Ruth-Wenche Hebnes Vinje

Alder: 55
  RSS

Om Ruth-Wenche Hebnes

Jeg er fra Stavanger, men bor i Ålesund. Er gift og har tre barn. Jobber som lektor i den videregående skole i historie og samfunn/økonomiske fag. Leverte masteroppgave i karriereveiledning høsten 2016. Startet opp et Korsvei fellesskap i Ålesund i 2000.Har etablert og drevet et nettverk for lærere innen entreprenørskap og markedsføring i Møre og Romsdal fylkeskommune i fire år. De siste årene har jeg publisert en rekke kronikker om arbeidsliv, arbeidsmiljø og betydningsfulle damer i religionshistorien.

Følgere

Trump har kommet med sin annerkjennelse av Jerusalem som hovedstad for Israel like før jul. I november deltok jeg på en pilgrimstur gjennom Vestbredden. Det var en ny og ukjent verden for meg som i ettertid har gitt meg mange tanker.

Sjette desember i år kom Trump med sin anerkjennelse av Jerusalem som hovedstad i Israel. For noen uker siden kom jeg hjem fra en pilgrimstur gjennom Vestbredden. Nedal Sawalmeh var en av reiseledere. Han fortalte om den gang i 1949 da foreldrene fikk besøk av en jødisk venn som sa at jødiske terrorister snart kommer til å angripe byen deres og at de burde rømme vekk. De rømte til en teltleir i Al Faraa på Vestbredden og bor i dag i et hus på samme sted. Nedal sier at han vil tilbake til det landet som hans foreldre rømte i fra.

Under den andre verdenskrigen ble 6 millioner jøder utryddet på de mest grusomme måter. Rimehaug (2015) beskriver i boka: "Ett land og to folk" mannen som satt på bussen med en toåring på fanget. Mannen sier at barnet har ingen mor fordi moren ikke får tillatelse å bo i Jerusalem og at de må reise til en palestinsk by for å besøke henne. Mannen mener at jødene behandler palestinerne like ille som tyskere behandlet jødene under krigen. Rimehaug (2015) understreker at det er vanskelig å finne noe i historien som kan sammenlignes med den planmessige og metodiske utryddelsen av det jødiske folket. Han sier at årsaken til etableringen av den jødiske staten i 1948 var fordi jødene trengte et område der de kunne føle på trygghet uten å bli forfulgt. På den tiden var det mange som mente at Israel var Guds lovede land til jødene. I dag er det mange kristne som deler dette synet. FN ville dele Palestina i to stater, en arabisk og en jødisk i 1948. De sionistiske lederne sa ja til denne delingsplanen, mens palestinerne og alle arabiske land sa nei. De ville ikke godkjenne en jødisk stat i Midtøsten. Araberne angrep Israel i 1948 etter at FN hadde vedtatt en jødisk stat. Mot alle odds vant Israel. Rimehaug (2015) skriver at «nyere» israelske historikere har funnet ut at den israelske hæren rykket inn der palestinerne bodde etter krigen for å drive dem vekk fra det israelske området.

Etter seksdagers krigen i 1967 okkuperte Israel Palestina. Palestina har utviklet et godt utdanningssystem med blant annet flere universiteter, men foreldrene må selv betale for barna som går på universitet. Mange sliter med å skaffe disse pengene. De ungdommene som har fullført sin skolegang må skaffe seg jobb på Vestbredden og mange unge mennesker går arbeidsledige. Palestina er innegjerdet med en åtte meter høy mur. Denne høye muren, bygd i 2011, ble for meg et symbol om at palestinerne i dag er et «innesperret» folk omringet av et ytre stengsel som gir dem få muligheter.

Rimehaug (2015) skriver at både israelere og palestinere føler seg isolert og misforstått i verdenssamfunnet og de stoler ofte bare på sin egen dømmekraft. Nettopp derfor er det viktig at vi lytter til dem og prøver å forstå deres situasjon, istedenfor å komme med ferdige løsninger slik Trump nå har gjort. Jødene og araberne som levde i Palestina før 1948 levde stort sett fredelig side om side. Gustava Kielland har skrevet julesangen: «O, jul med din glede» i 1840. Mitt håp er at «kjærlighetens hellige bånd, som hun beskriver i teksten, skal knytte sammen og være med på å skape forsoning mellom disse to folkene i dette landet.

Gå til innlegget

MISJONSGLØDEN KOM FRA TYSKLAND

Publisert over 3 år siden

I 2017 ble det feiret jubileum både for Martin Luther og for Det Norske Misjonsselskap. Reformasjonen startet i Tyskland og den påvirket også livet i Norge. Brødremenigheten til herrnhuterne i Tyskland har også gitt inspirasjon til misjonsaktivitet i Norge. Ekteparet Kielland brakte denne misjonsgløden videre i sitt daglige arbeid. Kronikken ble publisert i Dagen 27. desember 2017.

 

Herrnhuterne fra Tyskland var etterfølgerne etter Jan Hus og de hadde et stort misjonsengasjement. De er kjent for å ha en sterk Jesus sentrering i forkynnelsen sin, men noen mente de var pietister og hengehoder. I Oslo var det en brødremenighet som var inspirert av herrnhuterne. I studietiden ble prestestudenten Gabriel Kirsebom Kielland, født 1796, oppmerksom på noen bøker om herrnhuterne, og han ble medlem av brødremenigheten. Brødrevennene kom ofte fra kondisjonerte kretser, men helst enkeltvis. I denne menigheten fikk han et radikalt møte med Jesus som sin frelser.  Misjonsengasjementet smittet over på Gabriel.

Gustava, født Blom, giftet seg med prestestudenten Gabriel Kirsebom Kielland da hun var 24 år gammel. I boken: «Erindringer fra mitt liv» utgitt i 1996 skriver Gustava at Gabriel inspirerte henne til å lese i Bibelen, og det endte med at hun fikk et kristent livssyn. Inspirasjonen fra herrnhuterne preget dem da Gabriel startet opp i sin prestetjeneste på Finnøy i Ryfylke. Denne tiden var preget av store samfunnsomveltninger etter den franske revolusjonen og napoleonskrigene. Opplysningstiden preget tankegangen til mange, med en mer markant vektlegging på det enkelte individet, uavhengig av klassetilhørighet. Samfunnet var også preget av en ny teknisk og vitenskapelig utvikling. Bykvinna Gustava brukte lang tid å tilpasse seg livet på prestegården på Finnøy. Finnøybuene var staute og selvsikre av natur, og dette førte til flere feider mellom presten og allmuen.  

Gabriel startet opp med husmøtet på søndagskvelden for folket på gården, og etter hvert kom det flere til fra bygda. På disse samlingene var det også mulighet til «å gi en skjerv til misjonen». Kreativiteten var stor for å samle inn misjonsoffer. Noen hadde en misjonssau og andre en misjonsåker. Pengene ble sendt til utenlandske misjonsselskaper. Disse samlingene var i strid med konventikkelplakaten fordi presten samlet bygdefolket utenom sitt daglige virke. Han mottok brev fra biskopen om at disse samlingene måtte avsluttes umiddelbart og flere kollegaer mente at han fòr med vranglære. Dette må ha ført til at Gustava kom i anfektelse og tvil om mannens lære. Likevel fortsatte han med disse samlingene. Gustava fikk ansvaret for å ha samtaler med de mange kvinnene fra bygda, som trengte sjelesorg. Gustava så på seg selv som en søsterlig venninne. Disse oppgaven må ha gitt henne mer gudsinnsikt og selvtillit slik at hun kunne stå på egne bein i et slikt arbeid.

I 2017 blir det feiret at det er 175 år siden Det Norske Misjonsselskapet (NMS) ble opprettet i Stavanger. Det fortelles at de svermeriske brødrevennene og de praktiske haugianerne var sentrale ved etableringen av denne organisasjonen. Gabriel Kielland var med på å stifte dette misjonsselskapet. Gustava var med på å etablere misjonsforeningsbevegelsen, den første og største folkelige kvinnebevegelser i Norge. Antallet misjonsforeninger tidoblet seg over 30 år. De første misjonsforeningsdamene måtte tåle både spott og spe, og noen ble spyttet på, på veien til misjonsforeningen. Kvinnene bar med seg rokkene sine til møtet i misjonsforeningen. NMS gav kvinnene stemmerett i 1904 og det var 9 år før kvinnene fikk stemmerett i Norge. Dette arbeidet ble en viktig økonomiske bærebjelke i NMS, og misjonsforeningene drev med nyskapende arbeidsformer. Mange kvinner tok lederansvar i foreningene.  

Ekteparet Kielland, hentet sin inspirasjon fra herrnhuternes tro og misjonsvirke, og denne arven førte til mer misjonsaktivitet på ulike arenaer i Norge. Gustava er kjent for å ha forfattet en av Norges mest benyttede julesang: «O, jul med din glede». Hun valgte en melodi i marsjfart, slik at barna og de voksne virkelig får svingt seg til sangen. Motivasjonen hennes for å skrive denne sangteksten var at hun ville invitere til juletrefest i bygda. Hun skrev i sangteksten om «kjærlighetens hellige bånd» som skal knytte mennesker i sammen både rundt juletreet og i livet for øvrig.  Gustava Kielland hadde særskilte personlige evner og anlegg som hun brukte i sitt arbeid. Hun hadde syn for å bruke de skjulte strømninger i tiden til å skape bærekraftige og godt organiserte samværsformer for folket i Norge.     

 

 

 

 

Gå til innlegget

O JUL MED DIN GLEDE

Publisert over 3 år siden

På min pilgrimstur mellom Nazareth til Betlehem sang vi julesanger og sov under stjernehimmelen. Palestina var noe preget av fattigdom, men vi fikk mange og gode opplevelser på vår vandring på Vestbredden. Gustava Kielland ville ikke bare glede barna med et juletre, hun ville også gi dem en ny julesang i marsjakt. Hennes hensikt var at barna og de voksne skulle glede seg sammen på juletrefester og i hjemmene i jula.

I begynnelsen av november gikk jeg sammen med 30 andre turgåere fra Norge en vandretur fra Nazareth til Betlehem. Vi sang julesanger og overnattet under stjernehimmelen i Judeaørkenen, like utenfor Betlehem. Julesangene, juletreet og juletrefestene har vært og er en sentral del av vår julefeiring. Hvor finner vi noe opphavet til disse juletradisjonene? Gustava Kielland, prestekone på Finnøy og i Lyngdal i første halvdel av 1800-tallet, er en av de første i Norge som beskriver sitt juletre i sine egne erindringer. Gustava ville overraske sine barn med juletre i prestegården i Lyngdal. Hun fikk idéen fra sin bror som bodde i Danmark. Hun beskriver juletreet sitt på følgende måte:

Juletreet var tett besatt med hjemmestøpte lys, bestrødd med store gule og hvite evighetsblomster fra hagen, pyntet med silkebånd og perler for mine pikedager og med søster Saras fine, lange og brede silkebånd, behengt med epler, guirlander av rosiner som var tredd på en tråd og mandler i papirnett, og forsynt med simple hjemmelagede gaver- det fantes sjelden andre (Kielland, 1996, s. 214).

Gustava ville ikke bare glede barna med et juletre pyntet med småting som hun hadde for hånden, hun ville også gi dem en ny julesang. I den anledning skrev hun sangen: «O jul med din glede» og melodien var i marsjfart slik at barna og de voksne virkelig får svingt seg til sangen. Bruaset (2009) sier at sangen stod første gang på trykk i 1880 årene og at den først kom inn i sangbøkene tidlig på 1900-tallet. Gustava døde i 1887, og fikk aldri oppleve at denne sangen ble et kjært folkeeie. Bruaset (2009) understreker at mange opplevde at denne sangen brøt med de mer høytidelige julesalmene og at den ble sunget på juletrefestene når barna og de konservative voksne hadde blitt varme i trøya. Gustava organiserte og inviterte til juletrefest i Lyngdal der denne sangen ble et kjært innslag.

Hvem var så denne Gustava Kielland? Hun var først og fremst kjent som pioneren som startet opp den første misjonsforeningen i Norge i 1844, og antallet misjonsforeninger tidoblet seg gjennom 30 år i Norge. I boken: «Erindringer fra mitt liv» forteller hun at hun ble født på Kongsberg i temmelig trange kår. Da hun var 6 år flyttet familien til Stavanger som var et lite «Sibir» på den tiden. Faren avanserte til tollkasserer og han var musikalsk. Gustava lærte seg raskt å spille piano og det var mye musikk og glede i huset deres.  Faren hennes kom han hjem i pausene på jobben for å spise og spille lystig pianomusikk. Moren og Gustava danset til musikken. De deltok også i et musikalsk selskap for de kondisjonerte, lokalisert på Kongsgård, med levende musikk og dans. Kanskje det var dette som inspirerte Gustava til å skrive sin lystige julesang for barn med bevegelser til?

Hun giftet seg med prestestudenten Gabriel Kirsebom Kielland fra Stavanger og han var i studietiden blitt med i en brødremenighet inspirert av herrnhuterne i Oslo. Herrnhuterne fra Tyskland var etterfølgerne etter Jan Hus og de var en gren av husittene. Noen betraktet herrnhuterne som pietister og hengehoder. Denne menigheten hadde et brennende misjonsengasjement. Det endte med at Gustava ble med i dette fellesskapet. Gabriel startet opp som prest på Finnøy i Ryfylke og Gustava brukte lang tid å tilpasse seg livet på prestegården. Finnøybuene var staute og selvsikre av natur og dette førte til flere feider mellom presten og allmuen. Gabriel startet opp med husmøtet på søndagskvelden for folket på gården og etter hvert kom det flere til fra bygda. På disse samlingene var det også mulighet å gi penger til misjonsformål. Disse samlingene var i strid med konventikkelplakaten fordi presten samlet bygdefolket utenom sitt daglige virke. Han mottok brev fra biskopen om at disse samlingene måtte avsluttes umiddelbart. Likevel så fortsatte han, og Gustava fikk ansvaret for å ha samtaler med kvinnene på bygda som trengte en veileder og samtalepartner. Opplysningstiden la en sterkere vektlegging på individets selvstendige rolle uten hensyn til klassetilhørighet. Gustava hadde særskilte personlige evner og anlegg og hadde syn for å bruke de skjulte strømninger i tiden til å skape bærekraftige og godt organiserte samværsformer.  

I år blir det feiret både Lutherjubileum og at det er 175 år siden Det Norske Misjonsselskapet (NMS) ble opprettet i Stavanger. Det fortelles at de svermeriske brødrevennene og de praktiske haugianerne var sentrale ved etableringen av NMS. Gabriel Kielland var med på å stifte dette misjonsselskapet og Gustava var med på å stifte misjonsforeningsbevegelsen, den første og største folkelige kvinnebevegelser i Norge. NMS gav kvinnene stemmerett i 1904, og det var 9 år før kvinnene fikk stemmerett i Norge.

På min vandring inn mot Betlehem møtte vi på noen gjetere med sin geiteflokk i det skrinne landskapet. Den ene gjeteren spilte på ei lita fløyte for å samle flokken sin. Mon tro om det var slik også da gjeterne fikk møte englene på Betlehemsmarkene. De fikk høre englesangen under stjernehimmelen og gikk inn mot Betlehem for å finne Jesubarnet englene hadde sunget om.

Det ble en stor overgang for meg å komme hjem fra Palestina til julepyntede kjøpesentre med mennesker som haster av sted med mange handleposer og med støyende julemusikk i bakgrunnen. På TV-en og nettet blir vi bombardert med mange og ulike julegavetips. Palestina var noe preget av fattigdom, likevel traff vi mange hyggelige og gjestfrie palestinere på vår vandring gjennom Vestbredden.  Gustava oppfordret menneskene til å komme sammen i hjemmene og til juletrefest i jula. Kanskje det å endre fokuset fra alle de materielle godene vi kan anskaffe oss, til å skape de gode opplevelsene sammen med andre, kan føre til: «O jul med din glede og barnlige lyst»?

 

 

Gå til innlegget

NÅR KONFLIKTEN RAMMER OG LAMMER

Publisert nesten 4 år siden

Det beste i en konfliktsituasjon er at den blir løst å på lavest mulig nivå der de berørte parter selv forsøker å komme til enighet. Det er imidlertid ikke alltid mulig å få løst kompliserte og komplekse konflikter på den måten.

Stadig vekk kommer det opp mediesaker angående overgrep og maktmisbruk innen kristne menigheter og organisasjoner i Norge. Et spørsmål blir hvordan man kan håndtere slike saker. Trivsel, åpenhet, tillit og respekt kan være gode utgangspunkter for å skape gode organisasjonskulturer i ulike turbulente situasjoner.

 

Lojale medarbeidere vil ofte være et gode for både lederen og organisasjonen. Likevel må ikke denne lojaliteten bli viktigere enn å få fram sannheten i en sak. En følge kan være at medarbeiderne ikke våger å gi beskjed om løgn, maktmisbruk og uredelighet i organisasjonen. I en slik organisasjonskultur kan medarbeidere overse lederens manglende karakterbrister, fordi lojaliteten blir viktigst.

 

Ser medarbeiderne

Hvordan forholder man seg til historier om ungdommer som er blitt seksuelt misbrukt av en ungdomsleder i menigheten eller om misjonæren som måtte reise hjem på grunn av en konflikt? Manglende åpenhet i slike saker kan føre til fremmedgjorte medarbeidere som vil slite med å få en identitetsfølelse med organisasjonen.


En grunnleggende oppgave for lederen er at vedkommende ser sine medarbeidere, er nær dem og tør å komme med gode og konstruktive tilbakemeldinger på deres innsats. Det er avgjørende at medarbeiderne føler seg verdsatt og på den måten vil de også bli i stand til å yte en større innsats i organisasjonen.

 

Det beste i en konfliktsituasjon er at konflikten blir løst på lavest mulig nivå der de berørte parter selv forsøker å komme til enighet. Det er likevel ikke alltid mulig å få løst mer kompliserte og komplekse konflikter på denne måten. En utrygg leder vil for eksempel ha vanskeligheter med å ta opp slik uenighet og kritikk i en organisasjon. En trygg leder vil derimot velge å ta opp konflikter i organisasjonen på en konstruktiv måte og alle berørte parter i saken blir hørt og tatt på alvor. 

 

God friksjon

I en slik organisasjon vil uenigheten og kritikken skape kreativitet som gir positiv energi, og denne energien vil berike og videreutvikle organisasjonen. Kreativitet er mange ganger et resultat av friksjon, og mange opplever at de gjør en bedre jobb når det eksisterer spenninger i organisasjonen (Gulbrandsen, 2002).

 

Alle organisasjoner trenger dyktige ledere som gir sine medarbeidere tillit og respekt. Noen ledere kan bli for opptatt av å posisjonere seg selv og sine egne oppfattelser i for eksempel ulike tolkninger av tekster i Bibelen. Medarbeiderne kan da oppleve en form for maktmisbruk. Dette kan resultere i ulike hersketeknikker som igjen fører til at medarbeiderne ikke får tilgang på viktig informasjon og ikke involveres i ulike arbeidsprosesser i organisasjonen.

 

Felles oppfatning
En ungdom skrev følgende: «Vi møter mange utfordrende problemer i dagens arbeidsliv og da er det viktig at man jobber med noen som håndterer motgang med en avslappet og leken holdning». Denne ungdommen var opptatt at man må tørre å ta de ulike utfordringene man møter på i en organisasjon. For det andre så formidler hun et ønske om å være en del av en organisasjon som har en felles oppfatning av håndtering av utfordringer.

 

Å møte motstand på «en avslappet og leken måte» kan føre til at konflikter oppstår i arbeidsprosessen. Likevel vil denne framgangsmåten frigjøre energi og arbeidsglede hos de involverte. Innovasjon og god verdiskapning for hele organisasjonen kan bli resultatet av en slik prosess. Forutsetningen er god trivsel i organisasjonen med trygge ledere der det å gjøre feil er akseptert.

 

En organisasjonskultur som ikke vil legge til rette for at medarbeideren kan få fortelle de såre og kompliserte historiene, kan fort skape et feil bilde av levd liv. En sunn organisasjonskultur tar ansvar for hele mennesket og da må også disse historiene opp på bordet.

 

På den måten kan man ta vare på medarbeiderne og en «vi-følelse» kan oppstå der alle drar i samme retning mot et felles mål. Jeg er sikker på at dette er mulig i dagens kristen-Norge!

Gå til innlegget

Kvinnene ble aktive i vennesamfunnene på grunn av Hans Nielsen Hauge sterke understrekning av likeverd mellom menneskene. Om man er god til å tale i forsamlinger, bør man bruke denne utrusningen, uavhengig om man er mann eller kvinne, fattig eller rik, mente Hauge. Dette var haugekvinnen Berte Kanutte et tydelig eksempel på. Berte Kanutte Aarflot var en 2. generasjons haugianer. Allerede som tenåring startet hun med å skrive salmer. Hun skrev en rekke salmer og brev som ble brukt i vennesamfunnene på Vestlandet.

I 2017 skal det markeres at det er 500 år siden Martin Luther kom med sine 95 teser i Wittenberg. Det er i dag grunn til å tro at lutherdommen ikke fikk ordentlig gjennomslag i Norge før pietismen oppstod på 1700-tallet, og spesielt gjennom forkynnelsen til Hans Nielsen Hauge. Hauge mente kvinnene kunne forkynne på lik linje med mennene, og dette førte også til at noen kvinner ble salmediktere og brevskrivere. Kvinnene hadde også ulike lederroller innen haugianerbevegelsen, og Hauge utnevnte selv kvinner til ledere. Mange kvinner var også opptatt av å åpne sin hjem for predikantbesøk og for ulik møtevirksomhet. I første del av 1800 tallet ble det trykket opp sanger og brev skrevet av ca. 20 kvinner i skriftene til Hauge.

 

Hans Nielsen Hauges tanker var kjent på Sunnmøre allerede rundt år 1800. Et tegn på dette var de store opplagene av skriftene hans som var i omløp i distriktet. Han besøkte Sunnmøre ved flere anledninger og Ørsta ble tidlig preget av den haugianske troen. Det oppstod et vennesamfunn allerede rundt år 1800 i Ørsta. Haugianismen var en bevegelse som fikk sin utbredelse blant kvinner og menn i bondestanden. I bondestanden hadde kvinnene en viktig rolle innenfor jordbruksproduksjonen på gårdene allerede på 1800 tallet og på den måten ble kvinnene også aktive i vennesamfunnene. Deltagelse i hauginanerbevegelsen var med på å fremme lese- og skriveferdigheter i bondebefolkningen. Lekmannen Amund Knutson Brekke, som var en andre generasjon haugianer, besøkte familien til Berte Kanutte Aarflot, heretter kalt Berte Kanutte. Dette besøkte førte til at hun fikk en ledende rolle hos haugianerne i Ørsta og Volda.

 

Berte Kanutte var datter til Gunhild og Sivert Aarflot. Hun ble født i 1795 på gården Aarflot i Ørsta. Hun vokste opp i et samfunn som var under stor endring. Hennes far var en formidler av folkeopplysningstidens idéer og i søndagsskolen underviste han bygdefolket i historie og naturfag. Sivert Aarflot var både lensmann, lærer og drev trykkeri.  De flyttet til gården Ekset i Volda hvor Berte Kanutte bodde til hun kom i gifteferdig alder. Da hun giftet seg flyttet hun og ektefellen tilbake til farsgården på Aarflot hvor hun levde til hun døde i 1859.

 

Berte Kanutte lærte å skrive og lese på skolen. Hun fikk tidlig kjennskap til Gud i barndomshjemmet og hun hadde tette bånd til sin mor og sine søstre. Forberedelse til konfirmasjonen var en sentral del av undervisningen på kirkeskolen og den foregikk over flere år. I sin selvbiografi beskriver hun at det å avgi konfirmasjonsløftet som en svært betydningsfull hendelse for henne. Hun var bråmoden og allerede som 12 åring skrev hun salmer i skjul. Det var bare søstrene hennes som visste hva hun drev med. En søster av henne viste fram salmene til faren på hans dødsleie og han ble så imponert at han ville utgi disse salmene på trykkeriet som ble drevet av familien i Volda. Det ble liten tid til salmeskriving etter at hun fikk sju barn hvorav seks vokste opp. Hun mistet etter hvert noe av sin religiøse tro fordi barneoppdragelse og husarbeid tok all hennes tid.   

 

Da haugianeren Amund Knudsen Brekke var på besøk på gården i 1822 fant Berte Kanutte fram til sin tidligere sterke tro på Gud. Denne hendelsen kom mens hun lyttet til hans ord om det” ene Fornødne” til noen andre som var på besøk på gården. Berte Kanutte lyttet til samtalen selv om hun drev med husarbeid og satte seg ikke ned. Etter møtet med lekmannen Brekke i 1822 fant hun tilbake til sin sterke religiøse bevissthet. Det fortelles at hun diktet sanger på datidens kjente melodier mens hun gjorde husarbeidet, og disse ble senere skrevet ned i ledige stunder. Tjenestefolk på gården har antageligvis gitt henne etterhvert mer mulighet og tid til å skrive, og hun fikk anledning til å ta større del i det haugianske miljøet som etablerte seg i Ørsta på 1800-tallet.  Svært ofte besøkte hun mennesker som var syke og trengte omsorg. Hun skrev salmer til trøst og oppmuntring til mennesker i distriktet som hadde mistet sine kjære. Dessuten skrev hun også salmer om glede i anledning bryllup. Familiens trykkeri trykket opp salmene hennes i små bøker.

 

Berte Kanutte skrev mange brev og de ble lest av mange i bygda. Brevene ble lest opp i vennesamfunnet og sendt på rundgang blant haugianerne i distriktet. Til tross for at man i dag bare vet om en liten del av denne brevvekslingen, vet man at den var sentral for å fremme lese- og skriveferdigheter i bondebefolkningen. Brevene ble skrevet i en religiøs kontekst og ble sett på som veiledningsbrev til et vennesamfunn. Berte Kanutte skrev over 500 brev og ble derfor en viktig brevskriver på Vestlandet.

 

Bruken og samlingen om ordet var den viktigste kjernen i haugianernes virksomhet, og i denne sammenhengen ble Berte Kanutte en viktig stemme blant haugianerne med sine skrevne salmer og brev. Dette blir også understreket av minneordet som Bjørnstjerne Bjørnson skrev i Aftenbladet etter hennes død: “Denne gudhengivne Kvinde har levet til Manges Opbyggelse. Hendes dybe, religiøse Sange er en Skat i hver Bondes Hus hele Trondhjems og Bergens Stift igjennem; er ogsaa vandret længere udover Landet og synges tillige i Nabolandene. Man tør om hende sige, at Faa her i Landet har i en vid Kreds bidraget saaledes til Religionens Væxt som hun.”

 

Hauge var noe uenig i arbeidsdelinga mellom menn og kvinner da han levde. På hans tid bedrev kvinnene hovedsakelig husarbeid, mens menn konsentrerte seg om jordbruket og det offentlige liv. I følge Haukland (2014) ble kvinnene aktive i vennesamfunnene på grunn av Hauge sterke understrekning av likeverd mellom menneskene. Om man er god til å tale i forsamlinger, bør man bruke denne utrusningen, uavhengig om man er mann eller kvinne, fattig eller rik, mente Hauge. Dette var haugekvinnen Berte Kanutte et tydelig eksempel på.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere