Roald Iversen

Alder: 8
  RSS

Om Roald

Følgere

Prosten som regional kirkeleder

Publisert 4 måneder siden

Ny kirkeordning er under debatt. Professor Marius Mjaaland har i en kronikk i VL den 22.mai 2021 etterlyst fundamentet for forslaget til ny kirkeordning. Han poengterer at i en rapport på 130 sider om Den norske kirkes framtidige organisering er Jesus Kristus nevnt kun en eneste gang og Den hellige Ånd ikke en eneste gang. Ordet "folkekirke" ser ut til ha blitt en (kirke-)politisk talemåte og professor Mjaaland etterlyser derfor - med rette - en redegjørelse fra utvalget bak rapporten "Samhandling i en selvstendig folkekirke - ny kirkelig organisering", av hva det vil si å være kirke.

I. Da jeg som prost, på vegne av biskopen, satt i Midtre Namdal kirkelige fellesråd, etterlyste kirkevergen der den kompetansen jeg hadde som prest/prost, nettopp fordi dette var et kirkelig fellesråd, utgått fra lokalmenighetene, og det var ingen andre i fellesrådet som hadde akkurat min kompetanse. 

Når den kommunale representanten i en periode satt som leder av fellesrådet og omtalte rådet som styret og seg selv som styreleder, minnet jeg rådsmedlemmene om at dette var et kirkelig fellesråd, utgått fra soknene, ikke et sekulært styre i et hvilket som helst konsern. 

Når jeg holdt andakt i fellesrådet, prøvde jeg å plassere alle de viktige praktiske oppgavene rådet hadde, inn i en større sammenheng hvor det å være kirke for folket i lokalsamfunnene, var et overordnet perspektiv. 

I Namdal prosti var det i 2018 hele 9 fellesråd og 7 kirkeverger. De hadde normalt ikke mye med hverandre å gjøre. Jeg inviterte dem fire ganger i året til erfaringsutveksling i prostegarden. Mange av de ansatte i de ulike fellesrådene visste ikke om hverandre. 

Som prost var jeg den eneste som på biskopens vegne hadde et ansvar for hele prostiet. Andre ansatte i prostiet hadde ansvar for deler av det. Rollen som prost gav meg nye muligheter: Som prost arrangerte jeg for eksempel kurs alle organistene i hele prostiet, noe ingen av de 7 kirkevergene ville sett som sin oppgave. 

I hele min periode som prost var jeg en en regional kirkeleder på biskopens og bispedømmerådets vegne.  Jeg så det som min oppgave å bidra til at både dem jeg hadde direkte lederansvar for (prestene), og alle andre jeg samarbeidet med i de ni fellesrådene, skulle ha gode vilkår for gjøre sine tjenester og bruke sine kreative evner - i kirken.

II. Når jeg ser bakover, tenker jeg at jeg lyktes med dette et godt stykke på vei. Når jeg ser framover, tenker jeg fortsatt at prosten, på biskopen  og bispedømmerådets vegne, bør være den regionale kirkelederen og at fellesrådet/fellesrådene som har en administrativ leder i kirkevergen(e), skal ha administrative oppgaver, og ikke noe annet. 

Kirkevergen trenger en avdeling for økonomi,  en avdeling for kirker og og kirkegårder og (noen steder) en avdeling for personalarbeid. Det er alt. Under hver avdelingsleder kan man ha flere andre ansatte, avhengig av hvor store forhold det er snakk om. Ansvaret for kirkelig undervisning og diakoni bør ligge hos prosten (som, der det er store forhold, gjerne må ha en stab som gjør det mulig). Regionalt bør prosten, på vegne av biskopen, i tillegg til å være leder for prestene, også være nærmeste leder for alle andre vigslede medarbeidere i prostiet. Biskopen må, som bispedømmets kirkelige leder  og som medlem av bispedømmerådet bruke tid på å legge til rette for at prostene kan utøve sitt mellomleder-ansvar på en god måte.

Vi trenger ikke flere rundskriv fra Kirkerådet. Vi trenger å lytte til lokalmenighetenes behov. Det er en viktig oppgave for prosten, ettersom biskopen stort sett er på offisielt besøk i lokalmenigheten en gang hvert tiende år i forbindelse med sin visitas. Prosten har jevnlig kontakt med alle sokneprestene i prostiet. Sokneprestene har kontakt med soknerådene. Vi trenger å bygge kirke nedenfra.

Prosten bør, som regional kirkeleder, være den som har personalansvar for kirkevergen(e). Kirkevergen bør ha personalansvar for sine avdelingsledere og andre som er ansatt av fellesrådet. Men avdelingslederen for personal kan (der det er behov for å ansette noen i en slik stilling, det er det ikke overalt) få delegert personalansvar (fra kirkevergen) for de kirkelige ansatte som ikke er vigslet. 

I lokalmenighetene bør sokneprest og menighetsråd fortsatt samarbeide om alt som kan "vekke og nære det kristelige liv", slik de nå gjør. Reduseres lokalmenighetens innflytelse over kirkeliv og kirkebygg, vil engasjementet for lokalkirken med stor sannsynlighet bli mindre. Allerede i dag er det menigheter i mange små lokalsamfunn som synes at kontakten med det kirkelige fellesrådet er for liten og avstanden for stor. Å endre det, er en oppgave for prost og kirkeverge(r) sammen.

Man skal ikke være særlig observant for å se at Den norske kirke er i ferd med å avvikle seg selv ovenfra. KR regulerer for mye. Og enkeltpersoner med betydelig ansvar på bispedømmenivå prøver enkelte ganger å overstyre avgjørelser de ikke liker, hvor avgjørelsesmyndigheten ved lov er lagt til sokneråd eller fellesråd. 

For ti år siden skrev jeg at jeg fryktet at det nye slagordet til Den norske kirke ville bli. "Mer kirke for hver krone!" Vi er ikke langt unna det nå. Når konsetrasjonen ligger der, blir kirken mindre kirke. For meg framstår Den norske kirke mer og mer som et hvilket som helst annet konsern. Rapporten Samhandling i en selvstendig kirke - ny kirkelig organisering svekker ikke dette inntrykket. 

Det som gjør kirken til kirke og som professor Mjaaland etterlyser, det som i enkle ord kan formuleres som å "følge i Jesu Kristi fotspor", er i alle fall ikke sentralt i den omtalte rapporten. Det kan man i det minste slå fast.

Hvis denne rapporten er uttrykk for en bestemt tendens, da vil virksomheten til Den norske kirke bli mindre interessant for mennesker i lokalsamfunnene de neste tiårene. Ved å u-tydeliggjøre grunnlaget for sin virksomhet og for den kontakten med folket som mennesker i lokalsamfunnene ønsker og trenger, gjør man folket som man vil være "folkekirke" for, en stor bjørnetjeneste.  

Gå til innlegget

Inspired

Publisert 8 måneder siden

Jeg ble inspirert av Amanda Gorman som leste sitt dikt "The Hill We Climb" i innsettelsesseremonien til president Joe Biden den 20.januar 2021, og skrev selv dette diktet like etterpå

Inspired

21.01.2021 Roald Iversen

Inspired by Amanda Gorman,

the brilliant and gracious herald  

who opened up the gates of glory, so all of us can

sing and praise and join the new and coming phase

of diginty and pride,

Watch out, I say!

The day is coming

when justice breathes

like new-born babies.

A wave will roll ashore, 

a blue–green sea

will call upon us all

to be

the change we´re dreaming of, 

the movement towards those crowded streets 

of righteousness and fairness.

 

And if you cannot fly the distance,

put on your shoes and walk!

And if you cannot walk, then crawl

like toddlers towards a mother´s arms, a father´s lap,

but move!

Watch out, I say!

A change is coming our way.

Gå til innlegget

Bibelen - lesemåter og gudsbilder

Publisert 10 måneder siden

Gunnes' lesemåte lukker seg rundt Lukas-teksten og kveler den

I dagsavisen Vårt Land har man en tid kunnet gjøre seg kjent med ulike synspunkter på hva det vil si å lese Bibelen. Dette er en viktig samtale som man bør oppmuntre mange i kirken til å ta del i.

Fortid eller nåtid?

Åste Dokka har i en velskrevet kronikk 7.11.20 gjort et poeng av at det å vite noe om den historiske konteksten som en bibeltekst er blitt til i, ikke nødvendigvis er det som gjør teksten normativ for oss. ”Vår forpliktelse står til nåtid og framtid, og ikke til historien”, skriver Dokka. Poenget er: En bibeltekst kan ha fungert på en måte i en tidligere kontekst og blitt fortolket på en måte som lesere eller tilhørere der har opplevd som gyldige fortolkninger for dem, men den samme teksten kan fungere på en annen måte i en moderne kontekst og kreve en annen type fortolkning nå enn den som ble lagt fram da.   

Dokkas tekst er nå historie. Den tilhører fortiden. Kan den likevel brukes til noe?

Gunnes og Dokka – noen forskjeller

Historie er også Gyrid Gunnes sin tekst om bebudelsesfortellingen i Lukasevangeliet. Gunnes framstilte i sin kronikk 12.10.20 Gud som en (middelaldrende? vestlig? hvit? rik? Eller muligens: ung? farget? arbeidsløs? innvandrer? -  velg selv!) voldtektsmann. Den Gud som ikke noe menneske har sett ansikt til ansikt og prinsipielt ikke kan se ansikt til ansikt i dette livet, får i Gunnes sin kronikk negative maskuline trekk, og ettersom en kvinne nok kan voldta, men ikke befrukte en annen kvinne gjennom voldtekten, blir Gud hos Gunnes framstilt som mann.   

Jeg har tidligere kritisert Gunnes for at hun som ellers har som prinsipp å beskrive Gud som kvinne eller mor, akkurat her, på dette ene utvalgte stedet, forlater sitt prinsipp og velger å beskrive Gud som mann. Poenget er lett å gjennomskue: ved å gjøre det kan hun bruke Lukas-teksten til å fremme et Me too–perseptiv på teksten, riktignok uten å gjøre noe forsøk på å argumentere for sin tekst-tolkning.  

Hos Gunnes var poenget dels å problematisere et bestemt gudsbilde, (går jeg ut fra), dels å kritisere et tradisjonelt, mannsdominert kvinnebilde av den lydige Maria. Det passet til hennes Me too-utgangspunkt.

Åste Dokka er ganske sikkert oppmerksom på at hennes utsagn om at ”vår forpliktelse står til nåtid og framtid, og ikke til historien”, kan brukes som et springbrett til helt vilkårlige teksttolkninger, som den Gunness sin tolkning av Lukas-teksten er et eksempel på, men det er neppe det Dokka ønsker.

Det fine med Dokkas kronikk er at hun, i motsetning til Gunnes, gir gode eksempler fra Det gamle testamente på at den Gud som sendte plager over Egypt og ville drepe Jesabels barn med pest, ikke kan brukes til å beskrive et kristent gudsbilde, selv om tekstene aldri så mye står i Bibelen. Det er en annen måte å nærme seg problematiske bibeltekster på, enn den Gunnes demonstrerer. Dokkas lesemåte er ikke så styrt av bare ett perspektiv på teksten.

Mens Gunnes sin lesemåte lukker seg rundt Lukas-teksten og kveler den, åpner Dokkas tilnærming til Bibeltekstene for videre refleksjon over dem. I forlengelsen av Dokkas synspunkt blir det naturlig å etterlyse et annet kriterium som man kan bruke til å fortolke bibeltekster kristent på, enn det faktum at tekstene står i Bibelen.

”Was Christum treibet”

Fra reformasjonstiden av har dette kriteriet i den protestantiske kirke vært ”was Christum treibet”, det som peker på Kristus, det som driver et menneske til Kristus, det som får et menneske til følge etter Kristus og la sitt liv bli preget av sin relasjon til ham. Dette fortolknings-kriteriet innebærer at et kristent gudsbilde ikke kan løsrives fra en forståelse av hvem Kristus er, men knyttes eksklusivt til denne forståelsen.  

Teologi og kristologi er følgelig vevet sammen i det billedteppet som har til hensikt å illustre en kristen gudsforståelse, den forståelsen som gir seg uttrykk i bekjennelsene Jesus [er] Kristus (Messias) og Jesus [er] Herre.

Både den historiske konteksten og nåtidskonteksten er viktig.

Det er altså ikke slik at forskere kan konsentrere seg om ”det historiske” og predikanter om ”det kontekstuelle”. Alle historikere er historikere i sin tid, akkurat som alle predikanter er predikanter i sin tid, og vi er alle er preget av den tid vi lever i. Vi kan lese historiske tekster og fortolke dem på ulikt vis, og gjør det, men ikke alle fortolkninger fører til kristen tro eller kristendom, for å bruke Dokkas terminologi. Det gjør bare de tolkninger som treffer (eller ”slår ned”), som finner rotfeste i et menneske.

Guds makt

Gunnes´lesning av Gud som voldtekstmann har, så vidt jeg kan se, ingen rot i den opprinnelige Lukas-teksten. Hennes tolkning gir heller ikke mye grunnlag for å skape livsmot hos en voldtatt ung kvinne som søker støtte på (Kirkens) krisesentre hvis hun der får høre at den Gud som kristne mennesker tror på, er en Gud som for to tusen år siden pønsket ut en subtil måte å trakassere Maria seksuelt på for deretter å begå et seksuelt overgrep mot henne, og – som ikke det var nok– i tillegg la vekt på å begrense hennes seksuelle frihet. Og for å få gjennomført dette videre gjennom historien, bruker HAN menn

Jeg har også vanskelig for å se at  ”gjenkjennelseseffekten”: den at også Maria, Jesu mor, vet hva det vil si å bli voldtatt, har noe som helst oppbyggelig ved seg i møte med voldtatte kvinner.

Det har den i alle fall ikke for menn!

Oppbyggelig er derimot tidligere praktikumsrektor, Geir Hellemo, i sitt innlegg i Vårt land den 28.10.20. Hans hovedpoeng er at Marias lydighet ikke er et resultat av et mannssjåvinistisk kvinneundertrykkende krav om lydighet, men en bestemt type lydighet som skal brukes til å bistå den Gud som bruker makt til å støte herskere ned fra tronen og løfte opp de lave; mette de sultne, men sende de rike tomhendte fra seg. Det er en revolusjonær lydighet som burde kle feministteologien godt”, skriver Hellemo.

Jeg er helt enig.

Hans tolkning forener det historiske, dvs. det gudsbildet som Jesus formidlet gjennom sitt liv og som det er teologiens oppgave å si noe om, med en aktuell nåtidslesning for dem som har vært usatt for seksuelle krenkelser eller andre overgrep.

På samme måte som man ikke kan overse den aktuelle konteksten som en bestemt bibeltekst skal formidles inn i, kan man heller ikke overse den historiske konteksten som teksten ble til i. Gjør man det, risikerer man at teksttolkningene både i Kirken og i Akademia blir helt vilkårlige og dermed, til tider, både urimelige og uaktuelle.

Gå til innlegget

Teologen Gyrid Gunnes har den 12.okt. 2020 ytret seg i Vårt Land. Hun hevder at det ikke har vært noen Me too-lesning av bebudelsesfortellingen i Lukasevangeliet før Me too dukket opp som en global, sosial vekkelse for tre år siden, en vekkelse som innebar at kvinner over hele verden fortalte om seksuell trakassering, seksuelle overgrep og seksuell ufrihet.

Det er som å si at ingen tidligere i historien har lest en 2000 år gammel tekst med briller som ble produsert for tre år siden. Det er en nokså sær påstand, og den er bare delvis sann.  

Ikke desto mindre er det inn i denne fortellingen og denne fortolkningsrammen at Gunnes ønsker å plassere bebudelsesfortellingen.

Ikke originalt

Dessverre for henne er det ikke så originalt som hun gir inntrykk av. Jeg kan i alle fall huske at dette var tematisert i teologiutdanningen ved Teologisk Fakultet ved UiO for femti år siden.  Hvor ung må ikke Maria ha vært når hun fikk denne hilsenen (som er det ordet Lukas bruker), spurte vi for to generasjoner siden også, og leste samtidig om det første århundrets sosiale virkelighet i Palestina hvor kvinner ble lovt bort til menn mens de ennå var unge. Hvordan opplevde hun det? Hva tenkte hun? Vi opponerte mot det med menns 1970 talls briller på, og skjønte at vi levde i en helt annen virkelighet enn dem som var omtalt i de tekstene vi studerte.

Men Gunnes vil videre: ”Me too gjorde at normalitetens voldelige potensial ble synlig”, skriver hun, og det er dette som blir hennes tolkningsnøkkel til Lukas 1, 26-38.

Gud som mann eller kvinne?  

Når Gunnes leser bebudelsesfortellingen inn i en slik kontekst, sier hun rett ut at det er rimelig å betrakte Gud som en mann som her begår seksuell trakassering og et seksuelt overgrep mot Maria og begrenser hennes seksuelle frihet (se ingressen ovenfor), og Marias lovsang som etterfølger bebudelsesfortellingen (Lukas 1, 46-55), tolkes følgelig slik av Gunnes: ”Marias lovsang kan da leses som et eksempel på den ultimate patriarkalske fantasi om hva en kvinne skal være: en som forstår seg selv som en tjenerinne og gleder seg over å være nettopp dette”. 

Teksttolkninger må man argumentere for. Gunnes argumenterer ikke. Hun analyserer ikke Lukas-teksten. For meg framstår hennes tolkning som en temmelig sær lesning av Lukas 1, 26-38 og Lukas 1,46-55, for å si det mildt.

Av flere grunner. Den ene grunnen er at Gunnes i alle andre sammenhenger gir utrykk for at hun aldri omtaler Gud som mann, men alltid som kvinne eller mor. Hvorfor forlater hun dette prinsippet i møte med akkurat denne fortellingen? Det er inkonsekvent, selv om det åpenbart passer bedre inn i hennes Me too-fortelling. Jeg spør: Hvorfor er det ikke Gud mor som begår overgrepet mot Maria i Gunnes´tekstproduksjon?   

Ville Gud som mor endret teksttolkningen?

Hvis Gunnes hadde vært konsistent og beskrevet Gud som kvinne og mor i møte med denne teksten, slik hun ellers gjør, ville tolkningen av teksten da blitt en annen? Det kan godt tenkes.

Hvis voldtekts-aspektet da hadde blitt svekket eller forlatt, ville ikke det være en indikasjon på at det ikke er Lukas-teksten som driver fram Gunnes sin provokative og - etter mitt skjønn - urimelige tolkning? Skyldes tolkningen heller hennes behov for å polemisere mot Gud som mann, og dermed - unnskyld sammenligningen - å plassere den Gud som ingen har sett ansikt til ansikt, på linje med andre menn som, av og til synlig for andre enn dem, begår voldtekt ?  

Åndens oppgave

Hennes lesning er også temmelig sær fordi den ikke berører det viktigste avsnittet i bebudelsesfortellingen, nemlig dette: ”Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn” (Lukas 1, 35).

Selv jeg, som var en ung mann tidlig på 1970-tallet, skjønte at å "komme over deg" ikke handlet om å beskrive Ånden som en frittsvevende penis som ble hentet ut av åndeverdenen og plassert hos en overrumplet Maria. 

For meg ble det tidlig klart, og klarere etter hvert, at bebudelsen ikke var knyttet til befruktningen i seg selv, men til det gudsbildet som snart skulle inkarneres gjennom det mennesket som skulle bli født og som skulle bringe ”godt nytt” (evangelium) til hele verden. 

Det handler Lukas 1, 26-38 om, og det skal vi kunne si med stor frimodighet. 


Roald Iversen

Ph.D i teologi

1. am. MF

Gå til innlegget

Det hører med til sjeldenhetene i dag at biskoper i Norge bruker tid på å tenke gjennom viktige teologiske spørsmål for så å skrive ned det de har tenkt, i bokform eller i en fagfellevurdert fagartikkel. Biskopen i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, har gjort noe med det.

En biskop skriver

Han har skrevet ei bok om kristendommens forhold til andre religioner, eller rettere: om sitt forhold til andre religioner ut fra sin tolkning av evangeliet. For det bør han i all hovedak få ros.

Wolfgang Iser, litteraturteoretiker, har skrevet om den implisitte leser, leseren som ikke nødvendigvis er identisk med forfatterens intenderte leser, men den leseren man møter gjennom å analysere teksten.

Mitt inntrykk som leser er at denne boka er skrevet for et allment publikum, ikke for fagteologer. Det kan man se av at referanser til Bibeltekster finnes, men ikke til sekundærlitteratur. Referanser til sekundærlitteratur er i all hovedsak gjengitt med forfatterens egne ord, ikke som sitater med sidereferanser slik det er vanlig i fagbøker. Det finnes ingen innholdsfortegnelse og heller ikke noe stikkordsregister. Fremmedord er regelmessig oversatt. Språket er enkelt og lett tilgjengelig. Tonen er åpen, vennlig og eksplorativ. Resultatet er at mange vil kunne lese denne boka med utbytte. Det er bra.

70-talls teologi

På side 117 forteller biskop Nordhaug at han studerte teologi på 70-tallet, og det er noe ved analysgrepet hans som jeg tenker ville vært okei da, men som blir litt for enkelt for meg i dag. Det jeg tenker på, er at Nordhaug velger å føre diskusjonen mellom kristendommen og andre religioner gjennom fire hovedtermer: eksklusivismen, inklusivismen, pluralismen og partikularismen. Dette gjennomfører han fra begynnelse til slutt. Fra en side sett kan man   se det som en styrke ved boka.

Svakheten, slik jeg ser det, er at dette fortellergrepet (analysegrepet) ikke greier å fange opp mye av den moderne diskusjonen om religionsteologi.

Jeg savnet Nininan Smart, nestoren blant religionsteologene, på litteraturlista, og jeg savnet et innspill til den store diskusjonen med ny-ateistene, som mange kristne ville inkludere i ”de andre”. 

 

Analysegrepet

Eksklusivismen legger vekt på at Jesus er Guds Sønn og hele verdens frelser og ingen annen religiøs leder eller profet kan være hans like. De som avviser det kristne budskapet, er på vei mot fortapelsen (s. 12 f).

Inklusivismen legger vekt på at selv om Jesus er Guds Sønn og verdens frelser, så kan Gud ha åpenbart seg også i andre religioner enn den kristne, og skaperverket, hvor Gud har åpenbart seg, er tilgjengelig for alle, uavhengig av religion eller livssyn. Han viser blant annet til den tyske teologen Wolfart Pannenberg (s. 20, som ikke finnes på litteraturlista) som har argumentert for at den frelsen som gis oss gjennom Jesu død og oppstandelse, kan omfatte mennesker utenfor den kristne kirke. Nordhaugs forlengelse av denne tanken er at evangeliet, særlig for dem som ikke fikk høre det mens de levde, må bli forkynt for dem etter døden (s. 23)

Pluralismen, som Nordhaug knytter til den katolske teologen Paul Knitter, er en form for panteisme: Gud er tilstede i alt. Når kristne kaller Jesus Guds sønn, er det å forstå som et symbol for en bestemt troserfaring som de første kristne gjorde, nemlig at det å møte Jesus var å møte Gud. Jesus viser oss Gud som far. Men han er alle menneskers far, ikke bare de kristnes. Det viktige blir å fremme god dialog og toleranse.

Partikularismen, som biskop Nordhaug særlig knytter til to navn, George Lindbeck og  Francis X. Clooney (s. 29-34, som i likhet med Pannenberg heller ikke finnes på litteraturlista) vektlegger at enhver religion har sitt eget språksystem og strengt bare kan forstås innenfra dette språksystemet. Sammenligninger mellom religioner blir umulig. Den andre av disse to, Clooney, vektlegger særlig dialogen med representanter for andre relioner enn ens egen, ikke for å finne ut hvilken religion som er mest sann, men for å lære hva som er viktig innenfor hvert enkelt trosunivers.

Med dette fortellergrepet drøfter biskop Nordhaug en rekke bibeltekster ut fra forestillinger og begreper som ”trossannheter”, ”frelsesplan”, ”evig fremtid”,  ”fortapelse”, ”dom”, ”alle tings gjenopprettelse”, ”om å ta imot eller avvise frelsesbudskapet”, ”de unådde” etc. Han diskuterer på hvilken måte vi kan leve sammen i et flerreligiøst samfunn og samtale med mennesker som tilhører en annen religion enn den kristne, både i form av offisielle dialoger mellom fagteologer og i dialoger mellom naboer i et lokalsamfunn. Han diskuterer om man kan be sammen uten å bli absorbert i en form for synkretisme og om nattverdfellesskap med andre enn kristne er mulig.

Alternative lesemåter

I noen av diskusjonene tenker jeg at han litt for raskt finner sitt svar gjennom en konkret bibelhenvisning, uten å gå veien om å diskutere mulige alternative fortolkninger av bibelteksten. Et eksempel er bibelordet: ”Ingen kan komme til Far uten ved meg” (Joh 14, 6). For pluralisten vil et slikt ord være en anstøtssten, sier Nordhaug. Pluralisten kunne nok ønske at formuleringen var litt rundere, men det er ikke så enkelt å få til en mer åpen fortolkning, sier Norhaug.

Problemet for meg er at biskop Nordhaug ikke fortolker teksten, han bare siterer den. Hans egen implisitte fortolkning av dette sitatet nedfelles ikke i teksten.  

Jeg tenker at nettopp i Johannesevangelitets tekster hvor Jesus så tydelig artikulerer at han ikke taler på egne vegne, men på vegne av Far som har sendt ham, kunne et slikt Jesus-ord (Joh 14,6) åpne for en samtale om at teksten kanskje ikke handler om eksklusivismens eksklusivitets-forestilling, men om det gudsbildet som Jesus representerer (hvem er Far?) , og som man bare får tilgang til gjennom ham (Jesus). Det kunne bli en samtale som ikke stengte representanter for andre religioner ute, men snarere inkluderte dem.

Også andre steder savner jeg åpning for at alternative tekst-fortolkninger kan være mer åpnende for dialog enn lukkende. Dette aspektet er i liten grad framme i biskop Nordhaugs bok. 

De to siste kapitlene i boka er viet hhv. en diskusjon med Jan-Olav Henriksens pragmatiske teologi og en diskusjon om Den norske kirkes nye kirkeordning. Av disse to kapitlene virker det siste kapitlet mest gjennomarbeidet. 

Halvor Nordhaug: Men hva med de andre? Kristendommen og religionene. Vårt Land Forlag 2020, 150 sider.

Roald Iversen

PhD i teologi

1. am. MF

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere