onde som er begått. En soning som opprettholder Guds ære og de verdier som er krenket, og som også gjenoppretter menneskets integritet, verdi og ære. Vi som ble skapt i Guds bilde.

Så, hva sier jeg?

Dypere lodder jeg ikke. Men Bibelens ord holder: Jesus betalte prisen for min forsoning, - en pris jeg selv ikke kunne betale. Han alene kunne sørge for gjenopprettelse av det jeg har krenket. Han gjorde det av den største og reneste kjærlighet, - uten engang å spørre oss - ”mens vi ennå var fiender”. Jesus døde for meg. For mine synder. Det kan faktisk ingen av oss gjøre ugjort.

Spørsmålet er om jeg kommer ”til sannhets erkjennelse” og åpner meg for dette offer som ble utført i den største og dypeste kjærlighet, trofasthet og utholdenhet himmel og jord har sett, og lar Jesus forsone meg med Gud ved dette, - eller om han led og ofret det alt forgjeves for meg.

Paulus sier at han, sammen med alle Jesu vitner, er utsendinger for Kristus, og ”det er som om Gud selv innstendig ber dere gjennom oss; ja, vi ber i Kristi sted: La dere forsone med Gud!” 2 Kor 5,20.

Bedre hilsen fra Gud kan du og jeg ikke få. Jesus Kristus (Messias) døde for meg. For all urett jeg har begått, og for den andre har begått mot meg og min neste. Og mot vår Skaper. 

Jeg kan si: Jeg vil ha mine synder for meg selv. Jeg vil stå for det jeg har sagt og gjort, og ta det som kommer. Om det så skal bli en evig fortapelse utenfor Guds rike. Jeg vil ikke ha noe med ham å gjøre uansett!

Men jeg tier. Og så istemmer jeg den gamle bønn: Kyrie Eleison! Miskunne deg over meg. Takk Herre Jesus Kristus. Husk på meg i ditt rike.

Så får jeg også tro på hans løfter om at den dagen Kristus reiser meg opp fra de døde, er all synden i meg borte, og jeg får gå inn, og passe inn, ”ren og rettferdig, himmelen verdig”.

Jeg vil takke min gjenløser

for den seier han meg vant

Så min sjel kan triumfere

Over synd og død og grav

Gå til innlegget

Døde Jesus for meg? Hvorfor? Del 1

Publisert rundt 2 måneder siden

Vi krenker alle Guds verdier, daglig. Blir det ikke tatt et oppgjør med det, kan ikke vi leve i Guds nærhet. Dessuten vil der ikke lenger være noe Paradis å innby til.

Da sangeren og musikeren Patti Smith brøt med Jehovas Vitner var det ikke bare et brudd med et trossamfunn. Dessverre brøt hun også med Jesus og hans rolle i hennes liv. På 70-tallet skrev hun diktet ”Oath”. Spesielt ēn setning ble kjent etter at hun laget en sang av diktet: “Jesus died for somebody’s sins but not mine.” I sangen var også denne linjen med: ”My sins my own They belong to me”.

Tre eksistensielle spørsmål møter oss i forhold til våre synder:

Det første: Trenger andre å bry seg? Kan jeg ikke bare deale med dem som best jeg kan, og slik jeg selv finner for godt? (innenfor de rammer et fungerende samfunn må ha)

Det andre: Om de så vokser meg over hodet, - ønsker jeg en løsning der andre tar ansvar og innflytelse i mitt liv?

Finn Kalvik har gitt oss en slags norsk versjon av Patti Smith’s ”oppsigelse” av Jesus som sjef, når han i ”Hubbles teleskop” synger: ” Jeg vil ikke frelses fra et livsforlis. Jeg går min egen vei uten bønn om Paradis.”

Vi skal ikke forakte verken jorden eller teleskopet. Men er der egentlig storhet i å fornekte og å forsøke å brenne alle broer til sitt opphav? Til ikke å ville ta imot hjelp i havsnød? Eller i ikke å søke noe bedre enn det vi selv kan klare å skape i denne verden?

Kalvik starter visen sin slik: ”Jeg har ingen Gud å tilbe, ingen helligdom å svike.” Tross de store ordene, så satser vel en slik livsanskuelse på at der ikke finnes noen Gud, og at døden er slutten. Løgn og svik, ondskap, urett og synd er ikke noe problem utover dette livet.

Fra gammelt av har imidlertid et tredje problem meldt seg i møte med urett og ondskap: Da Kain drepte Abel kom der reaksjoner fra to hold. Og det kom først fra Gud: ”Din brors blod roper til meg fra jorden!” Men Kain fryktet med rette at også Abels skyldfolk ville høre et lignende rop: ”Kain drepte meg uten grunn, bare i sjalusi og sinne.”

”Kan blod som fløt på jorden sones?” 

Slik spørres der i den greske tragedien Orestien, skrevet av Aiskhylos i år 458 f. Kr. (Peter Østbyes oversettelse)

Stykket tar oss inn i en tragisk blodfeide i en familie. Det siste mordet er  Klytaimnestra som har myrdet sin mann, Agamemnon. Han var far til to barn, - sønnen Orestes og datteren Elektra. Et tredje barn, datteren Ifigeneia, hadde Agamemnon ofret til guden Artemis, mot sin kones innstendige bønn om å la det være.

Klytaimnestra har sendt datteren Elektra, sammen med en flokk slavekvinner, til Agamemnons grav med drikkoffer, med bønn om at Agamemnons ånd ikke skal hevne seg på henne.

Men hverken Elektra eller slavekvinnene kjenner seg vel overfor oppdraget. Elektra spør: Hva er rett av meg å be om? Skal jeg be om at min mor får slippe unna sin udåd, eller at der kommer en som kan hevne min far?

Det er her slavekvinnene spør: ”Kan blod som fløt på jorden sones?” Og de fortsetter: ”Og bruste alle vanne frem i samlet strøm, al verdens vanne maktet ei at tvette ren den morderhånd som engang plettet seg med blod.”

Så sier de til Elektra: ”Be at en guddom eller mand skal gjeste dem som øvet dette mord.”

Elektra spør: ”Som dommer eller hevner? Hvad er best at si?”

Slavekvinnene utviser ingen forståelse for denne divergens; de svarer: ”Si uten omsvøp: en som krever liv for liv. .. Den onde bør få ondt som lønn.”

Elektras bror, Orestes, som Klytaimnestra hadde sendt bort i forkant av mordet, har blitt voksen og fått greie på hva som har skjedd. Han er kommet for å hevne sin far. Han har vært i oraklet i Delfi og spurt guden Apollon til råds. Apollons prester har gitt ham klar beskjed: Det eneste riktige av deg er å drepe henne, selv om hun er din egen mor. Og de truer ham med fryktelige ting hvis han ikke gjør det.

Orestes møter Elektra ved farens grav, og sier om sin mor og hennes drikkoffer: ”Som bot for brøden strekker gaven langt fra til. Ti ett er sikkert: Om du vilde ofre alt til bot for utgydt blod, din møie var dog spildt.”

Slavekvinnene støtter ham:
”Ja loven er den at blodet som rant på jorden, kan kreve at sones med blod. Ti udåden vekker med rungende rop den hevnende vette. Hun styrer det så at mordet, det første, blir straffet med mord, og brøde må følge på brøde.”

Orestes drar til morens hus, og dreper henne.

Slik går altså blodfeiden videre. Og det stopper naturligvis heller ikke med det. Orestes føler selv at han er skyldig, på tross av at han mente det var riktig det han gjorde. ”Jeg seiret”, sier han, ”men min seier er flekket med blod”.

Og nå kommer hevngudinnene fra dødsriket etter ham. Orestes unnslipper dem så vidt; han klarer å flykte tilbake til Apollons orakel i Delfi. Men Apollon frykter også hevngudinnene. Han sier Orestes må flykte til Aten; til gudinnen Athene. Mens hevngudinnene sover utenfor Apollons tempel, kommer Orestes seg unna. Han kommer frem til Athene med de rasende hevngudinnene halsende etter ham.

Athene rådspørres som guden for visdom, men hun klarer ikke å bestemme seg for hva som skal skje med Orestes. Hevngudinnene presser på med sitt krav: En som har drept sin egen mor kan ikke gå fri, - Orestes må dø. De sier at det er deres plikt å sørge for at en slik udåd blir straffet. Ja, de kaller det for sitt hedersverv, som de fikk av skjebnegudinnene.

Athene oppretter til slutt et råd av mennene i Athen. En slags tingrett. Når stemmene telles opp, er de delt på midten, og Athenes stemme blir avgjørende. Hun lar det komme Orestes til gode at han ble truet av Apollon til å myrde sin mor. Så Orestes går fri. Han må bare dra tilbake til Apollons tempel og la seg rense ved noen dyreoffer.

Athene finner en god løsning og et nytt verv for hevngudinnene. Men vi forlater historien her. Det var vel et poeng for Aiskhylos å få frem at blodhevn ikke er noen god løsning. Slavekoret klager: ”Ak, hvor skal det ende? Hvor langt skal det gå før slektens forbannelse sones?” Nei, det tar jo aldri slutt.

Så et av temaene i denne tragedien av Aiskhylos er at fokus må endres fra den personlige følelsesstyrte og irrasjonelle hevn, til en mer objektiv rettferdig dom.

Men selve spørsmålet: ”Kan blod som fløt på jorden sones?” blir stående ubesvart.

Rettferdig straff?

Det er dype spørsmål som stilles i denne greske tragedien. Vil en straff idømt av en objektiv rettsinstans være rettferdig? Er ugjerningen egentlig sonet for når den skyldige har sonet den idømte straff?

Om så en skyldig blir dømt til døden, - blir udåden dermed sonet for? Blir et menneske fri fra sin skyld ved å dø? Blir offerets integritet, relasjoner, helse, trygghet og fremtid gjenopprettet derved?

Og hva skjer med kjærligheten, barmhjertigheten og godheten?

Gå til innlegget

De leder meg til den endelige løsningen og mitt mål som mennesket; ikke i å realisere meg selv (med mitt ”kjød”, dvs min falne natur), men i en relasjon til min skaper og frelser, og derigjennom å elske min neste. De trekker faktisk opp disse veldige og alvorlige kontrastene, - kontraster som jeg tror beskriver reelle virkeligheter. Men det fører ikke til avstand, for samtidig er de fylt av og drevet av en kjærlighet som er villig til å ofre sitt eget liv.

Det er ikke vanskelig å være enig med Nyhagen i at en kristendom som kun består av dogmer og fastlåste standpunkt, vil være en fallitt av hele kristendommens vesen, og vil vil bli uten kontakt både med våre medmennesker og ”livets realiteter”. Eller med kjærligheten, som Paulus ubønnhørlig avdekker i 1 Kor 13.

Men verken Jesus, Paulus eller Johannes setter det opp som to motsetninger. De beskriver nødvendigheten av levende tro og kjærlighet like ubønnhørlig som de avslører det falne menneskets vesen og situasjon, og åpenbarer vår ene mulighet for frelse,  De leder meg til den endelige løsningen og mitt mål som mennesket; ikke i å realisere meg selv (med mitt ”kjød”, dvs min falne natur), men i en relasjon til min skaper og frelser, og derigjennom å elske min neste. 

De trekker opp disse veldige og alvorlige kontrastene, - kontraster som jeg tror beskriver den reelle virkelighet. Om det virkelig forholder seg sånn, da kommer vi ikke unna med å se på det som "tolkninger" eller sette merkelappen "(datidens) dikotomiske tenkning" på dem. Da er det faktisk om å gjøre å ta imot lyset som kan fri meg fra mørket og mørkets makt, og ved Guds nåde å bli satt over i hans elskede Sønns rike, slik vi leser i Kol 1,13.

Jeg kan ikke takke dem nok for at de klart og utilslørt fortalte meg disse avslørende sannhetene om meg selv og vår verden, og om frelsen i Jesus Kristus. Og det skaper ikke avstand, for samtidig er de fylt av og drevet av en kjærlighet som er villig til å ofre sitt eget liv. Jeg får åpne meg for og ta imot den også. Men nettopp det at de så uomsvøpt forteller meg sannheten, gjør det mulig for meg å våkne, og søke Guds rike. Og finne tilgivelsen. Håpet, Trøsten. Freden.

Vel, Nyhagen, som du skriver: vi klarte ikke å få til noen god dialog. Takk likevel for å dele dine anliggende.

Så kjenner jeg ikke til om Arne Garborgs oversettelse av ”Lov Jesu namn og herredom” for ham bare var et (enestående) lyrisk arbeide, eller om han i 1898 innimellom tankearbeidet opplevde et like nødvendig behov for å vende sin ”hug og hått” mot det som tanken ikke kunne avdekke eller utgrunne, - at Gud sendte sin Sønn Jesus Kristus til oss, ikke for å dømme oss, men for at vi skulle bli frelst ved ham. Jeg vil håpe det.


Ja, gjev me med Guds kvite hær

av all vår hug og hått

syng songen ny for Herren kjær,

for Jesus, Jesus, Jesus!

Jesus, allheims drott!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere