Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte og anskueliggjorde dem; Han kom med nåden og bekreftet ordene i praksis: Kristus illustrerte en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Kristus er som kjent ikke målet. Han er veien. Teologi, sosiologi, historie og religionsfilosofi er med i min hverdag – ikke minst sentralt qua mosaisk kristen (jødiske røtter). Men viktigere enn å fordype seg i fagene og diskutere teologi, oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med medmennesket - og Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt inn i nået og realitetene: Reise seg opp, "ta sin seng" og gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Kjærlighet er selvovervinnelse. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres kun gjennom praksis; aktiv kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneske-orientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det! Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Troens tillit er omvendt proporsjonal med søken etter erfaringer. Aksept. Møtet med Gud er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Alt annet er kommentarer. Selvsagt innebærer bejaelse av livet også av aksept av det mørke og utfordrende. Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Gud skapte først mennesket. IKKE jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Det vi alle, alle, har felles sitter i våre hjerter: det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i våre hoder. Dét kan utvikles, endres. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen. Være til stede. Det finnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer. "To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Mor Teresa uttalte følgende da hun mottok Nobelprisen i Oslo: “De nasjoner som tillater fosterdrap, er de aller fattigste. Denne fattigdommen er verre enn den materielle fattigdom. Kunstig abort er krig mot barn.”

Det foretas årlig ca 15 000 aborter i Norge.  15 000 mennesker fikk altså ikke livets rett og muligheten til å benytte livsgaven og fullføre sitt liv.

Dagens VL har fortjenestefullt en tankevekkende artikkel og et vesentlig innlegg om abortsaken og hva gjelder den nåværende abortloven. At fosteret kun skal forstås som en "celleklump" er et uttrykk for et utillatelig reduksjonistisk syn på mennesket. Også vi andre er slik sett celleklumper påpeker lege og ph.d.-kandidat Morten Magelssen. "Det som er vesentlig etisk sett er faktisk om vi tilhører menneskearten". Enkelte har altså forstått at ordvalgene er vesentlige for hvordan man velger å tolke verden. Ref. artikkel og innlegg i dagens VL om "moralsk språkforvirring"; at språket ufarliggjør abortsaken. Professor i medisinsk etikk Jan Helge Solbakk og nevnte lege og ph.d.-stipendiat Magelssen skriver godt i sine tankevekkende innlegg. Saken handler om livets ukrenkelighet og ærefrykt for livet. En resymering samt noen egne tanker:

Det må nå skje holdningsendringer, men dette vil ikke skje uten endring av den nåværende abortloven. Et samfunns kvalitet måles i hvordan man tar vare på de svakeste. Og det er de kronisk syke, psykisk utviklingshemmede, demente, rusavhengige og de med dødelige sykdommer og enkelte andre. Og svakest (ikke verdiløse) er uansett de som er helt avhengige av omgivelsenes omsorg; de stemmeløse som ikke har mulighet for å ivareta sine naturgitte rettigheter og interesser. Nemlig våre ufødte medmennesker som ennå helt befinner seg i mors varetekt. Foreldre som ønsker å bære frem et barn, setter nødvendigvis egne behov til side i ærefrykt for livet og for det mennesket som nå nettopp befinner seg under mors hjerte. De våger å bryte et livsmønster og endrer rett og slett sine retninger hva gjelder det å definere behov og se at livskvalitet har med øyet som ser å gjøre. Man kan faktisk i den friheten man påberoper seg velge hva man legger vekt på; dvs man kan velge bort alle jegtanker og jegbehov til fordel for noe som er bedre på sikt. Og som nettopp bidrar til en sunnere og mer riktig retning av et sunt, helt og genuint jeg. Å bære frem et barn er et valg som etisk sett faktisk ikke er et valg; men som er en nødvendig konsekvens av å innse at man qua ansvarlig individ befinner seg i en ny fase av livet; 1+1 ble plutselig 3. Eller kanskje endog flere.

Menneskebarnet i mors liv har ubetinget allerede fra unnfangelsen fullt menneskeverd. Idet eggcelle og sædcelle forenes er noe grunnleggende nytt blitt til; man befinner seg i den levende pulserende strømmen fra menneske, til menneske, til menneske gjennom historien: Et menneskeliv som har like så stort behov og krav på omgivelsenes respekt som alle andre mennesker uansett psykisk som fysisk helsesituasjon. Og som ikke minst er helt overlatt til omgivelsenes forståelse og takknemlighet for å være en del av det hele. At det lille mennesket for en tid befinner seg i moren og dermed er avhengig av henne reduserer ikke dette lille medmenneskets verdi overhodet.

Flere gravide vil ganske sikkert havne i en utfordrende ny fase av livet når barnet kommer frem i verden. Flere ting oppleves som vanskelig, ganske sikkert. Men hensynet til det helt nye menneskets liv, faktisk det å få muligheten til å leve som dermed forutsetter alt annet, er overordnet hensynet til forståelsen av morens frihet. Å realisere sitt liv i frihet blir nå for moren ubetinget å realisere det under de nye betingelser som rår og som man har bidratt til. Friheten fordrer under de nye bindende betingelser og å i det hele tatt kunne forvalte sin frihet er betinget av å ha fått livet: Å kunne velge og gå inn i friheten bygger faktisk på at noen andre (ens egne foreldre) en gang har tatt sitt omfattende ansvar og livets fordringer på seg og gitt oss selv livsgaven og livet. Slik en selv en gang var overlatt til andres ansvar og forvaltning befinner man seg nå selv i samme ansvarsposijon for et nytt medmenneske. Det vordende menneskets rett til det grunnleggende som alle andre allerede har fått og nyter retteighetene av, faktisk selve livet, vil nødvendigvis alltid være det primære; bortsett fra der liv står mot liv, dvs der morens liv risikeres av medisinske grunner.

Noen hevder at fosterets menneskeverdverd er proporsjonal med alderen, dvs med fosterets utvikling og vekst. Her betrakter man mennesket slik at noen egenskaper nødvendigvis må være til stede for at et medmenneske skal få tilkjent menneskeverd (av de andre menneskene!). Men da har jo dette med måling av egenskaper som kriterium som nødvendig konsekvens at visse høyt utviklede dyr har større menneskeverd enn nyfødte barn om disse dyrene da har flere egenskaper? En gradering av menneskets verd etter egenskaper og evne til tilstedeværelse på omgivelsenes premisser er m.a.o. mildt sagt høyst problematisk. Demente, psykisk utviklingshemmede og flere dødssyke blir f.eks. dermed blant dem som ikke tilfredsstiller slike gitte krav om å ha flere egenskaper present. Og dermed er det nødvendigvis slik at forvaltningene av ens rettigheter til å leve er overlatt til de konkrete personer rundt vedkommende. Dvs at spørsmålene om liv og død, menneskets ukrenkelighet, er overlatt til den subjektive vilkårlighet. Her ser vi at de som anser seg som sterke og kompetente forutsetter at noen egenskaper tillegges langt mer verd enn andre. Og vi er på vei til Hitlers tusenårsrike ikledd de flotteste gevanter hentet fra det humanistiske og det godes kostymelager. Og som Kristin Clemet påpeker åpner dette ubetinget for aktiv dødshjelp i respekt for individets selvbestemmelse; og ikke minst omgivelsenes argumentering for egen livskvalitet og respekt for den kommende omsorgspersonens frihet til å bestemme over egen fremtid, over eget liv og karriere. At kvinnen skal ´få bestemme over egen kropp´ (og dermed frata et annet mennesket sin egen vordende kropp og livet) er retorisk manipulasjon. For poenget er at hun selvsagt ikke er satt til å avgjøre om et annet menneske skal få leve, eller ikke, i det hele tatt. Enten dette er en døende, en psykisk utviklingshemmed, en med Downs syndrom, en dement eller et foster.

Mor Teresa uttalte følgende da hun mottok Nobelprisen i Oslo: “De nasjoner som tillater fosterdrap, er de aller fattigste. Denne fattigdommen er verre enn den materielle fattigdom. Kunstig abort er krig mot barn.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

En gang kan det være oss som blir rammet på livet av de som anser seg som de sterke. Vi får håpe at noen ikke avsporer våre nødrop ved å ta de sterkes megetsigende diskusjon om når det egentlig passer at de forfulgte og nødlidende roper om hjelp.

At det i det hele tatt kan oppstå en diskusjon om når det egentlig passer (!) at en gruppe svake og grovt utsatte mennesker skal få rope om hjelp og be om livets rett er verre enn absurd. Saken har en vesentlig side som burde være fokus: Nemlig at medmennesker som ikke tilfredsstiller de sterkes mål på hva som anses som "fullverdig menneske" på den ene side ikke har den helt selvfølgelige beskyttelse og naturlige respekt som tilhører det å være menneske. Rettigheter vi andre selvtilstrekkelige tar for gitt og lever under beskyttelse av. Og på den annen side absurd nok må akseptere at de sterkeste skal avgjøre om når og hvor (!) deres høyst naturlige fortvilte nødrop om selvfølgelig livsrett, hjelp og respekt skal slippe til (!). Jesus sier at den minste skal være den største, den siste skal komme først. Men i dag er den sterkeste sterkest, den største størst og den første den første. Rekkefølgen er fremdeles den motsatte av Gudsrikets sådanne.

Jeg har skrevet det tildigere; og nevner det nå her igjen. Man kan undre seg over hvor mye og høyt man egentlig må rope før enkelte får tilbake sitt etiske og medmenneskelige gehør. "Nicht lebenswertig"... ble det under krigen skrevet på dokumenter som de sterke, fremadskuende og selvbevisste produserte. Dette hva gjelder medmennesker som de sterke definerte som utenfor og uverdige: Dvs av politiske ledere vi alle fornuftige og rettskafne så og ser på som moralsk blinde, umenneskelige og onde. --- Og I dag? Ja, i dag har avleggere fra denne syke umenneskelige holdningen dukket opp i nye terreng. Det onde gift-frøet som ble sådd den gangen døde m.a.o. ikke med fjerningen av de giftbærene utvekstene, partiene, uniiformene, de politiske visjonene og fanebærernes maktposisjoner. De onde frøene i dypet lå bare i dvale og fortsatte så å gro i dypet hos en og annen under nye betingelser. Og spredde seg deretter i ny forkledning som gikk mer i ett med terrenget - som et hvilket som helst annet vondt virus også endrer seg i takt med mottiltakene som blir satt i verk.

Desto verre har det demoniske sakte fått vokse seg til i all fordragelighet og politisk korrekthet. Giften lå altså ikke i et politisk system, men var plantet i menneskehjerter. I og for seg ingen nyhet for den som har fått innblikket stimulert av Kristus selv: Du skal elske din neste som deg selv. Din neste er som deg selv: Elsket og villet av Herren. Det politiske systemet som vokste frem den gangen muliggjorde bare ondskapen: Det skapte den ikke.

I dag kan man ta såkalt prenatal diagnostikk; dvs forstervannsprøver slik at man kan forhindre at barn med downs syndrom blir født. Man sørger for at de som er svakt utrustede ikke blir en byrde for de sterke og derfor nektes å se dagens lys. Nazistene ville som kjent skaffe slike individer av veien fordi de lå samfunnet til last. I dag har vi kommet så langt at vi kan spare en kommende Hitler for bryet; fordi vi sterke og moderne effektivt forhindrer at slike belastende individer og byrder blir født. Dog kan man ikke forhindre at det fødes en ny Hitler eller nå hva slags navn en slik despot har. Fordi slike fanatiske maktskikkelser ikke røper seg ved fostervannsprøver. Men det gjør altså de svakt utrustede.

Nå kunne man kanskje si at dette er lettkjøpt snakk fra min side, hvis jeg da ikke har et vitne å føre til skranken - men det har jeg.  "Marte Wexelsen Goksøyr er en ung kvinne med downs syndrom og en vekkende røst i vår tid. Denne begavede unge kvinnen er skuespiller, skribent og samfunnsdebattant, og nå også forfatter. Hun tar et kraftig oppgjør med tanken om at mennesker med Downs syndrom ikke skal ha en plass i vårt samfunn. «Jeg er en kvinne med Downs syndrom. Er jeg ikke ønsket av samfunnet?» spør hun i et kapittel." Som forlaget avslutter i sin omtale: "Hun er derfor en viktig røst i vår tid. Om hun tier, skal steinene rope".

Goksøyr er takknemlig for sitt liv og ville aldri ha unnvært det. Som et kinesisk ordspråk sier: "Sjømannen ber ikke om medvind - han lærer seg å seile mot vinden". Hennes ord må tillegges langt mer vekt enn mine og våre; da det er hennes liv det handler om. Hun hadde lært seg å kjempe med alle vanskelighetene. Hun hadde alle odds mot seg, all pine og ydmykelser - og vært glad til. Fordi hun hadde fått livets gave.

Goksøyr hadde erfart at hennes liv hadde en sammenheng med at hun levde i et land hvor mange av de sterke og friske tok det som en selvfølge at de handicappede ble kategorisert som en byrde og definert som problem i den rike silkeglatte forbruks- og nytelsesidyll samfunnet har utviklet seg til; akseptere å være en byrde som noen i beste fall ville påta seg. Så lenge omgivelsene da fikk rikelig kompensasjon for den "ulykke" det var å få et barn med downs?

I såkalt dårlige tider kommer noen med downs syndrom på den tanke at det kanskje like vel var best at de ikke var født. Fordi det i de tider de friske og sterke kaller "krisetider" kommer prioriteringene de sterke, de såkalt normale og øverste i hierarkiet først til del.

Goksøyr er et vitne mot den omvendte verden; den som egentlig står opp ned i visse henseender. Den verden hvor den sterke ikke tjener den svake , og hvor den siste igjen skal få merke at han nå ER og blir den siste; og ikke skal gjøre seg noe håp om å bli blant de første.

Mellom de sterke og de svake, mellom makten og de vergeløse, vil det alltid finnes et motsetningsforhold. Det finnes en makt- og selvprioriterende despot i alle mulige størrelser, også latent i deg og meg. Makten er et redskap for den vilje som vil herske over andre. Ordet fra livets skaper selv er en gave og et redskap for den som i kjærlighet vil gi til andre. Ordet er også født i hjertet til den med downs syndrom: I kjærlighetens rike er vi alle søstre og brødre. I maktens rike er det den snudde verden som gjelder. Makt, kontroll og selvtilstrekkelighet er også en besettelse: Den besettelse som driver det menneske, som egentlig er skapt til å leve med de andre og for de andre i fordrende og vekkende kjærlighet, til en posisjon hvor de lar egoismen rå og videre hersker og rår over andre.

Det er kristendommens påstand at i det vergeløse ord finnes det evige liv som allerede har tatt til ved dåpen. Maktens liv er ikke evig, men det liv vi kalles til her på jord er allerede part i det evige - ikke nødvendigvis fordi det varer lengre her på jord enn andres, men fordi det er Guds. Om det er et sted de nødlidende må få komme til orde må det være nettopp der hvor Norges lover, landets demokratiske verdier og dermed borgernes rettigheter skal synliggjøres og markeres.

En annen gang kan det være en annen gruppe mennesker som blir rammet av de som anser seg som de sterke. Vi får håpe at noen ikke knebler våre nødrop ved å ta de sterkes megetsigende diskusjon om når det passer at de forfulgte og nødlidende skal få rope om hjelp. Man kan jo komme til å forstyrre de selvtilfredes idyll.

Gå til innlegget

Toleranse og ytringsfrihet

Publisert over 7 år siden

Det som er paradoksalt og bemerkelsesverdig er at det som skal være forsvaret for mindretallets rett til å uttrykke og forsvare sitt syn blir omgjort til flertallets rett til å trumfe gjennom flertallets mening, dvs det som p.t. er politisk korrekt.

Verdibegrepet ´toleranse´ har dessverre gått over til å bli et maktord som av flere benyttes i herskerteknisk øyemed. Basisen i toleransen er at man lar være å direkte eller indirekte hindre ytringer og en praksis som en selv tar avstand fra. Forutsett at det man distanserer seg fra dog foregår under lovverkets intensjoner for å beskytte medborgernes liv og helse. En kan selvsagt oppleve seg å ha gode og gjennomtenkte grunner for å motsi visse ytringer og praksis, men ut fra respekt for forskjelligheter og alles plass i samfunnet vil man like vel ikke nekte meningsytringene eller undertrykke deres rett til fritt å definere egne liv.

Toleransen skal nettopp være et forsvar for minoritetens rett til å forsvare sin livsrett, sine rettigheter og meninger, I stedet erfarer vi ikke sjeldent at dette verdibegrepet har endret seg til et polemisk grep som skal forsvare maktgruppers agendaer ad hoc; d.v.s. verdibegrepet misbrukes. Det blir et misbruk fordi den genuine toleranse er forståelsen og aksepten av forskjellighet; anerkjennelsen av motsetninger og deres verdi i fellesskapet. Altså troen på at man kan leve sammen side om side, selv om man ikke ligner på hverandre og selv om man går i mindre eller mer utakt seg i mellom. Mitt frihetsrom slutter der ditt begynner, og vice versa.

Men toleransebegrepet har altså dessverre endret seg i diskursen. Nå ser det ut til at dette verdibegrepet ikke lenger står for at vi skal aksepteres i vår forskjellighet og se verdiene i uenighet og motsetninger. Flere tegn i samfunnet viser at veien mot det sekulærhumanistiske meningssamfunnet allerede er fastlagt kurs; en vei der man paradoksalt nok i toleransens navn vil fortrenge og mobbe bort, og i verste fall forby, andres oppfatninger.
Men en slik utvikling går ikke i retning av mer humanisme, men mot intoleranse, ensretting og meningskontroll ved hjelp av maktspråk og retoriske grep ikledd de beste kostymer hentet fra humanismens og "de gode krefters" kostymelager.

Det som er paradoksalt og bemerkelsesverdig er at det som skal være forsvaret for mindretallets rett til å uttrykke og forsvare sitt syn blir omgjort til flertallets rett til å trumfe gjennom flertallets mening, dvs det som p.t. er sosialt og politisk korrekt. Som nevnt annet sted blir demokratiet her det samme som ulveflokken og lammet som i fellesskapet skal
avgjøre hva som skal være lunsjen. Men dette får konsekvenser: Engsteligheten for å avvike fra det samfunnsmessig sosialt og politisk korrekte blir dermed faktisk økende jo lengre man fortsetter på dette sporet.

En oppegående samfunnsdeltager anser at de regler og lover som samfunnet bygger på også skal oppleves som fornuftige av andre borgere; selv om de har en annen religion, tradisjoner eller tro enn en selv. Men en og annen gang registrerer vi at intolerante samfunnsdeltagere forlanger toleranse og ytringsfrihet for egne ytringer, men vil like vel desto verre ikke vise toleranse for forskjellighet i verdier, og for andres livssyn og tro de selv mener er uakseptable og forkastelige. Her er det en skrikende inkonsekvens.


Men på den annen side når man ser på ytringsfriheten er de intolerante også omfattet av prinsippene og reglene for ytringsrett- og ytringsfrihet; på samme måte som de tolerante for øvrig. Vi bør m.a.o. bære med oss erkjennelsen av at verdiene ytringsfrihet og toleranse ikke sjeldent kommer i konflikt.

Videre: Det er tydeligvis ikke så mange som kjenner til ordet "toleranse" sin bakgrunn, d.v.s. ordets historiske røtter. Det er vel sannsynligvis derfor at påfallende få kobler vestens kulturarv med toleransebegrepet; fordi man temmelig ureflektert velger å se på de historiske bruddene på denne verdien. Men ikke sjeldent fortrenges i samme skeptiske åndedrag at man er barn av samme idétradisjon som faktisk gir dem muligheter til å ytre seg åpent og nettopp kritisk: Dvs å kunne delta i samfunnsdebatten hvor de fritt kan ytre seg og kritisk granske, bedømme og beskrive hendelser, individer, religioner, tradisjoner og utviklingslinjer; alt med dynamikken i den vestlige kulturarv, ytringsfriheten og trykkefriheten i ryggen. Den tradisjonen som har resultert i denne muligheten, og gitt oss denne plattformen å operere ifra, har dype og langtvirkende røtter i akkurat den tradisjonen som ofte blir kritisert for å være den intolerante; nemlig den jødisk-kristne tradisjonen.


Vestens samfunn med sine demokratier har faktisk vokst frem og tatt form ut av den nevnte tradisjonens verdier og tenkning. Her fra disse tradisjonene har tankene om de menneskelige rettighetene hentet sine frø og videre blitt utviklet og utformet. Dette skjedde altså nettopp i fase med denne tradisjonen og kulturarvens indre. IKKE etter at flere har lagt dette nevnte bak seg langt senere.

Det virker altså noe ironisk at toleransen i flere av de kristendomkritiske kretsene ikke sjeldent har meget klare grenser og preges av nettopp intoleranse. Mange hevder at man ut fra sitt praktisk relativistiske eller filosofiske grunnsyn er toleransens fanebærere. Men de tolererer samtidig ikke enkelte andre gruppers rett til å definere sitt liv og sine etiske valg
ut fra sin religiøse tro. F.eks. ut fra en konservativ kristen teologisk tradisjon eller endog verre viser til bibelen selv som kilde for sin tro og overbevisning. Men denne intolerante toleransen bidrar unektelig til å underminere de mest sentrale byggestener for det åpne demokratiet; nemlig tankefrihet, trosfrihet og ytringsfrihet. Fortsetter og forsterkes dette, så
befinner vi oss ikke i en dynamisk demokratisk utvikling og prosess, men sakte og umerkelig befinner vi oss på et spor til en type udemokratisk meningselite-samfunn hvor de som "vet bedre", de "egentlig tolerante" får monopol på både sannheten, verdidefinisjonene samfunnet bygger på og dermed makten.


Flere i ateistkretser er så overbevist om egne standpunkters selvinnlysende evidens at det nærmest oppfattes som kontradiktorisk å verne om toleranse samtidig som man identifiser sin tro i fase med kirkens bekjennelser, tradisjonen og konservativ kristen tro. Denne oppfatningen har muligens sin basis i avtradisjonalisering og at aller verst røttene til toleransebegrepet per se er avklippet. Og høyst sannsynlig at grunnleggende idétradisjoner har blitt neglisjert, så videre forvrengt til et vrengebilde av kristendommen. Det er her et poeng å vise til de jødisk-kristne røttene som faktisk også i positiv grad har påvirket og påvirker vestens utvikling. Middelalderens skolastikk er f.eks. å oppfatte som vuggen til det moderne samfunnet hvor vitenskapen står sentralt. Ikke minst med sine begrepsresonnement, analyser og kildekritiske innstilling.

Men dog bør vi alle minnes om følgende: Uansett er det vesentlig at man benytter ytringsfriheten; at man vet å bruke den slik at både dialog, drøfting og kritikk kan målbæres - helst i saklige former. Men å ikke tåle andres intoleranse er altså som nevnt tidligere en noe pussig verdimessig selvmotsigelse. Man bør dog en og annen gang påminnes om at ytringsfriheten skal brukes, ikke misbrukes. På en viss måte skal toleransen ta sitt
utgangspunkt i mottageren; ikke hos avsenderen. Hvis man altså insisterer på toleranse og videre dog inkriminerer intoleranse, så forstår man heller ikke hva ytringsfriheten faktisk innebærer.
Det kan faktisk se ut som at frihetsbegrepet har blitt en noe uhåndterlig størrelse. Og tankefriheten som er ytringsfrihetens forutsetning har tilsynelatende blitt en størrelse som man i vesten har visse problemer med å forholde seg til.

Og apropos: Det er nettopp derfor vi skal lytte aktivt til dem som har erfart ufriheten og sågar livsretten truet. Vi skal lytte til Marte Wexelsen Goksøyr. Hun vet hva hun snakker om. Hennes vitnesbyrd bærer autensitetens umiskjennelige preg; det er livets skaper selv som ytrer seg bak hennes ord. Det er fra henne og andre utsatte at erkjennelsen og den harde sannheten om samfunnet kommer.

  

You don´t need religion or membership in a humanistic group to have morals. If you can´t determine right from wrong you lack empathy. Not a defined relgion or philosophy.

Gå til innlegget

Flere grupper står et sted ute i skyggen og minner oss om at demokratiet i Norge ikke har vært eller ennå ér for alle. Noen blir definert ut av flertallet. Og andre får sågar ikke livets rett. Fordi de sterke mener at de ikke en gang trenger å leve.

(Jeg tillater meg å lage en egen tråd av dette innlegget jeg la under Erling Rimehaugs tråd "Den modige stemmen"; da mine anliggender berører minoriterer som sådan. Til VD-red.: Håper dette er tillatt (?). )

 --- Er de fleste i maktapparatene også de som er best; eller er de nettopp bare flest? Man følger flertallet som kjent ikke fordi det har rett, men fordi det har makt. Man påstår ofte at beslutningene tas av flertallet. Men dette stemmer ikke. Beslutningene blir tatt av flertallet av dem som blir hørt i mediene og som avgir de avgjørende stemmer der makten egentlig sitter. I den offentlige debatten klassifiseres land ofte som "demokratiske" eller "udemokratiske"; hvor det er knyttet en normativ idé om at de førstnevnte representerer frie og demokratiske nasjoner, mens det mostatte er tilfellet for de sistnevnte land. Men det er ikke tilstrekkelig at de styrende og ledende i samfunnet henviser til flotte prinsipper og regler om borgernes frihet når virkeligheten for enkelte er en annen: Dvs et mindretall ikke tillates å verken definere sine rettigheter eller gjøre bruk av de nevnte gode prinsipper og regler. Og dette blir mulig hvor de ikke evner å komme til orde, eller ikke kan eller har muligheter for på benytte sin ytringsrett.

Vi er tilbøyelige til å betrakte friheten som den høyeste politiske verdien; fordi vi tror at det er en nødvendig sammenheng mellom frihet og demokrati. Men slik henger det like vel ikke nødvendigvis sammen. Den og de som ikke evner å definere sitt liv fritt under de gitte forutsetninger, og slik bruke mulighetene for å realisere det, faller også utenfor. Skal man beherske landets rettigheter må man også evne å beherske det språk som blir lyttet til. Demokratitet blir i dette tilfellet som ulveflokken og fåret som i fellesskap skal avgjøre hva de skal ha til lunsj.

De politikere og samfunnsdebatanter som forkynner den positive friheten har dessverre en tendens til å bli paternalistiske og sågar totalitære. Dette blir merkbart kun for de som utsettes for det negative her. Jfr Marthe Wexelsen Goksøyrs ord og andres tause ordløse skrik om hjelp. Staten og flertallet fremmer nemlig et syn på mennesket og demokratiet som virker ekskluderende. Viser for øvrig til følgende innlegg hvor jeg berører samme problemstillinger.

Demokratiet trues vel så meget av harmoni, enighet og orden som av uro og uorden. Frihet, likhet og menneskerettigheter er helt sentrale elementer i demokratiet Norge. Men eksisterer det et egentlig demokrati når man hver dag registrerer at det er grunnleggende ulikheter mellom menneskene - og at de som mangler ytrings- og tale-evne, dvs ytringsmakt i de rette instanser, defineres bort av de som adekvat evner å ivareta sine egne interesser? Å prinsipielt ha en stemme under de kollektive beslutninger er helt utmerket. Men den beskytter ikke ens rettigheter, muligheter for å leve på samme vilkår som resten hvis det viser seg at flertallet ikke aksepterer- og dermed definerer bort ens rettigheter.

Det er vel ikke uvanlig at deltagerne i demokratiet faller for fristelsen til å velge det som går til fordel for dem selv på bekostning av en innstramming, urettferdighet og ulempe for visse andre... hvis sjansen for å nyte fordelene oppstår temmelig raskt og ulempene rammer dem man nesten ikke ser - og heller helst ikke vil se? Det er altså kun under spesielle betingelser at demokratitet fungerer til beste for minoriteter og andre utsatte som aldri vil oppnå tilstrekkelig flertall til å påvirke sin egen situasjon. Verken maktmessig eller via mediene. Verdibegrepene frihet, likhet og brorskap er sentrale. Det skal være frihet i åndslivet, det religiøse og kunsten. Det skal være likhet i det rettslige, og det skal være brorskap i det sosiale. Blander man begreper og verdikvaliteter her, så bærer det galt av sted. Eksempel: Blir det brorskap i det rettslige, så åpnes det for kameraderi, nepotisme og favorisering. Blir det likhet i åndslivet, så blir det teokrati, ensretting og sensur. Og blir det frihet i rettslivet, så oppstår kaos og skyggesiden av anarkiet løper løpsk. Refererer her til at alle i det demokratiske samfunnet skal behandles likeverdig og skal ha samme muligheter.

Problemer gjør seg gjeldende i de situasjoner hvor de som får krenket sine rettigheter verken utgjør et velgerflertall; enten fordi de slett ikke har muligheter eller evner til å blí lyttet til i medienes kakofoni - eller fordi de utgør en av flere minoriteter som forut for ytring like vel er ´plassert´ og utdefinert: Dvs de er allerede fratatt sin egentlige autonomi og rett til å kreve respekt for sitt menneskeverd. Kanskje fordi det vellykkede og tilpassede mennesket ikke mener de har noen? Les for øvrig mer om dette her. I politisk filosofi skjelnes det mellom positiv frihet og negativ frihet. Den negative friheten er frihet fra tvang og undertrykkelse, og positiv frihet er friheten til innflytelse, frihet til å definere sitt liv, friheten til å avgjøre hva som er leveverdig, og frihet til å oppnå et mål f.eks. utdannelse eller innflytelse og selvkontroll.

Skal man oppleve friheten trenger man respekt for sin egenart, men det fordrer at man blir lyttet til. Noen har i nestekjærlighetens-, solidaritetens og demokratiets navn bruk for sterke stemmer som kan ivareta ens interesser og videre få tilgang på ressurser som kan bidra til å realisere sine rettigheter. Samfunnsstrukturen er og blir assymetrisk til fordel for de sterkere der den burde være aktivt lyttende og seende - og dermed handlende - til fordel for de svake. Ikke minst trenger man altså støtte fra deltagere som kan bistå med dette siste om man mangler evne og makt til å ivareta sine rettigheter.

Flere grupper i samfunnet står et sted ute i skyggen og minner oss om at demokratiet i Norge ikke har vært eller ennå er for alle. Og noen får ikke en gang livets rett. Fordi de sterke mener at de ikke en gang trenger å leve. Kjennetegnet på demokratitet er ikke at de fleste gis rett, men at de deltagende har plass for hverandre. Det som kjennetegner demokratitet er altså at vi erkjenner at vi sosialt sett har ansvar for hverandre. Før het det "nestekjærlighet"; dvs "du skal elske din neste som deg selv - han er som deg selv". Nå heter det "demokrati". Og dermed dukker fariseeren opp igjen og spør: "Hvem er min neste, og hva er da demokrati?" Slik flyttes og avledes fokus fra det krevende nået og den fordrende nestekjærligheten enda en gang beleilig over til debattens og diskusjonens sfærer hvor man har kontroll.

Gå til innlegget

Demokrati er en hendelse i nået

Publisert over 7 år siden

Et demokrati er en stat hvor sameksistens ikke ender med ensretting. Norge 1814 - 2014: Grunnlovsjubileet på Eidsvoll markerer starten på en feiring av 200 år med frihet, selvstendighet og demokrati. Ikke alles historier blir nevnt i festtalene...

I år skal det vidt og bredt markeres og feires at Norge har vært et demokrati i 200 år. Men...  demokrati; og demokrati? For hvem? Apropos: EØS-reglene går foran andre norske lover som måtte være i strid med dem. Fra EØS-avtalen ble inngått i 1992 og frem til i dag har Norge kun fått 55 unntak fra de over 8000 lovene som er vedtatt via EØS. Selv om avtalene bygger på Norge ikke skal overføre formell myndighet til EU, er det akkurat det som skjer: Over 30 prosent av eksisterende norske lover er endret på grunn av lovgivning i EU. Ref 1

Videre: Hvem kan så stille seg i det nasjonaltilfredse koret som sorgløst og lettere animert feirer de 200 år av det norskedemokrati? Tja... Det er kun den som blir utsatt for mobbing, undertrykkelse og vold som kan ytre seg troverdig om demokratiets og solidaritetens mangler.

200-årsjubileet for den norske grunnloven og demokratiet blir altså behørig feiret over hele landet gjennom hele 2014. Men: For samene ble grunnloven og nasjonsbyggingen en tragedie, mener eksperter NRK har snakket med. Og Aftenposten melder at det er flere som ennå ligger evig oversett nederst og innerst i den mørke og klamme felles hukommelses-kjeller.

Disse nevnte medmenneskene minner visst noen på at "demokrati" var og er et rimelig fleksibelt begrep - benyttet av den og de som har tolknings- og definisjonsretten i sin makt. De ledende tanker og konklusjoner i samfunnet ble de ledendes tanker og konklusjoner.

Videre: Forsøkene på å utrydde taterne vedvarte til helt utpå 1970-tallet med ennå tvangssterilisering; dvs med etterkrigstidens demokratiske AP-regjeringer som politisk ansvarlige - folk og land; hand i hand? Men det var altså ikke alle like vel som ble betraktet som folk og borgere av et land, og som desto verre opplevde knyttneven fremfor den åpne utstrakte hand. Selv ikke etter andre verdenskrigs helvete hva gjelder gradering av mennesker. - Taterne skulle f.eks. "begrenses" som folk. Metodene som ble benyttet rammet ofte familier. Man bortviste hele familier fra kommuner, og opprettet arbeidsanstalter hvor tatere ble internert. Barn ble tatt fra foreldrene. Taterne ble videre utsatt for lobotomering og altså som nevnt tvangssterilisering.De som ble satt ut i periferien tildigere, blir oversett også i dag. Jeg tillater meg også å fremheve den skrekkelige behandlingen av barna (f.o.m. 1945) som hadde foreldre som var medlemmer av NS. Uansett om foreldrene var aktive eller passive medlemmer. Barn velger ikke hvem de skal bli født av.

Best å tie om hele sannheten når den vellykkede og tilfredse skal feire seg selv og sine berusende selvbilder?

Man er m.a.o. svært så selektive når historien om det norske demokratiet skal fremheves. Begrepet "demokrati" ser dessverre en og annen gang ut til å være et nyttebegrep som ledd i forkynnelse av en virkelighet, fremfor en verdi som kontinuerlig skjærer gjennom all idealisme og gråe hverdager og dermed fordrer kontinuerlig. En akseptabel virkelighet for 3/4-delssamfunnet er visst tilstrekkelig. Man vil altså for all del ha demokrati, medmenneskelighet, rettigheter, ytringsfrihet og sameksistens. Men ikke alle er villige til å betale prisen.

Aristoteles: "Demokrati oppstår når man tilstreber alle medmennerskers frihet og likhet, og tar hensyn til antall borgere, men ikke deres art."

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere