Per Søetorp

Alder: 63
  RSS

Om Per

Musikkprodusent og pinsepredikant emeritus.
Utdannet helsefagarbeider og Medierådgiver BI.
Jobber som tiltakskonsulent og miljøterapeut i psykiatrien.
www.persoetorp.blogspot.com

Følgere

Medina i Oslos pop-Mekka

Publisert over 10 år siden

Han har ligget øverst på VG-lista i ukevis, hans første opptreden utenfor hjemlandet USA ble i Notodden og ikveld synger han foran 100.000 publikummere på Rådhusplassen i Oslo. Nordmenn hyller den 26 år gamle Chicago-sangeren Chris Medina. Selv tror han at det kommer av at vi forstår hva han synger om: Vi sier ikke: ”Jeg elsker deg” - hvis vi ikke virkelig mener det.

- Det kan handle om kulturen, svarer Chris når Starlounge spør ham hva han mener er årsaken til suksessen han har hatt i Norge med den følelsesladde låten ”What Are Words”. - I USA sier folk ”jeg elsker deg” hele tiden. Men i Norge har jeg forstått at man ikke sier det hvis man ikke virkelig mener det, fortsetter han.

Chris' historie i rampelyset startet da han i vinter deltok i den amerikanske versjonen av ”Idol”. Det var likevel ikke først og fremst hans tolkning av The Scripts låt ”Breakeven” som rørte millioner av amerikanske TV-tittere da audition-avsnittet ble vist, men hans tragiske kjærlighetshistorie.

To måneder før Chris skulle gifte seg med ungdomskjæresten Juliana Ramos, ble hun utsatt for en alvorlig trafikkulykke som resulterte i at hun ble multihandikappet. Og det er denne historien ”What Are Words” handler om - og valget om å bli ved forlovedens side.

- Det er et løfte jeg ga henne, ikke bare som min forlovede, men også som min beste venn. Så hvis vi – Gud forby – ikke blir gift, kan jeg fortsatt oppfylle det løftet. For det er et enkelt løfte; ”jeg skal ta vare på deg”, sier Chris. At han valgte å bli ved kjærestens side etter ulykken, imponerer fansen. Selv hevder han imidlertid at valget ikke var vanskelig.

- Det var et enkelt valg fordi jeg ikke visste hva jeg kunne forvente meg. Hadde jeg kunnet se inn i framtiden og visst at det ikke var mulig for henne å bli bedre, da hadde det nok vært et vanskelig valg å ta. Men valget om å bli var lett fordi jeg ikke visste noe. Jeg ville ikke forlate henne, og så, kanskje om to år, hadde hun vært helt frisk. Jeg var så lykkelig over å ha møtt en som henne at jeg skulle gjøre hva som helst for å få henne tilbake, sier Chris til Starlounge.

Svarene kommer lett for Chris – han har fortalt historien så mange ganger i løpet av våren, blant annet som gjest i legendariske TV-program som ”The Tonight Show with Jay Leno” og ”Good Morning America”. Men når Starlounge spør ham om hvorvidt han hadde villet at Juliana skulle ha blitt hos ham hvis alt hadde vært motsatt – hvis han var den som var blitt skadet – er Chris derimot usikker på sitt svar.

- Jeg vet ikke, sier han etter en lang tenkepause. - Jeg vet ikke hvordan det er fra den andre siden. Jeg hadde bare villet at Juliana skulle ha elsket meg og husket meg. Men jeg skulle aldri ha bedt henne om å bli. Jeg hadde sagt at hun skulle gå videre med livet sitt – men bedt henne om å være glad i meg, besøke meg og klemme meg.

Chris Medina er blant artistene som i kveld opptrer på VG-lista Topp 20-konserten på Rådhusplassen i Oslo fredag kl.20.00. Konserten vises også på NRK1 fra klokken 20.55.

Gå til innlegget

En plass i kisten..

Publisert over 10 år siden

At Wenche Foss var et menneske helt utenom det vanlige, er det allmenn enighet om. Det er heller ikke mange borgere forunt å bli begravet på Statens bekostning – langt mindre synge i sin egen bisettelse, som nasjonaldivaen for lengst hadde sørget for via opptak før hun gikk bort sist uke.

Kanskje nettopp derfor var det nok svært mange med meg som satte lunsjkaffen i vrangstrupen, da NRKs nyhetsanker Nina Owing presis kl 13 i dag introduserte den timelange forsendingen til bisettelsen med følgende ord:  ”Kong Harald, dronning Sonja og statsminister Stoltenberg vil også være til stede, og vanlige folk har også møtt fram tidlig i dag for å sikre seg en plass i KISTEN..!”

Nå er heldigvis ikke folk flest så dumme eller vrangvillige at de ikke forstår at det korrekte skulle være en plass i KIRKEN.  Riktignok var Oslo Domkirke fylt til siste plass i ettermiddag, og mange kom ikke inn for å ta et siste farvel.  Men jeg mistenker da ingen, verken av NRKs stab eller de fremmøtte ved kirken, for å ha så morbide baktanker at de selv ønsket seg en plass ved siden av den folkekjære skuespillerinnen.  De fleste er nok også inneforstått med at ingen er perfekte i tale, og at selv garvede TV-journalister kan slenge litt med leppa fra tid til annen.

Men ved en slik følelsesladet anledning som en slik bisettelse tross alt er, virker det unektelig ganske ille at en slik forsnakkelse går upåaktet hen.  Ingen rettelse, ingen beklagelse – bare direkte over til kirketrappa i Oslo Sentrum.  Og selv om sagt er sagt, og spist er spist: Hva er det med dagens stressede nyhetsreportere, som ikke en gang har tid til å lytte til seg selv og de ord som går ut av ens egen munn til store deler av befolkningen?  Hvor har det blitt av script og sufflører, korrekturlesere og oppmerksomme vaktsjefer som kan sikre kvaliteten på riksnyhetsformidling, som i dette tilfelle svært mange hadde personlige følelser knyttet til?

En liten tue kan velte stort lass, og det må vel være lov til å si at statskanalens ellers så dyktige nyhetsoppleser virkelig var i faresonen til å tilsette en aldri så liten bi-smak til dagens bi-settelse.  Avslutningsvis er det bare å ønske god bedring til henne og øvrige som måtte være i tvil om noen virkelig tok seg til rette med slik orkesterplass.  Vel var dagens hovedperson alltid imøtekommende og gjestfri mot alle like til det siste - men et sted går da også grensen.

Gå til innlegget

Gaither-kulturen

Publisert over 10 år siden

Om noen trodde at Homecoming-konsertene med evigunge Bill Gaither var noen småsære, religiøse greier for halvgamle, gråhåra frikirke-freaks, så tro om igjen! Lørdag kveld fylte de Oslo Spektrum for n`te gang. Og etterpå gikk undertegnede ut i marsnatten, mektig imponert over hvilken innflytelse disse gutta har vist seg å ha også på norsk kristenhet.

For den 75 år unge Bill Gaither sparte seg ikke akkurat, der han i helgen avsluttet en lang Europa-turne med nok et Oslobesøk.  Med seg på laget har han noen av USAs fremste kristne vokalister, blant annet ultratenoren David Phelps som tilsynelatende uanstrengt trøkket til med 3-strøken C så tårene trillet fra øynene på lett gråsprengte bestemødre så vel som fra ungfruer fra den mer yngre garde.

For her var det stor stemmeprakt i bredt register kombinert med avslappet humor, svulstige ballader, via høytidelige salmer og lovsanger til amerikansk country-bluegrass og endog innslag av så vel italiensk opera som god, gammeldags sørstatsgospel.  Altså en musikalsk virkelighet ganske så fjernt fra mer enkelt og traust, norsk bedehusmiljø.  Men ikke desto mindre:  Det slår meg at mannen som faktisk har solgt flere videoer enn noen andre på planeten,  komponert noen av moderne kristenhets mest populære slagere, spilt inn nærmere 100 (!) plater og solgt over 20 millioner eksemplarer av dem,  har maktet å skape et konsept som vinner stadig større lytterskarer verden over.

I går leverte The Gaither Vocal Band en konsert med forholdsvis enkle midler  – i hvert fall med tanke på backline musikanter.  Et lite, ordinært grunnkomp ble kun assistert av et gospelkor fra Haugesundstraktene. Og hadde det ikke vært for den blinde pianovirtuosen Norton som til tider gikk selveste Stevie Wonder en høy gang, samt  singback-spor med ferdiginnspilt strykeorkester og diverse digitale effekter på boks, hadde nok det hele vært en relativt spinkel affære lydmessig sett.  Men det er tydeligvis dette som slår an og som folket vil ha:  Kombinasjonen av det nære, enkle og personlige – samt opplevelsen av ekte sangglede og formidling av høy klasse.  Og formidling er nettopp hva dette er:  Forkynnelse og dramatisering av de sterke, sentrale kristne grunnsannhetene servert på en amerikansk, men dog meget troverdig måte.

Og kulturbarrieren ser ikke ut til å plage noen nevneverdig heller.  Noe som også ser ut til å treffe den norske folkesjela midt i solar plexus, er vokalist-veteranen Mark Lowrys gjøglerier på scenen.  Her har man ikke før avsluttet en høytidelig og mektig sekvens med høy halleluja-faktor, før Lowry spøker fritt og uhemmet med alt fra Gaithers hårfrisyre til teatralske uttrykksmåter, til publikums høylydte fornøyelse.  Her er altså ingen overåndelige, pretensiøse innslag som virker ubehagelig forulempende på folk.  Allikevel må det sies at jeg mot slutten av den nærmere 3 timer lange konserten, fikk mer følelsen av å være på en gudstjeneste enn et show da Gloria Gaither fikk hele forsamlingen til å reise seg og be for ofrene fra jordskjelvkatastrofen i Japan.  Her er inderlighet og innlevelse, her er glede og begeistring, her er brød og sirkus, her er briljante musikerprestasjoner og variasjoner i skjønn forening med et velregissert og profesjonelt program som imponerer uten å virke det minste prangende.  Og artistene som er alle som en i den absolutte verdensklasse, fremstår med en slående ydmykhet  og verdighet, befriende uten stjernenykker.

Det som imponerer meg aller mest, er at Gaither uten tvil står for eksporten av en åndelig-musikalsk kultur som ser ut til å ha fått godt feste også her på berget.  USA har en langt sterkere, musikalsk og stilmessig kristenkultur etablert på tvers av generasjonene enn det vi kan skilte med her i Skandinavia.   Og sammenlignet med den brede Homecoming-kulturen ble programserien ”Minns du sången” som forsøkte seg både i Norge og Sverige for noen år tilbake, bare en blek skygge som ikke er i nærheten av å spille på de profesjonelle ressurser som Gaither & co.  Det ble liksom ikke helt det samme ektefødte schwunget over skandinavisk kristenpops velmente, men akk så spinkle forsøk på å gjenskape en slags hjemmesnekret Homecoming-kultur.  Ikke desto mindre er påvirkningskraften og populæriteten på tvers av landegrensene så enorm at de norske arrangørene nok kan gni seg i hendene med tanke på neste års arrangement.

Vi trenger Gaither-kulturen – ikke som en slags lett underholdning for kristelig adspredelse, men som et seriøst evangeliseringsverktøy som makter å engasjere og samle unge og eldre fra alle kirkekroker så vel som kirkefremmede musikkelskere på samme bane. Det er nemlig vanskelig ikke å like Gaither og hans kompani.  Man skal  være ganske så forherdet i sjel og sinn for å gå helt upåvirket ut ifra gårsdagens konsert, og det sier nok i så fall mer om de som på død og liv må ha noe å kritisere på alle som ikke er nøyaktig som dem selv.  Men gamle Gaither er for lengst kommet for å bli.  Og selv om ikke Jesus er fra Texas, så er Han vel ikke akkurat født i en stall i Oslo heller?

Gå til innlegget

Kongens tale

Publisert over 10 år siden

Sjelden har jeg vekslet sånn mellom tårevåte øyne av henholdsvis latter og grepethet, som da jeg så den prisbelønte filmen ”Kongens tale” på kino sist uke.

Filmen omhandler Storbrittanias prins Albert – gift med den nå avdøde dronningmoren og far til nåværende dronning Elizabeth.  Motvillig påtar han seg kongeembetet etter farens død og tar navnet George IV.  Men den nybakte monarken sliter med et stamme-problem,  som i økende grad sjenerer både ham og kongehuset som taler til 1930-årenes krigstruede England.

Colin Firth fikk nylig Oscar for beste mannlige rolle i sin mesterlige tolkning av George VI og hans stotrende, grimaserende fremtoning.  Fortvilet og knekt over sin manglende talemestring oppsøker han en logoped (Geoffrey Rush), som benytter høyst utradisjonelle metoder i sin kamp mot stammingen.  Her får man et troverdig innsyn i et stykke sann, britisk førkrigshistorie med aristokratisk gudstro, sårbarhet og stolthet, så vel som intelligent humor og avslørende ærlighet. Filmen går ennå over hele landet, og anbefales herved på det varmeste.

Mitt engasjement for filmen har nok også nær sammenheng med det faktum at jeg selv har slitt med stamming siden jeg var barn.  Intet handicap har vel vært mer latterliggjort og bagatellisert opp gjennom historien enn nettopp stamming.  Bare den som selv har kjent på mageknip og ansiktsgrimaser i gjentatte, fortvilte forsøk på å få sagt det man har på hjertet, med påfølgende avbrytelser og dårlig skjult humrende latter, har forutsetninger for å forstå hvilket innhogg slikt gjør i et menneskes selvfølelse.  Veien til å mestre en sosial hverdag med naturlig kommunikasjon er langt fra enkel for de aller fleste stamme.  Man må lære seg å leve med ulike kompensasjonsteknikker, og man må lære seg å overse krenkelser. Sist men ikke minst må man besitte en god porsjon mot, for i det hele tatt våge å by på seg selv i møte med andre.  Og selv om ”Kongens tale” riktignok kan by på happy ending der kongen omsider ser ut til å klare brasene til ovasjoner fra sine nærmeste, er nok virkeligheten langt tøffere enn det kan synes som.

I dagens VG står også selveste statsminister Stoltenberg uventet fram med sin personlige historie som stammende unggutt.  Dette er prisverdig av Jens, som i forbindelse med Bry Deg-kampanjen mot mobbing har valgt å by på seg selv som eksempel på hva dette kan gjøre med et menneske.  I likhet med George IV er han også et glimrende eksempel på hvordan det er mulig å overvinne skammen og stammingen, og til og med ende opp som regent for en hel nasjon.

God timing med overnevnte film er det jamen meg også.  Løp og kjøp!

 

Gå til innlegget

Se, han gråter!

Publisert over 10 år siden

Det er slettes ikke ofte at to av landets største sladderpresse-aviser, VG og Dagbladet skilter med nøyaktig samme førstesideoppslag og headlines-tittel. Men i går lyste jamen meg krigstypene unisont mot meg fra Narvesen-kiosken: Derfor gråt Northug!

Alle kulørte løssalgstabloider med respekt for seg selv og ditto disrespekt for sine objekter, har jo for vane tidvis å servere dyneløft av kjendiser fra inn-og utland i beste (verste?) Se&Hør-stil.  Og hva er da vel mer naturlig i disse VM-tider, enn å gi oss svaret på det idiotiske og håpløst unødvendige spørsmålet som sannsynligvis ingen har stilt:  Hvorfor i all verden gråt Petter Northug?

Allerede da skikongen ramlet overende i målområdet etter skibytte-jaktstarten søndag, etter nok en gang å ha hentet opp uante krefter fra kjelleretasjen, kunne NRK1s kameraer avsløre noen tårevåte hulk for sine mange hundretusener av seere.  Og som om ikke det var nok:  Også under premieutdelingen på Universitetsplassen samme kveld, foran øynene på titusener av jublende tilskuere, til tonene av "Ja vi elsker" og med gullmedaljen rundt halsen - så vi da ikke tydelig også et par tårevåte trønderøyne som blinket i blitzregnet?  Det var da aldeles uventet at en utslitt skiløper med et umenneskelig psykisk og fysisk press over seg over lang tid, skulle felle en liten tåre? Når hans store mål etter årevis av knallharde forberedelser endelig er oppfylt, og han omsider kan senke skuldrene for en stakket stund mellom slagene, motta folkets hyllest og nyte det etter hans eget utsagn største øyeblikket i hans liv til nå - ser vi da ikke en liten sprekk i den steinharde verdensmesterfasaden?

Ja, så oppsiktsvekkende var åpenbart denne hendelsen for sportsredaksjonene i Akersgata og Marienlyst at de ikke nøler med å gi det førsteplass på pallen over nyhetsverdige sensasjoner. NRK kjørte nemlig også sine blå mikrofoner helt opp i kjeften på pappa Northug med største selvfølgelighet, når hans sønn stormet i mål som gullvinner. Skjulte, ekte følelser skal lokkes fram for åpent kamera. Men pappa Northug viser liten sans for mediehysteriets emosjonspornografi.  Han reagerte resolutt da sønnen ble nærfilmet mens han bannet og bakset halvt i ørska i snøfonnene. Dette burde han ha blitt spart for, mente han.  Jeg kan forstå ham, men tenker samtidig motsatt:  Hva er vel mer naturlig enn å vise det som alle vil se men som ennå fremstår som et ubegripelig tabu:  Snørr og tårer?

Jeg spør:  Hva i all verden er det med oss nordmenn?  Forventer vi virkelig av oss selv og andre at man helst bør holde maska når man endelig kan unne seg å slippe noen fortrengte følelser løs? Er det fortsatt et norsk ideal å fremstå som så forbasket kontrollert og i følelsesmessig balanse? Eller er det media som med sin utspekulerte kynisme tillater seg å slå journalistisk mynt på emosjonell eksponering av våre ypperste idrettsutøvere?  Og hvilke signaler sender egentlig dette til en hel befolkning?  Man skal tydeligvis være råsterk og ha stålkontroll, ikke bare i skisporet, men også under jubelbruset og fanfaretonene på seierspallen. Alt annet kvalifiserer til førstesidestoff.

Hva føler du nå?” har for lengst blitt et av de mest velbrukte spørsmål som stilles til en profilert utøver, helst umiddelbart etter en sterk påkjenning og prestasjon. Vel vitende om at vi faktisk føler noe alle sammen - enten vi heter Petter eller Marit, Per eller Pål. I møte med nasjonalfølelsen, seiersrusen og innkassert medaljevalør etter å ha utsondret blod og svette, skulle det da ikke bare mangle at ikke også et par tårer kommer trillende?  Men neida - nå er det visst tid for å spekulere på om Mosvikas store sønn har begynt å bli “blaut”.  Så vi da ikke at også hans fagerblonde kjæreste også tutet en skvett?  Kan det være et ørlite svakhetstegn vi ser når macho-idealet og pokerfjeset slår sprekker, og følelser kommer på utstilling i beste sendetid?

Bibelens desidert korteste vers lyder slik:  “Jesus gråt”. Men ingen synes å være det minste overrasket eller i tvil om hvorfor han gråter. Han er et menneske av kjøtt og blod, med følelser og tårekanaler. Hans menneskelighet blir eksponert for en hel verden:  Han er sårbar, han er empatisk, og han er bevegelig. Samtidig er han Mesteren som beviste at han kunne yte maksimalt når det ble krevet av ham.  Han viste seg å ha begge sider intakt.  Men i motsetning til vår, tillot hans egen kultur folk å gråte og le, vise følelser og la seg bevege uten at det ble sett på som en sensasjon. Faktisk ville det motsatte være tilfelle:  Dersom man aldri gråter verken av sorg eller glede, bør man virkelig ha grunn til å være bekymret!

I så måte er det øyensynlig ingen fare med Northug.  Han virker da gudskjelov helt normal han også, som de fleste av oss andre dødelige nordmenn med eller uten ski på beina.  Petter gråt. Jesus gråt.  Og jeg griner og ler litt inimellom jeg også - lettere oppgitt over vår forvitrede norske følelseskultur.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere