Rune Tveit

Alder: 66
  RSS

Om Rune

Jeg er opptatt av verdispørsmål, og hva som gjør meg til den jeg er. Som kristen undrer jeg meg på om vi virkelig har forstått hvem Jesus er og hva det han gjorde betyr i vår virkelighet. Livet har lært meg at min forståelse av Gud ikke rommer all hans nåde og raushet.

Følgere

Proffesor Zimbardo ved Stanford universtet er kjent for forsøket med de 24 studentene som skulle være innsatte og fangevoktere på 60 tallet har funnet en oppskrift som avslører djevelens gjerninger i ditt liv.

Det er 7 skritt på vei mot ondskapen hevder han. 7 enkle skritt som de fleste av oss ikke tenker over en gang. Disse 7 skrittene handler om å bevisstgjøre oss selv, på hvordan djevelen lurer oss.

1 skritt: Å ikke gjøre noe.

2 skritt: Å  holde deg ganske nær dine idealer. (små avik fra egen moralkode merkes nesten ikke)

3 skritt: Å respekterer autoriter og adlyde regler

4 skritt: Å dele ansvar (med andre for den gale handlingen)

5 skritt: Å være en lagspiller (egen etikk ikke viktig, det lagets som skal reddes)

6 skritt:  Å sette pris på slekten og likesinnede ( de Andre er umenneskelige)

7 skritt: Å rettferdiggjøre den gode ideologi. (ondskapen satt i system.

Alle skrittene ser jo tilforlatelige ut. Ja man kan vel nesten si at de er gode normer? .... Eller?

Det som slår meg når jeg leser Zimbardos tese er at ingen av disse punktene er noe som får  meg til å reagere med avsky. Det er snakk om 7 umerkelige bagatellsynder. Men Zimbardo hevder at vi bør tenke oss om når drosjesjåføren hisser seg opp i drosjen og sjeller ut invandrere og er rasistisk. Dersom du ikke reagerer bør du tenke deg om. Eller når sjefen ber deg fikse noen tall som egentlig ikke er som de skal være i bedriftens regnskap, gjør du det fordi du er en lagspiller?

Dette er veien mot det å bli et ondt menneske, og du merker det ikke.

Er alt lov, bare man kan skjule seg bak den gode intensjon eller ideologi?

Er ikke dette kjent stoff også fra bibelen. Taler ikke den om å være forsiktig med å la de "små revene" få plass i våre liv?

Eller tar Zimbardo feil?

(Artikkelen kan leses i siste ukes A- magasinet i aftenposten. Tror ikke den er lagt ut på nett ennå.

Gå til innlegget

Skal politikerer være evangelister?

Publisert nesten 12 år siden

I den politiske debatt hevder mange kristne at Norge er i ferd med å bli avkristnet. Det blir pekt på at formålsparagrafer og lovverk må ha være kristne. Men hva er nå egentlige det å ha "kristne lover"?

Dersom vi ser på de ti bud forstår vi vel at bud nr 1 om ikke å ha andre Guder ikke kan være en statlig  oppgave? Staten kan vel heller ikke passe på at alle holder hviledage hellig? Derimot kan staten sørge for at den som stjeler eller dreper ovs blir gjenstand for rettstatens oppgjør, men det er vel ikke spesielt for kristne?

Lærer bibelen at staten skal sørge for trosopplæring? Slik jeg forstår Jesus og bibelen er den en klar rettesnor for individet og hjemmene -  og oppfordrer meg som menneske å holde meg til Gud.

Når staten har mange mennesker som velger å ha Jesus som verdi og følge ham i hverdagen, så vil dette føre til at mange mennesker formidler Ham til andre. Men staten kan vel ikke vedta at folk skal omvende, eller at hans ord skal forkynnes?

Staten kan legge til rette for at det er trosfrihet, og at de som vil utøve sin tro har full frihet til det, dersom de ikke skader eller påføre andre ulempe.

Ateistiske samfunn har prøvd å bekjempe evangeliet, uten å lykkes kan vi vel slå fast. Det er vel også sånn at mange kristne i disse landene har blitt kristne gjennom å se på de troende og blitt overbevist om troens sannhet fordi de har sett og forstått at deres kraft har kommet fra hjertet.

Kan det være sånn,- at Europa som gjennom århundrer har hatt statlig styring av kristendommen, - egentlig har tildekket hva evangeliet egentlig er? 

At dersom man "kristner"landet med loven i hånd fører det til færre troende?

Gå til innlegget

Phillip Reppens meget gode innlegg forsvant

Publisert nesten 12 år siden

Jeg laget nettop en respons på Phillip Reppens innlegg om fremtidspolitikk. Innlegget holder en kvalitet som jeg sjelden har sett, og jeg jobbet iherdig med en god respons til Phillip. Jeg trykker på send knappen og hva skjer?

2/3 av Phillips meget saklige og godt poengtert innlegg er borte, likeså responsen til Per søtorp og responsen min er også forsvunnet i cyber nett.

Hva i all verden driver dere med?

Gå til innlegget

Knut Tørum

Publisert rundt 12 år siden

Hva er det med denne Tørum, trener i Start?

Her kommer han til det blide Sørland, enda han er bergenser, og bare smiler? Og smilet fører til at yndlingene i Start bare blomstrer, og laget blir bedre og bedre.

Og når han blir intervjuet etter kampene, SMILER HAN, uansett resultat! Som seer og patriot kjenner man bare at roen igjen siger inn i sinnet, uansett hvor stresset og frustrert man har vært under kampen 

Er smilet hans hemmelige våpen?

Gå til innlegget

Det å delta i et forum som verdiforum er for min del, en del av det å prøve å utvikle en forståelse for andre livssyn, samtidig som det gir meg anledning til å komme med egne synspunkter, og i tillegg så får jeg trimmet hjernen.

Jeg prøver, etter beste vilje, og med de evner jeg har å skrive så saklig jeg kan, og jeg etterstreber forståelse for den Andre, selv om jeg er uenig. Jeg komme med ganske kraftige utsagn om tro og holdninger, men prøver å anerkjenne andres rett til tro det de vil.

Det å synde, i en kristen konteksts er alvorlig, dersom vi skal sette inn i en bibelsk ramme, fører synd til fortapelse. For en kristen er det avgjørende å leve slik at man ikke synder bevisst og med vilje. Hvor grensen mellom bevisst og med vilje og skrøpelighet og ubevisst er ikke enkelt å definere. På 60 -70 tallet skulle det ikke mer til en kinotur og det å være gutt å ha langt hår, før man var definert til synden. I dag går grensen muligens ved utroskap og det som verre er.

Jeg har kommet til, at det å falle er skrøpelig, men at det er umenneskelig å bli liggende. Ikke for at andre skal ha lov til å "tråkke" på den falne, men fordi det ødelegger eget menneskeverd, og etter hvert selvbilde. Jeg tror at eks en som ruser seg og stjeler, sliter med egen skam og det å ikke kunne akseptere seg selv som et verdig menneske. Det er det som er synd. Synden er at mennesket ikke makter å reise seg. Gud er mektig til å reise den falne, men det vanskelig for Gud å gjøre det, dersom de som allerede er oppreist (de frelste) ikke makter å hjelpe den falne til å anerkjenne sin egen verdighet.

I enkelte kristne miljøer virker det, for meg, som om "falling" er det store "klu" i det å definere åndelighet. Enkelte pastorer trenger nesten ikke å forkynne Guds ord egen gang, bare de får folk til "å falle", vet alle at Ånden har virket. Ingen ser ut til å bry seg om hvordan den som falt under Åndens kraft har det med seg selv etterpå. Ble de "nye mennesker". Har de nå fått en ny forståelse av egen skrøpelighet og nåden i Kristus, eller fortsetter de å slite med eget selvbilde?

Pinskarismatikk tar lite høyde for psykologiske fenomener, men det er et faktum at mennesket har en psykologi. Et av disse fenomen er menneskets evne til benektning og fortrengning. Dette er mekanismer som mennesket har, blant annet også for å makte å overleve. Vi kan si at det er en kraft, noen ganger en motstandskraft. For den som har opplevd traumer eller voldsomme opplevelser kan disse mekanismene til en tid være nyttige. Det er når opplevelsene fra tidligere innhenter mennesket, og underbevisstheten ikke lenger klarer å holde det borte fra dets bevissthet, at det ødelegger menneskets kraft til å leve. Vi kan si at mennesket får problemer på funksjonsnivå og at mennesket trenger behandling. Noen ganger med medikamenter og/eller med samtaler og veiledning. I karismatiske miljøer har man en forståelse av slike ting. Ofte handler dette om at man må komme under Guds kraft. Jeg vil understreke at jeg har stor respekt for Guds kraft. Men jeg tror nok at man i disse miljøene er lite opptatt av mennesket og de rammene det lever under og årsakene til at ting er som de er. Det er nok mye som tyder på at de som sliter, ofte vil "føle" at de må "falle" og dermed er de helbredet. For noen skjer kan hende dette, og det er bra. Men lederne, sjekker de ut de som har falt, når de reiser seg igjen? Hvordan gikk det, hvordan har du det nå. Er tankekjøret mindre, eller hardere?

I en del sammenhenger stiller jeg meg spørsmål om ikke de samme psykologiske fenomen inntrer hos dem som var så nesegruse i sin beundring av en Pastor når det var mange som falt under kraften, når det siden viser seg at ikke vekkelsen var det man trodde? Man snakker liksom ikke lenger om det.

For meg handler dette om menneskeverdet. Det er ikke Gud som har problemer med menneskets synd, det er mennesket selv. Synd er, slik jeg ser det utelukkende det å bomme på mål. I en bibelsk sammenheng er mål, å leve i Gudsnærværet. Det kan ingen karismatisk forkynner endre på ved en "metode".  Og det er metoden jeg reagerer på. For det er jo ikke sånn at fordi om en Pastor har hatt suksess ved et tilfelle av "falling" så skal alle behandles slik. Da går man i samme grøften som enkelte terapeuter og psykologer som er mer opptatt av metode enn menneskets situasjon der det er nå.

Menneskeverd er å ta seg selv og Andre på alvor, og gi anerkjennelse for den man er, ikke hva man har prestert og ikke prestert.

Det var på dette plan, Jesus alltid møtte mennesker.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere