Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

En kunngjøring

Publisert nesten 8 år siden

I ANLEDNING MIN KOMMENDE FØDSELSDAG FRABER JEG MEG ALL OPPMERKSOMHET. Mvh Jesus Kristus.

Igjen våger jeg meg frempå med en aldri så liten påminnelse. Viser for øvrig til forrige gang jeg skrev om temaet "jul" her på Verdidebatt.  Det innlegget er det andre benet til dette.

Vi gjør stort sett alle som folk på Jesu tid og retter fremover til Kristi komme, mens vi hviler i hverdagens trygge rammer. Vi venter: Til at kjærligheten, rettferdigheten, fred og sannhet endelig skal rå. En gang der fremme...

Og så kommer Jesus og sier at nå, i dag, skal ordet oppfylles; dvs virkeliggjøres, realiseres. Nå. Og det ender nesten med at også vi forsøker å dytte Ham "ut for stupet" av vår aksepteringshorisont da "wake-up-kallet" blir for nærgående, i hvert fall utenfor vår komfortsone? (Jfr fortellingen om synagogebesøket i Nazareth) Vi gjør som dem. Intet er vel mer forargende enn evangeliets evige vekkende radikale  ; som avskjærer fortidens trygge distanse og gjør fremtidens drømmer og planer nærmest likegyldige. Det er den mette som alltid synes at den sultende maser for mye om mat. Men: Ordet skjærer igjennom og sier hva som gjelder .

Og vi?

Vi får alle som en livet som gave. Ikke fordi vi verken er spesielt gode eller fromme. Men fordi vi er elsket. Videre har Gud så stor tro på medmennesket at Han overlater til oss med overflod til å være Guds givende hender til de sultende og trengende. Kristen tro betyr verken virkelighetsflukt, engstelig tilbaketrukken venting på Herren selv eller at vi skal fornekte jorden - i påvente av endelig å komme til himmelen. Men det betyr det helt motsatte: At himmelen har rørt jorden, at Gud ble menneske og lot seg føde i fattigdom og i de velståendes avvisning. Barnet i krybben ble umiddelbart møtt med omverdenens nådeløse likegyldighet. Og vi vet alle om noen som har det delte hjerte.

Kristus vet det om oss alle.

Men Han møter den som er villig til å åpne seg. Mennesket har dessverre en usunn tendens til kun å åpne seg for det det allerede forstår. Til så og si bare å ville forstå det vi allerede forstår. Og: En Gud som bare bor i en stemning, i et sinn, har uansett aldri hatt en virkelighet.

Dog kan det å gi slipp på det velkjente åpne for en større virkelighet - og mennesket mer enn aner seg elsket og del av et støre hellig hele. Disippelen Peter foreslo at de skulle bli værende der oppe på forklarelsens berg Tabor - der hvor de gode og bekreftende religiøse erfaringer gjorde alt så skjønt, vakkert og sant; men Jesus avviste det tvert og gikk ned. Til de andre, inn i den utfordrende hverdagen igjen. Det første som møtte dem var trengende mennesker, sultne og fortvilede... og et sykt barn som hadde behov for hjelp.

De gode erfaringer kan komme, og de forlater oss igjen. Slik er det; og slik må det være. Engler kan av enkelte anes som besøkende; men de kommer og lar oss være alene...  igjen. Ganske enkelt for det er her vi hører hjemme, sammen med de andre - i denne verden som er full av smerte og elendighet, så vel som medmennesker som erfarer overskudd og glede. Men vi er dog bundet sammen i skyld og ansvar. Og dog er nettopp denne virkeligheten god nok; også når englene har forlatt den igjen; også etter møtet med Herren selv. Grundtvig skriver at det er ikke englene vi skal fokusere om; men deres budskap. Det er ikke englene som vekker mennesket det er ikke englene som løfter - men deres budskap, og det de peker på. Til.

Kristus selv:

Jesus som ble født utenfor de tilfredses fellesskap og deres koselige trygge hjemmeidyll,  Han som døde utenfor de tilfredses fellesskap, Han var alltid underveis blant alle dem som var uten noen form for idyll. Han valgte plassen som den fattigste og usleste av oss alle. Nettopp derfor finnes ingen som er utenfor, noen "overflødige". Dvs Jesus var alltid der hvor vi med Ham i vårt hjerte skulle ha vært.

Han kom til sine egne; som valgte å ikke å ta imot Ham.

Men Han kom like vel.

Jesu fødsel, korsfestelsen og oppstandelsen er ikke fortid, like lite som pinsehendelsen. Men bidrar uavbrudt til å vekke mennesket, til å levendegjøre menneskets nåtid. Hvilket innebærer det levende og våkne blikket for den som intet har. Angelus Silesius: "Ble Gud i Betlehem ti tusen ganger født, men ingen gang i deg – var alt ditt liv forødt."

Det sette er alltid avhengig av øynene som ser. Kristus kom og satte strek over enhver strek mennesker hadde risset mellom seg og sin neste. Ser man da med Kristus i hjertet det samme som det den selvtilfredse og rasjonaliserende rike mann ser? Vi ser det samme; men med Kristus i hjertet avviser man å se på det andre med annet enn håp og kjærlighet. Ergo ser vi like vel noe mer. Der det er overtro, der det forlanges bevis for tro, der forlanges underet først; skal man kanskje tro. Men med Kristus er det helt omvendt: I kristentroen må man begynne med troen, så kommer underet etter.

Navnet "Betlehem" betyr faktisk "brød-hjem". Og Kristus er livets brød... Det er kun det brudte brød som kan mette alle: Brød er benådning, brød er liv, brød er gave, brød er under. Den som ser med troens øyne ser Guds nærhet i det tilfeldige og dagligdagse - i nettopp det som ikke er ekstraordinært, der den ikke-troende ikke ser annet enn det tilvante, banale, selvfølgelige og kjente. Fordi den troende erkjenner livet som gave, som under men også som forpliktelse, livet selv er dermed ekstraordinært nok. Og oppfordringen er at det finnes ikke mer;

-fordi det som er - er tilstrekkelig, selv om det finnes både nyheter og hemmeligheter bak alle de kjente bilder av verden hvor vanetenkning og vanepersepsjon lar det statiske vinne frem på bekostning av det dynamiske, igjen og igjen.

Livet skal brukes i tillit til den som ga oss livsgaven og som igjen rekker oss alt det vi har blitt blinde for - fordi det er så masse av det. Vel og merke: Hos oss.

Det er ikke mangel på  mat, mangel på undere som gjør at tusener dør av sult og underernæring. Det er mangel på medmennesker som vil la Guds vilje skje: nemlig la sine hender bli Guds ustrakte hender.

Jesus er sann Gud; Han er Guds sønn. Han viste det ikke gjennom å trylle frem undere alle vegne, eller gjennom at Hans disipler gjorde dette. Han viste det gjennom å være det eneste sanne menneske. Hans invitasjon viser at det finnes ingen tilskuerplasser; kun en scene: En arena vi ikke kan annet enn å delta bevisst og våkent på. Kristus frir oss ikke fra å være den vi er, men til å reise oss og våge å være i vorden: Bli den vi egentlig er, paradoksalt nok. Den hverdagen vi allerede er en del av vil Han ikke befri oss fra, men gi impulser og fordringer til å gå inn i den. Og i Kristi forunderlige verden er kun det knuste hjertet helt. I Hans tjeneste er det kun de sårede krigere som duger: Kjærlighet og frihet kan man kun stri for med våpnene kjærlighet og frihet. Martin Buber forteller i en av de jødiske fortellinger om en gammel rabbiner som spør sine elever i talmud: "Hvordan kan man avgjøre når natten er omme og dagen begynner?" Og han fikk mange svar. Men rabbineren svarte: "Nei; den timen som bli til dag er det øyeblikk da du kan se inn i et menneskes ansikt og få  øye på din bror eller søster i det. Inntil da er natten stadig over oss."

Gå til innlegget

Til en ateist

Publisert nesten 8 år siden

Spørsmålet om tro/ikke-tro, om det finnes en Gud eller ikke, er ikke lenger så enkelt. Modernitetens kategoriske enten/ellerholdning synes her og der å erstattes av en modig åpning for gryende respekt og sågar evne til å bære undringens usikkerhet

En gjenganger i noen miljøer er følgende replikk: "Det er så kjedelig med ateister; de skal snakke om Gud hele tiden". Det kan i visse tilfeller faktisk se ut som om de fleste ressurser kontinuerlig benyttes for å holde Gud på armlengs avstand. Om denne spissformuleringen oppleves som en allmenn sannhet eller ikke er ikke poenget her. Men:

Når den overbeviste ateisten da bestemt avviser at det finnes en Gud. HVA er det da de egentlig bestemt påstår ikke finnes? Å hevde at Gud ikke eksisterer, uten først å definere hva som da ikke eksisterer, altså "Gud", blir langt på vei meningsløst. Å for ateisten å definere gudsbegrepet er ikke derfor en sekundær oppgave som feigt overlates til den troende. I hvert fall ikke når det er en troende eller annen som innleder. Det er en helt nødvendig forutsetning for ateistens eget filosofiske resonnement og ståsted; for hele forståelsen. Derfor begås det en feil om ateisten raskt snur seg og umiddelbart avkrever bevis når man blir konfrontert med spørsmålet om hva han mener med begrepet "Gud". Da er vi tilbake til start: For hva er i tilfelle "bevis" her i denne sammenhengen? Man glemmer her lett at man har et rimelig ubevisst  og opplagt forhold til hvilke premisser som velges og hvordan disse skal forståes forut for bruk i diskursen. Og hva er i dette tilfellet da å anse som adekvate "bevis"? De bevis man i tilfelle forlanger skal nemlig på forhånd samsvare med det ateisten legger som nødvendige betingelser og forutsetninger. Det skal foregå på ateistens premisser. Hva slags Gud i tilfelle, om Gud da er noe langt større og mer enn mennesket, bøyer seg under slike subjektive krav ad hoc fra sin skapning?

 

Konklusjonene som deretter tas blir ikke sjeldent tvingende nødvendige når premissene ikke åpner for andre konklusjoner enn de man på forhånd har avgjort som gyldige. Man er m.a.o. i gang med ørkesløse sirkelslutninger. Men hva da om Gud ikke nødvendigvis gir seg til kjenne på måter som tilfredsstiller den aktuelle tilstedeværendes intellektuelle kompetanse alene? Mennesket er vel langt mer enn sitt intellekt.

 

Uten en definisjon eller beskrivelse å gå ut ifra vet vi ikke hva vi egentlig mener å diskutere; og dermed kan heller ingen ting kvalifisere som bevis for at Gud ikke eksisterer om vi ikke vet hva vi mener å avvise som falske påstander om virkeligheten. Og her kommer ordet "virkelighet" som utfordring nr. 2.

For hva som så faller inn under det vesentlige begrepet "virkelighetsbasert definisjon" blir avgjørende i diskursen. Sverre Avnskog nevnte i sitt innlegg om troen og Gud et bilde; nemlig den troende har "en sans" som hos andre ikke-troende ennå "sover". Noe slikt, tror jeg det var. Spørsmålet må vel da bli om hvordan denne evnen, dette synet, suksessivt kan vekkes og åpnes for den enkelte? Slik at mennesket som helhet, med tenkningen, sjelen og ånden i noen lunde harmonisk samstemthet kan få komme til orde i den enkeltes prosess i bemøtningen og tolkningen av støre deler av virkeligheten? Men skal dette skje, så innebærer vel det at den enkelte må våge å gi slipp? En rimelig fri tenkning må altså også alltid være villet. Og her kommer menneskets andre ledd inn - dvs ut over det intellektuelle; altså her viljen. Det er ikke tilstrekkelig med vår tenkning alene m.a.o. Man får da spørre seg hvorfor den enkelte ikke alltid vil gi slipp...  og tenke fritt her?

Det vi aksepterer som sannhet rimer som oftest med det vi evner eller ønsker å la passere som virkelighet. Vitenskapens grenser blir ikke sjeldent for flere altså det samme som virkelighetenes grenser?

Altså igjen, tilbake til spørsmålet om Gud: I enhver diskurs er det som kjent et vesentlig poeng at man kan enes om de begreper som benyttes i den kommende diskursen; slik at man faktisk også benytter begreper og ordene noen lunde samsvarende i dialogen. For bare slik kan man møtes og utveksle forståelige meninger, eventuelt avhjelpe den andre i den organiske tankeprosess videre. 

Videre om erkjennelse, troen og Gud: Den troende evner ofte å holde ut med tvilen og den eventuelle usikkerheten, med det som ikke med massiv gjennomslagskraft kan bekreftes en gang for alle. Ateisten gjør det muligens ikke?

Tanken på et nøytralt og objektivt valg mellom tro og ikke-tro kan ikke nødvendigvis i dag lenger opprettholdes. Ja, hele prosjektet med å absolutt hevde at man intellektuelt kan rettferdiggjøre eller kritisere troen blir dermed underminert. Om filosofien ikke lenger troverdig kan formulere en overgripende forklaringsmodell, eller presentere noen overordnede kriterier for kunnskap og sannhet blir det videre problematisk å innta den priveligerte posisjonen de mener å ha for å bedømme de forskjellige måtene å forstå virkeligheten på. Det jeg her har skrevet innebærer selvsagt ikke at ateisten så alternativt skal kjenne seg tvunget til å omfavne en religion. Ikke i det hele tatt. Det er kun ment som mulige tankefrø som er sådd for om mulig å skape en viss større åpenhet mellom de forskjellige posisjonene. Den frie tankens oppgave er f.eks. å løfte frem og stille spørsmål ved de ikke alltid like gjennomreflekterte strukturer og rammeverk som alle deler i hver sin posisjon. Gjennom en slik forhåpentlig ny vågal tankeprosses, i kanskje en mer fruktbar retning, faller de evige diskusjonskampene bort hvor det heller gjelder å kvesse sine tankekniver i møte med motsatte posisjoner. Det handler m.a.o. fremdeles om å vinne, men nå intet annet enn ny innsikt. Som ikke nødvendigvis skal føre til at man verken blir frelst til ateismen eller en religion. Alternativt risikerer begge sider å tape i den betydning at man igjen med alle midler forsetter å hamre løs på den andre og rimelig blindt forsvare sine posisjoner.

Spørsmålet om tro/ikke-tro, om det finnes en Gud eller ikke, er altså ikke lenger så enkelt. Modernitetens kategoriske enten/eller-holdning synes her og der å erstattes av en modig åpning for reservert respekt og sågar evne til å bære undringens usikkerhet. I hvert fall i visse miljøer som jeg har kontakt med.

For eksempel fra filosofien kan det se ut som om Derrida har distansert seg noe fra ideen om at vi står overfor det store valget: Dvs mellom tro og ikke-tro. Bakgrunnen for denne skepsisen er en voksende innsikt i at et slikt valg like vel ikke hviler på nøytral grunn; men er impregnert av de tankemessige forutsetninger som hører til den moderne epokens tenkning. For å kunne akseptere de to foreliggende alternativer som meningsfulle må vi m.a.o. tilegne oss den ene eller andre pakken som i seg selv bygger på spesielle intellektuelle og menneskelige forutsetninger. Å i diskursen, forut før bemøtning, operere med to absolutte motsetninger appellerer som oftest mer til kiv og diskusjonskåthet, enn til opplysning og refleksjon. Motsetningene kommer også gjerne til syne i begrepsparene ånd og materie, kropp og sjel, mental og fysisk, subjektiv og objektiv. Bruken av det siste motsetningsparet her avslører dog ikke sjeldent en viss svikt i tenkningen til den som benytter dette nevnte paret (!). Fordi den frie tenkningen er verken subjektiv eller objektiv: Det er faktisk ved hjelp av den frie tenkningen vi for det første i det hele tatt kan se noe som objektivt eller subjektivt, og videre med hjelp av tenkningen hever oss over disse to grøftene, oppløser dem, og mer fritt kan utvikle analysen videre.

Tenkningen angående dette tema kjennetegnes dog oftest av slike nevnte polariteter - og inneholder en eksplisitt eller implisitt oppfordring om å ta parti for den ene eller andre siden. Hegels løsning er å finne syntesen hvor motsetningene forenes. Men de kan altså også oppløses nettopp fordi de qua motsetninger avslører det delvise per se og ikke inneholder adekvate forutsetninger. Forenklingene, som selvsagt er fristende å foretrekke, inneholder gjerne lettbente kategoriseringer, men de fungerer som feller og binder visse premisser i et system som allerede implisitt inneholder en nødvendig (ønsket) konklusjon. Premissene og tenkningens bruk har i sin lettvinthet en iboende evne til å utrydde mangfoldet, de organiske tvetydigheter og det dynamiske til fordel for det statiske og oversiktlige. Grensen mellom tro og ikke-tro blir nemlig ikke så tydelig om man våger å gi slipp på de premisser som så langt trygger tilværelsens uutholdelige virkelighet. Reduksjonismens virus bærer i seg nettopp kampen mot, og angsten for, dynamis. Den ikke sjeldne militante ateismen vi som oftest møter her på VD er ikke sjeldent tydelige eksempler på det som er filosofiens arvesynd -  om man da først skal henvende seg til ateisten:

Nemlig viljen til å anvende overgripende tankeskjemaer som endegyldig toltalforklaring av tilværelsen. Avvisningen av troen på Gud skjer på en overfladisk og sveipende måte uten hensyn til verken mangfold eller variasjoner. Hvilket også er typiske kjennetegn på all skjematisering. Problemet er ikke bare de feilrettede intellektuelle ambisjonene - men også den antagelig stimulerende diskusjonsivrigheten en ellers kjedelig dag - som ender i å selvtilfreds fastslå det å ha og få rett (!), enda en gang. Dvs styrket selvfølelse som vesentlig faktor. Men også den måten man forholder seg til diskursen på; en måte som faktisk blir undertrykkende og intolerant under all den velmenende fasade i praksis; nettopp i toleransens navn. F.eks. når det forbindes med politiske eller kulturelle ambisjoner; som f.eks. å "beskytte" innvandreres interesser og religioner. I den militante ateismens tilfelle blir det faktisk en form for mangel på respekt for troende mennesker fordi man i praksis, uansett humane begrunnelser, forsøker å kjøre forskjellige troende grupper opp mot hverandre.

Enkelte teologer har stilt spørsmålet om det finnes en Gud "over gud". (F.eks. Tillich og delvis Bonhoffer) Finnes det noe bortenfor både ateismen og den tradisjonelle teismen; er det mulig å få en forståelse av Gudstroen som overskrider de ganske låste posisjoner som vi har arvet fra moderniteten? Uansett så mener jeg at det snart bør være mulig å finne en mer fremkommelig vei her. Evnene til å tenke mer fritt, lytte aktivt og til å sortere burde kunne lede til en fruktbar dialog? Man ville her f.eks. kunne komme til den erkjennelse at den tradisjonelle kategoriske ateismen kommer til å bli  avlegs og unødvendig. Ikke fordi den skulle ha hatt feil i ett og alt, men fordi nettopp det som er riktig i den vil bli presentert bedre og ikke minst ha blitt befridd fra de urimelige pretensjonene på å ha gjennomskuet religion per se i total mening.

Om man selvsagt ikke deler de andres tro eller livssyn kan en åpen diskurs om religion som appellerer til åpenhet og dermed modig fri tenkning, kan tanker om den frie vilje, undertrykkelse, etikk, godt og ondt, etc bidra til at man ser sine egne holdninger og reelle verdier mer tydelige enn egne ambisjoner og agendaer.

Vår tid preges av en stadig forsterket individualisering. Fra et kristent ståsted, i hvert fall det katolske, er dette bekymringsfullt. Fordi ensidig fokus på det individuelle isolerer mennesket fra fellesskapet, så vel som dets naturlige som trosmessige sammenhenger. M.a.o. bryter dette overfokus på individualiseringen et brudd med menneskets natur. Ordet "kirke" betyr nettopp "fellesskap"; mennesket er et sosialt vesen, skapt i Guds bilde. Vi er allerede kommet fra et fellesskap personlig sosialt som historisk - vi hører faktisk hjemme. Vi har dermed et medansvar. "Fader VÅR"... Ikke Fader MIN. Hele denne bønnen er en stille protest mot den individualreligiøse newagebølgen som pågår her og der. Blir vi adskilt fra fellesskapet, så blir også all sannhet etter hvert et rent subjektivt begrep;  isolert fra medmennesket og Gud blir vi også til syvende og sist fremmede for oss selv. Vi blir dermed redusert til forbrukere, og nærmest isolerte øyer i tilværelsen - eksistensielt sett. For individet blir da også den andre, dvs medmennesket, "sin neste", redusert til objekt for nytelser og egne fordeler - eller han blir sett på som en belastning eller et forstyrrende objekt som man helst bør unngå. Nestekjærlighet blir dermed et helt uforståelig og irrelevant begrep.

Min påstand er at det er mulig å åpne seg for at virkeligheten innebærer Guds eksistens. For meg som troende katolikk forutsetter den sågar Guds eksistens. Og veien herfra er både utfordrende, berikende og inneholder det å møte min neste og meg selv... om enn veien også er lang, slitsom og full av farer og mørke.

Gå til innlegget

Flyktninger er snyltere

Publisert nesten 8 år siden

Dette er altså ordene til varaordfører Helge Ringli (Frp) i Meldal i Sør-Trøndelag. Han sier de fleste flyktningene som kommer til Norge er økonomiske flyktninger og kaller like greit en spade for en spade; og stempler dem for «snyltere».

Vårt Land gjør i dag oppmerksom på den store humanist og altruist varaordfører Helge Ringli sine holdninger. Ikke det at vi ikke har mistenkt flere Fremskrittspartister for å ha en noe svekket etisk balansenerve, men like vel blir jeg noe paff hver gang jeg ser nøkken stikke hodet opp igjen. «He Is Dead, But He Won't Lie Down» heter en amerikansk sang. Og ganske riktig; så lever grumsete tanker i de grumsete hoder. Vanligvis blir fremmedfykten presentert i en noen lunde pen innpakning; men pytt: Hvorfor ikke si det som det er - slik varaordføreren gjør her. Det blir altså dessverre flere å dele oljeformuen på, i følge Ringli. Altså naturressursene på kloden, som bare er VÅR! Oljen som de snille og vennlige nordmenn har opparbeidet gjennom nasjonal dugnad i 60 millioner år. Den er med andre ord BARE nordmenn sin! Nå gjenstår vel bare at noen barn som har overlevd terror fra kjemiske våpen skal komme hit og belaste det norske Helsevesenet? Dette er utelukkende nordmenn sine goder! Er det da ingen der ute i elendigheten som hører dette vesentlige poenget fra oss gode nordmenn?! "Du skal ikke fordreie retten for innflyttere og farløse og ikke ta en enkes klær i pant", står det visst nok i bibelen. Og "Du skal ikke undertrykke og ikke gjøre urett mot en innflytter, for dere har selv vært innflyttere i Egypt". Pluss, pluss... Det står visst noe om at vi skal forvalte våre ressurser og mette de sultende som ingen mat har også.

Tja... Heldigvis har også de kristne verdiene, som alle andre, forsvunnet i det postmoderne sirkuset hvor det eneste sikre er menneskets eget JEG, dets nytelser og dets interesser alle vegne.

I og med at jeg strir med min bedritne kroniske migrene og heavy depresjoner avec her igjen, er det vel mulig at jeg ble noe spiss og krass her. Jeg vet ikke. Nå.

Moderator får kaste ut innlegget i tilfelle. Men jeg blir så inderlig lei av disse kvasi-intellektuelle, mette, halvblinde, etisk sovende og selvtifredse politikerne som strir med åndelig fedme; og fra den gode sikre siden av livets veier skal beskytte "de rikes bord".

Gå til innlegget

Nazismen, ondskapen... og oss andre?

Publisert nesten 8 år siden

Den trygge avstanden til ondskapen: En definisjon av ondskap kan ikke tilhøre en avgrenset kulturkrets; man kan altså ikke ha en innelukket oppfatning av hva som er rett og galt.

Så vidt jeg vet var rasismen mot f.eks. jøder et fenomen som så og si alle land i europa var preget av på 30- og 40-tallet. (Og i tidligere perioder over lang historisk tid) Også i Norge. Det skrekkelige var selvsagt at Tyskland strakk det helt ut i det sykt ekstreme; men grunnleggende var jødeforakt og rasetenkning generelt en gift som også langt på vei preget det norske samfunnet. Og var slik også helt selvfølgelige deler av holdninger som ikke alt for sjeldent kunne registreres som deler av allment norsk tankegods. Også tidvis fra flere representanter i administrasjonen og etater. Til tross for Wergelands innsats som vi ellers helst gjerne fremhever.
1930-tallets raseteorier ble altså brukt mot jødene både av norske politikere og norsk politi. I f.eks. Aftenposten kunne man  lese mange hårreisende og klart urettferdige anklager mot jøder. Med nazismens vekst i Tyskland, så økte også det generelle jødehatet i europa som i Norge på mange plan, altså før 1940. I 1933 skriver f.eks. Aftenpostens redaktør at tyskerne "har gode grunner" til å behandle jødene spesielt hardt. Og restriktve holdninger mot jøder spredte seg; også mot flyktende jøder som ble møtt med stengere innreisekrav enn andre flyktninger. Bare ca 400 jøder til sammen ble sluppet inn i landet før krigen.
Jeg minner om kongebiograf Tor Bomann-Larsens bok om tiden før 1940. Her nevner alle faghistorikere at de holdninger som er nevnt her faktisk "var allmenne og forståelige holdninger" i tiden før 1940. Sågar nevnes at "kronprins Olav delte høsten 1939 tanker og ideer med forhandlinger med Tyskland ang. faren fra bolsjevismen/Russland". De fleste nordmenn stilte seg faktisk ganske nøytrale til det som skjedde i Tyskland. Det er ikke Hitler-Tyskland, men Stalins Russland og verdensrevolusjonen som er skremmebildet for Europa. Bomann Larsen trekker som nevnt frem det brevet Kronprins Olav skrev til den britiske tronfølgeren i 1935, hvor han foreslår at England må nærme seg Tyskland for å skape et bolverk mot bolsjevismen. Boman sa til Aftenposten at kronprins Olavs tanker var typiske for denne tiden generelt. - Avisen skrev videre at Kongebiograf Tor Bomann-Larsen mener kronprins Olavs holdninger virker sjokkerende fordi man har glemt den virkelige historien fra 30-tallet. I NRK P2 ble det under bokens utgivelse påpekt at dagens, og etterkrigstidens holdninger, var og er preget av etterpåklokskap.

Spørsmål: Hvorfor nevnes så sjeldent disse faktisk vesentlige poengene når nazismens fremvekst generelt som spesielt behandles - ikke minst i forhold til det som er nevnt mht norske offentlige som private holdninger og stemninger?

For jødehat var jo ingen tysk idé som oppstod fra det tomme intet rundt 1930? Slik det ofte fremstilles, så isoleres dette skrekkelige fenomenet til Tyskland og nazistene alene. UTEN at det nevnes spesielt at denne giften også preget mange nordmenn og ikke små deler av det norske og europeiske samfunnet. Man får mer enn lett inntrykk av at dagens demokratiske og humanistiske grunnleggende rause sinnelag i Norge er identisk med det som regjerte i det norske folk på 30- og 40 tallet. Man projiserer altså implisitt bakover det beste fra dagens sosialt- og politisk korrekte verdier. Dette er i tilfelle historisk juks; en løgn om virkeligheten.
Ordet "jøde" var faktisk et foraktens skjellsord i visse miljøer i langt større grad enn i dag - selv om det i dag igjen har blitt skjellsord blant flere unge. Som det også var i andre europeiske land i variert grad på 30-tallet. Forskjellen var altså at i Tyskland ble det hele systematisert og forsterket på absolutt verste måte: De fikk massiv makt bak elendigheten. Forskjellen lå ikke at fenomenet jødehat oppsto der (alene) fra intet med nazismen som en "mystisk ond kilde" - tyskere var ikke et spesielt svakt eller ondt folkeslag som pruduserte jødehat langt mer enn andre lands folk. Nazismen var ikke kilden, men verktøyet, den kraftige katalysatoren, som muliggjorde det som lenge, alt for lenge, hadde levd i europa. Det var i Tyskland flere uheldige forhold, et farlig syndrom, oppsto og vokste samtidig til det endte i det helvete vi alle kjenner.

Mange nordmenns holdninger til raser og jøder var altså også rimelig suspekte etter dagens verdisyn; selv om det på langt nær selvsagt ikke, som nevnt, tok de ytterligheter som det gjorde i Tyskland. Men det var altså både latent og også tydelig nok også her i landet. Som i mange andre land på den tiden. Jeg minner om at tvangssterilisering av taterne forekom så sent som på slutten av 70-tallet under AP-regjering. Den ensidige fokuseringen på det tyske folk, ikke nazismen, i alle tiårene etter krigen kan nærmest virke som en avledende manøver for å slippe det ubehagelige fokuset på våre egne mørke kapitler? Da ofrene (jødene og andre svake grupper) ble så voldsomt og ekstremt rammet, så justerte så og si alle andre syn i det stille rundt -45 og lot det tyske folket ta støyten. Oppgjøret med nazi-Tyskland var selvsagt riktig og nødvendig, men det skal dog ikke ta bort ubehagelig søkelys fra egen historie - selv ikke etter snart 70 år? Historiebeskrivelsen burde altså konsentrere seg om fenomenet rasisme og forakt for folkegrupper som kan slå til de grader skrekkelig ut om mulighetene åpner seg. Og så avslutte med ettertanken: Takk Gud for at det ikke var oss. Denne gangen. (Illustrasjon: Jfr f.eks. Rwanda, og andre eksempler). Olav Tuff står frem med sine gjerninger og sin innsats i Waffen SS, samt med uttalelser om en samvittighet som for oss virker komplett uforståelig. Nå gjenstår muligens at andre nordmenn, fra den gode siden, står frem og innrømmer at elementer av dette rasistsiske tankegodset heller ikke var et spesielt ukjent fenomen i det norske folket eller europa før 1940.

Vi må forstå "ondskap" som noe vi ikke fullt helt omfatter med forståelse. Vi kan dermed ikke fullt ut kan sikre oss mot, kontrollere eller forhindre slik ondskap som nazismen ble et skekkelig uttrykk for. Og å distansere oss fra den gjennom å avgrense ondskapen til en tid eller en bestemt gruppe minner mer om indremedisin, enn adekvat analyse. Vi vil aldri bli godt nok forberedt på hvor fæl ondskap kan være. Jfr nevnte eksempel Rwanda eller Breivik. Vi kan ikke sikre oss helt mot at slikt kan skje igjen. Tenker vi det, lurer vi oss selv. Det er alltid nye muligheter for rå ondskap. Selv om kunnskap og innsikter kan hindre ondskap, er det dessverre ikke alltid slik at dette vil gjøre det. Å isolere slike fenomener til et avgrenset og i tiden fjernt ondt skrekkimperiums syke tanker er samtidig å ungå å erkjenne og innrømme at slik gift ligger som frø i den enkeltes hjerte, over alt. I dag. Og i morgen. Ergo er det en latent farlig historieskriving vi er vitne til. Igjen. Farlig fordi den underliggende har som premiss at ondskapen egentlig ikke ligger latent hos den enkelte, deg og meg. Ondskapens nærhet blir muligens for utfordrende å takle. "Onde normer råder over verden; med deres makt er ringe ifall de ikke finner hjelpere i vårt eget bryst."








Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere