Shadi Alzaghari

Alder:
  RSS

Om Shadi

Følgere

”Fortsetter de som nå, kan denne linjen om 30 til 50 år kjøre landet nær en katastrofe. Det foreligger fortsatt en løsning fra de arabiske landene, som Israel nekter å godta.”

Disse ordene uttalte Kåre Willoch i 2010, og det er fortsatt en liten mulighet, men da bør Israel våkne snarest.

Yahood Barak, tidligere stats- og forsvarsminister i Israel, har nylig uttalt på israelsk tv at om om han hadde vært palestiner ville han kjempet med PLO. Daglig blir jeg spurt om hvorfor unge palestinere angriper israelere med kniv, og dermed også signerer sin egen dødsdom. Et slikt spørsmål lar seg ikke enkelt besvare, og krever mye kunnskap om situasjonen i Palestina. Men det er mulig å danne seg et bilde på bakgrunn av det som fremkommer i media; angrep på sykehus, helsearbeidere og journalister. I tillegg til den systematiske undertrykkingen som finner sted; stadig større landområder okkuperes, sivile palestinere blir fratatt land og eiendom ved ødeleggelse eller overtakelse, protester blir kvalt av et enormt militært maskineri. Israelernes sikkerhetssystem blokkerer palestinernes bevegelsesfrihet og lager hindringer for den alminnelige borgers mulighet til å oppsøke helsehjelp og arbeidssted.

Kanskje det er denne systematiske og langvarige undertrykkingen som ligger bak de desperate handlingene som begås av knivstikkerne. Over hele den vestlige verden er det hvert år en rekke ungdommer som begår selvmord fordi de opplever at livet er for vanskelig, og ut ifra et slikt resonnement blir det kanskje mer forståelig at enkelte palestinske ungdommer i desperasjon velger å gjøre som de gjør. Drap på sivile kan aldri unnskyldes, men det bør være et større fokus på å forklare. I tillegg bør det rettes skarpere kritikk mot israelsk håndtering av disse angrepene; både i hendelser hvor israelske liv går tapt, men særlig i tilfeller der ingen kommer til skade og hvor det i ettertid avdekkes at det ikke engang var en trusselsituasjon, har den israelske hæren begått kraftige overgrep. Uskadeliggjorte og sårede individer blir liggende uten adekvat medisinsk tilsyn, videoer på Internett har vist hvordan soldatene med overlegg skyter for å drepe og vi har også kunnet lese om måten israelske soldater gjennomfører arrestasjonsraid der utvelgelsen kan synes vilkårlig og hvor selv små barn blir innbrakt. Videre har vi blitt gjort kjent med israelernes umenneskelige avhørsmetoder og den utstrakte bruken av tortur.

Ved inngangen til den siste tidens uroligheter ble spørsmålet om hvorvidt vi ser starten på en tredje intifada stilt. Foreløpig har det ikke kommer meldinger fra offentlig eller politisk hold som indikerer dette, men blant befolkningen og på sosiale medier koker det. Det har ikke vært noe fremgang i prosessen på svært lang tid, i stedet utvides okkupasjonen og overgrepene øker.

På grunn av den ustabile situasjonen i regionen er verdens øyne rettet vekk fra konflikten i Palestina og tilbake står en ung generasjon, født og oppvokst under okkupasjon, men med en stadig større kampvilje. Kåre Willochs uttalelse er i høyeste grad relevant

Gå til innlegget

Om angrep og forsvar

Publisert over 5 år siden

Aller først vil jeg spørre vår statsminister om hva hun tenker om det som skjer i Palestina i disse dager. Ser du hvor mange barn og unge som blir drept? Hva vet du om om forholdene for palestinere som har levd 66 år under okkupasjon?

Umiddelbart etter å ha blitt utnevnt til statsminister uttalte du deg om Israels rett til å forsvare seg, uten å innrømme Palestina den samme retten. Jeg vil minne deg om at det er Israel som er okkupanten og Palestina som er okkupert, derav må Palestina gis rett til å forsvare seg. Israels såkalte forsvar er i realiteten ikke annet enn voldelige, brutale angrep etterfulgt av intensivert og utvidet okkupasjon. Palestinas rett til forsvar støttes av FN og internasjonale menneskerettsorganisasjoner.

 

Og til pressen, hvis oppgave er å formidle objektivt og sannferdig, hva skjer med deres palestinske kolleger? Bare siden 1. oktober i år har et betydelig antall blitt angrepet, såret og drept. Bør ikke disse journalistene, og overgrepene mot dem, bli omtalt? Er deres skjebner og historier av underordnet betydning fordi de er palestinere? Selv blant Israels media-elite høres protester mot den israelske hærens brutale fremmarsj, og brudd på internasjonale regler for presse-etikk. Burde ikke den frie, norske pressen i det minste omtale disse hendelsene. Denne motviljen mot å belyse faktiske hendelser kan i beste fall betraktes som likegyldighet, og i verste fall som en aksept av okkupasjon, vold og undertrykking.

 

Ikke engang helsearbeidere blir spart. De blir forhindret i å utføre sitt arbeid og i enkelte tilfeller angrepet og skadet av den israelske hæren. Slike overgrep står klart i strid med internasjonal humanitærrett, og vitner om hærens nedlatenhet og manglende respekt for menneskeverdet.

 

I løpet av de siste ukene har 70 palestinere mistet livet i motstandskampen. En kamp som føres med begrensede midler og mot en overlegen makt. Trolig vil dødstallene fortsette å stige.. Palestinerne har snart ikke mer å tape, men de gir ikke opp. De er sviktet av verdenssamfunnet og tilliten har fått dype sprekker. Det er 23 år siden Oslo-avtalen, og situasjonen har forverret seg. Målet var selvstyre og individuelle rettigheter, realiteten er utvidet okkupasjon og undertrykking.

 

I går ble befolkningen i Aida leiren i Betlehem angrepet av den israelske hæren. De truet med å drepe alle dersom steinkastingen ikke opphører. Dette vitner om hærens grenseløse brutalitet. Flere av de siste dagers drepte har blitt beskyldt for å bære kniv, og for å ha iverksatt angrep, som dermed har utløst forsvarsreaksjoner i form av drap hos den israelske hæren. En rekke bilder og videoer, publisert i media og på sosiale nettverk har imidlertid avkreftet disse beskyldningene og aviser dermed trusselbildet. Det kommer i tillegg frem at angrepene fortsetter lenge etter at offeret er uskadeliggjort og at det forårsakes unødvendig lidelse. Angrepet på mange israelere av sine egne i de siste ukene viser at det handler bare om å angrepe alt som er palestiner eller de som ligner på en palestiner.

 

Disse brutale overgrepene fører til en håpløshet og en tvil om at situasjonen vil kunne bedre seg slik premissene er satt. Vi er vitner til en voldsspiral som vil kreve en total omlegging for å reversere.

Gå til innlegget

Den nye Intifadagenerasjonen

Publisert nesten 6 år siden

Om vi ser på alle som er blitt skutt og drept av den israelske hæren de siste dagene, kommer det frem at de aller fleste er mellom 11 og 25 år, hvilket trolig ikke beror på tilfeldigheter.

Hvem er de drepte?

De drepte er i hovedsak barn og ungdom som ikke var født da den første intifadaen startet i 1987, og kun var småbarn da den andre intifadaen startet i 2000. Disse ungdommene kjemper mot den massive urettferdigheten de opplever. De har vært vitne til at Abu Ekhdera og El Dawabsheh-familien ble brent til døde av bosettere. De er ungdom som hver dag blir stoppet, ydmyket og banket opp ved checkpoints over hele Palestina. De er barn og ungdom som lever under fattigdomsgrensen fordi foreldrene blir fratatt arbeidsmuligheter og mobilitet som en følge av den israelske sikkerhetsmuren.

 

Hva vil de?

Dersom man opplever å ha begrensede muligheter for å oppnå god livskvalitet vil ikke kravene til bedring være høye. Det de palestinske ungdommene i første rekke ønsker er å kunne leve slik som ungdommer flest rundt om i verden gjør. De ønsker å gå på skole uten å bli banket opp. De håper å kunne møte venner og familie i andre palestinske byer uten å bli stoppet og sendt tilbake. De drømmer om å kunne gå til ro for kvelden uten å være bekymret for om de selv eller familiemedlemmer vil bli arrestert i løpet av natten. De vil være aktive på sosiale medier uten å være redde for at en status eller kommentar kan være nok til å få dem arrestert. De drømmer om bevegelsesfrihet og jobbmuligheter, for å kunne leve anstendige liv.

 

 

Hvordan skal kampen føres?

Palestinsk ungdom har vist seg å være kreative i metodevalg i kampen for rettferdig. De siste dagene har de vist en enorm mobiliseringsvilje i kampen for å bekjempe urett. De står opp mot okkupasjonsmakten og tvinger dem til å lytte til kravene om endringer. De manøvrerer kløktig i bruken av sosiale medier, trolig inspirert av suksessen hos ungdommer i andre land. Samtidig har de mistet troen på verdenspressen, de føler seg sviktet og oversett. Svaret blir da å opprette egne mediekanaler med direktesendte klipp, for å vise verden det som faktisk skjer, og ikke det som okkupantene ønsker å vise.

 

Israel/Palestinakonflikten kommer ikke til å bli løst uten at den israelske okkupasjonsmakten stanser sin overdrevne maktbruk. Drap på hundrevis av palestinske ungdommer reduserer ikke konfliktnivået, snarere tvert imot. Den israelske hæren burde tatt lærdom fra de siste to intifadaene og krigene mot Gaza - og ikke minst av det som har skjedd i Palestinas nærområder i den senere tid.

Gå til innlegget

Nosaybas blomster

Publisert rundt 6 år siden

Jeg ble veldig glad da datteren min kom på besøk og vi bestemte oss for å handle noen planter slik at vi kan plante dem i vår hage

Så kan hun ta vare på dem hver gang hun er på besøk. Hun valgte å kjøpe 5 stemorsblomster og kalte dem alle opp etter hennes navn"Nosaybas blomster" På veien hjem traff vi en gammel mann. Han bar så mange poser og det så ut som han hadde vondt i det ene beinet.

Jeg spør datteren min om vi skal hjelpe ham og hun var enig. Jeg gikk bort til han og spurte han veldig høflig om han trengte hjelp, svaret hans var litt sjokkerende.

-Nei, jeg trenger ikke hjelp svarte han og om jeg hadde gjort det ville jeg ikke hatt hjelp fra en svarting.

Jeg kjente varmen bre seg i ansiktet og uten å tenke sa jeg til ham at jeg er ikke så svart og datteren min er lysere så la henne hjelpe deg. Svaret var fremdeles nei. Han tok en liten pause og satte posene på bakken og sa til meg: Hvor lenge tror du det går før hun lille her blir giftet bort til et Alqaida medlem i Afghanistan?

Heldigvis var Nosayba opptatt av blomstene og ikke oss voksne. Dette var ikke en diskusjon for små barne ører. Jeg svarte han rolig, når den tiden kommer og hun skal gifte seg så vil jeg være fornøyd med å få komme.

Jeg tror ikke vi bestemmer like mye over livene til våre barn som våre foreldre gjorde. Han fikk ingen hjelp til bæringen men likevel gikk vi ved siden av hverandre og diskuterte religion,bortgiftning og våre barns framtid. Han var rolig og tildels grei helt til jeg fortalte at vi var palestinere. Da ble han hissig igjen og hele regla med Hamas, deres raketter og alt det det de gjør mot Israel. Endte opp med å takke ham for turen og diskusjonen og vi gikk hver vår vei.

Jeg synes vi alle har en jobb og gjøre med fordømming av andre mennesker med tanke på utseende eller religion.Vi må akseptere hverandre og prøve og leve sammen i dette flotte landet. Jeg håper og tror at fordømming og rasisme aldri vil vinne over medmenneskelighet.

For 4 uker siden dømte jeg en fotballkamp og blåste frispark mot en spiller. Han kom løpende bort til meg og lurte på om jeg hadde dømt frisparket fordi han var utenlandsk. Jeg holdt han på skulderen og sa, min venn, jeg blåste fordi du gjorde en forseelse som betyr frispark. Dette har ingenting med hvem du er. Jeg er like utenlandsk som deg så slutt og tenk på den måten.

Gå til innlegget

NATO bidrar til ekstremisme

Publisert rundt 6 år siden

Gaddafi og Saddam er nå eliminerte. Libya og Irak er under fullstendig ruin i borgerkrig. Landene er i en verre tilstand enn før NATO viste sine muskler og igangsatte sine angrep.

Forhåpentligvis hadde organisasjonen bedre intensjoner bak sine operasjoner enn resultatet de endte opp med.

 

I mine digitale diskusjoner med enkelte mennesker fra de midtøstlige landene opplever jeg en sterk motstand mot IS, og samtidig svært liten tillit til NATO og vestlige land. De har etterlatt et inntrykk av kun å være opptatt av egne interesser, på bekostning av områdene de peker ut som mål. Lokalbefolkningen beskriver de endelige utrykningene som svikefulle overfall av deres velstand og ressurser.

 

En gang påstod en at NATO aldri ville gå til samme type angrep mot Russland eller Nord-Korea, til tross for deres udemokratiske regimer. Rikdommer som olje og gull er ikke like fremtredende og lett anskaffelsesbare hos disse maktene. Han mente at jeg måtte lære mer om politikk, og etterfulgte med en påstand om at USA kan slette IS fra kartet på én dag – men dette er foreløpig ikke gunstig for dem. Imidlertid ville de kjempe mot NATO med sine erfaringer.

 

Jeg forstår at de tenker på denne måten. Dersom NATO ville komme til mitt land for å skape større problemer enn vi før hadde for å selge våpen og hente landets ressurser før de eventuelt forlater oss i ruiner, ville min tanke vært den samme.

Derfor håper jeg at norske politikere og NATO-landene blir flinkere til å tilbakekalle sine soldater til land og familier, så slipper vi å høre mer om støtte til terrorgrupper som IS i det hele tatt.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere