Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte og anskueliggjorde dem; Han kom med nåden og bekreftet ordene i praksis: Kristus illustrerte en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Kristus er som kjent ikke målet. Han er veien. Teologi, sosiologi, historie og religionsfilosofi er med i min hverdag – ikke minst sentralt qua mosaisk kristen (jødiske røtter). Men viktigere enn å fordype seg i fagene og diskutere teologi, oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med medmennesket - og Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt inn i nået og realitetene: Reise seg opp, "ta sin seng" og gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Kjærlighet er selvovervinnelse. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres kun gjennom praksis; aktiv kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneske-orientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det! Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Troens tillit er omvendt proporsjonal med søken etter erfaringer. Aksept. Møtet med Gud er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Alt annet er kommentarer. Selvsagt innebærer bejaelse av livet også av aksept av det mørke og utfordrende. Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Gud skapte først mennesket. IKKE jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Det vi alle, alle, har felles sitter i våre hjerter: det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i våre hoder. Dét kan utvikles, endres. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen. Være til stede. Det finnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer. "To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Ulf Ekman og Levi Fragell. Og oss andre...

Publisert over 7 år siden

THE PROOF OF THE PUDDÌNG IS IN THE EATING. Når servitøren serverer noe han ikke selv lenger vil ha, så betyr ikke det at maten er dårlig eller usunn.

Levi Fragell var predikant og bidro til at flere ble frelst, før han mildt sagt gikk et betydelig (!) lenger steg bort enn det Ulf Ekman har gjort. Like vel er det få i dyp skuffelse og frustrasjon  som sluttet å tro på den tro og de verdier Fragell pekte på i utgangspunktet. Nettopp fordi man anser sitt hjertes indre Gudsflamme, troen og det levende innholdet som langt mer vesentlig enn budbringeren.

For meg kan det se ut som om enkelte karismatikere kort og godt føler seg lurt; men dette illustrerer at mennesket Ulf Ekman selv har blitt tillagt større autoritet og betydning enn det som burde være innholdet. Forkynneren og troen blir så tett og intimt sammenknyttet at skuffelsen over det ene her samtidig brutalt rammer det andre.

Men skal nå Ekman egentlig lastes for den enkelte troende karismatikerens personlige valg? Er vi her vitne til feilrettet aggresjon og skuffelse; fremfor å gå inn og evaluere seg selv og innrømme en viss svikt og uselvstendighet, så rettes heller aggresjonen og bitterheten ut på Ekman? Også Ulf Ekman er et menneske underveis; og må ha lov til å endre seg. Her begås det altså, slik jeg ser det, en logisk feilslutning fra flere. Om en person som har levert "varen" selv ikke lenger finner den god nok, så sier ikke dette noe om varen som sådan like vel. Det er fullt mulig å skille mellom budbringeren og det man har tatt i mot fra vedkommende. Eller er det ikke?

Prinsipielt sett er det selvagt slik: Ingen mennesker, bøker, hellige eller andre, taler med gitt og suveren myndighet. Den blir derimot tillagt av tilhørerne. Av deg, og av meg. Fristelsen til å tro at f.eks. et menneske, en  profet, taler med den klarsyntes profetisk seende autoritet kan bli stor, men stort sett gjøres selvsagt det helt motsatte: Det er tilhøreren, leseren og fortolkeren som selv har autoriteten, også over hvordan man velger å forholde seg til en bestemt person og de skrifter som foreligger. Dvs at man må fastholde at tilhøreren, leseren, dvs den troende, har det siste ordet hva gjelder vurderingen av sannhetsgehalten og den autoritet som man mener styrker den.

Man kan riktig nok helt fritt og bevisst TILLEGGE en tolker og representant en autoritet; noe både jøder, kristne og muslimer også til tider velger. Så gjenstår det å også like så bevisst stå for at dette valget også er foretatt i selvstendighet og i tråd med frihetens kategori og det medførende ansvar for den enkelte. Som de fleste av dere vel nå vet er jeg en bekjennende og praktiserende katolikk; legbenediktiner. Og har med i full bevissthet, selvstendghet og frihet valgt dette! Ingen tvinger eller lurer meg inn i noe som helst; jeg står i frihet og full bevissthet fullt og fast på den katolske krikes troslære, bibelen, bekjennelsen og tradisjonen. Og tenk dét: HVER eneste morgen i livet kan jeg gå ut av denne troen og denne kirken. Når som helst kan jeg si deler av dette, eller alt, fra meg. Det er ingen og intet i kirken som tvinger meg til noe som helst.

Jeg bør våge å møte min samvittighet som menneske hver dag. Men også våge å sortere hva som er hva når jeg bemøter den: Det er lett å se egenkjærlighet, egne agendaer og ikke.-bevisstgjorte behov og miljløets press som samvittighetens signaler. Men jeg ikke falle i den fellen, selv om den frister hver dag. Jeg har selv hele ansvaret for de valg jeg har tatt og tar daglig. Gud har nemlig gitt meg den store gaven og evnen til å tenke, og det enorme ansvaret friheten er. Hver dag. Mine valg og min tro er ikke Guds, pavens, biskopens, det kirkelige hierarkis ansvar eller "skyld" i det hele tatt. Jeg står også her suverent alene qua velgende. Heldigvis. Skulle det bli slik at paven en dag faller fra sin tro (!), og blir pinsevenn eller ateist, så berører ikke dette min tro i det hele tatt. Selv om skuffelsen og undringen selvsagt ville være betydelig. Men min fritt valgte tro og relasjon til kirken etc ville ikke berørers det minste av denne hendelsen. Nettopp fordi jeg er født til å gå helt fritt inn i livets alle sider under selvstendighet og ansvar. Det kan vitterlig se ut, i hvert fall i visse tilfeller, at enkelte av Livets Ords medlemmer har hatt et mer underdanig  og uselvstendig forhold til Ulf Ekman enn de fleste katolikker har til paven.

Frihetens, tenkningens, følelsene og viljen... livets gave er gitt meg av Gud. Og her kan verken personer, autoriteter, miljøet eller bøker frata meg dette ansvaret og denne friheten. Det er ikke omstendighetene som tvinger meg til å velge; men det er nettopp JEG som befinner meg i omstendighetene som fritt velger! Og dette ansvaret kan ingen ta fra meg. Og dette anser jeg som en genuin gave og Kristusfordring.

Intet kan vel være mer frihetsfiendtlig og menneskefiendtlig enn den slitne sjelens tankeløse overtagelse av et ferdig gitt paradigme, og videre så begeistret går ut i hengivelsens etterplaprende filosofisk overbevisning eller religiøs forkynnelse for den saks skyld. Friheten kan vel sies å være et ubetinget gode; selv om den nettopp også skremmer og lokker. Alt som stimulerer friheten, er godt, alt som hemmer friheten under ansvar, er ondt. Men friheten kan ikke selv utledes av noe dennesidig – den er gitt i det å være villet og skapt av Gud. Frihetens, kjærlighetens og rettferdighetens virkelighet forutsetter naturligvis at man også kan velge friheten og de andre verdier bort. Friheten må vinnes i frihet. Kristus´ ord "stå opp ta din seng å gå", ut i den vireligheten der ute, som du både lokkes og skremmes av samtidig, er den eneste veien,. Den friheten og tryggheten du så sårt trenger finnes ikke i de ruiner du klamrer deg fast i, men må tilkjempes hver dag der ute i det frie åpne landskap. Gå ut i livet igjen; og du vil garantert bli skuffet minst én gang til, men nå vet du at er Gud med deg når du snubler og når du reiser deg. Du er ikke alene. Uansett hva de ytre strukturer og din vanetenkning og vanepersepsjon skule få deg til å tro. Friheten er nemlig ikke entydig en positiv erfaring; "frihetens svimmelhet heter angst", som Kierkegaard skrev. Hele livet søkte han sin livsvei... Inntil han oppdaget at det var den han hadde gått.

Når man så våkner til selvstendighet, behøver ikke veien videre nødvendigvis bestå av et eller flere skritt tilbake, eller ut av det miljø man våkner i. Man kan selvsagt med god grunn erkjenne at selv om man våknet smertefullt og frustrerende noe sent til genuin selvstendighet, så velger man nå endelig helt bevisst i full frihet å like vel forbli på den kursen og i det miljøet en allerede befinner seg i.

Gå til innlegget

Menneskeverd, integritet og det rene øyet

Publisert over 7 år siden

Vårt forhold til egen lidelse, det lidende medmenneske og de aller svakeste er å forstå som et helt grunnleggende kriterium for vår menneskelighet. Vårt ja til kjærligheten selv, er samtidig også en kilde til nye fordringer og ny lidelse.

Verdier, menneskesyn og dialog.

Nå er det slik at man en og annen gang skilles på hva som er å anse som det gyldige menneskesynet. I debatten om mennesket blir forskjellene tydeliggjorte ganske snart; man argumenterer ut fra ulike paradigmer. Konsekvensene blir lett rask grøftekjøring av diskursen og man snakker heller bestemt og overbevist TIL hverandre; og ikke MED hverandre i en prøvende dialog. Det blir alt for lett posisjonering.  Det er derfor ikke nødvendigvis slik at det med matematisk konsekvens kan settes et likhetstegn mellom menneskesyn og menneskeverdet. Sistnevnte begrep har sin solide posisjon i alles leire, men defineres ulikt ut fra menneskesynet. Begrepet ´menneskesyn´ dekker videre noe annet enn begrepet ´menneskeverd´ selv om de nødvendigvis er knyttet til hverandre.

Stalin: "Ett menneskes lidelse og død er tragedie. Tusener av døde er derimot statistikk."  Menneskeverdet har altså alltid vist seg å være et mer enn fleksibelt og tøyelig begrep. Kant våget seg frempå med at menneskeverdet er inkommensurabelt med økonomiske eller andre varierende verdisettinger. Og min overbevisning er at livet er ukrenkelig og hellig: Mennesket har m.a.o. en verdi i seg selv fra befruktningen til det dør. Fra menneske, til menneske... til menneske igjen. Det eksisterer aldri noen brudd i livsprosessen. Det inkluderende og sterke samfunnet stiller seg nødvendigvis foran de aller svakeste og argumenterer derfra.

Et godt liv handler om nettopp opplevelse av menneskeverd og autensitet, om å være seg selv og ekte: Man må være noen for å kunne relatere til den andre. Vi må begynne med oss selv, det er jo der jeg er. Men jeg kan ikke gjøre det uten livet med min neste.

Når kulturen mer og mer preges av en avtradisjonalisering, av overflate, forbruk og nytelser, verdinivellering og lurende skygger av en type sosialdarwinisme, så får det nødvendigvis samtidig en effekt på hvordan livskvalitet og det menneskelige defineres. Det oppstår problemer når de positive verdibegrepene sakte endres til å bli det samme som den enkeltes og sterkestes rett. Hvilket det også ofte dessverre blir: For ingen blir fritatt for fristelser til makt og selvprioritering: En fristelse innebærer med nødvendighet et attraktivt alternativ; hvis ikke så ville det ikke være en fristelse. Noe lokker med flotte muligheter og befriende snarveier.

Menneskeverdi = markedsverdi? Samfunnsutviklingen preges langt på vei av en usunn og feilrettet individualisering, forbruksspiralen bare fortsetter, selvnytelse og et liv uten plagsomme forpliktelser... alt grunner i et dypereliggende mennesskesyn hvor den enkelte er livets herre. Man har avskrevet Gud og har bare seg selv igjen å dyrke; hvilket er en heller liten og skjør gud viser det seg. Eneste form for verdighet som florerer i visse kretser blir kredittverdighet.

Egentlig positive elementer som faktisk først blir gyldige under frihet, valg og med nødvendighet også sosial bevissthet og ansvar blir maksimert i en slik grad at de kvalitativt faktisk endrer innhold. Alle verdier blir i sine ytterligheter løst fra andre grunnverdier negative; slik som for lite medisin ikke fungerer; og for meget medisin tar livet av pasienten. Treet avsløres av sin frukt, og hver epoke må dømmes ut fra den type menneske som frembringes. Og hva sier speilet oss i dag?

Kirken oppfatter synden som ødeleggelse av menneskenes enhet; dvs nettopp fragmentering og splittelse. Jfr Babelstårnet. Når menneskets velbefinnende og trygghet blir viktigere en sannhet og rettferdighet da råder uansett den sterkestes makt; da vil løgnen- og den psykiske som den fysiske volden herske. Når det økonomiske og tekniske femskrittet er betydelig større enn fremskrittet i menneskets moralske habitus, dvs styrkingen av det sjelelige og åndelige, da er det heller ikke lenger tale om et egentllg fremskritt, men en økende trussel for menneskeheten som sådan. Uansett hva fasaden skulle gi inntrykk av.

Kristus viser til alt annet enn flukt fra nået. Man blir ikke helbredet gjennom å unnvike lidelse og smerten, via flukten inn i nye opplevelser og nytelser, via sikring og kontroll. Slik utløser det onde vi utsettes for det onde i oss selv ved nye menneskemøter. Vi må tvert imot øve oss opp i å ta imot lidelsen og modnes i den. Vårt forhold til egen lidelse, det lidende medmenneske og de aller svakeste er dermed å forstå som et helt grunnleggende kriterium for vår menneskelighet. Vårt ja til kjærligheten selv, er samtidig også en kilde til ny lidelse. Fordi den genuine kjærligheten fordrer at vi trer ut av vårt selv, at vi lar oss beskjære og såre. Den genuine kjærligheten eksisterer ikke uten denne selvfornektende siden; ellers blir det ren egoisme, kontroll og selvnytelse. Og dermed er det ikke lenger kjærlighet til annet enn seg selv.

Genuin kjærlighet er m.a.o. selvovervinnelse.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere