Roald Iversen

Alder: 8
  RSS

Om Roald

Følgere

Ham også

Publisert over 3 år siden

For nøyaktig 50 år siden ble ­Martin Luther King jr. skutt og drept. Det skjedde to dager etter at Loven om de borgerlige rettene var blitt under­skrevet, en lov som gav fargede ­amerikanere nye, grunnleggende menneskerettigheter.

Jeg husker dagen godt. Jeg var 16 år og var på besøk i den lokale prestegarden da meldingen kom over radioen, og jeg kan ennå huske sokneprest­enes forpinte ansiktsuttrykk og hans første replikk da han tok innover seg det som hadde skjedd. Med skjelvende stemme utbrøt han: «Så måtte de ta ham også!». Jeg kjente en isende kulde langt inn i sjelen.

Ham også. Replikken refererte til en annen hendelse: Fire og et halvt år tidligere, den 22. november 1963, hadde nemlig president John F. Kennedy blitt drept på samme vis. Både president­ ­Kennedy og King jr. var progressive, Kennedy på den politiske arenaen, King i den ikke-voldelige delen av borgerrettsbevegelsen. Presidenten hadde støttet Martin Luther King jr., sosiologen og baptistpastoren, i kampen for at fargede amerikanere skulle ha like rettigheter som hvite amerikanere. Mindre enn to måneder før attentatet mot president Kennedy hadde King jr. holdt sin berømte tale: «I have a dream» på trappen til Lincoln Memorial i Washington foran 250.000 ­aktivister. Og presidenten hadde applaudert ham.

Knapt noen tale er mer analysert enn Martin Luther King jr. sin «I have a dream»-tale. For å forstå det, må man kjenne litt til bakgrunnen for den. I 1950- og 1960-årene var USA en sterkt splittet nasjon, og splittelsen skyldtes at fargede amerikanere ble nektet de samme grunnleggende rettigheter som hvite amerikanere tok som en selvfølge. Afroamerikanere ble av den hvite makteliten betraktet som annenrangs borgere. Det var egne skoler for hvite, egne butikker for hvite, egne restauranter for hvite, egne seter i bussene for hvite og så videre.

I desember 1955 hadde en farget kvinne, Rosa Parks, satt seg på et sete i den delen av bussen som var reservert for hvite. Da hun nektet å flytte seg, ble hun arrestert. Det førte til voldsomme reaksjoner. To dager etter ble Martin Luther King jr. talsmann for borgerrettsbevegelsen, knapt 27 år gammel. Da han holdt sin berømte tale 28. august 1963, hadde han i åtte år stått i spissen for et ikke-voldelig opprør mot den dype urettferdigheten som splittet det amerikanske samfunnet i to. Han hadde ­organisert frihetsmarsjer, arbeidet for at afroamerikanere skulle få delta i valg på lik linje med andre borg­ere og hadde oppmuntret til «sit ins», en aktivitet som bestod i at studenter og andre gikk inn og satte seg ned på restauranter som var forbeholdt hvite, og satt der til de ble kastet ut eller arrestert. Det var en form for sivil ulydighet, men den var ikke-voldelig i sin karakter.

Hva drømte han om? Det første man legger merke til når man leser gjennom Martin Luther King jr. sin «I have a dream»-tale, er at den ikke er rettet til fargede amerikanere, men til alle amerikanere. Den urettferdigheten King jr. angriper, er, slik han ser det, i ferd med å ruinere selve fundamentet for den amerikanske nasjonen. For i den amerikanske Grunnloven står det: «Vi holder disse sannhetene for å være selvinnlysende, at alle mennesker er skapt med samme verd».

Uavhengig av rase, kjønn, tro etcetera skulle alle USAs borgere ha rett til liv, til frihet, til å søke lykken og til å delta i demokratiske valg. Segregeringen av det amerikanske samfunnet som rase­lovene førte til, måtte opphøre, og det mest grusomme, det hvite politiets vilkårlige avretninger av fargede amerikanere på gatene, som vi hørte om mange­ ganger i nyhetene så sent som i 2017, kunne ikke få fortsette:

«Jeg har en drøm», ropte King jr. til de 250.000 menneskene som var samlet foran Lincoln Memorial i Washington, «at en dag skal mine fire små barn leve i en nasjon hvor de ikke vil bli bedømt ut fra sin hudfarge, men ut fra sin karakter. Jeg har en drøm», fortsatte han, «at en dag skal små fargede gutter og jenter i Alabama og små hvite gutter og jenter i Alabama, kunne ta hverandre i hendene som søstre og brødre. Dette er vårt håp», avsluttet han, «at en dag skal alle Guds barn, fargede og hvite, ­jøder og hedninger, protestanter og katolikker, gripe hverandres hender og synge samstemt: Endelig er vi fri. Endelig. Takk gode Gud, endelig er vi fri!»

Kan vi fortsatt drømme? Martin Luther King jr. hentet inspirasjon til sin kamp for rettferdighet dels fra sin nære kjennskap til de fattige og undertrykte ­menneskers livssituasjon i et ­segregert USA, dels fra sin lesning og fortolkning av fortellinger fra Bibelen og fra kristne salmer. Men uansett hvilket livssyn vi bekjenner oss til, bør vi i 2018 kunne forenes i kampen for grunnleggende menneskerettigheter for alle. I USA. I Syria. I Palestina. I Europa.

I USA føres Martin Luther King jr. sin kamp videre av organisasjoner som Black Lives Matter. Hos oss må representanter for kristne, jødiske, muslimske og sekulære organisasjoner en dag kunne rope høyt sammen, uten frykt for represalier: «Alle menneskers liv teller!».

Det er min drøm.


Gå til innlegget

Hvorfor griper ikke Gud inn?

Publisert over 3 år siden

Hvis det finnes en Gud som er god, allvitende og allmektig, hvorfor finnes det da så mye ondt i verden?

Naturkatastrofer kostet USA 2.500 milliarder kroner i 2017. Det er ufattelig mye penger. Reportasjen fikk meg til å tenke på Hans-Petter Halvorsen som to år før, i en kronikk i VG, spurte hvorfor den allmektige Gud ikke griper inn og forhindrer slike katastrofer. Mange menneskeliv og store verdier kunne da vært berget.


Gammelt spørsmål. Det er et godt spørsmål, selv om det på ingen måte er nytt. Her er et svar fra en kristen tenker. Halvorsen kalte kronikken «Guds store problem» (VG, 05.01.2016). Den finnes i VGs arkiv og er verd å lese. På mange måter er det en forbilledlig framstilling av det store spørsmålet som teologer og filosofer og andre i mange hundre år har kalt theodicé-problemet. Altså: Hvis det finnes en Gud som er god, allvitende og allmektig, hvorfor finnes det da så mye ondt i verden? Konklusjonen for Halvorsen, som kaller seg ateist, er at Gud ikke finnes, eller mer presist: at Gud ikke kan finnes.

Helt ufrivillig blir Sylvi Listhaug trukket inn i Halvorsens resonnementer. Bakgrunnen for det var at hun i forveien hadde gått ut offentlig og takket Gud for at hennes bror var i live etter at en monsterbølge hadde truffet plattformen i Nordsjøen som han arbeidet på, samtidig som brorens venn hadde omkommet.


Forklaringsproblem. Listhaug har et problem, sa Halvorsen i sin kronikk, hvis hun mener at den gode, allvitende og allmektige Gud reddet hennes bror i Nordsjøen, men ikke brydde seg nok om brorens kollega til å redde ham i samme slengen. Hvis man tror på Gud, må man i det minste holde Gud ansvarlig for forskjellsbehandlingen, mener Halvorsen.

Og det finnes en lang tradisjon i den jødisk-kristne overleveringen for å gjøre nettopp det. Alle klagesalmene i Det gamle testamente (GT) kan tjene som eksempler. Les dem!

Men det finnes også lovprisninger, både i GT og i senere tekster, fra mennesker som opplever og tror at Gud har reddet dem ut av nøden som ulykken har ført dem inn i, og gitt dem nytt livsmot.


Utilstrekkelig. Det er her at det dilemmaet som det tradisjonelle theodicé-problemet reiser, kommer til kort. Ikke logisk, men målt mot virkeligheten, til erfaringer som mennesker gjør og som de forsøker å uttrykke i et annet slags språk, et lovsangsspråk om man vil, som atskiller seg fra det språket logikken eller analytisk språkfilosofi kan bidra med. Teologi har mer med erfaringspoesi å gjøre, enn med noe annet.

Skal man svare Halvorsen, må man først være villig til å innrømme at hans spørsmål er berettiget. Samtidig må man si at hans svar passer bedre for dem som tror at livet utfolder seg på sitt meste sanne vis i logiske sandkasser, enn for dem som faktisk er rammet av slike naturkatastrofer.

Den jødiske rabbineren, Harold Kushner, fikk et barn med en uhelbredelig sykdom. Han innså da det skjedde, at ulykker og alvorlige sykdommer kan ramme både gode og onde mennesker. Han sa: «Jeg vil heller tilbe en Gud som hater lidelsen, men ikke kan hindre den, enn en Gud som av en eller annen opphøyd grunn som mennesker ikke kan kjenne, ikke vil hindre lidelsen.»


Mennesket til veggs. Kan en Gud som forutsettes å være god, ha skapt et univers med destruktive krefter? På dette spørsmålet svarer filosofen Keith Ward et klart ja. Og ifølge religionssosiologen Peter L. Berger var ikke spørsmålet etter holocaust, slik Halvorsen antyder, først og fremst «Hvordan kunne Gud tillatte dette?», men: «Hvordan kunne mennesker foreta seg noe så grusomt?»

Theodicé ble til antropodicé. Mennesket, ikke Gud, ble stilt til veggs.

Et skille som det er vanlig å trekke når man diskuterer theodicé-problemet, er skillet mellom det onde som skyldes naturhendelser og det onde som skyldes menneskelig ondskap, altså et skille mellom «natural evil» og «human evil».

Selv tror jeg vi må holde fast ved dette skillet og si at det onde som ikke kan unngås (som store naturkatastrofer), må vi tåle, så vanskelig det enn er, men det onde som skyldes menneskelig ondskap, skal vi aldri tåle.


Gal konsekvensutredning. Det første appellerer til vår medlidenhet, det andre til vår rettferdighetssans. Og Listhaugs bønn, som i VG er gjengitt slik: «Takk Gud for at broren min overlevde monsterbølgen», kan man lese som en lovprisning fra et menneske som tror, uten at det må få de konsekvensene som Halvorsen trekker, nemlig at Gud ikke brydde seg om brorens kollega.

Selv velger jeg å tro på en gud som er Gud både for levende og døde, slik apostelen Paulus en gang skrev i sitt brev til menigheten i Roma, og følgelig tror jeg at både Listhaugs bror og hans omkomne kollega er i Guds gode hender.

Det trenger ingen ateist å gjøre. Men de som vil, kan si: Amen.

Det betyr som kjent: Ja, sånn er det og sånn blir det.

Roald Iversen, Prost i Namdal prosti

Gå til innlegget

Hellig rom eller hellig handling?

Publisert over 5 år siden

Forestillingen om det hellige rom kan ikke løsrives fra forestillingen om den hellige handlingen blant mennesker.

(Denne kronikken ble først publisert i Vårt Land 28.10.1993. Jeg publiserer den nå digitalt og lett bearbeidet inn i den aktuelle debatten om kirkeasyl). 

Kirkeasyl

Bruken av begrepet «kirkeasyl» er bundet til forestillingen om kirken som asylsted/fristed. Tidligere artikler i Vårt Land har forsøkt å gi en bakgrunn for asylets historiske røtter. Jeg ser ingen grunn til å ta opp det på nytt.

Derimot ser jeg grunn til å drøfte om ikke forestillingen om (det mentale bildet av) «kirkeasyl» nødvendigvis må henge sammen med hvordan asylet innholdsmessig defineres. Etter sitt innhold er asylet tilflukt, vern, fred, trygghet, håp, og så videre.

Det betyr at forestillingen om det hellige rom (T. Bakkevig, Vårt Land 02.09.93) ikke kan løsrives fra forestillingen om den hellige handling blant mennesker. Den hellige handling har nettopp tilflukt, vern, fred, trygghet, håp som mål. Dette er de begreper vi ofte tyr til når vi vil beskrive den Hellige.

Uten dette innhold gir det liten mening å snakke om kirken som et hellig rom. Det er ikke bygningen qua bygning (murstein og reisverk) som er hellig (det er en absurd tanke). Men det er fordi bygningen er viet til den Hellige, at den er hellig.

Innvielsesriten konstituerer på en måte det univers som gjør at det gir mening å beskrive bygningen som hellig rom. Riten som skaper ”det hellige rommet” er knyttet til rommets og kirkens funksjon i verden. For meg innebærer det at all tale om et hellig rom må knyttes til de «hellige handlinger» som er ment å skulle finne sted her, og også springe ut av møtet med den Hellige i dette rom. Bakkevigs synspunkt: «Menigheter og prester bør ikke opptre som talsmenn eller -kvinner for dem som søker kirkeasyl», (VL 02.09.93), er ut fra dette helt uakseptabelt. I Verdal, hvor jeg arbeider som prest, er 95 prosent av befolkningen døpt til et liv i tjeneste, til et «åpent liv i tro og tillit» (NoS 618).

Jeg kan derfor ikke bruke Bakkevigs ord til dem. Det ble umulig å tale om «Guds grensesprengende kjærlighet» hvis grensene for troens uttrykksformer skulle gjøres så snevre som Bakkevig antyder i sin artikkel. Hvis asylet prinsipielt er åpent for alle (uansett hvor de kommer fra), må asylet også være åpent for asylsøkere som måtte komme fra Sverige. Hvis ikke, foretar man nettopp de politiske overprøvinger Bakkevig ønsker å unngå!

Demokratiet skapes

Noen har innvendt mot kirkeasylene at de truer demokratiet. Argumentasjonen går omtrent slik: I Norge har vi et vel utviklet demokrati. Når de øverste ansvarlige myndigheter i vårt demokrati har gjort en beslutning med hensyn til en asylsøknad, kan ikke kirken overprøve denne avgjørelse ved å innvilge kirkeasyl. Argumentet høres overbevisende ut, inntil man undersøker det. Det bygger nemlig på to forutsetninger:

1. Vårt demokrati fungerer slik at en beslutning innen et demokratisk valgt organ, ikke bare må respekteres, men til og med må anses for å være rett (sannhetskategorien blandes med en formal beslutningsprosedyre). 2. Kirken overprøver avgjørelser i demokratisk valgte organ (eller byråkratiske organ, avledet av en bestemt demokratisk struktur) når den åpner for bruk av kirkeasyl.

Ingen av disse forutsetningene er riktige. I hovedsak vil det være slik at demokratisk valgte organ styrer gjennom flertallsavgjørelser. I byråkratiske organ sitter det saksbehandlere som forholder seg til regler, til en mer eller mindre rimelig tolkningspraksis av disse regler, samt til skriftlige dokumenter. Tolkningspraksis blir ikke til i et lukket rom, men er (hvis demokratiet fungerer) også under innflytelse av opinionsdanning basert på argumentasjon. Dette betyr for det første at tilleggsdokumentasjon om asylsøkeres situasjon kan få innflytelse på vurderingen av deres søknad.

Asylet fungerer da som et fristed mens man forsøker å få tatt opp saken på nytt. Vi har eksempler på at slik tilleggsdokumentasjon, når den har nådd frem, har hatt avgjørende betydning for utfallet av en konkret søknad.

For det andre er det et kjennetegn ved et levende demokrati at det nettopp ikke slår seg til ro med politiske eller byråkratiske avgjørelser, men gir mennesker anledning til å undersøke dem, overprøve dem, og eventuelt endre dem.

Demokratiet er ingen fast størrelse. Det skapes. Forsøk på å gi inntrykk av noe annet segmenterer bare de maktforhold som per dags dato gjelder, og fungerer dermed som politiske innspill. Når menigheter og prester engasjerer seg og sier at asylet er der, og til og med oppfordrer til å bruke det, så sier de (og mange viser det i praksis) at det hellige rom representerer tilflukt, vern, fred, trygghet, håp, og så videre. Men det gjør dem ikke til en ankeinstans i forhold til UDI eller Justisdepartementet, verken formelt eller reelt.

Tro og handling

«Striden om norsk flyktning- og innvandringspolitikk skal vi ikke blande sammen med vernet om det hellige rom. Det er to atskilte saker», skriver Bakkevig i sin artikkel i VL 02.09.93. Det vil jeg gi ham rett i. Men det hellige rom må i høy grad blandes sammen med de hellige handlinger (og blant dem er innvielsesriten bare en!).

Kirkeasylene utfordrer menighetene til å ta diakonalt ansvar. Dette ansvar har menighetene (fordi vi som menigheter har ansvar for de liv vi får i våre hender) - uansett divergerende oppfatninger innen menigheten på norsk asyl- og flyktningpolitikk. Det dreier seg kort og godt om å uttrykke tro i handling. Har man i det hellige rom selv hatt sine erfaringer av tilflukt, vern, fred, trygghet, håp - gir man bare videre det man har mottatt.

Fra studietiden husker jeg uttrykket «ein weltliches Welt» (bare verden). Det skulle beskrive den virkelighet mange mente å se da sekulariseringen satte innfor fullt i Vest-Europa. Parallelt kan man snakke om «ein wörtliches Wort» (bare ord). Slik har mange i vårt land lenge oppfattet den kristne tro. Kirkeasylene har fått mange til å se at tro også kan gi seg uttrykk i handling.

Gå til innlegget

I 2016 skal Kirkemøtet møtes i Trondheim og vedta ny(e) vigselsiturgi (er) for Den norske kirke (DNK). Diskusjonene er i gang, om teologi, om alle menneskers likeverd, om mulig reservasjonsrett for vigselsprester og menigheter som ikke ønsker vigsel av likekjønnede par, og om hvordan det skal gå med samarbeid mellom kirkesamfunn over hele kloden når bare noen få av dem hittil aksepterer ekteskap mellom likekjønnede par.

 

Her på berget har de offentlige samtalene etter Bispemøtet i oktober i all hovedsak kretset rundt spørsmålet om det fra 2017 skal være én vigselsliturgi eller to vigselsliturgier i DNK.

 

Professor Harald Hegstad, MF, ønsker to ulike liturgier (Vårt Land, 10.11. 2015 og Vårt Land 17.11. 2015). Professor Sturla Stålsett, MF, ønsker i utgangspunktet én felles liturgi med variasjoner. I et innlegg hevder han at to liturgier kan komme til skape et inntrykk av det er kjønnspolariteten mellom kvinne og mann som konstituerer ekteskapet. Et slikt inntrykk vil han ikke etterlate seg. Derfor ønsker han en vigselsliturgi i kirken som er i tråd med den nye ekteskapsloven, som likestiller ulikekjønnede og likekjønnede par (Vårt Land 14.11. 2015). 

 

Kristne tror at Gud er kjærlighet og står bak selve kjærligheten, den som kan ramme likekjønnede par like hardt og like vidunderlig som den kan ramme ulikekjønnede par. Innebærer det at alle likekjønnede par anser det  nødvendig, slik Stålsett gjør, at alle som vies i DNK må vies etter samme liturgi? Må alle ulikekjønnede par vies etter samme liturgi? 

 

Jeg har tatt til orde for at man nå benytter sjansen og lager flere enn to liturgier (Vårt Land, 12.11. 2015). Flere slike ulike vigselsliturgier må være likestilte og likeverdige, og alle par må kunne velge mellom dem. Da unngår man det skillet mellom to liturgier som Stålsett frykter, og som Hegstad ønsker. 

Vi trenger liturgier som kan ivareta andre aspekter ved et samliv enn det den nåværende vigselsliturgien gjør, liturgier med gode, vakre, poetiske tekster som kan skape glede, begeistring og gode forventninger for samlivet til dem som vies. Slike liturgier bør ikke ha preg av å være utformet på en teologisk slagmark.

 

Det er et uomtvistelig faktum at medlemmer i Den norske kirke allerede er viet etter ulike liturgier. De som er viet hos sorenskriveren er viet etter en annen liturgi enn dem som er viet i DNK. Kristne som er viet i søsterkirker i andre deler av verden og som er aktive i kristne menigheter her til lands, er viet etter andre liturgier enn vår kirkes liturgi. Det samme gjelder - i enda større grad - konvertitter fra islam eller jødedom. Ingen av disse ektefolkene er, så vidt jeg kjenner til, blitt bedt om å vie seg pånytt etter en fastlagt vigselsliturgi i DNK. Som ”borgerlig ordning” kan vigselsliturgier med andre ord utformes på mange ulike måter i denne verden og ikke desto mindre være ”Guds gode ordning” for menneskene, alle som en. Det er helt i tråd med luthersk skapelsesteologi. 

 

Den nåværende vigselsliturgien i DNK har 12 punkter. Bare ett av punktene, punkt 7, handler om ekteskapsinngåelse. Ekteskapsinngåelsen konstitueres av at to mennesker foran en godkjent vigsler, i vitners nærvær, sier ja til å leve sammen i ekteskap. Når de har gjort det, erklærer vigsleren dem for å være rette ektefolk. Det er alt og det er nok.

 

Utover dette ene punktet er det likevel tre punkter i den nåværende vigselsliturgien i DNK som etter mitt skjønn bør være med i en kirkevigsel: punkt 4: skriftlesning, punkt 9: forbønn, og punkt 12: velsignelsen. Uten disse punktene er det ikke noe poeng i å ha vigselen i kirken. Disse tre punktene kan i prinsippet utformes på ulike måter, avhengig av årstider, alder på ektefolkene (er de 25 år eller 75 år), den aktuelle situasjonen for vigselen (gifter de seg for første eller andre gang; er de to ved god helse eller ved livets avslutning) og personlige ønsker. 

 

Til slutt: Stålsett ser (hittil) ut til å ha tenkt at tekster som henviser til ”mann og kvinne” ikke bør inngå i de variasjonene av vigselsliturgien som likekjønnede par skal vies etter. Jeg er ikke enig i det. Teksten i den nåværende vigselsliturgien: ”Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!”, kan etter mitt skjønn like gjerne leses når likekjønnede par vies, som når ulikekjønnede par gjør det. Denne teksten handler jo ikke om vigsel i DNK, selv om den er tatt inn i kirkens vigselsliturgi.

Den handler heller ikke om befruktning på par-nivå. Den handler om skapelsen. Enhver kirkelig vigselsliturgi må kunne understreke det som er tekstens hovedpoeng: Ja, Gud skapte oss til mann og kvinne. Hver kvinne og hver mann er skapt som ett kjønn, ikke to (selv om det finnes variasjoner her også)! Når to mennesker vil gi sitt forpliktende ja til hverandre i kirken burde det ikke skape noe annet enn glede og begeistring. Jeg håper det er denne innstillingen som vil prege de videre samtalene om vigselsliturgi(er) på veien mot neste års Kirkemøte.  

 

 

Roald Iversen, Trondheim

Ph.D. Theology and Religious Studies

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere