Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Jesu fordommer (?)

Publisert over 1 år siden

Når vi leser fortellingen om den kanaaneiske kvinnen og hennes datter bør vi kunne fastslå at enhver form for dem-og-oss-tenkning er og blir et radikalt feilgrep. Vi har alle Gud som Fader. Og der det finnes en far, der finnes det også barn. Dvs at alle, alle, er våre søstre og brødre. Hvilket innebærer en radikal fordring. Takket være den kanaaneiske kvinnen kan vi altså alle være trygge på at vi absolutt alle hører til. Tanken på et troens og fellesskapets hierarkier er m.a.o. kategorisk avvist av Gud selv.

I torsdagens Vårt Land fastslår kapellan Stine Kiil Saga at Jesus, Guds sønn, «ikke var fri for fordommer» (sic!). En fordom er som kjent en holdning basert på mangelfull kunnskap som disponerer en person til å uttrykke antipati overfor personer, grupper eller ideer. Hvordan kapellan Kiil Saga kategorisk kan hevde at Guds sønn (!) hadde fordommer skal jeg la ligge, men hun refererer til den kanaaneiske kvinnen med hennes syke datter. (Matteus 15). 

Jeg ser denne fortellingen noe annerledes:

Dette er en parabel som heller ikke jeg er trygg på  for all del; den skaper lett flere spørsmål enn den gir svar og kan m.a.o. være noe vanskelig å forstå. I hvert fall ganske så umiddelbart, sett ut fra et litt for distansert kristent ståsted. Ikke bare svarer Jesus først med det verste av alle svar; nemlig noe som oppleves som talende taushet. Kraftigere form for avvisning kan vel vanskelig erfares? Det å henvise til hunder i fortellingen var for øvrig krenkende; hunder var ansett som urene og dyr man skulle holde seg på lang avstand fra. 

Noen prester bruker denne fortellingen som eksempel for å vise at man ikke skal gi seg i bønnen og være utholdende; men her hopper man over det mest vanskelige og tilsynelatende uforståelige: Det handlet nemlig ikke om en troende jødinne som innstendig og utholdende ba Gud om hjelp, og like vel holdt ut til tross for øredøvende taushet. I følge fortellingen, så tilhørte ikke kvinnen og hennes barn inngruppen i det hele tatt, men fikk tilsynelatende sitt pass påskrevet ganske så kategorisk: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» På den annen side, så vet Jesus mer enn godt at Gud hjelper «de utenfor». Job var ikke jøde og i Lukas, så sier Jesus i synagogen: «Jeg sier dere som sant er: Det var mange enker i Israel den gang Elia levde, da himmelen var lukket i tre år og seks måneder og det ble en stor hungersnød i hele landet. Likevel ble ikke Elia sendt til noen av dem, bare til en enke i Sarepta i Sidon-landet. Og det var mange med hudsykdom i Israel på profeten Elisjas tid, men ingen av dem ble renset, bare syreren Naaman.» Så kanskje har Jesus her i møtet med den kanaaneiske kvinnen en mulighet til å understreke et vesentlig poeng.

Vi ser at Jesus faktisk med tyngde positivt tiltrer den fortvilte morens alternative fortolkning av Jesu fortelling; hun griper fatt i Hans fortelling og påpeker det grenseløse ved Guds kjærlighet til sin skapning; «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Her talte hun for øvrig på vegne av alle hedningefolkene og illustrerte dermed for enhver at alle er Guds elskede barn og evangeliet gjelder alle. Den nye tid var med Jesus i ferd med å bryte sterkere inn; noe som senere ga seg uttrykk i følgende marsjordre  - i de ord som kom til jord med budskap om frihet og frelse - for alle mennesker: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler».

Nå sier forøvrig heller ikke Jesus et avvisende «nei» på noe som helst tidspunkt (!), mange kristne oppfatter dog lett Jesu innledende holdning som et kategorisk nei til denne morens bønn. Men man behøver jo ikke: 

Fra et jødisk etisk ståsted blir bildet mer utfyllende og det ender like vel med et klart JA. Jesus kom altså for å oppfylle, realisere, skriften per se. Ikke oppheve den. Vi ser at kvinnen i den teologisk billedlige dialog freidig avslører Jesu fortellings grenser. Ikke (!) Jesu selv. Kan hende var det også dette som var Jesu pedagogiske grep der og da? Fortellingen, slik den først ble fortalt, viste til visse jøders oppfattelse av eksklusivitet: Nemlig etnosentrien og sneverheten i Gudsforholdet fører til sneverhet og egosentri i nesteforholdet. Hendelsen var Jesu måte å avsløre både for denne kvinnen, disiplene og jøder ellers rundt, at evangeliet gjelder alle folkeslag. Noe som for øvrig allerede lå innbakt i den jødiske troen. Kvinnen var altså Jesu kapellan og medhjelper i denne teksten. Det vi her bevitner er enda et ledd i en internteologisk diskurs hos jødene hvor Jesu deltar aktivt. Jesu opptreden og denne kvinnens deltagelse var m.a.o. et pedagogisk grep i forhold til disiplene og andre jødiske tilhørere. Han forlot aldri kvinnen, men avventet bare - de rundt var også implisitt del av fortellingen: 

Jesu tilsynelatende bortvisning av denne kvinnen stemmer dog overens med en mer nasjonalistisk forståelse av jødedommen som visse jødiske grupper dyrket: Jødene versus farao, jødene vs kanaaneerne. jødene vs filistrene, jødene vs de fremmede og hundene: Oss og dem. Derfor er det for Jesus ikke bare denne nødstilte kvinne med syk datter som var i risikosonen her i fortellingen, men også intet mindre enn et sant og genuint Gudsbilde. Kan hende Jesu reaksjon på disiplenes «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» var nettopp utgangspunktet for å bruke den kananeiske kvinnen som aktiv deltager og illustrasjon på evangeliets faktiske universalitet? Ny vin i nye skinnsekker? 

Kanskje Jesu hadde i tankene om den forhandlende kanaaneiske kvinnen at også Abraham forhandlet (!) med Gud da Sodoma skulle ødelegges - og viste her at Gud ikke er en ufravikelig dogmatisk og ren maskinell kald makt? Abraham møtte Gud på nettop på det som er Guds kjennetegn og noe vi alle skal strekke oss etter, nemlig kjærlighet og rettferdighet. 

Jesu møte med den kanaaneiske kvinnen er som en klar markering mot enhver form for trosmessig oss-og-dem-holdninger. Jesus påpeker at vi alle er Guds barn; og menneskelig sett har ingen noe å vise til for å rettferdiggjøre seg i forhold til Gud. Ingen. Takket være den kanaaneiske kvinnen kan vi altså alle være trygge på at vi absolutt alle hører til. Tanken på et troens og fellesskapets hierarki er m.a.o. kategorisk avvist av Gud selv. 

Når vi igjen leser fortellingen om den kanaaneiske kvinnen og hennes datter bør vi altså kunne fastslå at enhver form for dem-og-oss-tenkning er og blir et radikalt feilgrep. Vi har alle Gud som Fader. Og der det finnes en far, der finnes det også barn:

Vi er altså alle, alle, Guds barn. Relasjonen vår til Gud er udelelig og bestemt knyttet til våre medmennesker. Dvs at alle er våre søstre og brødre. Hvilket innebærer en radikal fordring. Gud skapte ikke først jøden, ei heller den kristne eller muslimen, etc. Han skapte mennesket. Det vi alle har felles sitter altså dypest i våre hjerter; det kan aldri endres. Det som skiller sitter i våre hoder: Det kan derimot utvikles, endres. Vi kan kun elske Gud tilbake gjennom å elske vår neste; fordi hun og han er akkurat som oss selv:

 En elsket, ønsket og villet Guds skapning.


Gå til innlegget

Respektløshet og bedrag i Jesu navn

Publisert over 1 år siden

Vi er satt inn i et fellesskap og dermed en alltid pågående medmenneskelighet som aldri er skilt fra Gudsforholdet. Gud vil det gode fordi det er godt. Gud vil ha barmhjertighet og aktiv våkenhet; ikke offer og teologisk korrekthet bak flotte fasader. Og hvem er så min neste? Jo, det er hun og ham som rammes av mine holdninger, min adferd og mine valg eventuelt av min likegyldighet. Uten respekt og ærbødighet for sin neste som er ønsket, skapt og elsket av Gud, såvel som en selv, har man vendt seg fra Herren selv. Og uten respekten for de etiske fordringer, blir det umulig å nærme seg Ham som åpenbarte dem i skriften.

Nå har jeg en lenger tid utsatt meg for TV-kanalen Visjon Norge (VN), og forsøkt å se det som presenteres både fra et trosmessig perspektiv samt et forsøk på et friere utenfraperspektiv. Primært er det kanalens egenproduserte programmer som jeg har konsentrert meg om. Adventister og andre som leier sendetid er altså ikke her medregnet. Men ut fra hva som blir vist og hevdet i denne kanalens egne programmer, så bør det dog ut fra en etisk synsvinkel kunne stilles berettigede spørsmål om de deltar på rett TV-kanal? At Jan Hanvold & Co også kan si riktige ting her og der angående enkelte temaer er greit nok. Men gode idealer, delsannheter og for all del legitim tro på vesentlige verdier er dog ingen garanti mot alvorlige feilgrep og svikt. Derfor kalles vi alle kontinuerlig til pågående våkenhet: Det handler ikke bare om gode intensjoner og rette meninger, men om vår neste og fellesskapet. Ergo om intet mindre enn Kristi forvaltningsoppdrag.

Vranglære og manipulasjon kjennetegnes oftest av en usalig miks av sant og galt. Vårt forhold til våre medmennesker og de svakeste speiler vårt forhold til Gud selv. Sett i lys av det som tidvis skjer i VN må jeg innrømme at jeg av semantiske grunner tidvis får visse problemer med å kalle meg kristen. Det er ikke lett å ta fatt på kritikk her, det skal innrømmes. Men dette er dog ingen legitim grunn til å la være; se en annen vei og gå forbi.

Som Goethe skrev, så kan man ikke motbevise en falsk lære, alternativt det som er uriktig i den, fordi den bygger på forestillingen om at det falske og uriktige er sant. Men vi kan dog bidra positivt til fordel for noen av dem som befinner seg i og utenfor miljøet.

Og hva gjelder Visjon Norge: Det er vel få miljøer som til de grader fungerer som god illustrasjon på det sosiale fenomen som betegnes som «tribalisering». Sterke personligheter innad har tatt til seg tilstrekkelig med definisjonsrett og innflytelse som gir vedkommende en maktbase hvor også negative og destruktive handlinger kan ha sitt legitimerende utgangspunkt. Uansett hvor godt og pent det hele er innpakket. Her følges den sosiale kontrollen opp med utstøting, stigmatisering og meningstap for den eventuelle tvilende - som effektive ris bak speilet i miljøet. Flere vet. Og dermed fungerer makten innad preventivt; ytterst få våger å reise seg for å si at her pågår det umoral. Systemet re-produserer og legitimerer dermed kontinuerlig det eksisterende makthierarki som rår.

Og konkret: VNs kombinasjon av invitasjon til forbønn for sviktende helse koplet med passende bibelrefererte fordringer om penger er en skam. Intet mindre. Fra NRK.no ser man:

Hva går så penger fra fattig og rik til? VNs innsamlede midler går først til driftsskostnader på 240 000 kroner i døgnet. Av disse også lønn til ansatte. Eksempel: I 2018 fikk Jan Hanvold 745.890 kr i lønn fra tv-kanalen. Som om dette ikke er mer enn nok, så tar han også ut 876.000 kroner som styreleder i Øvre Eikervei 126 as. Dette selskapet gikk for øvrig så vidt i pluss med et overskudd på 250.000 kroner. Apropos: En gang i året har NRK en innsamlingsaksjon for et konkret godt formål, med et spesielt oppfølgende intens telling gjennom programmet.

I Visjon Norge har de samme programopplegg: Her hver eneste kveld. Det gode formålet her er hovedsakelig kanalen selv. Hanvold sa i 2015 i NRK: "Pengene går til driften. Vi har 60 personer ansatt her, og det koster oss 10.000 kroner i timen å drive Visjon Norge, foruten at vi har misjonsprosjekter."

Dette betyr at de må skaffe 240 000 kr i døgnet kun for driften alene; dvs FØR andre gode formål får 1 krone. NRK hevder at mesteparten av pengene går til VN og dets eiere, selv om noe går til gode formål. Også andre høyst gode formål, som allerede har en effektiv organisasjon, kunne nok ha god nytte av disse 10 000 kr i timen?

Mener man som leder å ha Guddommelig autorisasjon og dermed griper mer av den kristne sannheten enn andre troende, så blir fallhøyden stor. Min påstand er at det innad i VN eksisterer en bred og dyp grøft mellom idealenes verden av svart og hvitt begrunnet ut fra bibelreferanser p.d.e.s. og virkeligheten selv på den annen. Men denne grøften registrerer de ikke. Det er nok også derfor de faller den titt og ofte. F.eks. begynner man qua leder lett å oppfatte berikende og utfordrende forskjelligheter som suspekte bidrag og trusler. Vi er dog alle forskjellige, og ser noe som den andre ennå ikke har sett. Den alltid utfordrende, men nødvendige pluralismen blir i slike ensrettede miljøer derimot sett som uttrykk for uvitenhet, manglende erkjennelse og fristelser til «farlig vranglære» - sågar inspirert av satan selv. Alternative tanker om Kristus, som kan berike og utvikle, holdes effektivt utenfor og her blir diskvalifisering av «de andre» vesentlig. Bibelen mangler som kjent ikke på skyts her, for øvrig. For den som ønsker å kontrollere andre finnes som kjent et arsenale av løsrevne sitater som kan rive ned selv den sterkeste en uvakker dag. Og påfallende nok er det de alternative tekstutvalg og de tolkninger som legitimerer og gavner virksomheten mest og best som også anses som de sanne og riktige.

 «Gud elsker en glad giver», sies det gjerne. Og det er sikkert sant. Men en glad giver gir ut fra seg selv uten utilbørlig press og selvsagt av sitt overskudd. Det har videre hendt at noen har henvist til Jesu fortelling i Markus 12 om enken som ga sin siste skjerv. Som for å illustrere at oppofring og viktigheten av å gi til tempelet og ledelsen er understreket av Herren selv. Men denne fortellingen har alt for lenge blitt misbrukt i makt-moraliserende og manipulerende hensikt, i flere kirkesamfunn.

Vi som står med ett ben i jødisk troslære kan dog vitne om at man finner en lignende beskrivelse i gamle jødiske visdomsfortellinger. Der ble og blir den dog utlagt annerledes. Apropos: Jesus ble født og levde som jøde. De første som fulgte Ham var jøder. Jesu referanser var jødisk troslære og liv. Her finnes m.a.o. en omfattende ressursbank og perspektiver som ensidig fungerer positivt og utfyllende som kilde og referanse hva gjelder fordypning i kristen tro. Å ivareta enker med omsorg og støtte var og er f.eks. ennå en helt sentral og vesentlig del av jødisk troslære, også på Jesu tid. Jfr f.eks fortellingen om oppvekkelsen i Nain: «Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. - Så gikk Han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og Jesus sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren».

Det fantes faktisk ikke noe bud som påla de fattige å gi bort alt til tempelet; snarere tvert imot vektla man som nevnt ivaretagelse av enker og de fattige.  I Markus´ 12. kapittel bør man faktisk lese fortellingen om enken som gir sine siste mynter med henvisning til Jesu gjentatte sterke kritikk av visse religiøse ledere som var preget av hybris, posisjon, status og griskhet. Enkelte her så sitt snitt til å misbruke sin rolle og innflytelse til egen berikelse, akkurat som visse maktmennesker til alle tider har gjort og gjør. Også i vår tid. Fremfor å føre enkers sak og ivareta deres interesser «eter» de enkene «ut av huset» dvs. de utnytter enkene, de svakeste i samfunnet gjennom å ta deres eventuelle eiendom til personlig berikelse. «Pass dere for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper, motta ærbødige hilsener på torget, sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper. De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.»

Så ser vi at umiddelbart etter episoden om enkens gave gjengir Markus disiplenes beundring av den svært så imponerende og flotte tempelbygningen: «For noen steiner og for noen byggverk!»- Her er kontrasten mellom det praktfulle og storslåtte bygg til enkens fattigdom grell. Og Jesus forutsier videre så den snart forestående ødeleggelsen av nettopp dette flotte tempelet de omtaler. I lys av dette siste, så ser man at enkens skjerv fremstår som helt bortkastet. Ut over dette, så satte denne fattige enke seg selv i en desto verre posisjon som ville medføre at hun som medmenneske måtte begynne å tigge for å klare seg. Og alt i Guds navn for å finansiere en tempelbygning? Vi ser også i Markus 7. kapittel om et tilfelle der enkelte overgir det de eier til tempelet som en tempelgave, «en korban», dette remfor å bruke det til å forsørge sine gamle foreldre. Vi tar sannsynligvis alle avstand fra en slik trosmessig oppførsel? Skulle Han som elsker sin skapning og aktivt støtter de lidende og fattige i forhold til religiøs utnyttelse og maktmisbruk legitimere at tempelbygningen er viktigere enn gamle og fattige menneskers grunnleggende behov og trygghet? Fortellingen om enkens skjerv kan faktisk tolkes på tilsvarende måte. Det handler om pengegaver til tempelet som faktisk burde vært brukt til noe annet og bedre; til sårt tiltrengt daglig brød for den sultne. Viktigere enn en tempelbygning er Guds elskede skapninger som for Gud er og blir det primære. «Har dere ikke lest hva David gjorde den gang han og mennene hans sultet? Han gikk inn i Guds hus og tok skuebrødene, spiste og ga til dem som fulgte ham, enda det er bare prestene som har lov til å spise dem.» Praktisert kjærlighet og omsorg mot medmennesket er altså den faktiske etterfølgelsen; dvs oppfyllelsen og realiseringen av Guds ord.

Vi ser i fortellingene at fattige på Jesu tid kunne bli utsatt for religiøst press for at grådige menighetsledere skulle få desto mer penger, og det alltid med «gode» begrunnelser og teksthenvisninger ad hoc. Jesus vurderer ikke enkens gave positivt eller presenterer det hele som mønsterfortelling for alle troende, slik noen i dag ser ut til å mene.

Man kan dog våge å ta tid til ettertanke her: Det finnes en og annen menighet i dag som utnytter fattige og velmenendes tro. Min mulige uærbødige påstand er at Visjon Norges kopling av penger og den troendes helse er klare brudd på Guds vilje med sine skapninger. Man kan fastslå at vi her vitner til det som betegnes som ulv i fåreklær.

Hvorfor er ikke både prester og kirkeledere ellers mer aktive, pågående og tydelige hva gjelder det som pågår her? Verken Jesus eller Paulus satt påtagelig tilbakelent i de tilfeller hvor tro og maktmisbruk var tema. Snarere tvert imot reiste de seg og talte modig elendigheten midt i mot. Viktigere enn å være dannet og forsiktig i trosmiljøets internkritikk, var det å sette sakene på rett plass. De uttalelser jeg har sett fra menighets- og kirkeledelse så langt ser ut til å komme stort sett kun når journalister først ber om kommentarer. Konfliktskyhet og feighet, samt misforstått og feilplassert dannelse (?) har dessverre fungert tåkeleggende og dermed bare forverrende. Ikke minst fungerer det bortvendte blikk legitimerende på elendigheten. Hvor er da dette med kirkeledelsens hyrdeansvar? Enhver med åpne og friske øyne, uansett tro, ser hvem i menighetene dette går ut over. Både troende som ikke-troende som ennå har sitt medmenneskelige gehør rimelig intakt forventer at nettopp kirkenes ledelser pågående og aktivt tar sitt parti: Det er nemlig alltid den svakeste parten som rammes; nettopp den som trenger aksept og bekreftelse.

Når det gode blir det bestes fiende, så er det på tide å ta en time-out for selvrefleksjon. Spesielt der hvor man hevder å bygge virksomheten og praksis på kristen troslære. Men det forutsetter jo at man faktisk vil legge merke til det som skjer. Verdier er som kjent kun gyldige i det de praktiseres. Vi kan altså til tider bli vitner til en hybris som på ypperlig vis illustreres av Goethes fortelling om «Trollmannens lærling», med til dels alvorlige konsekvenser for en og annen. Man har som leder i f.eks. Visjon Norge m.a.o. verken den ryggrad, innsikt, menneskekunnskap, evner og de moralske kvaliteter som de store pretensjoner forutsetter.

Vi er satt inn i et fellesskap og dermed en alltid pågående medmenneskelighet som aldri er skilt fra Gudsforholdet. Gud vil det gode fordi det er godt. Gud vil ha barmhjertighet og aktiv våkenhet; ikke offer og teologisk korrekthet bak flotte fasader. Og hvem er så min neste? Jo, det er hun og ham som rammes av mine holdninger, min adferd og mine valg eventuelt av min likegyldighet. Uten respekt og ærbødighet for sin neste som er ønsket, skapt og elsket av Gud, såvel som en selv, har man vendt seg fra Herren selv. Og uten respekten for de etiske fordringer, blir det umulig å nærme seg Ham som åpenbarte dem i skriften. Vi ber faktisk Fader VÅR. Ikke Fader MIN. Den etikken vi bærer henter en styrkende kraft fra troen, og den er derfor grunnet både på tro og erkjennelse; dvs p.d.e.s respekt for Ham som er Ordet og på den annen forståelse. Hvilket innebærer at både tro og tenkning må følge hverandre underveis. Dette betyr at sviktende nestekjærlighet også er å se som flere skritt bort fra den Gud som skape vår neste. Man gjenfinner altså seg selv i medmennesket; vi blir til i samspillet med de andre. Derfor er aktiv nestekjærlighet, som er det motsatte av romantisk prekestol-idealisme, ensbetydende med å realisere sitt liv.

Gå til innlegget

Virkeligheten er den øverste dommer

Publisert over 1 år siden

Nå må vi ikke bare komme til det punkt hvor fler erkjenner og forstår antisemittismens rekkevidde og omfang; konklusjonene må ha substans og trinnvis gis varige uttrykk i praksis: Det man gjør, overdøver alltid det man sier og skriver - uansett positivt og velmenende innhold. I disse dager markerer man befrielsen av de gjenlevende fangene i fangeleiren Auschwitz. Her ser vi tydelig antisemittismens rekkevidder; og det blir i dag en selvfølge å vise avsky for alle som ellers hyller menneskeverdet. Men før det gikk så langt, så levde denne giften som en iskald svart demonisk skygge mellom linjene i de europeiske landenes samfunnsnarrativer. Man ser tendenser til det samme fenomenet i dag. Flere ser ut til å vende det døve øret til når varselklokkene ringer og snakker heller varmt om idealer.

Etter krigen, så ble det presentert en rekke i og for seg gode erklæringer om at jødene skal sikres alle rettigheter i Europa. Men igjen ser vi at i praksis, så nytter slike vedtak og ytringer, samt enkelte tydelige avisartikler ved tilbakekommende årsmarkeringer, mindre enn lite: De advarende ordene når nemlig ikke inn til de mørke dyp hvor giften lever, dyrkes og dessverre sprer seg: Viljen blir ikke aktivert hos flere. Så får man kanskje snart våge å stirre ondskapen pågående i hvitøyet og spørre seg hvorfor dette skrekkens onde skjer? Og sågar våge å peke på svarene... selv der de forstyrrer idyll og idealisme? 

Antisemittismen er altså igjen på fremmarsj. Heller ikke i Skandinavia slipper jødene fri fra denne gamle livsfarlige pesten som aldri dør. Europeiske jøder blir i dag utsatt for angrep fra tre sider. Den heterogenitet som opptrer i forskjellige varianter av antisemittismens klær gjør denne destruktive kraften til en desto mere fryktinngytende gift og fiende: Deler av den antisionistiske venstresidens radikale kritikk av sionismen får som konsekvens at giftige vekster i antisemittismens kjellerdyp gis gode vilkår: Det ytterste høyres jødehat er som kjent gyllent og århundregammelt arvegods, og de mest radikale og fundamentalistiske muslimenes forakt for jødene er dessverre betydelig. Apropos: Jeg minner om at det finnes ca 130 muslimer pr 1 jøde på verdensbasis, og i Norge er tallene 140 muslimer pr 1 jøde. Tall fra HL-senteret viser at 28,9% av muslimer i Norge dessverre nærer en eller annen form for antisemittiske holdinger. Dvs nesten 54 000 (!). Jeg minner om at det kun finnes 1 400 jøder her i landet. De kristne kirkers antisemittisme var betydelig i flere århundrer; og Martin Luthers sådanne ble senere en av nazismens nyttigste verktøykasser i deres utrettelige kamp mot jødene. 

Antisemittismen fører desto verre jevnlig til vold mot jøder. I Göteborg ble det kastet brannbomber mot en synagoge, det jødiske samfunnet i Umeå er lagt ned etter gjentatte grove trusler, i Malmö opplever fler og fler jøder trakassering og mobbing. I København utsettes jøder for vold, og drap har skjedd.  I Oslo ble synagogen beskutt og den muslimske gjerningsmannen ble kun dømt for herverk (!). Jødiske barn blir mobbet på skoler, og når man i klassene tar opp Holocaust, så kan det oppstå fnising og stygge kommentarer i visse skoler. Hva som skjer på Facebook av slik art er vel unødig å eksemplifisere? Flere anser at jødene selv er skyld i den trakassering og forfølgelse de eventuelt blir utsatt for. Og som et personlig vitnesbyrd: Jeg har i mange år gått med kippa daglig, så lenge været tillater det. Og antall spydigheter, trakasserende tilrop og sågar fysiske handlinger har økt, år for år. Det skjer ikke ofte. Men det skjer. Dessverre mer og mer. Eksemplene fra Europa på trakasseringer og vold er  legio: Så mange som 9 av 10 jøder i Europa opplever at antisemittismen har økt de siste seks årene: Organisasjonen Anti-Defamation League fant ut at 24% av vesteuropas befolkning samlet og 34% i østeuropa nærer antijødiske ideer av et eller annet slag. 

Flere jøder verden over stiller seg for øvrig kritisk til deler av den israelske stats politikk som føres mot palestinere, men like vel blir alle jøder verden over ansett som legitime mål for den nevnte elendigheten: Man blir som jøde skyteskive for både berettiget og uberettiget kritikk og sinne mot staten Israel. Hvilket får en paradoksal konsekvens for kritikere av antall jøder i Israel/Palestina: Den jødiske innvandringen til Israel øker fordi det er mer og mer utrygt å leve i Europa. Flere av oss har også vanskeligheter med å forstå at Israel, hvor kvinner og homoseksuelle er likestilt med andre borgere, blir utsatt for investeringsforbud, boikott og sanksjoner. Spesielt når land som f.eks. Quatar, Saudi Arabia m.fl. som grovt undertrykker kvinner, straffer homoseksuelle med døden og voldtektsofre kan bli straffet slipper unna pågående oppmerksomhet og aksjoner. 

For god ordens skyld: Kritikk av staten Israel er for all del legitimt og nødvendig til tider. Men dette er visst et utfordrende felt for alle parter: Når blir eventuelt kritikk ansett som utslag av antisemittisme? Her får man svar etter hvem man spør: Enkelte mener visst at nesten alle former for kritikk er å anse som antisemittisme, mens andre på den annen side anser selv de groveste utslag som helt legitim kritikk. Jfr sammenligning mellom israelske politikere med nazister. Dette siste bidrar for øvrig til legitimering av verste merke hva gjelder kritikk av jøder generelt.

Man kan dessverre en og annen gang identifisere enkelte antisemittiske trekk i miljøer hvor dette temaet muligens er noe sensitivt; nemlig på den kulturradikale venstresiden hvor man ellers hever humanismens og toleransens flagg høyt. Dvs akkurat der hvor man selv gjerne er nøye med at ta avstand fra enhver form for rasisme. Eks: Det engelske Labour har den siste tiden dessverre hatt visse negative eksempler her. Men ikke bare der. 

En ganske så ubevisst bias mot Israel og jøder er dessverre utbredt: 

Det virkelig fatale her er altså at det hos noen ikke skilles mellom den politiske ledelsen og staten Israel spesielt med jødene generelt. Etter hvert som antisemittismen øker i Europa, blir desto fler tragiske hendelser og dårlige holdninger konsekvensen. Det kan nevnes at mer enn halvparten av Frankrikes jøder i dag tilslutter seg tanken om at «jøder ikke har noen fremtid i Europa»: Hele 75% av dem vurderer å utvandre. 

Det handler her om den klassiske svart-hvitt-retorikken med de onde vs de gode. Retorikken bygger nemlig på en  befriende og lettbent oversiktlighet som plasserer enhver form for nyansering og uenighet i skuffen for benektning eller fascisme; dvs en indignert og ensporet moralisme hvor de onde og de gode kjemper om posisjoner og makt i verden. Her er det de politiske mytologier som styrer det meste: Man vet nemlig på forhånd hvordan man skal forstå og plassere enhver ny hendelse og påstand fra den andre parten. 

Sionismen blir i visse radikale kretser sett på som kapitalismens brohode i midtøsten; med dens stedfortredende kamp mot den proletariske revolusjonen i området. Jødene i Israel blir derfor mer eller mindre implisitt fremstilt som et folk som representerer og tjener imperialismen: Israels fremganger og levestandard anses derfor som frukter av okkupasjon, apartheid og utbytting på bekostning av palestinerne. Man blir altså ofte vitner til en grov overforenkling som til dels bygger på lettvinte generaliseringer som ikke ligger alt for langt borte fra antisemittismens klumsete forsøk på dannede politiske ytringer. 

Vi registrerer altså til tider en virkelighetsfjern polarisering med der til hørende stereotypier som dessverre til fulle har ført debatten opp i det emosjonelle planet hvor enten-eller og svart/hvitt rår: Andre skal ikke forstyrre med argumenter her; man har nemlig forstått og grepet sannheten: En verden hvor den ene partens adferd og voldelige eksesser anses som legitime og «de andre» sitter med alt moralsk og politisk ansvar alene. Rammes sistnevnte av vold og terror, så får de skylde seg selv. Premissene og språket, i det som skal passere som den politiske diskursen her, er det den egne gruppen som bestemmer og rår over. 

Slik undermineres samtidig det viktige argumentasjonsdemokratiet; en av de viktigste forutsetningene i ethvert levende og virkende demokrati. Holdningen ser ut til å alltid ende med spørsmålet: «Har vi rett, eller tar dere feil?» Her har videre enkelte på den gode siden all rett til å ramme de andre grovt i det godes navn. Gjerne med bruk av grove invektiver, stemplinger og en voldsom demonisering som er direkte krenkende og inhumaniserende. Ergo: Det er visst ikke innholdet - dvs forenklingene, forakten og ondskapen - i parentesen som avgjør hva som er moralsk rett og galt: Men det politiske fortegnet foran. Sannhet og redelighet har blitt til subjektive variabler ad hoc; hvor politiske standpunkter, sympatier og antipatier ses som den avgjørende instans .

Virkeligheten er dog den øverste dommer: Det er faktisk ikke kun hos jødene per se som utfordringene ligger. Alt det nevnte ovenfor skyldes verken jøders paranoide forestillinger eller jøders adferd. Mediene mangler ikke på eksempler som klart viser at jøder verden over er å se som legitime mål for trakasseringer og terror. Uansett hvor lite eller mye de befatter seg med staten Israels politikk. Det finnes i dag enkeltpersoner og grupper hvor antisemittismen rår og vokser. 

Nå må vi ikke bare komme til det punkt hvor fler erkjenner og forstår antisemittismens rekkevidde og omfang; konklusjonene må ha substans og trinnvis gis varige uttrykk i praksis: Det man gjør, overdøver alltid det man sier og skriver - uansett positivt og velmenende innhold. Det må komme konkrete og vedvarende tiltak ovenfra. Resten av befolkningen i Europa kan ikke se bort én gang til, akseptere den ondskap som ikke rammer en selv, regne med at «noen» har kontrollen og videre svermerisk satse på «det gode». 

I disse dager markerer man befrielsen av de gjenlevende fangene i fangeleiren Auschwitz. Her ser vi tydelig antisemittismens rekkevidder; og det blir i dag en selvfølge å vise avsky for alle som ellers hyller menneskeverdet. Men før det gikk så langt som på 1930 og 40-tallet, så levde denne giften som en iskald svart demonisk skygge mellom linjene i de europeiske landenes samfunnsnarrativer. Man ser dessverre tendenser til det samme fenomenet i dag. Flere ser ut til å vende det døve øret til når varselklokkene ringer og snakker heller varmt om idealer.

Som med all annen pest, så er det for sent å handle når mengder av ofre ligger skadde og døde. Det handler m.a.o. om aktiv hygiene og gode tiltak i tide (!). Den manglende lærdommen før flere tragedier og en mindre eller omfattende katastrofe skjer burde m.a.o. ikke lenger være en unnskyldning.


Gå til innlegget

Ei heller jødiske, kristne m.m. Det finnes bare barn. Et lite barn i Syria, Yemen, India, Kina og Rwanda har mer til felles med et lite norsk barn som befinner seg her i landet enn det den norske voksne har. 

Den kurdiske hjelpeorganisasjonen Røde Halvmåne melder i dag at minst 517 personer mistet livet i al-Ho-leiren i 2019. Av disse var 317 barn (!). Helserisikoen for de barn som befinner seg i midtøstens flyktningeleire er altså betydelig. Barna der har ikke bare blitt frarøvet de mest grunnleggende rettigheter som det å ha beskyttelse, tilstrekkelig trygghet, mat, helsepleie, medisin og muligheter for å gå på skole. De har også blitt utsatt for voldsomme omstendigheter, og dét over tid.

I år er det 30 år siden Barnekonvensjonen trådte i kraft; en traktat som Norge naturlig nok ga sin tilslutning til. Og NB: Også til de ledd som tydeliggjør forpliktelsen til å beskytte barn mot det å rammes av overgep, utnyttelse og krigshandlinger. Norske myndigheter er dermed forpliktet til å beskytte ethvert norsk barn og sikre deres liv og rettigheter uansett oppholdssted. Barnekonvensjonen forplikter for øvrig norske myndigheter til å vurdere hva som er barnets beste i alle omstendigheter og former for politikk som berører barn. Dette gjelder også når det gjelder barn i utlandet. Både lokale myndigheter i midtøsten og FN har for øvrig bedt alle lands myndigheter å hente ut sine barn. 

At vi i år altså feirer at det er 30 år siden Barnekonvensjonen trådte i kraft burde faktisk i disse dager være et hanegal og vekkende paradoks, men blir desto verre et avslørende skammens lys over de norske politikere som i dag argumenterer for passivitet og likegyldighet: Flere argumenterer rystende nok for at vi skal la barna utsettes for psykiske og fysiske overgrep i flyktningeleire fordi foreldrene har opptrådt totalt uakseptabelt. Men er det ikke nettopp da felleskapet og myndighetene skal gripe inn til fordel for barna? 

Det handler for oss alle her om å evne å ha mer enn én tanke i hodet samtidig. Setter foreldrene egne interesser klart foran barnets må fellesskapet og myndighetene aktivt gripe inn og ta det ansvar som her mangler hos foresatte. Vedkommende har eklatant illustrert at hun og han ikke har den foreldrekompetanse som fordres. Dette initiativet styrker barnets ve og vel, samtidig som det som konsekvens styrker fellesskapet og myndighetene positivt

At disse barnas foreldre for det første skal stilles til ansvar for å direkte eller implisitt delta i krigsforbrytelser er et ufravikelig krav, vel så meget for det å sette sine barn inn i forhold som er ekstreme. Barnevernet har definitivt grepet inn mot foreldre for langt mindre forseelser enn dette. Dette er et kategorisk krav fra norske myndigheter uansett. 

Barn skal aldri lide for foreldrenes dårlige valg. Barna har nemlig aldri valgt å bli deler av de konflikter og spenninger som de voksne utsetter dem for. Det er derfor vårt ufravikelige ansvar å stille oss på de tause og lidende barnas side og bli deres røst i en tid hvor kynismen siver inn og brer seg i den politiske hverdagen. Det handler om å beskytte den svakeste. Et apropos: Utenrikstjenesten og andre henter f.eks en og annen gang ut barn fra ferieland i syden når foreldre ruser seg og ikke tar ansvar. Motivasjonen bak slike aktive initiativ til fordel for barna bør vel til de grader være desto mer avgjørende i de tilfeller hvor foreldrene utsetter barna for krigshandlinger (!) m.m.? Og apropos foreldrene: 

Setter mor sine interesser foran barnas, og hun sier nei. Vel, da er saken klar. Da må myndighetene overta ansvaret. Norge kan på den ene side ikke gjøre mer for henne der og da, men på den annen ta ansvar for de barna hun selv har insistert på å beholde hos seg under svært så alvorlige og grove omstendigheter. Norske myndigheter kan altså som nevnt i visse tilfeller hente hjem barn uten foreldrenes samtykke; alternativt ta med begge parter for i etterkant å sikte foreldrene for grov omsorgssvikt og eventuelle krigsforbrytelser.

Vi må kategorisk velge å stille oss på barnas, humanismens, barnekonvensjonenes og menneskerettighetenes side. Dette har øverste prioritet. 

Å ikke hjelpe er også et valg. 

Et skammens og nederlagets sådanne.



Gå til innlegget

Fra dødens skyggeland

Publisert over 1 år siden

Klisjeer, fraser og lettvintheter kan gjøre større skade enn det meste annet. For ikke å si en spekulativ og belærende åndeliggjøring av lidelsene: Noens bruk av bibel og tro her er på linje med et lite barn med en ladd revolver. Dermed trekker den lidende seg bort, og isolasjonen, som allerede er en forverrende og risikabel faktor, øker desto mer.

Vi som i perioder sliter, og stir mer enn godt er, og stirrer det totale mørket i hvitøyet uten å vike blikket erfarer en virkelighet og uverden som få kjenner. Langt mindre kan tenke seg. Men også her er Gud. Om Gud kun finnes der solen skinner, gleden og dansen rår, så er ikke dette Gud. Noen trosmiljøer faller dessverre for de positive assosiasjoners grep og ser ut til å forveksle noen av troens positive og givende frukter med Gud selv, og dyrker så dem mer enn fruktenes giver. Den som faller utenfor her, faller dermed også utenfor.

Menigheten må også våge å erkjenne at ute i ørkenen finnes enkelte Guds barn, og dermed finnes Gud der også. Jfr f.eks. Hagar, Johannes, m.fl.
Kristus finnes også i dødens skyggeland; «over dem som bor i dødsskyggens land har Lyset strålt fram.» Gud lot seg inkarnere i en stall og utenfor felleskapets trygge rammer. Men for den som lider og strir er det dog ikke nødvendigvis slik at Han synes eller merkes i det hele tatt: Snarere oppleves et gudsfravær som det endelige  punktum. Depresjonens og angstens helvete er dominerende og styrer selektivt- med negativt fortegn. Da kan jo andre medmennesker trinnvis bidra til glimt av det nærværende gode. Og her taler modig nærvær høyere og klarere enn ord. Klisjeer, fraser og lettvintheter kan her gjøre større skade enn det meste annet. For ikke å si en spekulativ åndeliggjøring av lidelsene; man får inntrykk av at også Gud står belærende og moraliserende utenfor. Dermed trekker den lidende seg bort, og isolasjonen, som allerede er en forverrende og risikabel faktor, forsterkes desto mer, med livsfiendtlige konsekvenser. Ergo bidrar en og annen til at den lidende mister sin tro, både på Gud og seg selv. Og her finnes et farlig rom. For enkelte er det vondt å leve. Svært vondt. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere