Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte og anskueliggjorde dem; Han kom med nåden og bekreftet ordene i praksis: Kristus illustrerte en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Kristus er som kjent ikke målet. Han er veien. Teologi, sosiologi, historie og religionsfilosofi er med i min hverdag – ikke minst sentralt qua mosaisk kristen (jødiske røtter). Men viktigere enn å fordype seg i fagene og diskutere teologi, oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med medmennesket - og Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt inn i nået og realitetene: Reise seg opp, "ta sin seng" og gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Kjærlighet er selvovervinnelse. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres kun gjennom praksis; aktiv kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneske-orientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det! Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Troens tillit er omvendt proporsjonal med søken etter erfaringer. Aksept. Møtet med Gud er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Alt annet er kommentarer. Selvsagt innebærer bejaelse av livet også av aksept av det mørke og utfordrende. Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Gud skapte først mennesket. IKKE jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Det vi alle, alle, har felles sitter i våre hjerter: det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i våre hoder. Dét kan utvikles, endres. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen. Være til stede. Det finnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer. "To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Livets to utganger

Publisert over 7 år siden

"Här vilar en man som var mycket rädd för döden. Livet borde likväl ha lärt honom motsatsen." Nils Ferlin

Det er i høyeste grad vesentlig hvordan man forkynner evangeliet i forhold til barn. Tidligere har jeg kritisert noen liberalteologer her på VD for å ikke ta barnas sjelelige- og åndelige status  seriøst fordi de trekker inn halloweeneffekter (demoner, hekser, likdeler og annet grovt),  elementer som den voksne er trygg på og bagatelliserer. Men kritikk og et varsko bør også rettes mot velmenende kristne som forteller om Jesus lidelser og korsfestelse eksplisitt på et for tidlig tidspunkt. Disse to hendelsene er langt på vei selvsagt to helt forskjellige ting og innebærer noe absolutt annet. Men det er ikke nødvendigvis sikkert at barnets sjelelige habitus skiller der vi intenderer at det skilles? Bildene som skapes setter seg ofte dypere enn ordene vi mener å pakke bildene inn i. Dette sistnevnte med lidelseshistorie og malende korsfestelsesbeskrivelser kan også skape voldsomme og belastende bilder i barnets indre. Bildene som benyttes her i overivrig forkynnelse kan bli like så skremmende og kan oppleves vel så skadelige, uavhengig av hvordan vi voksne betrakter og opplever det som presenteres. Og ikke minst blir fortellinger om helvete problematisk, mildt sagt! Om dette negative skjer, så kan ikke dette sies å være en genuin Kristusimpuls? Motivasjonene våre, enten det er halloweenbilder eller andre bilder legitimerer ikke at barnet muligvis ikke evner å bære det som gis av bilder?


Bildene vi preger i barnet har en langt større effekt enn det ordene i seg selv er intendert å peke på. Det må tas spesielt hensyn til de små barna som har en særlig sensitivitet i sansningen og persepsjonen vidt forstått; med begrensninger i mulighetene for å sile inntrykkene. Engstelighet binder og sperrer for barnet; og hun kan dermed ende med å klamre seg til den foresattes verdensbilde i ren overlevelsesstrategi. Dette er og blir en grov feil, som er fjernt fra det Kristus står for. Utviklingen i de første 12-14 årene er omfattende og nesten hvert årstrinn har noe typisk ved seg. Skjer det en sunn utvikling i de første nevnte årene, så er det lagt en god basis for hvordan barnet går inn i den intellektuelle utviklingen senere. Men som med alt annet bør man vite hva som er sentralt og hvorfor, og ikke minst evne å legge vekt på hvem man henvender seg til aldersmessig: Å presentere livets to utganger, inkludert beskrivelser av helvete, for barn er altså en risikosport som barnet skal spares for. Vi har altså med barn å gjøre, faktisk. Det blir i verste fall en psykisk voldtekt som barnet trekker med seg inn i ungdoms- og voksenlivet. Kirkens oppgaver er også å hjelpe barn og ungdom til å finne sine livsoppgaver gjennom å formidle bilder og historier som gir grunntillit til verden og seg selv. Barnet skal derfor presenteres for beskrivelser av livet som er tilpasset det sjelelige- og åndelige nivå som barnet faktisk befinner seg i.


Å tro at livet har to utganger tilhører flere religioner. Jødedommen tror dog ikke på noe helvete; men regner med en renselsesperiode - en skjærsild -som alle må gjennom etter døden. Alle... Før altså alle kommer til livet etter døden. Islam deler synet på at det finnes to utganger. Men de blir ennå ikke trukket med i debatten; selv om det finnes langt flere muslimer enn pinsevenner i Norge, og antallet øker. Antallet pinsevenner i Norge har for øvrig sunket med 9% de siste 7 årene. Innen kristendommen forekommer det et vidt og bredt bilde av hva som skjer etter døden. Fra en fullstendig avvisning av at livet har to utganger til den klassisk konservative som Hallesby profilerte tydelig.


Dessverre blir debattene om livets to utgtanger ganske raskt ødelagt og så og si sabotert av enkelte markeringskåte ateister. En ateist avviser apriori naturligvis troen på Gud per se. Og at ateisten da også som konsekvens tar avstand fra enkeltelementer innenfor en religion sier seg selv. Til tross for at ateisten bestemt avviser en gudstro- og det også er klargjort for alle forut for deltagelse- så kaster de seg like vel pågående inn i en diskurs om livets to utganger. og forlanger eksplisitt hva den negative utgangen innebærer. Den andre utgangen ateisten altså ikke tror på like vel; like lite som den første utgangen for øvrig: Man vil lokke teologen inn på egen banehalvdel. At kategorimistakene står i kø, og at man nødvendigvis snakker ut fra to paradigmer og dermed forbi hverandre er bare et pre for ateisten. For slik mener vedkommende at han kan avsløre teologen. Og enda en gang fremstå som "sikker vinner".

Det handler for enkelte altså om markering, posisjonering og "diskusjon" som påskudd for mening i den grå hverdagen. Man lever estetiserende og noe selvnytende i diskusjonen: Hybris trives godt under slike betingelser. Enkelte ateister deltar dog med en viss respekt - for all del; men andre med sarkasmer, hån, latterliggjøring og grove herskertekniske grep. Men dette er selvsagt verken diskusjon, debatt eller verdidebatt. Jeg viser til følgende innlegg om diskusjonshygiene jeg skrev en gang tidligere. Men det er vel lite håp om å nå frem. Jeg risikerer kanskje å ta fra enkelte markeringsivrige ateister den daglige livsgleden?
Å kreve at det skal gå en vei fra tenkning til tro viser at man overhodet ikke har forstått troens vesen eller våget å frigjøre seg fra en type reduksjonisme som forut for bemøtning av det performative budskapet i evangeliet har avgjort hva som skal gjelde for gyldige premisser. Konklusjonene foreligger m.a.o. på forhånd. Men slik ender man i en ørken hvor sirkelslutningene står i kø. Det går nemlig ingen slik vei fra tenkning til tro. Man kan altså ikke forvente å tenke seg ut av den sirkelen som gjør Gud til 'det andre'; Han som alltid er det første. Kierkegaard kaller derfor troen for 'et sprang'. Selv om det altså ikke går en vei fra tenkning til tro, så går det en vei fra tro til ny og utvidet tenkning. En tenkning som har Gud som utgangspunkt. Denne tenkningen kan også kalles en ettertenkning. En ny tenkning som blir utvidet og kommer etter troens sprang.


Så til saken om livets to utganger: Jeg gjør her i egen tråd et forsøk på å få i gang en sårt tiltrengt debatt om den kristne teologien med nødvendighet innebærer en lære om at livet har to utganger. Jeg mener bestemt at den betyr nettopp dette. Men som jeg sier lenger ned i innlegget her (en kopi av annet innlegg i annen tråd), så er jeg overbevist om at det kristne evangeliet er et budskap om livet her og nå: Livet etter døden er utelukkende Guds ansvar. Og vi bør derfor ha tillit til at Han også evner å ivareta dette ansvaret uten vår innblanding og spekulasjoner? Det skal dog en del teologisk oppfiinnsomhet til for å få påstander om livets ene utgang qua kristen teolog til å stemme?

Bibelen er helt klar på at relasjonen til Gud kan brytes for alltid. Gudsrelasjonen kan m.a.o. bli avsluttet. Jesus er også klar på at mennesket til syvende og sist kan skilles fra Gud. Leser man Matteus, så ser vi f.eks. der at Han nevner denne risikoen hele 16 ganger. Man kan derfor ikke mene at man tar Jesus seriøst om man velger å ignorere hva Han sier om dette. Kjærligheten kan i sitt vesen aldri være invaderende. Den må tas imot. Dette innebærer at det også går an å si nei takk. Bibelen er dog en lære for livet. Et kristent menneskes dyd bør være et ønske om at helvete er tomt.

Men man har dog et dårlig produkt om man skal skremme andre til å bejae det man har å tilby. Her appelleres det ikke nettopp til det å befri mennesket, om sunn vekst i fellesskapet og ansvarlighet. Å finne Gud gjør man gjennom å gjøre det gode: Relasjonen Gud/mennesket er altså fokusert i ånd; ikke i makt. Jfr. Jobs bok. Menneskets forhold til sin neste er et speilbildet av menneskets forhold til Gud. Takknemligheten til Gud viser seg i kjærlighet til medmennesket.

En skal selvsagt ikke, ut fra et kristent ståsted, danne seg noen konkrete forestillinger og malende bilder om hva som skjer der Guds ansvar og vilje er og blir suveren. Dette tangerer i tilfelle det blasfemiske. Man skal altså ikke orientere og utvikle seg som etisk ansvarlig og moralsk deltager etter straff/lønn-teorier. Nestekjærlighetsbudet er vel så meget en appell til menneskets erkjennelse som et påbud: Dvs å elske sin neste fordi vedkommende er et menneske akkurat som en selv: Med alt hva dette innebærer eksistensielt og praktisk. Granskningen av læren og ordet er ikke det primære, men utøvelsen av det levende ord. Selv om det dog også er en sammenheng.

Det er Gud som sitter med bukten og enden som nevnt, og Han lar som kjent sin sol skinne over både gode og onde. Han lar det regne over både rettferdioge som urettferdige. Og godt er vel det: Ellers, så hadde jeg verken erfart spesielt mye sol eller regn i livet?

Å begi seg inn i billedlige beskrivelser hva denne endelige adskillelesen innebærer leder bare galt av sted. Noe også denne debatten illustrerer. Og dessverre blir det nesten alltid slike karikerte og tragikomiske avsporinger.  Vårt ansvar er livet her og nå. Det som skjer etter døden er som nevnt Guds suverene ansvar. Og da bør vi ha tillit til at Han evner å forvalte dette. Tilliten til Guds omsorg og rettferdighet er grunnlaget. Derfor hviler jeg i denne nådefulle kjærlighet og erfarer at den frigjør, ansvarliggjør og styrker. Dette vil jeg også gjerne invitere andre til gjennom å fortelle om min tro. Man kan som troende være rykende uenig i diverse samfunnsetiske problemstillinger, men dette berører ikke på noen måte Gudsrelasjonen din eller min.

Gå til innlegget

En kristen bekjennelse i livets pulsslag

Publisert over 7 år siden

For now we see through a glass, darkly; but then face to face: now I know in part; but then shall I know even as also I am known.

USYNLEGE HENDER

usynlege hender leier oss
rundt omkring
ingen ser hendene
ingen veit om dei

men utan desse hender
ville dei svarte taka i hjarta våre
drive oss ned
i ein tampande uro

der vi står
og ikkje kan sjå

Det er desse usynlege hender
som legg sin stille musikk
inn i oss
som eit lyftande sug
inn mot den stilla

som gjer at dagen kan levast.

(Jon Fosse)

Kirken er bærer av et oppdrag. Det kristne budskap er ikke noe teoretisk program; noe som bare er informativt. Men absolutt performativt. Dette betyr at evangeliet ikke bare er en melding om noe det er mulig å få vite – et filosofisk manifest; eller en teologisk fasit ad hoc: Det er et budskap som bevirker realiteter og forvandler livet. Det endrer samfunnet innenfra; selv om de ytre strukturene er de samme. Som Thomas Aquinas sier, så er troen en vedvarende åndsdisposisjon. Det vi håper på, det hele, det virkelige liv, den jeg egentlig er, er allerede til stede i sin vorden i mitt innerste hellige gjennom troen. Som et slags frø. Troen er altså ikke bare uttrykk for en type søken, noe en har bestemt seg for er sant; men den gir meg noe - Nå. Dette er min påstand som kristen. Den gir meg allerede del i den virkeligheten som er i ankomst. Lytter og ser vi aktivt som troende, så ser vi Kristus viser at troen trekker fremtiden inn i nået; og slik blir og er den ikke et rent "ennå ikke". Mitt NÅ blir berørt av det som skal komme, og nået trekkes inn i det kommende. Min tro gir en ny basis. Et nytt grunnlag som man kan bygge på. Og dermed blir det såkalt normale og kulturelle grunnlaget jeg deltar i og trenger - også relativisert slik at jeg ikke underlegges det som umiddelbart anses som det mest selvfølgelige og 'nødvendige'.

Uten nåden vil sannheten og udødelighet bli en byrde. Synden er en realitet; det er det som oppsplitter og river ned fellesskapet og helheten og en selv. Synden er dypest sett altså oppsplitting og forvirring; adskillelse. Forsoning er gjenforening, og gjenopprettelse av enheten - og deltagelse. Dette forutsetter f.eks. at vi unnslipper det fengsel som vårt eget jeg utgjør: Fordi bare i det åpne subjektet, det universelle sådanne, åpnes mitt blikk mot kilden som er selve kjærligheten og rettferdigheten; nemlig mot Gud selv. Med kort lenke er vi ikke sjeldent ledet av hva vi antar er til vår fordel eller til vår ulempe. Vårt jeg blir lett midtpunktet, omfavnet av jegtanker. 

Selvsagt må også den moderne selvkritikk også omfatte en selvkritikk fra kristendommens side. Denne må alltid på ny åpne seg for å forstå seg selv ut fra sine røtter. Røtter som da er høyst levende – fordi de strømmer levende fra treenighetens midte selv.

Liv, slik sett, har man ikke i seg selv... alene og for alltid helt alene: Liv og dermed den fordrende kjærlighet er 'et forhold`. Livet er dermed også et forhold til Ham som er selve livets kilde. Å nærme seg Gud innebærer med nødvendighet å nærme seg sin neste og seg selv. Når vi har et slikt forhold til Gud som ikke dør; til Ham som da er selve livet og kjærligheten, da lever vi... da er vi i livet. Når vi slik er i Kristus, i samfunn med Kristus, så trekkes vi ut fra vår selvsentrerthet og jegfokus inn i Kristus` liv for alle, fellesskapet, dvs altså kirken.

Vår takknemlighet og kjærlighet til Gud gjør at vi tar del i Guds rettferdighet og godhet for vår neste. Kristus døde for alle: Å leve for Ham blir da å la seg trekke inn i Hans liv for alle. Komme Ditt rike... Guds rike er der hvor Hans vilje skjer; vi ber om noe som vil totalforandre vårt liv om vi mener bønnen seriøst. Og dermed er videre Hans kjærlighet også avhengig av våre hender og hjelp: VI er de hender Gud trenger for å formidle sin omsorg og kjærlighet. Om vårt øye er lys ser vi samme Guds glimt i vår nestes øyne som vi selv er bærer av.

Å kreve at det skal gå en vei fra tenkning til tro viser at man ikke har forstått troens vesen eller våget å frigjøre seg fra en type reduksjonisme som forut for bemøtning av det performative budskapet har avgjort hva som skal gjelde for gyldige premisser. Konklusjonene foreligger m.a.o. på forhånd. Men slik ender man i en ørken hvor sirkelslutningene står i kø. Det går nemlig ingen slik vei fra tenkning til tro. Man kan altså ikke forvente å tenke seg ut av den sirkelen som gjør Gud til 'det andre'; Han som alltid er det første. Kierkegaard kaller derfor troen for 'et sprang'. Selv om det altså ikke går en vei fra tenkning til tro, så går det en vei fra tro til ny og utvidet tenkning. En tenkning som har Gud som utgangspunkt. Denne tenkningen kan også kalles en ettertenkning. En ny tenkning som blir utvidet og kommer etter troens sprang.

Noen tanker videre: Mitt møte med Gud er vekkende slik at min samvittighet ikke lenger blir preget av egenrettferdighet, sårhet og bitterhet.. Dvs min samvittighet er ikke lenger preget av jegets konserverte bilder. For eksempel bør jeg kontinuerlig speile meg selv og spørre om det vonde og onde jeg opplever i hverdagen også utløser det onde i meg selv? Men speiler jeg meg i Kristus, så vekker jeg dog mer av den jeg genuint er som Gud allerede ser i mitt hjerte.

Det handler derfor også om å vekke evnene til å bære lidelse. Også over tid. Vårt forhold til lidelsen og til den som lider er et absolutt kriterium for vår menneskelighet. Hvis ikke den enkelte er i stand til å bære sin lidelse vil heller ikke samfunnet (oss) akseptere den lidende og heller fortrenge de som minner oss om våre mørkere sider ut i mørket, inn i institusjoner, bort, vekk fra bevisstheten - sammen med døden. Ute av syn; ute av sinn. For heller å flykte inn i nytelsene, det kule og trendy, det som behager og gleder akkurat meg nå. Finner man ikke vei i lidelsen selv, så kan man heller ikke evne å ta i mot sin nestes lidelse og mørke. Når mitt eget velbefinnende, min egentrygghet, mine egne behov, og egen nytelse blir viktigere enn sannheten og rettferdigheten; da råder den sterkestes makt: Da hersker volden og løgnen i keiserklær.

Mitt JA til kjærligheten blir alltid også en kilde til lidelse. (Dette motsier romantikeren som hevder at kjærlighet=gode følelser og sympati) Fordi kjærligheten også krever at jeg alltid trer ut av meg selv... og at jeg lar meg "beskjære" og såre. Kjærligheten kan ikke eksistere uten smerten; uten den smertelige selvfornektelse: Kjærlighet er selvovervinnelse. Aksepterer ikke den som søker dette, så blir den endret til egoisme og dør deretter som egentlig kjærlighet. Igjen må man lære seg å sortere melllom 'wants and needs'. Er f.eks. den andre viktig nok til at jeg påtar meg smerter for den andres skyld? Og hva betyr her "viktig nok"? Er sannheten, kjærligheten til min neste og rettferdigheten så viktig for meg at den også er verdt lidelse? Den kristne troen viser oss at sannhet, rettferdighet og kjærlighet ikke bare er idealer og sympatiske mål som bekrefter mitt jeg; det er håndfaste realiteter. Evnen til å lide for kjærligheten og sannheten, ta parti for nettopp kjærlighetens fordringer, blir således en målestokk på min menneskelighet.

Gud er kjærlighet. Gud er rettferdighet. Og Han skaper dette kontinuerlig. Dette kan vi åpne oss for. Eller la være. Valget er vårt. Det er selvsagt derfor også vår frihet, vår trøst og vårt håp. Men i Guds rettferdighet er alltid samtidig NÅDE. Nåden sletter for all del ikke ut rettferdigheten: Disse må ses i et innbyrdes forhold. Nåden gjør ikke urett til rett. Guds inkarnasjon, Kristus, viser oss at i Kristus har dom og nåde blitt så tett forent at det skaper rettferdighet.

"For now we see through a glass, darkly; but then face to face: now I know in part; but then shall I know even as also I am known."

Gå til innlegget

"Billig nåde er vår kirkes dødsfiende. I dag står kampen om den dyre nåden [...] Billig nåde er nåde uten etterfølgelse, nåde uten kors, nåde uten den levende Jesus Kristus, Han som ble menneske av kjøtt og blod."

Frasen «Størst av alt er kjærligheten» . har dessverre etablert seg som om det skulle være et biibelsk sitat. Det er det ikke. Det Paulus skriver om, hvor dette nevnte sitatet angivelig skal være hentet fra, er om tro, om håpet og om kjærligheten. Og så kunkluderer han slik: "Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten."

I dag har det dessverre dannet seg en mening om at kjærlighet er en følelse. Det er selvsagt noe tøv. Følelser er derimot konsekvenser av praktisert kjærlighet. Kjærlighet er desto mer forholdet til sin neste. Nemlig mellom to subjekter. Da er det en fordring; selvovervinnelse og en kraft Kristus inviterer til å bli en levende del av. Det handler altså om å våge å være til stede i nået; i det blivende. Genuin kjærlighet må f.eks. også sette grenser; både for en selv og den man er i relasjon og interaksjon med. Dvs kjærlighetshandlinger også kan komme til å såre. Og dette erfares høyst sannsynlig ikke spesielt trivelig av den som opplever grensesettingen. Ergo er også vonde (!) følelser konsekvenser av praktisert kjærlighet. Kristus` tydelige og bestemte grensesettinger spesielt som generelt- eksemplene er legio - og jagingen (med pisk!) av selgerne fra tempelplassen ble høyst sannsynlig opplevet som alt annet enn  "alt er kjærlighet"? Og videre: Man prioriterer  i fase med kjærligheten selv  den andre til fordel for egne ønsker/interesser nettopp fordi man elsker den andre. Fordi man elsker den andre som seg selv. Man kan i flere slike tilfeller rent subjektivt bli skuffet og lei fordi man ikke får det godet man ville ha til fordel for den andres behov i nået. Som deretter på sin side gir av seg selv i neste omgang i en kjærlighetsrelasjon.

Det fineste her i verden er at man er autentisk over for den man er i verbal som nonverbal interaksjon med. Det er du... og det er jeg. Og her burde kirkens teologer våge å være langt mer (!) fordrende i forhold til den de kommer i dialog med om livet generelt og ekteskapet spesielt. Men kirken har altså for lengst så og si lagt individualetikken innerst i skapet og fremmer heller sosialetiske som samfunnsetiske generelle standpunkter og krav. Her i dette feltet truer de nemlig ingen. For dette å støte noen er også siste ønske, hvor individualismens fanebærere og uangripelige krav ikke skal provoseres. Kirken har "glemt", dvs våger ikke lenger å snakke om den enkelte og at forutsetningene for oppstandelse... er død.

Når det står at vi skal elske vår neste, vår ektefelle, så er ikke det en tøvete oppfordring om at man skal mobilisere følselser overfor den andre. Når Kristus sier at vi skal elske våre fiender er på samme måte heller ikke det et krav om at skal FØLE kjærlighet for denne nesten. Det betyr at man skal mobilisere ånd, sjel og vilje for å behandle vår neste ordentlig og med respekt. Aktivt lytte. Aktivt se. UT OVER egne grenser. Til tross for hva som finnes i oss av emosjonelle krefter som får oss til å ville handle negativt, verbalt som fysisk. Å se vår neste gjennom egen bitterhet og sårhet er reduserende for både den som gjør dette og den andre som blir innrammet slik.

Fordringen om det å elske går altså på HELE mennesket, nemlig ånd, følelse og vilje. IKKE kun følelsen: Først når kjærligheten er integrert i HELE mennesket... slik at både hjertet, ånden, både følelse og vilje, både hensynet til egne overbevisninger og den andres behov blir integrert blir det også troverdig ut fra det moralteologiske og etiske synspunktet man mener å ha oversikt over i utgangspunktet.
Noen av de gamle eventyrene er bærere av dyp menneskevisdom: Man forelsker seg i ens drømmebilder og håpsbilder av et menneske - den ene siden; men som kjent blir vi gift med "den andre siden"; den som egentlig er der. Og da blir det en feil i ettertid å anklage den andre for at vedkommende ikke tilfredsstilte eller tilfredsstiller våre egne bilder og forventninger av vedkommende? Nettopp fordi vi ikke aktivt våget eller villet ta oss tid til å aktivt se og lytte, men tok litt for meget for gitt? Altså man glemte selverkjennelsens del av forholdet. Kjærlighet er altså også selvovervinnelse.

Og dette sistnevnte, nemlig det relasjonelle og det individuelle i lys av Kristus, er et ledd av prestens oppgaver hva gjelder relasjonen til oss alle som er underveis. Og ang. ekteskapet: Kirken burde for lengst ha trukket mennesker med og som nevnt vist at folkeeventyrenes budskap om at det hører til TO brylluper i det ene. Dette er en nødvendig del av det å bli moden og seende. Dvs DETTE er genuin kjærlighet underveis og i praksis. TO brylluper fordi når man etter hvert oppdager at den andre er noe annet enn hva egne bilder og drømmer forespeilet... så går man inn med ny modnende fordrende kjærlighet og "gifter"/bekrefter så seg med den som egentlig er der - og var der hele tiden. Skal man realisere seg selv, så må det skje i den rammen man ER og har valgt. Dvs som givende. DA finner man også tilbake til seg selv som elskende. Og naturligvis er dette en gjensidighet i relasjonen.

Å ha urealistiske forventninger, noe vi alle til tider har, gjelder vel alle forhold i livet. Men de er absolutt med på å gi mennesket lidelser. Blir forskjellen mellom virkelighet og idealer for stor er det i hvert fall ikke fordi man har tatt Kristus seriøst. Han som gikk INN i livet. INN i lidelsene og prosessene. Han kom fra treenigheteeens "dans" og gikk inn i det menneskelige. Han som Guds sønn var HELT menneske; menneskesønnen - og inviterer oss alle inn i livets dybder og høyder, det banale og det kjedelige. Dette er livet. Vi er ikke vesener her på jorden som i  verdensflukt skal strekke oss mot å bli engler her og nå, men vi er allerede Guds velsignede skapninger som er her for å gå inn i vårt jordiske liv og realitetene. NÅ! Å bli "den vi egentlig er". Derfor blir den lune, snille kosekirken som ikke våger å bestemt og gjentagende også peke på fordringer og den enkeltes ansvar, den institusjon med "teologisk autorisering" som bekrefter og sier at alt er greit et grovt feilskjær - uansett hvor mange som applauderer.

Vi må betale prisen for den friheten vi velger. Dette er et bilde fra paradisfortellingen; frihet koster skyld. Og det gode oppstår når mennesker kommer i sammen og vil hverandre i deres forskjellighet. Og som jeg skrev innledningsvis: Ikke få elsker den de TROR de har kommet i relasjon med, fremfor den som faktisk ER der. Og har vært der hele tiden. Og sjelden har vi visst hvem vi selv heller egentlig var underveis og er, ut over de faktorer, selvbilder, idealer og verdier vi identifiserer oss med. Men det er noe annet.


Jeg er faktisk langt på vei enig med Ørjasæters kritikk av flere prester i DnK. Den normative individualetikken, som selvsagt skal grundig begrunnes og motiveres nettopp ut fra at det største av de tre er kjærlighet,  har dessverre for lengst blitt satt i skapet og vi sitter igjen med et teologi som konsentrerer seg om en ytrestyrt allmenetikk som speiler det som anses som sosialt og politisk akseptert; med teologisk legitimering som kirkelig tilbakehilsen. I stedet for å fremheve at Gud er kjærlighet, har man gjort kjærligheten om til gud. Man hyller og tilber nærmest fruktene (!) uhemmet, fremfor å sørge for å konsentrere seg om grenene, treet og røttene. Konsentrerer man seg i fase med kjærligheten; så kommer dog de fruktene man dog både ønsker og trenger. Her tier nesten DnK. Og ikke er det slik at det vi ønsker også er det vi har behov for. Man bør m.a.o. skille mellom "wants and needs". Og her trenget vi ofte en hyrde med innsikt til å bistå med lys over det kommende terrengets potensielle ufordringer. Men kirken våger ikke; de er redde for å provosere og støte.

Fremfor å konsentere seg om I en tid med dalende oppslutning er denne strategien fra kirkens ledelse ren grøftekjøring. Kirken skiller seg ikke lenger ut, den har ingen profil; men den speiler altså hva som alltid pt er sosialt- og politisk korrekt. Kirken har akseptert å bli satt ut i periferien og som sådan en etat som helst skal komme når det er ønskelig rent funksjonelt i brukerens liv. Det spirituelle, det åndleige i livet, er i kirken på vei til å forsvinne i all opptattheten av å praktisere og legitimere allmenakseptert sosaletikk. Og denne posisjonen har DnK langt på vei akseptert: Bedre å spille en slik roille... enn ingen rolle i det hele tatt? Kirken blir m.a.o. langt på vei seremonimester og får funksjon som teologisk legitimerer. Dermed blir den uinteressant og usynlig som kirke og forvalter av Kristus`budskap. Og dens oppgave blir nettopp redusert til legitimerende instans hvor kos, og estetisering blir det sentrale; som bekrefterens og seremonimesteres serviceorgan. Oppgaven som salt og lys, som Kristi representant midt i menneskenes HELE liv gjennom alle hverdager; ikke bare under høytider, har blitt lagt bort. Og ikke blir det noe poeng at Kristi liv internaliseres hos den enkelte i en slik institusjon. Man har dessverre langt på vei slik selektivt skapt en gud i eget bilde. Man tar litt her og litt der fra bibelen og bekjennelsene; det som harmoniserer mest med dagens aktuelle bilde av mennesket og dets verdier blir også det som blir presentert som rette gudsbilde. Hvilket er milevis fra Kristus' fordrende ord. Hvorfor skal folk egentlig oppsøke en kirke som fremmer en diskurs, holdninger og verdier som alle andre og de dominerende samfunnsholdningene allerede har et språk og rom for? Kirken har dermed forlatt sitt ansvar og sine oppgaver som Kristus` kirke. Man må våge å trekke inn ord som "svik" i et og annet tilfelle.

Langt på vei har postmodernismen blitt tatt takknemlig og begjærlig i mot der hvor den egentlig positive individualiseringen har overgått til sin onde skygge og motsetning ; ekstrem-egoismen. Den postmoderne utgaven av teologien har altså fått form av å bekrefte og legitimere hovedytyngden i det som anses som allment akseptert. Hvordan begrepene og verdiene defineres avhenger langt på vei av hvilken oppfatning den enkelte har av teologiens funksjon. Alle har dermed  'sin sannhet` og slik sitter alle med suveren makt over hva som kan få passere som kirkens sannhet, kjærlighet og betydningen av de relasjonelle som individuelle fordringer. Språket oppløses der hvor sannheten blir en funksjon av den enkeltes behov og mål; ergo oppløses også sannheten per se og verdiene forflates og uthules. Nødvendige refleksjoner om i hvilken grad etikken blir bestemt av sosiale kontekster og kulturelle føringer har altså sakte men sikkert fordunstet til fordel for hva som anses som akseptabelt ut fra premisser som kirken langt på vei har overlatt til det sekulære samfunnet til å velge, vektlegge og definere. Den billige nåden som Boenhoffer advarte mot har dessverre for lengst blitt DnKs hovedanliggende. Begrepene "selvutvikling", "åndelig utvikling" og "selvrealisering" løsrevet fra ansvaret for den neste og seg selv i fellesskapet blir noen av de geuint gode verdibegreper som blir benyttet for å legitimere kjærlighetens motsetninger. Nemlig egoismens berusende kurs. Og hvem spør vel etter kursen når man får slik en medvind?

Dietrich Boenhoffer: "Billig nåde er vår kirkes dødsfiende. I dag står kampen om den dyre nåden [...] Billig nåde er nåde uten etterfølgelse, nåde uten kors, nåde uten den levende Jesus Kristus, Han som ble menneske av kjøtt og blod."

Gå til innlegget

Mellom de sterke og de svake, mellom makten og de vergeløse, vil det alltid finnes et motsetningsforhold. Det finnes en makt- og selvprioriterende despot i alle mulige størrelser, også latent i deg og meg.

"Nicht lebenswertig"... ble det under krigen skrevet på dokumenter som de sterke, fremadskuende og selvbevisste produserte. Dette hva gjelder medmennesker som de sterke definerte som utenfor og uverdige: Dvs av politiske ledere vi alle fornuftige og rettskafne så og ser på som moralsk blinde, umenneskelige og onde. --- Og I dag? Ja, i dag har avleggere fra denne syke umenneskelige holdningen dukket opp i nye terreng. Det onde gift-frøet som ble sådd den gangen døde m.a.o. ikke med fjerningen av de giftbærene utvekstene, partiene, uniiformene, de politiske visjonene og fanebærernes maktposisjoner. De onde frøene i dypet lå bare i dvale og fortsatte så å gro i dypet hos en og annen under nye betingelser. Og spredde seg deretter i ny forkledning som gikk mer i ett med terrenget - som et hvilket som helst annet vondt virus også endrer seg i takt med mottiltakene som blir satt i verk.

Desto verre har det demoniske sakte fått vokse seg til i all fordragelighet og politisk korrekthet. Giften lå altså ikke i et politisk system, men var plantet i menneskehjerter. I og for seg ingen nyhet for den som har fått innblikket stimulert av Kristus selv: Du skal elske din neste som deg selv. Din neste er som deg selv: Elsket og villet av Herren. Det politiske systemet som vokste frem den gangen muliggjorde bare ondskapen: Det skapte den ikke.

Eksempel: I dag kan man ta såkalt prenatal diagnostikk; dvs forstervannsprøver slik at man kan forhindre at barn med downs syndrom blir født. Man sørger for at de som er svakt utrustede ikke blir en byrde for de sterke og derfor nektes å se dagens lys. Nazistene ville som kjent skaffe slike individer av veien fordi de lå samfunnet til last. I dag har vi kommet så langt at vi kan spare en kommende Hitler for bryet; fordi vi sterke og moderne borgere effektivt forhindrer at slike belastende individer og byrder blir født. Dog kan man ikke forhindre at det fødes en ny Hitler eller nå hva slags navn en slik despot har. Fordi slike fanatiske maktskikkelser ikke røper seg ved fostervannsprøver. Men det gjør altså de svakt utrustede.

Umenneskeligheten og det egentlig diabolske som lå bak benevnelsen "lebenswertig" ligger ennå latent hos enhver. Det blir i dag bare markedsført, forkledd og parfymert med positive verdibegreper som f.eks. "frihet", "rettigheter", "individets selvbestemmelse", "selvrealiseriing", etc. En langt bedre og nesten uangripelig strategi; fordi alle bejaer naturligvis de gode verdier som ligger innbakt i verdibegrepene; ordene som benyttes gir en selvlegitimerende effekt for den hensikten de trekkes inn i. Den som stiller seg i veien for argumentasjon som fremmer dette umenneskelige blir dermed også glatt plassert som motstandere av det de gode verdibegreper som benyttes viser til. De nevnte ordene er i og for seg positive uangripelige begreper per se; men som i sine ytterligheter, løsrevet fra andre vesentlige verdier, driver individualiseringen ut i sin ytterste ekstremitet hyperegoismen.

På den beste arena finner som kjent den onde en usynlig bakdør. På ferden hvor dyrkingen av sansenytelser, ytre verdier og selvrealisering dominerer skal det mye til før den enkelte ser andres rettigheter som en viktigere og sannere verdi enn hva som går til ens egen fordel. Og er den andre et umælende og ordløst individ, så er saken vunnet: Det gjelder nemlig å ha talens makt og forsvare sine egne interesser i det samfunnet som stadig forsterker sine bautaer. Det du ER som medmenneske og din verdi blir i ytterste konsekvens her det samme som det du produserer; målt ut fra forbruker- og nytelsesaspektene. Dvs mammon bak stadig nye masker. Samfunnets hovedstrømninger gir plass for den som kan og vil: Hei hvor det går!

Og hvem spør etter kursen når man har slik en medvind?

Men alle genuine verdier er ubetinget knyttet til de andre grunnleggende sådanne; det blir avguderi og blasfemi når den enkelte verdi løsrives og dyrkes i sin ensidighet. Kursen som er valgt, og som opprettholdes, med f.eks abortering av barn med downs syndrom, abortering av fostre som anses som én eller flere "for mange" (!), er utvetydige symptomer på en kultur på alvorlig feil kurs. Det har altså allerede resultert med at en syk egoisme sakte men sikkert har overtatt roret i aspekter av samfunnsutviklingen; ikledd de skjønneste gevanter hentet fra humanismens kostymelager.

Jesus sier at den minste skal være den største, den siste skal komme først. Men i dag er den sterkeste sterkest, den største størst og den første den første. Rekkefølgen er fremdeles den motsatte av Gudsrikets sådanne.

Gå til innlegget

Asylsøkerne i Årdalstangen og andre steder

Publisert nesten 8 år siden

Fellesskapsfølelsen er igjen på retur i 2013. Tragedien har rammet oss alle. Samfunnet har et ansvar for å ivareta de som er rammet. Og dét er både ofrenes pårørende, deres venner og kolleger. Og de asylsøkerne som sitter tilbake i mottaket.

Forskjellige bakgrunner, kulturer, livssyn og religioner blandes sammen og skal fungere i det felles samfunnet. Og da skapes det utfordringer både til samfunnet og den enkelte. Vi må alle tilpasse oss de nye betingelsene. Å ville gå inn for en integrasjonspolitkk er nødvendigvis et gode. Men integrasjon er imidlertid en dynamisk størrelse og ikke en enkel sak: En fleksibel størrelse og et begrep med innhold i en type bevegelse, sågar. Det finnes f.eks. ikke en entydig og klar løsning fordi så mange faktorer spiller inn. Eks.: En tyrker kan ikke nødvendigvis møtes på samme måte som en eritreer, osv, osv. Det finnes ikke en entydig oversiktlig mal å benytte på enhver gruppe eller enkeltindivid, og alle har sin personlighet - akkurat som vi andre. Uendelig mange faktorer spiller inn her, og ikke minst har enkelte en voldsom fortid. Også en tyrker kan være svært så forskjellig fra en annen tyrker; en bonde fra grensedistriktende er ganske forskjellig fra en akademiker fra Istanbul, f.eks. Hvis man som "god etnisk nordmann" tror, at de nye innflyttere friksjonsløst snart tilpasser og innordner seg de tradisjonelle regler og normer her i landet, så tar man nok noe feil. Innflytterne fra andre land og kulturer har sin bagasje med som er like grunnleggende for deres livssyn og måte å se på verden med, som vår egen personlige bagasje er. De tar derfor ikke avstand fra sin opprinnelige og tradisjonelle tilhørighet og identitet. Tvert i mot finner de trygghet gjennom å danne fellesskap med andre fra samme land og kultur. Akkurat som oss andre, for øvrig

I praksis ser vi at det generelt eksisterer en allmen oppfatning av oss versus dem. Og det blir også vice versa; det tvinger seg automatisk frem som resultat av en underliggende polariserende holdning. Som dessverre også forsterkes når det skjer tragedier og annet destruktivt. Fordommer er til for å brytes ned, og her er det informasjon, dialog og sameksistens som er medisinen. Vi trenger å møte ´mennesket i den annen´. Vellykket integrasjon handler altså i stor grad om informasjon og det å kunne sette seg i sin nestes sted. Dvs nestekjærlighet slik Kristus preger og forsterker (ikke skaper) etikken. En etikk ut fra det rent menneskelige som er gyldig for alle, uansett livssyn.

Fordommer skal nedbrytes, og vi skal alle ha et større kjennskap og åpenhet for å forstå, og bevege oss mot den andre. Fordi det er den andre her, "den fremmede",  som er i den svakeste posisjonen. Språket er en grunnleggende del av felleskapet og vår identitet. Skal man ha noe å gi våre nye landsmenn, så må vi møte dem der de er. Vi må skape trygge forutsetninger for at de tar i mot våre utstrakte hender. Anerkjennelse av den andre, av det enkelte medmenneske, har dermed enorm betydning for dette menneskets muligheter for å oppnå målsettingen med å tilpasse seg de forutsetninger og de levevilkår som finnes i samfunnet vårt. Å anerkjenne betyr f.eks. det å aktivt lytte og aktivt se den andre på en åpen og aksepterende måte. Dette betyr selvsagt ikke at man skal være enig i alle synspunkter den andre har, men respekterer vedkommende for den hun og han er, og vil være.

Den tyske professoren Axel Honneths teorier om anerkjennelse anvendes i flere miljøer, ikke minst innenfor praktisk pedagogikk. Hans teorier beskriver tre former for anerkjennelse; hvor de alle har stor betydning for å utvikle selvtillit, selvespekt og det å verdsette seg selv i fellesskapet: Hvilket vel er sentralt i det å kunne oppfatte seg selv som en del av akkurat felleskapet, og dermed også kunne  integreres i samfunnet. De tre nevnte former inngår i en innbyrdes relasjon/interaksjon som bevegelige ledd i det å kunne utvikle det gode livet.
A. Pivatsfæren, kjærlighet, familie, nære relasjoner.  B. Den rettslige sfæren.  C. Den deltagende og solidariske sfæren.
Axel Honnets nevnte teori om anerkjennnelse tar altså utgangspunkt i menneskets basale behov for anerkjennelse for å i det hele tatt kunne fungere godt i samfunnet. Anerkjennelse og respekt er altså ikke bare viktig, men en bestemt forutsetning for å kunne integreres å bli en samfunnsborger på lik lnje med oss andre. Uten anerkjennelse, så kan ingen utvikle seg som menneske, man kan ikke utvikle sin identitet. For man blir alltid et selv, et jeg, i felleskapet med de andre - gjennom den andres blikk. Hvordan ser du da på denne din neste fra en annen kultur og med en annen religiøs identitet? Da handler det om å invitere våre nye landsmenn inn. Ikke gjøre det ytterligere vanskelig for dem. For slik, så blir fremmedfryktens uro kun en selvoppfyllende profeti: Vår neste har dessverre en tendens til å bli det vi behandler dem som.

Det vil være et håp om at folk i Årdalstangen nå tar vare på alle innbyggerne; selvsagt, som nevnt innledningsvis, de pårørende og alle andre som har vært knyttet til drapsofrene. Men spesielt også de som i dag står vel så svakt. Nemlig de ca 150 asylsøkerne i mottakssenteret som i dag assosieres med gjerningsmannen og hans bakgrunn. Kanskje kan man invitere asylsøkerne hjem, tilby seg som fadderfamilie for en av dem, invitere til sosiale møteplasser -  både sport og annet. Også hun og han er vår søster og vår bror. Nå før jul kunne asylsøkerne inviteres til et julemarked i Årdalstangen, som alle andre steder det finnes medmennesker av forskjelliuge kulturer, asylmottakssentre, etc. Samvær og markeder preget av tradisjonelle norske juletradisjoner, varer og tilbud; sammen med asylsøkernes kanskje eksotiske bidrag - de inviteres også til å gi av seg selv. Uansett religion vil dette markedet bidra til at man i sin nestes øye aner det genuint menneskelige; nemlig også speilbildet av seg selv.

Vi bør vi la hjertets øyne og ører overdøve alt annet; ikke minst grumset fra de lukkede kjellerrom i våre mørke dyp. De 150 er ikke like urolige og redde som oss andre. De er mer urolige og redde. Og det også i en fremmed kontekst. Her må vi som deltagende medmennesker åpne for det som skaper ro og trygghet for alle. Det finnes ikke mer slidaritet, nestekjærlighet eller omtanke enn den som fremvises i praksis. Og det er kun den som trenger og eventuelt erfarer disse kvaliteter som kan uttale seg med autoritet om den iboende menneskelige kvaliteten i samfunnet og hos den enkelte her.

"The first step in the evolution of ethics is a sense of solidarity with other human beings: Solidarity is an attitude of resistance". (A. Schweitzer)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere