Per Søetorp

Alder: 63
  RSS

Om Per

Musikkprodusent og pinsepredikant emeritus.
Utdannet helsefagarbeider og Medierådgiver BI.
Jobber som tiltakskonsulent og miljøterapeut i psykiatrien.
www.persoetorp.blogspot.com

Følgere

Om sikkerhet og politi i hovedstaden

Publisert nesten 10 år siden

Hvordan kan man ha tillit til at Politiet for framtiden vil prioritere rett saker som ivaretar vanlige folks sikkerhet i hovedstaden, uten å rette baker for smed eller skyte spurv med kanoner?

Oslo-tilstandene dominerer nyhetsbildet idet vi går over i oktobers siste dag.  Nye voldtekter og drap preger overskriftene, samtidig som makteliten bedyrer at politiet gjør jobben sin så godt de kan ut ifra sine forutsetninger.  Samtidig etterlates det liten tvil om at politiet er svært hardt presset kapasitetsmessig, og at dette nødvendigvis må gå ut over Oslo-politiets prioriteringer. Dette skaper et underlig spenningsforhold mellom det som må betegnes som overreaksjoner og feilprioriteringer fra politiets side, og åpenbare unnlatenhetssynder og fravær av ordensmakten på den andre.

Jeg vil forsøke å illustrere dette ved hjelp av 3 nylig selvopplevde, praktiske eksempler – alle etter 22.juli i år:

1.       August 2011. Vi sitter hjemme på terrassen på Oslos østkant en lørdagskveld, og hører plutselig Politiets utrykningshelikopter svirre over oss. Vi lar oss berolige med at beredskapen tydeligvis har blitt mye bedre etter terrordøgnet en snau måned tidligere. Et par timer senere ringer telefonen. En nær venn av meg er helt på gråten, og kan fortelle at han tidligere samme kveld har vært igjennom et av sitt livs største sjokk. Han har sin åtte år gamle datter hos seg i leiligheten, og er på vei ut for å kjøpe et par brus. Like utenfor oppgangen til boligblokka i Groruddalen blir han brått og effektivt stoppet av 4 – fire – politikjøretøyer. Han blir bedt om å identifisere seg, spre bena og legge hendene på panseret. Totalt sjokkert og forvirret får han i baksetet beskjeden om at han er anmeldt av en ukjent nabo som har beskrevet ham som personen som samme ettermiddag skal ha gått bevæpnet gjennom nabolaget og skutt med en rifle. Min venn svarer hundre prosent til det oppgitte signalementet, og Politiets beredskapsstyrke er på pletten etter alle kunstens regler. Min venn får deretter opplyst at hans datter vil bli tatt hånd om av Barnevernsvakta dersom han blir brakt inn til arresten. En snau time senere blir imidlertid hele aksjonen avblåst på bakgrunn av ubekreftede påstander av en psykisk ustabil person. Min venn kan deretter skjelvende gå hjem, etter å ha fått et par beklagelser og håndtrykk av politibetjentene.

 2.     September 2011.  Jeg svinger inn oppkjørselen til en skole på Oslos østkant en midtukekveld, på vei til jobb. Et par mørkhudede tenåringsgutter går midt i veien foran meg, uten å gjøre antydning til å flytte seg.  Etter å ha kjørt bak guttene noen sekunder, tuter jeg med bilhornet.  Den ene av guttene viser tydelig misnøye over å ha blitt tutet på, gjennom høylydte banneord og megetsigende fakter.  Jeg stopper bilen og går ut i min fulle lengde og bredde, i den naive tro at guttene vil ta til vettet og beklage opptrinnet.  Men nei – den samme gutten går nå helt opp i ansiktet på meg, og bedyrer sin fulle rett til å gå midt i veien likeså mye som meg.  Sjokkert, provosert og forbannet over guttungens oppførsel gir jeg ham et lett puff bakover og ber ham om å ta seg sammen.  Innvandrergutten holder deretter et lengre gebrokkent foredrag for meg om sine rettigheter, sin maktsterke far, samt at han nå har registrert mitt bilnummer for videre anmeldelse til politiet.  Det siste ønsker jeg ham lykke til med, og kjører så fram til skolen der jeg parkerer.  Drøye 20 minutter senere blir jeg oppringt av en betjent fra det lokale politikammeret.  Han ber meg alvorlig om å komme ut for en prat.  Ute på P-plassen venter det meg 3 uniformerte polititjenestemenn med en svartemarje.  De informerer meg om at jeg er anmeldt for legemsfornærmelse, rasisme osv.osv. mot mindreårige av deres foresatte.  Jeg gir dem etter beste evne min versjon av hendelsen som beskrevet overfor, hvorpå jeg mottar instruksjoner om hvordan jeg BURDE ha taklet situasjonen på en bedre måte.  Deretter ble jeg registrert med navn, adresse og personnummer i Politiets arkiver. Saken henlegges på stedet.

3.  27. oktober 2011. Norsk Misjon i Øst arrangerer fakkeltog til støtte for forfulgte kristne, med påfølgende friluftsmøte foran Stortinget i Oslo sentrum. Undertegnede er invitert til å spille i forbindelse med markeringen, og ankommer Stortingsplassen en time i forkant. Jeg registrerer med tilfredshet en politibil som står parkert et steinkast unna der vi skal opptre. Min akkopagnerende pianist kommer deretter kjørende i sin mørke SUV og rygger helt fram til scenen bare 10 meter fra inngangen til Stortinget. Idet han går ut, registerer vi begge at den nevnte politibilen kjører sakte bort fra stedet. Ingen andre sikkerhetsvakter eller politifolk erstatter denne, etter det vi kan se. Min venn ser spørrende rundt seg og venter på å bli ”klarert” for parkering og mulig identifikasjon. Ingenting hender. Vi åpner deretter bilens bakdør og bærer ut tunge kasser, som meget gjerne kunne ha inneholdt eksplosiver eller våpen for alt det andre var vitende om. Men ingenting skjer. Vi er med andre ord overlatt helt til oss selv, uten et spørsmål om tillatelse eller legitimasjon. Deretter går arrangementet sin gang, fremdeles uten synlige tegn til politi eller ordensvakter.

Det hører også med til sistnevnte historie at Brannvesenet i Oslo nedla forbud (!) mot bruk av fakler gjennom Oslo sentrum. Dette på grunn av den angivelige brannfaren. Et par døgn senere arrangerte imidlertid Kvinnegruppa Ottar sammen med flere andre et fakkeltog gjennom sentrum ned til Jernbanetorget, med påfølgende demonstrasjonsmarkering mot de siste tiders eskalerende antall voldtekter i hovedstaden. Der hørte man ingenting om restriksjoner vedrørende bruk av fakler. En parole var ”Ta Oslo-natta tilbake!”. Samme natt ble ytterligere 4 unge kvinner meldt voldtatt i Oslo sentrum.

Som så mange andre, kunne også jeg fortsatt å fortelle flere lignende historier om hvordan Oslo-politiet forvalter sine ressurser i tiden etter 22. juli. Mitt spørsmål er: Hvordan kan man ha tillit til at Politiet for framtiden vil prioritere rett saker som ivaretar vanlige folks sikkerhet i hovedstaden, uten å rette baker for smed eller skyte spurv med kanoner?

Eg berre spyr.

 

 

Gå til innlegget

Debattleder eller debattant?

Publisert nesten 10 år siden

Spørsmålet blir hvilken ”hatt” debattlederen til enhver tid har på seg: Er han debattleder og moderator, er han journalist og vaktsjef som representerer VLs redaksjon, eller er han kun en privatperson på linje med andre bidragsytere på VD?

VDs Debattleder Johannes Morken gikk i går ut med et eget innlegg, der han serverte harde påstander og høyst personlige meninger om kristnes forhold til alkohol.  Allerede i tittelen omtalte han bl.a. vindrikkende kristne i lite flatterende ordelag som ”elleville kalvar i vårsleppet”. 

Som journalist og enkeltperson er Morken selvsagt i sin fulle rett til dette. La det også med en gang være sagt at dette ikke dreier seg om mine divergerende oppfatninger og følelser rundt selve temaet Morken tok opp. Dette har jeg gitt uttrykk for i den aktuelle tråden.

Mer problematisk blir dette imidlertid i forhold til hans rolle som profesjonell debattleder. Hans primæroppgave er her å være moderator, samt debattstyrer med ansvar for sensur av upassende kommentarer, usakligheter etc. I tillegg har debattlederen også hatt en funksjon i å inspirere til debatt rundt aktuelle tema, ved å ”dra i gang” diskusjon omkring relevante spørsmålsstillinger. Det ligger i sakens natur at en slik moderator skal være nøytral i utgangspunktet, og ikke komme med meningsførende uttalelser i debatten. Dette er det fortrinnsvis redaktørenes oppgave å ta seg av, som også jevnlig gjøres gjennom innlegg av Simonnes, Lund, Rimehaug etc.  

Problemet med Morkens innlegg à la dette eksemplet, er for det første at det vanskelig lar seg forene med hans rolle og ansvar som moderator. Han blir selv inhabil i forhold til å kunne moderere kommentarer i et innlegg der han selv er trådstarter med så bastant uttalte meninger. Her er det nemlig ikke snakk om ”hva mener du?”, men hva han selv mener er rett i sakens anliggende. Jeg sier ikke at debattleder ikke skal kunne komme med egne meninger eller kommentarer. Men jeg vil hevde at dette ligger faretruende nær en uheldig sammenblanding av roller, som ikke akkurat innbyr til en likeverdig debatt.

For det andre er det høyst uklart om Morken i dette tilfellet uttaler seg som privatperson/debattant, eller på vegne av Vårt Lands redaksjon. I utgangspunktet må man jo gå ut ifra at det han skriver her gjøres i ”embets medfør”. I så fall må man regne med at hans meninger er noe hele redaksjonen står inne for og stiller seg bak. Det gir en helt annen tyngde på vektskåla enn om han kun uttaler seg på egne vegne. 

Spørsmålet blir dermed hvilken ”hatt” debattlederen til enhver tid har på seg: Er han debattleder og moderator, er han journalist og vaktsjef som representerer VLs redaksjon, eller er han kun en meningssterk privatperson på linje med andre bidragsytere på VD? Å ri flere hester samtidig er som kjent ikke alltid like enkelt...

Jeg mener dette er et spørsmål av stor prinsipiell betydning, som bør bli gjenstand for en avklarende diskusjon på redaksjonelt nivå så vel som her på forumet. 

Gå til innlegget

Selvoppfyllende profetier?

Publisert rundt 10 år siden

Neida, denne gangen dreier seg ikke om Skriftens mange forutsigelser. Det som har ført meg noe frustrert til tastaturet på selveste valgdagen, er at jeg i ettermiddag har fulgt valgsendingene på TV.

Og her er det ganske sterke føringer på hvem som skal sitte ved makten i Norges mange kommuner de kommende år. Her er noen smakebiter:

Både TV2s og NRKs valgkorrespondenter gikk tidlig i ettermiddag ut med spådommer om at både SV og FRP kom til å gjøre elendige valg. Dette skjer mens de er i ferd med å referere det pågående valget, som altså ikke er endelig over før kl 21 i kveld. Først etter dette tidspunktet vil de første faktiske valgmålingene foreligge Fram til da er det titusener av nordmenn over hele landet som ennå ikke har nådd fram til urnene. I denne journalistiske hyperaktivitet går til og med Bergens Tidendes redaktør likeså godt ut og bekjentgjør at morgendagens forside allerede er satt: Overlegen seier til Høyre! Hvorpå han justerer seg selv med et ørlite forbehold om at teksten vil måtte redigeres dersom ting mot formodning blir annerledes.  AP gjør sitt beste kommunevalg noensinne, proklameres det - på et tidspunkt der det ennå gjenstod mange timer og der faktisk ingen stemmer ennå var talt opp!

En ting er at politikere og partiagitatorer selv reklamerer med forhåndsresultater for sitt parti. I dag møtte jeg dem på dørstokken til valglokalet med sine stemmesedler utrakt til alle. Det er noe man må både regne med og leve med. En helt annen ting er når journalister i riksmedia nærmest kommer med profetier basert på forhåndsmålinger som lett kan bli selvoppfyllende. Med det mener jeg at det legges føringer for velgere som ennå ikke har stemt, og det med en slik autoritet og kraft at man kan lure på om det er noen vits i at man stemmer på sitt ”taper-parti”. Eller motsatt: Her er det bare å følge ”mainstream”, dersom ens stemme skal ha noen hensikt.  Slik propaganda har utvilsomt stor påvirkningskraft på mange usikre velgere, og med stor fare for å være partisk - i ordets rette forstand. 

Det er stor forskjell på forhåndsprognoser og reelle valgmålinger basert på faktiske resultater.  Det første bør ikke få noen til å la seg rive med, verken i hylekor eller hallelujarop fra media.  I hvert fall ikke før siste valglokale har lukket dørene.Godt valg!

 

Gå til innlegget

Stemmen fra salen

Publisert rundt 10 år siden

Mon tro om vi kanskje har kommet lengre her i landet når det gjelder kollektiv sorgbearbeidelse enn velsminkede steinansikter, apati og behersket stillhet?

Når stemmen fra salen lyder uredigert og usensurert ut til omverdenen med all sin smerte, hva er det da som skjer med oss? Har vi begynt å miste de usunne hemningene som la et klamt lokk på det ektefølte, men befriende hjertespråket? Ser vi en ny kultur for befriende uttrykk av sorg og vanskelige følelser som er i ferd med å se dagens lys i landet vårt?

Dagens nasjonale minneseremoni over tragedien 22/7 ble en massiv, sterk og verdig opplevelse for oss som fulgte den fra TV-stolen, så vel som de 6000 publikummerne som fylte Oslo Spektrum til randen. Her var landets fremste kulturelite samlet side om side med statsoverhoder og monarker, pårørende og overlevende fra terrordøgnet forrige måned. 

Som seg hør og bør hadde den to timer lange mega-produksjonen en teknisk stram og striglet regi. De musikalske og verbale bidragsyterne var alle som en profesjonelle, men utvilsomt engasjerte og troverdige i sine respektive fremføringer. Vakre ord og toner satt inn i en intim og varm ramme, med smakfulle bilder og multimediakulisser så vel som levende lys, skaper naturligvis sterke inntrykk som igjen trigger ditto sterke følelser. Applausen uteble da heller ikke fra salen, og som en stakket stund kunne gi oss assosiasjoner til en hvilken som helst gallaforestilling med dyktige artister.

Men den underliggende sorgen og fortvilelsen over det meningsløse tomrommet etter de omkomne preget allikevel hele tiden hvert minutt av minnemarkeringen, og smerten stod skrevet i ansiktene på så vel konge og statsminister som den dyktige konferansieren. En meget beveget Kong Harald innledet med de tankevekkende ordene: ”Nå er nesten alle ord brukt opp. Sorgen har mange uttrykk, og det må være rom for dem alle”. Han skulle nok få mer rett enn han kanskje var klar over.

Det storslagne arrangementet var godt over halvveis da Kringkastingsorkesteret spilte i kjølvannet av den rørende presentasjonen av de 77 omkomne. Mens tonene fra Beethovens 7.symfoni strømmet ut til folket, hørtes plutselig et rop fra salen: ”Mamma! Mamma!”. Stemmen var klar og tydelig, og stammet åpenbart fra en ung mann blant publikum. Mens kameraer og fokus var rettet mot scenen gjentok de hjerteskjærende ropene seg flere ganger, og ble unngåelig fanget opp av de mange aktiverte mikrofonene som videresendte de utover eteren. 

Hva som egentlig skjedde, er ukjent for oss som ikke var tilstede under ettermiddagens seremoni. Det er for så vidt heller ikke det viktige. Sannsynligvis ble vedkommende tatt hånd om av ordensvakter så vel som tilstøtende pårørende og andre publikummere. Men for meg ble stemmen fra salen noe av det sterkeste uttrykket for den bunnløse sorgen og savnet hos de mange som har mistet sine kjære. Det spontane, uregisserte, ukontrollerte og kraftfulle skriket etter en elsket familiemedlem som ikke er mer ble en brutal og svært så hørbar illustrasjon av ordene fra kongens åpningstale: Hva gjør vi når alle ord er brukt opp? Hvilket språk har vi da for å sette navn på vår fortvilelse? 

Det som et kort øyeblikk kunne fortone seg som en upassende ordensforstyrrelse fra en person i emosjonell ubalanse, var egentlig bare et helt rettmessig rop som sikkert kunne representere det følelseskaos som mange av de offerrammede satt med der og da. Den enveiskommunikasjon som til da hadde foregått fra scenen, fikk plutselig en uanmeldt reaksjon fra dypet av et fortvilet menneskes følelsesliv. Gunnar Stålsett sa til NRK at sorgen har mange ansikter. Og sannelig har den også mange stemmer. Ikke bare gullstruper og vakre innpakninger. Også det såre, nakne og klagende må det være rom for. Og de sterkeste følelsene lever ofte sitt eget liv og finner sine egne elveleier.

Som sanger og musiker har jeg mange ganger vært aktør i bisettelser av unge mennesker som døde under tragiske omstendigheter. Tidvis har jeg faktisk også sittet på første rad som pårørende og kjent på smerten over tapet av en kjær slektning eller nær venn. Ofte har jeg savnet et ærlig uttrykk mellom oss som kunne avspeile vårt hjertespråk bedre enn det fraser og ord kan makte, hvor velmente de enn er. Min egen kunstneriske bidrag har heller langt fra alltid kunne oppfange den virkelighet som de pårørende opplever, selv om de var aldri så velklingende. 

For 6 år siden, bare en snau uke etter at tsunamien skylte vekk mange titalls nordmenns liv i Thailand, stod jeg selv på scenen i Oslos storstue og spilte i en storstilt lovsangskonsert. Jeg kjente på den numne følelsen av avmakt, der både ord og toner ble fattige i møte med en massiv nasjonal tragedie. Sorgen er ikke vakker. Den kan verken bortforklares eller undertrykkes. Sorgen er rå og brutal, men også sann og ærlig. Derfor krever den også et identifikasjonspunkt som snakker samme språk som den selv. Et ubehagelig primalskrik. Snørr og tårer i fri flyt.

Og etter å ha hørt den usminkede stemmen fra salen trenge seg igjennom alle lydmurer av vellyd i Oslo Spektrum, har jeg følgende refleksjon: Mon tro om vi kanskje har kommet lengre her i landet når det gjelder kollektiv sorgbearbeidelse enn velsminkede steinansikter, apati og behersket stillhet? Når stemmen fra dypet lyder uredigert og usensurert ut til omverdenen med all sin smerte, hva er det da som skjer med oss? Har vi begynt å miste de usunne hemningene som la et klamt lokk på det ektefølte, men befriende hjertespråket? Ser vi en ny kultur for befriende uttrykk av sorg og vanskelige følelser som er i ferd med å se dagens lys i landet vårt? Har det fryktelig og traumatiske i all sin gru trigget fram noe godt i oss og gjort oss kjent med noe som kan gjøre oss mer hele som mennesker?

En ting er iallfall sikkert: Når stemmen fra salen begynner å la seg høre midt i beste sendetid, da er folkesjela berørt langt innenfor kjoler og dresser. 

Gå til innlegget

Modig pinsevenn i Bjørns hule

Publisert rundt 10 år siden

Jeg må si jeg sitter tilbake med høyst blandede følelser etter gårsdagens hage-bankett i ex-prest Bjørn Eidsvågs program ”En vakker dag” på TV2. Forhåndsomtalen i VGs førstesideoppslag gjorde ikke akkurat forventningene mindre foran programmet, som varslet servering av intrikate tabu-temaer som tungetale til hverdags. Ikke hverdagskost i underholdningsmedia, akkurat.

For det første er jeg imponert. Imponert over den ærlige og personlige måten en knapt 30 årig kvinnelig toppolitiker og ex-Krf-nestleder stod til rette for sin egen tro og hverdagskristendom. Og det i møte med et knippe tabloid-kjendiser, som ganske så sikkert hadde ammunisjon nok i utgangspunktet til å torpedere enhver vakker og vellykket ung kristensjel som besvarer livets viktigste spørsmål retorisk med floskler og bibelsitater. 

Men Inger Lise Hansen var heldigvis langt fra å havne i den grøfta. I stedet vitnet hun, på spørsmål fra programlederen, om hvordan hun taler i tunger til daglig. Hvordan hun har et personlig og intimt forhold til Gud gjennom Åndens bønnespråk: ”Det er mitt hemmelige språk med Gud”, sa hun. Der ventileres hjertets innerste tanker og følelser uten å filtreres hverken gjennom intellekt eller tunge ritualer.

Mange, til og med også karismatiske kristne, vil nok mene at hun ved i det hele tatt å forsøke seg på en utlegning av disse for almuen ubegripelige tingene, kom i skade for å skyte høyt over mål. Bare trostemaet ”tungetale” kan friste enhver misjonsivrig pinsevenn til å gripe til Ka`anan-språk og tungetale- i kommunikasjonsmessig overført betydning av ordet. ” Men den kontroversielle Krf-prinsessen gjorde forbilledlig det eneste rette:  Være oppriktig, ydmyk og frimodig på en gang. Oppriktig i forhold til det hun faktisk tror og lever for. Ydmyk i forhold til det hun ikke forstår, og til de rundt henne som heller ikke gjør det. Men samtidig frimodig og uredd med å snakke om det uforståelige på en forståelig måte. Det står det respekt av. 

Like tydelig kan ikke programlederen sies å være, i sin håndtering av spørsmålet fra komiker Harald Eia: Tror du at Gud fins? Den røslige og garvede nasjonaltrubaduren virket nesten svar skyldig, der han stotret fram at det visste han strengt tatt ikke. Men den lille vevre blondinen i stolen ved siden av var mer enn sikker i sin sak, uten dermed å virke påståelig og påtrengende. Å sitte i beste sendetid overfor erklærte ateister og frafalne bedehus-stjerner er ingen enkel oppgave. 

Men jamenimeg kom ikke unge fru Hansen fra Bjørns hule med skinnet i behold – og det uten å fremstå som skinnhellig. Etter min mening maktet hun å gi karismatisk hverdagskristendom et sårt tiltrengt ansikt utad, og avmystifisere noe av det mest sekterisk tabubelagte på en enkel, avslappet og nesten barnlig avvæpnende måte. Ingen store, høytravende filosofiske og teologiske utlegninger. Bare et personlig vitnesbyrd fra en hardtarbeidende ung mor med guts til å face hele det norske TV-publikum med det hun selv tror på.  Om det som gir henne indre styrke, mening og substans i dagliglivet. Sånn skal det låte!

Prisverdig og forbilledlig av den lille, store tungetaler-damen, spør du meg. Hørte jeg et ørlite halleluja?

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere