Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte og anskueliggjorde dem; Han kom med nåden og bekreftet ordene i praksis: Kristus illustrerte en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Kristus er som kjent ikke målet. Han er veien. Teologi, sosiologi, historie og religionsfilosofi er med i min hverdag – ikke minst sentralt qua mosaisk kristen (jødiske røtter). Men viktigere enn å fordype seg i fagene og diskutere teologi, oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med medmennesket - og Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt inn i nået og realitetene: Reise seg opp, "ta sin seng" og gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Kjærlighet er selvovervinnelse. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres kun gjennom praksis; aktiv kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneske-orientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det! Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Troens tillit er omvendt proporsjonal med søken etter erfaringer. Aksept. Møtet med Gud er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Alt annet er kommentarer. Selvsagt innebærer bejaelse av livet også av aksept av det mørke og utfordrende. Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Gud skapte først mennesket. IKKE jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Det vi alle, alle, har felles sitter i våre hjerter: det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i våre hoder. Dét kan utvikles, endres. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen. Være til stede. Det finnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer. "To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Boblen som vil sprekke

Publisert over 9 år siden

Gud; gi brød og livskvalitet til de som hungrer... og gi oss som har brød og ressurser hunger etter våken rettferdighet og praktisk solidaritet.

Bønnen "gi oss i dag vårt daglige brød" kan høres noe absurd ut i det rike og meget velstående norske forbrukssamfunnet. Forbruks- og nytelseskarusellen fortsetter og fortsetter, kravene og behovene defineres ut fra snevert definerte kriterier, som så og si alle har sine røtter i et ego som stiller alle tanker om etikk, rett og galt i et kvalmende grelt lys. Når referansene alltid er den gruppen som tjener mer - og de som har høyere forbruk enn oss-  vil alltid resten også forlange å tjene mer. Og slik fortsetter det: Spiralen er enveiskjørt. Det norske lønnsnivået er mer enn kunstig høyt, ikke minst fordi den viktigste boken i forbruks- og nytelses- og egosamfunnet er lommeboken.

Apropos: En bekjent var så trist; hun fortalte til slutt hva det gjaldt: De hadde fått "dårlig råd" i familien. Og hun var langt nede. Og det var jo leit. Da hun endelig fortalte hva denne dårlige råd egentlig var, så fikk jeg høre at familien i år kun hadde råd til én utenlandsferie på to uker, og ikke to utenlandsferier á to uker slik de "alltid har gjort før".

Tja...

Vi som bor i et samfunn som betaler for å bli tynnere, blir det grunnleggende og basale en ren selvfølgelighet, og dermed helt uinteressant. En og annen gang kommer et levende glimt til syne og vi ser at den eneste sult som i beste fall merkes er evnen til å identifisere oss med de plagede og lidende. Vi er underernært på reelle muligheter til å få gi, og få ta i mot. Vi lider under en voldsom brist av glede for å takke. Vår kjærlighet henger som tynne filler rundt oss. Dette er en konsekvens av kravmentaliteter; vi skal ha, vi skal ha vår "selvfølgelige rett", sier vi og måler oss med dem på den allerede kunstig høye lønnsnivåkarusellen som har det enda bedre. Vi ligner den rike mannen som hadde Lasarus utenfor porten, der hundene kom og slikket Lasarus´ sår. Det står ikke nevnt at den rike mannen var mer gjerrig, mer slem og mer egoistisk enn oss. Akkurat som oss benyttet han seg bare av sine selvfølgelige rettigheter, i henhold til den kultur og sedvane som preget samfunnet. Og derfor, akkurat som oss, han ikke noen Lasarus på fortauet, eller i samfunnet. Når vi i det alt for rike Norge ser oss truet av nød, så vil millioner på millioner av andre mennesker kun se på dette som en beskjeden standardsenkning. Ikke mer...

Selvsagt finnes det grupper (ofte uten evner og muligheter til å få ordet der det hører hjemme) i Norge som fortjener langt mer enn det de har i dag: det finnes pensjonister, uføretrygdede og andre som verken har råd til ferier, klasseturer for barna, osv. men det er aldri disse gruppene som tilgodeses når det skjer inntektsendringer. Aldri.

Å solidarisere seg med disse gruppene, og enkeltmennesker her, er hinsides den virkelighet de fleste lever i. Å være Guds hender, som følge av "la din vilje skje", er visst en øvelse vi overlater til "staten" og de andre. Å la vår tro og Guds vilje prege vårt forhold til den og de som har det verre er visst ikke alltid lett. Mulig de minner oss på noe vi helst vil slippe å tenke på? Det er visst lettest for oss å ha omtanke og engasjement for de behovene som finnes et stykke bort fra våre komfortsoner og omgivelser: Gi noe til en organisasjon eller annet... Det hverdagslige blikk, det hverdagslige hensyn og omsorg, uten dramatikk, uten politisk korrekt retorikk og uten sentimentalitet er visst den mest forsmedelige og vanskelige av alle våre utfordringer. Å inkludere disse i vårt daglige Fader Vår og bønner, og så åpne våre øyne for å SE er visst å våkne handlende opp for en tro som blir forstyrrende for våre velstandsdrømmer og krav.

Rimehaug: "Streiken foregår i en norsk boble, der virkeligheten i verden ikke slår inn." En gang vil denne norske boblen garantert sprekke og virkeligheten vil ramme hardt; da blir dagens krise i Hellas bare et lite hint. I et samfunn hvor man kun har erfaringer at egne høye inntekter og en rik velferdsstat skal avhjelpe absolutt alt blir det visse problemer den dagen de bortskjemte og kravstore hjelpeløst blir overlatt til seg selv; helt uten de kunnskaper, evner og erfaringer man faktisk trenger for å ta ansvar for eget liv.

Vårt daglige brød er fellesskapet, sameksistensen, med alle de som har gitt oss brødet - og evnen til å dele og si nei for at en annens "ja takk" skal oppfylles. Bønnen om daglig brød kan vi også forstå slik: Vårt daglige brød er hungeren etter å identifisere oss med de som er svakere og verre stilt: Gud gi brød og livskvalitet til de som hungrer... og gi oss som har brød og ressurser hunger etter våken rettferdighet og praktisk solidaritet.

"Forlat oss vår skyld", blir vel en annen bønn fra Feder Vår vi bør våge å ta til oss.

Gå til innlegget

Kirkens identiteskrise er selvforskyldt

Publisert over 9 år siden

DnK har bortdefinert seg selv i beste mening for å spille en rolle i samfunnet. Så ender det altså med at de ingen rolle spiller: DnK ville tilby folket alt, men står igjen med intet.

Pinsen en "glemt" høytid? Tja... Det er selvsagt flere grunner til dette. Det er ikke det eneste som er fordunstet i så måte. Den norske kirkes ledelse og prester får våge å selv bære deler av ansvaret, for frafallet og uvitenheten som har spredd seg: De siste dagene, som så og si alltid tidligere, har avisene skrevet om kirkens engasjement. Men angående miljøvern, klarttalende biskoper kontra SPs Ola Borten Moe som mener at kirken bør snakke mer tydelig om andre vesentlige deler av sitt budskap f.eks. Ingen har skrevet om pinsen, kirkens troslære, evangeliet, etc. Ingen.

Kirkens ledelse og prester har i tråd med den økende individualiseringen sakte, men sikkert forlatt den personlig rettede henvendelse hva angår evangeliet. Den personlige tro og frelse, det personlige Gudsforhold samt individualetikken har blitt plassert i skapet fordi samfunns- og kulturnormene fraber seg personlige budskap og mener bestemt at dette kun er privatsaker. Hvorpå kirken svarer et ydmykt "javel" og heller begynt å vektlegge allmenetiske standpunkter, naturvern og nedrustning.

Slagsiden har blitt så stor at man muligens kan varsle om et kommende forlis?

I og for seg intet galt (!) i et fokus på miljøvern, nedrustning og krigshelvetet her og der, men det har altså skjedd en sakte flytting av fokus fra det essensielle, nemlig omvendelse og tro, til fordel for deler av de frukter som skal kunne synes av nettopp omvendelsen og troen.  Det handler ikke om et enten-eller, men et både-og. Kirken har altså så og si gått over fra å konsentrere seg om evangeliet, som alltid er personlig og kun slik får Liv, fra det å konsentrere seg om røttene og treet...   til det å dyrke enkelte av fruktene. Slik får kirkens ledelse spalteplass og sympati. Men dessverre intet mer.

Verken Jesus, disiplene, personer i kirkehistorien, søkte sympati: Snarere resulterte deres tro og engasjement enkelte ganger i det motsatte, nemlig i antipati og motstand. Dvs evangeliets puls i deres årer, og sannhetskrav resulterte ikke sjeldent først i en viss marginalisering. Men kun for å komme massivt og sant tilbake senere; i tråd med og belivet av Herrens Ånd selv. De våget og ville betale prisen for det å formidle evangeliet belivet av Den Hellge Ånd, for det å marginaliseres. Så viste det seg som før at Gud ikke var avhengig av menneskers maktsymboler, av deres maktstrukturer eller av å bøye seg etter folkets krav.

I dag står stat og kirke med en liten større avstand seg i mellom. Og kirkens folk er redd for å miste innflytelse, makt og posisjoner... (!)

Kirken kan aldri fornyes gjennom å ta til seg det som ligger utenfor: New-age-trender, ny-religiøse dogmer og tro, nye trosvurderinger og metoder gjennom å faktisk avskrive deler av sin bekjennelse, til fordel for mer alternative vurderinger.

Kirken er som treet; det er kun fra røttene den får Liv. Kun gjennom å vende oss mot vår opprinnelse og våre røtter kan vi igjen reellt fornyes fra dagens avveier, og slik forstå hvor vi egentlig er underveis hen.

At Vårt Land etterlyser mer kunnskap, innsikt og tro hva gjelder kristendommen er en konsekvens av at heller ikke den kristne presse er fri fra de samfunnskrefter som har fått etablere seg og dominere de siste 30 - 40 år.

At høytider blir glemt, at de ikke lenger har noen betydning, er også i høyeste grad et resultat av kirkens svakhet og populistiske forkynnelse. Kirkens har vendt kappen etter vinden, og tatt til seg de sosiale- og kulturelle korrekte meninger og holdninger. Kirken har mer eller mindre kommet i en identitetskrise.

Resultatet er ikke at flere søker til tro og kirke, men at likegyldigheten øker: Folk har ikke fått noen impuls som  leder dem til kirke, snarere har de kun fått bekreftet de holdninger og posisjoner de allerede bærer. Men noen kristen tro og kirke trenger folk selvsagt ikke for å opprettholde det de mener: Det eksisterer nemlig allerede en velfungerende diskurs og begreper som godt nok legitimerer deres syn og standpunkter. De trenger ikke kirkens sådanne. De sympatiserer derimot med kirkens meninger, og det blir værende med dét: Fordi kirken speiler dem selv.

Kirken er altså uinteressant, nettopp fordi den ikke griper noen personlig. Det er nettopp her det finnes et klart poeng: Folk flest er oftest ute etter bekreftelser og legitimering - derfor er ensrettingen og den totalitære formen for sublim kontroll, nemlig herskerteknisk bruk av begrepet "toleranse" og "kjærlighet" så gjennombrtydende. Ord som egentlig alltid har vært kirkens lede-ord, har nå blitt kultuelt og sosialt omdefinert og tilpasset ad hoc, for deretter å styre kirken med.

Den norske kirke, og den kristne presse, står dessverre selv som del-årsak og ansvarlig for at folk glemmer og ikke bryr seg, for at folk ikke kommer til tro og kirke, og for at langt flere ikke gifter seg kirkelig lenger. DnK har bortdefinert seg selv i beste mening for å spille en rolle i samfunnet. Så ender det altså med at de ingen rolle spiller: DnK ville tilby folket alt, men står igjen med intet.

Gå til innlegget

Mennesket realiserer først seg selv som fritt menneske når det trer inn i den frie relasjon til Gud. Vi må aktivt lytte til Guds betimelige kall og varsel; vi "kjenner verken dagen eller timen".

Det er mange interessante tanker omkring tro, bibel, og teologi på flere tråder her. Svein Nyborgs henvisninger til kabbalah/kabalisme sporer sympati og en viss følelses-betont gjenklang, samt andres tanker om at helvete faktisk ikke finnes, men at denne ideen skyldes en teologihistorisk konstruksjon er også sympativekkende. Men sympati- og følelser alene er som oftest en dårlig (og potensielt farlig) veiviser uten tenkningens gjennomlysende kraft.

Videre: Om det som er temaet (livets to utganger) også da virkelig er konstruksjoner er jo en annen sak? Det kan synes som om flere mener at vi i likhet med det da som anses som teologihistoriske konstruksjoner også i dag kan påberope oss samme rett.; nemlig til fritt å tolke og konstruere på samme måte. Men da ender vi en hengemyr av subjektive variabler og relativiseringer.  Der alt er like gyldig blir intet gyldig, men kun likegyldig. Dagens "sannhet" blir da som kjent morgendagens visnende historiske konstruksjon. Sannheten per se er altså umulig å gripe, og vi gjenstår med høyst provisoriske sannheter/teorier som vi presenterer som "sannheten". Men dette opphever jo enhver sannhet - og postmodernismens profeter står der med sine selvtilfredse smil. Så lenge det varer...

Så da gjenstår vi med hvordan bibelen skal forstås og hva man velger å legge vekt på og hvorfor. Vel. Slik jeg velger å lese bibelen, så står jeg ennå på følgende påstander:  Det finnes en rekke steder i NT som fastslår at livet har to utganger. Som nevnt i et annet innlegg, så kommer Jesus inn på dette med livets to utganger ved 16 ulike tilfeller bare i Matteusevangeliet. Og igjen: Man kan vanskelig hevde at man tar Jesus på alvor om man ignorerer det Jesus sier her?

Det er helt klart at mennesket har et valg - og faktisk skal ha det, og at livet faktisk forteller oss at vi må bære konsekvensene av våre valg. Vi kan altså fritt velge å ta imot Guds åpne favn. Eller takke nei. Forsoningslæren, slik den er beskrevet i bekjennelsen, bygger på NTs troslære slik den visualiseres og presenteres av Kristus og ikke minst er fremlagt av Paulus. Fra 1 Joh 3.14-15: "Den som ikke elsker, blir værende i døden.Den som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv i seg".  Vi kan altså ikke forenes med Herren uten frivillig (!) å velge å elske Ham. Som Jakobsbrevet påpeker kan vi ikke elske Gud, uansett hvor mye vi selv hevder å gjøre dette, dersom vi fritt opprettholder en destruktiv adferd og synder grovt mot Ham, mot vår neste og mot oss selv - og samtidig avviser Guds nådefulle kjærlighet. Det ligger altså en advarsel her om at vi kan bli skilt fra Gud om vi ikke kommer de ringeste av Hans brødres nød i møte.

Dør man selvtilfreds og likegyldig i dødssynd uten den minste anger og uten fritt å ta imot Guds barmhjertige nådefulle kjærlighet blir vi nødvendigvis etter eget valg evig adskilt fra Herren selv. Det er denne permanente adskillelse fra Gud som kalles "helvete".  Jesus nevner flere steder "gehenna";  dvs stedet "hvor ilden aldri dør ut" som er gjort i stand for dem som inntil absolutt siste tidspunkt, the bitter end, nekter å ta imot Guds utstrakte kjærlighetsfulle og nådefulle reddende hånd, hvor "både sjel og legemet går til grunne". Den verste straffen er altså å være adskilt fra Gud for all tid...  hvor man selv innkrøkt i seg selv faktisk frasa seg siste mulighet til å si det enkle, men merkelig nok vanskelige svaret "ja takk".

Henvisningene i bibelen er altså på den ene side et budskap om en kjærlighet så total at mennesket paradoksalt nok får problemer med å ta den i mot...  - fordi den er gratis? Skriften er også en oppfordring, en fordring, om å gå inn i livet under frihet og ansvar. Under henblikk på den eksistens man er satt i og satt i i relasjon til- og sammenheng med sosialt sett på den ene siden, og samtidig med tanke på at mennesket har en evig bestemmelse ut fra Guds kjærlighetsfulle vilje: En vilje som ikke kan overprøve det frie menneskets ditto;  mennesket er nemlig skapt i Guds bilde. Bibelen er et helt klart og inntrengende kall og rop til omvendelse og til at mennesket velger å bli den det allerede er i Guds øyne: Mennesket realiserer altså først seg selv når det trer inn i den frie relasjon til Gud. Vi må aktivt lytte til Guds betimelige kall og varsel; vi "kjenner verken dagen eller timen".

Enhver troende og kirken som er de troendes fellesskap bønnfaller om Guds barmhjertighet hver gudstjeneste: Han som ikke ønsker at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse. Det spørres ikke til slutt om rett tro eller dogmer, men om man har gjort Guds vilje: Elsket Gud av hele vårt hjerte, sjel og vilje og vår neste som oss selv, at vi så skal kjennes på fruktene.

Til slutt avslutter jeg med en fortelling som kan tydeliggøre at det er Gud selv som sitter med kotrollen og oversikten. Den hellige Padre Pio av Piotrelcina, likte å fortelle følgende lille anekdote:

"En dag kom St.Peter til Herren og ville levere tilbake himmelnøklene. På spørsmålet om grunnen til dette, svarte han: ”Du har betrodd meg himmelens porter, og det er dessverre flere som jeg må avvise der hver dag. Men ikke før har jeg lukket portene, så lar din mor Maria dem allikevel komme inn gjennom sidevinduet".   

 

Gå til innlegget

At folk forlater folkekirken er et tragikomisk paradoks og en nødvendig konsekvens og utvikling; fordi den mer og mer snakker folk etter munnen, blir banal, kontur- og profilløs, og mindre og mindre våger å være Kristi kirke.

Teologisk populisme og liberalteologi som legitimering:

Når Kristi evangelium kun er å oppfatte som et språkverktøy for å beskrive og uttrykke det aksepterte, det selvfølgelige, det politisk og sosialt korrekte og at ingen kan plassere seg utenfor en Gud; hvorfor skal da folk komme til kirke og tro når det allerede eksisterer velkjente språkspill og kjente uttrrykk for dette?

Apropos folkekirken som "sliter tungt" (Helge Simonnes). Liberalteologien som nå de facto blir presentert som erstatning for bibelen og trosbekjennelsen kan virkelig se ut til å fungere som maske og vern mot sannheten, dvs paradoksalt nok vern mot Kristi evangelium. Det er videre kanskje ikke så oppsiktsvekkende at folk ikke lenger tar DnK qua kirke seriøst?

Folks faktiske livsbetingelser faller inn i skyggen av liberalteologenes overfladiske budskap som opptrer som bekreftende og legitimerende religiøs instans, og dermed blir kirken en funksjon av samfunnsnormer og samfunnsbehovene. Etter at den postmoderne versjonen av  liberalteologien gjorde inntog i kirken gjenstår som konsekvens likegyldighet og indifferens hos folk flest. Når populistiske prester og teologer i ren feighet og svakhet, forkledd og legitimert i liberalteologisk skrud, ikke lenger våger å stå for Kristi evangelium glir kirken i ett med samfunnstrendene og forsvinner dermed profil- og farveløst inn i det banale, selvfølgelige og likegyldige; kirken blir dermed helt uten interesse: Kun enda et plassert- og kontrollert ledd i det store bildet. Det blir bare overflate, stas, seremonier og ord som stort sett er tomme og betydningsløse. Tomme og betydningsløse fordi mange teologer selv har sørget for å tømme dem for reellt innhold. Bekjennelsen, begrepene og ordene har blitt redusert til overfladiske merkelapper på poser for oppbevaring som kan inneholde hva som helst; bare det passer for det bruk som p.t. ønskes: Betydningen er alltid etter ønske. Whatever...

Man har i kirken vært mer opptatt av en tiltalende tilpasning enn å våge å stå frem med Kristi evangelium. Når kirken ikke lenger fremstår som uttrykk for Kristi evangelium, det hellige, det immanente- og det transcendente og heller kun fremstår som bare enda et uttrykk for det selvfølgelige, det trygge, velkjente, aksepterte og banale, så blir den en usynlig del av den store samfunnsmassen hvor alle er like og går i samme selvtilfredse takt. Likegyldigheten er en konsekvens av flere års liberalteologisk populistisk tilpasnings-streben.

Kirken fremstår med konjunkturbestemte populære lokkestandpunkter som skal formidle at prester og teologer selvsagt er helt på linje med det aktuelle og samfunnsnormene. Men er de dét, trenger jo ikke folk komme, de vet- og har godkjent a priori hva det handler om. Flere prester har blitt artister i underholdning og seremonimakeriet for å tilfredsstille folks nykker og innfall. Vielser i telefonkiosker og andre ikke-kirkelige sammenhenger tyder på at heller ikke prestene selv tar sin oppgave seriøst eller egentlig tror på det de er satt til å forvalte. "Er det så nøye a?". Når selv ikke teologer og prester fremstår som at de tror på bibelen og bekjennelsen, og tar kirken seriøst; hvorfor skal folk flest da gjøre det?

Liberalteologiens ufarlige og altinkluderende koseteologi, som i disse dager til fornøyelighet er presentert gjennom f.eks. TFs Elisabeth Tveito Johnsens og Kjetil Grandals populistiske og lettbente vranglære i koseklær, reduserer den kristne troslære til legitimerende merkelapp på teologiske tradisjoner og konvensjoner som har sine røtter andre steder enn i bibel og trosbekjennelse. Flere teologer og prester holder trøsterike foredrag og prekener som bekrefter og støtter, som snakker tilhørerne etter munnen og unngår å si noe som kan støte det sosialt- og politisk korrekte; dermed viskes kirkens betydning og genuine budskap ut; alt er jo greit like vel. Flere prester og teologer ofrer sannheten på egoismens alter og lik Pilatus lar man sin overbevisning vike for folkets krav og ønsker. Keiserens klær hentet fra det liberalteologiske kostymelageret er som intet...  og sannheten om livet fordunster, kirkens krukke begynner nemlig å bli temmelig tom.

 Kirken har tragikomisk nok selv snart visket ut sin profil og sin legitimitet; forkynnelsen og innholdet går etter hvert på tomgang. Og er det slik at alle blir frelst på den ene siden, og at kirkens budskap i dag er at bibelen og trosbekjennelsen er å regne som historiske situasjonsbetingede feilgrep som nå endelig har blitt gjennomskuet og forlatt på den annen, så har kirken faktisk bortdefinert både seg selv og Kristus´ evangelium. Så gjenstår vel lite qua Kristi kirke?

Bortsett da at DnK blir et sted for sjele-SPA, kos og et statlig seremonivesen. At folk forlater folkekirken er et tragikomisk paradoks og en nødvendig utvikling; fordi den mer og mer snakker folk etter munnen, blir kontur- og profilløs, og mindre og mindre våger å være Kristi kirke.

At den som søker vender seg til andre steder og religioner er en nødvendig konsekvens; og tragisk nok er det kirkens hyrder (!) og teologer som får den søkende til å snu før de i det hele tatt gidder å gå til kirkedøren.

Gå til innlegget

Det nye jødehatet.

Publisert over 9 år siden

Det inviteres til debatt i Litteraturhuset mandag 7.mai kl. 19:00-21:00. Flere land i Europa preges av antisemittiske hat- og voldshandlinger. "Jøde" har igjen blitt skjellsord i skolegårdene.

Kanskje man kan våge å ta denne livsviktige debatten også her på Verdidebatt? Det er kun ca 1 500 medlemmer i det mosaiske trossamfunn i Norge. Og det er ca 180 000 muslimer... Like vel er det det medlemmene av det lille jødiske trossamfunnet som det skal hakkes på, jøder mobbes og plages, de våger ikke å bære kjennetegn på sin religion, norske lærere våger ikke å undervise om holocaust, etc. etc.

Mulig noen journalister og andre snart burde våkne og våge å bevege seg ut av den nasjonale konsensus. Vi er alle skyldig i den taushetens sammensvergelse som har etablert seg ang. jødene i landet.

I litteraturhuset er spørsmålene:

* Hva skyldes de nye antisemittiske utslagene i Norge?

*Hvorfor vekker hets mot jøder så lite debatt her i landet?

* Hvordan kan samfunnet reagere på jødehatet?

I panelet sitter Kristin Halvorsen, forsker i Holocaussenteret Øivind Kopperud, forfatter Sara Azmeh Rasmussen og journalist Mona Levin.

Debatten sendes direkte på radio, for den som ikke har anledning til å komme.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere