Signe Jensen

Alder: 69
  RSS

Om Signe

Følgere

Bær da omvendelse som svarer til frukten:

Publisert over 9 år siden

Ropet fra de kristne profeter i dag bør altså i dag, paradoksalt nok, også lyde slik. Her har man en stor pedagogisk utfordring til den som er tilfreds med status quo. Omvendelse er det primære; frukten en nødvendig konsekvens.

"Bær da frukt som svarer til omvendelsen"... Dette er rettet til den og de som allerede mener seg å ha en positiv Gudsrelasjon. Og man kan med rette istemme at det er en relevant oppfordring, uansett tid og sted. Flere tekster i NT og GT påpeker da også det samme.

Men man bør være forsiktig med å blande kortene her: Å konsentrere seg for meget på frukten - sier intet om noen reell omvendelse - det kan nemlig være uegentlige handlinger motivert ut fra annet enn reell og genuin tro: Hvilket også advares sterkt mot av Kristus. Om man er i et miljø, gjerne kirkelig, og der daglig presenterer- og konsentrerer seg om det som for mange oppleves som søt frukt... Nemlig kos, gode gjerninger, tilhørighet, aksept og gode ord: Betyr da dette alene nødvendigvis at en genuin omvendelse har skjedd?

Fra gamle dagers "forberedende" vet vi at selv om trappen er våt når det har regnet, så innebærer ikke det at det nødvendigvis har regnet om man finner en våt trapp. Det kan m.a.o. naturlig nok være en rekke andre årsaker til at trappen er våt. Og på samme måte: Om en omvendelse viser seg i frukter, så betyr ikke det at frukter alene er en illustrasjon på at omvendelse har funnet sted.

Både den som kaller seg troende, uansett ståsted, og naturlig nok ateisten vil selvsagt med rette hevde at gode frukter er en selvfølgelighet som ledd av det paradigme vedkommende befinner seg hjemme i. Sistnevnte vil da også helt legitimt påpeke at de frukter som han bidrar til har samme verdi som de troendes; han trenger da heller ingen Gud for å yte , vil vedkommende mene.

Ropet fra de kristne profeter i dag bør altså i dag også, paradoksalt nok også lyde slik tittelen lyder i ny og ne, ikke minst i forhold til en utflytende og så og si substansløs liberalteologi, men også i forhold til alle andre teologiske retninger:

"Bær da omvendelse som svarer til frukten"! Her har forkynneren en formidabel pedagogisk utfordring til den som er tilfreds med status quo, både i forhold til den som mener seg troende - og ikke minst i forhold til ateisten.

Poenget er altså for den troende at omvendelsen er dog det primære, selv om frukten alltid avslører om denne omvendelsen er genuin. Men kan man godt avleses i å ha gode frukter uten å ha en positiv gudsrelasjon.

 

Gå til innlegget

Troen på reinkarnasjon står langt sterkere nå enn for bare 20-30 år siden. Noen hevder at de er kristne samtidig som de tror på reinkarnasjon. Hvordan er dette egentlig mulig?

Det er flere som påstår at kristen tro og reinkarnasjon nødvendigvis hører sammen. Noe som jeg med respekt å melde faktisk ikke forstår. For god ordens skyld: Min posisjon er altså at jeg er overbevist om at reinkarnasjon overhodet ikke er forenlig med kristen tro. Troen på reinkarnasjon skaper mildt sagt store utfordringer hva gjelder forsoningen som nødvendigvis faller bort fordi mennesket selv skal og må sone sin egen synd og reparere den i stadig nye kommende liv i fremtiden. Hvordan skal man da forstå Jesu liv, Hans død, korfesfestelsen og oppstandelsen?

Men min trygghet og ro på min kristne tro hindrer ikke at jeg lar nysgjerrigheten komme til uttrykk og at jeg ikke lytter til annerledestroende som kaller seg kristne, men/og tror på reinkarnasjon. Jeg er som nevnt faktisk trygg (ikke stivnet) i min tro og mener at dialog er en forutsetning, en nødvendighet og ikke minst en mulighet til å få belyst egne standpunkter og undersøke dem i lys av stadig nye tanker og erfaringer. Skal man få gitt noe, så må man være villig til å motta. Skal jeg bli lyttet til, så må jeg evne å lytte på min neste. Jeg må våge å stille meg sårbar; først da er jeg åpen. Det handler om nestekjærlihet i praksis, ut fra min tro. Og min nestekjærlighet stimuleres og belives av nettopp min tro. Den er grunnfestet og trygg. Derfor er jeg ikke engstelig for å lytte på deg.

Dine blikk og ord kan nå frem om de er formet og levert ut fra gjensidig respekt. Og dermed kan du og jeg gi og få en gave. En slik belysning og fornying behøver jo ikke nødvendigvis å ende med en endring. Det kan vel så ofte ende med en fordypning og ny bekreftelse  av egne standpunkter. Å begi seg ut på denne veien kan gjøre vis, om man da våger. Samtidig kan også den Kristustroende som er overbevist om at troen på reinkarnasjon er et blindspor som leder galt av sted, få bekreftet sin posisjon. Men man må altså i dialog være villig til å lytte begge veier hvilket fordrer gjensodig respekt og åpenhet.

Jeg har via jobb vært i kontakt med mennesker av forskjellige livssyn. Og bet meg merke til at enkelte av reinkarnasjonstilhengerne hadde en finuerlig måte å forklare og bortforklare egen adferd og egne valg på - gjennom å dekkmale virkeligheten og ansvar bak livssynets mange begreper og bruk av passende "skuffer" til å plassere mellommenneskelige utfordringer, konflikter og hendelser i. Livssynet ble altså vel så meget her benyttet som skjerm mot virkelighet og liv, som andre bruker sitt livssyn ditto. Mange har altså en slem tendens til å klistre menneskelige svakheter og svikt til vedkommendes livssyn fremfor der det faktisk hører hjemme; nemlig i det menneskelige. Slik rammer man baker for smed, og slik prøver man å holde livets- og eksistensens rop om nærvær på avstand.

Jeg har videre etter beste evne videre forsøkt å sette meg inn i reinkarnasjonsideene og oppsummerer (sikkert) noe grovt slik:

Gudsbilde og menneskebilde hører sammen. Både i kristen tro (+andre religioner) som hos reinkarnasjonstilhengerne.

Noen mener at mennesket består av fysisk legeme og sjel, andre at vi består av fysisk legeme, sjel og ånd. De to siste entiteter består igjen av flere deler i følge enkelte livssyn om menneskets vesen. Derfor sier noen at reinkarnasjon er sjelevandring; andre at det er å forstå som åndevandring. Ånden, eller sjelen, er en levende entitet som inkarnerer seg i et nytt fysisk legeme ved fødselen, og går tilbake til den åndelige (eller sjelelige) sfære etter menneskets død.

 Etter en tid, som øyensynlig kan variere, i den åndelige (sjelelige) verden, så velges (!) igjen et nytt foreldrepar for å fødes på nytt, nå i det motsatte kjønn - hevder noen. Andre sier dette ikke er fastlagt. Og slik fortsetter det fra inkarnasjon til inkarnasjon. Noen østlig inspirerte reinkarnasjonstilhengere hevder at mennesket kan bli til planter og dyr etter døden om man har opptrådt etisk kritikkverdig. Andre mer vestlig orienterte reinkarnasjonstilhengere hevder at dette er et tilbakelagt atavistisk stadium: Har mennesket først blitt menneske kan det aldri degradere til dyr eller plante igjen. Men et liv med mange umoralske valg gir et "dårlig karma", man kan gå noen skritt tilbake i menneskelig utvikling. Så vi ser det er "interne" uenigheter blant reinkarnasjonstroende så vel som hos andre troende. Stridighetene der er vel så høyrøstede og med skarpe fronter som hos f.eks. kristne.

 Begrepet "karma" hører sammen med troen på reinkarnasjon. Karma er en årsakslov: "Du høster som du sår" sies det med sitat fra bibelen sågar. De handlinger du setter ut i verden kommer tilbake igjen i en eller annen form. Og det. Vi ikke bare skal tilbake til en ny inkarnasjon, men vi vil tilbake hver gang vi er i den åndelige sfære for å komme inn i et liv med de vi er "karmisk bundet med", dvs dem du har en felles skjebne med fra tidligere liv. Mennesker vi har tråkket på, eller som har tråkket på oss. Vi er nå her for å løse opp tidligere skapte knuter mellom oss og medmennesker fra tidligere liv. Din nabo, din ektefelle, din kollega, ditt familiemedlem som du absolutt ikke lker spesielt godt kan nettopp være den du trenger å være  interaksjon med. Selv om det er fristende å unngå vedkommende.

 Man finner flere nettsider om kristen tro og reinkarnasjon; jeg fant nettopp denne siden:

 http://www.katolsk.no/tro/tema/religionsdialog/artikler/reinkarn

 Spørsmål til dere som tror på reinkarnasjon:

 Vil ikke synden/destruktive handlinger i større eller mindre grad like vel stadig balle på se i de nye liv, selv om man evner å reparere enkelte ting, slik at denne runddansen aldri opphører - 

fordi man faktisk tvinges til å reparere på noe som stadig kontinuerlig og samtidig nødvendigvis går i stykker - 

fordi livet og menneskets vesen faktisk er som det er?

Hvordan vet man at det man erfarer er hendelser som skal repareres eller nye karmiske skjebnedannelser? Den som kjenner til disse miljøene har jo registrert at mangelen på respekt og nestekjærlighet er like sterk der som hos kristne, samt at stemplingene og merkelappene like meget blir kastet etter hverandre i slike miljøer. Erfarer en person man ikke liker noe negativt, så er det ikke uvanlig at vedkommende får høre at det er hans "karma", "så negativ og ond vedkommende er, så fortjener jo også et slikt menneske slike vonde erfaringer. Dette henger jo sammen". Eller rammer en person en annen grovt, så kan enkelte unnskylde seg med å hevde at vedkommende man rammet var ond mot en i et tdligere liv; og slik unnflys ansvar. Livssynets menneskebilder blir altså misbrukt for å ramme andre. Teoriene kan altså lett bli benyttet i ansvarsfraskrivende øyemed. En primitiv kristen bruker ikke sjeldent i samme situasjon vendingen "guds straff" for å ramme den man ikke liker.

 Som vi ser er det menneskelige alltid felles uansett livssyn, men referansene, språkverktøyet og maktmisbruket er blir benyttet og misbrukt på samme måte.Kjærlighetens praksis er visst en vanskelig sak uansett livssynstilhørighet? Enkelte dømmer altså i sin tros navn sin neste nord og ned, om nødvendig, uansett livssynstilhørighet.

 Jeg er altså ingen ekspert på dette; flere her kan sikkert mere om dette enn meg. Og som nevnt innledningsvis: Jeg tror overhodet ikke på reinkarnasjon og karma. Men noen av dere andre gjør det:

Derfor inviterer jeg her til dialog om reinkarnasjon og kristendom; flere her på VD fremstår som tilhengere av reinkarnasjon samtidig som de paradoksalt nok altså hevder å være kristne.

 Mitt spørsmål til dere reinkarnasjonstilhengere er:

 Hvordan kan dere tro på reinkarnasjon og samtidig hevde å være kristne?

Hva er i tilfelle det å være kristen slik dere oppfatter det? Forsoningen faller altså nødvendigvis helt bort. Dere må jo nødvendigvis avvise flere deler av kristen troslære, bibeltekster m.m.: kanskje så meget at man faktisk ikke lenger kan kalle seg for kristen? Hvorfor er det i tilfelle så viktig å kalle seg kristen når dere like vel velger bort vesentlig deler av kristen troslære?

 Og ikke minst: Hvor i bibelen står egentlig dette med "reinkarnasjon", nevnt på en måte hvor det også klart går frem av tekstens innhold og kontekst at dette faktisk også er tekster om reinkarnasjon? Har dere bibelsk belegg?

 Og til slutt: Vær snill å les gjennom den linken som er oppgitt over. Hvor mener dere at vedkommende forfatter tar feil, og hvorfor? Kan dere godt og tilstrekkelig begrunne deres standpunkter, eller er det bare en religiøs tro som man kan velge? Og ut fra hvilke kriterier velger man så? Hvis det er deres erfaringer som ligger til grunn, så flytter dere vel bare tolkningsproblemet fra teksten til erfaringen: Fordi en erfaring også må tolkes og forstås, slik at man er like langt - til tross for at man hevder å "ha erfart sannheten i reinkarnasjonslæren"?

 Da inviteres dere reinkarnasjonstilhengere til å argumentere for at reinkarnasjon og karma er forenlig med kristen tro:

Gå til innlegget

Breiviks sosiale funksjon.

Publisert over 9 år siden

Den gode og nyttige fiende.

De "gode fiendene" kan demoniseres; karakteriseres som at de inkarnerer det onde selv.  Ingen vil forsvare dem fordi ytterst få identifiserer seg med dem og fordi det innebærer en risiko (mistenkeliggjøring/grov stempling/utstøting) å uttrykke seg slik at det kan oppfattes som forsvar for "folkedjevelen" og aller verst at alternative vinklinger kan bli mistolket som en delegitimering av ofrene.

At Breiviks handlinger faktisk er massiv og uforståelig ondskap, er greit nok.  Men det ser ut til at Breivik nå ytterligere har fått en lynavleder- og containerfunksjon som kommentatorer, flere journalister og vi andre helt fritt og hemningsløst kan kaste alle våre egne skygger og demoner på; for rått og uhemmet angripe helvete der. Breivik spiller øyensynlig OGSÅ en rolle i det personlige- så vel som det kollektivt underbevisste.

J.fr. for eksempel en artikkel i Aftenposten av Stefan Buvatne igår: "Harmen over det Breivik har gjort, gjør kommentatorene blinde".

http://www.aftenposten.no/meninger/--Harmen-over-det-Breivik-har-gjort_-gjor-kommentatorene-blinde-6812643.html#.T5Zfzo6zMoZ

Gå til innlegget

Byttehandel med Gud.

Publisert over 9 år siden

Jesus tok ikke bare sikte på å fortelle om riket, men å etablere det. Dette fordrer aktiv lytten og aktiv tro; vi er byggestenene i denne kirken.

Paulus, fra Romerne: "... dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppvakte ham fra de døde, da skal du bli frelst;". Og f.eks. fra 1.Johannes:  "...dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." Håpets substans er altså den aktive troen.

 

Kirkens forkynnelse har for lengst fjernet seg fra de performative elementer i evangeliet og nærmest endret det til noe "informativt" og invitasjon til samvær og kos. Det siste er en viktig betingelse, men absolutt ikke tilstrekkelig: Evangeliet er visst bare en fortelling om noe det er mulig å få viten om; ikke lenger en levende fordrende realitet som kan forvandle livet. Hvilket impliserer aktiv lytten, valg og deltagelse fra den enkelte: Troen er en vedvarende disposisjon for at Gud finnes og kan endre mitt syn på livet og virkeligheten. Det vi tror er altså allerede til stede i sin vordende tilblivelse som et frø. Uansett om dette erfares og/eller føles eller ikke. Troen er derfor ikke en søken mot det kommende, som ennå virker noe fjernt, men den gir oss noe nå: Vi får allerede noe av det som er i vente: Troen trekker fremtiden inn i nået, og dette endrer nået. Vi blir berørt av det som kommer. Dermed er nået og fremtiden i gjensidig "samklang".

 

Min innledning fastslår at det fordres noe av oss for å være i prosess med troen slik bibelen selv påpeker det. Vi kan se en lignende skarp fordring i bønnen Fader Vår: "Forlat oss vår skyld, slik vi forlater våre skyldnere". Her ser vi brått et klart og vekkende krav i en ellers temmelig rolig bønn som lett kan lede oss inn i sløve vaneformuleringer. Vi møter her faktisk en saklig klar fokusering og direkte betingelse (!), fra Herren selv. En rå realisme avslører oss i all vane- og rutinetenkning om oss selv, vår neste og livet. Direkte får vi rett på sak vite at om vi selv kan tilgi - og vet hva det innebærer,  da, men åpenbart kun først da, er vi i en slik åndelig forfatning at vi kan motta Guds tilgivelse.

 

Videre fra Matteus 5:23: "Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, 24 så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. kan du komme og bære fram offergaven din!"

 

Vi ser at det altså fordres noe av oss. Gud tar synden og livets realiteter på alvor; Han går ikke på akkord med evangeliet der det møter uvilje hos tilhørerne. Kristus, som selv er Ordet, tar Guds Ord i skriftene på alvor i stedet for å la tradisjoner, det sosialt- og politisk korrekte dempe enhver utfordrende og krevende impuls. Kristus lar også mennesket gå bort om det støtes av evangeliet, nettopp fordi det er Gud selv som har gitt mennesket dets frie vilje; Hvilket innebærer friheten til å si "nei" like så vel som å si "ja".

 

Min polemiske tittel "Byttehandel med Gud" er altså rent innholdsmessig riktig, om den er noe skarp og tabloid formulert. Gud krever noe av oss. han tok aldri lett på synden; Kristus døde for oss og våre synder. Derfor tar ikke Herren lett på dette med rettferdighet og ondskap. han er ikke "raust overbærende og mer eller mindre likegyldig", prisen var og er mer enn dyr - nemlig Kristi korsfestelse og død.

Dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppvakte ham fra de døde,  da  skal du bli frelst. Og dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Gud har altså alt å gi oss. Men åpenbart ikke før vi gir Ham noe først. Det er Kristus som er Ordet, som er evangeliet.

 

I begynnelsen var Ordet, og siden så kom alle ordene... Hadde bare den norske kirkes prester våget å forkynne evangeliet slik det faktisk er presentert av Kristus, Guds ansikt og oppfyllelse selv. I stedet har vi fått en kirke som Pilatus ikke våger å motsi massen og feigt og populistisk vender kappen etter vinden og gir folket det de ber om. Vi sitter tilbake med et religiøst "spa" som mer og mer ser ut som 50-tallets samfunnshus. De er mer opptatt av å pleie frukter enn å pleie treet og røttene. Hvilket vel kan sies å være en betingelse for fruktene?

Gå til innlegget

Sunniva Gylver: Monolog, eller debatt?

Publisert over 9 år siden

Sunniva Gylvers deltagelse i debatten her på VD.

Viser til mitt siste innlegg på en av debattinnleggene som Sunniva Gylver setter i gang en debatt-tråd med. "Mest tabu - synd eller sex". Der etterlyser jeg et noe mer seriøst engasjement fra Sunniva Gylver, s.d. Går vi tilbake i hennes arkiv, så ser vi at Gylver faktisk aldri  (!) besvarer henvendelser eller relevante spørsmål fra noen angående hennes førsteinnlegg. For god ordens skyld: Jeg orket ikke å gå enkeltvis lenger tilbake enn til ca midt i 2010 for å se. Min påstand er gyldig til dét tidspunktet. For øvrig blir jo begrepet "førsteinnlegg" noe feil her; hun skriver jo kun ett eneste innlegg.

Sunniva Gylvers agenda her er tydelig vis å kun å ytre sine meninger og deretter sette i gang tankene og skrivelysten hos "de andre". Som på sin side stiller henne spørsmål etc, som hun så ikke bryr seg det minste om. Det blir som det var tilbake på gymnaset: Læreren leverer ut et ark med spesielle meninger og et budskap, så skal de unge og gymnasiale meningsytrerne i klassen arbeide med dette og diskutere seg i mellom, mens læreren trekker seg uinteressert tilbake til lærerkantinen.

Dette er ikke bare en smule respektløst og nedlatende, men selvsagt direkte useriøst. Det er en rekke kjente ansikter som skriver her på VD og så vidt jeg ser deltar disse også hyppig ut over sitt første innlegg.

Sunniva Gylver er en sympatisk prest og hennes meninger er for all del interessante nok til tider, men det blir feil å plassere dem her under vignetten "debatt". Det er mange som for øvrig har interessante blogger, uten at de nødvendigvis plasserer sin meninger i ett innlegg her for så å gi blaffen om noen kommer med spørsmål og kommentarer eller ikke. Antagelig fordi de har respekt for både lesere/meningsytrere og verdidebattens intensjoner.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere