Per Søetorp

Alder: 63
  RSS

Om Per

Musikkprodusent og pinsepredikant emeritus.
Utdannet helsefagarbeider og Medierådgiver BI.
Jobber som tiltakskonsulent og miljøterapeut i psykiatrien.
www.persoetorp.blogspot.com

Følgere

De 99 og den ene

Publisert over 5 år siden

Vi er visst blitt så forbasket gode på Jesus, på teologi, på spektakulær karismatikk, kirkehistorie og menighetsvekst. Men så tilsvarende dritdårlige på å møte frittalende enkeltmennesker med empati og respekt.

Etter å ha lest tilsvarene fra de pinsekarismatiske menighetslederne som i de siste ukene på ulike måter og parallellt har vært i medias søkelys, er det et par fellestrekk hos disse som har slått meg med forundring og tristhet:

Begge pastorene Torp og Christiansen har, hver på sin måte, uttrykt overfor sine kritikere at det er «leit at man opplever det slik». «Leit» at man har lidt åndelig skibbrudd, «leit» at man har opplevd seg misbrukt, og så videre. En slags halvhjertet beklagelse parallellt med en dårlig skjult forsvarstale med den velkjente argumentasjonen «vi er jo ikke fullkomne». Assosiasjonene går til Valla/Yssen-saken som verserte for 10 år tilbake: «Dersom jeg har såret noen, beklager jeg selvsagt det!»

I tillegg sås det indirekte tvil om kritikernes journalistiske motiver, at man angivelig skal være ute etter å «ta» organisasjonen i bitterhet over det man mener å ha blitt utsatt for, men som man jo egentlig bare har seg selv å takke for. I enkelte tilfeller er det også dem som mener at dette er en antikristelig agenda og iscenesatt svertekampanje der den onde selv står bak og trekker i trådene. Man åndeliggjør, man mistenkeliggjør og går i forsvarsposisjon. Samtidig hevder man – med rette – at det jo tross alt finnes så mange andre «positive» historier fra mennesker som har en annen versjon og opplevelse av saken, som har blitt velsignet med gode liv og ditto menighetstilhørlighet. Derfor blir det jo feil å gi så mye dyrebar tid og oppmerksomhet til disse plagsomme bråkebøttene, som attpåtil våger å foreta sin skittentøyvask i riksmedia. Hvorfor kan man ikke heller bare holde kjeft og la fortid være fortid? Vi må jo tenke fremover. Pliktene kaller.

Mitt tankekors i denne debatten som jeg tenke å avgrense mitt lille bidrag til her, gjelder følgende:

Hva mente Jesus selv var det rette å gjøre i en situasjon der en hyrde hadde 100 sauer, hvorav EN stakk av fra veien? Han hadde jo tross alt 99 prosent av flokken igjen, mer enn nok til å brødfø både seg selv og sine med. Han hadde fremdeles mye å være stolt av: En solid flokk med flotte lam som kunne bekrefte hans posisjon og troverdighet som storbonde. Kunne han da ikke bare si: Man må jo regne med litt svinn. Det er vel ingen som forventer at en sauebonde skal ha øyne i nakken heller, og følge med på alt som skjer? Det får da være grenser for å ta ansvar for andres liv også, kunne han saktens si med lojal oppbacking fra sine andre hyrdekolleger. Uff ja, det hadde vært greit å være hyrde, hadde det ikke vært for enkelte av disse idiotiske fårene. En fra eller til, pytt pytt..

Men Den Gode Hyrde himself hadde tydeligvis en helt annen holdning til problemstillingen. En bibeloversettelse av Lukas kapittel 15 sier:

«Da forklarte Jesus sine motiver ved å fortelle et bilde. Han sa: 4”Om noen av dere har 100 sauer og plutselig oppdager at han mangler en av dem, vil han ikke da forlate de 99 andre i ødemarken og lete etter den som er forsvunnet til han finner den? 5Jo, og når han finner den, blir han glad og bærer sauen hjem på skuldrene sine. 6Etterpå samler han vennene og naboene sine for at de også kan glede seg over at han har funnet igjen sauen han hadde mistet.»

Det som forundrer meg, er hvor tilsynelatende lett enkelte kristenledere tar på det å miste et av sine får. Det er liksom enda viktigere å vinne verden der ute og å bevare sitt teologiske image og prestisjefylte tjenestestatus, enn det er å bruke mer tid på den ene sauen som står der i villmarken og breker om hvordan man ikke lenger taklet livet i saueflokken. Evangeliet må jo stadig videre til de mange andre der ute. Tiden er kort. Men samtidig som man ønsker de nye fårene velkommen inn hoveddøren, lukker man istedet øyne og øre for det faktum at flere og flere faktisk finner veien ut bakdøra. Og noen breker høyere enn andre..

Jada, vi er blitt så forbasket gode på Jesus, på teologi, på spektakulær karismatikk, kirkehistorie og menighetsvekst. Men så tilsvarende dritdårlige på å møte frittalende enkeltmennesker med empati og respekt.  Jeg forstår at det kan være utfordrende og vanskelig å føle seg truet på sin åndelige troverdighet.  Men der man hadde trengt å bli lyttet til med forståelse, får man ikke sjelden heller en dose apologetisk retorikk og profesjonell kristelig unnvikelsesargumentasjon.  Hvorfor?

Hvor ble det av hyrderøsten som ifølge Overhyrden selv alltid ville bli gjenkjent av de bortkomne fårene? Hvor vanskelig er det egentlig å legge seg flat og imøtekomme de brekende sauene med en uforbeholden beklagelse: Jeg så deg visst ikke. Jeg hørte deg ikke i kakafonien av saueglam. Men du hører hjemme her hos meg. Du er elsket, du er viktig og du er savnet. Derfor forlater jeg de 99 andre en stund, for å hjelpe deg tilbake. Og om du fremdeles ikke vil, så skal du ihvertfall vite at du fremdeles er minst like dyrebar og verdifull for meg som alle de hvite fårene som breker unisont innenfor fårekveens trygge gjerder.

Les også Innenfor men utafor?

Gå til innlegget

Salmesang til besvær

Publisert rundt 6 år siden

Så har det skjedd igjen: Kristen-Norge fornekter seg ikke og driter på draget.

Sangerinnen Solveig Slettahjell har blitt resolutt tatt av plakaten fra NLMs storstevne i sommer, der hun opprinnelig var invitert til å ha en konsert. Årsak: Hun har bidratt som en av 13 artister på en musikkproduksjon til støtte for Åpen Kirkegruppe, som fronter en aksjon for homofiles rettigheter. Plata har ikke engang rukket å komme ut, men lanseres først i september sammen med en releasekonsert i kulturkirken Jakob. Men det hjelper jo seff ikke. Patriarkatet har talt, og dommen har falt. Nyheten smalt ned som en bombe lørdag – ikke bare i kristen-media, men på selveste NRK Nyhetene i beste sendetid. Som en slags før-ferien-kuriositet, til hoderystende «uff-ja-er-det-ikke-typisk-kristne»-kommentarer rundt i de hundretusener av norske hjem. Pinlig og flaut. Etterfulgt av værvarselet, som også var nesten like nedslående..

NLM på sin side «beklager» retorisk korrekt og påstår at den kristne sangerinnen med dette skal ha «..satt seg selv i en posisjon som ikke er forenlig med den planlagte deltakelsen på generalforsamlingen». Dermed avlyste arrangørene likesågodt hele konserten, nærmest som en force majeure.Hjorden må da beskyttes for slikt. Ihvertfall de mange tusen giverne vi tross alt er avhengige av. Legfolket har jo ikke vett nok til å tenke sjæl..

Hvilken posisjon har så NLM satt seg selv i med et slikt selektivt meningsdiktatur? Jo, en posisjon der de tydelig og klart demonstrerer for all verden at keiseren er naken og taler med to tunger: På den ene siden hevder de å «...leve godt med en viss uenighet om ulike tema». På den annen side – og i samme åndedrag – slår de seg selv på munnen ved å si: «Men siden vi mener at en kristen kirke tydelig må fastholde at ekteskapet er en ordning mellom en mann og en kvinne, blir det vanskelig...»

Akkurat. Så mye for den takhøyden. Så til de grader utrygge på eget ståsted og fattige på raushet for annerledes tenkende, at slike bare ikke kan inkluderes. Nei, de må selvsagt ekskluderes. Kanselleres. Utfryses. Risikoen er for høy. Her må det markeres behørig avstand. Behøver man virkelig ha teologisk embetseksamen for å skjønne at slike holdninger ikke harmonerer særlig bra med kjærlighetens ånd? Hvem er det egentlig her som setter seg selv utenfor?

Solveig skulle faktisk ikke preke. Hun skulle bare gjøre det hun elsker og er så inderlig god på: Fremføre vakre, klassiske bedehussanger fra sin siste CD «Arven», som tydeligvis også matcher innholdsmessig svært godt med NLMs profil. Dette er salmeplaten Solveig har gått med under huden hele livet. Albumet heter Arven fordi det er nettopp det denne musikken representerer: hennes musikalske arv. Hennes foreldre, besteforeldre, brødre, onkler og tanter - samt Solveig selv - har sunget sangene i familiekor, ungdomskor, vokaltrioer, vokalkvartetter og solo. Det var med disse salmene Slettahjell ble en sanger og fant sitt musikalske ståsted for første gang. – Kirken lærte meg at vi alle er barn av nåden, og jeg hadde trodd og håpet at vi kunne være sammen og dele nådefellesskapet gjennom salmene vi ville synge under generalforsamlingen på Randaberg, sier hun.

Men det er altså ikke nok. Nå må hun betale prisen for å ha sunget på feil sted for feil sak og for feil folk. Spedalsk. Veid og funnet for lett. Tygd og spytta ut igjen av den kristenkonservativt korrekte, bibeltro eliten. Hun hadde gledet seg til å komme til sine egne. Men hennes egne ville ikke ta imot henne. Stygt, hardt og brutalt.

Et bakerfirma i Oregon, USA ble for et par år siden ilagt en bot på 135 000 dollar for å ha nektet å levere kaker som var bestilt til et homobryllup. Årsak: De kristne bakerne mente at kunden ikke hadde et «bibelsk syn» på ekteskapet. Kaka ville derfor åpenbart ikke smake så godt som den hadde gjort dersom vielsen stod mellom en mann og en kvinne...

«O Jesus åpne du mitt øye at jeg får se hvor rik jeg er» - klinger tydeligvis heller ikke så godt i ørene på NLMs stevnedeltakere, som den ville gjort dersom Solveig bare ikke hadde sagt så høyt det hun mente: At evangeliet gjelder for absolutt alle, slik de er. For homser og lesber, prest og legmann. Ingen forskjell. Hun var troskyldig naiv, og presumptivt regnet hun sikkert tillitsfullt med at det var kunstnerisk takhøyde og ytringsfrihet nok hos hennes kristne oppdragsgivere til å heve seg over meningsforskjeller og konsentrere seg om det sentrale. Det vi tross alt har felles. Der skulle hun ta grundig feil.

Som en trøst er hun imidlertid i svært godt selskap. Som kjent ble Hovedpersonen selv for to årtusener siden erklært fredløs, fordi Han menget seg med prostituerte og tvilsomme skurker og ikke tok offentlig avstand fra deres syndige ferd. Det skulle koste Ham dyrt. Datidens teologiske ekspertise var mer opptatt av å tviholde på konsensus enn av å se hva som var viktigst: Loven eller enkeltmennesket. De «beklaget» seg sikkert også at de måtte ty til så sterke virkemidler for å markere sitt revir på Guds vegne. Ikke for å fordømme, selvsagt. Kom gjerne som du er – men bli som oss. Syng gjerne «Slik som eg var», men ikke «Slik som eg er»...

En gang før århundreskiftet levde jeg fortsatt i den lykksalige tro at det var ytringsfrihet i den kristne pressen. Frimodig sendte jeg derfor inn et leserinnlegg til Vårt Land, der jeg våget å stille noen utfordrende spørsmål om hva Bibelen lærer om alkohol. Jeg våget til og med å være litt personlig og sa at jeg likte å ta meg et glass vin til maten. Et par dager senere våknet jeg uforvarende opp til krigstyper i den kristelige avisen Magazinet, der den totalavholdende redaktøren fant det for godt å tapetsere forsida si med den fryktelige nyheten om at en kjent lovsangsleder nå nærmest skal ha anbefalt andre kristne å ruse seg. Med mine kontroversielle meninger var jeg nå blitt en trussel mot alle svake sjeler og hadde sveket mine egne. Samtidig hadde jeg ødelagt for meg selv ved å åpne munnen og hadde derfor bare meg selv å takke. You have the right to remain silent. Everything you say can and will be used against you...

Jeg var knust. Noen måneder etterpå begynte kanselleringene å komme. Utsettelser av møtekampanjer og oppdrag uten begrunnelse. Noen oppdragsgivere kom aldri tilbake, uvisst hvorfor... Takk, men nei takk og Gud velsigne deg. Årevis i etterkant har jeg møtt megetsigende skulende blikk, blitt unngått og forbigått med øredøvende stillhet og sakte men sikkert plassert på utsiden av det gode selskap. Eller kanskje var det ikke så godt som jeg hadde trodd likevel?

Uten sammenligning forøvrig har jeg derfor stor sympati for Solveig Slettahjell, som ikke på noen måte har gjort seg fortjent til en slik behandling av det kristelige kalifatet. Takhøyden for perifere meningsforskjeller er tross alt langt større i mange profane og sekulære organisasjoner enn det som oppvises her. Samtidig har jo KKV og Åpen Folkekirke gjennom dette fått masse utilsiktet gratisreklame. Høyst sannsynlig gjør NLM her både seg selv og sine egne en bjørnetjeneste de godt kunne ha klart seg foruten. Ikke særlig tillitvekkende reklame heller akkurat, dersom man virkelig mener alvor med alt snakket om å stå sammen og nå ut til folket med nådens glade budskap i det Herrens år 2015. Men lykke til.

Gå til innlegget

Historieløst om lovsang

Publisert over 6 år siden

Kanskje skulle man være litt mer varsom med å utrope noe som «ledende» eller «historisk» i moderne kristen sammenheng, dersom man ikke anerkjenner sine historiske røtter bedre enn som så?

I et Vårt Land-oppslag 26.mai blander journalistveteranen Olav Solvang et intervju med Bjørn Aslaksen sammen med såkalte «fakta» om norsk lovsang. I en egen «fakta-boks» påstås det blant annet følgende: «Moderne lovsang startet med de amerikanske Praise-utgivelsene midt på 1970-tallet». Ifølge Solvang skal lovsangs-bølgen så ha truffet Norge en gang «midt på 1990-tallet», og navn på "kjente lovsangsledere" knapt noen har hørt om publiseres, samtidig som langt mer velrennomerte navn utelates. Slike feilaktige, overfladiske og historieløse påstander provoserer meg og kan ikke stå uimotsagt.

Allerede som ungdom på tidlig 1970-tall husker jeg ennå hvordan jeg sang i ånden sammen med hundrevis av andre under de store gospelkveldene i Trefoldighetskirken i Oslo. Hvordan Olav Solvang definerer «moderne lovsang» vites ikke, men dersom det kan karakteriseres som en lovprisning og tilbedelse til Gud gjennom enkle refrenger der forsamlingen løftet hender og har oppmerksomheten rettet oppover, var dette forlengst en realitet i Norge allerede på den tiden. Det samme skjedde i Oasebevegelsen bare få år senere, og da jeg gikk misjonsskolen i Sarons Dal i 1978-79 ledet jeg lovsang i flere av Aril Edvardsens møter rundt om i landet.  "Lovsangsbølgen" var allerede da et faktum i Norge, altså 15 år før den overhodet ble registrert av Vårt Lands journalist.

Den personen som kanskje har betydd mest for pionering av norsk lovsang gjennom tre årtier, Thorbjørn Baksvær, nevnes ikke engang på VLs liste over «kjente lovsangsledere». Allerede på tidlig 1980-tall reiste han og kona Wenche rundt og ledet lovsang på konferanser og stevner. Samtidig komponerte de kjente lovsanger som ble sunget overalt og er «slagere» i norsk lovsang den dag i dag. Jonnie Slottheden ble Oslo Kristne Senters første lovsangsleder allerede i 1986, og ga ut flere plater som solgte i titusenvis. Han nevnes merkelig nok heller ikke i «faktaboksen», selv om hans sanger og lovsangstjeneste må betegnes som banebrytende i Skandinavia. Det gjør derimot flere mer eller mindre kjente navn som knapt var født på den tiden lovsangen ble «innført» her til lands for over 30 år tilbake.

Selv var jeg med på OKS` første lovsangsutgivelse i 1987, og utga min første lovsangsplate to år senere. Da var «den moderne lovsangen» med band på plattformen og tekster på storskjerm forlengst etablert som musikalsk uttrykksform i våre møter og gudstjenester. I 1992 ga vi forøvrig ut en CD i serien «Worshipping Churches» på Kingsway Music, der norsk lovsang for første gang ble publisert internasjonalt med egenproduserte låter på det engelsktalende markedet. Så innflytelsen gikk faktisk også andre veien – fra Norge til det store utland. Tidligere samme år utkom også «LIVE!CampMeeting»-plata fra stormøtene i Oslo Spektrum, som solgte i over 25.000 eksemplarer.

At de amerikanske «Praise»-utgivelsene midt på 70-tallet skal ha æren for å ha vært «starten på moderne lovsang», er i beste fall historieløst. For det første var Jesus Movement og den karismatiske fornyelsen forlengst i gang på slutten av 1960-tallet, med «moderne» lovsang og tilbedelse som et av varemerkene. For det andre var svensk lovsang allerede igang i forsamlingene på den tiden, og lovsangsledere som Pelle Karlsson og Ylva Eggehorn var pionerer med sine kor og sanger som skulle få større innflytelse på utviklingen av norsk lovsang enn USA gjorde. Livets Ord i Uppsala var en realitet allerede i 1983, og fikk med sin karakteristiske uptempo-stil bety masse for skandinavisk lovsang lenge før 1990-tallet så dagens lys. Kronologien i VLs oppslag er i det hele tatt ganske ugjenkjennbar for meg som faktisk har fulgt utviklingen og selv vært en del av norsk lovsangsproduksjon i 35 år. Samtidig er det misvisende at Hillsong Australia nevnes før USA som «sterkt innflytende» på norsk lovsang. De amerikanske Hosanna!-utgivelsene med Koinonia-musikerne og diverse lovsangsledere gjorde riktignok suksess også her til lands, men dette var flere år før Darlene Zchech gjorde Hillsong-lovsangen til allemannseie senere på 1990-tallet.

Et annet faktum er imidlertid at kommersiell amerikansk platebransje, spesielt ved selskapet Word, gjorde en masseindustri av "Praise & Worship"-sjangeren på 1990-tallet.  Salgsmessig er det klart at dette dominerte overlegent internasjonalt og ble bokstavelig talt toneangivende innen moderne lovsang.  Men at disse utgivelsene skal ha vært så avgjørende for norsk lovsang, er jeg i motsetning til Solvang sterkt i tvil om. Da mener jeg at Skandinavias faktisk har hatt sine egne eksponenter for lovsangsmusikk som mer enn noe annet har formet vår egen kultur og uttrykksform. Dette kommer lite til uttrykk i Vårt Lands oppslag, bortsett fra en setning om at «...særlig Impuls i Stavanger og Ungfila Live i Filadelfiamenigheten i Oslo ble ledende innen norsk lovsang». Her gjør VLs journalist et gedigent kvantesprang og hopper elegant over 10-15 år av norsk historie, en tid da lovsangen faktisk vokste og utviklet seg masse både på platemarkedet såvel som i kirker og bedehus. Hvor man får det fra at de to nevnte menigheter plutselig skal ha blitt «ledende innen norsk lovsang», vites ikke. Kanskje måles dette ut ifra antall solgte skiver, Facebook-likes, Itunes-nedlastinger eller plass på VG-lista?

Uansett oppleves det som et ganske skjevt og fortegnet bilde å utpeke to relativt unge lovsangsmiljøer som «ledende», når disse faktisk bygger på et historisk og kulturelt grunnlag som har vært dyrket fram i mange andre sammenhenger gjennom flere årtier. Dette vil sikkert både David Andre i Filadelfia og IMIs lovsangsleder være enige med meg i. Ikke desto mindre ble en nylig avholdt lovsangskonferanse i Filadelfia tidligere denne våren betegnet av kristne medier som «historisk». Dette fordi de skal ha samlet over 600 påmeldte fra hele landet til en tverrkirkelig lovsangskonferanse. Det føles mildt sagt noe underlig for meg som allerede i 1991, hele 24 år tidligere, arrangerte en lovsangskonferanse i OKS med godt over tusen deltakere fra hele Skandinavia. Det samme gjentok seg forøvrig flere ganger utover hele 1990-tallet.

Kanskje skulle man være litt mer varsom med å utrope noe som «ledende» eller «historisk» i moderne kristen sammenheng, dersom man ikke kjenner eller anerkjenner sine historiske røtter bedre enn som så?  Dette sier jeg ikke for å påberope meg selv eller andre noen form for ære, men rett skal være rett: «Moderne lovsang» er kanskje ikke fullt så nymoderne som man skal ha det til...

Per Søetorp, tidl. lovsangsleder Oslo Kristne Senter

Gå til innlegget

Alt dette andre i tillegg..

Publisert rundt 7 år siden

Dersom det å tro bare var såre enkelt, hvor tok så enkelheten i evangeliet veien?

Som få andre har den eminente trubaduren og komikeren Øystein Sunde hatt en særegen evne til å treffe den berømt spiker`n på hue i saker som vanlige folk kjenner seg så altfor godt igjen i. Med munnrapp humor og musikalsk snert skildrer han Ola Nordmanns mange eskapader i livets ups and downs, på en så befriende måte at det får oss til å se oss selv utenfra og attpåtil le godt av det.

Ikke minst gjelder dette slageren fra 2011 med navnet: «Men da må du ha...» Teksten skildrer stakkaren som fikk tilbud i posten om et enkelt og greit digitalkamera, men til slutt endte opp med å bli tutet ørene fulle av formaninger fra den pågående butikkselgeren av typen «..men da må du ha» - både det ene og det andre ekstrautstyret. Til slutt endte fyren opp med både ny PC, skriver og en masse andre duppeditter han på forhånd ikke hadde forestilt seg. Den fengende låta hadde lenge surret og gått oppe i mitt sommervarme hode, da det begynte å demre for meg hvilken slående allegori dette er også til andre områder av livet. Og ikke minst kristenlivet.

Tankene mine gikk derfor assosiasjonsmessig til de kjente ordene i Matt.6:33: «Søk først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal dere få ALT DETTE ANDRE i tillegg!» Ut ifra sammenhengen siktet jo Mesteren her fortrinnsvis til trivielle ting som hva vi skulle ete, drikke og kle oss med. Alt dette vet Gud at vi også trenger til og gir løfte om, men alt dette er likevel sekundært i forhold til det å søke Hans rike og Hans rettferdighet. Hans poeng var at det holder i bøtter og spann for oss å fokusere på det viktigste, det sentrale. Nesten som Rimi-reklamen lærer oss: Det enkle er ofte det beste!

Men idag har kristentroen i mange sammenhenger sannelig blitt mye mer kompleks enn som så. Man kan ikke bare tro, man må mene også. Det rette. Det som alle vi andre mener. For å omskrive Descartes berømte utsagn noe: Jeg tror, derfor mener jeg. Og tror du, ja da har du plutselig forpliktet deg til både det ene og det andre du kanskje ikke hadde tatt høyde for. Din stemme teller. Den kristelige «reklamen» lokker jo titt og ofte med at alt er såre enkelt, gratis av bare nåde. Det er jo bare å tro, og alle er hjertelig velkomne inn i felleskapets lys og varme. Men altfor ofte viser erfaringer i ettertid at det var langt ifra så enkelt.

For med liten skrift står det visst både et og annet i kokeboka som det forventes at du automatisk også tar med deg på kjøpet, mer eller mindre frivillig og uannonsert. Og nåde deg om du ikke værsågod tar med deg «alt dette andre» også. Da risikerer du nemlig anmeldelse til Ånds-politiet som noterer seg prikker på ditt kristelige rulleblad. I beste fall slipper du unna med en vennlig, men bestemt advarsel fra alle de rettroende som er mer katolske enn paven. Og som noe ironisk kan få noen og enhver til å begynne å lure på om det kanskje var dette Jesus selv mente med «..alt dette andre i tillegg»..

I dagens samfunn blir man kontinuerlig og ubønnhørlig bombardert og konfrontert med hundrevis av teologiske, etiske og politiske problemstillinger. Og tuftet på tolkninger av Bibelens mangslungne temaer skal en stakkars troende så avkreves for en slags kristelig selvangivelse – en stillingstagen til Israel og Palestina, om homofile og lesbiske, gjengifte og fraskilte, menighetsmedlemskap, tjeneste og misjon, bortrykkelsen, Jesu gjenkomst og de siste tider, kvinnelige prester og kirkeledere, alkoholservering til maten osv. Så du er kristen, sa du? Javel, men si meg: Er du pre-mid-eller posttribulasjonist? Er du kreasjonist eller evolusjonist? Er du kalvinist eller lutheraner? Klassisk pinsevenn eller nykarismatiker? Hva med helvete og den evige ild? Gir du tiende og hellige gaver? Så du tror at kristne også kan ha både engler og demoner? Og hva med det da..og det..?

Det blir litt som når du skal kjøpe en vare. Du tror at du vet hva du kjøper. Men i ettertid viser det seg: Det lå mer inni pakken enn det du var klar over og som varedeklarasjonen opplyste om. Da holder det altså ikke bare med den ene varen du egentlig ville ha. Neida, du forpliktet deg samtidig til å drasse med deg alt "tilbehøret"" i tillegg. Og det er ikke gratis, må vite. Man blir indirekte pålagt en slags himmelsk merverdiavgift. En egenandel som liksom skal bekrefte verdien av det man nettopp har fått del i, som i utgangspunktet jo var helt omkostningsfritt ved tro alene. Men så viste det seg at det var visst ikke bare å komme her og komme her...

Først må du jo ha troen på Jesus. Den er obligatorisk og gratis. Frelsen koster i utgangspunktet ikke mer enn det å tro. Men så må du jo bekjenne, omvendes, vanndøpes og åndsdøpes. Deretter følger innleggelse i menighet og cellegruppe. Så må du begynne å like de du ikke kan fordra og helst både framsnakke og tenke godt om alskens kvalme drittsekker. For gjør du ikke det, er du med ett på fortapelsens brede vei. Så må du vandre i lyset, leve i seier og vandre i ånden. Og nåde deg om du banner så andre hører deg. Da ligger du tynt an, om du ikke snarest gjennomfører Kristensk Språkkurs og språklig intimvask for Nyfrelste..

Men så må du jo ha med deg ekstra-helliggjørelsen? For uten den går det visstnok svært dårlig med deg til slutt. Du må både renses og tvettes, mobbes og refses, lutres og slipes. Kanskje du også skal slutte i jobb for å ta deg et år eller to på bibelskole? Dersom du er ung kan det jo være like greit å sette utdanningen på vent, droppe kjæreste og forelskelse, reise langt ut i bushen i den uforutsigbare misjonens tjeneste og heller satse på "Guds vilje med ditt liv"? Hans veier og planer er jo som kjent mye høyere enn våre..

Og så må du for all del ikke bli for lik verden. Du skal være "annerledes" enn dem. Før lærte vi at når de andre går på kino eller på fotballkamp, så går du til menigheten. Det var det som gjorde deg annerledes. Og selv om tidens tann gudskjelov har tæret på mange slike rigide holdninger, er det faktisk ikke mange tiårene siden man fant troende som var mer opptatt av egne og andres nakkeknuter og skjørt over knekanten, enn av kjærlighet til Gud og mennesker. Skaut, sminke, hårlengde, klesvask på en søndag – eller lørdag – er alle eksempler på tilleggstema som mange ennå har friskt i minne fra kristelige skrekkregimer i vår egen kultur.

Så må vi selvsagt ha denne stadige "voksenopplæringen". Det er altså ikke nok at en leser Bibelen selv. Nei, som offentlig godkjent troende skal man værsågod "undervises" og "påminnes" av mer eller mindre selvgestaltede fagfolk og kristelige imamer som har bedre greie på troens tilleggssortiment og ditto terminologi enn oss andre ulærde. Hvem skal ellers sørge for opprettholdelsen av konformitetspresset? Bibellesning er nemlig slett ikke noe piece-of-cake for nybegynnere og skarve amatører. Neida, her må det granskes på både antikk gresk, gammelhebraisk og mursteinstykke kommentarer for å fatte hva som egentlig står skrevet og hva det egentlig betyr. Og det er sannelig ikke bare-bare for en enfoldig kristensjel som innbilte seg at det var bare å tro og synge glad og fornøyd: «Give me that old time religion,it`s good enough for me»..

Som om ikke dette var nok: I tillegg kommer motstanden mot "synden". Selvsagt må du for all del ikke synde selv, men du skal ikke akseptere andres synder heller. Med andre ord: Dersom du ikke er imot abort, homofili, gjengifte og samboerskap (for å nevne noe), og markerer din tydelige forakt og avsky for dette, så er det ikke sikkert at din tro på Jesus er så mye verdt likevel. Da holder det nok dessverre ikke, hevder noen. For det er en pris å betale: Alt trosvedlikeholdet, åndskampen mot makter og myndigheter, den kontinuerlige krigingen mot synd, kjød, små og store djevler, fristelser og verdslighet koster faktisk skjorta. Det er alt det du kanskje ikke fikk høre, men som visstnok står med liten skrift nederst i kontrakten. Regninga får du først i posten etter noen år. Men den kommer. Og for enkelte ser morarenter og avdrag bare ut til å vokse seg større og større...

Vi skal altså ikke lenger bare tro på Joh.3.16, Joh.1.12, Rom.3.24 eller Ef.2.8, for å nevne noe. En må også ha med seg alt "tilbehøret»: Rette holdninger, rett miljø, rett stil, rette meninger og rett bekjennelse. Ellers bærer det lukt til helvete. Eller i beste fall må du finne deg i å bli utstøtt, utfrosset og definert av de ortodokse sjefssynserne som «på utsiden», «i periferien». Kom gjerne som du er, men bli som oss.

Selvsagt forstår jeg også at troen nødvendigvis må følge til praktisk gjerning, og dermed også til stillingstagen i ulike spørsmål. En levende tro vil for de aller fleste uvilkårlig føre til et aktivt engasjement, ikke bare en passiv og likegyldig sofa-tro der man kun lever som man selv lyster. Men et slikt initiativ må komme naturlig fra den enkeltes eget frie vilje og overbevisning. Og her vil mang en konservativ fundamentalist avkreve deg din lojalitet, og viftende med Bibelen i hånden hevde at det er nettopp deres tolkning av Skriften som er den eneste gyldige. Alle andre meninger vil lett oppfattes som vantro mot Skriftens «klare» ord, kjetteri og verdsliggjort liberalisme. Dette til tross for at Bibelen finnes i hundretalls ulike oversettelser og varianter, i tillegg til titusener av språk som selvsagt også har høyst forskjellige betydningsuttrykk..

Det burde være nok å henvise til at det idag faktisk eksisterer over 33.000 kristne kirkesamfunn, der alle ironisk nok peker på den samme bibel. Hva er det så alle disse har felles? Jo, faktisk hersker det bred enighet om at frelse fåes kun ved tro på Jesus alene og Hans frelsesverk – ikke ved lovgjerninger eller annet tilleggsstoff. Litt snodig er det jo da at de fleste trosretninger kjører alle disse «abonnementsordningene», der man «må ha» både det ene og det andre i tillegg, og helst bør delta støtt og stadig i både det tredje og fjerde. Desto mer gledelig er det å registrere at stadig flere menigheter gir sine medlemmer frihet til å tro og mene det som måtte passe for dem i deres personlige liv – eller rett og slett å la være å måtte mene noe i det hele tatt - uten å degradere og moralisere over deres syn.

For hvilke tilleggsbud var det egentlig Jesus selv påla sine disipler? Faktisk kokte han det hele ned til en eneste ting: «ETT nytt bud gir jeg dere, at dere skal elske hverandre slik som jeg har elsket dere!» Ikke femti, ikke hundre – men ETT bud. Så enkelt og greit, men likevel tilsynelatende så vanskelig å praktisere. For merkelig nok er det jo nettopp dette ene budet som har hatt en lei tendens til å koke bort i kålen. Muligens var det så provoserende enkelt at noen hadde et behov for å gjøre det enda mer komplekst? Ja, så komplisert at man idag må innhente teologisk ekspertise fra både øst og vest for å forstå seg på det. Og brått ser man ikke skogen for bare trær..

Det er nesten som man får lyst til å nikke med DiDerre som synger:  «Gud er en fyr det kan være vanskelig å forstå». Og hvem sa forresten at det skulle være så lett? Dersom det å tro virkelig bare var såre enkelt, hvor tok så enkelheten i evangeliet veien?

Gå til innlegget

Kan bønn om penger alene berge kristen-TV?

Publisert over 7 år siden

Der det eksisterer et bevisst misforhold mellom inntekter og utgifter, eller mellom hva som forventes og hva som faktisk produseres, er det svært ofte et tegn på at det er selve tankegangen bak som er uholdbar.

Kanal 10 er i krise. Telenor har varslet svarte skjermer for kanalens sendinger dersom ikke en million kroner i forfalt linjeleie blir betalt innen imorgen. Dette er imidlertid ikke første gang alarmklokkene kimer. Helt siden starten for drøye 3 år siden har kanalen kjempet for sin eksistens.

Dette har medført at det er seerne som har fått unngjelde.  Selv om frivillige gaver kun utgjør 30-40 prosent av inntektene, har en uforholdsmessig stor del av kanalens 24 sendetidstimer bestått av pengetigging, kollektprekener og innstendige oppfordringer til seerne om å bli «mediemisjonærer», støttepartnere og givere som kan bidra med store eller små beløp. Enda mer tid har gått med til opplesning av hvem som har gitt hvor mye på direkten, og om hvor fint og flott alt kommer til å bli bare man får inn nok penger og kommer seg «over kneika». Om du «høyer» ditt månedsbeløp til kr 500 får du to bøker i premie. Om du gir en tusenlapp får du et par CD-plater på kjøpet...

Problemet har syntes å være at den ene «kampanjeuka» etter den andre har kommet og gått. Snart har det notoriske pengemaset prosentuelt overskygget alle andre programinnslag på kanalen, som forøvrig heller ikke stemmer overens med den offisielle oversikten. De sistnevnte har stort sett bestått i sang-og musikkopptredener i studio under heller amatørmessige lyd-og bildeforhold. Med få unntak har det hele stort sett båret sterkt preg av mer eller mindre tilfeldige og dårlig planlagte programmer, med svært begrenset representasjon av Norges mangslungne og rikholdige kristenliv. En daglig leder med svensk-sunnmørsk blandingsdialekt og en kristenpopsyngende TV-predikant har i seg selv med all respekt å melde ikke vist seg å være tilstrekkelig for å drifte en hel TV-kanal 24/7. Ei heller kan det ha hjulpet særlig at den svenske kanaldirektøren nylig så seg desperat nødsaget til med gråtkvalt stemme å oppfordre sine norske seere til å gi, når den samme direktøren har satt igang parallelle TV-prosjekter med store etableringskostnader i både India og Tyskland. Kan man muligens ha gapt over mer enn man kan tygge og fordøye samtidig?

Nå skal det selvsagt bemerkes at det ikke alltid er så lett å være liten. Det andre store kristne TV-alternativet på landsbasis, TV Visjon Norge, har mye større ressurser og kapasitet til rådighet. Derfor har de også vist større evne til å engasjere og samle kristne på bredt plan, til tross for mange andre tvilsomme og kritikkverdige forhold. Men det alene bør imidlertid ikke være noen god forklaring for Kanal 10 til hvorfor programlederne i stor grad har tydd til timelang sofaprating med seg selv i sentrum, og der man lett kan få inntrykk av at man fremfor noe nyter å høre sin egen stemme tone ut til seerne. «Gubbe-TV» har vært brukt som et treffende karakteristikum for kanaler der programlederne intervjuer hverandre til det kjedsommelige og selv figurerer som både talkshow-verter, artister og vekkelsespredikanter.

Etter snart 3 år på den norske eteren vil nok mange si at den nye svenskeide rikskanalen dessverre ikke har levd opp til ambisiøse spådommer og forventninger om å levere kristne kvalitetsprogrammer som samler og engasjerer. I stedet har man valgt å fokusere på krisetiltak og brannslukking i form av innsamlingsaksjoner til seg selv på direkten. Det er dette som dessverre nå har vist seg å være selvdestruktivt for kanalen, ikke langsiktig og formålstjenlig.

For noen dager siden overhørte jeg et program med den amerikanske TV-psykologen Dr.Phil, der følgende visdomsord ble servert til folk i økonomisk krise: You can`t solve a money problem just by getting more money! Poenget var at der det eksisterer et bevisst misforhold mellom inntekter og utgifter, eller mellom hva som forventes og hva som faktisk produseres, er dette svært ofte et tegn på at det er selve tankegangen bak som er uholdbar. Uansett hvor mye penger tiggeren på gata får mellom hendene til disposisjon, vil resultatet fort bli det samme etter en tid. Det kreves nitidig strategisk planlegging og hardt arbeid for å utvikle et potensiale til noe mer enn ønskedrømmer.  Samtidig må man kjenne sin egen begrensning og tenke:  Less is more - bedre med en fugl i hånda enn (kanal) 10 på taket..

Jeg tror at dette lett kan overføres til kristen-TV:   Dersom man ikke over tid har vist evne til å lage kvalitesprogrammer som folk er interesserte i og som har gjennomslagskraft utover den lille hvite flokk, vil støtten utebli. Det er ingen tvil om at det finnes mange mennesker med store økonomiske ressurser der ute og som er interesserte i å investere i kristne kvalitetsprogrammer. TV Inters programmer med Egil Svartdahl på TV2 er et godt eksempel på dette. Men å bla opp millionbeløp up-front til et privateid, karismatisk drømmeslott-TV som til nå har vært mest kjent for sine maraton-kollekter og tiggekampanjer, og som attpåtil blir sendt i reprise dagen etter, er det vel ikke så mange forstandige økonomiske disponenter med respekt for seg selv som er villige til?

Men hvorfor så passiv og negativ da? Har man ikke tro på Gud og at Han kan gjøre under? Har man ikke tro på vekkelse og at en million nordmenn vil bli frelst, bare denne kanalen blir tilført friske penger fra giverne? Etter mitt syn blir slike utsagn lett å kaste blår i øynene på godtroende folk, samtidig som man legger dårlig samvittighet over på de som skulle være kanalens målgruppe. Som tidligere programdeltaker og aktør på Kanal 10 opplever jeg det som et patetisk og trist skue når kanalens programledere gjennom timelange seanser nøder sine seere om å berge dem fra en situasjon som kanalen strengt tatt har satt seg selv i, med insinuasjoner om at dette heretter er seernes ansvar å betale regningen. Slik kommer man lett i skade for å rette baker for smed.

Personlig ønsker jeg alle mine venner i Kanal 10 det aller beste, og er ikke i tvil om at de har de edleste motiver og intensjoner. Men dette er en tendensiøs utvikling jeg som bidragsyter ikke lenger ønsker å være bekjent av eller identifisert med. Videre må man ha lov til å spørre seg: Hva må ikke folk flest tenke rundt om i de tusen hjem, når man opplever en slik uverdig forestilling rulle over skjermene uke etter uke, måned etter måned, år etter år? Er ikke dette mer egnet til å skyte seg selv i foten og undergrave den tilliten og troverdigheten man så sårt er avhengige av på lang sikt?

Mitt syn på TV er at det i seg selv er et kraftfullt, men likevel nøytralt audiovisuelt medium.  Kristent eller ei: TV kan aldri gjøre annet enn å reflektere et speilbilde av en virkelighet som allerede eksisterer. TV kan altså ikke skape noe mer magi for seerne enn det som allerede finnes bakom kameraene. I min verden blir det derfor naivt å tro at såkalt kristen-TV skal skape vekkelse rundt om i hjemmene, med en utopisk forventning om at Gud skal påvirke folk til noe gjennom dette mediet som ikke ellers skjer gjennom direktekontakt med kristne menigheter og enkeltpersoner. Noe annet ville være å undervurdere vanlige folks dømmekraft. Når det så i tillegg koster mer enn det smaker, og må tåle å bli betraktet mer som en økonomisk merbelastning enn konstruktiv velsignelse, er det all grunn til å spørre seg om en slik kanal virkelig har livets rett og fortjener å bli savnet. Den som lever imorgen får kanskje se...

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere