Per Søetorp

Alder: 63
  RSS

Om Per

Musikkprodusent og pinsepredikant emeritus.
Utdannet helsefagarbeider og Medierådgiver BI.
Jobber som tiltakskonsulent og miljøterapeut i psykiatrien.
www.persoetorp.blogspot.com

Følgere

En ny verdi-ånd?

Publisert over 12 år siden

Etter å ha engasjert meg litt i ymse fora her på nykomlingen Verdidebatt.no en måneds tid, synes jeg å ha observert mange svært gode innlegg fra dyktige skribenter. Ivrige debattanter med både skarpe penner og ørneblikk gjør at aktuelle temaer blir tatt opp, belyst og imøtegått fra ulike vinkler og bredt spekter. Dette er positivt og bra for utviklingen av en forhåpentlig bedre forståelse av eget og andres ståsted i ulike spørsmål. Men midt i den brusende ordflommen vil jeg få reise et lite spørsmål: Behøver vi en ny ÅND i verdidebatten vår?

Meg selv først

Jeg skal begynne med meg selv: Jeg er nok et utpreget følelsesmenneske. En lettantennelig terrier med temperament, som stilte bakerst i køen da Vårherre delte ut både pokerfjes og diplomatiske talenter. I det siste har jeg med skam å melde måttet innse hvor mye energi jeg faktisk har forspilt på å la meg provosere og trekke opp av andre. Andres ulidelige synspunkter har gang på gang fått meg til å trekke fram sverdet, skyte fra hofta og si min hjertens mening om et og annet. I og for seg er jo dette både lovlig og sunt, i den grad man selv kan få ventilert sin innestengte frustrasjon og aller helst samtidig bidratt til en konstruktiv og avklarende debatt. Men fruktene av en slik meningsytring utover det rent egenterapeutiske, kan vel i høy grad diskuteres. Skjæringspunktet mellom profesjonelle, kristne pragmatikere og mer eller mindre slagferdige, velutdannede retorikere bidrar også lett både følelsesladet friksjon og økt temperatur i aktuelle temaer som engasjerer stadig flere frittalende meningsytrere.  Men i mitt private liv med Gud merker jeg ofte å ha møtt en helt annen ånd enn det til tider tøffe klimaet som lett oppstår i slike replikkvekslinger. Jeg har kjent på en stadig større kontrast mellom karakteren i Guds gode hellige Ånd, og den skyttergrav-barrikaderende kommunikasjon som lett utspiller seg også på nettet. Det har gjort meg trist – kanskje først og fremst over min egen manglende evne til å behandle andre på en måte som ikke oppfattes som truende og skadelig, nedverdigende og krigersk.

Ord eller ånd?

En gammel pastor sa til meg en gang: Det ligger en ånd bak ethvert ord! Hvordan kan vi nå hverandres hjerter, og derved kanskje bidra til endring innenifra, uten å gripe til mer primitive verktøy som hakke og klubbe? Hadde vi kjent hverandres hjerter, hadde vi kanskje ikke brukt de ordene vi ofte tyr til både i angrep og forsvar. Men er det ordene i seg selv som er feil? Er det ikke ofte ÅNDEN og tonen det hele sies i, og ånden hos den som oppfatter det, som skaper gnisninger? Som gamle Lasswell engang sa: Who says what, to whom, in which channel?  I hvilken grad kommuniserer vi som kristne på et kjødelig, intellektuelt plan framfor på et åndelig nivå?

Et annet åndsklima

Særlig i forbindelse med Fritt Ord-prisen til Marie Monsen har dette med form, sak og person blitt aktualisert. Noen synes uansett å ri på en ideologisk eller religiøs bølge av mer eller mindre kunnskapsrikt hovmod, der man i kampens hete uvilkårlig kommer i fare for å ”trø i graset”, for å sitere Ivar Aasen. De som så opplever seg som den tynnhudede og svakere part føler seg såret, angrepet og truet. Men midt i vår brennende pasjon for våre verdier og den gode sak, hva den enn måtte være, er vi alle utsatte for både å bli såret og å såre andre. Brått blir hjertesaken eller yndlingstemaet viktigere enn hverandre som personer. Tungt bevæpnet til tennene med gode argumenter og kjappe replikker gyver vi løs på annerledes tenkende med dødsforakt. Ennå i vårt så opplyste 2009 virker det skremmende lett å mane fram følelser som på rekordtid videreutvikles til antipatiske, intolerante holdninger. At dette gjøres over en lav sko ”der ute” i mer profane mediemiljøer, bør vi kanskje spare oss for ambisjoner om å forandre nevneverdig på. Men i en kristen verdidebatt bør vi som Jesus-troende ha et helt annet åndsklima i vårt ordskifte. Ikke desto mindre synes vi ofte å henfalle til de samme endeløse retoriske hjulmønstrene som har vært oppkjørt generasjoner før oss. Har vi egentlig kommet særlig lenger?

Ordenes kilde

Ord er sterke saker. Jakob sier ett og annet om at tungen er en liten ild, men setter hele livshjulet i brann av helvete! En liten gnist kan forårsake en hel skogbrann. Med tungen (og bloggen..) velsigner vi Faderen, og med den forbanner vi menneskene. Han kaller den også for ”uberegnelig” og ”utemmelig”, ”..skiftende og ond, full av dødbringende gift”.(Jak.3:8)  Gir dette assosiasjoner til kristen Verdidebatt? Hvor har det blitt av hjertet for enkeltmennesket i ordgyteriet vårt? Stirrer vi oss så blinde på våre religiøse kjepphester og debattemner at vi mister synet av hverandres ve og vel? Hvor mange sårede og ensomme debatt-krigere sitter ikke med gråten i halsen av å få rettet tunge skyts mot seg som person? Ut ifra hvilken kilde henter jeg egentlig mine ord? Er kjærlighetens og nådens ånd merkbar gjennom det jeg formidler? Er svaret nei, er det stor fare for at jeg representerer et større hinder for Guds rikes utbredelse enn jeg selv er klar over.

Hjertets tavler

Ikke for å være sentimental, men kanskje vi trenger at en ny ÅND får gjennomsyre våre bloggende spaltekilometre?  Om jeg debatterer og blogger med englers tunger, men ikke har kjærlighet, er jeg uansett bare en drønnende malm eller en klingene bjelle! (egen overs.) Det gagner meg intet. Profeten sier et sted at Gud vil gi oss et nytt hjerte og en ny ÅND inneni oss, ta bort STEINHJERTET og gi oss et KJØDHJERTE!  Moses` gamle steintavler ble knust mot klippen, selv om det som stod skrevet på dem var aldri så mye Guds Ords sannheter. Det Gud var ute etter var ikke fordømmende rettroenhet, men myke hjertetavler som Han kunne skrive sin lov i. Ofte misbruker vi åndsfylte kristne Skriftens sannheter som knallharde steintavler vi slår andre i hodet med. Vi kan snakke om evangeliets mest hellige sannheter og fromme formaninger, alt mens vi kommuniserer forkastelse, forakt og respektløshet til de vi ønsker å nå. Ofte påfører vi hverandre mer åndelig skade og frustrasjon enn strengt tatt nødvendig og riktig.

Hva er viktigst?

En meddebattant fra en tråd jeg fulgte her på VD forleden, kom med et flott skriftsted fra 2Tim.2:23: "Men tåpelige diskusjoner som ingen lærer noe av, skal du avvise, for du vet at de skaper strid. En Herrens tjener må ikke ligge i strid, men være vennlig mot alle, dyktig til å undervise, villig til å tåle ondt, så han ydmykt viser til rette dem som sier imot." Et særdeles lærerikt og aktuelt ord for oss som kan ha en akk så menneskelig hang etter å ”vinne” debatter, men dessverre ofte på bekostning både av oss selv og av sårede mennesker som føler seg misforstått og forulempet. I verste fall kan jeg vinne en diskusjon, men tape en sjel. En annen meningsmotstander her på VD skrev et forløsende ord til meg på selveste 17.mai:  Unnskyld! Så enkelt, men så ærlig og virkningsfullt. Hva skjedde? Atmosfæren ble endret når ordene traff hjertebunnen – selv om vi fremdeles er uenige! Hva er viktigst? Å rope høyest og lengst i en debatt - eller formidle noe godt og verdifullt, aller helst nonverbalt, til andre mennesker? William Booth sa: ”Forkynn evangeliet – om nødvendig bruk ord!” Hvilke verdier og hva slags debattkultur ønsker vi egentlig å fremme?

Hvilken ånd er vi av?

Mitt poeng er absolutt ikke at vi heretter skal anføre oss munnbind, sette en strek over all debattblogging og klistre på oss en påtatt ”alt-er-ok-for-meg”-holdning i fromhetens navn. Mer enn noen gang før er det behov for folk som kan ta til orde for kristne grunnverdier og stå på barrikadene som uredde forkjempere for rettferdighet og sannhet. Men mer enn noen gang er det samtidig avgjørende viktig hvilken ånd vi formidler dette i. Da disiplene ved en anledning ville byde ild om å fare ned over noen av deres argeste meningsmotstandere, sa Jesus: Dere vet ikke hvilken ÅND dere er av! Den gode hensikt helliger ikke på noen måte middelet - eller ordbruken - når det kommer til stykket. Evnen til å prøve og skille mellom ånder er høyst påkrevet i våre dagers høyfrekvente mediesamfunn.

Kjære meddebattanter og -onkler: La oss smi våre hakker om til vingårdskniver! La oss som har oppdaget selveste hovedkilden til Aqua Vie In Persona, øse av denne. Skal vi ikke overraske både oss selv og andre ved heretter å la en ny ÅND få prege og dominere vår felles meddelelses-trang? Det burde vel strengt tatt ikke være for mye forlangt.

Gå til innlegget

Er du avhengig?

Publisert over 12 år siden

<!-- /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} p {margin-right:0cm; mso-margin-top-alt:auto; mso-margin-bottom-alt:auto; margin-left:0cm; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Rusavhengighet er ille.  Både den som ruser seg, pårørende, venner og kolleger blir alle påvirket i negativ retning av en som må ty til ulike former for sentralstimulerende stoffer for å mestre hverdagen.  Ære være edrueligheten; den gudgitte evnen til selv å ha kontroll over egne tanker, følelser og handlinger. 

Vi har imidlertid alle våre –oholismer og hang-ups her i livet.  Sannelig vandrer det ikke iblant oss mange trikotkledde treningsnarkomane, lettkledde sex-avhengige, overvektige gastronomer, popcorntyggende TV-slaver og filmfantaster, adrenalindopede pokerspillere og arbeidsnarkomane børsspekulanter, for bare å nevne noe.  Og da har jeg ikke tatt med alle karismatiske møteavhengige som jevnlig ernærer seg på litt overåndelig svermeri, fanatiske fotballsupportere og popidol-fans som gladelig valfarter land og strand, ligger utendørs i sovepose og betaler i dyre dommer for å få tak i billetter til orkesterplass for å skrike seg hese et par timer foran sine helter..

Noen laster må man da for Guds skyld få lov til å ha her i livet også. I hvert fall noe jeg opplever som meningsfylt og godt.  Noe som gir meg den sødmende følelsen av å bety noe, gi noe og få noe på samme tid.  Give and take.  Dagen er ikke helt den samme uten. 

Den aller siste slangen i paradiset er nettavhengigheten.  Den snikende tidstyven som igangsetter høyst vanedannende, hormonelle prosesser i hjernebarken.  Det skapte, kunstige behovet for å MÅTTE være tilgjengelig, online hele døgnet.  Som får meg til å tro at jeg bare MÅ svare på hver bidige henvendelse, hver j.. mail og hvert eneste lille leserinnlegg som måtte poppe opp på bloggeforumet.  En ting er at jeg fra før av kaster meg over hver eneste SMS som piper fra den lille dingsen jeg bærer stolt i beltet fra morgen til kveld.  En sak for seg er at jeg bare MÅ surfe innom alle mine faste nettsteder en siste gang før lysene slokkes. En annen ting er når bloggomanien gir meg så kraftige abstinenser at jeg etter bare et par timer bare MÅ besvare siste kommentarinnlegg.  Og det helst FØR noen andre rekker å komme til orde.  Jeg kan da ikke svikte alle mine cyber-venner og meddebattanter og –onkler, som i åndeløs spenning og i ulike fora venter på siste nytt fra min orakel-laptop..  Ja, mange tungt hektede cyber-freaks synes å være så til overmål engasjerte at de i mangel av eventuelle synspunkter fra andre, ikke går av veien for endog å kommentere sine EGNE innlegg et par-tre ganger på rad!

Her om dagen bekjente en annen Verdi-debattant sin horrible nett-avhengighet med følgende gripende kommentar:  ”Jeg har 550 venner på Facebook og tjenesten har revolusjonert mitt forhold til nye og gamle bekjente. Jeg kan følge dem daglig, få vite hva de gjør, kommunisere med dem, dele deres sorger og gleder. Twitter åpnet likevel en helt ny verden for meg når det gjelder "å være på nett" med hva som skjer. Jeg følger ca. 100 personer, organisasjoner og nyhetskanaler på Twitter. Disse er alle mulige fra Bono, Jens Stoltenberg og NTB til Klassekampen, NY Times og lovsangslederen Tim Hughes. Jeg følger også en del sentrale journalister og bloggere i Norge. Hele døgnet tikker det inn oppdateringer som gjør at jeg følger samfunnsutviklingen i Norge og verden på en helt ny måte. Gjennom å bruke den geniale applikasjonen Tweet Deck kan jeg få opp  statusoppdateringer fra Twitter og Facebook samtidig. Twitter har wiret meg på informasjonsflyten på en helt revolusjonerende måte, og jeg beholder samtidig trøkket på Facebook der jeg har det meste av mitt sosiale nettverk samlet. Hvis vi som kristne vil være aktive medspillere i samfunnet, MÅ vi være tilstede på kanaler som dette!”

Nettavhengighet sitter mellom ørene. Tiden stopper når jeg andektig flykter inn i mitt Cyberspace-univers med firkanta øyne på stilker og tunga rett i munnen.  Arbeidet får bare vente. Får ikke hjelpe om kaffen blir kald og sulten skriker. Det får heller våge seg å miste bussen eller komme litt for sent til møtet. Skrivekløen brenner i fingrene og eksponeringstrangen gjør mitt lille nettinnlegg til det viktigste her på jord akkurat nå.  Rutinert fikler jeg febrilsk for å få tak i mobilen som tuter og hyler da-da-ding-ding-daaa., før jeg omstemmer meg og lar den ringe ut. Kan ikke la den rive meg ut av min lille nett-transe. 

Er det mulig at den høyfrekvente verdi-bloggingen har kommet noe ut av proporsjoner?  Kan det være at det faktisk finnes langt viktigere ting å foreta seg, enn å henge over tastaturet og løse verdensproblemer i tide og utide?  Kan det være at både verden og jeg trenger en aldri så liten velfortjent pause?

Gå til innlegget

Debatt-starter eller debattleder?

Publisert over 12 år siden

Espen Utaker tituleres som "debattleder" her på VLs Verdidebatt.  En utvilsomt krevende oppgave. Til nå har debattlederen dratt igang hele 25 diskusjoner omkring ulike utvalgte emner.  Noen med stor deltakelse og høyfrekvent engasjement, andre mer lavmælt og monolog-preget. 

Felles for disse er at debattlederen har tatt et initiativ og ofte med et utfordrende spørsmål invitert bloggere til å si sin mening. Men deretter har den godeste debattlederen så godt som uteblitt fra øvrige kommentarer senere i diskusjonen.  Dette til tross for at spørsmål som gjelder startinnlegget har blitt rettet til Utaker, men ikke blitt besvart.

Et spørsmål jeg personlig sitter med, er om "debatt-starter" ikke er en mer dekkende arbeidstittel på Utakers engasjement? Jeg forstår utmerket godt at ting må få gå seg til litt i starten. Jeg forstår også dersom Utaker ikke ønsker å forplikte seg til å besvare alskens spørsmål fra kreti og pleti som måtte blogge i vei her på kanalen.  Men slik jeg oppfatter situasjonen så langt er det muligens ikke en brysom problemstilling.  I så tilfelle må det å starte nye debattemner daglig være å be om problemer..

Av en debattleder må det ut ifra stillingsbeskrivelsen kunne forventes at han også selv til en viss grad engasjerer seg videre i debatten.  Selvsagt finnes det nok av taletrengte med svart belte i blogging som bringer debatten videre.  Men i hvert fall påregnes det at han følger med nyinnkomne innlegg og svarer på eventuelle henvendelser når disse måtte komme.  Enkelte har nemlig behov for å motta et aldri så lite livstegn på om man har blitt hørt og tatt seriøst. Ellers kan motivasjonsgraden lett synke drastisk..

Har Debattlederen så til de grader hendene fulle med å lansere nye debattemner, at man har ikke før tent på et sted før det brenner på det neste?  I så fall bør man kanskje begrense volumet noe til fordel for litt oppfølging av det man allerede har satt igang?  I motsatt fall kan det bli vel mye skrik, men lite ull..

Ellers takk for et ellers interessant og variert forum!

Gå til innlegget

Pinsekarismatisk sakramentalisme?

Publisert over 12 år siden

<!-- /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} a:link, span.MsoHyperlink {color:blue; text-decoration:underline; text-underline:single;} a:visited, span.MsoHyperlinkFollowed {color:purple; text-decoration:underline; text-underline:single;} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} --> Kjære blogg-surfere.  En siste digresjon fra meg rundt dette temaet: 

Tro for all del ikke at det bare er de mer tradisjonelt høykirkelige kretser som hykler i vei med sin sakramentalisme og saliggjørende tidebønner.  Også pinsekarismatikere har utviklet flere høyst tvilsomme særegenheter som kan assosieres med sakramentalisme.  Liturgismen og ritualismen fra de historiske kirkesamfunnene har for lengst innhentet nye menigheters indre gudstjenesteliv. Det er på høy tid å ta et oppgjør med dette i egne rekker.

Jeg tenker da f.eks. på ”Synderens bønn”, som i vår moderne tid blir praktisert som saliggjørende fellesbønn for de som søker forbønn og frelse i vekkelsesmøter og kampanjer.  ”Synderens bønn” er jo vakker, bibelsk og fin. Men alle pene bønner til tross: Det er BARE GUD som kan frelse og føde et menneske på nytt!  Og gjenfødelsens under er et fullstendig bibelsk kriterium for å kunne bekjenne seg som ”frelst”. Jeg kan derfor aldri fortelle et annet menneske:  Nå har du blitt frelst!  Det kan bare den Hellige Ånd vitne om for det enkelte menneske selv (Rom.8:16). Hvor velmenende man enn er, kan til og med synderens bønn faktisk bli en falsk erstatning for den virkelige, frelsende troen som føder på ny til et levende håp.  Eller hvordan skal vi ellers forklare at gjennomsnittlig over 90% av de som blir ”frelst” gjennom evangeliske kampanjer, blir frafalne?  Over to tredjedeler av USAs befolkning i dag hevder å ha bedt ”synderens bønn”.  Likevel er det reelle tallet kristne kanskje bare en brøkdel.  Kan det være en sammenheng? 

Her er en meget tankevekkende YouTube-link som anbefales varmt som historisk grunnlag og innsikt i dette fenomenet: http://www.youtube.com/watch?v=2oi5PR96Efs&feature=channel

Det er ganske utrolig hvilken naivitet som utspiller seg i kristne kretser når det gjelder dette.  Å be et ferdigprodusert formular har aldri frelst noen.  Selvsagt - Gud ser alltid til et oppriktig hjerte og hører deres bønn.  Men all erfaring viser at det kreves mer enn å rusle fram på en innbydelse i et møte, gjenta en lettvint bønn etter predikanten for deretter å få beskjeden:  Gratulerer, nå er du frelst!  Velkommen inn i Guds rike.  Statistisk sett regner man (Billy Graham Association) med at rundt 2 prosent av de som har bedt slike frelsesbønner, uten samtidig oppfølging, opplevde noe der og da og er bevart som kristne i dag.  Det overveldende flertall er avhengige av tett kontakt og oppfølging av venner, menighet og veiledere.  Det er derfor en bedragersk ansvarsfraskrivelse å referere til at f. Eks.”100 ble frelst” i et møte der 100 rakk opp hendene, eller kom fram på innbydelsen.  Hvor frelst ble de egentlig? Hvor har det forresten blitt av søkingen?  Gråten?  Tiden til samtale og veiledning?  Har vi gjort våre vekkelsesmøter til kjappe fastfood-drive-ins der ”effektivitet” er viktigere enn kvaliteten og den bevisste, helhjertede overgivelsen?  Er det noe vi har forsert og glemt?  Gud sier: Jeg vil ikke ha dine bønner – jeg vil ha ditt hjerte!

Et annet eksempel er ”salveduken”.  Skikken med å salve et lite tøystykke med olje, be over det for deretter å sende det til den syke er for lengst innlemmet i god, gammeldags pinseteologi.  Dette skriver seg fra Apostlenes gjerninger, der det står at de tok tøystykker og arbeidsklær som Paulus hadde jobbet og svettet i som teltmaker, og la på de syke.  De onde ånder for ut av dem, og sykdommene forlot dem (Apgj.19:12). 

Mange kan vitne om seg selv eller andre som har opplevd Guds mirakuløse inngripen ved å ha mottatt en salveduk.  Jeg tror på den Hellige Ånds overførbare salvelse gjennom fysiske medier, på samme måte som håndspåleggelse.  Men det forekommer meg at noe av årsaken til at det tilsynelatende skjer så lite under i våre mer hjemlige trakter ved disse ”metodene”, er at troen og energinivået er heller lavt i utgangspunktet. Som en amerikaner sa engang: Empty hands on empty heads!  Kan det være en avgjørende sammenheng mellom kraften tilstede hos de som ber og de synlige resultatene?  Jeg vet ikke alt, og skal heller ikke begi meg ut på høytsvevende forklaringer på ting som er skjult for oss.  Jeg vil bare peke på faren som ligger i hvor lett det kan gå inflasjon i bruken av disse pinsekarismatiske ”sakramentene”, fordi de så lett kan bli offer for rutinepreget, kraftløs overfladiskhet.

Igjen er det bare èn ting som virkelig holder:  TRO og bønn fra hjertets innerste.  Gud er selvsagt ubegrenset og kan gjøre de mest utrolige ting der man kanskje minst hadde forventet det.  Men når tidebønner, ferdigskrevne liturgier og formularer erstatter et trosdynamisk og levende kristenliv, er det all grunn til å rope varsko. 

I vår heller vekkelsesfattige del av verden er det lett å bli en kokt hummer åndelig talt.  Hummeren merker ikke at vannet gradvis blir varmere, og ender sitt liv smertefritt og godt i gryta.  Må Gud hjelpe oss alle til ikke å havne der!

Gå til innlegget

Om synsing og sterke meninger..

Publisert over 12 år siden

<!-- /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Vi kristne prater mye.  Kanskje til tider litt for mye?  I hvert fall i all offentlighet.

Det synses, blogges og debatteres i vei som aldri før i historien. Også i kristenmediene.

Om soakingens inntogsmarsj i Norge. Om hvorvidt Åleskjærs nådereformasjon var fra himmelen eller ei, eller siste nytt om dyneløftet inn i biskop Baaslands privatøkonomi. 

Ikke før har vi nesten glemt Snåsamannens helbredelsesvirksomhet og fnyst av prinsesse Märta Louises åndelighet, før synsekoret hyler videre over nye emner i beste (verste?) Se&Hør-assosierte stil.  Om Jan Aage Torps demonutdrivelser og den pedofile Brasil-misjonærens eskapader. Om hijab og homofile i menighetene. Om Hanvold og halleluja-TVs regnskaper og pressestøtten til Norge I dag. 

Og så videre. Bla,bla,bla…

Noen saker i media så vel som her på bloggen er selvsagt viktige og legitime.  Andre kan lett virke mer oppkonstruerte og overdimensjonerte enn det strengt tatt er grunn til.  Det skapes ofte stormer i vannglass, og spurver beskytes flittig med kanoner.

De kristne avisene i vårt akk så demokratiske fedreland kommer ofte i et dilemma når det gjelder dette. Medienes misjon består nettopp i å kommentere, kommunisere og formidle nyheter, meninger og skildringer av personer og virksomheter. Det trenger folket, og derfor er det også generelt sett et behov tross alt for stoffet som daglig og ukentlig formidles til oss gjennom spaltekilometerne. Det å ha meninger og gi uttrykk for dem er både sunt og viktig.

Derfor er det langt fra noe kristent fromhetsideal å gi hverandre munnkurv og forholde seg mest mulig taus og passiv til alle slags problemstillinger.  Som kristne har vi vår fulle rett til å stille spørsmål om ting vi ser og hører i samfunnet så vel som fra prekestolen. Ja, vi har faktisk en plikt på oss til å ta bladet fra munnen og forkynne det som er rett og sant.  Vi skal prøve åndene og være på vakt, samtidig som vi gleder oss over det Gud gjør og omtaler dette med positiv entusiasme.  Vår felles medfødte evne til å erkjenne, vurdere og reflektere er gudgitt og betydningsfull.  Men den må utvikles og forvaltes med visdom og skjønnsomhet.

Det er ganske besynderlig hvor raskt ute det religiøse ”ånds-politiet” i Norge ofte er med karakterboka, for å avsi sine velkvalifiserte skrivebordsdommer og kommentarer over diverse åndelige utskudd og fenomener som til enhver tid måtte røre seg i terrenget.  Dette skjer på avisenes debattblogger og lederartikler, så vel som fra prekestolen og over kaffekoppen.  Fokus virker så altfor ofte å være alt som IKKE fungerte som det skulle, det som IKKE var bra i det som ble sagt, det som IKKE burde vært gjort, osv. 

Det er en generell, lei tendens hos oss mennesker til å trekke oppmerksomheten mot det negative.  Ikke uten grunn er ulykker, konkurser og tragedier langt oftere førstesideoppslag i tabloidpressen enn gladmeldinger om det som lyktes og gikk godt.  Vi kristne er dessverre langt fra noe unntak fra dette.  Det virker iblant som om behovet for å advare mot og se farer ved, være skeptisk overfor, distansere seg ifra og ta avstand fra, er større i Norge enn andre steder i verden.  Farer lurer under hver en busk, og det blogges og synses i hundre så snart noen roper ”Ulv!”

For eksempel hadde salige trosfader Kenneth E.Hagin knapt nok gått i graven før noen fant det opportunt å påpeke alle mer eller mindre vellykkede, norske forsøk på å implementere hans forkynnelse her på berget.  Hvor ille Toronto-folkets lære skal ha fart med oss stakkars norske kristne.  Og selvsagt må man ha lov til å spørre seg i hvor stor grad Rodney Howard-Brownes forkynnelse overhodet har ført noe godt med seg for oss kalde nordboere? 

Selvsagt kan man være enig eller uenig, begeistret eller opprørt over herlighetsteologenes lære, om TV-predikanter eller andre som av ulike grunner havner i medienes søkelys. 

Noen med buksene nede, andre på mer anstendig vis.

Men da må det også være lov til å spørre alle selvgestaltede sjefssynsere med svart belte i bloggdebattering:  Hvor mye har de selv bidratt til at mennesker skal bli frelst? 

Hvor mange har de helbredet eller satt fri gjennom sitt liv og tjeneste?  Hvor mange menigheter og virksomheter har de startet?  Har de selv skrevet bøker og laget TV-programmer? Hvor mye tegn og under skjer i menneskers liv ved deres forkynnelse? Og sist men ikke minst:  Hvor plettfrie og perfekte er de egentlig selv?

Dessverre er det svært ofte de som har minst å vise til som roper høyest og har flest meninger om Herrens mange omstridte tjenere.

Som min tidligere pastor så ofte sa:  Det er bedre å la folk tro at du er dum, enn å åpne munnen og fjerne enhver tvil!

Bloggsamfunnet og det kommersielle mediesirkuset innbyr oss alle til sosialpornografisk ekshibisjonisme.  Derfor bør også enkelte med respekt å melde, beskyttes mot seg selv.

Kanskje vi i stedet skal hjelpe hverandre litt til det?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere