Rupert Derben

Alder: 5
  RSS

Om Rupert

Tinn Austbygd

Følgere

5G - en strålende fremtid?

Publisert rundt 1 måned siden

Den største forandringen i verden de siste 30 år er bruken av data og mobil, og den medfølgende utbygging av trådløs nettverk. Jeg vet godt at Statens strålevern forsikrer oss, igjen og igjen, hvor ufarlig dette er, men husker jeg også hvor illsinte biene til en venn reagerte da mobiltelefonen i lomma hans ringte.

Våren er en vidunderlig tid. Snøen smelter, gresset titter frem, trekkfuglene kommer tilbake – eller gjør de det?
I fjor opplevde vi at svalene kom, fant sine vante plasser på låven, satt på telefonledningene som vanlig for å hilse å oss – men det var det. Ingen ruging, ingen svaleunger. Siden har vi hørt, på NRK, at dette ikke var et enkeltstående tilfelle: en fugleforsker så det samme i mange av fuglekassene han pleide å sjekke, ja, så vidt jeg husker, i samtlige. Dette gjaldt flere fuglearter, spredt over store områder.

Hva «skjær ́a» ? Hva kan være årsaken? Ikke lett å svare på, og sikkert sammensatt. Men har vi lagt merke til, igjennom flere år, at både insekt – og fuglebestanden i vårt nærmiljø har gått tilbake. Bilrutene er heller ikke lenger helt tilgriset av døde insekter. FN slår fast at artsmangfoldet over hele verden er i alarmerende sterk tilbakegang, og også i Norge er rødlistene nå blitt lange som et vondt år.

Den største forandringen i verden de siste 30 år er bruken av data og mobil, og den medfølgende utbygging av trådløs nettverk. Jeg vet godt at Statens strålevern forsikrer oss, igjen og igjen, hvor ufarlig dette er, men husker jeg også hvor illsinte biene til en venn reagerte da mobiltelefonen i lomma hans ringte. Det finnes flere eksempler for de som vil vite mer, og nok av forskning som har ført til store protester verden over mot f.eks. etableringen av 5G-nettet. I Norge i mindre grad, men stoler vi kanskje for mye på at våre myndigheter overskuer rekkevidden av sine avgjørelser?

Uansett, det er to ting som er viktige her: vi kan ikke klare oss uten insekter , ikke en gang særlig lenge - forskere snakker om 4 til 5 år, hvis f.eks. biene forsvinner. Og vi trenger ikke det mylderet av elektroniske dikkedarer som vi har blitt overøst og «velsignet» med. Den digitale lettvintheten medfører også en voldsom økning i strømforbruket verden over, og f.eks flere vindturbiner (som igjen dreper fugler, men også insekter: opptil 1200t/året bare i Tyskland).

Det er fullt mulig å bruke trådet nett, og det er ingen menneskerett å se på Instagram osv hvor som helst og når som helst. Jeg er gammel nok til å huske tiden før mobiltelefonen kom på nittitallet – det fungerte helt fint, dere! Det overforbruket, den luksusen vi tærer på klodens ressurser med, er ikke livsnødvendig. Bare tenk deg en fjelltur vinterstid: det du virkelig trenger er vann, mat og riktig utstyr. Kommunikasjon tåler i de aller fleste tilfeller å vente, ja, flere og flere setter faktisk pris på å ikke kunne nåes overalt og til enhver tid.

Vi må bremse opp, ja, delvis reversere. Dette er mulig, og også riktig: Norge protesterte kraftig da sur nedbør kom med vinden fra Polen, England og andre land på 70-tallet. Folk har tilegnet seg kunnskap - i generasjoner - lenge før den første mobilen dukket opp, og norske forskere har påvist en langt bedre læringsprosess ved håndskriving enn via tastatur. Kroppen til våre barn og ungdommer blir understimulerte av for mye databruk, og den direkte sosiale kommunikasjon (lese/tolke kroppsspråket riktig) blir vanskeligere.
Min oppfordring til politikere og andre: bruk føre var – prinsippet når det gjelder 5G- etablering. Sats heller på trådet nett. Vi kan, vi må ikke ta lett på at faunaen vår blir stadig mer presset og skadelidene: det gjelder vår felles fremtid! La oss vise at vi bry oss om våre fugler og insekter – og dermed om levevilkårene til oss alle, og til de som kommer etter oss.

Den neste store debatten i Norge må bli forurensingen av eteren. 

Rupert Derben

Gå til innlegget

Påske og Korona

Publisert rundt 2 måneder siden

Nå stenges kirkene igjen i påsken, for andre år på rad - kristendommens viktigste høytid skal igjen markeres på avstand!

Påske og Korona

Har samfunnet mistet mål og mening?
Ja, har livet det? Sagt på en annen måte : er det nå kun mening i å ri stormen av, klare seg til krisen er over? Hva er et verdifullt liv?
I en japansk film jeg så for en god stund siden, ble en vismann tvunget til å begå Harakiri – en særs pinefull måte for selvmord - fordi han var uenig med keiseren, og fordi han ikke ville fire på det. Spurt av hans kone om det var verdt det, svarte han: jeg vil ikke dø, men ikke leve for enhver pris heller. Kanskje kan mange i våre dager kjenne seg litt igjen her.
Nå stenges kirkene igjen i påsken, for andre år på rad - kristendommens viktigste høytid skal igjen markeres på avstand! Hva har skjedd med Norge, siden det ikke reiser seg en protestbølge i menighetene, i folket, ja, hva har skjedd siden okkupasjonstiden, hvor DNK sto i første rekke, for å stå imot en mye større trussel for individet enn det denne pandemien er?
Jeg vil ikke bagatellisere, men er heller ikke enig i den måten man møter Covid-19 på. Livet kan ikke settes på vent, skadene en langvarig og omfattende nedstengning medfører må ikke undervurderes. Mennesker trenger å møte hverandre, trenger å føle at de er en del av samfunnet, selv om dette innebærer en risiko. Uten å bli uglesett, uten denne sosiale kontrollen som er så fremherskende nå. Avstanden øker, de gode samtalene, det gode samvær uteblir. Men det vi nå er vitne til, vitner det ikke også litt om selvopptatthet, om egoisme – kamuflert som nasjonal dugnad?

Tilbake til påsken. Selv Kongen og Dronningen skal på hytta; er det rart at Ola og Kari skal? Det kristne budskapet derimot er nesten glemt, selv om håpet i disse virrvarr-tider ligger i nettopp religioner. Troen åpner for en dimensjon som ellers er helt fraværende i den offentlige Korona- debatten. Det moderne mennesket roper etter, og tilbys fysiske løsninger. Derimot har troende mennesker, fra ulike religioner, i hele verden og til alle tider utstått det mest utrolige. Det er nok å nevne de forfulgte kristne i Romerriket, Mahatma Ghandi sin uredde kamp for de kasteløse eller Buddhistmunker i dagens Tibet.

Flere steder i Bibelen innleder Jesus med ordene : Frykt ikke! Men det konforme samfunnet vårt er kneblet nettopp av frykt. Munnbind - eller munnkurv? Det rare er at folk godt kan dra på handleturer, ja, på ferie likevel (t.o.m. til utlandet): nedstengning i den grad det passer meg?

La folk få tilgang til håp, la kirkene forbli åpne! La de ansatte selv håndtere situasjonen – dette er de, etter flere måneders øvelse, godt skikket til. I Nidarosdomen, hvor det er plass til flere hundre, skal det nå bare kunne samles noen få ? Dette er meningsløst, ja, nesten ondskapsfullt. Folk må kunne samles i sin tros-utøvelse nettopp i tider som denne - virusepidemier og andre svøper vil det alltid finnes, men ingen epidemi er så ille som fortærende ensomhet.

Da den makedonske hærføreren Alexander den store spurte en gruppe indiske vismenn, om de levende eller de døde var de mest tallrike, ble han forbløffet over svaret: de døde finnes ikke. Jesus sa det like tydelig: Gud er ikke en gud for de døde, men for de levende.
Vi er ikke kun kropp, satt sammen av jordas stoffer. Hellige menn og kvinner gjennom tidene har vitnet om, igjen og igjen, at vi er levende sjeler - bundet til en kropp. Mirakler, som da mesteren fra Nasaret sto opp fra de døde - ja, nettopp til påske! - skal også anspore oss til å søke fred og lykke der hvor de virkelig er å finne. La oss huske kroppens forgjengelighet og at vi låner jorda, det fysiske livet her kun en kort tid – men uten å unndra oss det ansvaret som følger derav. Da vil vi lettere kunne løfte blikket – og rette nakken.

God påske ønskes alle - Rupert Derben, småbruker og musikkunstner, Telemark

Gå til innlegget

Bjørnetjeneste

Publisert rundt 4 år siden

Bjørnetjeneste - i dens opprinnelige betydning, Den norske kirkens vedtak om å vigsle homofile par forståes nok slik av flere. En tendens blant mange andre i et samfunn som opphøyer sekularitet til eneste rette norm, og hvor mennesket glemmer sin åndelige opphav og hjem.

Bjørnetjeneste

”Korsfest! Korsfest!” - et rop i mengden.
Men hvorfor ble det krevd – av hvem?
Når folkesjelen i et folk blir såret,
hvem styrer bak de simple rop på hevn?

Vår mediehverdag er mangfoldig.
Vi tror vi vet det som vi vet – og tror.
Værhanen snur seg alltid etter vinden;
et snev av sauen i oss alle bor.

Når medie-synsing blir til opplagt sannhet,
og fete typer blir til folkets røst,
når unntaket blir regelen og opphøyet til norm –
da går et samfunn mot sin bitre høst.

Da faller kjernen i det innerste av troen,
men hvilken håp det er i tro som dør?
Når himlen åpen er for jordisk sanseglede,
er den ei lenger hva den være bør.

Da blir hvert menneske sin egen prest, og idealet borte,
og Kristus blir til all-god nissefar.
Når alt er greit, og ingenting må lenger klandres –
da slukner stjernen som en ledestjerne var.
- ------------
En dag er dine sanser trette, mett av dage,
og du er kongesønnen som hver sti har prøvet.
Når begrene er tømt, og tiden blir til plage –
vil du da reise deg, o menneske, fra støvet.
 

Gå til innlegget

Den norske kirken - quo vadis?

Publisert over 5 år siden

Man kan se på religioners bud som rettesnorer det er lurt å følge - så sant dette ikke innebærer å skade andre. Ikke fordi det i motsatt fall finnes en Gud i himmelen som dømmer én til evig straff og pine, men fordi alle handlinger har konsekvenser.

Version:1.0 StartHTML:0000000167 EndHTML:0000005477 StartFragment:0000000454 EndFragment:0000005461

Den norske kirken - quo vadis?

Menneske i vår tid – vet du hvor du skal hen?

Menneske i vår tid – vet du hvor du vil hen?

Du søker ro, du søker fred på dette uro-sted,

hvor lykken er en bølgetopp, en såpeboble-flopp.

Jeg har bestandig følt tilhørighet til statskirken i Norge, følte meg aldri som en fremmed der, selv om jeg opprinnelig kommer fra Tyskland. Kanskje fordi man som kristen forstår seg selv som en del av et stort og verdensomspennende fellesskap, noe man har all grunn til: kristendommen er internasjonal. Om fattig eller rik, hvilket folkeslag man enn tilhører: i Kristus er vi alle brødre og søstre. En annen viktig perspektiv er, og som man har lett for å glemme til hverdags, at jordlivet er viktig, men kun midlertidig, høyst midlertidig.

Midlertidig? Dette inntrykket sitter jeg ikke igjen med når jeg følger debatten om og i den norske kirken. Som jeg synes er kraftig politisert, ledsaget av de reneste kampanjer for å forandre innhold og idealer som har vært noen av DNK´s bærebjelker i generasjoner.

Det dreier seg om homofilt ekteskap. En motsetning, et paradoks i seg selv, synes jeg. Ekteskap har i tusenvis av år, og med rette blitt definert som et forhold mellom mann og kvinne. Ikke fordi noen ”fant” på det, men av helt naturlige årsaker. Mildt sagt fyller det meg med undring at politikere og andre tør å omdefinere et så grundig etablert begrep. Kanskje vil ettertiden smile av forsøket, kanskje fordømme det, men kan jeg ikke tro at homofilt ekteskap har fremtiden for seg. Uansett – så synes jeg at vedtaket er en unødvendig endring, all den tid samboerskap og ekteskap vil bestå side om side. Derfor kunne vi godt ha beholdt partnerskapsloven ; den nye ekteskapsloven provoserer en god del mennesker, og, er jeg redd for, vil bidra til å forherde frontene.

Jeg betrakter meg selv som liberalt troende - med et konservativt tilsnitt- , er nysgjerrig på andre religioner og livssyn og er absolutt ingen bibeltro fundamentalist. Men finner også i andre trosretninger den samme (heterofile) forståelsen av ekteskapet. Etter min mening kan man betrakte religioners bud som rettesnorer det i siste instans er lurt å følge - så sant dette ikke innebærer å skade andre. Ikke fordi det i motsatt fall finnes en sint Gud i himmelen som dømmer én til evig straff og pine, men fordi alle handlingene våre har konsekvenser. Slik er universet, livet innredet - bare se på klimaforandringene - og etter min mening best forklart med begrepet karma i østlige religioner. Jeg ser på synd og karma som to sider av samme sak – da synes jeg ting faller bedre på plass. Vi har alle muligheten til å velge, i større eller mindre grad. Noen ting er det best vi velger bort hvis vi ønsker å finne veien til virkelig, til varig lykke. Du kan godt kalle denne lykken for Gud.

Jeg ser mye godt i DNK, og vil også i fremtiden gjerne kunne føle meg hjemme der. Men synes at den begynner å bli uinteressant for meg som åndelig søkende, med en etter min mening overdreven kompromissvilje. Konformitet for enhver pris er vel neppe et kristent bud? Nei, det synes meg bedre at DNK konsentrerer seg om å formidle Kristi glade budskap og samtidig holder fast på moralske idealer, selv om disse kan være vanskelige å etterleve. Sånt er det med idealer: de skal vise veien og målet, ikke den veifarende.

Kirken blir snart flat som gulvet:

ingenting skal stikke opp!

Men vandringsmenn som går i mørket

trenger lys fra bakketopp.

                                               Rupert Derben (musikkunstner og småbruker)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere