Rune Tveit

Alder: 66
  RSS

Om Rune

Jeg er opptatt av verdispørsmål, og hva som gjør meg til den jeg er. Som kristen undrer jeg meg på om vi virkelig har forstått hvem Jesus er og hva det han gjorde betyr i vår virkelighet. Livet har lært meg at min forståelse av Gud ikke rommer all hans nåde og raushet.

Følgere

Drop out`s

Publisert over 10 år siden

Utdanning er avgjørende i vårt i samfunn for å kunne skape seg et livsgrunnlag som gir mennesket muligheter til å realisere sitt livsprosjekt. Mangel på utdannelse er gjerne årsak til forringet livskvalitet og ofte fattigdom.

I Norge er det sånn at ca 69% av elevene i  videregående opplæring (vgo) fullfører. I Israel gjennomfører 90% av elevene(vgo) og I USA 88%. Frakrike har en gjennomføringsrate på 84%

I Norge er det sånn at ca 4-5000 elever starter videregående opplæring med mindre enn 30 grunnskolepoeng. Disse elevene trenger ekstra støtte og tiltak. Mange av dem dropper ut etter få mnd, noen klarer seg lengre, noen få av dem fullfører.

Jeg møter noen av disse elevene på mitt kontor i NAV når de står i fare for å droppe ut, eller har droppet ut. Retten til videregående opplæring er en grunnleggende rett i Norge, og vi vet at det å ikke fullføre ofte fører til at eleven ikke kommer inn i arbeidslivet. Mange elever har et urealistisk bilde av hvilke muligheter de har i arbeidslivet uten fullført vgo.

Noen elever har en vanskelig bakgrunn, det kan være en barndom som er ødelagt i mangel på rettledning, rotløshet, opprivende brudd i relasjoner med voksne, traumatiske forhold i hjemmet ovs. Noen av dem har aldri opplevd å bli sett, hørt eller elsket. Jeg opplever at bare det at de kan få lov til å bli lyttet til et øyeblikk gjør noe med dem.

Jeg undret meg litt da jeg så statistikken over gjennomført vgo i OECD land. Hvorfor er det sånn at Israel, USA og Frankrike ligger langt foran  Norge på denne statistikken.

Elsker de sine barn høyere i disse landene enn vi i Norge? Er de flinkere til å lytte og se sin barn? Eller er de bare mer målfokusert og har høyere disiplin?

Gå til innlegget

Takk til Visjon Norge

Publisert nesten 11 år siden

I går kveld kl 22 satt jeg og min kone og så på VN TV. vi fikk se et herlig program med en engasjert prest fra Tønsberg som drev et kapell mellom puben Håpet på den ene siden og Havariet på den andre.

Etterpå fikk vi en halv time med Gaither show.

Topp Hanvold

Gå til innlegget

Miraklenes Gud!

Publisert nesten 11 år siden

Noen krever bevis, andre ser miraklenes Gud

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10027145

Gå til innlegget

Raushet vs den rette lære

Publisert nesten 11 år siden

Man kan undre seg når leser innlegg og kommentarer om lære og tro. Ofte tenker jeg på hvilke Gudebilder de har laget seg, de som påstår seg å ha den rette lære. Du skal ikke lage deg noen bilder av Gud heter det i budene. Vi syntes å ha forstått dette som bilder og avstøpninger man kan ta og kjenne på. Men hva med det mentale bildet man har laget seg. Hvor kommer denne forståelse fra, - at Gud er en sneversynt og lite raus Gud som kun er opptatt av millimetermål på våre handlinger? Hva er det som gjør at enkelte troende mener seg å fått mandat til å ha enerett på å forstå bibelen? At alle andre må forstå den på samme måte som meg eller min menighet?

Den logiske konsekvens av å ha mottatt troen burde jo være at mennesket utviklet sin forståelse for andre menneskers erfaringer. Det burde være enkelt å innta en holdning av toleranse og raushet for hvordan livet selv former oss mennesker. Det skal ikke mye evne og fantasi til for å åpne opp for at andre kan ha sett og opplevd Gud på en annen måte enn meg, og at jeg kan lære noe av det?

Den som leser evangeliene møter en Jesus skikkelse som forklarer Gud. Slik Jesus var slik er Gud kan vi oppsummere.

Jeg finner ingenting hos Jesus som gjør han til et forbilde på fordømmelse og krevende holdninger til Andre om den rette lære.

Gå til innlegget

18 år og død

Publisert over 11 år siden

Han kom inn til rett fra gaten. Jeg hadde ikke møtt ham før. Han var nedkjørt fortvilet og uten penger. Han ville ha sosial stønad. Jeg sa at jeg trengte å kartlegge situasjonen litt. Det viste seg at han hadde vokst opp i barnevernet. Hadde bodde de siste årene på institusjon. Da han ble 18 ville han si farvel til barnevernet, slik mange barnevernsbarn vil. Han var egentlig fra en annen by, og barnevernet i denne byen hadde vært ansvarlig for hans omsorg. Vi ville avklare hvem som hadde ansvar for han. Vi visste jo at han ville kreve mye oppfølgning og mange penger. Vi sa det jo ikke, men vi forstod det. Han hadde levd flere måneder på oppsparte midler som var satt av under oppveksten. Noen barnevernsbarn har noe penger på bok når de blir 18. Pengene hadde han nå brukt opp i et 3 måneders festraid. Nå visste han knapt hvor han var eller hvem han var. Det ble til at han fikk noen penger etter hvert. Det skulle gå til livsoppholdet.

Det var vanskelig for han å orientere seg i den nye verden. Den nye verden besto i det faktum at han nå var voksen. Myndig, han ville klare seg selv. Jeg forklarte han noen ganger hva det vil si, ”å klare seg selv”. Han kjempet med å oppnå anerkjennelse, ikke for det han gjorde, men for den var. Avvist som han var siden fødselen. Han var ikke mer en et drøyt år gammel da barnevernet grep inn. Siden hadde han bodd i flere fosterhjem. Som ungdom i institusjon. Ingen hadde noen gang fortalt ham at han var elsket,  - for den han var.  

Nå var han blitt en ungdom med rus og adferdsproblematikk. Det var slik han ble kategorisert. Vårt samfunn har et behov for å kategorisere. Han hadde fått diagnosen ADHD allerede som barn. Han brukte det for det var verd når han søkte hjelp.

Etter hvert ble situasjon svært vanskelig. Han rotet seg bort i en voldssak. Han var egentlig hjelpeløs og forvirret.

Så satt han der på kontoret mitt igjen. Han mente at han måtte komme seg bort. Politiet og vi mente også det. Han hadde ikke penger. Jeg lovet han penger dersom han reiste. Han skulle reise til den byen han egentlig kom fra. Vi var vel egentlig glad han reiste. Et problem mindre liksom. Sakene hopet seg jo opp på kontorbenken. Det vi ikke tok høyde for var at han ikke hadde noe hjemsted.  Jeg har tenkt på det flere ganger etter at han dro.  Han liknet egentlig en skadet fuglunge, han ville så gjerne opp å fly, men han kunne ikke. Han hadde fått for mange sår i sitt korte liv. Sår fra de voksne og systemet. Alle dem som ikke ville vite av ham. Bort med deg, du som volder oss så mye bry, er det budskapet han fanget opp?  Vi vil ikke vite av deg, før du blir en dugelig og nyttig borger. Har du ikke forstått hva vi har prøvd å fortelle deg i 18 år. Du må gjøre nytte for deg.

Hvordan skulle han forstå det, født inn i en verden av en mor som priorterte rusen foran det å ta seg av sitt barn?  Med en far han ikke visste hvem var. Et system som ikke hadde klart å formidle til hva kjærlighet er?  

Han reiste bort, ulykkelig og skadet, til en annen by. 3 dager senere  ringte advokaten. De fant ham i natt, på et utetoalett. Han hadde tatt en overdose. Nå var han borte, gutten som ikke hadde noe hjem. Og systemet, meg inkludert, bakkebyråkaten, hadde en vanskelig sak mindre å jobbe med.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere