Roald Iversen

Alder: 8
  RSS

Om Roald

Følgere

Det er de kristnes kall å formidle hvem de tror på.

I diskusjonen om fjerning eller ikke fjerning av kristne symboler på asylmottak, har noen argumentert for at man må være varsomme med å tvinge forkynnelse eller symboler på folk (særlig sårbare muslimske asylsøkere), og at det uansett er gode gjerninger, ikke symbolene, som er viktige.

En slik måte å tenke på skal man ikke avvise uten videre. Gode gjerninger er alltid viktige, men like fullt representerer en slik tenkemåte en forestilling om kristen forkynnelse og kristne symboler som jeg ikke kan dele.

Ifølge Johannes 3,16 er Gud sendt til verden (ikke til de kristne). Det er de kristnes kall å formidle hvem de tror på (det er misjon = sendt til verden), og når kristne forkynner en treenig Gud som er sendt til verden, er det en Gud som også er sendt til muslimer i kirkeasyl.

Den kristne forkynnelsen kan skje gjennom gode gjerninger, slik Kirkens Bymisjon og mange andre gjør hver eneste dag, gjennom nådige ord, og gjennom symboler. Tydelighet på dette er forutsetningen for enhver religionsdialog som kristne inngår i.

En slik tydelighet på eget ståsted og på symbolene, innebærer på ingen måte at kristentroen kan ignorere Guds-utsagn av ikke-trinitarisk art, andre religioners gudelære eller ateistiske tilværelsesetolkningers gudsfornektelse. Så hvorfor ikke da, helt frivillig, fjerne korset og andre kristne (og i og for seg alle religiøse) symboler, i kjærlighetens navn? Når man spør slik, må man spørre hva korset (som har vært mest omtalt i denne symbolstriden) representerer? I kristendommen er korset naturligvis knyttet til den historiske korsfestelsen av Jesus fra Nasaret.

Men korset symboliserer også at (Guds-)kjærligheten, som Jesus representerte, korsfestes stadig vekk og overalt. Dette er asylsøkernes erfaringer. Og likevel, tror de kristne, vil denne (Guds-)kjærligheten seire over det onde (oppstandelsestroen). Symbolet representerer noe annet og mer enn seg selv, i dette tilfellet: et evangelium som det er viktig å formidle. Det er noe av bakgrunnen for at jeg mener at denne symbolstriden er og vil være nødvendig.

Først publisert i Vårt Land 7.12.2015

Gå til innlegget

Én tro, én dåp, mange liturgier

Publisert over 5 år siden

Det er ingen teologisk grunn til å følge Stålsett og lage én felles liturgi for homofile og heterofile. Tvert imot!

Lederen av organisasjonen ”Åpen folkekirke”, professor Sturla Stålsett (MF), har nylig skapt debatt via en kronikk i dagsavisen Vårt Land. Mange aviser har fulgt opp debatten. Kronikken hans hadde overskriften: "En kirke, en dåp og ett ekteskap”.

 ”Åpen folkekirke” gikk til årets kirkevalg med en viktig sak på programmet, at homofile som heterofile skal kunne inngå ekteskap i kirken. Nå ønsker Stålsett at det må utarbeides én felles vigselsliturgi for alle som vil inngå ekteskap i kirken, uavhengig av seksuell legning eller preferanse. 

 

Gjør man ikke det, får man et A-lag og et B-lag i kirken, hevder Stålsett På dette punktet er jeg uenig med ham og mener at han ikke ønsker seg for mye når han vil ha én felles vigselsliturgi, men tvert imot for lite! Han er ikke radikal nok. Framtidens kirke kan ikke nøye seg med å tilby en felles liturgi for homofile og heterofile. Den må kunne tilby mange ulike liturgier for ulike vigselssituasjoner. Det er det ”den nye verden” krever. 

 

”En kirke, en dåp og ett ekteskap”. De som er kjent med bibeltekster ser raskt at det nye slagordet fra Stålsett er en allusjon til et brev som apostelen Paulus i sin tid skrev til menigheten i Efesos i Det gamle Hellas. I Efeserbrevet skriver Paulus at de kristne menighetene har "en Herre, en Tro, en Dåp" (Efeserne 4:5). Hans poeng er at ingen kristne (menigheter) kan stille seg over andre kristne (menigheter), for de har alle det til felles at de er døpt med den samme dåp og bekjenner seg til den sammen Herre, Jesus fra Nasaret. Ettersom kristen tro framhever at Gud ikke gjør forskjell på folk (”jøder eller grekere”, menn eller kvinner, barn eller voksne, heterofile eller homofile), må det ifølge Stålsett lages en vigselsliturgi som er lik for alle.  


Det er her han etter mitt skjønn bommer, glemmer sin teologi og blir talsmann for en likhetsideologi som er en helt annen enn den som Paulus er opptatt av. Selv om man, som meg, støtter og stemte på ”Åpen Folkekirke” ved siste kirkevalg og akkurat som Stålsett lenge har ønsket at homofile skal kunne inngå ekteskap og/eller få sitt ekteskap velsignet i kirken, kan jeg ikke støtte slagordet "en kirke, en dåp og ett ekteskap", rett og slett fordi det ikke teologiske grunner for en slik "omskriving" av Efeserbrevteksten. Derimot finnes mange gode teologiske grunner for å avvise den.


Den viktigste teologiske grunnen til å avvise slagordet er at Stålsett blander sammen det som konstituerer kirken og troen med det som konstituerer ekteskapet (eventuelt liturgiene for inngåelse av ekteskap). Ekteskapet er en borgerlig ordning. Det er den ifølge luthersk teologi også for dem som ser ekteskapet mellom mann og kvinne som ”Guds gode ordning”. Her må både konservative og lavkirkelige kretser og biskopene i kirken holde tunga rett i munnen og prøve å skjelne mellom det som er "av mennesker" og det som er "av Gud”.

Kirken bekjenner at troen skapes av Gud, men ikke at kirkens liturgier gjør det. De skapes av mennesker. Derfor kan man ikke sideordne gudstroen og ekteskapsinngåelsen, slik Stålsett gjør, uansett hvor mye man støtter hans intensjoner om å behandle alle kristne, heterofile som homofile, likt. På dette punktet er Kirkens bekjennelsesdokument, Den augsburgske bekjennelse (CA), helt klar:  "Ti ved ordet og sakramentene som midler blir Den Hellige Ånd gitt, han som virker troen, hvor og når Gud vil, i dem som hører evangeliet, nemlig at Gud, ikke på grunn av våre fortjenester, men for Kristi skyld, rettferdiggjør dem som tror at de blir tatt til nåde for Kristi skyld." (CA artikkel 5). Derimot heter det (CA artikkel 8) at "det er ikke nødvendig at det at det alle steder er ensartede menneskelige overleveringer eller skikker eller seremonier som er fastsatt av mennesker. Som Paulus sier: En tro, en dåp, en Gud og alles far osv." Det eneste CA sier om ekteskap, handler forøvrig om presters ekteskap (CA artikkel 23), og der er anbefalingen at de gifter seg, heller enn å drive hor.

Da Kirkemøtet var samlet i Trondheim i 1997 stod diskusjonen om homofile som levde i partnerskap kunne inneha vigslede stillinger i kriken, dvs. være prester og diakoner. Kirkemøtet delte seg, ikke overraskende, i to. Siden den gang har det skjedd mye. Ikke alle som var imot at homofile i partnerskap skulle kunne være prester eller diakoner i kirken har greid å forholde seg til endringene som har skjedd innad i Den norske kirke de siste to tiårene. Noen av dem betrakter endringene som en katastrofe, men alle som har ønsket denne utviklingen, ser den som et uttrykk for at evangeliet om at alle mennesker er like mye verd i Guds øyne nå slår igjennom innad i  Kirkemøtet. Det er det viktigste. 

Konklusjon: Det er ingen teologisk grunn til å følge Stålsett og lage én felles liturgi for homofile og heterofile. Tvert imot! Nå bør kirken bruke sjansen som den nye situasjonen har gitt, til å lage flere alternative liturgier som alle som vil inngå ekteskap i kirken kan velge mellom, og som alle ender opp i én felles velsignelse av ekteskapet, for heterofile som for homofile, enten ekteskapet er inngått i kirken eller hos sorenskriveren. Velsignelsen er det viktigste, for velsignelsen er, slik kirken ser det, en gudgitt gave, akkurat som troen. Derfor må alle få del i den. Ekteskapet, derimot, er en borgerlig ordning, og liturgiene for å inngå ekteskap kan og bør følgelig utformes på mange ulike måter – også i kirken.

Gå til innlegget

Utilgivelige handlinger?

Publisert nesten 8 år siden

22. juli - to år etter Utøya. Finnes det mennesker som ikke bør tilgis, og handlinger som er utilgivelige?

Drapene utenfor regjeringskvartalet i Oslo og på Utøya 22. juli 2011 reiste mange fundamentale spørsmål som ikke kunne behandles i den påfølgende rettssaken, spørsmål som ikke handlet om statusen til norsk rettspsykiatri eller om spesialavdelinger i politiet som satt handlingslammet i en pram ute på Tyrifjorden, spørsmål som ikke dreide seg om hatytringer fra brysomme bloggere eller om angrep på demokratiet.  

Retten til liv.

Ett av spørsmålene som mange stilte seg i etterkant, men knapt våget å uttale høyt, var om det finnes mennesker som ikke bør tilgis, og om det finnes handlinger som er så onde at de må karakteriseres som utilgivelige. Tanken på å gjeninnføre dødsstraff ble lansert av barske bloggere med hår på brystet. Den mest grunnleggende menneskerettigheten, retten til liv, ble ikke lenger oppfattet som absolutt. Det var uro i befolkningen.  

Siste henrettelse.

Dødsstraff ble avskaffet i Norge i1979, 103 år etter at bøddelen hadde latt øksa falle over nakken til Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen på Ekromstormyra i Løten, det siste myndighetsdrapet etter en sivil rettssak i Norge. Døde menn kan som kjent ikke tale. Døde menn kan ikke endre seg. Døde menn kan ikke angre sine ugjerninger og be om tilgivelse for dem. David M Lerman som i mange år arbeidet som jurist i det amerikanske strafferettssystemet, skrev for noen år siden en artikkel med tittelen: ”Tilgivelsen i strafferettssystemet. Hvis den har sin plass der – hvorfor er det vanskelig å få øye på den. The Forgiveness Project i England har stilt samme spørsmål og utarbeidet såkalte ”tilgivelsesprogrammer” hvor de innsatte har fått anledning til å reflektere over sin egen forbrytelse, forsøke å se den fra offerets perspektiv, vurdere om de skal be om tilgivelse, men også å vurdere om det har vært mennesker i deres egen oppvekst som har krenket dem, og som de kan vurdere å tilgi. Av alle fengselsprogrammene i England er det dette programmet som har fått best skussmål blant de innsatte.

Ikke enestående.

Det som skjedde den 22.juli 2011 var en nasjonal tragedie. I verdenssammenheng er tragedien dessverre ikke enestående. Trudy Goviers forteller i sin bok Forgiveness and Revenge om en mann som i januar 2000 meldte seg for det lokale politiet et sted i Pakistan med følgende ord: ”Jeg er Javed Iqbal og jeg har drept hundre gutter”. Han hadde lurt dem, i all hovedsak gategutter mellom 6 og 16 år, med til sin leilighet i Lahore, gitt dem mat og underholdt dem, tatt bilde av dem, og siden misbrukt dem seksuelt og kvalt dem. Så hadde kvittet seg med kroppene på en grusom måte.

Avvist.

Som motiv oppgav Javed Iqbal at han ville hevne seg på politiet som ikke hadde tatt han på alvor da han, mange år i forveien, hadde anmeldt to tjenere for seksualisert vold mot ham. I stedet opplevde han først å bli latterliggjort og avvist med beskyldninger om at han hadde bedrevet sodomi, dernest fengslet og torturert av politiet. Hans mor hadde grått over hans skjebne. Nå ville han at 100 andre mødre skulle få gråte over sine barn.

Dømt til døden.

I mars samme år ble Javed Iqbal dømt til døden. Han fikk hundre dødsdommer, en for hvert barn han hadde drept. Dommen var at han skulle henges foran foreldrene til de 100 barna. Dette kan sies å være en ekstrem variant av ”gjengjeldene rettferdighet,” slik vi finner den uttrykt i 2. Mosebok, kapittel 21, 23 – 24: ”Men skjer det en ulykke, skal du bøte liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brannsår for brannsår, sår for sår, skramme for skramme”.Dommerens motiv for å drepe Jahved Iqbal var ikke mye annerledes enn Iqbals motiv for å drepe barna. Forskjellen var at rettsstaten mente at barna døde ufortjent, mens Iqbal ville få som fortjent. At Javed Iqbal ble funnet død på cella før dommen var iverksatt, endrer ikke dommerens intensjon om å dømme etter prinsippet om ”gjengjeldende rettferdighet”.

Forskjellige prosesser.

Eksemplene ABB og Javed Iqbal viser oss to ulike rettsprosesser. Begge var massedrapsmenn. Og nå reiser jeg mange spørsmål som det ikke er mulig å svare på i en kort kronikk. Sett at Javed Iqbal ikke hadde dødd på cella, og sett at både han og ABB en gang ville komme til sans og samling og greide å ta inn over seg hvilken smerte deres handlinger hadde medført; sett at de gav uttrykk for en dyp anger over sine handlinger og ikke lenger så grunner som var gode nok til å forsvare dem, sett at de lovte å begynne å leve et bedre liv og sett at de på alle mulige måter demonsterte at de faktisk gjorde det, ville de da kunne tilgis?  

Lettere å tilgi?

Ville forbryterens anger gjøre det lettere for ofrene og deres pårørende å tilgi? Er angeren nødvendig for tilgivelsen? Hva ville det å bli tilgitt kunne bety for forbryteren? Hva ville tilgivelsen kunne bety for den som eventuelt valgte å tilgi? Og hva ville slike tilgivelsesprosesser gjøre med oss andre som fikk kjennskap til dem? Ville vi se dem som et uttrykk for håp for menneskeheten, eller bare som uttrykk for en grenseløs naivitet?

Forbryteren som offer.

Den danske filosofen, Thomas Brudholm, har lenge vært kritisk til å snakke om tilgivelse etter massemord. Å gjøre det, hevder han, er å legge en sten til den byrden som de overlevende allerede bærer på. Det er noe rett i det. Men også en forbryter kan være et offer. Hans familie likeså. En mor vil aldri se sin sønn bare som en drapsmann. Hvorfor skulle vi andre bare se ham på denne måten. Tilgivelsen forutsetter at man ikke reduserer forbryteren til forbrytelsen, men ser ham som et menneske, som oss. Tilgivelse innebærer ikke at man aksepterer krenkelsene, overgrepene eller drapene.

Ikke enkelt.

C. S. Lewis skrev en gang: ”Alle sier at tilgivelse er en fantastisk idé, inntil de selv står overfor noen som de må vurdere å tilgi”. Tilgivelse er ingen enkel affære. Ingen kan presses til å tilgi. Tanken på å skulle tilgi en drapsmann vil vekke avsky hos mange, men det finnes eksempler på at drapsmenn er tilgitt og at det har endret både drapsmannen og de overlevende ofrene radikalt. Når man ikke kan forstå, unnskylde eller forklare det onde ut fra forestillinger om en biologisk eller sosial arv eller tilfeldige omstendigheter, slik tilfellet ofte er når man står overfor alvorlige forbrytelser, da er kanskje det å tilgi det eneste man kan gjøre for å komme videre i livet, hvor umulig det enn høres ut.  

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK i VÅRT LAND, 22. JULI 2013

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere