Per Søetorp

Alder: 63
  RSS

Om Per

Musikkprodusent og pinsepredikant emeritus.
Utdannet helsefagarbeider og Medierådgiver BI.
Jobber som tiltakskonsulent og miljøterapeut i psykiatrien.
www.persoetorp.blogspot.com

Følgere

Er jeg "sakrament-løs"?

Publisert over 12 år siden

<!-- /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Vær hilset, ærede bloggere!

Her i nett-bloggens verden yngler stort sett svært beleste og lærde personer som mener seg å ha rette svar på de fleste spørsmål. 

Vel vitende om at jeg slett ikke er allvitende (bare nesten..), drister jeg meg derfor herved til å stille et aldri så lite spørsmål av teologisk art:

Kan noen der ute forklare for meg hva et SAKRAMENT egentlig er?

Jada, jeg har fått med meg at det er definert som et såkalt ”nådemiddel” eller ”hellig handling”. Dåp og nattverd, skriftemål og absolusjon har jo bestandig blitt betegnet av kirken som hellige sakramenter.  Med dette har jeg alltid forstått at man fra luthersk og statskirkelig hold legger syndsforlatelse og meddelelse av tilgivelse for synd, formidlet av en ordinert prest eller forretter.

I nyere tid har imidlertid også pinsekarismatiske forkynnere referert til ”sakramentene” i sin omtale av dåp og nattverd.  Da jeg har samme bakgrunn selv (tros/pinsemenigheter), fremkommer dette for meg som et ganske gåtefullt fenomen. 

For meg er nemlig ikke Gud ”aktiv” som formidler av noe særskilt nåde i verken dåpen eller nattverden. 

Da jeg ble døpt i vann på min egen tro og bekjennelse, var det JEG som var aktiv i min respons på det Jesus allerede hadde gjort for meg.  Gjennom en ytre troshandling, som foreskrevet i Guds ord,  identifiserte jeg meg med Jesu død, begravelse og oppstandelse for å vandre i et nytt liv.  Jeg handlet med andre ord på det som allerede hadde skjedd i mitt liv og som derfor var en realitet.

Når jeg tar del i nattverden, eller brødsbrytelsen som jeg liker å kalle det, formidler ikke dette noen ”ny nåde” til meg som jeg ikke allerede hadde del i fra før av.  Derimot MINNES jeg Jesu død, Hans blods renselse fra synd og helbredelse gjennom Jesu sår, slik Paulus foreskrev dette i 1.Kor.11.

At dette blir betegnet som ”hellige handlinger” er jeg selvsagt med på, i den forstand at de utføres som ytre TROSHANDLINGER, basert på åndelige sannheter.  Derfor kan det også forløse åndelige realiteter, i den grad jeg selv er i berøring med den Hellige Ånds kraft. 

Videre:  Å salve noen med olje, er for eksempel ingen garanti for helbredelse, med automatisk meddelelse av legedom for sykdom.  Men Skriften foreskriver ikke desto mindre at den syke skal ”…kalle til seg menighetens eldste, som skal be over ham og SALVE HAM MED OLJE i Herrens navn. Og TROENS BØNN skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp.  Og har han gjort synder skal de bli ham forlatt.” Sitat slutt fra Jakobs brev 4.

Jeg mener altså ikke å påstå at ikke Gud er aktiv i noen av disse tingene.  Mitt poeng er at det kan da ikke være det såkalte ”nådemiddelet” i seg selv som er det saliggjørende.  Det er ikke noe magisk i verken vann, brød, vin eller olje i seg selv.  Nei, det er jo TROEN alene som forløser det vi til enhver tid trenger og ønsker å ta imot fra Gud (Hebr.11:7).   Alt annet blir i beste fall bare velmente, kraftløse substitutter.

Til sist noen tanker rundt en annen ”hellig handling”:  Velsignelsen.

I våre dager er det ikke lenger bare kirkelige prester som ”lyser velsignelsen” over menigheten.  Nei, nå blir den eldgamle tradisjonen praktisert rett som det er av pinsepastorer og andre såkalte reformerte.  Med begge hendene løftet siteres det fra GT`s yppersteprest Arons velkjente ord: ”Herren velsigne deg og bevare deg..”,osv, etter først å ha forberedt tilhørerne:  ”Ta imot velsignelsen!”

Jeg synes i og for seg at dette er en vakker skikk, som i hvert fall ikke kan gjøre så mye skade. 

Men jeg må innrømme at jeg mang en gang har tenkt tanken:  Er det ikke så at Jesus nå er vår yppersteprest?  Er det ikke slik at Han løftet sine hender og velsignet disiplene ved sin himmelfart allerede for 2000 år siden?  Er det ikke slik at velsignelsen er sendt og at vi alle idag ER velsignet med ALL åndelig velsignelse?  Med hvilket mandat, og med hvilken effekt har det da at man påstår seg å ”lyse” noe over en forsamling som allerede har blitt velsignet så det holder for tid og evighet?  Hvorfor da denne gjentatte oppramsing

Og:  Er vi ikke alle prester for Gud, ”ordinert” og salvet med Ånden til å meddele velsignelser fra Gud, uavhengig av oppleste ritualer og ferdigspikrede liturgier?

Oops - her ble det visst litt mer enn et aldri så lite spørsmål..

Herved håper jeg ikke å ha frarøvet noen medbloggere verken sårt tiltrengt velsignelse, trøst eller nåde på noen som helst måte.

Jeg bare spør..

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere