Tore Danielsen

Alder: 52
  RSS

Om Tore

Tore er født i 1969. Han er gift med Marianne siden 2009, og sammen har de en sønn født i 2011 og en datter født i 2018. I 10 år, nærmere bestemt fra 1996 til 2006, arbeidet han som pastor og predikant. Fra 1996 til 2003 var han pastor og øverste leder i trossamfunnet Kristiansand Bibelsenter og fra 2004 til 2006 var han en av forkynnerne i Betania Kristiansand. Tore er utdannet lektor med hovedfag i engelsk og mellomfag i historie. Han har fra 2006 jobbet flere år som lektor ved ulike videregående skoler. 2011-2012 studerte han psykologi ved ATH i Kristiansand. Tore har også skrevet en roman som heter Gospel John. Denne er tilgjengelig på ebok.no

Følgere

Ikke herske, men tjene!

Publisert nesten 10 år siden

Tanker om kristent lederskap i 2012

For en kristen leder må Jesus og Jesu undervisning være det ultimative eksemplet på godt lederskap. En av Jesu viktige sannheter når han underviser sine disipler om lederskap, er betydningen av at lederen er en tjener og at han ikke opptrer som en hersker. Jesus visste bedre enn noen andre hvordan den menneskelige naturen var, og han skjønte at en av lederens store fristelser ville være fristelsen til å herske, dominere over og kontrollere andre, i stedet for å være et forbilde, et eksempel og en tjener for disse. Det er positivt med sterke ledere, men om lederen blir for sterk kan han bli et maktmenneske i stedet for en hyrde og en tjener for den menigheten han er satt til å arbeide i. Dette er det motsatte av hva Jesus underviste om:

 MATT 20, 25 – 28

Men Jesus kalte dem til seg og sa: Dere vet at fyrstene hersker over sine folk, og deres stormenn ar makt over dem. Slik skal det ikke være blant dere. Men den som vil være stor blant dere, han skal være de andres tjener, og den som vil være den første blant dere skal være de andres trell, likesom Menneskesønnen ikke har kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted.

Det kan sikkert være fristende for en fremgangsrik leder å se på seg selv som en konge eller hersker, men Jesus advarer mot nettopp en slik holdning. Om det var noen som hadde rett til å se på seg selv som konge, så må det har vært Jesus. Jesus valgte imidlertid å avstå fra dette, og i stedet tok han en ”tjeners skikkelse” på seg (Fil 2,7). Om en leder ser på seg selv som en hersker, framfor å se på seg selv som en tjener, vil han etter som tiden går bare bli mer og mer arrogant, stolt og hovmodig. Dette vil kunne komme så snikende og så gradvis at verken lederen eller hans nærmeste medarbeidere forstår alvoret i situasjonen før det er for sent. Den som opphøyer seg selv blir nemlig støtt ned – dette er det faktisk en åndelig lovmessighet i.

 MATT 23, 11 – 12

Men den største blant dere skal være tjener for de andre. Den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.

En av de personene som sterkest har preget europeeres syn på lederskap de siste 500 årene er den Italienske historikeren og politiske tenkeren Niccolo Machiavelli, som levde på 1400 og 1500 tallet. I 1513 skrev han verket Fyrsten som i ettertid ble et av verdenshistoriens mest berømte verk.

Fyrsten har populært blitt kalt en håndbok for tyranner, og det er liten tvil om at mange sterke ledere og diktatorer gjennom historien har hentet inspirasjon fra denne boken. Blant disse var Napoleon Bonaparte, Otto von Bismarck og Adolf Hitler. Selv om mange av Machiavellis tanker sikkert var relevante i hans samtid, og noen av dem direkte geniale, så bryter essensen i hans budskap radikalt med Guds Ord, evangeliets ånd og Jesu undervisning om lederskap, etikk og moral.

Det er likevel vanskelig å fornekte at Machiavellis tanker har blitt en del av vest Europas kulturarv, og mange ledere er nok mer påvirket av disse tankene enn de er klar over – både på det bevisste og ubevisste plan. Dette gjelder så vel profane som kristne ledere. Vi er alle et produkt av de tankestrømningene som har vært rådende i Europa de siste århundrene. Machiavellis tanker hadde spesielt stor gjennomslagskraft i hans hjemland, Italia. Ikke minst på Sicilia hvor Mafiaen senere vokste frem. Selv om Machiavelli – ”realpolitikkens far” - som han ble kalt, ble regnet som et geni i sin samtid og senere, så bryter mange av hans tanker klart med Bibelens ord.. La oss se på noen eksempler på dette:

Machiavelli var en av de fremste talsmenn for tanken om at ”målet helliger middelet”. Slik Machiavelli så det, var det i orden for lederen å ty til løgn, bedrag, svik og falske knep for å oppnå de målene han hadde satt seg. Om mennesker ble såret, ødelagt eller drept av hans fremgangsmåte var av underordnet betydning så lenge målet lederen hadde satt seg ble oppnådd.                  

Machiavelli var svært kunnskapsrik og hadde mye innsikt når det gjaldt den menneskelige naturen. Likevel blir mange av hans konklusjoner feil og i strid med Guds Ord. Også innen psykologien snakker man om Machiavelliske personlighetstrekk som uønskede.

Et annet eksempel på Machiavellisk tankegang er tanken om at ”det er bedre å være fryktet enn elsket”. Lederen må etter hans mening opptre så mandig, brutalt og hensynsløst at det vekker frykt hos dem han er leder for. Dette for å unngå forrakt og for å unngå å framstå som ”kvinnelig”. Grunnleggende kristne verdier som kjærlighet, barmhjertighet, godhet og mildhet blir fremmedelementer i Machiavellis verden. Her er det om å gjøre å fremstå som ”den sterke mann” – hensynsløs og hard som granitt.

Også i framtiden vil ropet etter den sterke mann høres fra Europas og Verdens folkehav, og før eller siden er det Antikrist selv som kommer til å stå fram og gripe sin sjanse. Det finnes nemlig fortsatt en del av oss som tror at Bibelen er sann og at antikrist en dag vil stå fram. Kommer Antikrists politiske system til å være demokratisk? Svaret er utvilsomt nei. Det blir nok tvert imot et av de mest totalitære system som verden har sett. På samme måte som Hitler, kan også Antikrist komme til makten ved hjelp av demokratiske midler, men hans styre vil snart bli det hardeste, mest firkantede, byråkratiske, teknokratiske og kontrollerende system som har eksistert i verden. Forhåpentligvis er den kristne menighet i himmelen når dette regimet settes i system. Som flertallet av kristne forkynnere er også jeg en ”pre-tribulasjonist”. Det vil si at jeg tror (og håper) at bortrykkelsen av menigheten kommer til å skje før trengselstiden og Antikrists maktovertakelse.

Sett i lys av dette, synes jeg det er skremmende å se at mange mennesker i vår tid, både kristne og ikke-kristne, ikke lenger synes at demokrati er den beste styreformen i samfunnet.

Mange mener faktisk at en sterk leder som bestemmer det meste og som styrer med hard hånd er den beste løsningen, ikke bare for menigheten men også for samfunnet.

Det kan nesten virke som om en del ”gammelt grums” fra begynnelsen av 1900 tallet og mellomkrigstiden har kommet til overflaten igjen i vår egen tid. Både i Nazismen og i Fascismen fantes det en kultus omkring den sterke mann; Føreren som skulle lede folket til seier og velstand.

På den andre siden trenger ikke sterke ledere i seg selv å være et problem, det kan også være et aktivum, dersom lederen har et TJENERSINN, et kall fra Gud og et mandat fra de som han eller hun leder. Jeg kommer derfor framover til å argumentere for at en ”pastor ledet menighet med et begrenset demokrati” er den mest tidsriktige modellen for kristent lederskap i 2012.

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Katolsk trosbevegelse i anmarsj

Publisert nesten 10 år siden

 

Pastor Ulf Ekmans kjærlighetsforhold til den katolske kirke har pågått i en del år nå. Jeg husker at jeg som medlem av trosbevegelsens predikantorganisasjon i 2004 mottok det teologiske heftet ”Kervyx” hvor Ekman skrev en artikkel om jomfru Maria; ”Maria - Alle slekter skal prise henne” het denne artikkelen.

Siden den gang har kjærlighetsforholdet mellom Ulf Ekman og den katolske kirke blomstret videre. Et utrykk for dette har vært hyppige besøk av katolikken Charles Whitehead på Livets Ord. Det finnes selvfølgelig svært mange flotte kristne som er katolikker og jeg har absolutt ingenting imot katolikker, men den katolske kirke som religiøst system må det fortsatt være lov å være kritisk til. Grunnleggende fordi den katolske kirke ikke bygger på Bibelen alene, men sidestiller tradisjonen med skriften. Da Martin Luther sto fram var hans kamprop: ”Sola Scriptura!” Skriften alene! Dette har til alle tider vært reformatorenes kamprop. Et kamprop som mange av dem måtte bøte med livet for – tatt av dage nettopp av den katolske kirke. Som evangeliske kristne må vi aldri glemme hvilken høy pris reformatorene måtte betale for at kommende generasjoner skulle bli frie fra den katolske kirkes monopol og middelalderens mørke.

Livets Ord og den katolske kirke har en viktig ting felles: de elsker hierarkier. Det er derfor kanskje ikke så underlig at nettopp disse to systemene synes å ”ha funnet” hverandre. Hva stramme religiøse hierarkier fører til kan se gjennom å studere den katolske kirkes historie fram til i dag – med vekt på inkvisisjonene. Det finnes svært tynt grunnlag i NT for slike stramme hierarkiske systemer som Livets Ord og den katolske kirke praktiserer. Selv klarer jeg rett og slett ikke å finne den berømte ”pyramiden” i Det Nye Testamente.

Den kjente sosialpsykologen Phillip Zimbardo beskriver hierarki som ”opphavet til det meste av ondskap”. Han er verdenskjent for sine studier av hvordan mennesker handler i et hierarki. At strenge hierarkier bringer fram det verste i oss mennesker synes det å herske liten tvil om. I trosbevegelsen, som jeg var med i fra 1988 til 2003 framsto Ulf Ekman som ”mannen med fasiten”. ”Hva mener pastor Ulf om dette?”, ville folk alltid vite – enten det var snakk om lærespørsmål eller problemer i menigheten. For meg som evangelisk kristen er det ikke lenger Ulf Ekman eller noen annen forkynner som er ”mannen med fasiten”, det er Guds Ord som ER fasiten.

 I trosbevegelsen synes fasiten å være det som Ulf Ekman til enhver tid er opptatt av og fokuserer på. Dette minner mye om den katolske kirkes lære om ”pavens ufeilbarlighet i lærespørsmål”.

I oktober 2011 reiste Ulf Ekman sammen med ca 40 svenske og norske pastorer og predikanter på studiebesøk til Roma. ”En reise i enhetens tegn” som det het. Guide på turen var katolikken Bengt Malmgren. På bildene fra turen ses flere norske forkynnere. I et intervju med Vatikanradion – paven og kirkens røst i dialog med verden – skryter Ulf Ekman av turen. Spesielt begeistret er han over at han og gruppen hans bare satt 12 meter fra pave Benedikt 16. mens paven talte på Petersplassen, mens mange katolikker fra Sør Amerika som hadde spart penger i flere år for å kunne reise til Roma havnet mye lenger bak! Hva har skjedd når trosbevegelsens predikanter får VIP behandling av Vatikanet?

I intervjuet med Vatikanradion sier Ekman at enhet er eneste farbare vei. Økumenikk og enhet er svært positivt, men hvorfor er det primært den katolske kirke som Ekman samarbeider med?

Som en person oppvokst på 1970 og 80 tallet er jeg nok i større grad preget av sen – modernismen enn av postmodernismen. Da jeg gikk på skolen ble vi oppfordret til å stille kritiske spørsmål; ”din tanke er fri” var en viktig verdi som lærerne våre på skolen gav oss. Samfunnskritikk, religionskritikk og systemkritikk ble sett på som positivt, og alle hadde rett til å si sin mening. Samfunnet vårt var utvilsomt mer fritt og demokratisk da enn det er nå. I 2012 skal vi alle være politisk korrekte og kravet til konformitet er større enn på mange tiår. Religionskritikk har blitt tabu, for da er vi fordomsfulle og kritiske. Men er vi egentlig det? Det virker som vi har fått mange flere ”hellige kuer” enn for 20 år siden. Klimaet har blitt annerledes og kravet om å bøye seg for autoriteter har blitt sterkere.

I 2011 fikk den katolske kirke formannskapet i Norges Kristne Råd. Den katolske kirke vil tydeligvis gjerne ta ledertrøya og lede an på vegne av de kristne i Norge. Jeg vil i denne artikkelen redegjøre for hvorfor jeg ikke ønsker å gjøre knefall for den katolske kirke. Jeg kan gjerne omfavne en hyggelig katolikk, men den katolske kirke som religiøst system klarer jeg ikke å omfavne. Jeg skiller altså skarpt mellom menneskene og systemet – det er utelukkende det sistnevnte som jeg kritiserer i denne artikkelen.

Jeg vil kort gi deg 8 gode grunner til at jeg ikke klarer å omfavne den katolske kirke

 

1. Læren

Det er enorme læremessige forskjeller mellom evangelisk kristendom og katolismen. For evangeliske kristne er ”Sola Scriptura” – Bibelen alene et grunnleggende prinsipp som stammer fra reformasjonen. Katolikkene sidestiller tradisjonen med Bibelen og dermed er ikke lenger Bibelen høyeste autoritet. ”Solus Christus” – Jesus Kristus alene, er et grunnleggende prinsipp for de evangeliske, mens katolikkene fremholder Mariadyrkelse og helgendyrkelse som essensielt. De katolske sakramentene er nådemidler for å få del i frelsen, mens evangeliske kristne tror at frelsen er av nåde, ved tro på Jesus.

 

2. Paven og hierarkiet

I Katolismen er paven, biskopen av Roma, apostelen Peters etterfølger og ”Jesu Kristi stedfortreder på jorden”. Siden Jesus er Gud, blir den logiske konsekvensen at paven er ”Guds stedfortreder på jorden”. Denne opphøyde posisjonen gjør ham nærmest til en halv-gud i katolikkenes øyne. Paven er innsatt på livstid, kan ikke avsettes og er ufeilbarlig i lærespørsmål. Er det sunt at èn person har så mye makt? Paven tituleres som ”hans hellighet”, men i følge Bibelen er alle kristne like hellige.

 

3. Historien

Den katolske kirke er trolig den nåværende organisasjonen som har den mest blodige historien. Den kjente psykologen Phillip Zimbardo hevder i sin bok ”The Lucifer Effect – How good people become evil” at det var den katolske kirke som i middelalderen ”oppfant”den systematiske torturen. Man fant da ut at man kunne pine mennesker til døde for å få dem til å erkjenne skyld (confession). Det skremmende er at de utførte denne torturen med de beste intensjoner; De var hellig overbevist om at de tjente Gud og bekjempet ondskapen gjennom å gjøre disse forferdelige handlingene. Religion kan gjøre mennesker gale. Gjennom inkvisisjonene ble tusenvis av jøder, kristne og fritenkere drept. Sammen med utallige andre ble reformatorene Jan Hus og William Tyndale brent levende. Jeg er enig med Ulf Ekman i at det er et stort problem av kristne er historieløse! Som evangeliske kristne må vi aldri glemme hvilken høy pris reformatorene måtte betale for at kommende generasjoner skulle bli frie fra den katolske kirkes monopol og middelalderens mørke.

 

4. Jesuitterordenen og ”den sorte pave”

Jesuitterordenen er en militant katolsk misjonsorden som ble grunnlagt for å bekjempe reformasjonen gjennom den såkalte ”motreformasjonen”. De er kjent for å praktisere den Machiavelliske læren om at ”målet helliger middelet”. Gjennom infiltrasjon av evangelisk – protestantiske kirker og trossamfunn skulle disse brytes ned fra innsiden. Dette var en av årsakene til at Jesuittene, i følge Grunnloven av 1814 ”ikke hadde adgang til riket” Ordenens øverste leder kalles ”den sorte pave” og skal være en av de sentrale personene i Vatikanet. Helt fram til våre dager har ordenen blitt beskyldt for likvidasjoner av ”brysomme” personer, noe som trolig er sant.

 

5. Frimurerordenen

Det finnes trolig en kobling mellom den mektige frimurerordenen og den katolske kirke. Pave Johannes Paul II bar frimurerring da han lå på lit de parade i 2005. Paven er trolig frimurernes øverste leder. Et av Frimurerordenens mottoer er: ”Ut av kaos kommer orden”.

 

6. Seksuelle overgrep

I et miljø hvor sølibatet og seksuell avholdenhet blir løftet opp som viktige idealer kan det under overflaten ose av seksuell frustrasjon og seksuelle spenninger. Av og til kan disse resultere i kriminalitet og seksuelle overgrep mot andre mennesker – også barn og mindreårige. Det har vært mange overgrepssaker knyttet til den katolske kirke. Ikke minst har internatskoler, klostre og guttekor vært arenaer for slike overgrep. Det er likevel positivt at den katolske kirke selv har tatt tak i dette store problemet. Bibelen lærer oss at ekteskapet er godt og naturlig, det er Guds vilje for menneskene og seksuallivet har sin plass der.

 

7. Økumenikk og enhet med andre religioner

Jeg er positiv til enhet og økumenikk mellom kristne kirker, men for den katolske kirke innebærer økumenikk og enhet også enhet med andre religioner og kulter. Fra 1980 - tallet har det pågått en utstrakt synkretisme (religionsblanding) og Vatikanet har stått sentralt i dette arbeidet. I 1986 inviterte paven alle religioner, inklusive Islam, Buddhismen, Hinduismen og naturreligionene til å praktisere sine religioner i Peterskirken i Roma. Det langsiktige målet med dette arbeidet er trolig å bygge en verdensreligion som alle mennesker må akseptere. Om den dagen kommer står religionsfriheten virkelig i fare. Dessverre er det slik at økumenikk og enhet av og til kan ende opp i et krav om konformitet og underkastelse. Når to eller flere parter går sammen, er det alltid den sterkeste parten som vil prege forholdet mest.

”Alle mennesker ber til samme Gud”. Dette er et syn som både frimurerordenen og Vatikantet forfekter. Tidligere president i USA George W Bush var en varm talsmann for denne tanken.

 

8. Synet på Frelsen

Den kanskje viktigste forskjellen er i synet på hvordan mennesker blir frelst. For katolikkene er medlemskap i ”moderkirken” avgjørende for frelsen, herav læren om ”ingen frelse utenfor kirken”. For å få del i frelsen må man ta del av nådemidlene, det vil si sakramentene. Man må med andre ord arbeide på sitt gudsliv for å få del i nåden. Dette skaper en slags ”gjerningsreligion” hvor gode gjerninger blir avgjørende for frelsen. Dette står i skarp kontrast til evangeliets frihet om at Jesus har gjort alt ferdig for oss! Vi blir frelst av nåde, ved tro – ikke ved egne gjerninger (Ef 2,8). Frelsen skjer når vi tror i vårt hjerte at Gud oppreiste Jesus fra de døde, og bekjenner ham som Herre med munnen (Rom 10,9.10)’

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere