Thor Henrik With

Alder: 70
  RSS

Om Thor Henrik

Biskop i Det evangelisk-lutherske stift i Norge

Følgere

Hvorfor har vi i Det evangelisk-lutherske stift i Norge (DelsiN) tatt det drastiske skrittet å danne egne DelsiN-menigheter med egne prester, samlet i et selvstyrt bispedømme eller «stift»? Fordi vi ikke kan la være å lytte til Jesu og hans apostlers ord, tro det de sier og gjøre det de pålegger oss. Vi kan ikke leve med at Jesu og apostlenes ord i stedet omtolkes, og ikke følges av den praksis de anviser. Bøyer vi eller andre av for kravene som modernitetens og postmodernitetens samfunn og kirke stiller, da lar en seg binde som enkeltkristne og menigheter til den illusjonen om kirkens enhet som rår der.

Utløsende forhold

Tre forhold har utløst vår handlemåte overfor Den norske kirke. De er ikke hele begrunnelsen vår, men bringer til overflaten en kirkekrise som stikker dypere.

Først, og retningsgivende, ble det at kirkens øverste leder, Kongen, undertegnet Statens mot-kristne lovvedtak om selvbestemt abort. Det andre forholdet var innføringen av kvinners prestetjeneste. Det tredje – som ble en direkte utløsende årsak – var at Den norske kirke antok bibelstridig lære om at homofiles samliv er etter Guds vilje.

Vi fastholder og forkynner

Vi ser disse tre forholdene i en større, vedvarende sammenheng. Den tro som gjør mennesker rettferdige for Gud og gir evig liv ser vi med sorg og forferdelse forvitre i Den norske kirkes menigheter, og stedvis ellers i det kristelige Norge. For at den skal bevares levende, fastholder, lærer og forkynner vi:

1. Gud kjenner vi som han er, fordi Jesus fra Nasaret, sann Gud og sant menneske, har åpenbart for oss mennesker hvem Gud er, slik det er skrevet i Bibelen, lest på dens egne premisser. Jesus lærer oss å kjenne Gud i enheten av Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Slik bekjenner vi ham og tiltaler ham, ikke med andre navn eller pronomen.

2. Gud er universets skaper. Ved ham består alt, og uten ham kan ikke noe være til. Han er herre over skaperverket, tiden og historien. Uten avkortning har han makt til å gjennomføre det han vil, når og hvor han vil. Men utenom frelseshistorien, åpenbart i Bibelen, er det skjult for oss hvordan han leder historien.

3. Guds ord skaper det som det sier, det handler med oss. Vi ser ikke på Guds ord som råstoff for menneskers handlinger, som middel eller inspirasjon til å ta den frelsende avgjørelsen, overgi seg helt til Gud, eller på annen måte utvikle større åndelighet. Da blir Guds skapende ord redusert til hjelpemiddel for menneskers religiøse prestasjoner.

4. Jesus har forordnet dåpen til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn som inngangen til frelsens gaver. Når hans løfte uttales sammen med fysisk vann gir Guds et radikalt nytt liv til den døpte. Den mørke bakgrunnen er at i forholdet til Gud er alle mennesker omfattet av et gjennomgripende relasjonsbrudd, som vi ikke selv kan bidra til å overvinne.

5. Jesus har forordnet nattverdmåltidet for sin kirke. Jesu erklæring: «Dette er mitt legeme», og «Dette er den nye pakt i mitt blod», gjør at naturlig brød og vin blir det som han sier det er, når presten som forestår nattverdhandlingen gjentar ordene hans. Han gir dem som spiser og drikker det del i sin kropp og sitt blod, som han ofret på Golgata for å sone for menneskenes synd. Slik får den som tror, fysisk «pant» i Golgata-offerets resultat, tilgivelse for synd.

6. Jesus har forordnet de tolv apostlenes tjeneste som ledere for Guds fornyede folk. Apostlene innviet etterfølgere, og de som blir innviet slik i alle følgende generasjoner, representerer ham i en tjeneste som er avledet av aposteltjenesten, men med begrenset myndighet i forhold til den.

7. Menighetene, som utgjør Kristi kirke, skapes av Gud gjennom dåpen og troen. Alle som er døpt og tror blir forenet slik til Kristi kropp. De samles som menighet på de enkelte steder gjennom den rene forkynnelsen av det skapende Guds ord, og den rette bruken av dåpen og nattverden. Gjennom lokalmenigheten kommer den helheten som er Kristi kirke i verden fysisk til syne.

Apostel-formidlet kristenliv

Vi kan ikke betro vår menigheter og oss selv til dem som avviser, fortier eller underkommuniserer disse frelsende gavene fra Gud. Det Jesus-grunnlagte kristenliv som apostlene har formidlet til oss, vil vi leve nå, og gi videre til dem som tar imot det i tro.

I Norge, en postmoderne og etter-kristen stat, møter den kristne kirke to i særklasse problematiske forhold. Det ene er at de aller minste menneskene, de ufødte, er uten sakssvarende rettsvern. Det er helt utålelig for enhver rett kristen kirke. Mennesket er helt menneske fra unnfangelsen av. Guds Sønn steg jo ned til oss som menneske, fra unnfangelsen i jomfru Marias morsliv.

Det andre er at Staten har innarbeidet betydelige elementer av konstruktivistisk kjønnsteori i lovgivning og offentlig praksis. I strid med kristen lære om at mennesket er skapt som mann og kvinne i Guds bilde, har Den norske kirke langt på vei anerkjent slik postmoderne teori. Den slags kjønnsteori forkaster vi, på grunnlag av Guds skapergjerning, men også ut fra allmenn biologisk vitenskap.

Tilgitte syndere

Vårt drastiske skritt sikter ikke mot en fullkommen kirke. Som alle preges også vi alltid av synd og gudsopprør i oss og rundt oss. Denne dype skaden kan ikke noe menneske forbedre, verken ved egne anstrengelser, eller med Guds hjelp. Å leve i menigheten er ikke å framvise besteversjonen av en kristen menighet, men å samles med andre syndere, bekjenne for Gud den nakne sannheten om våre liv, og ta imot tilgivelse for syndene. Da fornyer Gud sin Sønns bilde i oss, gjennom det Ordet som skaper det som det sier, og gjennom foreningen med Kristi kropp i nattverden. Vi fornyes ikke for at vi skal virkeliggjøre en rettferdig verden, men for at vi skal tjene vår neste i enkeltmennesker, familie og samfunn.

Gud skaper sin kirke

Når det gjelder trossannhetene og livet vi her har pekt på, går vi ikke på akkord. Vi vil ikke la menneskelige hensyn avgjøre hvor vi skal leve et ekte trosliv som dette. Men vi vil overlevere trossannhetene og trospraksisen som vi har beskrevet her til dem som tar imot. Vi har tillit til at Gud, gjennom frelsesmidlene sine, og når og hvor han vil, skaper en ekte kirke i det enkelte lokalsamfunn og i vårt land.

Gå til innlegget

Abort, kvinnemyndighet og frigjøring

Publisert over 2 år siden

Den norske kirkes bispemøte vil «forandre vår måte å snakke om abort på». Når bispemøtet unnlater å sette sakssvarende ord på virkeligheten, inviterer det til å forandre vår forståelse av hva abort egentlig er. Dermed undermineres kvinnens informerte valg og myndige selvbestemmelse, og det ufødte barnets rett til liv.

Å medvirke til at det skapes et nytt samtaleklima om «abort som etisk, menneskelig og politisk utfordring» er bispemøtet i Den norske kirkes ønske når de uttaler seg til offentligheten 15. februar. For «kirkens argumentasjon» la «ikke til rette for en god dialog» i forbindelse med innføringen av selvbestemt abort på 1970-tallet, selv om hensikten var å «verne det ufødte liv».

Nå vil bispemøtet «forandre vår måte å snakke om abort på». De viser selv vei med velkjent nytale: til forskjell fra 70-tallets biskoper, omtaler de ikke fosteret som et menneske skapt i Guds bilde helt fra livets begynnelse. Det er bare «et liv med verdi og krav på vern». Men det har da andre levende skapninger også. Ved abort er det bare det abstrakte «svangerskapet» som «avsluttes», ikke et bittelite menneske som må dø. Menneskeverdet, som – helt riktig – er gitt av Gud, knyttes bare til funksjonsevnen som barn, ikke til det som skjer i utviklingen som foster. Slik blir felles identitet mellom foster og barn utydelig. Hva fosteret har fått av Gud, sies aldri med klare ord. Når bispemøtet unnlater å sette sakssvarende ord på virkeligheten, blir det tydelige hva innbydelsen til en «fordomsfri og omsorgsfull samtale» innebærer: med omsorgsfullt nedjusterte formuleringer inviterer bispemøtet til å forandre vår forståelse av hva abort egentlig er.

Bispemøtet «erkjenner» at deres forgjengere ikke har tatt inn over seg gravide kvinners situasjon og utfordringer. Etter en generaliserende kritikk av kirkens «manglende engasjement for kvinners frigjøring og rettigheter», nytaler de uformidlet om abort med retorikk vi kjenner fra agitasjon for fri abort, nasjonalt og internasjonalt. Uforvarende trer de slik inn i en tradisjon der sporene skremmer. Nettopp når biskoper og kirkefolk har omfavnet sin samtids ideologier, eller tilpasset seg de rådende maktforhold, har de talt og handlet slik at en rystes og gremmes i ettertid. Eksempler kan hentes fra antikken og reformasjonstiden, eneveldet og kolonitiden - og hele forrige århundre.

Når bispemøtet fremstiller sine forgjengere og tidligere kirkegenerasjoner, og sitt eget initiativ nå, høres moraliserende overtoner. Men først når vi tar Guds dom inn over oss selv, her i livet, kan vi tale troverdig om andres feilsteg. I stedet for å henfalle til ny-kirkelig moralisering, må hver kirke-generasjon ta inn over seg at den skal dømmes etter Kristi ord, Den hellige Skrift. Da skal dom felles over oss, vi som utgjør vår generasjon, og over alle generasjoner som var og som kommer. Dømmes skal hardhet og dobbeltmoral, flertallstilpasning og moralisering, feighet og likegyldighet, kvinneundertrykking og manneforakt, ulov og fosterdrap. Det er nok å svare for. Men for alle oss finnes frigjøring fra dommen, gjennom Kristi soningsverk. Biskopers ansvar er å lære sine menigheter dette.

I den nye måten å tale om abort på, er det tydelig at nåtidens Dnk-biskoper snakker annerledes enn de i tidligere generasjoner. De fastholdt fosterets krav på ukrenkelighet fra unnfangelsen, og dets rett til å vernes av lov. Slikt står ikke å lese i den ferske uttalelsen. Den benytter seg av lavt presisjonsnivå og tvetydige formuleringer. Det får noen til å konstatere at kirken nå endelig har godtatt selvbestemt abort, mens andre hevder at innholdet i biskopenes veiledning ikke er forandret, bare måten det kommuniseres på. Tvetydige uttalelser som overgang til nye standpunkt er velkjent fra Dnks nære fortid. Det peker mot at neste uttalelse vil gi enda tydeligere legitimitet til opinionens abortideologi.

Bispemøtet unngår å gjøre det tydelig at der abort er aktuelt, krysses interessene hos to mennesker: kvinnen og hennes ufødte barn. Det ufødte barnets rettigheter og menneskeverd gitt av Gud forplikter kvinnen når hun står overfor muligheten for å ta sitt barns liv - eller beskytte det, så det får leve. Faktisk har det ufødte barnet og kvinnen dermed også sammenfallende interesser. Uunngåelige byrder og personer med makt vil lede eller presse henne til abort. Men forpliktelsen på det ufødte barnets menneskeverd og rett til liv gir kvinnen verdighet og myndighet til å avvise fristelsen selvbestemt. Når hun gjør det, åpner en erfaring av eget verd og kvinnemakt seg: Som fri og myndig kvinne gir hun sin ufødte den barnefrigjøringen det ikke kan leve uten: frigjøring fra døden i et fosterdrap.

Det skal stå seg i dommen.

Gå til innlegget

Diskriminerer de i Iveland?

Publisert over 3 år siden

En mann nektes å underholde med sang fra scenen, fordi han er homofil. Slik vil vanlige seere og lesere trolig oppfatte presentasjonen som NRK og tv2 gir av det som skjer på bygdas bedehus.

Regien hos dem som har makt, er klar: heng ut disse hjerteløse, konservative bedehusfolkene, siden myndighetene ikke griper inn. Man kan bare håpe at slike utdaterte holdninger snart går over. Vårt Lands debattredaktør på tv2 trøster oss bekymrede seere med det. Norske medier hjelper så gjerne til, og de har makt.
Hvem bryr seg om at saken kan presenteres på en helt annen måte? Som for eksempel: På dette og på mange bedehus tenker man at sang i møtene er tilbedelse av Gud, ikke underholdning. Og at mennesker som permanent forkaster det Gud har fastsatt som obligatoriske "livsstilsvalg" for samlivet, ikke samtidig kan representere forsamlingen når den tilber denne Gud med sin sang. Det er jo slik tilbedelse et "lovsangsteam" skal lede forsamlingen i, hvis man skal ta oppgaven deres seriøst. At sanggruppen er "ungdomsarbeid", så sangen deres ikke kan tas alvorlig som menighetens tilbedelse, er å underkjenne unge menneskers plass i gudstjenesten.
Iveland bedehus har liten samfunnsmakt. Når får vi se at medier som utroper seg til talsmenn for "den lille mann", anstrenger seg for å vise offentligheten hvordan det lille bedehuset forsøker å berge sin religiøse integritet? Når får vi se at mediene "går etter makta", i stedet for å delta i hylekoret?

Gå til innlegget

På vegne av Faderen, Sønnen og Ånden?

Publisert over 3 år siden

Til den frammøtte tilhørerskaren i Oslo Domkirke søndag, talte Kari Veiteberg etter eget utsagn «I den treeinige Guds namn, skaparen, frigjeraren og livgjevaren». Formuleringen ligger så nært kirkens «I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn», og «Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, … én sann Gud», at det er nesten umulig å oppfatte den som annet enn nye, treffende navn på personene i Den treenige Gud.

Sant og visst handler Den treenige Gud både som skaper, frigjører og livgiver. Og formelt kan ordlyden vise til Den treenige Gud, karakterisert gjennom tre av sine viktige handlemåter. Men ved sin uttrykksmåte fører Veiteberg nesten umerkelig kjønnsnøytrale gudsnavn inn i kirkens liturgi. Målet for slik tilrettelegging er at liturgien skal omtale og tiltale Gud med «et mangfold av metaforer». De skal erstatte «ensidigheten» ved de navn og pronomen som han har åpenbart sitt vesen med.

Men Den hellige treenighet, som den kristne kirke tilber og ærer som sin Gud, har åpenbart for oss mennesker hvem han er, nemlig Fader, Sønn og Ånd, og samtidig én sann Gud. På vegne av ham taler kirkens rett innviede tjenere med fullmakt, om hans gjerning som skaperen, forløseren og livgiveren, slik vi av hensyn til vår enkle, menneskelige tanke kan fordele Guds gjerning på treenighetens personer.

Veitebergs formulering i talen søndag viser at praktbygget ved Stortorvet i Oslo, som i 1697 ble innviet til «Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, … som var, er og blir én sann Gud fra evighet til evighet», nå blir tempel for dem som søker i ulike religiøse retninger, både gamle og ny-konstruerte. De foreskrevne ritualer for samlingen i Domkirken søndag formiddag gav nok inntrykk av at alt skjedde på vegne av den kristne tros treenighet. Men det fritt formulerte budskapet fra den som heretter skal lede Domkirkens distrikt i Oslo-området, etterlot derimot forståelsen av at hun, med sin nye fullmakt, talte - både om Johannes Døperen og Jesus - på vegne av en kjønnsnøytral guddom.

De som vil tale på vegne av andre enn ham som virkelig er Fader, Sønn og Hellig Ånd, har frihet til å gjøre det fra talerstoler grunnet på den alminnelige ytringsfriheten i Norge. Men da tales det ikke på vegne av Jesus Kristus, Sønnen som er ett med Faderen. Det forandres ikke av signaler om en stor begivenhet, som rød løper, mange bispekåper og fjernsynskameraer. Taler man fra Domkirkens prekestol på vegne av en «kjønnsnøytral treenighet» av Skaperen, Frigjøreren og Livgiveren, da er prekestolen okkupert av en fremmed guddoms representant. De som vil tilbe Den hellige treenighet og lytte til ham, må da samles andre steder, der predikanten taler «i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn».

Gå til innlegget

Etter et vranglærende liturgivedtak

Publisert over 4 år siden

Kirkemøtet i trossamfunnet Den norske kirke har vedtatt en ordning for det som kalles «kirkelig vigsel av likekjønnede par». Med vedtaket viser trossamfunnet også gjennom sine gudstjenesteordninger, at det har forkastet den grunnvollen som den sanne kirke bygger på: Kristi og hans apostlers ord. Stikk i strid med dette ord villedes folk til å tro at samliv mellom to personer av samme kjønn kan kalles ekteskap, og at slikt samliv vil få Guds velsignelse.

Ordningen bygger ikke på kirkens grunnlag i Den hellige skrift. Den beskjærer og omtolker Skriften, så det skal synes som om Skriften støtter samliv tuftet på hedensk kjønnsideologi. Derfor kan ikke Bibelens tekster om ekteskap leses høyt som grunnlag for den samlivskontrakten som kirkemøtet i Trondheim nå har vedtatt en ordning for. For disse tekstene gjør ekteskap mulig bare for to som er kvinne og mann.

Vranglære er etter ordets røtter «å velge sin egen vei». Gjennom vedtaket velger trossamfunnet sin egen vei, bort fra kirkens verdensvide fellesskap på grunnlag av den lutherske bekjennelse, og til og med bort fra den lære om ekteskapet som en samlet kristenhet gjennom tidene har forkynt og praktisert.

Kristne går til gudstjeneste for å høre Jesu og hans apostlers ord, søndaglig, og ved livets store begivenheter. Skal den som vil lytte til Jesus, fortsette å gå dit hvor man har en ordning for at Jesus må tie når man ikke liker det han faktisk sier? Kan et trossamfunn kalles Kristi kirke, sannhetens støtte og grunnvoll, når det gir Jesus og hans apostler munnkurv, dersom de motsier tidens kjønnsideologi? Hvem vil at barn og barnebarn skal ha sitt hjem i en kirke som vedtar at alle, fra ledende biskop til vikarierende trosopplærer, har myndighet til å motsi Jesus?

Om man kan si at «vår» prest ikke forkynner slik, er det en god gave. Men når ett av hans menighetslemmer krever Guds velsignelse over det som Skriften fastholder er grov synd, er den samme presten nå forpliktet til å vike fra sin plass som menighetens hyrde, og la vill-ledere i presteklær forestå en Skrift-stridig seremoni som menighetens gudstjeneste. Kristi apostel sidestiller slikt enkjønnet samliv med avgudsdyrkelse, det fører til fortapelse - om man da skal tro kirkens kilde og norm, Den hellige Skrift. Menigheter som lar dette skje, kan ikke fortsatt kalles sannhetens støtte og grunnvoll, som om ingen ting har hendt.

Det er tre hovedkriterier for å finne kirken og dens menigheter. Kirken er der evangeliet forkynnes rent, som lovens dom over alt som Guds ord kaller synd og urenhet, og som tilgivelse for alle synder, på grunn av Kristi soningsdød for oss. Og der dåpen forvaltes etter Kristi innstiftelse til gjenfødelse og tro, og nattverden forvaltes etter Kristi innstiftelse, med tilgivelse for alle synder, med liv og salighet. Tre kjennetegn, som skal finnes samtidig i en menighet i Kristi kirke.

Menighetens lemmer har sammen rett og plikt til å prøve læren, og forkaste alt som motsier læren i Den hellige skrift. De skal se etter kirkens rette kjennetegn. Der kjennetegnene ikke finnes, er forførelse på ferde. Der kirkens kjennetegn finnes, der er Guds kirke, den som er sannhetens støtte og grunnvoll. Der skal menighetens lemmer høre Ordet til tro, vaskes rene i dåpsvannet og spise og drikke Herrens legeme og blod i nattverdmåltidet, så de forenes med Kristus og hans legeme, kirken, i himmelen og på jorden.

Thor Henrik With
biskop i Det evangelisk-lutherske stift i Norge

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere