Robin Tande

Alder: 94
  RSS

Om Robin

Følgere

Vi står overfor den største trussel mot vår eksistens siden den kalde krigen. Det dreier seg om en - rett nok i første omgang kapitalismeforårsaket - fryktelig krig som foregår i den muslimske verden med retning Europa; terror som utføres av muslimer; og en flyktningstrøm til oss, allerede mer eller mindre ute av kontroll. - en trussel om utslettelse av Europa som nasjoner og folk.

Fakta er at angriperne motiverer sine tilhengere og terrorister med henvisning til sin tolkning av Koranen. Selv om sikkert størstedelen av de muslimske flyktningene er fredelige og liberale, så ser vi klart at det blant dem er nok terrorister eller potensielle slike til å etter hvert kunne skape kaos og sammenbrudd hos oss.

Da kan en spørre seg: Hva i all verden kan våre "analyser" og tolkninger av denne religionen hjelpe oss med, når det gjelder den umiddelbare kampen mot denne trusselen?

Det som har et skrikende krav på oppmerksomhet er derimot forholdet til Russland, som våre USA forførte politikere har stil seg fremst i køen for å ødelegge. En selvdestruksjon IS bare kunne drømme om.

For å klare å bekjempe invasjonen er vi vel så avhengi av å stå sammen med Russland som vi var overfor nazismen. Uten slikt samarbeid har vårt kjære Europa, slik jeg ser det, kun mørke tider i vente, for å si det forsiktig.

Gå til innlegget

Muhammed

Publisert nesten 7 år siden

Ikke minst i dag spiller bildet de eldste muslimske historikerne skapte av Muhammed, en viktig rolle for muslimer verden rundt.

Nå har jeg begynt å lese en bok som heter Muhammed slik samtiden så ham. Jeg vet ikke om det jeg kopierer nedenfor fra omslaget blir leselig, mem forsøker. Før jeg uttaler meg mer om min oppfatning ville jeg ha satt pris på om noen kan fortelle meg om jeg er på rett spor. Anerkjenner norske muslimer som Tajik denne boken og de kilder den bygger på mon tro? Muhammed er historien om hvordan de eldste arabiske historikerne framstilte religionsstifteren og profeten Muhammed. Deres historieskriving var basert på fortellinger gitt av mennesker som levde samtidig med Muhammed. Halvor Tjønn har hentet fram Ibn Ishaqs, al-Tabaris og al-Waqidis framstillinger fra 700- og 800-tallet. Her får vi fortellingen om Muhammeds barndom og ungdom i Mekka, utvandringen til Medina i 622, erobringen av Mekka og hans liv fram til han døde i 632. Muhammed skildres gjennom de eldste arabiske kildene, som forkynner og som krigerprofet. Leseren blir med på de mange krigstoktene han foretok og slagene han deltok i, og man ledes gjennom beretningene om fordrivingen av jødene fra Medina og om kvinnene i Muhammeds liv. Er så bildet som tegnes av Muhammed sant i historisk forstand? Historievitenskapelig er det neppe det. Vi sitter bare igjen med beretninger fra Muhammeds tilhengere, ikke fra hans motstandere. Ibn Ishaq, al-Tabari og al-Waqidi ønsket gjennom sine verk å bære vitnesbyrd om islams sannhet og om Muhammeds kall. De formet det bildet av Muhammed som er blitt det rådende i den muslimske verden, og som siden er blitt gjenfortalt av generasjoner etter generasjoner av islamske lærde. Ikke minst i dag spiller bildet de eldste muslimske historikerne skapte av Muhammed, en viktig rolle for muslimer verden rundt. Denne boken er'sentral lesning for alle som ønsker å forstå betydningen av Muhammed-skikkelsen for dagens muslimer — og dermed også for vårt vestlige samfunn.
Gå til innlegget

Biskoper og englevakt - be dem holde kjeft!

Publisert nesten 7 år siden

I Aftenbladet 17. august 2007 fortalte biskop Baasland hvorfor han trodde på beskyttende engler. Han refererer blant annet sin bispekollega i Agder, som forteller om en for ham og hans familie tilsynelatende uunngåelig frontkollisjon. Den kunne blitt fatal, men ble avverget ved inngripen av, etter hans mening, beskyttende engler.

Nå har en ny biskop overtatt bispeembetet i Agder og Telemark, og dets englevakt

"– Jeg har aldri vært så nær døden. Det var et Guds under at det gikk som det gikk, sier biskop i Agder og Telemark, Stein Reinertsen, til Vårt Land...." Og VL refererer fra Fædrelandsvennen:

"– Hva legger du i det i at det var Guds under, Reinertsen?

– Dersom han hadde truffet litt annerledes bak på bilen, hadde vi havnet i grøfta eller rullet rundt.... Jeg skjønner heller ikke hvordan jeg klarte å styre, for jeg var borte en liten stund. Jeg må ha hatt englevakt.

Kona ba for ham

– Englevaktbegrepet problematiseres ofte fordi det antyder at de som ikke overlever ulykker, ikke er under Guds beskyttelse?

– Det er viktig å si at jeg er i Guds hender uansett hva som skjer. Hadde fredag kveld vært min siste dag på jorden, hadde jeg like mye vært i Guds hender...– Betyr det at man alltid har englevakt, men at englevakten ikke alltid griper inn?

– Ja, du kan si det sånn. Hvorfor det noen ganger går godt og andre ganger ikke, det vet vi ikke."

Er slik forkynnelse uproblematisk? Det skjer stadig forferdelig tragiske bilulykker, der hele familier blir drept eller skadet for livet. Hva skal pårørende tro om englenes sortering av de som skal få beskyttelse? Mange troende har i slike situasjoner sikkert fått disse spekulasjonene som tilleggsbelastning til sin tunge sorg. Jeg kunne fortelle veldig mye. Men la meg nøye meg med dette, som faktisk burde være tilstrekkelig:

En venn og kollega av meg var for 40 år siden på bilferie i England, med sin kone og deres tre barn; åtte, ni år og en baby, samt hans svigerforeldre. En svær buss kom over i motgående kjørefelt og bilen ble smadret. Hans kone våknet opp skadet, men ikke livstruende, på sykehuset. Babyen hadde overlevd uskadd, inntullet i en bag bak i bilen. Men hennes mann, foreldre og de andre barn var revet bort? Klarer vi å forestille oss hennes situasjon? Hvordan opplevde hun den første julen? (Ref. andre innlegg om jul)

En biskop fra Agder og Telemark vil vel si at hun burde takke Gud som hadde gitt henne og babyen englevakt. Jeg vil si: Kan noen be disse biskopene om å holde kjeft?

Gå til innlegget

Mulig med bedre dialog?

Publisert over 7 år siden

Jeg startet på Vd med kommentaren Hva kan og bør diskuteres? Jeg la opp til noe som skulle vise seg å være mer enn vanskelig. Det er Guds eksistens som er dominerende tema. Redaksjonen initierte en tråd om hvordan kristne og ateister best kan snakke sammen, den fikk dårlig oppslutning. Samme form for diskusjon (les utskjelling) lever i beste velgående. Jeg skrev nettopp en kommentar for tråden Krenkelse. Den var stengt, og jeg ble ikke forbauset.

La meg først si: Jeg har levd hele mitt voksne liv i nettverk og miljø med blanding av diverse kristne og ateistiske livssyn; har aldri opplevd maken. Er vi en gjeng paranoide som finner veien hit, og ødelegger den tilliten denne kristne avisen har gitt oss? Det var han/hun som begynte sa vi som unger. Den får bruke vettet den som mener å ha det, sa mor.

Det er sikkert mange tause innvandrere som følger med. Greit nok at de lærer at vi kan skjelle ut som vi gjør, uten at det fører til verre ting. Håper at de studerer det praktiske liv som jeg nevnte. Og så håper jeg at det debattmessige uvesen vi får i stand her, ikke smitter ut.

Men, hva med en skjerping? Hva med mottoet: Jeg har ansvar for en god saklig debatt! Vi vil feile igjen, selvsagt som de svake mennesker vi er. Men så var det morgendagen, med blanke ark.

Så legger jeg inn den kommentaren jeg brant inne med på den stengte tråden, Provoserer jeg med denne bekjennelsen:

Det er ikke lett å svare slik at man blir forstått, på spørsmål fra personer med helt annen erfaring og livssyn. Om menneskeverd for eksempel, det bringer inn så mye. Jeg satte meg ned, plukket fram og oppsummerte fra hva jeg har skrevet før. Nedenfor forsøker jeg altså å gjøre rede for min posisjon. Så kan motdebattanter trygt føle seg fri til å beskrive mine short-comings. Jeg er i så måte immun mot krenkelse.

Jeg, oppvokst i bedehusmiljø, tror ikke at Gud finnes. Bygdas livssynsmiljø besto kun av kristendom i ymse varianter. Påvirkning fra annen religion og ateisme, fans ikke . Den kristne oppdragelsen var formanende, men langt fra autoritær. Tvilen på Gud gjorde seg gjeldende allerede i førskolealderen. Når Gud skapte menneskene, hvorfor måtte han da drepe dem igjen? Når alle er snille med hverandre i himmelen, hvorfor kommer ikke da alle dit? var spørsmål jeg stilte. Senere leste jeg populærvitenskapelige spissartikler i ukeblad, og et lite utvalg "syndige" bøker var å finne på skolebiblioteket. Men det var ikke direkte livssynsrelatert, og ble ikke satt opp mot Bibel og kristendom. Da vi skolebarna stod i ring og filosoferte, kunne noen spørre; tror dere på gud? Vi visste ikke så mye, men vi visste hva vi snakket om. Det var det vi lærte hjemme og på skole - og pugget; bibelhistorie og trosartikler. Jeg mente at alle menneskene burde komme til himmelen; ubetinget. Jeg hadde jo lært at ingen kunne være annerledes enn slik Gud hadde skapt oss. Derfor ingen mobbing; hverken for store ører, stamming eller dårlige skoleferdigheter. Noen var "slemme" og noen var "snille". Også det var Gud ansvarlig for - tenkte jeg. Jeg hadde altså allerede så tidlig oppfatning av et likeverd; ikke andres lik verdi som gode mennesker for meg som objekt, men lik verdi som objekt for min hjelp og støtte.

Som tenåring hadde jeg helt forkastet det bibelske gudebilde og menneskesyn, og var ateist i forhold til dette og lignende gudebilder. Årsaken var kun å finne mellom bibelpermene. Det mest sentrale, og tilstrekkelig å nevne, er den grunnleggende dualismen: Den allmektige og grenseløst kjærlige Gud skapte menneskene - med "fri vilje" til å velge. Men de fleste ble skapt uten evne til å tro blindt, og dermed tilbøyelig til å velge feil. Som straff for denne "arvesynd" skal de pines evig. For ikke å snakke om denne djevelen, Hvorfor i all verden skulle en allmektig Gud slippe til denne onde makten, som like vel ved jordens ende skal utslettes? Jeg stod ikke overfor - og gjorde ikke - et valg. Utgangspunktet var en innprentet barnetro. Den fikk aldri skikkelig fotfeste. Senere i livet har ingen av mine barnespørsmål funnet et fornuftig svar, bare bekreftelser, og forklaringer på hvorfor slike religiøse forestillinger kunne oppstå.

Hva så, hvilket livssyn hadde jeg, da troen på Bibel og kristendom var vekk? Det var aldri i mine tanker å lete etter en annen og bedre religion. eller å lete etter en evig sannhet. Det ga seg selv; å lære mest mulig om vitenskapens forskning og teorier. Psykologien ga meg mye forklaring. Nå er det hjerneforskningen som avslører oss mer og mer.

Jeg trenger ikke å tro at jeg har full viljesfrihet, og lever godt med min forståelse, i god tro på at jeg er blitt et bra produkt av arv og miljø. Og jeg bidrar med meninger, som jeg håper kan være gode, selv om jeg ser meg som determinert til å ha kommet fram til akkurat disse meningene. Jeg føler at jeg har viljesfrihet, men forstår at det jeg til syvende og sist vil – og gjør - er et resultat av mine kunnskaper, tenkeevne, følelser og egenskaper.

Mening med livet må menneskene selv skape, og legge til grunn for sin adferd og sameksistens. FN forsøker å definere menneskeverd og har vedtatt felles menneskerettigheter. Hvis ateister har et forklaringsproblem, må det være hvor vår motivasjon til å skape dette kommer fra. Det hører sammen med samvittighets- empati- og altruismeproblematikken. Her kommer evolusjonen inn i bildet med teorier som i stor grad gir begrunnet tro.

Biologiforskningen gir stadig flere verifiserbare svar på lenge stilte spørsmål, men det er meget langt igjen. Er moralske følelser bare knyttet til menneskearten? Har ikke dyr slike overfor sitt avkom? Ja hva med en hund, overfor sin herre? Kan overlevelsesmekanismer og evolusjon forklare alt?

Vitenskapen vil aldri stoppe opp; med en evig sannhet om alt. Den vil hele tiden være på vei, og overprøve sine teorier.

Jeg finner ingen grunn til å tro at det må være en styrende Gud. Jeg finner en mengde grunner til å se det bibelske gudebildet og menneskesyn som primitivt og meningsløst. (Men det er millioner av mennesker som klarer å tolke og stryke, så mye at gudstroen bevares) Jeg finner bare i ekstreme tilfeller grunn til å be kristne og andre religiøse om å se bort fra sin tro . Jeg finner god grunn til å be dem om å ikke forsøke å dytte den på andre. Problemet er at mange kristne ser et samfunn uten kristendommen som grunnlag for moralspørsmål og opplæring, som pådyttet ateisme. Det meningsløse i en slik tanke blir lett synlig når flere alternativer kommer på banen.

Naturvitenskap, filosofi og psykologi har vært prioritert lektyre. Metafysikk og filosofering over det ubesvarte. har vært avslappende beskjeftigelse. Jeg har levd godt uten svar på mange eksistensielle spørsmål. Etter at jeg ble pensjonist har jeg vært litt aktiv i avisdebatter, om helt spesielle trosrelaterte problemer.

Blir resultatet av dette "en veldig overbevisende tankegang som opphøyer som nobel en holdning som egentlig ligner mer på feighet, nemlig at det er best å leve et liv basert kun på det man vet sikkert gjennom vitenskapen; og ellers ta valg basert på nøktern logikk."? skrev en debattant en gang. Var det feigt å miste troen på Bibelen? Hva burde jeg i tilfelle ha konvertert til for å ikke være feig? Nei, men det er mye å tenke på, og tenke skal man. Bare død fisk flyter med strømmen. Men man bør unngå plagsomme spekulasjoner. Vi kan bare prøve så godt vi kan å gjøre vårt beste.

Gå til innlegget

Etter vel tre år på dette debattforum vil jeg i dette innlegget først takke Vårt Land for et fint debattilbud. Alle får slippe til med sine verditanker og -meninger, med god takhøyde. Dessverre kan jeg ikke si at vi helt gjør oss tilliten verdig. En tråd om hvordan kristne og ateister bør snakke sammen ble en skuffelse. I denne tråden håper jeg som ateist, å kunne få i stand en kort, avklarende og tillitsfull dialog med en teolog.

Mitt problem som ikke kristen er hvordan jeg bør forholde meg til de forskjellige trosvariantene. Med en fargerik omgivelse hva tro angår, og et innblandende samfunn, slipper en ikke helt unna et slikt problem.

Det er naturlig å først få klarlagt hva troen konkret går ut på, og i så måte er Den norske kirke (Dnk) av den aller største betydning. Her finner man en helt klart formulert lære, ikke minst hva angår det aller viktigste; om frelse og fortapelse. Men det tåkelegges i forkynnelsen, og bortforklares i blant, mer eller mindre. En ond makt ved siden av Gud er en hjørnestein i læren om frelse og fortapelse, og av stor betydningen for menneskesynet. Debatten etter tragedien 22. juli 2011 avslørte skremmende meninger om "ondskap".

Jeg skal i utgangspunktet hoppe over mye jeg har skrevet før, om bakgrunnen for dette innlegget. For de som måtte ha interesse - viser jeg til tråden Religionskritikk - sivilisasjonens medisin. Der oppfordrer Hallvard Jørgensen meg til å ta mine spørsmål til ham i en egen tråd, eksklusivt for oss to. Det gjør jeg her, og håper redaksjonen finner det greit. Andre kan selvsagt kommentere når vi gir oss.

Dermed er jeg her Hallvard: Står du for innholdet i denne artikkelen:

Den augsburgske bekjennelse (Confessio Augustana) Art. XVII Om Kristi gjenkomst til dom
Like ens lærer de at Kristus ved verdens ende skal vise seg for å dømme, og at han skal vekke opp alle døde. De fromme og utvalgte skal han gi evig liv og evige gleder, men de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende.
De fordømmer gjendøperne, som mener at det skal være en ende på de fordømte menneskers og djevlers straffer.
De fordømmer også andre som nå sprer jødiske meninger om at før de døde står opp, skal de fromme tilegne seg herredømmet over verden, etter at de ugudelige alle steder er slått ned.

Hvis svaret er ja, kan vi gå videre med spørsmål knyttet til dette innholdet - Du har sagt et sted at du er forpliktet på det. Men du skriver så mye som gjør meg usikker. Det burde ikke være nødvendig. Du representerer med et klart ja her, som teolog og prest, din arbeidsgiver og de konservative, vil jeg tro.

Hvis svaret er nei - slik at det som gjør meg usikker, blir mer meningsfullt, kan vi ta det derfra. Men da spør jeg først: Har du virkelig frihet til å forkynne noe annet i et så alvorlig spørsmål, enn det som er Dnk sin klart formulerte trosbekjennelse; ditt eget personlige budskap og ikke kirkens? Du har skrevet mye om troens forandring og utvikling over tid. Hva jeg videre trenger å spørre om, vil avhenge av din redegjørelse. Det er din og kirkens tro og mening jeg spør om. Vær snill og ikke vis til andre, og historiske debatter, men gå rett på sak.

Så må jeg få lov til å si: Jeg hadde en god kristen oppdragelse, og fikk med meg gode leveregler; å vise ærlighet var en av dem. At du er villig til å fronter på denne måten Hallvard, og stå ærlig fram, skal du ha ære av, uansett i hvilken grad du er i stand til å gi meg gode nok svar.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere