Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte og anskueliggjorde dem; Han kom med nåden og bekreftet ordene i praksis: Kristus illustrerte en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Kristus er som kjent ikke målet. Han er veien. Teologi, sosiologi, historie og religionsfilosofi er med i min hverdag – ikke minst sentralt qua mosaisk kristen (jødiske røtter). Men viktigere enn å fordype seg i fagene og diskutere teologi, oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med medmennesket - og Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt inn i nået og realitetene: Reise seg opp, "ta sin seng" og gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Kjærlighet er selvovervinnelse. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres kun gjennom praksis; aktiv kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneske-orientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det! Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Troens tillit er omvendt proporsjonal med søken etter erfaringer. Aksept. Møtet med Gud er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Alt annet er kommentarer. Selvsagt innebærer bejaelse av livet også av aksept av det mørke og utfordrende. Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Gud skapte først mennesket. IKKE jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Det vi alle, alle, har felles sitter i våre hjerter: det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i våre hoder. Dét kan utvikles, endres. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen. Være til stede. Det finnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer. "To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Define necessity!

Publisert rundt 8 år siden

‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’

Sannheten:

Sannheten står utenfor døren din.
Klærne i laser. Hun er syk.
Hun har et barn på armen. Hun vil inn.
Hører du hundeglammet?
Hva gjør du? Lukker du opp
vil det forandre livet ditt.
Nøler du?

Du også.

(Rolf Jacobsen )

Det nærmer seg jul. Og det er verdt å løfte blikket noe: Nordmenn bruker til sammen om lag 51 milliarder (!) kroner på handelen bare i desember måned. Ref. Nationen. Ordet "kjøpefest" har dessverre blitt det lokkende uttrykket for denne enorme materielle utskeielsen. Overforbruk og det positivt ladete ordet "fest" blir altså m.a.o. koplet uhemmet sammen for å parfymere og ytterligere stimulere galskapen. 40 prosent av dette nevnte går faktisk til mat og drikke alene.

Men de små hunder eter jo av de smuler som faller fra deres rike herrers bord?

- NRK.no melder at en nødhjelpspakke fra Norge koster 20 kroner, og gir livreddende hjelp til ett barn i tre dager. Dvs kun 6,70 kr pr døgn for dette ene barnet.

Gir man 200 kroner gir du da livreddende hjelp til ti barn i tre dager, sier Leni Stenseth, utenlandssjef i Norges Røde Kors.

Hvis denne nevnte desemberhandlen ble redusert med bare 25% tilsvarer dette m.a.o. hele 12,75 miliarder kroner... Og det bare for dette ene årets desemberforbruk.

Det innebærer en sum tilsvarende livreddende hjelp for ca 1 000 000 barn i langt over fem år! En million barn som holdes så lenge i live... mot altså kun 25% reduksjon av den rikes og allerede mettes eget juleforbruk til ny og bedre fordeling av pengene. Ikke så dårlig julegave det heller? Og husk at dette kun er for ett eneste års eget juleforbruk...

Som nevnt i annet innlegg, så behøver ikke Gud lenger å gjøre flere bespisningsundre; Gud selv har nemlig gitt en rekke mennesker både ressurser og mat mer enn nok til å være Hans utstrakte og delende hender. Apropos Kristus´lavmælte ord i våre hjerter:

Fra Matteusevangeliet: "For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg;jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’

Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?

Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’  Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.’ Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ Da skal han svare dem:

‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg. ’Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

Gå til innlegget

Down and out

Publisert rundt 8 år siden

Ordet fra livets skaper selv er en gave og et redskap for den som i kjærlighet vil gi til andre. Ordet er også født i hjertet til den med downs syndrom: I kjærlighetens rike er vi alle søstre og brødre.

Igjen er barn med downs syndrom og abort på dagsorden. Når godt og ondt sakte endrer innhold er det oftest noen med definisjonsmakt og prioriteringsbehov som har tatt ordet og beholdt det over lang tid. Det kan sågar gå så langt at i enkelte saker er den normale situasjonen til slutt snudd opp ned. Jeg har her i det følgende omarbeidet og lagt til noe, for å tilpasse den norske forhold, fra en artikkel av den danske presten Johannes Møllehave:

Jesus sier at den minste skal være den største, den siste skal komme først. Men i dag er den sterkeste sterkest, den største størst og den første den første. Rekkefølgen er fremdeles den motsatte av Gudsrikets sådanne.

I dag kan man ta såkalt prenatal diagnostikk; dvs forstervannsprøver slik at man kan forhindre at barn med downs syndrom blir født. Man sørger for at de som er svakt utrustede ikke blir en byrde for de sterke og derfor nektes å se dagens lys. Nazistene ville som kjent skaffe slike individer av veien fordi de lå samfunnet til last. I dag har vi kommet så langt at vi kan spare en kommende Hitler for bryet; fordi vi sterke og moderne effektivt forhindrer at slike belastende individer og byrder blir født. Dog kan man ikke forhindre at det fødes en ny Hitler eller nå hva slags navn en slik despot har. Fordi slike fanatiske maktskikkelser ikke røper seg ved fostervannsprøver. Men det gjør altså de svakt utrustede.

 

Nå kunne man kanskje si at dette er lettkjøpt snakk fra min side, hvis jeg da ikke har et vitne å føre til skranken - men det har jeg.  "Marte Wexelsen Goksøyr er en ung kvinne med downs syndrom og en vekkende røst i vår tid. Denne begavede unge kvinnen er skuespiller, skribent og samfunnsdebattant, og nå også forfatter. Mest kjent ble hun kanskje da hun utfordret statsministeren i Stortingets vandrehall i februar 2011 og vippet ham av pinnen med sine spørsmål om rettighetene til mennesker med Downs syndrom." Dette er tatt fra innledningen til Goksøyrs bok.  Videre fa forlagets omtale: "Hennes bok blir derfor et politisk debattinnlegg, og hun er kanskje en av Stoltenbergs farligste kritikere fordi hun har tatt ham i løftebrudd. Hun tar et kraftig oppgjør med tanken om at mennesker med Downs syndrom ikke skal ha en plass i vårt samfunn. «Jeg er en kvinne med Downs syndrom. Er jeg ikke ønsket av samfunnet?» spør hun i et kapittel." Som forlaget avslutter i sin omtale: "Hun er derfor en viktig røst i vår tid. Om hun tier, skal steinene rope".

Goksøyr er takknemlig for sitt liv og ville aldri ha unnvært det. Som et kinesisk ordspråk sier: "Sjømannen ber ikke om medvind - han lærer seg å seile med vinden". Hennes ord må tillegges langt mer vekt enn mine og våre; da det er hennes liv det handler om. Hun hadde lært seg å kjempe med alle vanskelighetene. Hun hadde alle odds mot seg, all pine og ydmykelser - og vært glad til. Fordi hun hadde fått livets gave.

Goksøyr hadde erfart at hennes liv hadde en sammenheng med at hun levde i et land hvor mange av de sterke og friske tok det som en selvfølge at de handicappede ble kategorisert som en byrde og definert som problem i den rike silkeglatte forbruks- og nytelsesidyll samfunnet har utviklet seg til; akseptere å være en byrde som noen i beste fall ville påta seg. Så lenge omgivelsene da fikk rikelig kompensasjon for den "ulykke" det var å få et barn med downs?

I såkalt dårlige tider kommer noen med downs syndrom på den tanke at det kanskje like vel var best at de ikke var født. Fordi det i de tider de friske og sterke kaller "krisetider" kommer prioriteringene de sterke, de såkalt normale og øverste i hierarkiet først til del.

Goksøyr er et vitne mot den omvendte verden; den som egentlig står opp ned i visse henseender. Den verden hvor den sterke ikke tjener den svake , og hvor den siste igjen skal få merke at han nå ER og blir den siste; og ikke skal gjøre seg noe håp om å bli blant de første.

Mellom de sterke og de svake, mellom makten og de vergeløse, vil det alltid finnes et motsetningsforhold. Det finnes en makt- og selvprioriterende despot i alle mulige størrelser, også latent i deg og meg. Makten er et redskap for den vilje som vil herske over andre. Ordet fra livets skaper selv er en gave og et redskap for den som i kjærlighet vil gi til andre. Ordet er også født i hjertet til den med downs syndrom: I kjærlighetens rike er vi alle søstre og brødre. I maktens rike er det den snudde verden som gjelder. Makt, kontroll og selvtilstrekkelighet er også en besettelse: Den besettelse som driver det menneske, som egentlig er skapt til å leve med de andre og for de andre i fordrende og vekkende kjærlighet, til en posisjon hvor de lar egoismen rå og videre hersker og rår over andre.

Det er kristendommens påstand at i det vergeløse ord finnes det evige liv som allerede har tatt til ved dåpen. Maktens liv er ikke evig, men det liv vi kalles til her på jord er allerede part i det evige - ikke nødvendigvis fordi det varer lengre her på jord enn andres, men fordi det er Guds.

Gå til innlegget

Vi bør ta bibelen på alvor; også der vi ikke liker teksten. Eksempel: Bare i Matteus nevner Jesus hele 16 ganger at vi risikerer å separeres fra Gud. Man kan ikke da hevde at man tar Jesus på alvor om man ignorerer Ham her?

Generelt sett: Når toleransen blir absolutt blir den intolerant. Å begi seg ut i en debatt om seksualitet generelt, og homoseksualitet spesielt, i forhold til kristen troslære her på VD blir ofte en heller dårlig skjebne: Man bemøtes ikke sjelden av hersketeknikker og en totalitær holdning som gir seg uttrykk i grove fortegninger, mobbing, grov stempling og demoniserende personangrep. Dvs at det finnes krefter her som opptrer så grovt at det blir ensretting og sensur som konsekvens. Enkelte vil faktisk ikke tillate andre de rettigheter en selv påberoper seg i demokratiets navn. Men jeg prøver dog å delta:

Først: Flere benytter ordet "kjærlighet" uten å definere hva dette egentlig betyr og innebærer. Men i retorikken fungerer det jo godt som herskerteknsk maktmiddel? Den som påberoper seg å stå på kjærlighetens side posisjonerer seg samtidig slik at ens motstandere i diskursen behendig plasseres utenfor kjærlighetens domene. Videre kommer ikke sjeldent ordene "fariseer" og "fariseisme" raskt på banen i retorikken, og da har man posisjonert både seg selv og motstanderen grundig nok i forhold til teologisk rett og galt.

Det er ikke diskriminering å la barnets behov og rettigheter komme først. Den, nemlig et barn, som er uten evne og muligheter til å uttrykke sine behov og meninger står alltid svakest. Å være forelder handler absolutt ikke om homoseksuelles likestilling. Det handler om barnet (!).

Og det er barnet og dets rettigheter vi andre med taleevne og ressurser derfor skal ivareta. Å få barn handler ikke om én type menneskerett - det å oppleve å oppdra et barn, som overkjører en annen og mer vesentlig menneskerett; nemlig barnets soleklare rettigheter. F.eks. retten til å ha en far og en mor så langt dette lar seg gjøre. Sistnevnte usikkerhet skal dog alltid oppløses gjennom at det (igjen) er barnets behov som blir det primære i hvordan man avhjelper barnet. Velger man et liv som homoseksuell, hvor det å få barn ikke lenger er mulig, så velger man samtidig et liv hvor foreldrerollen nedprioroteres til fordel for andre behov. Og ikke minst i forhold til et oppvoksende barn, som naturlig nok stiller svakt og lettmanipulerbart når det gjelder rettigheter, behov og krav.

At barnet i sine prosesser ikke har menneskelig kompetanse, talemuligheter og talerett åpner ikke dermed for å sette barnet inn i relasjoner og posisjoner det ikke kan utale seg om - dette er i tilfelle å sette eget ego foran barnet: Da handler det faktisk heller om å akseptere konsekvensene av de valg og priroteringer man tar som homoseksuell, og slik bøye seg for at egne valg ikke rent egosentrisk skal få forkjørsrett for et annet medmenneskes (barnets) samme friheter og rettigheter. Friheter og rettigheter en selv påberoper seg selv med største selvfølgelighet i diskursen blir altså fratatt barnet.

Ingen kan selvsagt vite alt om Gud, og ingen har dermed uttømmende kunnskaper om Ham. Men siden Han har åpenbart seg, så kan vi virkelig dog vite noe virkelig om hvem Han er og relatere til livet og Ham med språk og tanke. Målet er det personlige fellesskapet mellom Gud og menneskene; ikke slik en rekke newagere hevder - sammensmeltingen av disse to. Poenget i fortellingen med treet i edens have er hvem som skal ha rett til å definere hva som er rett og galt, godt og ondt; kort sagt definere tilværelsens grenser - og at menneskets rettigheter og friheter er gitt av treeningehetens mysterium. Alle de tre abrahamittiske religioner har dog for øvrig alltid vært, og er, dog på linje hva gjelder disse spørsmålene som tas opp her. Debatten skal ikke defineres om "homodebatten i kirken" og dermed implisitt stakkarsliggjøre en fokusert guppe; men om hvilket menneskesyn bibelen viser oss, og hva som er rett og galt. Samt den kristne tadisjonen, som faktisk er impregnert av Den Hellige Ånd selv, til tross for lederes og gruppers maktmisbruk her og der.

Relativiseringen av bibelen og bekjennelsene fremstilles ikke sjeldent i dag som den mest ydmyke innstillingen. Men den holder vel ikke egentlig for speiling av egen kritikk? Denne teologisk-relativistiske bibelforståelse har nemlig like absolutte krav som andre. For hvordan kan du vite at det ikke finnes klare og entydige tolkninger av allerede entydige vers og fortellinger fra NT? Relativismen er mer emosjonell og sosialt attraktiv fordi den tlsynelatende løser spenninger og derfor hjelper til å unngå konfrontasjoner og det å få høre at man opptrer i utakt med kjærligheten selv. Man skal i dag for all del ikke oppfattes som "intolerant" og dermed  "sårende". Å sette grenser har nesten blitt tabu, fordi slike grensesettinger vil alltd ramme noen i samfunnet. Og rammer du noen, så er jo det et bevis på at du ikke har "kjærlighet" -  og har du ikke dét, så er du fariseer og ikke en genuin kristen. Å tolke bibelen er ikke det samme som å bruke skjønn. Den som lar bibelens ord bare bli uttrykk for subjektive variabler som kun er gyldige ut fra visse lokale og historiske kriterier; den underminerer samtidig sine egne tolkninger og posisjon. Valget av perspektiv, ofte ubegrunnet, går forut for det man leser og undersøker. Å stå med bibelen, bekjennelse og den totusenårlige tradisjonen i ryggen, og med alle verdens kirker ved sin side, er ikke nødvendigvis et onde bare fordi det samtidig motsier den som vil løsrive seg og heller suverent prioritere egne valg og behov? Å stå i en (op)posisjon med opprørspotensiale er jo for enkelte næmest selvbekreftende i all sin eksotiske og fristende valør, og dermed det samme som å stå på Kristus sin side. Logikken er mor Nilles: "Kristus var en "opprører". Jeg gjør opprør. Ergo står jeg på linje med Kristus." Men Han gjorde ikke opprør med skriften. Han var ikke kommet for å oppheve den; men for å oppfylle og realisere den. Kristus skjerpet sågar inn enkelte skrifttolkninger. Han sto bestemt på innholdet, men ikke på enkelte fariseeres praktisering av sin teologi. Guds kjærlighet og vilje ble virkelig demonstert til fulle: Kristus reiste den falne opp i full aksept og kjærlighet, uten å akseptere synden. "Stå opp og synd ikke mer". Både kjærlighet samtidig med bekreftelse av bibelens grensesettinger. Fordi Han som Ordet selv dermed legitimerte skriftens ord.

Av hvilke grunner aksepterer man egentlig et perspektiv som er helt mosatt av det perspektiv som den kristne tro alltid har hatt og har og som bibelen selv deler? En pur objektivitet er dog like umulig som en pur subjektivitet: Men tradijsonen og kirken bærer faktisk i seg sannheter. Det som alt for lett skjer helt ukritisk er at man rendyrker en delsannhet som speiler det som er sosialt og politisk korrekt her og nå, og da på en ubalansert måte. Ikke minst som nevnt ovenfor ved hjelp av det store ordet "kjærlighet" som legitimerende brekkstang for egne agendaer. Den som stiller seg i mot den som argumenterer med "kjærligheten" som gissel stiller seg dermed altså i motfase med kjærligheten selv. Og en assymetri stilles opp med den homoliberale på den rette siden. Også dette må vel være å misbruke Guds ord? Men det kan man vel ikke si i våre dager hvor alt er like gyldig og relativt; også i kirken.

En type forståelse og identifisering bestemmer ikke sjeldent tolkningen. Som i sin tur igjen bekrefter min forståelse og min identitet. Den hermeneutiske sirkelen i funksjon, m.a.o. Enkelte deler av bibelen, og enkelte fordringer, er dog så entydige at de ikke kan tolkes bort. Man må i tilfelle velge å overse dem fullstendig. Hvilket resulterer i vranglære ad hoc. Og her kommer man fort på sviktende grunn. Som kristen er det helt vesentlig at jeg baserer mitt liv med Gud utelukkende på den posisjon jeg har i Kristus; ikke på egen livskvalitet og livsutfoldelse. Kristus mente øyensynlig at det var bedre å justere kursen, og dermed kanskje erfare sitt liv som amputert, men dog komme helt frem, enn å la seg lokke av fristelser, snarveier og ego til endelig separasjon fra Gud. (Matteus 5. 27-30) Livskvalitet  er viktig nok; for all del. Men ikke det øverste primære. Det finnes ingen frihet ved siden av den friheten som finnes i bundetheten til Gud.

Vi bør ta bibelen på alvor; også der vi ikke liker teksten. Eksempel: Bare i Matteus nevner Jesus hele 16 ganger at vi risikerer å separeres fra Gud. Man kan ikke da hevde at man tar Jesus på alvor om man ignorerer Ham her?

Gud møter mennesket gjennom Jesus; mennesket møter Gud gjennom Kristus. Jesus hevder gjentagende at vi mennesker har et problem vi ikke kan løse selv. Derfor trenger vi å vende om fra oss selv og vår egosentri til Gud. Noe er rett, noe er galt. Leser vi bibelen, så ser vi at Gud ikke kan tilgi uten at retten samtidig blir opprettholdt. Derfor dør Jesus for menneskenes synd. Da Gud erklærte, og erklærer, den troende som rettferdig, gjør Han det uten å oppheve sin egen rettferdighet. Det hviler altså ikke på en tilfeldig grunn, denne rettferdiggjørelsen, men på moralsk grunn; dvs Kristi kors. Og slik kan vi VITE at syndene er tilgitt. Gud tilbyr forsoning, men kan av kjærlighetens vesen aldri tvinge noen tilbake - dvs på ett tidspunkt tar Gud vår frihet, våre ord og ønsker til slutt ad notam.

Gå til innlegget

Noen integrerte innvandrere og muslimer tar et oppgjør med ekstremistisk konservatisme, politiske mytologier og sneversyn, hva enten det presenteres av politiske partier eller av religiøse talsmenn av alle avskygninger. Men ikke ustraffet.

Alle partier har en eller annen form for integreringspolitikk i deres partiprogram. Alle vil selvsagt at integreringspolitikken og alle tiltakene skal bære frukter; og at våre innvandrere skal bli godt integrert og ut fra sine evner og muligheter delta på like premisser som alle nordmenn gjør i landet. Men... vil virkelig alle det?

Det kan vitterlig til tider se ut som om enkelte skribenter fra den kulturradikale venstresiden har et noe spesielt bilde av saken: Innvandrere som gruppe ser faktisk ut til å fylle visse roller i enkeltes forståelse av dette med innvandring og flerkulturelle virkelighet. Man går som politisk engasjert på den ene siden hardt inn for integrering og angriper den og de som ikke vil bidra adekvat. Men integreringspolitikken skal visst på den annen side ende ut på den samme stasjon hvor de venstreradikale allerede venter? Og der på den "stasjonen" finnes det tydelig nok en utsiktsposisjon med en oversiktlig og kontrollerbar virkelighet hvor alle fyller sine roller og alt har sin trygge plass. Her er det klart hvem som er å betrakte som gode og onde, offer og aggressor, offer og rasist, snille og slemme, fornuftige og ekstreme, kloke og dumme osv. En oversiktlig uverden av svart og hvitt, uten nyanser for grått, og hvor virkeligheten ser ut til å bekrefte de kartene som flere kulturradikale legger ut og identifiserer seg i. Det handler visst ikke bare om politisk engasjement og gode intensjoner, men for flere også om posisjonering og fortolkninger av virkeligheten forkledd som engasjement for rettferdighet og sannhet? Bemerkelsesverdig nok ikke helt ulik flere religiøses måte å bemøte virkeligheten på, for øvrig.

Men verden er ikke så enkel og oversiktlig. Også innvandrere er som deg og meg og de andre; like forskjellige og varierte hva gjelder det menneskelige som det meste ellers i samfunnet. På godt, som på ondt. Selvsagt, og heldigvis.

Eksempel: Innvandrere som tillater seg å kritisere både misbruk av velferdssystemet, muslimer og rasisme i samme åndedrag er faktisk for enkelte ikke lenger å betrakte som egentlige og ekte innvandrere, eller genuine muslimer. f.eks. Tar en innvandrer avstand fra religiøs dogmatikk, fra kvinneundertrykkelse, fra misbruk av velferdsgoder og fra anti-demokratiske tendenser i alle leire, så kritiserer han altså "sine egne", slik enkelte kulturradikale nordmenn ser det. Han "trekker faktisk stigen opp etter seg selv", intet mindre.

Slike innvandreres frihet, selvstendighet og kritikk vekker ganske riktig videre bifall hos norske innvandrerskeptiske, men dermed fraterniserer altså disse innvandrerne med selve fienden; dvs krefter på høyresiden.

Slike innvendinger, som man til tider kan se i mediene fra venstresidens skribenter, blir dermed både nedlatende og avsporende. Avsporende fordi slike nevnte velintegrerte innvandrere nettopp ikke går høyresidens ærend, men beviser faktisk at f.eks. innvandrere og muslimer ikke er en ensformig flokk av uniforme og homogene medmennesker; dvs gruppen "innvandrere, flyktinger, asylanter, islamister og/eller ofre". At integreringen faktisk til tider viser at den fungerer og bærer frukter er faktisk et gode. Tusenvis av innvandrere fra alle land, også muslimer og andre troende, har faktisk stått frem som eksempler til etterfølgelse - de utdanner sig, arbeider og bidrar i samfunnet i en grad som kun kan avtvinge respekt.

Det mest påfallende ved en slik argumentasjon vi enkelte ganger ser fra venstresiden er dog den nedlatende herretenkningen, en bedreviter-argumentasjon - forkledd som sympati og forståelse. Spesielt ett argument er verdt å legge merke til: Integrerte innvandrere som bryter med offer/aggressor-sterotypiene er nærmest forrædere mot sine egne. Farvet utenpå, men dog hvit og reaksjonær inni. Ser man bort fra den detaljen at flere av de integrerte innvandrerne ennå er erklærte muslimer, og at flere kulturradikale skribenter derfor kanskje imponerende nok ser ut til å ha en klarsynt evne til å vurdere andres religiøse sinnelag, politiske verdibasis og etniske ekthet, er faktisk argumentasjonen per se fordomsfull over for alle muslimer og innvandrere. "Innvandrersviker"-argumentet er nemlig en sirkelslutning, som diskvalifiserer integrerte innvandrere som ekte muslimer per se, eller som genuine innvandrere. f.eks.  Alene av den årsak, at de er helintegrerte, 'en av våre egne'. Vi står overfor en klassisk politisk Catch22-situasjon m.a.o. Fordi disse innvandrerne, flyktinger og asylanter faktisk etter hvert viser seg å være velintegrerete, så teller de ikke lenger med som 'ordentlige' muslimer/innvandrere, men dermed stemples implisitt også de andre norske muslimer som ikke-integrerte og marginaliserte. Med den gevinst at offer- og aggressorrollene, dvs den viktige politiske mytologien, opprettholdes. Konsekvensen av denne logikken er kort og godt, at man ikke både kan være en velintegrert, suksessfull demokrat og en ekte muslim/innvandrer/opprinnelig asylant.

En slik nevnt klassisk argumentasjon og kritikk er dypt anti-radikal. Det disse innvandrerne i våre forskjellige partier, også i FrP, kjemper for er at både muslimer og ikke-muslimer skal nyte godt av våre demokratiske rettigheter - og gå inn i de partier de selv finner riktig. Fordi det er faktisk dette som er å realisere våre vanligvis høyt hevde demokratiske verdier i praksis.

Noen integrerte muslimer tar altså et oppgjør med ekstremistisk konservatisme og sneversyn, hva enten det presenteres av politiske partier eller av religiøse talsmenn av alle avskygninger, og de setter tydeligvis muligheten for å løse konkrete problemer i landet noe høyere enn ønsket om aksept fra både norske kulturradikale debattanter og enkelte av de fundamentalistiske muslimske trossamfunnene. Hvis dette gjør våre velintegrerte innvandrere til svikere, er det ikke deres forehavende i egenskap av integrert som er forfeilet. Det er derimot enkelte norske bedrevitere f.eks. på vår politisk korrekte venstreside som har mistet sin genuine kulturradikale forankring.

 

Gå til innlegget

Partiet "De kristne" med en bjørnetjeneste?

Publisert rundt 8 år siden

KrFs frykt for partiet "De kristne" var ugrunnet. Men har en stemme til "De kristne" faktisk like vel redusert innflytelsen for enkelte av de verdier og saker dette nye partiet fronter?

KrF fryktet før valget for at en lekkasje til partiet "De kristne" ville redusere KrFs muligheter for å få gjennomslag for kristne verdier og sine politiske målsettinger. Derfor gikk flere KrF-representanter ut med advarende innlegg mot stemmegivning til dette nye kristne partiet. Men ser man på stemmegivningen, så har ikke KrF mistet én eneste stemme. Snarere tvert i mot fikk KrF faktisk noe over 9 000 flere (!) stemmer i dette valget sammenlignet med 2009.

FrP derimot mistet en rekke stemmer - og gikk fra 41 til 29 representanter; og flere av velgerne har garantert gått til Høyre. Men sannsynligvis har også flere gått til "De kristne". Så får man spørre seg om KrFs advarsler av frykt for redusert innflytelse qua verdiparti egentlig er noe som burde gjelde FrP.

Noe paradoksalt fordi "De kristne" ut fra et klart definert verdigrunnlag gikk bestemt ut med positiv støtte til nettopp en Høyre/FrP-regjering? Nesten 18 000 velgere stemte faktisk på nettopp "De kristne"; partiet som skulle sikre akkurat de verdier partiet og Høyre/FrP skulle gi tyngde til.

"De kristne"s utgangspunkt med bekymring for redusert støtte til sine kjerneverdier, som også et merkbart redusert FrP langt på vei støtter, må altså desto verre nå bli ytterligere forsterket etter valget? Støtten i stortinget for verdiene det nye partiet fronter har m.a.o. paradoksalt nok blitt noe svekket gjennom å stemme på "De kristne".

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere