Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

I dag, 21.mars, er Downsdagen.

Publisert 12 måneder siden

kjærlighetens rike er vi alle søstre og brødre. I maktens rike er det den snudde verden som gjelder. Makt, kontroll og selvtilstrekkelighet er også en besettelse: Den besettelse som driver det menneske, som egentlig er skapt til å leve med de andre og for de andre i fordrende og vekkende kjærlighet, til en posisjon hvor de lar egoismen rå og videre hersker og rår over andre.

Når godt og ondt sakte endrer innhold er det oftest noen med definisjonsmakt og påtrengende prioriteringsbehov som har tatt ordet og så sørget for å beholde det over lang tid. Det kan sågar gå så langt at i enkelte saker er den normale situasjonen til slutt snudd opp ned; det som gjentas over tid har dessverre en tendens til å fremstå som det normale.

Jesus sier at den minste skal være den største, og at den siste skal komme først. Men i dag er den sterkeste ennå sterkest, den største størst og den første er og blir den første. Rekkefølgen er fremdeles den motsatte av Gudsrikets sådanne.

I dag kan man ta såkalt prenatal diagnostikk; dvs forstervannsprøver slik at man kan forhindre at barn med downs syndrom blir født. Man sørger for at de som er svakt utrustede ikke blir en byrde for de sterke med prioriteringene i orden og derfor nektes den med downs å se dagens lys. Nazistene ville som kjent skaffe slike individer av veien fordi de lå de sterke og samfunnet til last. Og i dag har vi kommet så langt at vi kan spare en kommende Hitler for bryet: Fordi den sterke med definisjons- og argumentasjonsmakten intakt effektivt forhindrer at slike «byrder» blir født. Dog kan man ikke forhindre at det fødes en ny Hitler eller hva slags navn en slik ny despot nå har. 

Fordi slike fanatiske maktskikkelser ikke røper seg ved fostervannsprøver. Men det gjør altså de svakt utrustede.

Nå kunne man kanskje si at dette er lettkjøpt snakk fra min side, hvis jeg da ikke har et vitne å føre til skranken - men det har jeg:  "Marte Wexelsen Goksøyr er en ung kvinne med downs syndrom og en vekkende røst i vår tid. Denne begavede unge kvinnen er skuespiller, skribent og samfunnsdebattant, og nå også forfatter. Mest kjent ble hun kanskje da hun utfordret statsministeren i Stortingets vandrehall i februar 2011 og vippet ham av pinnen med sine spørsmål om rettighetene til mennesker med Downs syndrom." Dette er tatt fra innledningen til Goksøyrs bok. Videre fa forlagets omtale: "Hennes bok blir derfor et politisk debattinnlegg, og hun var kanskje en av Stoltenbergs farligste kritikere fordi hun tok ham i løftebrudd. Hun tar i boken et kraftig oppgjør med tanken om at mennesker med Downs syndrom ikke skal ha en plass i vårt samfunn. «Jeg er en kvinne med Downs syndrom. Er jeg ikke ønsket av samfunnet?» spør hun i et kapittel." Som forlaget avslutter i sin omtale: "Hun er derfor en viktig røst i vår tid. Om hun tier, skal steinene rope".

Goksøyr er takknemlig for sitt liv og ville aldri ha unnvært det. Hun er et eksempel for oss alle. Som et kinesisk ordspråk sier: "Sjømannen ber ikke om medvind - han lærer seg å seile mot vinden". Hennes ord må tillegges langt mer vekt enn våre; da det er hennes liv det handler om. Hun hadde lært seg å kjempe med alle vanskelighetene. Hun hadde alle odds mot seg, all pine og ydmykelser - og har like vel vært glad til. Fordi hun hadde fått livets gave, og viste å  verdsette gaven.

Goksøyr hadde erfart at hennes liv hadde en sammenheng med at hun levde i et land hvor mange av de sterke og friske tok det som en selvfølge at de handicappede kunne bli kategorisert som en type byrde og derfor definert som problem i den rike silkeglatte forbruks- og nytelsesidyll. Dvs den med downs må akseptere å være en byrde som noen i beste fall ville påta seg. Vel og merke så lenge omgivelsene da fikk rikelig kompensasjon for den "ulykke" det var å få et barn med downs?

I såkalt dårlige tider, eller i mørke stunder, kommer noen med downs syndrom på den tanke at det kanskje like vel var best at de ikke var født. Å være utenfradefinert av de som anser seg mer vellykkede og sterke kan bli mer enn en tung belastning. 

Goksøyr er et levende vitne mot «den omvendte verden»; den som egentlig står opp ned i visse henseender. Dvs den verden hvor den sterke ikke tjener den svake, og hvor den siste igjen skal få merke at han nå ER og blir den siste; og ikke skal gjøre seg noe håp om å bli blant de første. Og i våre dager reiser det seg noen i protest og engasjerer seg mot det urettferdige samfunnet. Ikke til fordel for utsatte og lidende. Men fordi de ikke får dra på hytten. 

Mellom de sterke og de svake, mellom makten og de vergeløse, vil det alltid finnes et motsetningsforhold. Det finnes en makt- og selvprioriterende despot i alle mulige størrelser, også latent i deg og meg. Makten er et redskap for den vilje som vil herske over andre. Ordet fra livets skaper selv er en gave og et redskap for den som i kjærlighet vil gi til andre. Ordet er også født i hjertet til den med downs syndrom: I kjærlighetens rike er vi alle søstre og brødre. I maktens rike er det den snudde verden som gjelder. Makt, kontroll og selvtilstrekkelighet er også en besettelse: Den besettelse som driver det menneske, som egentlig er skapt til å leve med de andre og for de andre i fordrende og vekkende kjærlighet, til en posisjon hvor de lar egoismen rå og videre hersker og rår over andre.

Gå til innlegget

Ikledd de beste gevanter hentet fra troens kostymelager er veien til manipulasjon kort.

De bibelske vendingene «så og høste» benyttes ofte av Jan Hanvold og Visjon Norge for å motivere folk til å gi penger. Man gir og høster formodentlig helbredelse og beskyttelse, skal vi tro Hanvold: En lovende himmelsk  kontoinvestering m.a.o. Alternativt er vi heller vitner til en himmelsk og guddommelig autorisert utgave av Betsson eller Unibet i regi av Visjon Norge hvor helsegevinstene er proporsjonale med innsatsen. Men ingen ting garanteres i slike spill, naturlig nok. Til sitt forsvar presenteres snedige påstander og forklaringer som er logiske og preget av substans bare for Hanvold og Visjon Norges autoriteter selv. 

Med respekt å melde minner dette opplegget mer om en grell forskrudd karikatur av Guds hellige budskap. 

Nå kan man jo positivt replisere at det å gi penger til hjelpearbeide i høyeste grad er å yte noe for de trengende, og dermed et gode? Og det er selvsagt riktig. Men hva går så de innsamlede midler til? Visjon Norges innsamlinger går først til kanalens egne driftsskostnader. «Det koster oss 10.000 kroner i timen å drive Visjon Norge, foruten at vi har misjonsprosjekter, sier Hanvold til NRK». (Ref NRK.no. ) Det har dog lenge eksistert godt organiserte og anerkjente hjelpeorganisasjoner som sårt kunne trenge så mye penger i døgnet gjennom året. Uansett, så er det en vederstyggelighet for Gud å be om pengegaver i samme vendinger som man påpeker at Guds vilje er at Hans skapning skal erfare livskvalitet, trygghet og være frisk.

Og hva gjelder troen og det gode: Monoteisme får ubetinget etiske konsekvenser:

Vi har nemlig én Gud og dermed er det én menneskehet. Gud skapte først mennesket. Ikke jøden, ikke den kristne, muslimen, etc. Ergo er det vi alle har felles helt grunnleggende- det kan aldri endres. Vi er alle søstre og brødre uansett tro og livssyn; hvilket stiller oss i en radikal fordring til hverandre. Forsoning er gjenforening. Og synd? Det er adskillelse; man er altså ennå ikke den man har potensiale til å bli: Fordi vi er skapt i Guds bilde. 

Apropos: Det finnes ingen spesifikk kristen eller jødisk etikk, men Gud styrker derimot etikken.

Fra bibelen, som i humanismen, ser man at den etiske verdien i enhver handling er omvendt proporsjonal med innslaget av de selviske motiver i den. Det innebærer at motivet og drivkraften i livet for den troende er takknemlighet mot Gud for den gave og det under som livet, ordet og nåden faktisk er (!). Fra mine jødiske røtter, så er vendingen «høste som man sår» godt kjent. I likhet med en rekke andre lignelser i NT for øvrig; hvor av flere er uttrykk for de dypeste strømninger i denne troslære. Det har med det å aktivt opptre i takt med Guds vilje å gjøre; alternativt ikke å gjøre det. Begge valg får konsekvenser; man høster som man sår. Ergo bør man handle aktivt med kjærlighet, omsorg og rettferdighet hvilket er Guds ubetingede vilje og kvaliteter som også er selve navet i troen.

Dvs troen går på eksistens og handling; den fører til en grunnleggende rettvendthet og dermed god praksis som kjennetegnes ved at den virker til det gode for medmennesker. Vi skal m.a.o. kjennes på fruktene. Ikke på om vi er ortodokse og ytrer bibeltroskap eller ikke. Dermed er det klart: Den etiske dydens lønn er den hellige Ånds kraft selv, og dermed et helere liv og sterkere dyd. Syndens lønn blir på sin side syndens umerkelige usalige selvforsterkende effekt for den som svikter og dermed også for fellesskapet. Jfr surdeigens virkning som har sin virkning enten det er det gode eller dårlige som virker. Vi blir m.a.o. både i det godes og det dårliges valg knyttet til valgets konsekvenser: Det gode og det onde bærer allerede lønnen og straffen i seg selv. Og merk vel: Det er dette som blir å høste som man sår. Det er det godes realisering og selvforsterkende effekt som er «å få sin lønn»  av Gud; IKKE en fremtidig guddommelig gjenytelse for våre gode jordiske gjerninger i himmelen etter døden: Man skal altså ikke orientere sin moralitet etter noen lønn og straff-teori.

Ordet «loven» som kristne alltid har brukt i polemiske hensikter mot jødisk tro skyldes det greske ordet benyttet i oversettelsen. Ordet «lov» har i greskspråklig og vår kultur og språkverden en langt mer rigid juridisk og kategorisk betydning enn i den jødiske. Slik har et greskkulturelt forstått ord bidratt til å skape feil forståelse av jødisk kulturs språklige uttrykk i religion og troslære. Språk har også sine røtter og sin lokale jordbunn, noe enhver oversetter vet. Det burde vel være unødvendig å nevne, men samme ord kan bety forskjellige ting i forskjellige historisk betingede språkkulturer. I jødisk religion er det ordet «troslære» sammen med «veiledning» og «rettledning», som er bedre ordvalg og oversettelse her til vår språkkultur; ikke «loven».

Jeg minner om at Jesus ble født og oppdratt som jøde. Han benyttet jødiske skrifter og deltok i tempelet og synagogene. Den første menigheten og konteksten generelt var jødisk. Dette burde være et memento når man skal forsøke å nærme seg hva som står skrevet om disse kontekstenes ord og hendelser. Teksten er også her betinget av avsender og mottager. Flere bør muligens påminnes at jødisk troslære kan man først møte reellt og med respekt når den møtes lyttende oppmerksomt og respektfullt innenfra, det er først da man aner det underliggende rotnett av livgivende hellig karakter.

Troens vei handler om å vise frem bortenfor en instrumentell og moraliserende gudstro hvor gudsautorisert maktspråk ligger som ris bak speilet. Meningen ned livet? Lev det! Fra 5.Mosebok: «I dag tar jeg himmel og jord til vitne mot dere. Jeg har lagt fram for deg liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet.»

Til slutt: Noen ganger tenker jeg noe oppgitt at uten mine jødiske røtter, så ville jeg ikke ha kunne holdt den kristne identitet og troslære ved like. Satt helt på spissen: Det har dessverre blitt slik at man i visse tilfeller lurer på hvordan man kan overleve som Kristi disippel blant en del kristne.

Gå til innlegget

Det er både trist, svakt og desto mer forstemmende å se hvordan praksisen i Visjon Norge hva gjelder pengekrav i Guds navn kan foregå uten at kirkenes ledelser tar adekvat fatt og pågående engasjerer seg til fordel for medmennesker spesielt og kirkens integritet og troverdighet generelt. Når pengemas i Guds navn kobles til garanti mot coronaviruset spesielt og helse generelt, så har Visjon Norge frasagt seg enhver kristen legitimering. Men våre kirkers ledelser gjør som Peer Gynt og går utenom. Igjen og igjen, Det tragiske er at de vet hva de gjør.

Hvor høyt må ofrene rope og hvor mange skal rammes før Kristi hyrder og kirkeledelsene gjenvinner sitt sosialetiske og trosmessige gehør? Disse kvaliteter er nemlig to sider av samme mynt.

På TV-kanalen Visjon Norge får man nå melding om ved gi 2020 kroner til kanalen, så vil Gud beskytte barna deres mot coronaviruset. Intet mindre. Dette hevdet predikanten Dionny Baez. Ref Vårt Land, VG, Dagbladet, NRK m.m. fredag 28.02Vi er igjen vitner til grov manipulasjon, psykisk vold, respektløshet og blasfemi av verste merke i Guds navn på denne TV-kanalen. En pågående angst for denne virusen utnyttes altså for hva det er verdt for å få folk til å gi penger. Allerede sårbare og engstelige medmennesker ligger alltid tilbake i grøften, mens prester og biskoper ser for n´te gang en annen vei og går forbi. De er vel fullt opptatt av å tenke over administrative oppgaver og evangeliet. Det eneste som skjer fra kirkelig hold er enten øredøvende taushet eller pliktmessige kommentarer ad hoc om journalister henvender seg; før det så igjen blir like stille. Dette er ille, og ikke så lite alvorlig sett ut fra det de faktisk er satt til å forvalte qua hyrdefunksjonen. Apropos: I dag står et velskrevet innlegg på over en og en halv side (!) i VL om klimaet underskrevet av over 60 prester. Hvilket er på sin plass og greit nok. For all del. Men prisen for å stå frem her er nok langt mindre enn å engasjere seg pågående mot maktmisbruket i Guds navn i Visjon Norge? Jeg er stygt redd for at kirkens ledelser først engasjerer seg etter at saken har blitt et gjennomgående tema i medier og allmenheten ellers. Men sannhet og redelighet går faktisk forut for fasade. 

Det burde vel være unødvendig å minne om at det er helt sentralt i troslæren å bistå den som rammes grovt; ikke minst når elendigheten skjer i Guds navn? Men tragisk nok, så møtes både ofre og kritikere av en øredeøvende taushet. Velger man tausheten, så har man faktisk samtidig valgt bort det vesentligste. Man har sikkert nok lønnet stilling av staten i kirkelig skrud, mens det menighetsmessige ansvar man er satt til å forvalte i Guds navn har man frasagt seg. Jeg minner om at menigheten er alle døpte, andre søkende og medmennesker som tilkstreber seg å leve i takt med kjærlighet og rettferdighet for øvrig. Og det er rollen som våken og aktiv hyrde som er eneste gyldige posisjon ut fra troskilden selv. 

Blir prisen for å stå opp for sannhet, kjærlighet og rettferdighet for høy, så bør faktisk Kristi hyrder overgi ansvaret til andre. Oppgavene og ansvaret er faktisk større enn den enkeltes posisjon. Og apropos sendepartnerne til Visjon Norge, andre kirkesamfunn og menigheter: Pussig nok ville de trekke seg umiddelbart ut av Visjon Norge om det var alkoholreklame der. Men når det er blasfemi og psykisk vold i Guds navn som skjer gang på gang, så er det visst helt greit. Saken er klar: Visjon Norges pengemas koplet til helbredelser, alt i Guds navn, er forkynnelse på avveie; direkte manipulasjon som utnytter og tramper på flere svake. Det er ikke nødvendigvis slik at det kun er de med akseptabelt overskudd som gir her. Metodene og ikke minst den bibelimpregnerte språkbruken fører til at noen rammes grovt. Da burde det faktisk være en kristen dyd og reise seg å si tydelig ifra at her pågår det umoral (!) og det sågar i Guds navn?

På Jesu tid og senere reiste kirkens hyrder seg mot misbruk av Guds navn, krenkelser av de svake, mot urettferdighet, samt mot makt og myndigheter. I dag blir de av makten invitert på gallamiddager og kaffe. Man er visst mer opptatt av posisjoner, det å bli hilst på og æret på de fleste arenaer?

Det er faktisk ikke plass til Gud og mammon på samme trone; uansett hvor mange bibelvers og påstander man benytter for å legitimere kjetteriet. "Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver". Men hyrdene ser altså bort og lar deler av flokken lide.

De gjør som Peer Gynt og går utenom. Det tragiske er at de vet hva de gjør.





Gå til innlegget

Jesu fordommer (?)

Publisert rundt 1 år siden

Når vi leser fortellingen om den kanaaneiske kvinnen og hennes datter bør vi kunne fastslå at enhver form for dem-og-oss-tenkning er og blir et radikalt feilgrep. Vi har alle Gud som Fader. Og der det finnes en far, der finnes det også barn. Dvs at alle, alle, er våre søstre og brødre. Hvilket innebærer en radikal fordring. Takket være den kanaaneiske kvinnen kan vi altså alle være trygge på at vi absolutt alle hører til. Tanken på et troens og fellesskapets hierarkier er m.a.o. kategorisk avvist av Gud selv.

I torsdagens Vårt Land fastslår kapellan Stine Kiil Saga at Jesus, Guds sønn, «ikke var fri for fordommer» (sic!). En fordom er som kjent en holdning basert på mangelfull kunnskap som disponerer en person til å uttrykke antipati overfor personer, grupper eller ideer. Hvordan kapellan Kiil Saga kategorisk kan hevde at Guds sønn (!) hadde fordommer skal jeg la ligge, men hun refererer til den kanaaneiske kvinnen med hennes syke datter. (Matteus 15). 

Jeg ser denne fortellingen noe annerledes:

Dette er en parabel som heller ikke jeg er trygg på  for all del; den skaper lett flere spørsmål enn den gir svar og kan m.a.o. være noe vanskelig å forstå. I hvert fall ganske så umiddelbart, sett ut fra et litt for distansert kristent ståsted. Ikke bare svarer Jesus først med det verste av alle svar; nemlig noe som oppleves som talende taushet. Kraftigere form for avvisning kan vel vanskelig erfares? Det å henvise til hunder i fortellingen var for øvrig krenkende; hunder var ansett som urene og dyr man skulle holde seg på lang avstand fra. 

Noen prester bruker denne fortellingen som eksempel for å vise at man ikke skal gi seg i bønnen og være utholdende; men her hopper man over det mest vanskelige og tilsynelatende uforståelige: Det handlet nemlig ikke om en troende jødinne som innstendig og utholdende ba Gud om hjelp, og like vel holdt ut til tross for øredøvende taushet. I følge fortellingen, så tilhørte ikke kvinnen og hennes barn inngruppen i det hele tatt, men fikk tilsynelatende sitt pass påskrevet ganske så kategorisk: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» På den annen side, så vet Jesus mer enn godt at Gud hjelper «de utenfor». Job var ikke jøde og i Lukas, så sier Jesus i synagogen: «Jeg sier dere som sant er: Det var mange enker i Israel den gang Elia levde, da himmelen var lukket i tre år og seks måneder og det ble en stor hungersnød i hele landet. Likevel ble ikke Elia sendt til noen av dem, bare til en enke i Sarepta i Sidon-landet. Og det var mange med hudsykdom i Israel på profeten Elisjas tid, men ingen av dem ble renset, bare syreren Naaman.» Så kanskje har Jesus her i møtet med den kanaaneiske kvinnen en mulighet til å understreke et vesentlig poeng.

Vi ser at Jesus faktisk med tyngde positivt tiltrer den fortvilte morens alternative fortolkning av Jesu fortelling; hun griper fatt i Hans fortelling og påpeker det grenseløse ved Guds kjærlighet til sin skapning; «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Her talte hun for øvrig på vegne av alle hedningefolkene og illustrerte dermed for enhver at alle er Guds elskede barn og evangeliet gjelder alle. Den nye tid var med Jesus i ferd med å bryte sterkere inn; noe som senere ga seg uttrykk i følgende marsjordre  - i de ord som kom til jord med budskap om frihet og frelse - for alle mennesker: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler».

Nå sier forøvrig heller ikke Jesus et avvisende «nei» på noe som helst tidspunkt (!), mange kristne oppfatter dog lett Jesu innledende holdning som et kategorisk nei til denne morens bønn. Men man behøver jo ikke: 

Fra et jødisk etisk ståsted blir bildet mer utfyllende og det ender like vel med et klart JA. Jesus kom altså for å oppfylle, realisere, skriften per se. Ikke oppheve den. Vi ser at kvinnen i den teologisk billedlige dialog freidig avslører Jesu fortellings grenser. Ikke (!) Jesu selv. Kan hende var det også dette som var Jesu pedagogiske grep der og da? Fortellingen, slik den først ble fortalt, viste til visse jøders oppfattelse av eksklusivitet: Nemlig etnosentrien og sneverheten i Gudsforholdet fører til sneverhet og egosentri i nesteforholdet. Hendelsen var Jesu måte å avsløre både for denne kvinnen, disiplene og jøder ellers rundt, at evangeliet gjelder alle folkeslag. Noe som for øvrig allerede lå innbakt i den jødiske troen. Kvinnen var altså Jesu kapellan og medhjelper i denne teksten. Det vi her bevitner er enda et ledd i en internteologisk diskurs hos jødene hvor Jesu deltar aktivt. Jesu opptreden og denne kvinnens deltagelse var m.a.o. et pedagogisk grep i forhold til disiplene og andre jødiske tilhørere. Han forlot aldri kvinnen, men avventet bare - de rundt var også implisitt del av fortellingen: 

Jesu tilsynelatende bortvisning av denne kvinnen stemmer dog overens med en mer nasjonalistisk forståelse av jødedommen som visse jødiske grupper dyrket: Jødene versus farao, jødene vs kanaaneerne. jødene vs filistrene, jødene vs de fremmede og hundene: Oss og dem. Derfor er det for Jesus ikke bare denne nødstilte kvinne med syk datter som var i risikosonen her i fortellingen, men også intet mindre enn et sant og genuint Gudsbilde. Kan hende Jesu reaksjon på disiplenes «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» var nettopp utgangspunktet for å bruke den kananeiske kvinnen som aktiv deltager og illustrasjon på evangeliets faktiske universalitet? Ny vin i nye skinnsekker? 

Kanskje Jesu hadde i tankene om den forhandlende kanaaneiske kvinnen at også Abraham forhandlet (!) med Gud da Sodoma skulle ødelegges - og viste her at Gud ikke er en ufravikelig dogmatisk og ren maskinell kald makt? Abraham møtte Gud på nettop på det som er Guds kjennetegn og noe vi alle skal strekke oss etter, nemlig kjærlighet og rettferdighet. 

Jesu møte med den kanaaneiske kvinnen er som en klar markering mot enhver form for trosmessig oss-og-dem-holdninger. Jesus påpeker at vi alle er Guds barn; og menneskelig sett har ingen noe å vise til for å rettferdiggjøre seg i forhold til Gud. Ingen. Takket være den kanaaneiske kvinnen kan vi altså alle være trygge på at vi absolutt alle hører til. Tanken på et troens og fellesskapets hierarki er m.a.o. kategorisk avvist av Gud selv. 

Når vi igjen leser fortellingen om den kanaaneiske kvinnen og hennes datter bør vi altså kunne fastslå at enhver form for dem-og-oss-tenkning er og blir et radikalt feilgrep. Vi har alle Gud som Fader. Og der det finnes en far, der finnes det også barn:

Vi er altså alle, alle, Guds barn. Relasjonen vår til Gud er udelelig og bestemt knyttet til våre medmennesker. Dvs at alle er våre søstre og brødre. Hvilket innebærer en radikal fordring. Gud skapte ikke først jøden, ei heller den kristne eller muslimen, etc. Han skapte mennesket. Det vi alle har felles sitter altså dypest i våre hjerter; det kan aldri endres. Det som skiller sitter i våre hoder: Det kan derimot utvikles, endres. Vi kan kun elske Gud tilbake gjennom å elske vår neste; fordi hun og han er akkurat som oss selv:

 En elsket, ønsket og villet Guds skapning.


Gå til innlegget

Respektløshet og bedrag i Jesu navn

Publisert rundt 1 år siden

Vi er satt inn i et fellesskap og dermed en alltid pågående medmenneskelighet som aldri er skilt fra Gudsforholdet. Gud vil det gode fordi det er godt. Gud vil ha barmhjertighet og aktiv våkenhet; ikke offer og teologisk korrekthet bak flotte fasader. Og hvem er så min neste? Jo, det er hun og ham som rammes av mine holdninger, min adferd og mine valg eventuelt av min likegyldighet. Uten respekt og ærbødighet for sin neste som er ønsket, skapt og elsket av Gud, såvel som en selv, har man vendt seg fra Herren selv. Og uten respekten for de etiske fordringer, blir det umulig å nærme seg Ham som åpenbarte dem i skriften.

Nå har jeg en lenger tid utsatt meg for TV-kanalen Visjon Norge (VN), og forsøkt å se det som presenteres både fra et trosmessig perspektiv samt et forsøk på et friere utenfraperspektiv. Primært er det kanalens egenproduserte programmer som jeg har konsentrert meg om. Adventister og andre som leier sendetid er altså ikke her medregnet. Men ut fra hva som blir vist og hevdet i denne kanalens egne programmer, så bør det dog ut fra en etisk synsvinkel kunne stilles berettigede spørsmål om de deltar på rett TV-kanal? At Jan Hanvold & Co også kan si riktige ting her og der angående enkelte temaer er greit nok. Men gode idealer, delsannheter og for all del legitim tro på vesentlige verdier er dog ingen garanti mot alvorlige feilgrep og svikt. Derfor kalles vi alle kontinuerlig til pågående våkenhet: Det handler ikke bare om gode intensjoner og rette meninger, men om vår neste og fellesskapet. Ergo om intet mindre enn Kristi forvaltningsoppdrag.

Vranglære og manipulasjon kjennetegnes oftest av en usalig miks av sant og galt. Vårt forhold til våre medmennesker og de svakeste speiler vårt forhold til Gud selv. Sett i lys av det som tidvis skjer i VN må jeg innrømme at jeg av semantiske grunner tidvis får visse problemer med å kalle meg kristen. Det er ikke lett å ta fatt på kritikk her, det skal innrømmes. Men dette er dog ingen legitim grunn til å la være; se en annen vei og gå forbi.

Som Goethe skrev, så kan man ikke motbevise en falsk lære, alternativt det som er uriktig i den, fordi den bygger på forestillingen om at det falske og uriktige er sant. Men vi kan dog bidra positivt til fordel for noen av dem som befinner seg i og utenfor miljøet.

Og hva gjelder Visjon Norge: Det er vel få miljøer som til de grader fungerer som god illustrasjon på det sosiale fenomen som betegnes som «tribalisering». Sterke personligheter innad har tatt til seg tilstrekkelig med definisjonsrett og innflytelse som gir vedkommende en maktbase hvor også negative og destruktive handlinger kan ha sitt legitimerende utgangspunkt. Uansett hvor godt og pent det hele er innpakket. Her følges den sosiale kontrollen opp med utstøting, stigmatisering og meningstap for den eventuelle tvilende - som effektive ris bak speilet i miljøet. Flere vet. Og dermed fungerer makten innad preventivt; ytterst få våger å reise seg for å si at her pågår det umoral. Systemet re-produserer og legitimerer dermed kontinuerlig det eksisterende makthierarki som rår.

Og konkret: VNs kombinasjon av invitasjon til forbønn for sviktende helse koplet med passende bibelrefererte fordringer om penger er en skam. Intet mindre. Fra NRK.no ser man:

Hva går så penger fra fattig og rik til? VNs innsamlede midler går først til driftsskostnader på 240 000 kroner i døgnet. Av disse også lønn til ansatte. Eksempel: I 2018 fikk Jan Hanvold 745.890 kr i lønn fra tv-kanalen. Som om dette ikke er mer enn nok, så tar han også ut 876.000 kroner som styreleder i Øvre Eikervei 126 as. Dette selskapet gikk for øvrig så vidt i pluss med et overskudd på 250.000 kroner. Apropos: En gang i året har NRK en innsamlingsaksjon for et konkret godt formål, med et spesielt oppfølgende intens telling gjennom programmet.

I Visjon Norge har de samme programopplegg: Her hver eneste kveld. Det gode formålet her er hovedsakelig kanalen selv. Hanvold sa i 2015 i NRK: "Pengene går til driften. Vi har 60 personer ansatt her, og det koster oss 10.000 kroner i timen å drive Visjon Norge, foruten at vi har misjonsprosjekter."

Dette betyr at de må skaffe 240 000 kr i døgnet kun for driften alene; dvs FØR andre gode formål får 1 krone. NRK hevder at mesteparten av pengene går til VN og dets eiere, selv om noe går til gode formål. Også andre høyst gode formål, som allerede har en effektiv organisasjon, kunne nok ha god nytte av disse 10 000 kr i timen?

Mener man som leder å ha Guddommelig autorisasjon og dermed griper mer av den kristne sannheten enn andre troende, så blir fallhøyden stor. Min påstand er at det innad i VN eksisterer en bred og dyp grøft mellom idealenes verden av svart og hvitt begrunnet ut fra bibelreferanser p.d.e.s. og virkeligheten selv på den annen. Men denne grøften registrerer de ikke. Det er nok også derfor de faller den titt og ofte. F.eks. begynner man qua leder lett å oppfatte berikende og utfordrende forskjelligheter som suspekte bidrag og trusler. Vi er dog alle forskjellige, og ser noe som den andre ennå ikke har sett. Den alltid utfordrende, men nødvendige pluralismen blir i slike ensrettede miljøer derimot sett som uttrykk for uvitenhet, manglende erkjennelse og fristelser til «farlig vranglære» - sågar inspirert av satan selv. Alternative tanker om Kristus, som kan berike og utvikle, holdes effektivt utenfor og her blir diskvalifisering av «de andre» vesentlig. Bibelen mangler som kjent ikke på skyts her, for øvrig. For den som ønsker å kontrollere andre finnes som kjent et arsenale av løsrevne sitater som kan rive ned selv den sterkeste en uvakker dag. Og påfallende nok er det de alternative tekstutvalg og de tolkninger som legitimerer og gavner virksomheten mest og best som også anses som de sanne og riktige.

 «Gud elsker en glad giver», sies det gjerne. Og det er sikkert sant. Men en glad giver gir ut fra seg selv uten utilbørlig press og selvsagt av sitt overskudd. Det har videre hendt at noen har henvist til Jesu fortelling i Markus 12 om enken som ga sin siste skjerv. Som for å illustrere at oppofring og viktigheten av å gi til tempelet og ledelsen er understreket av Herren selv. Men denne fortellingen har alt for lenge blitt misbrukt i makt-moraliserende og manipulerende hensikt, i flere kirkesamfunn.

Vi som står med ett ben i jødisk troslære kan dog vitne om at man finner en lignende beskrivelse i gamle jødiske visdomsfortellinger. Der ble og blir den dog utlagt annerledes. Apropos: Jesus ble født og levde som jøde. De første som fulgte Ham var jøder. Jesu referanser var jødisk troslære og liv. Her finnes m.a.o. en omfattende ressursbank og perspektiver som ensidig fungerer positivt og utfyllende som kilde og referanse hva gjelder fordypning i kristen tro. Å ivareta enker med omsorg og støtte var og er f.eks. ennå en helt sentral og vesentlig del av jødisk troslære, også på Jesu tid. Jfr f.eks fortellingen om oppvekkelsen i Nain: «Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. - Så gikk Han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og Jesus sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren».

Det fantes faktisk ikke noe bud som påla de fattige å gi bort alt til tempelet; snarere tvert imot vektla man som nevnt ivaretagelse av enker og de fattige.  I Markus´ 12. kapittel bør man faktisk lese fortellingen om enken som gir sine siste mynter med henvisning til Jesu gjentatte sterke kritikk av visse religiøse ledere som var preget av hybris, posisjon, status og griskhet. Enkelte her så sitt snitt til å misbruke sin rolle og innflytelse til egen berikelse, akkurat som visse maktmennesker til alle tider har gjort og gjør. Også i vår tid. Fremfor å føre enkers sak og ivareta deres interesser «eter» de enkene «ut av huset» dvs. de utnytter enkene, de svakeste i samfunnet gjennom å ta deres eventuelle eiendom til personlig berikelse. «Pass dere for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper, motta ærbødige hilsener på torget, sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper. De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.»

Så ser vi at umiddelbart etter episoden om enkens gave gjengir Markus disiplenes beundring av den svært så imponerende og flotte tempelbygningen: «For noen steiner og for noen byggverk!»- Her er kontrasten mellom det praktfulle og storslåtte bygg til enkens fattigdom grell. Og Jesus forutsier videre så den snart forestående ødeleggelsen av nettopp dette flotte tempelet de omtaler. I lys av dette siste, så ser man at enkens skjerv fremstår som helt bortkastet. Ut over dette, så satte denne fattige enke seg selv i en desto verre posisjon som ville medføre at hun som medmenneske måtte begynne å tigge for å klare seg. Og alt i Guds navn for å finansiere en tempelbygning? Vi ser også i Markus 7. kapittel om et tilfelle der enkelte overgir det de eier til tempelet som en tempelgave, «en korban», dette remfor å bruke det til å forsørge sine gamle foreldre. Vi tar sannsynligvis alle avstand fra en slik trosmessig oppførsel? Skulle Han som elsker sin skapning og aktivt støtter de lidende og fattige i forhold til religiøs utnyttelse og maktmisbruk legitimere at tempelbygningen er viktigere enn gamle og fattige menneskers grunnleggende behov og trygghet? Fortellingen om enkens skjerv kan faktisk tolkes på tilsvarende måte. Det handler om pengegaver til tempelet som faktisk burde vært brukt til noe annet og bedre; til sårt tiltrengt daglig brød for den sultne. Viktigere enn en tempelbygning er Guds elskede skapninger som for Gud er og blir det primære. «Har dere ikke lest hva David gjorde den gang han og mennene hans sultet? Han gikk inn i Guds hus og tok skuebrødene, spiste og ga til dem som fulgte ham, enda det er bare prestene som har lov til å spise dem.» Praktisert kjærlighet og omsorg mot medmennesket er altså den faktiske etterfølgelsen; dvs oppfyllelsen og realiseringen av Guds ord.

Vi ser i fortellingene at fattige på Jesu tid kunne bli utsatt for religiøst press for at grådige menighetsledere skulle få desto mer penger, og det alltid med «gode» begrunnelser og teksthenvisninger ad hoc. Jesus vurderer ikke enkens gave positivt eller presenterer det hele som mønsterfortelling for alle troende, slik noen i dag ser ut til å mene.

Man kan dog våge å ta tid til ettertanke her: Det finnes en og annen menighet i dag som utnytter fattige og velmenendes tro. Min mulige uærbødige påstand er at Visjon Norges kopling av penger og den troendes helse er klare brudd på Guds vilje med sine skapninger. Man kan fastslå at vi her vitner til det som betegnes som ulv i fåreklær.

Hvorfor er ikke både prester og kirkeledere ellers mer aktive, pågående og tydelige hva gjelder det som pågår her? Verken Jesus eller Paulus satt påtagelig tilbakelent i de tilfeller hvor tro og maktmisbruk var tema. Snarere tvert imot reiste de seg og talte modig elendigheten midt i mot. Viktigere enn å være dannet og forsiktig i trosmiljøets internkritikk, var det å sette sakene på rett plass. De uttalelser jeg har sett fra menighets- og kirkeledelse så langt ser ut til å komme stort sett kun når journalister først ber om kommentarer. Konfliktskyhet og feighet, samt misforstått og feilplassert dannelse (?) har dessverre fungert tåkeleggende og dermed bare forverrende. Ikke minst fungerer det bortvendte blikk legitimerende på elendigheten. Hvor er da dette med kirkeledelsens hyrdeansvar? Enhver med åpne og friske øyne, uansett tro, ser hvem i menighetene dette går ut over. Både troende som ikke-troende som ennå har sitt medmenneskelige gehør rimelig intakt forventer at nettopp kirkenes ledelser pågående og aktivt tar sitt parti: Det er nemlig alltid den svakeste parten som rammes; nettopp den som trenger aksept og bekreftelse.

Når det gode blir det bestes fiende, så er det på tide å ta en time-out for selvrefleksjon. Spesielt der hvor man hevder å bygge virksomheten og praksis på kristen troslære. Men det forutsetter jo at man faktisk vil legge merke til det som skjer. Verdier er som kjent kun gyldige i det de praktiseres. Vi kan altså til tider bli vitner til en hybris som på ypperlig vis illustreres av Goethes fortelling om «Trollmannens lærling», med til dels alvorlige konsekvenser for en og annen. Man har som leder i f.eks. Visjon Norge m.a.o. verken den ryggrad, innsikt, menneskekunnskap, evner og de moralske kvaliteter som de store pretensjoner forutsetter.

Vi er satt inn i et fellesskap og dermed en alltid pågående medmenneskelighet som aldri er skilt fra Gudsforholdet. Gud vil det gode fordi det er godt. Gud vil ha barmhjertighet og aktiv våkenhet; ikke offer og teologisk korrekthet bak flotte fasader. Og hvem er så min neste? Jo, det er hun og ham som rammes av mine holdninger, min adferd og mine valg eventuelt av min likegyldighet. Uten respekt og ærbødighet for sin neste som er ønsket, skapt og elsket av Gud, såvel som en selv, har man vendt seg fra Herren selv. Og uten respekten for de etiske fordringer, blir det umulig å nærme seg Ham som åpenbarte dem i skriften. Vi ber faktisk Fader VÅR. Ikke Fader MIN. Den etikken vi bærer henter en styrkende kraft fra troen, og den er derfor grunnet både på tro og erkjennelse; dvs p.d.e.s respekt for Ham som er Ordet og på den annen forståelse. Hvilket innebærer at både tro og tenkning må følge hverandre underveis. Dette betyr at sviktende nestekjærlighet også er å se som flere skritt bort fra den Gud som skape vår neste. Man gjenfinner altså seg selv i medmennesket; vi blir til i samspillet med de andre. Derfor er aktiv nestekjærlighet, som er det motsatte av romantisk prekestol-idealisme, ensbetydende med å realisere sitt liv.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere