Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Landbruksminister Sylvi Listhaug

Publisert nesten 8 år siden

Landbruksminister Listhaug uttalte igår etter møtet med landbrukets representanter: "Vi er også enige om at det er en del ting vi er uenige i".

Landbruksminister... Å være minister høres så stort, prangende og flott ut. Men det er kun fordi man har glemt at ordet "minister" faktisk betyr ´en som tjener´; ikke en som bestemmer. Å ministrere betyr m.a.o.´det å tjene´. Ordet benyttes f.eks. i min virkelighet: En ministrant er en som tjener kirken og de andre, en som tjener den som kommer i den katolske kirke. Fra første dag i kirkehistorien dukket ordet opp da man tidlig merket at kirken trengte noen til å stille opp med alt det praktiske, og også i flere tilfeller ble kirkens kontaktledd for alle som kom i kirke; spesielt de svake og trengende - som f.eks. ikke hadde noen til å ivareta deres interesser mot makt og myndighet.

Det spørs om landbrukets minister Sylvi Listhaug ser dette grunnleggende perspektivet i hennes rolle der hun vandrer i blitzlys og taler suffisant og selvtilfreds inn i mikrofonene som stikkes frem. Samtidig som hun qua landbrukets minister stiller seg på lang avstand fra nettopp landbrukets folk og deres behov. Å ministrere landbruket er faktisk å gagne og å være til nytte for landbruket.

Når det gjelder samferdsel, utenrikspolitikk og alt annet, så forventes det at den som uttaler seg har solid bakgrunn for egne meninger; at man har bred kompetanse og kjennskap til faget. Når det derimot gjelder landbrukspolitikk anser brått enhver seg som ekspert på området. Man kan godt tenke, som noen muligens øyensynlig gjør, at "Hva 17 skal vi med landbruk? Vi har jo sunn god norsk ikke-industriell produsert mat i butikken?!".

Men dog er det en fordel å tenke litt lenger også i ny og ne. Ikke bare øker befolkningen i europa/verden i stadig økende takt - hvormed etterspørselen etter mat stadig blir større. Men minkende egenproduksjon og økende import av mat fra allerede sterkt pressede land jordbruksmessig, hvor antall jordbruk legges ned og blir deler av effektive industriproduksjoner som ikke nødvendigvis følger de etiske retningslinjer som vi er trygge på- er både usolidarisk med både befolkningen og bøndene der.

Man må slutte å se på landbruk med blårussbriller. Bønder opprettholder også pleie av kuturlandskapet rundt om kring. Skal man se på prisene på supermarkedene etc er det god grunn å se på regnskapet deres: Det er gode penger å tjene på mat i Norge. Om du befinner deg i riktig ende av matkjeden vel og merke. For tunge aktører i dagligvarebransjen har eventyrlige år. Samlet var det norske dagligvaremarkedet i fjor på 144 milliarder kroner ifølge analysebyrået Nielsen. Markedet domineres av fire aktører. Disse kontrollerer 99 prosent av markedet. Den største av dem er NorgesGruppen, som sto for 37,4 prosent av omsetningen. Da NorgesGruppen presenterte sitt årsresultat, kunne dette ene konsernet skilte med et rekordhøyt overskudd før skatt på 2,2 milliarder kroner.

2,2 mrd kroner...

Og dette? Dette beløpet er nøyaktig det samme som bøndenes samlede krav i jordbruksoppgjøret.

Ta gjerne denne testen her; trykk på "GO!"-knappen og fullfør:

Forbrukstest og antall jordkloder man trenger.

Gå til innlegget

Både Vårt Land og NRK melder at det førstkommende helg skal holdes moteoppvisning av brudekjoler i Stavanger Domkirke. Kirkens folk tror dessverre ikke lenger helt på kraften i evangeliet, men kompenserer med kommersielle evenementer og keiserklær.

Jeg vil bestemt hevde at moteshow, brudekjoleoppvisning og andre kommersielle evenementer i en kirke er et grovt feilgrep og klart misbruk av kirkerommet. Brudekjolen som sådan hører for øvrig hjemme på den kvinne som gifter seg i nået i kirken og viser hennes glede og takknemlighet over det hellige som er i ferd med å fullføre rammen om hennes og mannens ekteskap og felles liv. Ikke som ytre og overfladisk ledd i en mote-oppvisning av brudeklær i kirkerommet. Kirken lukker seg selvsagt ikke ut fra samfunnet om den er tro mot sitt vesen som Kristus kirke. Det er faktisk akkurat her den qua Kristi kirke åpner seg mot verden; hvor den er tro mot sitt vesen som Kristi legeme. Om "folk flest" finner kirken irrelevant, så skal ikke det innebære at kirken endrer sitt vesen og trer frem på bekostning av sin identitet. Om folk i sin selvtilfredshet og mette sløvhet ikke vil ha Guds tros- og livsgave, så er det trist nok - for all del; men det er ikke nødvendigvis kirken det er noe galt med i tilfelle? Å lokke folk inn i kirken ved hjelp av et slikt mote- eller brudekjoleshow er faktisk å prostituere seg. Tilby det sanne og gode under falskt flagg og slik fremstå på feil premisser: Intet mindre. Kirken skal altså ikke gjøre seg til "skjøge" som det står skrevet for om mulig å lokke noen nye inn gjennom irrelevante og kommersielle virkemidler som f.eks. en mote-oppvisning. Dette er å grovt undervurdere Den hellige Ånds virke i kirkerommet og dermed også å ikke som budbringer fremme Kristus/Gud med åpne kort og med sanne rette midler.

Kirken kan aldri fornyes gjennom å ta til seg det som ligger utenfor; gjennom å popularisere seg og pakke inn for om mulig å skape en viss nysgjerrighet. Verken Jesus, disiplene, personer i kirkehistorien, søkte sympati og det å være populær for om mulig "å skape litt nysgjerrighet for kirken": Snarere resulterte deres tro, tydelighet og engasjement enkelte ganger i det motsatte, nemlig i antipati og betydelig motstand. D.v.s. evangeliets puls i deres årer, og sannhetskrav resulterte ikke sjeldent først i en viss distansering og marginalisering. Forfølgelse og mobbing av kirken og de kristen er dessverre noe kirken kjenner godt til gjennom historien. Slik vokste paradoksalt nok evangeliet. Kirken og den kristne tro kom massivt og sant tilbake senere; i tråd med og belivet av Herrens Ånd selv. Disiplene og de troende våget og ville betale prisen for det å formidle evangeliet belivet av Den Hellge Ånd, inkludert det å marginaliseres og utstøtes. Så viste det seg som før at Gud ikke var avhengig av menneskers maktsymboler og sympatiskapende lokkemidler, av deres maktstrukturer eller av å bøye seg etter folkets krav. Kirken er som treet; det er kun fra røttene den får liv.

Men i dag er kirkens ledelse i helt potsatt posisjon: Den makter ikke den minste form for upopularitet og stigmatisering. Fremfor på forvalte evangeliet og bære frem budskapet med de omkostninger dette vil og må få til tider, så vender man kappen feigt etter vinden. Kirken har blitt et speil av det sosialt- og politisk korrekte.

Kun gjennom å vende oss mot vår opprinnelse og våre røtter kan vi igjen reellt fornyes fra dagens sløvhet og eventuelle avveier, og slik forstå hvor vi egentlig er underveis hen. Resultatet av denne veltilpassede parfymerte og troskyldige prostitueringen er ikke at flere søker til tro og kirke, men at likegyldigheten øker: Folk har ikke fått noen impuls som  leder dem til kirke, snarere har de kun fått bekreftet de holdninger og posisjoner de allerede bærer. Kirken skiller seg ikke ut, men fremstår som et speil av samfunnets verdier og sosiale- og politiske korrektheter.

Noen kristen tro og kirke trenger folk selvsagt ikke for å opprettholde det de allerede sympatiserer med og mener: Det eksisterer nemlig allerede en velfungerende diskurs og begreper i samfunnet som godt nok legitimerer deres syn og standpunkter. De trenger ikke kirkens sådanne; det eneste de har oppnådd er nok en gang bekreftelser, idyll og koselighet - også fra kirken. Så er endelig alt i orden, og ingen holder den indre uro og de isfri havner åpne. Folk sympatiserer slik med kirkens meninger og virkemidler, men det blir værende med dét, den distanserende tilfredshet: Fordi kirken speiler dem selv. Kirken vekker ingen lenger den bidrar desto verre gradvis til tornerosesøvnen. Kirken er ikke lenger noen virkende surdeig; men et konserveringsmiddel for overflate, sansenytelser forbruk og likegyldigheten. Kirkens ledelse vil ha i pose og sekk: Fremstå som Kristi kirke og med evangeliet på den ene siden og være akseptert, godtatt og omfavnes av omgivelsenes sympati på den annen. Men nettopp denne doble agendaen er en umulighet ut fra det sanne Kristi evangelium; kirken bidrar dermed kontinuerlig sakte, men sikkert, til å sløve ned og rive ned nettopp der de skal vekke og bygge opp.

Kirken er altså langt på vei uinteressant, nettopp fordi den ikke lenger av rent engstelighet ikke griper noen personlig. Det er nettopp her det finnes et klart poeng:

Folk flest er nettopp som oftest ute etter bekreftelser og legitimering - derfor er ensrettingen og den totalitære formen for sublim kontroll, nemlig herskerteknisk bruk av begrepet "toleranse" og "kjærlighet" så gjennombrtydende. Ord som egentlig alltid har vært kirkens lede-ord, har nå blitt kulturelt og sosialt omdefinert og tilpasset ad hoc, for deretter å kontrollere kirken med. Slik forgår kirken i egenskap av Kristi legeme.

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Argumentasjonshygiene og retorikk

Publisert nesten 8 år siden

’Deliberation’, lat.: "avveining". Det er denne nødvendige avveining av argumenter – i debatter, i vårt indre verksted og stille sinn – som er kjernen i en demokratisk- og organisk prosess. Dialog. - Kontra skyttergravspolemikk og munnhoggeri?

Fra Matteus: "Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ‘ Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.’ Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: ‘Din idiot !’ skal være skyldig for Det Høye Råd, og den som sier: ‘Din ugudelige narr!’ skal være skyldig til helvetes ild".

Det er vel mange av oss som står i kø foran Det Høye Råd?       :)

Jeg har siste døgn frisket opp i hine studiedagers fordypelse i retorikk og argumentasjon; hvor en hovedoppgave ble hentet fra hyllen og tørket støv av: Hvilket både var ganske nyttig og fornøyelig. Ikke minst fordi det etter hvert under lesningen ble løftet opp et avslørende speil.  :)  Og da var jo fordypningsprosjektet siste døgn et gode: jeg fikk mulighet til å vokse litt; bli "litt større" enn igår.

Jeg fant det altså direkte nyttig å lese på nytt. Og jeg velger derfor her i beste mening å trykke opp elementer fra nevnte hovedopgave, samt fra notater og produkter; da kanskje en og annen av dere andre også kan finne noe nyttig her? (Mine kilder var Chaim Perelman, Schopenhauer, Christian Khock og Finn Collin.)

Å debattere verdier med hensyn på å komme til harmoniserte og forente løsninger kan bli vanskelig, for å si det forsiktig. Begrepet "verdi-debatt" setter da også høye mål?

Kvalitetsfull argumentasjon har tre dimensjoner: Den er rettvisende faktuelt, den er relevant og den er vektig. Vi slipper vel alle ofte unna med mangelfull argumentasjon fordi den lett kan forklés. Men på den annen side er det ikke alltid så lett å få en absolutt og felles forståelse av hva som da egentlig er å anse som god argumentasjon? Mine studiedagers målestokk for god argumentasjon var at argumenter anses som gode om de leder til de konklusjoner som man også mener å argumentere for. Men vi kjenner vel alle til at dette langt fra alltid er tilfellet i praksis: De idealiserte kriterier er ikke tilstrekkelig, de holder ikke i alle situasjoner, om vi f.eks. diskuterer religion, tro eller politikk for den saks skyld. Spør man for hvert argument om det er riktig, relevant og vektig, så brytes man faktisk allerede dér. Ref. en rekke debatter her på Verdidebatt. Man har naturlig nok forskjellige verdier og referanser menneskelig sett. Begrepet "vekt" er jo også langt fra absolutt eller objektivt; begrepet impliserer også avveining.

I en ønsket og invitert dialog kan man med rette forvente at den andre faktisk svarer på den man sier: For bare om argumentene besvares (ikke ´kommenteres´ - som er noe annet) kan man, også tredjepart, bedømme om det som sies også er relevant, gyldig og god argumentasjon. Svaret som gis kan anføres på to måter: Enten forklarer man hvorfor man mener at argumentasjonen til den andre er dårlig og/eller irrelevant... eller så erkjenner man faktisk at argumentasjonen som er gitt er både god, riktig og relevant. Men man kan dog like vel ennå ha rett i å opprettholde egne begrunnelser og egen argumentasjon fordi den fremdeles tillegges større vekt. Det er dette siste her som benevnes som konsekvens av god "avveining"; dog ikke som blind fastholdelse av gamle standpunkter.

Ikke få i en diskurs forsøker å få andre lesere til å opparbeide de holdninger man som deltager selv ønsker å bygge opp under; ikke minst i kraft av de følelsesladede ord som velges. Det blir et slags omvendt lommetyveri: Man lirker holdninger ned i folks lommer uten at det oppdages. Ref. George Orwells "newsspeak".  Og Piet Hein "Man dytter på folk en mening på hvis vanvidd alle kan forstå". En slik debattform er ikke bare nytteløs, men som oftest direkte skadelig for saken. Men en god argumentasjon gir muligheter for akkurat det å avveie. Om man vil vurdere en argumentasjons vekt; er det altså alltid et spørsmål om forutgående avveing - fremfor prerefleksive svar fordi motparten tilhører en bestemt gruppe man forut for deltagelse bærer antipati mot.

I de fleste debatter er det faktisk mulig å påvise rimelige argumenter på begge sider. Og nettopp derfor har tredjeparten (leserne/lytterne), ikke minst, behov for at man besvarer argumentasjonen rimelig relevant og sakssvarende. (Nytteverdien m.a.o.) Om da ikke de deltagendes agenda er "å vinne debatten", hevde seg; ikke å vinne innsikt? Men det nevnte med å lytte aktivt på den andre skjer like vel ikke plagsomt ofte. Manglende svar, å velge å overse påpekninger og spørsmål, er vel en av de verste metoder som fordummer debatter. Noen benytter strategier for å slippe å direkte besvare det som anses som vanskelig eller ubehagelig; dette er å tilsløre argumentet til den andre og ved å tilføre elementer som overhodet ikke ligger i den andres argumentasjon; f.eks. ved å mistenkeliggjøre motivene til den andre eller presentere andre ufine forsøk på å annullere vedkommendes troverdighet. Man kan også velge å svare på en fordreid utgave av det argumentet den andre frembringer, eller man kan avfeie den andres argumentasjon uten å si hva som er galt med den.

Det kan altså i høyeste grad være nyttig å se på manøvrer og strategier som vedrører debattørers diskursive adferd over for de andre og disses utsagn. Stereotyp retorikk forvrenger som oftest bildet av den og de som man mener tar grunnleggende feil; f.eks. "de kristne", "de konservative", "de religiøse". "ateistene", "katolikkene", "adventistene", "muslimene", "innvandrerne",  "fremskrittpartistene", "SV-erne", "sosialistene",  dvs politisk rammende skuffebetegnelser, etc. etc. Og da kan det være nyttig å spørre hvorfor dette stereotypiske bildet av de andre opprettholdes og pleies i diskursen?

Det lønner seg m.a.o. å være på vakt over for grove generaliseringer, manglende argumenter og negativ retorikk, som nettopp forsimpler bildet av "den andre". Uten å fremlegge reelle argumenter og ved bruk av språklige virkemidler kan stereotyp retorikk forårsake at man får tegnet et negativt bilde av den andre. Og enkelte kan nok dessverre også anse nettopp dette som nyttig. Det blir en risiko for at det forsøkes å dannes en felles negativ identitet for "troende og religiøse" f.eks. 

Språket har nemlig en enorm makt til at påvirke vårt syn på verden; fordi språket er det filteret som vi begriper verden gjennem. Endrer vi måten at samtale om noe på, så endrer vi også vår oppfattning av det. Retorikere har alltid interessert sig for språkets mekanikk og det har ført til mange retoriske knep som kan brukes til at påvirke tilhørernes og lesernes synspunkter. Dessverre ser det ut til at en del av disse knepene - selv om det ikke nødvendigvis er bevisst (?) - blir brukt for å tegne et stereotypt bilde av de kristne, muslimer, og de nevnte andre grupper m.fl.

Uten å fremføre gode argumenter for ovenstående bruk av typebilder kan negative kategoriserende betegnelser snike seg inn i lesernes hoder. Et effektivt virkemiddel er den såkalte metonymi, hvor man enten bruker en del for å betegne helheten; eller omvendt helheten for å betegne en del av den. Og NB: Det er det for så vidt ikke noe galt i, så lenge man dog også kan sette et likhetstegn mellem de to - altså så lenge delen da også representerer helheten. Men det er også her det kan gå galt, og metonymien kan blive mere stereotyp end sannferdig. Man har m.a.o. en agenda.

Underforståelser former forståelsen

En annen vel så effektiv måte at påvirke synspunkter på er ved at la påstander være underforstått, dvs verdi-impregnerte. Så kan man heller antyde det hele og la leserne selv danne meningen i hodet, hvor de kritiske varselklokker ikke aktiviseres.

OBS: Man kan selvfølgelig gjerne være kritisk - også over for troende/religiøse. Men det blir et problem, hvis det ikke bliver argumentert for påstandene man benytter, og man dermed får gitt et forsimplet inntrykk av en hel gruppe som man mener befinner seg utenfor både den egentlige sannhetens- og moralens enemerker? Det går ikke sjeldent rimelig sterkt ut over sammenhengskraften; for hvorfor skulle de andre leserne bekymre seg om de religiøse, de troende, de fra det spesielle partiet/gruppen i debatten og nyhetene hvis de egentlig ikke har god normal samfunnsmoral og er middelalderske; og dermed heller ikke bekymrer seg om alle oss andre? Derfor bør vi alle være på vakt over for sveipende og grove generaliseringer, manglende- og sviktende argumentasjon og retorikken, som er negativ, forvrengt og stereotyp.

Men man bør dog minnes om at praktisk argumentasjon mellom mennesker, f.eks. om etiske, religiøse og politiske temaer,  ikke kun kan foregå etter formelle Erasmus Montanus-regler, men det skal naturligvis heller ikke gli over i munnhuggeri. Hva finnes da mellom disse polene? Hvordan kan man egentlig bli trodd i en sak hvor man intet kan bevise slik leseren i en annen språkkategori forventer og krever?

Det er vel vesentlig å skille mellom to nivåer i debatten og samtidig være oppmerksom på dem begge: Dels det nivå som vedrører egne argumenter, dels det som angår hva som faktisk og konkret sies til motpartens argumenter og motargumenter, og ikke minst det som sies OM motparten i det hele tatt - dvs det som blir personliggjøring. Det er vel hér man finner flest eksempler på de adferdstyper i debatter som kan kalles ufine og kritikkverdige.

Man bør m.a.o. være er opptatt av å utvide synsvinkelen for hensiktsmessig og uhensiktsmessig argumentasjonsadferd til ikke kun å omfatte selve de argumentene en debattør presenterer; men også spørsmålet om hvor vidt den andre presenterer argumenter; eller prøver å klare seg uten og bare påstår om den andre rent personlig. Altså ikke minst om hvordan man forholder seg til motparten og hans argumenter - det man altså kan kalle debattørens dialektiske adferd.

Den uskikk det er å fortegne eller generalisere versjoner av motparters meninger og argumenter ligger i en annen hovedkategori hva gjelder dialektiske snarveier, nemlig spekulering i motparternes motiver. Her begår vi vel alle større eller mindre feil til tider? Fra spekulative forvanskninger av hva motparterne "egentlig" mener, er skrittet kort til spekulasjoner om de holdninger som da angivelig skal ligge under og motivere hva den andre skriver.

Eks: Vi kan egentlig ønske å diskutere synspunkter, vi kan prøve å nå et punkt hvor vi kan møtes, men i siste instans kan det du streber etter være uforenlig med de mål som jeg har viet mitt liv til... ikke nok med at mine verdier kan støte imot dine; mer signifikant blir fortsettelsen:

Verdier kan nemlig lett støte sammen også i det enkelte individs indre; men av dette følger ikke at enkelte verdier så må være sanne og andre falske. Verden og vi er sammensatt. Sammenstøtene, selv hvis de ikke kan unngås, kan muligens bemøtes konstruktivt? Krav kan avveies, kompromisser kan nåes: Og i flere konkrete situasjoner har alle krav ikke nødvendigvis like stor vekt?

Det må ikke sjeldent foretas prioriteringer; prioriteringer som sjelden kan bli endelige og absolutte. Problemet med motstridende verdier, som altså også gjør seg gjeldende innen for det enkelte individs verdisett, kunne løses hvis vi hadde en rasjonell måte å veie argumenter opp mot hverandre på – f.eks. ved en type fellesnevner?

Men ved nærmere ettertanke: Det kan vi dog ikke i en bred verdidebatt; En slik fellesnevner blir vi alle nemlig aldri enige om like vel. Det er for eksempel noen som mener at visse etiske verdier eller prinsipper gjelder ubetinget. Og andre deltagere vektlegger andre verdier. De verdier som anses som relevante i debatten er ofte både motstridende (d.v.s. taler for uforenlige standpunkter)  og "inkommensurable". Dette matematiske uttrykket brukes blant annet i moral- og rettsfilosofien for å uttrykke at man ikke kan definere en objektiv fellesnevner som alle kan enes om, og derfor kan argumenter av forskjellig art ikke alltid og nødvendigvis veies rent objektivt opp mot hverandre.

Til slutt: Er argumentet som brukes egentlig riktig. tungtveiende, relevant eller sant? Spesielt i vurderingen av et argument som "vektig" er det nesten alltid en betydelig og legitim (!) subjektivitet med som basis, men også med hensyn til forståelse av relevans. Opplevelse av "riktighet" og korrekthet fokuseres ikke sjelden fremfor hva som oppfattes som grunnleggende ’sannhet’ for den andre. Relevans trer så inn i stedet for ’gyldighet’, og disse to bør derfor bedømmes hver for seg.

 

 


 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Uten Horn?

Publisert nesten 8 år siden

Tilgir man ikke sin neste, så river men ned den broen man selv trenger senere.

Et ordtak sier at det å tilgi er å sette en fange fri, og så faktisk oppdage at det var en selv som var fanget. Generelt: Også jeg kan gjenkjenne deler av Morten Horns frustrasjoner i ny og ne. Ikke bare over engasjerte og ivrige motdebattanter som ser ut til å ville kverulere og ha rett på en slik måte at en føler seg henrettet. Men over det en opplever som manglende aktiv lyttende tilegnelse; aktiv lytten på teksten. Evnen til å ville gå i dialog ser en og annen gang ut til å skyves til side for ønsket om å avvise legitimiteten per se i den annens ståsted. Det er for enkelte tydeligvis ståstedet til den annen som anses som uakseptabel forut for deltagelse og dermed anses det ´å tilegne seg den andres argumentasjon´ for om mulig å se noe fra et annet ståsted ansett som bortkastet tid. Ergo blir det ingen debatt i det hele tatt; fordi noen debatt ikke ønskes. Man ønsker ganske enkelt ikke å se og bemøte det en selv anser som skittent og løgn. Vekk med det! Og slik, så blir det ikke lenger en åpen debattside. Meningssensur gis mange ansikter.

Men også oppdagelsen av at man selv blir virvlet litt for emosjonelt med, fordi teksten man møtes med tar tak i egne følelser og emosjoner i et tema man anser som vesentlig, er vel noe vi kjenner oss igjen i alle som en. Følelser skaper gjerne motfølelser av tilsvarende kaliber; og dermed forsterkes en gjensidig disharmonisk vibrasjon; inntil det når bruddpunktet. Veien til å bli en lokal utgave av Tuppen og Lillemor blir kort. Og det siste her med mine følelser er jo selvsagt mitt ansvar. Ikke ditt.

Dette opplevde får frem sider også hos meg som jeg ikke trives spesielt godt med. Og vi glemmer vel tider alle som en: Vi husker mer enn godt en spesiell situasjon eller hendelse. Men vi vet lite og intet om hvordan vi selv påvirket samme hendelse?

Også jeg ha fått så ørene og sjelen flagrer i andre temaer; fordi jeg da angivelig er ekstrem både teologisk såvel som politisk. Sågar ha jeg fått kastet ordet nazisympatisør etter meg flere ganger. Ene og alene fordi jeg engasjerer meg til fordel for barn av NS-medlemmer.

Det er vel ikke nødvendigvis sikkert at Morten Horn vil fraskrive seg ansvar når han henviser til et par konkrete navngitte debatter, eller negativt stemple debattens initiativtagere som sådan? Fremfor å trekke seg ut, kan det være en idé å gi både seg selv og sin neste en ny sjanse. Der mennesker samles; der feiles det. Og har man feilet, så kan man også erkjenne dette. Og derfra gå videre med blanke ark og nye fargestifter. Hvem har ikke vært tufsete og dum her på VD?

Morten Horn har innsett at han ble alt for fokusert på en annen deltager. Og beklager dette, så vidt jeg kan se. Han utdyper også flere ganger konstruktiv vilje. Eks.: "Jeg opplever at det som går igjen er en nesten totalt manglende vilje til å (forsøke å) se saken fra motpartens synsvinkel, tolke i beste mening, lete etter de gode argumentene hos motparten. Dette gjelder ikke bare mine meningsmotstandere (selv om det i høyeste grad gjelder også dem!), det gjelder nok også meg og mange av de som er enige med meg". Det motsatte av å tilgi er å fra-ta. Og vi bør ikke frata noen mulighetene for å komme inn i varmen igjen.

Er det ikke plass til Morten Horn her, så er det vel heller ikke plass til meg?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere