Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte og anskueliggjorde dem; Han kom med nåden og bekreftet ordene i praksis: Kristus illustrerte en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Kristus er som kjent ikke målet. Han er veien. Teologi, sosiologi, historie og religionsfilosofi er med i min hverdag – ikke minst sentralt qua mosaisk kristen (jødiske røtter). Men viktigere enn å fordype seg i fagene og diskutere teologi, oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med medmennesket - og Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt inn i nået og realitetene: Reise seg opp, "ta sin seng" og gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Kjærlighet er selvovervinnelse. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres kun gjennom praksis; aktiv kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneske-orientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det! Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Troens tillit er omvendt proporsjonal med søken etter erfaringer. Aksept. Møtet med Gud er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Alt annet er kommentarer. Selvsagt innebærer bejaelse av livet også av aksept av det mørke og utfordrende. Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Gud skapte først mennesket. IKKE jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Det vi alle, alle, har felles sitter i våre hjerter: det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i våre hoder. Dét kan utvikles, endres. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen. Være til stede. Det finnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer. "To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Det er virkelig trist at TF til de grader har forlatt Jesus´ mange utsagn og kirkens trosbekjennelse. Når disse ikke passer tidsånden er det visst bare ganske enkelt å omformulere dem.

Førstelektor ved det teologiske fakultet Kjetil Grandal spekulerer i dagens Vårt Land videre på bakgrunn av de nå avlyste to utganger av livet. Ref. TFs Elisabeth Tveito Johnsens tidligere innlegg. Hvilket er en mulighet når øverste autoritet er tyske liberalteologer som Jüngel, Bultmann, m.fl., pluss vanetenkningen og tradisjonen på TF. Teologene på TF er på den ene side kritiske til det de ofte benevner som "tradisjonen og trosbekjennelsen" men er på den annen side tragikomisk nok fanget og forblindet av tradisjonen og vanetenkningen innenfor sitt eget miljø.

Man kan knapt uttale ordene "Gud", "dogmer" og "trosbekjennelse" lenger uten at mennesket - størst av alt - anser seg nedvurdert og ufritt. Menneskets selvforgudelse er mer enn overmodent og hovmodet har resultert i en viss naivitet og puerilt overmot.

Kjetil Grandals premisser leder ikke nødvendigvis til den konklusjon han øyensynlig foretrekker, selv om det er dette han altså i høyeste grad tydeligvis ønsker å få oss til å akseptere. Selvsagt er det en grunntanke at mennesket er skapt i Guds bilde. Videre er det en dyp tragedie for Gud når mennesket vender seg fra Ham. Men dette er altså menneskets soleklare og selvfølgelige rett gitt av Gud selv. Dette betyr ikke at det onde vil triumfere (seire) til slutt. Man kan jo i tråd med TFs universalisme spørre seg om det onde og den onde, djevelen, i det hele tatt tilkjennes noen virkelighet.

Videre: Nei, selv ikke (ref.) "Hitler og Stalin med all sin raffinerte ondskap hadde anledning til å dømme noen til evig fortapelse", som Grandal skriver. Men de hadde muligheten til å dømme seg selv til fortapelse. Det enkelte mennesket har altså denne muligheten; fordi det er gitt frihet og ansvar av Herren selv. Ref. Matteus 10:28: "Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete." Hva helvete innebærer har ikke vi innsikt i, bortsett fra at vi skal vite at det er en posisjon permanent utelukket fra Gud. Videre fra Grandals innlegg hvor han polemisk påstår at det blir "mennesket som frelser seg selv om det bruker sin mulighet til fritt valg". Hvis dette stemmer er valget nettopp ikke fritt.  Frelste den "fortapte sønn" seg selv da han kom til selverkjennelse og besinnet seg, for deretter å vende nesen hjem?

Paulus ord fra Korinterbrevet er kjent, "Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten." Det er vel lite som er så tvetydig og mangslungent som begrepet "kjærlighet", og langt de aller fleste mener selvsagt å stille seg på kjærlighetens side i debatten; flere ser ut til å forkynne tidens store slagord "størst av alt er kjærligheten" uten å forklare hva dette faktisk innebærer. Den og de som da stiller seg kritisk til vedkommendes argumentasjon blir da automatisk også plassert i motsetning til vedkommende og dermed også til "kjærligheten". Og slik illustreres at dette begrepet "kjærlighet" tjener en herskerteknisk hensikt hos de liberalteolgiske spekulantene.

TFs teologer bedriver ikke forskning, men liberalteologiske spekulasjoner hinsides kristen troslære. De tar seg rett til å overse en rekke uttalelser fra Jesus m.fl., men hamrer løs som en fundamentalist fra Alabama på Jesus´ understrekning av fiendekjærligheten: Her blir alle andre vers og sammenhenger selv opphevet.

Selvsagt er det Gud alene som avgjør om et menneske til slutt blir frelst eller går fortapt; dette er et helt vesentlig poeng. Men ikke nødvendigvis på de premisser Grandal m.fl. freidig legger i Guds hender. Det er virkelig trist at TF til de grader har forlatt Jesus´ mange utsagn og kirkens trosbekjennelser. Når disse ikke passer tidsånden er det visst bare ganske enkelt å omformulere dem. 

Gå til innlegget

Erling Rimehaug, og "En hinsidig dom".

Publisert over 9 år siden

Det eneste vi kan trekke ut av bibelens tekster er at helvete innebærer at relasjonen til Gud brytes permanent.

Erling Rimehaug skriver  i dagens VL om himmel og helvete. Han nevner problemet med at vi skal dømmes en evig straff for det vi har gjort. Men vi skal jo ikke dét hvis man utelukkende forstår dommen som endelig konklusjon med nødvendig avvisning uansett: Kristus´ forsoning opphevet jo denne endelige dommen. Men vil du ikke forsones, så dømmer du deg selv; enten du heter Hitler, Stalin, Kari eller Ola. Her måles og veies ikke størrelsen på synden til den enkelte, fordi kjærligheten og nåden er større; uansett. 

Rimehaugs henvisning til Miroslav Volfs tanker faller allerede her: man kan ikke hindre Gud i å tilgi, men man kan som fritt menneske nekte å ta imot Guds utstrakte hånd; tilgivelsen og kjærligheten. Frelsen forutsetter kun det å si ja til denne Guds utstrakte hånd; intet annet. Men man kan altså også si "nei", fordi mennesket er skapt fritt - og nettopp her ligger "Det Store Spillet". Og dette svaret "nei" respekteres i kjærlighetens navn. Og dermed har du dømt deg selv til en relasjon uten Gud; i dette ligger den evige straff. Men hva dette inneholder er det ikke vår oppgave å spekulere i; det er å blande seg inn i Guds doméne, dvs blasfemi.

 Rimehaug avslutter: "Dom og hinsidig straff er igjen blitt aktuelle begreper. Men kirken har vent seg av med å snakke om dem. Skal det bli mulig igjen, må man ha mer å si enn mumling om "to utganger". "

 At dette temaet først blir aktuelt når virkeligheten brutalt bryter gjennom vårt materialistiske velstandssamfunns nedsløvede dagligliv, sansenytende hverdag, vanetenkning og kulturelle tankespill sier nødvendigvis mest om DnK og de fleste prestenes bundethet til hva som  anses som sosialt- og politisk korrekt: Siden folk flest ikke vil ha noe helvete eller andre forsyrrende faktorer, så bortdefineres dette også av prestene - forkynnelsen speiler de aktuelle samfunnsnormene: Hvilket dessverre fører til en heller svak, feig og ettergivende kirke som nødvendigvis vektlegger det som bekrefter det nevnte tidsbestemte: Kirkens forkynnelse og eksistens blir en funksjon av samfunnsbehovene.

 

Slik jeg oppfatter det skal vår relasjon til Gud bestå i ærefrykt, ydmykhet, takknemlighet, tillit og en varm vilje til å følge Kristus. To vesenstrekk med Gud er kjærlighet og rettferdighet: Tilliten til Guds omsorg er sentral. Også når grunnvoldene ryster, vanskelig nok - men ikke umulig: Da Kristus faktisk er en realitet og er med oss, selv om det ikke føles slik: Hans evangelum er nemlig ikke et budskap om garantert følt nærvær, men om forsoning og nåde. Jeg mener at Gud i sin allmakt ga mennesket frihet. Og denne gave; menneskets frihet innebærer at Gud verken kan eller vil gripe inn og intervenere med sin allmakt. Ikke før den siste dag, avgjørelsens dag hvor Kristus kommer for å dømme de levende og de døde.

Enhver egosentri er et skritt tilbake vekk fra Gud: Å danne seg bilder av hva som skjer etter døden er å passere en strek for våre muligheter, evner og rettigheter til innsikt. Våre spørsmål om det hinsidige etc kan ikke sjelden tyde på at vi har mistet noe av vår ærefrykt, ærbødighet og ydmykhet for Gud - vi vil se Ham i kortene, så mumling om det hinsidiges innhold (ikke muligheter) kan faktisk til tider være mer enn nok - Nemlig altså i de tilfeller vi er i ferd med å passere en grense. Bibelen gir ikke alltid svar i den forstand og på de måter vi begjærer det. Våre spørsmål kan ikke sjeldent være uttrykk for en utilbørlig egosentri som her kan uttrykke seg som ønske om "garantier", et freidig ønske om viten forut for troen og vårt "ja" til Gud.

 Vi er invitert til en relasjon med Gud i ren kjærlighet, hvilket innebærer at vi skal ta gaven imot og leve den ut: Hvilket betyr at vi ikke skal velge troen ut fra et rent egosentrisk behov: Altså "jeg tror fordi jeg vil ha en gevinst", nemlig himmelen. Tanken om en hinsidig kompensasjon kan altså vise seg å være uttrykk for selviskhet og dermed et galt utgangspunkt.

Det eneste vi kan trekke ut av bibelens tekster er at helvete innebærer at relasjonen til Gud brytes permanent. Gud har faktisk en stor gave til alle. Til alle som vil motta den. Hele bibelen er faktisk et kjærlighetsfullt rop og "mas" fra Gud om at Han ønsker fellesskap med mennesket; men slutten kan altså bli et skille fordi mennesket ville det selv. Og til slutt fikk også dét mennesket det som det ville.

 

Selvsagt er det ikke snakk om "de onde" og "vi gode". Kristus gjør det klart at vi alle er gode og kan bli mer myndige slik at denne godheten som kjærlighetens frukt virker som en surdeig og seirer. Men vi er også onde alle sammen; surdeigen her virker også -  om den ikke stoppes.

Når jeg ser på mitt liv driver ettertanke til syndserkjennelse og jeg forstår at jeg vil være lite tjent med en kategorisk guddommelig rettferdighet, men langt snarere har behov for Guds barmhjertige nåde i Kristus. Det er altså en viss egosentri og urettferdighet som kommer til uttrykk i meg når jeg beklager meg over Guds "urettferdighet" når jeg faktisk ikke vil tåle Hans rettferdighet. Derfor ser jeg at jo mer Gudskjærlighet, nestekjærlighet med min våkne syndserkjennelse jeg evner å opprettholde og videreutvikle, jo snarere overvinner jeg min egosentriske fordringsfullhet i forhold til Gud. Og jo mer ser jeg min neste og meg selv med Kristi blikk. Kjærligheten til Gud må altså manifistere seg nestekjærlighet. Av kjærlighet, takknemlighet, ærbødighet og ærefrykt oppstå en voksende tillit til Herren; hvilket gir en tilsvarende holdning til det fremtidige. En eventuell belønning for det gode ligger i det gode selv. Og det er tilstrekkelig i massevis.

Gud lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige.

Heldigvis.

For ellers ville ikke jeg vært til...Det handler altså om om kjærlighet, takknemlighet, ærbødighet, tillit, - og dermed om motet til å være til.

 

Gå til innlegget

Teologisk Fakultets forlokkende vranglære.

Publisert over 9 år siden

Når evangeliet virker vanskelig å fordøye: Høgskolelektor Elisabeth Tveito Johansen skjærer bort det som ikke passer.

"Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal komme inn  Guds rike?" skrev Paulus. Men han gikk jo ikke på TF i Oslo, stakkar. Fordi det forholder seg faktisk slik: "Alle skal nemlig bli frelst til slutt".


Dette hevder altså TFs høgskolelektor Elisabeth Tveito Johnsen suffisant og raust i gårsdagens papiravis; den ene av livets to utganger er altså herved stengt. Torturisten, forbryteren, terroristen, etc. etc. den som misbrukte sin frihet grovt, og som aldri tok noen oppgjør ved egne valg - men døde likegyldig og/eller selvtilfreds i sin synd- inviteres herved inn til Herrens bord av Tveito Johnsen og kommer dermed til å  sitte side ved side med de hellige og sine ofre.


Elisabeth Tveito Johnsen ser ut til å ha problemer med livets alvor, og "Gudsfrykt", "ærefrykt", "ydmykhet" og "rettskaffenhet" er hinsides hennes Kardemommeby-versjon av teologi; hun snur seg bort og bortforklarer fremfor å våge å stirre livets alvor, ondskapen og virkeligheten i hvitøyet. Ærefrykt, ydmykhet og rettskaffenhet er tydeligvis kvaliteter som har fordunstet på TF. Det kan faktisk se ut til at Tveito Johansen opererer med en heller sentimental og faktisk overflatisk tolkning av begrepet "kjærlighet" som impliserer at  bibelens tekster annulleres til fordel for det sosialdemokratiske "alle skal med" - Ikke rart DnK mer og mer minner om 50- og 60-tallets samfunnshus hvor kirkene etter hvert fremstår som religiøse sjele-SPA-sentre. Her kan selv Kristus måtte snu i døren fordi hans krav om dypere personlige valg og påpekningen av livets alvor blir for heavy for de deltagende i Kardemommebykirken.


Tveito leser ganske enkelt inn i bibelteksten den mening hun allerede sympatiserer med og bruker ett skriftelement som plog og brekkstang, nemlig "fiendekjærligheten" - hvilket er å løsrive ett tema for å åpne for skriftbruk som legitimering av grove feilskjær. Hvilket med respekt å melde for øvrig er å betegne som synd. Det er verdt å bemerke at Tveito Johansen ikke gir noen antydning av relevante og akademisk akseptable begrunnelser for sin dog langt fra selvinnlysende påstand - hun hever ett element opp som øverste autoritet og prioritet; alle andre fordringer og temaer blir annullert: Mulig hun burde sette seg litt bedre inn i faget hermeneutikk? Det finnes et hav av bibelske referanser som motsier Tveito og det bør vel være unødig å minne om disse, men dog: "Ordet om korset er dårskap for den som går fortapt", prøver Paulus seg freidig frempå. De som tilhører Kristus blir invitert inn i det nye riket som er "gjort i stand for dere fra verdens grunnvold ble lagt." -  "De som avviser Ham  viser seg selv bort fra Kristi nærhet og straffen blir evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra Hans herlighet og makt". Men han tar nok feil også her, Paulus; men også Kristus - Guds ansikt på jorden trenger korreksjon: Det er nemlig ingen som går fortapt retter Elisabeth Tveito Johansen bedrevitende.


Bare i Matteusevangeliet kommer Jesus inn på dette med livets to utganger ved 16 ulike tilfeller. Man kan vanskelig hevde at man tar Jesus på alvor om man ignorerer det Jesus sier her. Gud kan ikke tilgi uten at retten samtidig blir opprettholdt; det er faktisk derfor Kristus dør for menneskenes synd. Når Herren erklærer den som tror på Jesus som rettferdig gjør Han det altså uten å oppheve sin egen rettferdighet. Rettferdiggjørelsen hviler ikke på noen tilfeldig beslutning, den hviler på en moralsk grunn: Nemlig Kristi kors. Gud ignorerer ikke det som har hendt gjennom historien, Han tilgir ikke uten å gjøre opp med det som skal tilgis, noe som er gjort i Jesus. Gud tilbyr menneske forsoning, men Han tvinger ingen til å ta imot tilgivelsen, Han tvinger ingen tilbake igjen. Dette er det skremmende med den store gaven "friheten". En frihet uten å kunne velge er ingen frihet, men direkte tvang og grov respektløshet.


Helt til slutt kan Gud som ga mennesket denne verdifulle og dyrebare friheten nettopp gi mennesket dét det ønsker:


- nemlig et liv fritt for Gud.

Kristus´ oppfordring til fiendekjærlighet er jo nettopp et vesentlig ledd (en potensiell vital Gudsimpuls) som skal bidra til å vekke fienden til ny orientering før vedkommende ødelegger for seg selv, for sin neste og  Herrens vilje selv: før det er for sent. Men da er det også for sent. Man valgte å takke nei og bli i sin synd. Man valgte å avvise den totale og hengivne kjærligheten fra Gud selv.

Jfr de to på hvert sitt kors ved siden av Kristus; to innstillinger - to valg - som begge ble respektert av Herren selv.


Der sannheten er redusert til subjektive variabler ad hoc oppløser faktisk begrepet og kvaliteten "sannhet" og kvaliteten "kjærlighet"seg, og likegyldighet og ondskap slipper sakte frem: Selv på de beste og mest sympatiske arenaer finner det onde bakdører det sniker seg gjennom. Den onde selv forklér seg som en lysets engel om det kan villede den enkelte, ref. Paulus.


Tveito Johansen kan mene det hun vil så mye hun faktisk vil; men det er ikke Kristi evangelium hun forkynner og underviser. Utrolig nok underviser hun på TF. Det er trist at den som utdanner seg til hyrde i menigheten skal utdanne seg i en institusjon TF som til de grader forkynner vranglære. Man er som hyrde satt til å lede; ikke villede.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere