Sissel Johansen

Alder: 58
  RSS

Om Sissel

Følgere

RE: Nye sjanser?

Publisert over 11 år siden

23.10.10 kl. 17:22 skrev Kristian Kahrs:

Og samtidig et ønske til debattleder Espen Utaker og resten av verdidebatt-teamet. Da Luton Shelton scoret mot LSK, ble jeg så distrahert at jeg klikken på bra-knappen på Kåres innlegg, noe jeg aldeles ikke mente å gjøre. Kan dere legge inn en funksjonalietet hvor vi kan trekke tilbake bra-stemme?

Hahahaha, utrolig morsomt! Dagens gode latter :) 

Forøvrig enig i det du skriver om Aylar også. Folk fortjener nye sjanser.

I tillegg til det mener jeg at også ungdomsskoleelever lever i samme verden som oss andre. De kan ikke automatisk regnes for å ha lav iq og ta gale valg. De er nødt til å lære seg å leve med det tildels  frie valget vi mennesker får i vuggegave. Det blir da foreldres og læreres oppgaver å påvirke så godt de kan til etisk refleksjon. Dette er ikke medias oppgave.

Gå til kommentaren

RE: Jesus sa OGSÅ:

Publisert over 11 år siden

24.10.10 kl. 11:18 skrev Leif Gullberg:

"Jesus sier til dem: Har dere aldri lest i skriftene: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten...Derfor sier jeg dere: Guds rike skal tas fra dere og gis til et folk som bærer dets frukter."

Guds rike er altså gitt til andre folk enn til jødene siden jødetroende forkastet Ham. Det hele er så enkelt å forstå at ingen bør fara vill.

Og til tross for sin påståtte enkelthet, er det så uendelig mange tolkninger?

Er det rart folk mister sin tro?

Gå til kommentaren

viktig?

Publisert over 11 år siden

Og alt dette er en nødt til å forstå for å bli frelst, eller?

Er det det som er poenget?

Bare lurte.

Gå til kommentaren

"hjertets tilstand"

Publisert over 11 år siden

Jeg ville bare dele kort, en for meg rørende uttalelse, fra en av mange som forlot SDA av ulike årsaker. Vedkommende var 6.generasjon SDA, ble født på SDA-sykehus, gikk i deres barnehager og skoler i årevis. Vedkommende opplevde det slik at man var langt mer opptatt av om skjørtet hadde riktig lengde, om man var klar til solnedgang fredag - ja, alle disse formelle og ofte uutallte kravene - heller enn å spørre hvordan det sto til med det som rørte seg i hjertet. Først i godt voksen alder begynte vedkommende selv å søke sannheten og en personlig tro - fremfor det hun selv trodde var en tro, men heller kunne regnes som en arvet lojalitet til en. Det var vanskelig for de rundt å forstå hennes handling - de mente tydeligvis at det var viktigere at hun forble i sin gamle likegyldige tilstand, fremfor å finne en personlig og ekte tro - om den enn ikke harmionerte helt med barndomslæren. Et tankekors!

Jeg håper at alle kristne menigheter vil i større grad bry seg om barn og unges hjertestatus, selv om jeg vet at dette er en gammeldags måte å uttrykke det på. Vi forstår tross alt ikke med hjertet, men hjertet være med i det vi skal gå inn for. Jeg tror faktisk man er "på vei" i dette, men det er enda en lang vei å gå og som Karin skrev i en annen tråd: det er enda rester igjen i krokene fra den gamle måten å bedømme folk på. Og et ekstra varsku synes jeg er på sin plass, når man har sett sabbatsprekenen til nye SDA-verdensleder og at han så sterkt fremholder mye av dette gamle som særdeles viktig for medlemmer å følge. Det han forfekter, krever såpass stor grad av personlig skjønn i praksis, at det er vanskelig å tenke seg at alle vil greie det.  Selv syntes jeg han virket svært så mekanisk og tillært i sin måte å predike på. Jeg synes det er viktig at hodet er med i all tro, men det å ha hjertet med skal på ingen måte undervurderes! Det var kanskje det som preget mange pionerers tro? Vi som har arvet alt, kan fort bli mekaniske og gå på autopilot.

Gå til kommentaren

RE: Folk og tro

Publisert over 11 år siden

22.10.10 kl. 16:29 skrev André Lund:

Jeg har fulgt denne tråden en periode nå. Her er det mange som mener mye og lest mye literatur av ymse slag. Som tidligere medlem av denne "sekten" SDA kan jeg ikke kjenner igjen denne fundamentale holdningen noen her mener de representerer. 

Det jeg kjenner igjen er en "jeg-vet-best" holdning. Den kjenner jeg ikke igjen fra SDA som organisasjon, som er en demokratisk og frivillig organisasjon, men fra noen få enkelt individer som er medlem der (fra medlem til toppleder på diverse plan). 

Jeg kjenner også igjen er en enkeltsporet tankegang om at min kjepphest er mye bedre å ri på enn din. Og dette er trist når kjepphestene er tro, meninger om rett og galt på flisespikkernivå, teologi og ikke i det som egentlig er viktigst i de fleste religioner, at mennesket skal ha det bra. Og det ikke bare i "himmelen" eller "evigheten" men også her på jorden nå. 

Så for all del snakk om hvor mye eller lite man bør lese EGW og andre "profeter" eller hvilken tolkning som er best av profetiene, hvordan Gud skapte jorda eller hvordan han skal frelse/fordømme den, men det er ikke poenget med denne tråden! Ta det et annet sted, vær så snill! Dette er ikke en debatt om hvem som skal brenne først eller lengst, men om hva vi som medmennesker kan gjøre for å skape en sund debatt om oppvekst og religion.

Her er det ei ung dame som har fått et traume for at omsorgspersonene rundt henne ble blindet for eller forført bort fra sin viktigste oppgave av nettopp dette feilfokuset som representeres her, det å faktisk ta vare på hele jenta, fysisk, psykisk og åndelig på en kjærlig og trygg måte.

PS. Det er mange her som har mye medfølelse for Kari, men dessverre sporer det av på teologien.

Støtter på mange måter det jeg leser at du prøver å si, jeg har prøvd å uttrykke noe av det samme.  På samme tid erkjenner jeg at man ikke kan unngå å ta på alvor at det som skjedde med Karin og mange andre, faktisk var basert på nettopp streng teologi og det mange vil kalle fundamentale holdninger. Det er derfor naturlig at også slike spørsmål vil komme opp i en debatt som bl.a. omhandler det å miste sin tro. Som jeg skrev i en tidligere kommentar her: vi har alle ulike opplevelser og derfor ulike behov. Vi har også ulike måter å uttrykke vår sorg og smerte på. Kanskje er det på tide at også SDA (og andre kirkesamfunn innser og gjør noe med akkurat dette)?

Dette å se nærmere på hvordan slikt kan slå rot og få lov å utvikle seg, innen en krets som selvsagt ikke har som mål å knekke noen (men likevel iblant gjør nettopp det), blir bare ganske essensielt når slike personlige erfaringer deles, mener jeg. Mange erkjenner her og andre steder at de savner det å bli møtt på akkurat det de strever med.

Med all respekt for din egen sikkert vanskelige historie, mener jeg også det virker noe arrogant å uttale at Karins historie er som liten og ubetydelig å regne, sammenlignet med mange andres. Jeg velger å forstå dette i beste mening, men det kan lett misforstås. Det er ikke opp til mennesker å bedømme hvem som har hatt det vanskeligst og hvem som skal få lov å føle seg traumatisert. Det er denne ydmyketen, å møte alle som det individet de faktisk er, som må tilstrebes i serilse organisasjoner, mener jeg.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere