Sissel Johansen

Alder: 57
  RSS

Om Sissel

Følgere

En rakrygget statsminister

Publisert over 10 år siden

uttalte nettopp på nyhetene at han ville hatt en langt mer flau smak i munnen ved å ikke håndheve utsendelsen av Maria Amelie enn ved å gjøre det.

Manges øyne og tanker er rettet mot Moskva i dag. På VG-nett sørger de endog for at vi får muligheten til å følge flyet der Maria Amelie og hennes støttende kjære sitter, til det forsvinner inn i skylaget. Vi er mange som ønsker det unge paret lykke til og alt godt.

Stor var vel også angsten hos mange bivånere da det plutselig dukket opp en nyhet om at en flyplass var utsatt for terrorangrep og flere var drept nettopp i byen hun vi bekymrer oss for, er på vei til. Det viste seg å ikke dreie seg om samme flyplass som denne vår så berømte papirløse skulle ankomme. Det går vel ikke riktig an å bruke ordet "heldigvis" i denne sammenheng. For det var ikke riktig så heldig for disse som befant seg på "feil flyplass" til feil tid.

Men tilbake til henne som sendes ut og statsministerens holdning. Den er fortsatt like fast på at dette var det eneste riktige. Og man kan vel ikke, med all sin beste vilje, unngå å se at han faktisk har rett. Som han også sa i kveld: hun har mye seg selv å takke at hun faktisk er havnet i en slik vanskelig situasjon. Hun har bevisst handlet i konflikt med gjeldende lover i flere år. Dette kan ikke forbigås i stillhet bare fordi hun får mye oppmerksomhet og sympati. Det ville være en urett mot dem som faktisk ikke oppnår det samme.

Uansett hvor hjerteløse disse som fastholder likhet for loven, for alle, nå virker å være; det kan ikke endres på at dette nok er det eneste rettferdige. Og rettferdighet ønsker de fleste av oss skal råde i vårt samfunn. Det er mye som tyder på at hvis hjertene fikk råde, ville slett ikke rettferdighet gå hånd i hånd alltid. Men ved å tilstrebe at rettferdigheten råder, vil det nok være lettere for de som tross alt forventes å håndheve lover og regler, å kunne stå oppreist og uten flau smak i munnen. Det er lett for alle oss som kan tillate oss å la hjertet løpe løpsk, men ikke fullt så enkelt for dem som faktisk ikke kan det.

Jeg innrømmer gjerne at mitt hjerte blør for den søte ungjenta som virker så sliten og redd. Hadde det stått til meg, skulle hun nok sluppet turen til Moskva.

Men jeg er glad det ikke stod til meg - og alle andre følsomme sjeler. For vi har tross alt bare kjennskap til et fåtall av disse papirløse og deler av deres skjebner. Lover og regler kan ikke behandles på en så tilfeldig måte, rett og slett.

Det mange har fått øynene opp for er at det er et stort behov for raskere effektivisering i asylsaker. Dette kan sikkert flere av oss bidra til ved å oppmuntre disse som vi vet lever som papirløse, til å gjøre det eneste rette: melde seg for myndighetene og forholde seg til lovlige, gjeldende vedtak. Det er mye som tyder på at mange i sin egeninnbilte godhet er med på å undergrave den respekt vi alle bør ha for myndigheter og lover. Dette er slett ikke alltid med på å hjelpe dem vi tror vi hjelper. Kanskje heller tvert imot. Kanskje skaper vi heller situasjoner som forverrer deres liv videre, ved å sette dem i en situasjon der de blir vant til å leve utenfor samfunnet og i konflikt med vedtatte lover.

Det er tross alt en liten andel av de som får avslag, som får det på urettmessig grunnlag, viser det seg. Det er skrevet litt om dette de siste dagene. Vi må kunne ha tillit til at de fleste saker blir behørig behandlet og at de som behandler sakene er til å stole på. De er mennesker som deg og meg. De kan saktens også gjøre feil, desverre. Men vi kan ikke regne med at dette er det som er gjennomgående. Og vi må ikke gi våre etterkommere et slikt bilde av mistillit til de som behandler asylsaker, mener jeg. De trenger tvertimot å kunne ha en tillit til at vi tross alt blir noenlunde rettferdig behandlet i vårt demokratisk valgte system. Først den dagen det ikke er slik lenger, har vi grunn til virkelig å rope et varsko.

Gå til innlegget

Strakstiltak mot islamiseringen

Publisert nesten 11 år siden

Aftenbladet.no kan fortelle at en SV-politiker bryter med partiet sitt i dag, fordi det har sviktet i deler av integreringspolitikken

Vi er mange som synes tiden er overmoden for at nettopp denne politikken skal tas virkelig på alvor. Vi er så sørgelig lei av politikere som unndrar seg, i redsel for å være noen til anstøt.

Det er vel derfor ikke noe direkte sjokk at en SV-politiker ser behovet for å skifte fokuset litt i dette henseende. SV er vel det partiet som av mange regnes for å være de aller mest innvandringsvennlige - ihvertfall sånn i teorien. At han tar steget ut og blir medlem av en organisasjon som Sian (stopp islamiseringen av Norge) er vel kanskje noe mer alarmerende, vil jeg si for egen del. Dette tolker jeg som at herr Schau virkelig må ha fått sin dose av misforstått snillisme og er ganske så forsynt. Noe annen forklaring er vanskelig å finne. En mellomting kunne helt sikkert holdt i første omgang, for de fleste av oss. Sian regnes av mange for å være en ekstrem og innvandrerfiendtlig organisasjon. Om dette virkelig stemmer, skal ikke hverken bekreftes eller avkreftes her og nå. Dertil kjenner jeg altfor lite til hva den står for.

Det som imidlertid er et tankekors er at den utmeldte SV-politiker sier han meldte seg inn i nettopp Sian fordi: "de våger å snakke om noe som mange andre ikke tør". Jeg har gitt opp å ta debatten i SV, erklærer han. Videre sier han: - "Vi kan ikke snu ryggen til at integreringen byr på problemer. Jeg kjenner til flere muslimske kvinner som ikke får gå utenfor døren av sine fedre, eller som tvinges til å gå tildekket. Små barn skal ikke bære hijab, og nikab bør forbys. Den tiltakende kjønnssegregeringen som flere islamister forfekter, er også kritikkverdig. Vi kan ikke snu ryggen til dette, sier Schau til Klassekampen."

Hva er SV sitt svar på utmeldelsen? Jo, ikke helt uventet svarer formann i Oslo SV, Østvold, med å ta sterkt avstand til organisasjonen Sian. Noe annet kan han helt sikkert ikke gjøre heller- og samtidig håpe på videre politisk karriere. Men kunne det ikke vært en gylden anledning til også å ta sterkt avstand fra nettopp disse punktene som Schau drar frem som problematiske?

Hvorfor er det så få politikere som tør å fronte disse vanskelige spørsmålene på en ærlig og redelig måte? Hvorfor er det lengste de fleste av dem kan strekke seg å si: joda, vi har et problem og vi må på sikt få gjort noe med manglende integreringstiltak, radikalisering, økende antisemitisme osv.? Noen tør ikke engang å innrømme såpass. Hvorfor tør ansvarlige politikere ikke engang svare på om de selv ville være villige til å sende sine egne barn til rene innvandrerskoler?

Hvordan kan man forvente at det skal skje en positiv utvikling videre dersom man ikke kan ha tillit til de styrende myndigheter og at de har det mot og den handlekraft som må til for å få bukt med voksende samfunnsproblemer? Mener de at media og folk flest skal ta kampen opp og at de selv skal få være gratispassasjerer? Det kan så absolutt virke sånn, synes nå jeg. Hvorfor inviteres det ikke til dialog med de som sitter inne med mye kunnskap om integrering - også med innfallsvinkler som ikke er "typisk norske"? Disse blir heller stemplet som rasister og støtt ut i kulda av de som regner seg for den korrekte elite av det norske folk.

Jeg mener vi trenger modige politikere i tiden som kommer og er ikke så helt sikker på at vi har akkurat så mange av nettopp dem. De politiske debattene vi har sett hittil som har gått på temaet islamisering, har ikke direkte gjort tilliten større. Unge radikale muslimer sitter åpenlyst og hånflirer på første benk, vel vitende om at de kommer til å få fortsette sitt arbeid i ro og fred, mens politikere maner til godhet og samhold.

Det holder bare ikke!

 

Gå til innlegget

En trøst i nøden

Publisert nesten 11 år siden

Den nye himmel og den nye jord

Og jeg så en ny himmel og en ny jord,

for den første himmel og den første jord var borte,

og havet fantes ikke mer.

Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem,

stige ned fra himmelen, fra Gud,

gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom.

Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa:

Se, Guds bolig er hos menneskene.

Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk,

og Gud skal være hos dem.

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,

og døden skal ikke være mer,

heller ikke sorg eller skrik eller smerte.

For det som før var,

er borte.

(Åp. 21, 1-4.)

 

http://www.youtube.com/watch?v=6vX3HHtytDo

 

Gå til innlegget

Ikke så idiotisk likevel, kanskje?

Publisert nesten 11 år siden

Mange reagerte med latter og nedlatende omtale da to Frp-politikere nylig kom med noen velmente råd til innvandrerforeldre for bedre integrering av barna. Typisk Frp... osv.

Men var det nå egentlig så dumt når det kommer til stykket?

I en kronikk i Aftenposten i dag,  http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3973975.ece#xtor=RSS-3 skriver statsviter, Helge Renå, følgende: "For at innvandrerne skal bli kjent med norsk tradisjon og kultur, er det viktig at de møter eksempler på det i hverdagen.

Videre er jeg ikke i tvil om at det i et integreringsøyemed er en stor fordel om alle innvandrere får seg noen norske venner – og minst like viktig er det at nordmenn blir kjent med noen innvandrere. Forskningen viser at de som er mest skeptisk til innvandrere er de som har minst kontakt med dem." (sitat)

Forfatteren oppgir at han selv var eneste etniske nordmann i sin klasse på ungdomsskolen, på Tøyen i Oslo. Dette har slik jeg tyder det han skriver, gitt ham en klar formening om at det ikke bør legges opp til rene innvandrerskoler. Han sier seg enig med Jan Bøhler (AP) i at vi bør sikre oss at det er minst en fjerdedel etnisk norske i skolen.

Problemet synes å være: På 58 av Oslos 136 skoler er flertallet av elevene minoritetsspråklige OG at det råder en slags politisk feighet i dette spørsmålet. De to byrådslederkanidatene i Oslos største partier (Stian B.Røsland,H og Libe Rieber-Mohn, AP) ble nylig spurt om de ville latt sine barn gått på en skole med så mye som 90% minoritetsandel. De unnlot begge å svare!

Hvorfor? Jeg mener det er temmelig alvorlig når Renå mener å tro at det er deres frykt for beskyldninger om  rasisme som ligger til grunn. Og jeg er også enig med ham når han uttaler at det må være lov å kunne svare nei på et slikt spørsmål uten å bli beskyldt for å representere skjult rasisme. Skal vi finne oss i å måtte være engstelige for å være ærlige i viktige spørsmål - å snakke sant om ting - i redsel for å stemples som rasister? Er det et demokrati verdig?

Renås ønske er en mere felles forståelse som kan resultere i en mer pragmatisk tilnærming til problemet. Han skriver: "Men hvis politikerne kan enes om at elever med foreldre av utenlandsk opprinnelse tilfører skolen en merverdi, og at alle skoler bør ha en viss andel elever med foreldre med norsk opprinnelse, har vi kommet langt. Den viktigste konsekvensen for den videre debatten er at innvandrerne ikke lenger vil føle seg som et problem som det må gjøres noe med, men snarere som en positiv ressurs som blir verdsatt."

Jeg lurer selv på om det faktisk er så stor forståelse og aksept når det kommer til stykket ang. dette spørsmålet, som det kan late til når mange politikere snakker i det offentlige rom.

Er innvandrere kanskje bare en ressurs når de ikke er i mitt nabolag, eller i flertall på mine egne barns skole?

Forskning viser at de som er mest skeptisk til innvandrere, er de som har minst kontakt med dem, hevder Renå. Det kan godt hende det stemmer. Men er det ikke også mye som tyder på at mange som har kontakt også er skeptiske? Er det ikke derfor det blir rene innvandrerskoler og rene ghettoer?

Vanskelige spørsmål å ta stilling til, særlig for dem det gjelder i hverdagslivet. Men er det riktig av sentrale politikere å ikke ta klar stilling til slike spørsmål - og samtidig legge ansvaret over på folk flest? Nylig fikk jeg høre historien om to etnisk norske jenter som var alene i sitt skolemiljø. De skal ha blitt rådet til å iføre seg hijab for å bli mer akseptert og føle seg mer som en av de andre. Er dette en utvikling som vi vil være bekjent av i vårt land?

Gå til innlegget

Å komme til en slags forståelse

Publisert nesten 11 år siden

Er det mulig for folk som tenker veldig ulikt om viktige ting i livet å kunne komme til en felles forståelse om å respektere hverandre?

Veien til aksept mellom kristne som har tolket skriften ulikt, har ofte vært lang og tornefull. Mange ønsker vel ikke minst av den grunn fokuset på økumenisk samarbeid hjertelig velkommen. Andre er fortsatt mer skeptiske.

I mine tidligste barndomsår var jeg mye sammen med min nokså jevnaldrende kusine, hun hos oss og jeg hos dem. Stort sett gode barndomsminner. I 2.etg. i huset deres bodde en svært så bibeltro og sannhetselskende bestemor som var indremisjoner og streng søndagsholder. En myndig, men også på sitt vis omsorgsfull og godhjertet person. Jeg husker henne godt, den dag i dag og hører hennes stemme for meg,  formanende om hva som sømmet seg bl.a. på Den Hellige Guds egen dag. Ikke kunne man klippe papirdukker, ihvertfall, det skjønte man raskt. Sakser skulle ikke brukes denne dagen. Det var en regelrett synd! Det var også mye annet som ikke sømmet seg. Og særlig min kusine ble nok jevnlig minnet om hva dette var og innebar. Det å gå i kirka på søndagen var viktig også, må vite.

Dette ble jo ikke så helt enkelt for denne unge kusina mi. Hun hadde nemlig på andre siden en annen bestemor, vår felles mormor, som var en like så overbevist og sannhetssøkende kristensjel - og dertil like streng sabbatsholder, eller rettere sagt lørdagsholder. Hun var nok like ivrig på å undervise den unge damen om at det dreide seg om en annen forståelse av budet om hviledagen.

Iblant ble det nok litt tøft for disse to sterke personligheter å vise den påkrevde finfølelse for hverandres ståsted, og man ble ikke så veldig gammel før man første gang stiftet bekjentskap met ordet vranglære. Man forstod også instinktivt at det ikke var et videre positivt ord. Det var aldri noe snakk om å møtes på noe halvvei, såvidt meg bekjent. Bare det å snakke om kristendom ble vel ganske så betent. Det ble dermed et ikke-tema i påkrevde felles sammenkomster for storfamilien. Slik var det i mange år.

Så hendte det seg slik at jeg og min famile flyttet til en helt annen kant av landet, langt bort fra min kjære kusine (som nesten var som søster å regne). I denne byen bodde hennes tante, som forøvrig var datter av den strenge søndagsholder-bestemor. Trosmessig kan man nok si at disse var som mor og datter, ganske samstemte.

I min familie var det lørdagshelligholdelse som gjaldt. Likevel utviklet det seg en kontakt fordi familiene var fra samme landsdel og delte familiebånd. Det ble litt besøk frem og tilbake og utviklet seg et vennskap som faktisk virket å være i gjensidig respekt.

En dag kom den gamle strenge søndagsholder på besøk til sin datter. Og selvsagt skulle vi komme på besøk og hilse på familiens matriark. Det var med blandede følelser. Endel år var gått siden sist.

I kjent stil ønsket den gamle at det skulle holdes andakt og leses fra Guds ord. Dette var heller ikke noe ukjent aktivitet i min familie. Selv kan jeg enda likevel kjenne på den utrygghetsfølelsen som oppstod der og da. Kunne man faktisk enes om noe, var spørsmålet som opptok en. Det hadde vel inntil da festet seg en følelse i et barnesinn om at dette vanskelig lot seg gjøre. Av en eller annen merkelig grunn...

Stor var da overraskelsen da matriarken faktisk la sin gamle og velbrukte Bibel i hendene til min sjokkerte far og sa med salvelsesfylt stemme: vil du lese fra Guds ord for oss og lede oss i bønn? Det var mer en ordre enn en bønn, føles det som i ettertid. Men enda kan jeg erindre at det gjorde et sterkt inntrykk. Og at en følelse av forsoning og forståelse la seg over forsamlingen mens min far på sin sedvanlig dyktige måte lede an i lesning og bønn. Den gamle lyttet andektig og uttrykte et klart og tydelig AMEN!

I ettertid har jeg også hørt  mine foreldres versjon av hvordan de følte denne hendelsen. Den var ikke mindre sterk for dem. De opplevde den dagen at det ble mulig å finne mange ting å enes om og sammen prise Gud for. Dette hadde nok lenge vært noe de også hadde ønsket, forstod jeg.

I alle de år som gikk etter dette, var det alltid en forståelse av respekt og forståelse for den forskjellighet som var et faktum og det at man samtidig kunne være vel forlikte og gode medkristne.

Ut fra min egen opplevelse av dette, vil jeg få oppfordre alle kristne til å vise respekt for annerledestroende og forsøke å finne det vi kan stå sammen om og glede oss over på vår felles vei mot målet. La oss ha den tillit til hverandre at vi vil hverandre vel og skvære opp der vi kommer skjevt ut på noe vis. Den oppvoksende slekt kan ikke få noe bedre bevis for hva fred og forsning vil si enn akkurat dette.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere