Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Kristi fortellinger går dypere. Guds gave er ikke den kristne religionen, men Guds ubegrensede og ufattelige nåde og kjærlighet. Det er det som vi næres og bæres av; og dette kan ikke argumenteres frem via intellektets verktøy -refleksjon og analyse. Men det er noe som den hellige fortellingen forteller frem.

Noen troende er øyensynlig av den overbevisning at verden er liketil og oversiktlig. Det handler egentlig bare om å lese sin hellige bok «slik det står» og bruke den som tolkningsnøkkel i livet, i stort som i smått; «tolke tidens tegn». Det er m.a.o. «mennesker som kompliserer; ikke Gud». Men for det første glemmer flere bemerkelsesverdig ofte at ens gudsforestilling og Gud ikke nødvendigvis er det samme; og for det andre subjektiviteten som utfordring. Tenkningen er dog ingen rent subjektiv virksomhet slik enkelte ser ut til å tro; den frie tenkningen er nemlig hevet over både subjekt og objekt. Subjektet tenker ikke fordi det er subjekt; men fordi man kan tenke, så opplever man seg som subjekt. Det er m.a.o. den frie tenkningen hevet over subjekt/objekt som tenker og sorterer her. Men noen advarer mot kunnskaper og tenkning. Hvilket paradoksalt nok er konklusjoner nettopp av tenkning; nemlig om det troende mennesket og Gud. En tenkning som sår tvil om seg selv er det imidlertid god grunn til å se på med skepsis. Hvordan kan man så i tilfelle stole på egne konklusjoner, også hva gjelder tro og teologi?

Og tragikomisk nok: Kun i den grad tenkning og tolkninger bekrefter ens teologi og antropologi -samt deres disposisjoner- så regnes den som fri og sann: Verden forstås m.a.o. som svart-svart, svart-hvitt, og hvitt-hvitt. Man hevder dog å respektere individualiteten i ethvert medmenneske, «vi er alle forskjellige», men individualitet betyr pussig nok som oftest at alle individuelt tenker det samme. I en ørken av monolandskap og ensporet tenkning så går man derfor i en evig sirkelgange, og har dermed samtidig frasagt seg tilgang på livgivende kilder og slik delvis blindet seg selv. Og i denne forenklingens uverden av svart og hvitt, hvor fantasien ikke strekker til for grått og nyanser, så anses kritikk og avstandtagen utenfra gjennomgående som bekreftelse på at man internt faktisk er på rett vei.

Trist nok mener flere ledere å ha oversikt og definisjonsmakt på hva som skal passere som rett og sant hva gjelder lesing av bibelen. Man «tolker ikke», nemlig: Men «leser som det står». Ergo mener de å ha en kjemisk fri og hellig tilgang til hva som faktisk er sannheten i alle de eldgamle tekstene, og har slik funnet det sikre arkimediske punkt hvorfra man kan bedømme alt og alle. Apropos: Det finnes for øvrig mengder av kristne menigheter og kirker som alle «leser som det står», men de er tragikomisk nok rykende uenige seg i mellom i hva som står og hvordan det skal vektlegges.

Fremfor å endelig gå til kilden og den Siloa-dam som gir rensende vann for ufriske øyne, så vender flere tilbake og igjen velges det velkjente og trygge som opprettholder status quo. Men opplevd trygghet og et fellesskap er som kjent ikke det samme som sannhet og rett; historien er øverste dommer og referanse her:

Frelse betyr også det å frigjøres fra mentale bånd som kan virke hemmende for vekst og utvikling. Et friskt syn ser også med et rent og fordomsfritt blikk det som inntil nylig var usynlig, annerledes og ikke passet inn i det tidligere trygge og snevre paradigmet. Så denne frihetens svimmelhet som de nye lysere blikk åpner for er ikke nødvendigvis en fristende livsgave; prisen kan ikke sjeldent virke for høy. Jo mer man ser av sannheten, jo mer ser man også av seg selv og egne skyggesider og tilkortkommenheter. Men annerledes, ukjent, nytt og mangfold er nemlig ikke det samme som usant og usunne forlokkelser. Selv om enkelte interne autoriteter i menigheten allerede har gitt inntrykk at dette er sider av samme farlige sak. De kan dog ikke ha møtt Kristus slik flere andre har gjort, og som Eeva Kilpi skrev om i følgende dikt:

Säg till om jag stör,
sa Han när Han steg in,
så går jag med detsamma.

Du inte bara stör,
svarade jag.
- Du rubbar hela min existens.
Välkommen.

Jesus fordrer til å bryte opp; som Abraham forlate det kjente og trygge for å finne sannheten der fremme i det ennå ukjente et sted. Reise seg å gå ut i den utrygghet som også skremmer. Det finnes nemlig verken utvikling, berikende liv eller reell trygghet i ruinene: Stå opp ta din seng å gå: Ut (!) i det åpne ukjente landskap som truer og som også vil komme til å gi oss nederlag, Det er nemlig dette som er livet under veis. Vekst har en pris; er man levende så er man i utvikling - og den koster: Ja visst gör det ont när knoppar brister. Det er nemlig bare den som investerer sitt talent som vinner, selv om det ut fra tradisjonelle målestokker kan virke som tap for en og annen. Lønnen er nemlig vekst og berikelse qua medmenneske: Visdom er krystallisert smerte. Og for all del: Vi vil også få gode og givende dager på veien frem.

Bibelen er altså en boksamling; det er det som ordet «bibel» betyr. Derav heter stedet hvor vi låner bøker «bibliotek». Bibelens skrifter ble skrevet over et langt, langt, tidsrom på ca 1 200 år, i svært så forskjellige kontekster og kulturer. Og de fleste deler er skrevet ned etter århundrer med muntlig overlevering. Det er som om man begynte å skrive en boksamling i tidlig vikingtid og avsluttet det hele først nå i våre dager. Å bare «lese som det står», vil m.a.o. være direkte tåpelig; og i visse tilfeller risikabelt. Og dét er religion på avveier.

Kristus kom dog ikke med en ny religion; Han kom til alle med sterkere fokus på nådens, kjærlighetens og rettferdighetens kilde, dvs Gud selv – og viste så veien videre. Eneste løfte Han ga på den jordiske veien var at det vil bli en kamp. Kristne kan faktisk aldri komme fremover bare gjennom å slutte seg til dogmer og visse trossetninger. Fordi vi lever av nåden. Nåden som kommer til oss. Tro er praksis: Man skaper og virkeliggjør seg som menneske i det man realiserer Ordet fra hjertet til lemmer. Det er det som er å oppfylle evangeliet - her og nå.

Kristi fortellinger går altså dypere. Guds gave er m.a.o. ikke den kristne religionen, men Guds nåde og kjærlighet. Det er det store umålelige som vi alle næres og bæres av. Og dette kan det ikke argumenteres for. Men er noe som den hellige fortellingen forteller frem.

Gå til innlegget

Visjon Norge og kritikk

Publisert over 1 år siden

Gang på gang får man illustrert at i enkelte kristne miljøer vil man egentlig ikke ha noe argumentasjonsdemokrati eller kritisk drøfting som ikke kun foregår på ledelsens og deltagernes egne premisser. Mange vil altså ikke ha noen debatt om egne disposisjoner: Kritiserer man internt, så får man vite at man er illojal, mangler tillit og er svak i troen. Kritiserer man derimot utenfra, så blir man diskvalifisert som uvitende, hatsk og en som bare er ute etter å ødelegge. Ergo finnes faktisk ingen legitim posisjon å kritisere ifra.

Personangrep og demonisering skal ikke forekomme. Men så gjør det det like vel, dessverre. Fra alle kanter, også fra medmennesker som identifiserer seg med en tro og positive verdier. De av oss som har jobbet i en redaksjon eller fler vet for øvrig at slikt også kan forekomme internt der en og annen gang. Det finnes intet etisk unntaksfelt. Det er m.a.o. snakk om et allment og menneskelig problem. Det skal for øvrig sterk rygg og kanskje en smule dumdristighet til å gå inn i visse debatter på Facebook; der kommer dessverre tankeløse sterke følelsesutbrudd og grove spissformuleringer umiddelbart til uttrykk plagsomt raskt og ofte: Tastaturet fungerer visst som terapeutisk avkanaliseringskanal og de skriftlige resultatene kan bli tabloide og til tider direkte stygge. Ubehagelige emosjoner behandles som kjent raskt og effektivt gjennom å krenke den som impulserte dem. Men følelsene sier selvsagt noe om den som bærer dem; ikke den de rettes mot.

Jeg er en av dem som har klart kritiske bemerkninger til en del av det som foregår i Visjon Norge (VN), og har gitt uttrykk for det i enkelte fora. Også her på Verdidebatt. Satire er en annen sak, og ikke minst en vanskelig kunst. Det er ofte slik at det blir mer enn lett å ta satiren bokstavelig om leseren er i forsvarsposisjon og på vakt; noe som ofte skjer om satiren kommer som n´te ledd i en fortløpende kritikk. Jeg vet.

Jan Hanvold sier selvsagt også riktige ting, samt at det finnes andre trossamfunn som har hatt eller har sendetid i VN med adekvate sendinger, men nå er det altså ikke dette som er under kritikk. 

Det er alltid viktig å øve seg i kunsten å sortere: Skal kritikk fremstå med troverdighet og autoritet, så skal den være konkret og saklig; og bør for all del gå i takt med de idealer og prinsipper man selv mener å identifisere seg med og måler andre på. Skjer ikke det, så underminerer man kritikkens legitimitet. Kritikken av VN burde være velkjent. Eks: Blander man klare fordringer om pengegaver sammen med forkynnelse av frelse, helbredelse og livskvalitet, så er man helt bestemt på ville veier. Videre er det god grunn til å stille spørsmål ved andre økonomiske disposisjoner hos VNs eiere og forretningskomplekset rundt. Hvor stor andel av de innsamlede midler går faktisk til hjelpeprosjekter, og ikke minst ang. behandlingen av annerledestroende med verbale sanksjoner som mildt sagt er krenkende. Nå har Hanvold i ettertid beklaget i hvert fall enkelte av de verste påstandene som ellers har forekommet, men skal beklagelser oppfattes som reelle og troverdige, så bør de nok følges av nye holdninger og ny praksis? Tillit er noe som fortjenes, ikke noe man kan kreve.

Og hva gjelder kritikk: Det er som kjent ikke det teologiske eller politiske fortegnet foran parentesen som avgjør om innholdet er akseptabelt eller ikke, slik enkelte ser ut til å forutsette: Det finnes nemlig aldri en god grunn til å opptre krenkende og destruktivt mot sin neste. Jeg kan dog virkelig forstå at du opplever deg krenket og er sint, men jeg aksepterer ikke nødvendigvis like vel den måten du velger å reagere på: Opptrer du destruktivt og krenkende i dine reaksjoner, så har du samtidig opphevet din etiske rett til å opptre forurettet selv og har samtidig legitimert nettopp det du mener å reagere på. Men noen vil visst ha i pose og sekk: Være forurettet, presentere seg som krenket offer og få den medhørende sympati, og samtidig opptre vel så destruktivt selv -  med til dels alvorlige følger.

Ordet «kritikk» betyr faktisk det å sortere, sondre, skjelne, for så å evaluere. Kritikk er nemlig ikke utelukkende noe negativt, selv om den kan oppleves slik. Men det er like vel noe annet. Det følgende er dog ganske så vanlig: Fremfor å ta fatt i de saker som presenteres i kritikken, så tar flere mannen som står for kritikken. Men NB: Andre folk som følger med i debatten skal faktisk bruke den nettopp som grunnlag til å ta selvstendig stilling. Derfor er det vesentlig at man som leser ikke blir vitne til personangrep på den som kritiserer eller får tendensiøse gjengivelser som så i etterkant angripes. Folk trenger m.a.o. debattene og dialogene for å få gode svar og argumenter; og i beste fall fakta og opplysning. Men gang på gang får man illustrert at i enkelte kristne miljøer vil man egentlig ikke ha noe argumentasjonsdemokrati eller kritisk drøfting som ikke kun foregår på ledelsens og deltagernes egne premisser. Mange vil altså ikke ha noen debatt om egne disposisjoner eller kritikk: Kritiserer man internt, så får man vite at man er illojal, mangler tillit og er svak i troen. Kritiserer man derimot utenfra, så blir man diskvalifisert som uvitende, hatsk og en som bare ute etter å ødelegge. Ergo finnes faktisk ingen legitim posisjon å kritisere ifra.

Bemerkelsesverdig ofte mener visst flere at de har positiv innsikt i at kritikeren er styrt av nedrige motiver. Men dette er igjen usaklig avsporing. En av flere negative effekter ved å påstå noe om den andre motiver er at det som kritiseres igjen glir ut av fokus. Og nettopp det er kanskje hensikten hos enkelte? Strategien med å tillegge motiver er ofte bundet sammen med to andre uvaner: Man stiller p.d.e.s opp en dikotomi, dvs et enten-eller-tema; det handler egentlig om de gode mot de onde, de ekte kristne mot de «kristne» og ateistene, osv. Men det er og blir altså problematisk å snakke om den andres motiver, fordi man selvsagt prinsipielt sett aldri (!) kan ha innsikt i dem. Andres eventuelle baktanker og motiver er selvsagt ikke spesielt relevante som tema i en debatt, fordi man faktisk ikke kan si noe om dette.

Og et memento til slutt: Våre sym- og antipatier er ikke nødvendigvis Gud sine. Kristus måler for øvrig ikke Guds ord og mennesket etter bokstaven, men etter Guds kjærlighetsimpregnerte vilje som ikke ad hoc er en gjenstand for maktbruk og manipulasjon. Bibeltroskap og fromhet som stiller seg i veien for nestekjærlighet, respekt, omsorg og medfølelse stiller seg i veien for Gud selv. Dvs respektløshet mot den neste er samtidig respektløshet mot den Gud som skapte nettopp det mennesket. Og spott av sin neste er dermed også spott av Gud, Han som elsker og har skapt et hvert medmenneske - uansett tro og livssyn. Våre sym- og antipatier er ikke nødvendigvis samtidig Gud sine. Skyver vi vår neste bort, så risikerer vi i samme øyeblikk å skyve Kristus bort; Han som holder et fast grep om vår nestes hjerte.

Gå til innlegget

I uro og forvirring kan det være en fristelse å se alt i svart og hvitt. Det menneske som har en tendens til å trekke absolutte og udiskutable grenser mellom sant og usant, mellom riktig og uriktig, og som savner forståelser for nyansenes berikelser kan unektelig tiltrekkes av miljøer som tilsvarer egne mentale disposisjoner. Men den som trekker absolutte og uangripelige grenser mellom sant og usant, mellom rett og feil savner forståelse for en rekke nødvendige og viktige nyanser.

I det følgende innledes det med en generell beskrivelse av en høyrøstet gruppe blant de som gjerne kaller seg «bibeltro», kritikken gjelder dog ikke alle i gruppen. Jeg må naturlig nok bestrebe meg på å ikke falle for fristelsen til å skjære alle kristne søstre og brødre som anser seg som «bibeltro» over én kam. For øvrig et generaliserende feilgrep mange kristne foretar overfor fariseere i NT: Jesu kritikk av noen fariseere og saduseere var ledd i en pågående internjødisk diskurs. Det var nettopp konkrete fariseere og saduseere som overtolket eller feiltolket de hellige tekstene - eller overvurderte tradisjonens betydning og makt per se - som var Jesu målskive for kritikken. Ikke (!) fariseere eller jøder som sådan, eller jødefolkets hellige skrifter for den saks skyld. Noen av fariseerne og saduseerne sympatiserte for øvrig med Jesus.

Det kan dessverre være en kort vei fra «bibeltroskap» til stivnet fundamentalisme. Det må innrømmes at jeg i økende grad finner det noe vanskelig å ha tillit til noen som i det meste vender seg til bibelen for å finne rett svar på aktuelle samfunnsmessige spørsmål og utfordringer: Den øverste autoritet i mange spørsmål blir alltid de bibeltolkninger som gjøres i nået ad hoc.

For den sterkt «bibeltro» og fundamentalisten er alle fortellingene i bibelen å anse som sanne, sakssvarende og normerende: Skapelsen på seks dager, Jona sitt opphold i fiskens buk i tre dager, osv. Det burde vel være unødig å minne om det, men bibelen er en skrift- og boksamling med betydelig avstand i tid mellom første og siste skrift; ikke én enkel bok. Det står for øvrig heller ingen steder at bibelen er en ufeilbarlig bok. Den ble til først etter lang tid og forfatterne preges av forskjellig tidsepoker og språkkultur. Like vel blir fundamentalistenes kamp mot tendenser i samfunnsutviklingen begrunnet ut fra «Guds klare ord»; og i deres ufravikelige krav om alt eller intet, så ender det dessverre med mindre og mindre.

Hva gjelder alle viktige ting i livet er altså alt å anse som gitt en gang for alle; svarene finner man i bibelen generelt og anvist og presisert av Luther spesielt. Slik dominerte troens folk samfunnet i lang tid. Men gjennom samfunnsutviklingen, så mistet biskop og prest sine fornemme plasser ved maktens bord. Arbeiderorganisasjoners kamp, demokratiske prosesser på fler og fler samfunnsnivåer, «fritenkning», seksualopplysning og ikke minst feminismens fremganger gjorde sitt til at fler «bokstavtro» kristne ble færre og færre og slik tolket de derfor utviklingen som at «de siste tider» nå var i god gang. Desto verre overtok naturvitenskapen tronen for hva som skulle få passere som sant eller ikke. Enkelte kommer visst vanskelig over dette tapet av posisjoner og samfunnsmakt.

Fra et sosiologisk perspektiv kan man tolke fundamentalisme som en implisitt kritikk av globaliseringen. I tidligere tider dominerte statskirken, dets prester og kirkens troslære det hele samfunnet; det var m.a.o. orden i systemet; Gud er jo en ordens gud? Andre religioner var fenomener i fjerne land og de var å se som underlige eller farlige åndskrefter. Men i de siste tre fire tiårene møtes religioner og kulturer på en helt ny måte. For flere innebærer det risikoer for en farlig relativisering; egne verdier og utgaver av troslæren møtes med både spørsmål og kritiske innspill på en ny måte. En uroende tanke hvisker at sannheten egentlig ikke er like entydig - ja, noe kan sågar virke å fremstå som både utrygt og provisorisk; man konfronteres til nyanseringer og «i verste fall» til nødvendige omprioriteringer av hva som skal passere som sentralt.

Islam og koranen ses av flere «bibeltro» som uttrykk for den ondes virke selv; «giftplanter har begynt å vokse i den gode jorden». Dette kontrasteres så til de beste vestlige verdier som i dag etter århundres blodige kamper er tilkjempet i de vestlige samfunn: Men de historiske kampene for frihet, rettferdighet og brorskap har dog ikke sjelden foregått med nettopp kristne fundamentalister på motstandersiden. Kristne kirkers lange blodige rulleblad burde være kjent. De kristne fundamentalistene gjør seg m.a.o. blinde for de historiske og aktuelle likheter med islamsk praksis som faktisk i dag finnes i all sin triste og voldsomme velde. Man kan kanskje her tillate seg å undres over hvor samfunnet ville ha vært i dag om flere av de «bibeltro» og fundamentalistiske kristne like vel hadde fått beholde makten gjennom historien?

Sosiologen Anthony Giddens definerer fenomenet presist: «Fundamentalisme er tradisjon under beleiring», og han ser den som en type selvforsvar; en voksende misnøye mot samfunnsutviklingen og sekulariseringen: Den er derfor en strategi mot det moderne og postmoderne som systematisk ser ut til å bryte ned velkjente tradisjoner og normer, og desto verre river ned «bibelens autoritet». Den «bibeltro» opplever seg m.a.o. i samfunnslivet å stå med ryggen mot veggen i en kamp mot misbruk av Guds ord, løgn og ondskap. I tider som preges av ubehagelig raske forandringer føler noen at de mer eller mindre mister fotfestet og klamrer seg derfor til det gamle og velkjente. Her fremstår bibelens ufeilbarlighet, Jesu snarlige gjenkomst og staten Israels skjebne som sentrale elementer.

Den som trekker absolutte og uangripelige grenser mellom sant og usant, mellom rett og feil savner faktisk forståelse for nødvendigheten av en rekke nyanser. Filosofen Karl Jasper uttrykker denne mentaliteten i vendingen «Das Gehäuse», som viser til et sterkt og dominerende trosparadigme som fritar den enkelte fra en rekke (nødvendige!) utfordringer og byrder. Men dog: Skulle man i den fortløpende debatten hevde at «bibelen sier» noe bestemt i et aktuelt spørsmål, så blir det meningsløst om man ikke tydeliggjør både hvilke vers man viser til og hvilke sammenhenger disse står i. Det finnes m.a.o. visse motsigelser som ikke kan harmoniseres eller løses i en kjapp håndvending. Hva som uansett er klart er at en fundamentalistisk absolutisme fører til absurditeter eller ganske så patetiske bortforklaringer.

For noen av oss andre er det for øvrig det overgripende budskapet som gjelder; hvor navet er Guds fordrende kjærlighet, nåde og rettferdighet.

Gå til innlegget

I dag, 21.mars, er Downsdagen.

Publisert over 1 år siden

kjærlighetens rike er vi alle søstre og brødre. I maktens rike er det den snudde verden som gjelder. Makt, kontroll og selvtilstrekkelighet er også en besettelse: Den besettelse som driver det menneske, som egentlig er skapt til å leve med de andre og for de andre i fordrende og vekkende kjærlighet, til en posisjon hvor de lar egoismen rå og videre hersker og rår over andre.

Når godt og ondt sakte endrer innhold er det oftest noen med definisjonsmakt og påtrengende prioriteringsbehov som har tatt ordet og så sørget for å beholde det over lang tid. Det kan sågar gå så langt at i enkelte saker er den normale situasjonen til slutt snudd opp ned; det som gjentas over tid har dessverre en tendens til å fremstå som det normale.

Jesus sier at den minste skal være den største, og at den siste skal komme først. Men i dag er den sterkeste ennå sterkest, den største størst og den første er og blir den første. Rekkefølgen er fremdeles den motsatte av Gudsrikets sådanne.

I dag kan man ta såkalt prenatal diagnostikk; dvs forstervannsprøver slik at man kan forhindre at barn med downs syndrom blir født. Man sørger for at de som er svakt utrustede ikke blir en byrde for de sterke med prioriteringene i orden og derfor nektes den med downs å se dagens lys. Nazistene ville som kjent skaffe slike individer av veien fordi de lå de sterke og samfunnet til last. Og i dag har vi kommet så langt at vi kan spare en kommende Hitler for bryet: Fordi den sterke med definisjons- og argumentasjonsmakten intakt effektivt forhindrer at slike «byrder» blir født. Dog kan man ikke forhindre at det fødes en ny Hitler eller hva slags navn en slik ny despot nå har. 

Fordi slike fanatiske maktskikkelser ikke røper seg ved fostervannsprøver. Men det gjør altså de svakt utrustede.

Nå kunne man kanskje si at dette er lettkjøpt snakk fra min side, hvis jeg da ikke har et vitne å føre til skranken - men det har jeg:  "Marte Wexelsen Goksøyr er en ung kvinne med downs syndrom og en vekkende røst i vår tid. Denne begavede unge kvinnen er skuespiller, skribent og samfunnsdebattant, og nå også forfatter. Mest kjent ble hun kanskje da hun utfordret statsministeren i Stortingets vandrehall i februar 2011 og vippet ham av pinnen med sine spørsmål om rettighetene til mennesker med Downs syndrom." Dette er tatt fra innledningen til Goksøyrs bok. Videre fa forlagets omtale: "Hennes bok blir derfor et politisk debattinnlegg, og hun var kanskje en av Stoltenbergs farligste kritikere fordi hun tok ham i løftebrudd. Hun tar i boken et kraftig oppgjør med tanken om at mennesker med Downs syndrom ikke skal ha en plass i vårt samfunn. «Jeg er en kvinne med Downs syndrom. Er jeg ikke ønsket av samfunnet?» spør hun i et kapittel." Som forlaget avslutter i sin omtale: "Hun er derfor en viktig røst i vår tid. Om hun tier, skal steinene rope".

Goksøyr er takknemlig for sitt liv og ville aldri ha unnvært det. Hun er et eksempel for oss alle. Som et kinesisk ordspråk sier: "Sjømannen ber ikke om medvind - han lærer seg å seile mot vinden". Hennes ord må tillegges langt mer vekt enn våre; da det er hennes liv det handler om. Hun hadde lært seg å kjempe med alle vanskelighetene. Hun hadde alle odds mot seg, all pine og ydmykelser - og har like vel vært glad til. Fordi hun hadde fått livets gave, og viste å  verdsette gaven.

Goksøyr hadde erfart at hennes liv hadde en sammenheng med at hun levde i et land hvor mange av de sterke og friske tok det som en selvfølge at de handicappede kunne bli kategorisert som en type byrde og derfor definert som problem i den rike silkeglatte forbruks- og nytelsesidyll. Dvs den med downs må akseptere å være en byrde som noen i beste fall ville påta seg. Vel og merke så lenge omgivelsene da fikk rikelig kompensasjon for den "ulykke" det var å få et barn med downs?

I såkalt dårlige tider, eller i mørke stunder, kommer noen med downs syndrom på den tanke at det kanskje like vel var best at de ikke var født. Å være utenfradefinert av de som anser seg mer vellykkede og sterke kan bli mer enn en tung belastning. 

Goksøyr er et levende vitne mot «den omvendte verden»; den som egentlig står opp ned i visse henseender. Dvs den verden hvor den sterke ikke tjener den svake, og hvor den siste igjen skal få merke at han nå ER og blir den siste; og ikke skal gjøre seg noe håp om å bli blant de første. Og i våre dager reiser det seg noen i protest og engasjerer seg mot det urettferdige samfunnet. Ikke til fordel for utsatte og lidende. Men fordi de ikke får dra på hytten. 

Mellom de sterke og de svake, mellom makten og de vergeløse, vil det alltid finnes et motsetningsforhold. Det finnes en makt- og selvprioriterende despot i alle mulige størrelser, også latent i deg og meg. Makten er et redskap for den vilje som vil herske over andre. Ordet fra livets skaper selv er en gave og et redskap for den som i kjærlighet vil gi til andre. Ordet er også født i hjertet til den med downs syndrom: I kjærlighetens rike er vi alle søstre og brødre. I maktens rike er det den snudde verden som gjelder. Makt, kontroll og selvtilstrekkelighet er også en besettelse: Den besettelse som driver det menneske, som egentlig er skapt til å leve med de andre og for de andre i fordrende og vekkende kjærlighet, til en posisjon hvor de lar egoismen rå og videre hersker og rår over andre.

Gå til innlegget

Ikledd de beste gevanter hentet fra troens kostymelager er veien til manipulasjon kort.

De bibelske vendingene «så og høste» benyttes ofte av Jan Hanvold og Visjon Norge for å motivere folk til å gi penger. Man gir og høster formodentlig helbredelse og beskyttelse, skal vi tro Hanvold: En lovende himmelsk  kontoinvestering m.a.o. Alternativt er vi heller vitner til en himmelsk og guddommelig autorisert utgave av Betsson eller Unibet i regi av Visjon Norge hvor helsegevinstene er proporsjonale med innsatsen. Men ingen ting garanteres i slike spill, naturlig nok. Til sitt forsvar presenteres snedige påstander og forklaringer som er logiske og preget av substans bare for Hanvold og Visjon Norges autoriteter selv. 

Med respekt å melde minner dette opplegget mer om en grell forskrudd karikatur av Guds hellige budskap. 

Nå kan man jo positivt replisere at det å gi penger til hjelpearbeide i høyeste grad er å yte noe for de trengende, og dermed et gode? Og det er selvsagt riktig. Men hva går så de innsamlede midler til? Visjon Norges innsamlinger går først til kanalens egne driftsskostnader. «Det koster oss 10.000 kroner i timen å drive Visjon Norge, foruten at vi har misjonsprosjekter, sier Hanvold til NRK». (Ref NRK.no. ) Det har dog lenge eksistert godt organiserte og anerkjente hjelpeorganisasjoner som sårt kunne trenge så mye penger i døgnet gjennom året. Uansett, så er det en vederstyggelighet for Gud å be om pengegaver i samme vendinger som man påpeker at Guds vilje er at Hans skapning skal erfare livskvalitet, trygghet og være frisk.

Og hva gjelder troen og det gode: Monoteisme får ubetinget etiske konsekvenser:

Vi har nemlig én Gud og dermed er det én menneskehet. Gud skapte først mennesket. Ikke jøden, ikke den kristne, muslimen, etc. Ergo er det vi alle har felles helt grunnleggende- det kan aldri endres. Vi er alle søstre og brødre uansett tro og livssyn; hvilket stiller oss i en radikal fordring til hverandre. Forsoning er gjenforening. Og synd? Det er adskillelse; man er altså ennå ikke den man har potensiale til å bli: Fordi vi er skapt i Guds bilde. 

Apropos: Det finnes ingen spesifikk kristen eller jødisk etikk, men Gud styrker derimot etikken.

Fra bibelen, som i humanismen, ser man at den etiske verdien i enhver handling er omvendt proporsjonal med innslaget av de selviske motiver i den. Det innebærer at motivet og drivkraften i livet for den troende er takknemlighet mot Gud for den gave og det under som livet, ordet og nåden faktisk er (!). Fra mine jødiske røtter, så er vendingen «høste som man sår» godt kjent. I likhet med en rekke andre lignelser i NT for øvrig; hvor av flere er uttrykk for de dypeste strømninger i denne troslære. Det har med det å aktivt opptre i takt med Guds vilje å gjøre; alternativt ikke å gjøre det. Begge valg får konsekvenser; man høster som man sår. Ergo bør man handle aktivt med kjærlighet, omsorg og rettferdighet hvilket er Guds ubetingede vilje og kvaliteter som også er selve navet i troen.

Dvs troen går på eksistens og handling; den fører til en grunnleggende rettvendthet og dermed god praksis som kjennetegnes ved at den virker til det gode for medmennesker. Vi skal m.a.o. kjennes på fruktene. Ikke på om vi er ortodokse og ytrer bibeltroskap eller ikke. Dermed er det klart: Den etiske dydens lønn er den hellige Ånds kraft selv, og dermed et helere liv og sterkere dyd. Syndens lønn blir på sin side syndens umerkelige usalige selvforsterkende effekt for den som svikter og dermed også for fellesskapet. Jfr surdeigens virkning som har sin virkning enten det er det gode eller dårlige som virker. Vi blir m.a.o. både i det godes og det dårliges valg knyttet til valgets konsekvenser: Det gode og det onde bærer allerede lønnen og straffen i seg selv. Og merk vel: Det er dette som blir å høste som man sår. Det er det godes realisering og selvforsterkende effekt som er «å få sin lønn»  av Gud; IKKE en fremtidig guddommelig gjenytelse for våre gode jordiske gjerninger i himmelen etter døden: Man skal altså ikke orientere sin moralitet etter noen lønn og straff-teori.

Ordet «loven» som kristne alltid har brukt i polemiske hensikter mot jødisk tro skyldes det greske ordet benyttet i oversettelsen. Ordet «lov» har i greskspråklig og vår kultur og språkverden en langt mer rigid juridisk og kategorisk betydning enn i den jødiske. Slik har et greskkulturelt forstått ord bidratt til å skape feil forståelse av jødisk kulturs språklige uttrykk i religion og troslære. Språk har også sine røtter og sin lokale jordbunn, noe enhver oversetter vet. Det burde vel være unødvendig å nevne, men samme ord kan bety forskjellige ting i forskjellige historisk betingede språkkulturer. I jødisk religion er det ordet «troslære» sammen med «veiledning» og «rettledning», som er bedre ordvalg og oversettelse her til vår språkkultur; ikke «loven».

Jeg minner om at Jesus ble født og oppdratt som jøde. Han benyttet jødiske skrifter og deltok i tempelet og synagogene. Den første menigheten og konteksten generelt var jødisk. Dette burde være et memento når man skal forsøke å nærme seg hva som står skrevet om disse kontekstenes ord og hendelser. Teksten er også her betinget av avsender og mottager. Flere bør muligens påminnes at jødisk troslære kan man først møte reellt og med respekt når den møtes lyttende oppmerksomt og respektfullt innenfra, det er først da man aner det underliggende rotnett av livgivende hellig karakter.

Troens vei handler om å vise frem bortenfor en instrumentell og moraliserende gudstro hvor gudsautorisert maktspråk ligger som ris bak speilet. Meningen ned livet? Lev det! Fra 5.Mosebok: «I dag tar jeg himmel og jord til vitne mot dere. Jeg har lagt fram for deg liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet.»

Til slutt: Noen ganger tenker jeg noe oppgitt at uten mine jødiske røtter, så ville jeg ikke ha kunne holdt den kristne identitet og troslære ved like. Satt helt på spissen: Det har dessverre blitt slik at man i visse tilfeller lurer på hvordan man kan overleve som Kristi disippel blant en del kristne.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere