Per Søetorp

Alder: 63
  RSS

Om Per

Musikkprodusent og pinsepredikant emeritus.
Utdannet helsefagarbeider og Medierådgiver BI.
Jobber som tiltakskonsulent og miljøterapeut i psykiatrien.
www.persoetorp.blogspot.com

Følgere

Begravelsesfeiring!

Publisert over 9 år siden

Uttrykket eksisterte ikke i noen ordbok. Ordet fantes heller ikke på norsk for meg – ikke før klokka 18 norsk tid i kveld. Da ble et nytt begrep født i New Hope Baptist Church i Newark, New Jersey i USA.

Da Whitney Houstons kiste stod pyntet foran alteret i den lille menigheten som for anledningen var sprengt til randen av sørgende, erklærte pastor Joe Carter at dette ikke kom til å bli en vanlig trist begravelse. 

We`re gonna have church”, sa han.  En ekstraordinær feiring av en ekstraordinær kvinne som berørte hundretalls millioner gjennom 30 års artistliv uten om det vanlige. Gullstrupen og superstjernen startet sin karriere her i denne kirken, og her endte også hennes ferd.  Samtidig gjorde hennes mor og nærmeste familie det kunststykke å invitere hele verden inn på møte i Whitneys barndoms menighet, og omvendt:  En nærmere 4 timers sydende gudstjeneste på beste ”black gospel”-manèr ble sendt uredigert og direkte på CNN til milliarder av TV-seere.  Selv Michael Jacksons spektakulære gravferd bleknet litt i glansen av denne massive seansen som klippet ut av afro-amerikansk kristenliv, for anledningen bistått av megastjerner og celebriteter de fleste av oss kun kjenner fra filmlerret og store konsertarenaer.   Det hele var en usminket og mektig forkynnelse fra ende til annen – legitimert av sangstjernens egen sterke tro på Gud.

Og ”church” ble det da virkelig også, i bøtter og spann.  Allerede da The New Jersey Mass Choir innledningsvis stemte i med sine duvende rytmer og umiskjennelige gospeltoner, ble det slått an en tone av noe ganske annerledes enn en begravelse preget av svart tungsinn og tragedier.   En lys tone av glede, stolthet og takknemlighet fylte den lille baptistkirken og overdøvet fullstendig den lammende eimen av død og mørke som vanligvis er sterkt nærværende i slike minnesamvær.  Men Da Bobby Mc Clerkin og Kim Burrell sang sine respektive sanger personlig til den avdøde sangdivaen, var det umulig å holde de spontane tilropene fra salen tilbake.  På sedvanlig ”black gospel”-vis kokte det tidvis blant kormedlemmene, så vel som fra de overfylte kirkebenkene.   Mindre elektrisk ble det heller ikke da Stevie Wonder, BeBe & CeCe Wynans og R Kelly sang ut sine sterke hjertetoner. 

Likevel var nok den spesielle atmosfæren og dynamikken mellom forsamlingen og det som foregikk på podiet som imponerte mest.  Den naturlige, avslappede stilen som gir deg følelsen av nesten å være ”en av dem” midt i forsamlingen, ikke bare en anonym tilskuer.  Bakgrunnsmusikken som hele tiden fløt videre som en medley mellom hvert innslag.  Applausen og kroppsspråket. Gleden og humoren kombinert med ektefølt sorg og savn.  Den sterke kulturen som syder under overflaten med hjertevarme og klokketro på kjærligheten som seirer – selv over døden.  Pastor T.J.Jakes satte vakkert ord på akkurat dette i sin tale.  Om livet som seirer over døden.  Om påskemorgen som slukker sorgen.

Mangt og meget kan nok sies om amerikansk overfladiskhet og sentimentalitet.  Jeg er også fullstendig klar over kulturforskjellen som skiller USA fra oss nordboere, likeså mye som Atlanterhavet gjør det. Jeg er også klar over den noe kontroversielle overskriften, som enkelte kanskje kan oppleve som provoserende og støtende.  Men den som ikke ble grepet av livsånden som preget denne begravelsen,  må være hogd ut i stein.  Til og med CNNs garvede nyhetsreporter var både lamslåtte og ordknappe da de etterpå kommenterte at dette hadde vært den sterkeste jordferden han hadde vært med på noensinne.

Det er da det slår meg:  Hva har ikke vi trauste kristen-nordmenn å lære av dette?  Hvor miljøskadet har vi egentlig blitt etter generasjoner med forvitret gravalvor og formell ritualisme i dette landet?  Dagens begravelsesfeiring demonstrerte for en hel verden at det faktisk går an å kombinere snørr og tårer med livsmot og kraft midt i sorgens time.  Når kirken blir en slik kraftstasjon i seg selv, mister vantroens krefter fotfestet.  Når lovsangen og tilbedelsen til Gud står i taket, rettes fokus oppover mot noe som er større og verdt mer oppmerksomhet enn alskens jordiske megastjerner.  Da kan selv begravelsesseremonier bli til mektige gudstjenester som formidler troens kollektive kraft til trette sjeler.  Uten på noen måte å gå på bekostning av verken verdighet eller respekt.

Vi feirer jo påske, og vi feirer nattverd.  Burde det da ikke være like naturlig også å feire et liv som har gått bort, men som har beriket så mange med sine gudgitte gaver? 

Gå til innlegget

Uten en fjær

Publisert over 9 år siden

Märtha er i farta igjen – denne gangen med nok en avhandling om englenes mystiske tilstedeværelse rundt oss vanlige dødelige.

Som hovednyhetsoppslag i  beste sendetid poserer prinsessen nok en gang villig vekk med behørig presentasjon av sin oppfølger som forfatter innen nyåndelighet.  Vi fikk høre historier med inngående detaljer om englefjær – angivelige etterlatenskaper fra de ellers så usynlige himmelvesenene – som lå igjen på marken under et av hennes kurs i senere tid. 

Prinsessens spiritualitet og oppsiktsvekkende livsanskuelser har tidligere blitt omtalt i det vide og brede også her på VD.  Det bør være nok å henvise til dette innlegget, samt ikke minst Hanne Nabintu Herlands innlegg fra 2010 da det også stormet rundt prinsessens engasjement for spiritualitet.   Det samme gjelder flere tråder i senere tid om teologiske spørsmål rundt englene og deres vinger. Jeg skal derfor begrense mitt innlegg til et par betraktninger jeg  gjør meg i anledning av den publisitet og nyhetsinteresse dette fortsatt ser ut til å ha:

For det første går mine tanker til begynnelsen av 80-tallet, da jeg under en møteserie i Oslo stiftet bekjentskap med en kvinnelig predikant ved navn Lucy Rael.  Den gjestende amerikanerinnen påstod hun hadde hyppige englebesøk, noe som visstnok også kunne merkes i hennes møter.  Ved siden av stigma (olje i hendene, sårmerker i huden etc.) gikk det også gjetord fra ”over there” om hvordan engler hadde blafret så kraftig med vingene at møtesalen i et (langt) ubevoktet øyeblikk skal ha blitt dekket av hvite fjær.
Det som for øvrig er å bemerke om sistnevnte hendelse, er at fjærene etter nærmere undersøkelse viste seg å stamme fra puter kjøpt på varehuset Wolmarth…

For det andre er jeg ganske forundret over hvilket voldsomt fokus det er på skytsengler og deres utseende, gjøren og laden.  Prinsessen selv skal være i besittelse av selvopplevde erfaringer på området, og ser det som sin oppgave å informere resten av Kongeriket om disse skapningers nærvær iblant oss. Et skriftsted rinner meg i hu:

"Jeg, Johannes, er den som hørte og så alt dette. Da jeg hadde hørt og sett det, kastet jeg meg ned for føttene til engelen som hadde vist meg dette, og ville tilbe ham.  9 Men han sa til meg: «Gjør ikke det! Jeg er en tjener som du og dine søsken profetene og de som tar vare på ordene i denne boken. Gud skal du tilbe!»  (Åp.22:8)

I seg selv ser jeg dog ikke dette som mest oppsiktsvekkende.  Det er derimot det faktum at disse englevesener i prinsessens verden ser ut til helt og holdent å operere på frihånd -  uten noen Herre over seg.  Englenes Herre er med andre ord anonymisert og følgelig ikke et tema.  Men hvor kommer disse ifra, og Hvem har i tilfelle sendt dem?  Etter det jeg kan forstå må da dette være et mye mer sentralt spørsmål enn eventuelle fjær og dufter i rommet fra Hans undersåtter?

Er det da ikke påfallende merkelig at ingen ser ut til å etterspørre Sjefen sjøl – hvordan ser Han ut, hvilke spor har Han etterlatt seg?  Er Han tilgjengelig for oss jordboere? Hva kan Han i tilfelle gjøre for oss? Og sist men ikke minst:  Hvordan er det mulig å komme i kontakt med Ham med tanke på liv og helse, både her og i det hinsidige?  Uten å se så mye som en fjær?

Gå til innlegget

Støyforurensning til hverdags

Publisert nesten 10 år siden

Har vi blitt mer eller mindre frivillige tilhørere til den verbale blottingen som daglig når stadig nye høyder - både i volum og total mangel på folkeskikk?

JAHALLOOO?? JAHEIDU… JAJA.. JADA.. NEIDA.. MEN HAR`U HUSKA Å SLOKKE LYSET PÅ BADET?

Han stod midt i kupeen. Trengt opp imellom stående og sittende passasjerer, den ene mer morgentrøtt enn den andre. Toget var på vei fra Groruddalen mot Oslo Sentrum en helt alminnelig ukedags morgen.Her står han altså med mobilen i hånda, med dårlig kontakt og skingrende stemme. Ganske så uhemmet lirer han av seg en tirade detaljer, som gir et hundretalls andre vilt fremmede mennesker et ufrivillig og direkte innsyn i hans høyst private virkelighet. Som på et talkshow med publikum helt oppe på scenegulvet. Jeg anslår kjapt lydnivået til å overstige 70 decibel. En pakistaner og en tre-fire andre mørkhudede roper til hverandre på urdu og swahili, engelsk og norsk i ugrei forening. Et par lettkledde babes kjører sitt eget tyggistyggende stammespråk i krasst sorpranleie gjennom rosa mobiltelefoner, mens konduktøren fortvilet forsøker å åle seg gjennom mengden.

Samtidig skvaldrer og skråler to middelaldrende damer om siste helgs eskapader, tilsynelatende som om de skulle ha hatt hele toget for seg selv. Det har de ikke. Rundt på alle kanter kryr det av reisende – noen lett brydde med ørene på stilk, andre febrilsk kjempende for å holde konsentrasjonen ned i morgenavisen eller pocketboka. Noen forsøker åpenbart å kvele sin voksende irritasjon ved å sende megetsigende blikk. Atter andre stirrer som zombier ned i gulvet, apatisk rett fram eller opp i taket med tomt blikk. Ofre for en masse-audial voldtekt av gjerningsmenn og -kvinner med usynlige skylapper, som med største selvfølgelighet benytter togkupeen som sitt private kontor. Og selvsagt er de alle utilregnelige i gjerningsøyeblikket. Oppmerksomheten vendes uvilkårlig mot dem som til enhver tid roper høyest. Bare mellom 5 stasjoner har jeg fått detaljert informasjon om siste ukers salgsrapport, hvorfor han ikke kom på siste date og hva trebarnsmoren skulle ha til middag i kveld. Pluss et par andre underlivshistorier.  Ved siden av meg sitter en mann og ber halvhøyt fra Koranen. Kanskje like greit, tenker jeg.

Men de fleste har allerede tatt sine tekniske forholdsregler. Summende hodetelefoner, ørepropper og sov-i-ro har forlengst kommet på plass på den stilltiende forsamlingen, der hver og en tviholder på sin egen lille verden. Den perfekte prevensjon mot den massive fonetiske forurensningen vi ikke lenger kan unngå å utsettes for, dersom vi som millioner av andre skal gjøre bruk av offentlige kommunikasjonsmidler.  Alternativet er å være mer eller mindre frivillig tilhører til den verbale blottingen som når stadig nye høyder både i volum og total mangel på folkeskikk. Pådyttede distraksjoner som bare krever å fordøyes på rekordtid. Det nytter ikke lenger å late som om det ikke er der. Om ikke vi gjør noe med det, gjør det garantert noe med oss. 

Men hva skal vi egentlig gjøre på restauranter og andre sosiale fellesarenaer når det verbale støynivået overstiger smertegrensen for oppmerksomhetstyveri? Ingen gidder da frivillig ta på seg rollen som fornærmet busemann og ordensvakt til alle døgnets tider? For dette er jo ikke blinde og døve individer, men tilsynelatende oppegående arbeidsfolk og studenter, som alle har det eiendommelige til felles at de mangler bevissthet om at det faktisk er andre mennesker til stede rundt dem. Følgelig er også hensynstagen og lavmælthet fraværende. De andre er da ikke mitt problem? 

Jeg snakker selvsagt ikke om overreaksjoner over noen enkeltstående utbrudd fra berusede personer på vei til eller fra julebord, eller noen uskyldig småfnisende fjortiser.  Jeg snakker om en permanent og irreversibel verbal kollektivkultur med det uvoksne og uansvarlige JEG-et i sentrum,  noe jeg aldri har sett noe til i land som Sverige og Tyskland.  Der klarer man åpenbart å forholde seg til hverandre på en hensynsfull måte. Kanskje fordi kulturen har tilpasset dem til det gjennom kollektiv læring?  Eller kanskje fordi de er flere enn oss? Uansett innehar de en slags kulturell oppdragelse vi ser ut til å miste mer og mer her i vårt langstrakte kongerike.   Diskresjon og privat samtale unntatt offentlighet er visst i ferd med å bli fremmedord.

”Du får hilse da”, sa jeg halvhøyt idet mannen omsider skulle legge på. ”Det har da vel ikke du noe med?”, svarte han bryskt. ”Nei, det var liksom det jeg trodde jeg også – for cirka et kvarter siden..”.

Gå til innlegget

Sirkus Breivik

Publisert nesten 10 år siden

Det er faktisk svært få mennesker forunt å få en slik publisitet og oppmerksomhet rundt sin person som dette lyshårede, ynkelige vesenet.

Dagen etter terrordøgnet 22.juli var Anders Behring Breivik landets desidert mest omtalte mann.  I tiden som fulgte var nyhetsmedia stappet med profilbilder og spaltekilometer med historikk rundt den tidligere totalt ukjente nordmannen og hans vanvittige idèer.  Over natten ble han plutselig verdenskjendis, med millioner av treff på internett og med ansiktet sitt på news headlines i internasjonal presse.  Hans navn var på alles lepper, et navn ”alle” hadde en mening om.  Et navn som nok ikke kommer til å bli glemt i overskuelig tid framover.

I dag var sirkuset i gang igjen.  Et enkelt fengslingsmøte, som normalt er en juridisk formalitet, ble på nytt gjenstand for enorme sikkerhetstiltak.  Dette til tross for det soleklare utfallet:  Breivik fikk selvsagt 12 nye uker på Ila sikringsanstalt, fram mot hovedrettssaken til våren. Flere hundre politifolk og vaktpersonale hadde jobbet på spreng i dager og uker for å forberede den åpne rettshøringen i Oslo Tinghus.  Avsperringer og politieskorter gav assosiasjoner til langt mer internasjonale celebritetsbesøk som Bill Clinton og Michael Jackson.  Flere hundre tilhørere stod i kø fra grytidlige morgentimer for å få en plass i rettssalen.  Atter hundreder av andre tilskuere hadde møtt fram, ”..for om mulig å få et glimt av Breivik”, som pressen uttrykte det på beste popstjerne-manèr. Et tresifret antall journalister og nyhetsmedier kjørte non-stop-direktesendinger i timesvis fra rettsbygningen, med eviglange intervjurunder av pårørende og overlevende med høy Se&Hør-underholdningsfaktor. 

Mine refleksjoner rundt dette går i retning av hva som her egentlig er i begivenhetenes sentrum: De mange ofrene som endte sine liv i den meningsløse massakren for snaue fire måneder siden ? Neida – èn mann.  En halvgal ekstremistisk massemorder med åpenbare narssisistiske og sosiopatiske trekk.   En stakkarslig, dresskledd kommandør for en angivelig høyreekstrem ridderorden. Et studium verdt, med andre ord – omtrent som når en vill, mannevond tiger føres inn i sirkusmanesjen til skrekkblandet fryd for nysgjerrige tilskuere.  Et show for åpen scene, med en skjelmsk smilende "hovedperson" som fotfølges, overvåkes og detaljbeskrives til kjedsommelighet etter alle tabloidkunstens regler. Mannen som i tillegg til å ha tatt flere unge uskyldige liv enn noen annen landsmann, også har den tvilsomme "æren" for å ha rasert landets mest sentrale administrasjonsbygning og påført det norske samfunnet økonomiske tap i mangemilliardklassen.

Det er faktisk svært få mennesker forunt å få en slik publisitet og oppmerksomhet rundt sin person som dette lyshårede, ynkelige vesenet. Han nyter nå en beskyttelse og sikkerhet som dessverre ikke ble hans egne ofre til del på Utøya eller Regjeringskvartalet. I tillegg nyter han tydeligvis også en slags pervers popularitet, som til tross for sakens bestialske natur er mer enn de fleste noen gang vil oppleve å se i sine levedager. Et nytt ikon er født, godt hjulpet av medias mange lakeier på jakt etter noen som kan spille actionhelt i deres nye thrillerstory.

Hva slags signaler gir så egentlig en slik forestilling som så fullstendig har dominert nyhetsbildet her det siste døgnet? Hva slags eksempel avgir egentlig en slik figur som Breivik? Jeg tenker vel at der ute går det adskillige flere galninger rundt med ekstreme bekreftelsesbehov og storhetstanker rundt egen person. Hvor langt er det egentlig mellom tanke og gjerning for slike typer? Om motivet ikke er annet enn å få sitt eget ego sett og bekreftet, få sitt navn festet til historiebøkene for et eller annet vanvittig prosjekt, så er det alltids noen der ute som er i den ultimate rekrutteringssonen nettopp for slike og tilsvarende udåder. 

Slike skruppelløse typer lever etter prinsippet: ”All reklame er god reklame”. Hadde man da ikke vært bedre tjent med å latt mannen bli ignorert og tidd i hjel, som de fleste andre tross alt blir i det norske rettssamfunnet? Blir ikke det sirkuspersonale som i dag har vært i embets medfør rundt denne saken, nyttige idioter for en beregnende mann som for lengst har lagt sitt kyniske spill rundt et overfokus på sin egen person – for samfunnets regning?

Men Sirkus Breivik fortsetter ubønnhørlig mot sin planlagte destinasjon. The show must go on. I kjølvannet av denne føljetongen er det faktisk tusenvis av menneskers levebrød som genereres, hvor ille det enn høres ut. Politisk prestisje påkostes for alt det er verdt – og mer til. Men det er den gamle Caesarianske sannhet: Brød og sirkus til folket. Det gir nødvendig underholdning til massene i ytringsfrihetens, mediasamfunnets og rettsstatens hellige navn. I hvert fall til det smeller igjen, og en ny løpsk tiger er ute på frifot. 

Gå til innlegget

Forbanna drittregning!

Publisert nesten 10 år siden

Denne overskriften møtte meg i dag morges, som nettbanner (bokstavelig talt!) på en hyppig besøkt nettside.

I disse ville strømpristider da Hafslund Energi virkelig la egget tidligere denne uka ved å bekjentgjøre en prisstigning på hele 35%, har det ikke manglet på kreative kundefrierier ute i kraftmarkedet.  Ei heller har det manglet på kunder som har vist både sinne og forargelse over utviklingen i strømprisene. 

Men at konkurrenten Norges Energi offentlig tyr til slike kraftuttrykk i kampen om kraftkundene, var for meg både nytt og overraskende. Ikke fordi jeg på noen måte er uinteressert i å få redusert min strømregning, nå som gradestokken nærmer seg de blå kalde. Men snarere fordi jeg vil gjerne ha meg frabedt å bli møtt med banning - ihvertfall når jeg er i ferd med å logge meg inn på en offentlig portal jeg forbinder (forbanner) med alt annet enn slike gloser.  Eller siden når ble det greit med drittspråk i seriøs markedsføring?

Annonsegiganten GoogleAds er leverandør av nettbanneret, som banner oss rett i fleisen når man går inn på denne nettsiden. Det vites ikke om denne kraftsalven blir benyttet også i andre markedsføringsfremstøt for kraftselskapet, men det er vel ganske trolig. Imidlertid er det en betraktelig mildere variant med en blid og blond dame som vanligvis fremstår på selskapets kanarigule nettsider. 

Jeg kan ikke huske noen gang å ha opplevd så direkte besvergelser møte meg i en offentlig reklame fra et norsk selskap. Om dette er den nye markedsføringstrenden, der man åpenbart evner å identifisere seg med strømkundenes forargelser på en så original måte, så undres jeg om dette i tilfelle skaper de ønskede reaksjoner hos folk flest såvel som fra Norsk Språkråd, Forbrukerrådet, Familie og Medier etc.etc. 

Eller hva mener VD-synserne?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere