Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte og anskueliggjorde dem; Han kom med nåden og bekreftet ordene i praksis: Kristus illustrerte en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Kristus er som kjent ikke målet. Han er veien. Teologi, sosiologi, historie og religionsfilosofi er med i min hverdag – ikke minst sentralt qua mosaisk kristen (jødiske røtter). Men viktigere enn å fordype seg i fagene og diskutere teologi, oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med medmennesket - og Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt inn i nået og realitetene: Reise seg opp, "ta sin seng" og gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Kjærlighet er selvovervinnelse. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres kun gjennom praksis; aktiv kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneske-orientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det! Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Troens tillit er omvendt proporsjonal med søken etter erfaringer. Aksept. Møtet med Gud er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Alt annet er kommentarer. Selvsagt innebærer bejaelse av livet også av aksept av det mørke og utfordrende. Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Gud skapte først mennesket. IKKE jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Det vi alle, alle, har felles sitter i våre hjerter: det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i våre hoder. Dét kan utvikles, endres. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen. Være til stede. Det finnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer. "To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Islam: Seg selv verst

Publisert over 6 år siden

Skal den gryende spede veksten av moderate muslimer - og deres modige og nødvendige kamp for muslimsk opplysning – få rimelige oppvekstvilkår er det viktig at vi i vesten støtter dem.

Dessverre kan det se ut til at islam blir sin egen verste fiende: Mange muslimer henviser som kjent til koranen for å legitimere terror, vold og undertrykkelse – både lokalt og globalt. Det bør være på tide å høylydt stille vedvarende spørsmål om hva det er med islam og koranen som gjør at slik terror og vold faktisk også kan legitimeres og utføres og det i stadig økende grad.

Islam har i dag ca 1,6 milliarder tilhengere og religionen er faktisk den raskest voksende religionen og man regner med at det vil finnes ca hele 2,8 milliarder muslimer i verden innen 35 år, og islam vil dermed være den største religionen i verden. Ref. PewResearchCenter. Islams nærvær og innflytelse i vesten er mer og mer merkbar; men dessverre for det meste negativt. Og man kan ikke her ensidig skylde på negativ journalistikk; det mangler dessverre ikke på eksempler på terror og vold utført i islams navn. Virkeligheten er den øverste dommer.

Men det finnes et annet islam representert ved moderate muslimer. De finnes og deres stemmer må bli løftet mer frem: Som nevnt i tidligere innlegg er det viktig å støtte de muslimer som deler vår fortvilelse, frykt og motstand mot slik religiøst motivert terror.



Den vestlige verden gjennomgikk opplysningstiden og gjennom dét tok det moderne samfunnet sine første nødvendige famlende skritt mot det demokrati vestens land gjerne identifiserer seg med i dag. Religiøs tro og religion i vesten mistet trinnvis sine klamme faste grep om politikk og samfunnsutviklingen som enhver innbygger tidligere måtte innordne seg. Det enkelte mennesket, individet, ble satt i fokus og ut av disse første famlende steg fulgte så menneskerettighetene som langt på vei bygget på prinsippene "frihet, likhet og brorskap". Samfunnet ble mer og mer sekulært, men bygget dog positivt på de humanistiske prinsipper som fulgte kristendommens frukter. Demokratiske prinsipper som religionsfrihet, rettskkerhet og ytringsfrihet ble de idelle kjerneverdier som hele tiden utviklet seg i takt med samfunnsuttviklingen. Her lå fundamentet for det moderne samfunnet.

Men islam har altså ikke gjennomgått noen slik opplysningstid med følgende prosesser. Den muslimske verden preges dessverre ennå betydelig av sterkt autoritære prinsipper som nettopp henter sin legitimitet og autoritet i religionen: I koranen og den muslimske teologien. Parallellt med dette er mange imamer og muslimer fiender av deler i det vestlige demokratiets grunnprinsipper.

Vi har dog i den senere tid heldigvis vært vitne til gryende impulser her og der som søker å tilføre det tillukkede islam sårt tiltrengt opplysning. Opplysning betyr jo nettopp det å lyse opp, slik at man ser bedre og klarere og kan sortere. Men den islamske nytenkningen er ennå mildt sagt beskjeden sett í forhold til det større bildet. Muligheten for at disse modige og moderate muslimene skal bli lyttet til er ennå minimale. Men det betyr ikke at vi skal resignere og at de skal neglisjeres eller ikke få vår støtte.

Islams innflytelse vokser:

Paradoksalt nok er den muslimske vekkelsen vi er vitne til her og der preget av det motsatte av det jeg sist her nevner: Nemlig av autoritære og fundamentalistiske trekk. Frihet og demokrati, som også de moderate muslimene tisltreber, er dermed kun ønsket i den grad den kan tilpasses sharia og den ortodokse islam; dvs de fundamentalistiske tolkninger og teologiske utlegninger av det som kan passere som rett samfunnsforståelse. Det er altså ikke til å komme i fra at det pågår antidemokratiske vekkelser og undertrykkelse i deler av den muslimske verden.

De islamske landene har en annen samfunnsutvikling enn de vestlige landene. Flere strir med betydelig fattigdom og nød i skyggen av den muslimske styringsformen. Fremfor å gå inn i en modig analyse over hva som er de medvirkende faktorene til denne elendigheten, så bærer mentaliteten heller preg av å være ofre. Ofre for vestens herjinger og innflytelse.

Noen form for adekvate konsekvensanalyser og selvkritikk i slike islamske diktaturer glimrer altså tydligvis helt med sitt fravær; og de negative kreftene ikke bare fortsetter å rå, men de forsterkes: Årsaken til deres utfordringer og vanskeligheter blir kontinuerlig hovedsaklig plassert hos vesten. Og med sterk religiøs innflytelse i hverdagen og et ikke helt fungerende demokrati med manglende ínformasjon, opplysning og mangfold og frihet i mediene, så blir det lettere å prege og kontrollere virkelighetsbildet i folket generelt. Mange muslimer samles dermed om et fiendebilde av vesten og våre verdier. Mulig også dette verdensbildet er en av grunnene til at noen av våre muslimske innvandrere nøler med å integrere seg her i vesten og skaper dermed såkalte parallellsamfunn?

Vi er en og annen gang vitne til at ortodokse muslimer preges av en samfunnsforståelse hvor de også faktisk vil at det vestlige demokratiske samfunnet skal tilpasse seg deres tradisjoner og normer. Vi ser f.eks. I England at muslimer krever å leve i sine bydeler under egne rettsregler hvor sharia skal være fundamentet. Sågar kan vi lese om at politi og brannmannskaper har nølt med å ferdes i visse bydeler i England og også i bydeler i Malmö.

Det ser faktisk tidvis ut til at noen ortodokse imamer forventer at det nærværende vestlige demokratiet skal begrense seg og heller tilpasset den kultur som rår i deres egne mijøer.

Det hører selvsagt med til saken at de moderate muslimene motarbeides av de mer ortodokse miljlene, hvor det benyttes fortielse, usynliggjøring og forsøk på demonisering av disse. Fra ortodokst hold anses slke moderate muslimer som frafalne og smittet av den vestlige "samfunnsgiften" og de har en livsstil som alene diskvalifiserer dem som egentlige og sanne muslimer. Arabiske land som preges av den ortodokse linjen motarbeider derfor også denne europeiske islamske modellen som tidvis kommer til syne. Disse regimene støtter derfor de ortodokse muslimene i de vestlige landene desto sterkere. De frykter naturlig nok at den vestlige moderate utgaven av islam skal bre seg til den arabiske verden.

Skal den gryende spede veksten av moderate muslimer - og deres modige og nødvendige kamp for muslimsk opplysning – få rimelige oppvekstvilkår er det uansett viktig at vi i vesten støtter dem. Vårt fellesskap og våre verdier både beskyttes og realiseres nettopp gjennom et slikt aktivt solidaritetsarbeide fra oss vestlige medborgere og demokrater. Jeg kan ikke helt se hva som er alternativet. Antall muslimer er altså snart 2  milliarder. Det er rett og slett livsfarlig å demonisere dem som gruppe og isolere dem i den tro at de sakte vil bli som oss. Viser til slutt til denne  kronikken av Jørgen Lorentzen i dagens Aftenpost.

Gå til innlegget

Israel, religion og politikk

Publisert over 6 år siden

Blandingen av religion og politikk kan dessverre virke helt uunngåelig i Midtøsten. Uansett er det helt vesentlig å tilstrebe seg å vite når man snakker om religion - og når man snakker om politikk.

Innlegget er langt og en gedigen pusteøvelse. Beklager dette. Men temaene innbyr til teologisk refleksjon og dermed aktiv lytten og prosesstenkning. At man tenker over egen tenkning. Den som allerede VET hva som er sannheten om temaene jødisk og kristen etikk vs politikk trenger ikke lese innlegget.

I Begynnelsen var Ordet; og siden kom alle ordene...

Siden jeg er av jødisk ætt (opprinnelig, på den ene familiesiden), så tillater jeg meg noen tanker ut fra et forent etisk blikk ut fra jødisk og kristen tro:

 

Nå er det kjent nok ingen lette veier ut av det skrekkelige som foregår i midt-østen. Her blir selv den sterkeste utslitt og   resignerer vel lett av den stadige forverringen tiår for tiår. Men fundamentalismen på begge sider, eller fra de tre sidene jødedom, kristne og muslimer, er uansett kun kriseforsterkende faktorer. Å resignere er i hvert fall uansett ingen god løsning. Ei heller å falle for fristelsen og forenklende skjære gjennom og suffisant hevde at Gud er den som aktivt bidrar kriseforsterkende her med de gode hellige avsluttende mål som begrunnelse: Uansett om man tror på den ene aller andre religionen.

Dessverre kan det til tider se ut som om enkelte er så opptatt og fascinert av Guds ord og rettledning at vår neste blir stilt i skyggen. Troen og ideene om Guds vilje og mening blir så altomfattende at man paradoksalt nok mister det egentlig levende og iboende i skriften; og i verste fall Han som faktisk ER Ordet selv.  Flere mener altså å ha det meste på det tørre i Gudsforholdet hva gjelder Israel og jldene. I likhet med visse teologiske voktere og bedrevitere i Jesu tid, for øvrig.  Ikke minst de mest ekstreme kristensionistene skiller seg dessverre grelt ut her. PÅ samme måte som religiøse ekstremister på motsatt side, selv om de benyttede virkemidler selvsagt skiller seg radikalt: Begrunnelsene for forståelse av det som skjer kan derimot se ut til å harmonisere, selv om fortegnet er motsatt. Jfr kristensionisten Gro Wenskes uttalelser tidligere i år: 

"Araberne må ut av Israel. De vil ikke slutte med å drepe jøder før de ser sitt eget blod flyte. Arabernes terror er Guds straff for jødenes unnfallenhet. Israel burde ikke gitt araberne fulle borgerrettigheter, bare «hus, mat og arbeid". (Ref. Vårt Land)

Forholdet til den andre, medmennesket, blir lett sekundær når Guds ord og tolkninger av profetier gis så sterkt fokus, spesielt da den andre - mennesket - som ikke deler tro eller tilhørighet. Å være medmenneske, en neste,  eller ikke avgjøres øyensynlig ut fra om en bejaer en spesifikk teologisk posisjon, eller ikke? Dette får stort sett negative og destruktive konsekvenser: Flere blir dermed som konsekvens annenrangs mennesker som må finne seg i å lide en heller ublid skjebne, utrolig nok for at Guds vilje skal skje (!). Isolering og overdreven vektlegging av enkelte teologiske idealer blir altså lett menneskefiendtlighet og dermed glir det rett og slett over i avgudsdyrking: Der ærefrykten for Gud og medmennesket svinner hen, der gis det grobunn for det ondes fremvekst: Onde impulser har alltid en lei tendens til å finne en bakdør på selv de beste hensikters arena: Om det handler om teologi eller politikk. Nå har heller aldri gode hensikter og idelaer vært noen garanti mot dårlige og destruktive konsekvenser.

 Å fokusere så intenst og sterkt på enkelte områder i teologien blir intet mindre enn tro på avveier og rå "fariseisme".  Den levende og pulserende troen befinner seg derimot midt mellom den ensporede idealismen på den ene siden og den lidenskapsløse realismen på den andre. Uten at troen verken skal oppfattes som fri for idealer eller å være blind for realitetene. Det handler om å våge å stå i balansen mellom ytterlighetene. Også her. Gud finner man gjennom å gå inn i livet og gjøre det gode.

Vi er alle skapt av Gud, dermed kan ingen unndra seg ansvaret og plikten som følger det å være til som medmenneske. Du bærer i ditt indre samme Guds skaper-stempel som jeg. Det innerste i troen består av en ærbødighet og respekt for Gud og derfor alltid også for medmennesket. Hvilket innebærer en grunnholdning til livet som i nået har forrang for teologisk retthaveri og sentrering om ordene. Grunnholdningen i den jødiske så vel som i den kristne troen innebærer en ærefrykt for skaperverket, takknemlighet for livet som gave, som under og forpliktelse. Videre med ydmykhet i erkjennelsen av å være et skapt menneske; hvilket betyr at mitt medmenneske eksisterer under de akkurat samme grunnleggende livsvilkår som meg selv. Med f.eks. samme livsrett, behov, håp, gleder og sorger osv.

Videre betyr det at jeg faktisk har- og praktiserer min hverdag i en grunnleggende TILLIT til Gud, og at jeg dermed også lar Gud være nettopp Gud. Gud trenger ingen beskyttelse fra sin skapning; det er vi som lever i Guds omsorg: Å la Gud være Gud er mildt sagt vesentlig; dermed kan man i tillit faktisk også stole på at Gud tar vare på oss. Vi skal dermed også våge å hvile i tilliten til Guds omsorg.

Toraens etiske fordringer, kjernen i det mellommenneskelige rommet, bygger f.eks. ikke hovedsakelig på strikte regler, men på sammenhengen med kjærligheten til Gud og medmennesket. Som det står i min personlige presentasjon her på verdidebatts brukerside:

"Troen og livsmotet betyr å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Dvs: Viktigere enn fascinerende teorier, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er den faktiske utøvelsen av tekstens og livets kjerneinnhold i hverdagen."

Kjærligheten til Gud er m.a.o. absolutt og totalt sammenknyttet med nestekjærligheten. Livet, nåden og forsoningen er altså en gave. Måten jeg viser min takknemlighet og kjærlighet tilbake til Gud på er at jeg går inn i livet og elsker min neste som meg selv. Nettopp fordi også hun og han er en Guds skapning med et avtrykk av Guds bilde i sitt innerste. Da, og bare da, i erkjennelsen av dette elsker jeg Gud. Det eksisterer ikke mer kjærlighet enn den som realiseres i handling. En handling som bygger på respekt og nestekjærlighet, nettopp det som jeg søker hos min neste.

Ergo er ikke nestekjærligheten et rent bud like vel, men en konsekvens av våkenhet, mot til tilstedeværelse og faktisk ren erkjennelse. Dvs nødvendigvis d.s.s. selverkjennelse. Troens etikk har altså mer karakter av vishet og erkjennelse, enn bud. Ergo er den jødiske etikken faktisk ytterst lite teologisk preget, men heller bestemte frukter av det å erkjenne seg som ansvarlig menneske i fellesskapet. Det gode blir altså først godt når det gjøres for sin egen skyld; ikke fordi den som handler har til hensikt å oppnå noe her i livet eller etter døden. Dette siste er i tilfelle utslag av selviskhet.

Troen på Gud kan selvsagt i seg selv virke styrkende i etikken, men etikken er verken kristen eller jødisk per se. Gud valgte og velger det gode fordi det er godt. Det er ikke godt fordi Gud har valgt og velger det. Min bemøtning av min neste, forholdet her, er et speilbilde av mitt Gudsforhold. Det rette Gudsforholdet preges dermed av kjærlighet, ydmykhet og rettskaffenhet.

Alt dette innebærer naturlig nok at jeg griper dagen og mobiliserer viljen til å leve i takt med sannheten, rettferdigheten og aktiv omsorg for min neste. Som for øvrig er noen av kjærlighetens fordringer. Slik Kristus ER ordet, oppfylte og realiserer det, slik skal vi våge å tre inn i livet. Vi realiserer oss som menneske når vi speiler oss i Kristus.

Videre: Vi skal ikke forholde oss til bibelen og toraen; men til innholdet (!) av bibelen og toraen. Hvilket innebærer at man må være bevisst potensielle og forvrengende innslag av subjektivitet og ideologi-impregnerte blikk som ofte følger fascinasjon og idealismens ofte pregede tunnelsyn.

Det handler om å være. Om å gå inn i livet og ta ansvaret: Relasjonen mellom Gud og mennesker er altså sentrert i ånd; ikke i makt. Verken den personlige eller den statlige. Kjærlighet, sannhet og rettferdighet er m.a.o. helt sammenvevet.

 

Mine etiske grunnholdninger som er inspirert av Kristus og de hellige skrifters levende puls kan aldri (!)  annulleres av overordnede politiske mål begrunnet i samme trosgrunnlag.

Israel og jødene som Guds utvalgte folk har dessverre blitt mistolket og forvrengt i en slik grad at det har fått fryktelige konsekvenser for både jødene selv, andre folkegrupper og kristne. Utvelgelsen går utelukkende på at de mottok skriften, de skulle forvalte Guds ord og deretter forkynne monoteismen. Å være utvalgt er ikke begrunnet i at jødene har større verdi enn andre folkeslag eller har andre særrettigheter fremfor resten av menneskeheten. Jeg minner om Guds flere påminnelser i GT om å elske de fremmede. Også palestinere og annerledestroende er å anse som "fremmede". Og i Talmud, så vektlegges dette desto mer. Hos f.eks. profeten Amos, så står det at alle jordens folk er like meget verdt; nettopp fordi vi alle er oppstått av Guds skapergjerning. Jfr. Amos 9:7. " For meg, israelitter, er dere som kusjittene, sier Herren.Jeg førte Israel opp fra Egypt, men også filisterne fra Kafto og arameerne fra Kisr." Og Job bodde f.eks. i landet Us, som identifiseres med et område øst for Israel.

I Jona ser vi det samme, om Guds omsorg for Ninive. Gud skapte altså mennesket først. Ikke jøden, men ganske enkelt mennesket per se. Andre folk har m.a.o. samme betydning og verdi som Israels folk.

Alle, absolutt alle, er Guds skapninger.  En konsekvent monoteisme medfører med nødvendigvis også en universell forståelse av menneskeheten. Tror man på én Gud, så fører det nødvendigvis til erkjennelsen av én menneskehet, og dermed medfører dette at nestekjærligheten og etikken blir universelt gyldig nødvendigvis.

Talmud påviser bestemt at de rettferdige og fromme i alle folkeslag fører til eksplisitte føringer for forståelsen av mennesket og etikken. Guds ord er altså en gave til alle. Fra Talmud finner man også denne fortellingen om "de andre": "Da Israel dro gjennom havet og egypterne druknet ville engler stemme i en lovsang. Da ble Herren vred og sa: "Mine skapninger  drukner i havet; så vil dere stemme i en lovsang?!" Talmud fastslår bestemt at de rettferdige og kjærlighetsvillige i alle folkeslag vil ta del i den evige saligheten. Enten man er israelitt eller hedning; Gud vil se med et godt øye på enhver god gjerning uansett fra hvem.

 

Å vise nestekjærlighet er det samme som å realisere seg som menneske. Nestekjærligheten og medlidenheten er sentralt i jødisk etikk. Jfr også Jesus fortelling om den barmhjertige samaritan. Det går med andre ord primært på hendelsen og kvaliteten "identifikasjon" fordi vår neste er som oss selv. Man endrer i erfaringen av Guds nåde den andre fra "den" og "han" til et "DU". (Martin Buber). Fordi vi i erkjennelsen FORSTÅR at Gud elsker oss. Her ligger basisen. Ikke FØLER i det indre at Gud elsker oss. Men altså forstår (!) det, uansett stemninger og selvopplevelser. Vi reiser oss derfor modig opp igjen, og går ut i det åpne landskap. For også å bli skuffet og såret, igjen. Slik er det. Dette er livet. Vi skal gå ut i livet for å erfare oss til hva kjærlighet, respekt, medmenneskelighet, vennlighet og solidaritet er. Og fra dette kommer vi trinnvis til en forståelse og glimt av Gudserkjennelse: Gud som ER disse nevnte kvalitetene.

 

Vår retning som menneske (og troende)i hverdagen er altså primært mot det etiske, ikke mot verken identitet eller liturgi og kirkelige handlinger. Fordi dette siste faktisk er hellige åpnende "grensesnitt", dvs dører til Gud, og dermed til vår neste og oss selv. Sakramentene er nødvendige, men ikke tilstrekkelige livselementer. Dette betyr selvsagt ikke at det kirkelige er uviktig, men det er ikke alene det ene. Det religiøse og seremonielle er møter med Gud og skal også så være et tilbakestøt ut i livet under ansvar i fellesskapet igjen.

 

Og merk vel: Noen lesere som sitter fast i skyttergravene reagerer vel her induktivt. Så for god ordens skyld: Jeg mener absolutt IKKE (!) med dette at staten Israel ikke har lov og rett til å forsvare seg. Men denne retten er noe annet enn å føre en ekstrempolitikk som opprettholder og trinnvis forsterker segregering og generell undertrykkelse. Siden jeg da er den jeg er og har bodd i Israel, så kan jeg dog se at situasjonsbetingede og midlertidige "dårlige politiske løsninger" tvinger seg frem i et miljø som er utsatt for direkte jødehat og omfattende terror fra flere kanter, i et bitte lite land. Situasjonen er alt annet enkel og oversiktelig. Viser til dette innlegget. (Et kort sidespor: Jeg går forøvrig med min kippa daglig; hvilket har vært og er en blandet opplevelse. Jeg har dessverre opplevet både trakassering og hets).

 

Men dette siste med terror og trusler skal ikke være påskudd for ekstremistene for å legitimere ytterligere okkupasjon og generell undertrykkelse mot andre folkegrupper. Det finnes for øvrig flere forente organisasjoner i midt-østen som arbeider for fred og sameksistens: Palestinere og israelere, muslimer og jøder, familier som er krigstrette og mer enn lei av den mangeårige krigene og terror. Folk som samarbeider og vil arbeide for en riktig nok utfordrende løsning hvor alle er med og danner premisser. Se eksempel her. "Parents Circle". Men disse får sjelden eller aldri oppmerksomhet i norsk presse. Her er frontene ekstremt polariserte og preges av sterke emosjonelle føringer hvor ikke akkurat analyse og refleksjon preger frontene.

 

Politisert religion, eller religionsinfisert politikk, er som å blande nitro og glycerin: Konfliktene i midtøsten er allerede så impregnert av religion at de konstruktive religiøse autoritetene må trekkes inn. Inntil i dag er det de ekstreme autoritene som har mest politisk makt hos flere av muslimene, dessverre. Fortsetter dagens prosess i negativ retning vil også de religiøse og ekstremistene i israel få mer støtte. Og desverre kan det se ut til at fleres iherdige forsøk på å skape en religions- og direkte rasekonflikt med Guds faner høyt hevet vinner frem.

 

Fra Koranen : "Å ta et uskyldig liv er det samme som å ta livet av hele menneskeheten… Og å redde et liv er som å redde hele menneskeheten". Og fra Talmud: "Den som ødelegger et eneste menneskeliv er like så skyldig som om han hadde ødelagt hele verden; og den som redder et eneste liv fortjener like meget berøm som om han reddet hele verden". 

 

Her er utgangspunktet for dialogen.

 

Nå vet jeg at det står andre ting også i kjølevannet av dette koranverset. Ting som absolutt ikke bygger opp under sameksistens. Men det står også en rekke temmelig grove ting i bibelen man ikke lenger legger vekt på. Skal de gryende konstruktive og positive kreftene i islam ha en sjanse til å virke som en surdeig innenfra, så trenger de vår støtte. Jo mer avvisende og kategoriske vi opptrer utenfra, jo mer skyver vi disse medmenneskene fra oss, og jo mer gir vi ekstremistene rett og makt: Deres liv, reformasjon og fremtid skal visst defineres og foregå utelukkende på vestens premisser? En slik vestlig maktarroganse er det ingen i verden som vil gi seg over til. Man burde ha forstått dette for lengst. Dette nevnte gjelder for øvrig i høyeste grad begge sider i midtøsten konflikten: Å støte fra seg den ene parten kategorisk og fordomsfullt resulterer i det motsatte av det man håper på.

 

Reformasjonen i vest tok lang, lang, tid. Grovt regnet kan man hevde atreformasjonen varte fra 1537 til grunnloven ble vedtatt i 1814.Hvilket er ganske lang tid.Det kostet oppgjør og krig, etc. Men med vestlige øyne kan det se ut til at islams reformasjon derimot for det første helst skal foregå på våre premisser og gjerne raskt og effektivt over et par år.

 

Men hva er da alternativet til å støtte de gruende konstruktive kreftene? Fortsatt krig, terror, drap, attentater, tortur og undertrykkelse i utført i Guds navn påvente av at Gud selv griper inn og tar saken? Det ser ikke lyst ut, må det innrømmes: Professor Trond Berg Eriksen påpeker f.eks. korrekt nok at islam helt unngikk både en renesanse og opplysningstiden, og han er nok negativ til at islam i det hele tatt kan virke moderniserende. Berg Eriksen skriver at forskjellen mellom vesten og midtøsten er at “den ene regionen er moderne og den andre så langt har nektet å modernisere sine forestillinger om staten, enkeltmenneskets frihet og religionen som sannhetskilde.

Eriksen fortsetter med å konstatere at de islamske land aldri har hatt verken renessanse eller opplysningstid. Det er en så stor kløft mellom radikale og moderate muslimer at det ikke lenger er sakssvarende å omtale alle disse gruppene med samme begrep. Og religionsviter og midtøstenekspert Turid Smith Polfus: "Moderate muslimer fremmer modernisering. I sin holdning og praksis legger de vekt på individet, på staten som aktør for å skape endring, på individuelle livsprosjekter. Dessuten ønsker de ikke at endring skal skje gjennom bruk av vold, men ved mest mulig demokratiske midler".

 

Skal de få positive og konstruktive kreftene støttes, eller skal vi gå ned i til de andre i skyttergravene på den ene siden?

Gå til innlegget

Helvete er paradis. Religion som alibi

Publisert over 6 år siden

IS, den "islamske" staten, dreper voldtar og torturerer systematisk barn i Irak. Det kommer frem i en rapport fra FN. Ekspertene bak rapporten oppfordrer regjeringsstyrker til å gjøre mer for att beskytte barn, kvinner og minoritetsgrupper i landet.

Det ser ut til at Orwells en gang fjerne profeti ikke er så virkelighetsfjern like vel?

 

Se denne linken: "FN: Barn korsfestes og begraves levende"

 

Orwells "nytale" ser ut til å ha slått igjennom der dødens krefter rår og vinner frem.  Språk skaper virkelighet; og virkelighet tolkes slik at språket bekreftes: "Krig er fred. Frihet er trelldom. Uvitenhet er styrke. Helvete er paradis. Hat er kjærlighet. Ondskap er det gode." Og satan er gud.

Utenfraskapte kriser,  dvs "legitime" vanskeligheter, i verden kan forsterke reaksjonære bevegelser. Problemene kan være reelle og forståelige nok, men svarene og løsningene som gis blir dog helt forkastelige. Terror er ikke sjeldent et produkt av konflikter, krig og sosial hjelpeløshet. Men årsakene til konflikter etc. er dog ikke nødvendigvis alltid så entydige som flere ofte skjematisk vil ha det til?

Det som ligger bak voldelig reaksjon og terror unnskylder selvsagt aldri den militante og politiske islams forbrytelser, men bedre innsikt i det bakenforliggende kan bidra til å gi bedre og mer dekkende forklaring til det vi ikke helt vil erkjenne; nemlig det som benyttes som begrunnelser for deres rekrutteringsgrunnlag: Dvs en politisk. og sosial samfunnsforståelse impregnert av et velturnert bruk av Koranen fra religiøse autoriteter. Men som vi ser i linken her, så rammes også muslimske barn av den terror som IS utøver.

Selv om terror og vold har samfunnsmessige årsaker, så er det like vel den enkelte voldsutøver og terrorist som bærer det fulle ansvaret. Her må det ikke rå noen som helst tvil. Grov terror er alltid det gale og verste svaret; selv om handlingene har sine røtter i aggresjon over samfunnsproblemer. Å ta uskyldige liv er absolutt forkastelig og skaper kun flere og verre problemer. F.eks. har terror i vest alltid øket den vestlige innblandingen i midt-østen,  arabiske land og Iran. Og videre forsterker dette igjen nasjonalismen, samt de rasistiske og sterkeste innvandrerkritiske røster i vesten. Og så det samme igjen hos midtøstens bevegelser: Spiralen er i gang.

Angrep på jøder i vesten, som dessverre øker skremmende år for år, fører til at fler og fler jøder mer flykter enn flytter til Israel. De flytter dit, ikke fordi de er sionister, men fordi det er det snart er det eneste sted de får aksept. Selv om det ikke akkurat er fred der heller. Til orientering: Landet Israel er i areal litt mindre enn Hedmark Fylke. I Hedmark bor det ca. 196 000 mennesker. I det noe mindre arealet Israel består av bor det altså hele ca. 8 300 000, og antallet er økende. Hedmark Fylke (og dermed Norge ) ville sannsynligvis fått visse utfordringer med en slik befolkningsvekst? Den forøkede jødiske innvandringen til Israel er altså paradoksalt nok en konsekvens av det praktiserte jødehatet i vesten utført av militante muslimer; hvilket betyr at det er de samme militante muslimer som bidrar til en stadig økende jødisk befolkning i Israel. Man skulle tro at er det motsatte av hva de egentlig ønsker?

Det som skjer hva gjelder nevnte IS etc er en ond negativ spiral som øker sin destruktive hastighet måned for måned, år for år. Og dette gir igjen bedre rekutteringsmuligheter for den militante- og politiske islam. Det bør derfor nå være en sentral oppgave for alle parter å stoppe den onde spiralen.

Et apropos, som ikke er helt irrelevant her: Jeg minner om noe redaktøren i bladet Charlie Hebdo skrev etter terroren i deres lokaler. Nemlig at om noen fastslår at Koranen skal være det bærende grunnlaget for staten og deretter brukes til å evaluere og ikke minst kontrollere samfunnet, så følger det at også disse personene bør underkastes den samme behandlingen som enhver annen politisk platform. På samme måte som med Bibelen – f.eks. slik Tea Party-bevegelsen i USA trekker den inn i politikken, eller med Toraen når de små religiøse sionistekstreme partiene i Israel vil gjøre Toraen til samfunnets bærende søyle og begrunne samfunnsforståelsen ut fra den: Hvor segregering ikke bare grunner i frykt for terror og vold, men at dette sistnevnte fremprovoseres og brukes som påskudd for samtidig å utføre religiøst begrunnet etnisk segregering. Samme tolknings- og handlingsmønster, nevnt sist her, følges av de militante muslimene.

Flere på norsk venstreside har dessverre for lenge nølt med å tydelig engasjere seg og kritisere den patriarkalske undertrykkelse og ensretting som rår i flere muslimske miljøer. Hvilket også har medført at kritikk av den militante og undertrykkende del av islam har vært noe svak. Alt i frykt for å oppfattes som rasister og innvandrerfiendtlige. Men denne nølingen og forsiktigheten har bare bidratt til at de destruktive kreftene i disse miljøene p.d.e.s. og rasistene på den annen trinnvis har fått økt sitt spillerom.

Alle demokratiske krefter bør nå snarest reise seg, protestere høylydt og våge å si klart ifra. Og flere på venstresiden bør nå snarest bli mer opptatt av hva som er rett og galt enn hvem de kan risikere å bli assosiert med her. Bidrar man ikke radikalt sterkere, så overlater man arenaen og definisjonene til de ekstreme og reaksjonære kreftene på begge sider; også her i landet.

Militant- og politisk religion samt overdreven og uanstendig nasjonalisme er to sider av samme mynt. Og denne farlige sammenblandingen blir i sitt vesen rasisme og reaksjonær politikk. Den samfunnsforståelse og det menneskesyn som f.eks. IS bygger opp under er reaksjonær fascisme og menneskehat i høyeste potens!

 

Gå til innlegget

Ord over grind: Tro, tenkning og samtaler

Publisert over 6 år siden

Ethvert innlegg som raskt tar til med tanker om at tro, religion og teologi er idioti og drømmetenkning fortjener ikke å bli tatt på alvor. Derfor er ekstrem sekularisme faktisk en trussel mot det pluralistiske samfunnets bærepilarer og eksistens.

"En samtale består ingenlunde i, at de samtalende skiftende meddeler hinanden de tanker og oplevelser de hver for seg har. men de samtalende taler nettopp sammen - hver med henblikk på den andens svar; såvel som hver svarer med henblikk på hva den andre har sagt. En genuin samtale består derfor overhodet ikke i en skiftende ført monolog; for jeg kan ikke tale med den andre blot ved å tale til ham og vise versa. Og det på den måte at den ene alltid henvender seg til den andre for hans svars skyld."

(Sitat: Knud E. Løgstrup)

Å bedrive aktiv lytting og sansning er ikke alltid like lett. Noen ganger står tanker og ´yndlingsideer´ med godt innøvde formuerlinger i veien. Å følge Verdidebatt er ikke bare en ubetinget inspirasjon og fordring til ettertanke. Enkelte ganger virker det som om noen er mer opptatt av å illustrere hvor rett og sant de tenker i motsetning til den man mer eller mindre dannet tar avstand fra og hamrer løs på. Visse deltagere argumenterer for sine egne synspunkter på en riktig nok smart og skarp måte, men er tidvis både ufine og arrogante. Men er man sikker i sin tenkning og hvordan man vil begrunne den, så burde det vel være unødvendig å bruke den åndelige fattigmanns billige og primitive knep?

Men meningsytringer er et ubetinget gode, så lenge det også blir samtale og dialog. Vi lever dog heldigvis i et mangfoldig og pluralistisk samfunn; dette stimulerer til stadig bevisstgjøring av egne posisjoner og begrunnelser: Er man levende, så er man i utvikling. Men vekst og utvikling betyr ikke nødvendigvis alltid det samme som å være i bevegelse fra noe hele tiden. F.eks. hva gjelder den pulserende kjernen i de grunnleggende verdier og standpunkter, f.eks. en tro. Det som dog utvikler seg er kan hende hvordan man velger å forstå dette indre, og hvordan man uttrykker det? 

I en hektisk epoke hvor alt stadig endres og erstattes er det nesten slik at alt som består betraktes som konservativt og avleggs; ene og alene fordi det ikke forandrer seg. Det finnes selvsagt en forskjell mellom det ´bundne konservative´ som alltid vil bevare ting slik de var tidligere ene og alene fordi det "alltid har vært slik", og det som vil bevare for å holde seg nær kilden uten å la seg forvilles av kulturvekslinger og stemninger i tiden. Jeg er overbevist om at det finnes noe som forener, noe som går dypere enn våre splittelser og ulikheter. Men som samtidig er av en slik art at det alltid utfordrer og forstyrrer det som stivner og legger seg i verste fall som tykk is over våre innerste kilder.

Det levende og pulserende som finnes i vårt indre oppleves bare om man våger å bebo seg selv; være helt til stede i nået og livet. Hvilket ikke er så lett som man skulle tro; fordi tilstedeværelsen samtidig er betinget av motet til forstyrrende selvmøter i de åpne landskap. Det innebærer at vi alle hele tiden tvinges til å begrunne, forstå og kontinuerlig bevisstgjøre oss våre standpunkter og posisjoner.

Når det gjelder vesentlige fag som sosiologi, psykologi, historie, fysikk, religionsfilosofi og fagfilosofi osv så forventer man med rette at den som uttaler seg er kompetent og rimelig godt innsatt i faget før vedkommende markerer seg tungt og bredt i det offentlige rommet.

Men når det gjelder religion, faktisk et av de vanskeligste og mest utfordrende kulturområder, så anser visst enhver seg brått som fullbåren ekspert; uansett bakgrunn og faglig innsikt - og uttaler seg så med en autoritet og tyngde selv keiseren med sine nye klær nikker anerkjennende og misunnelig til.

Den som tror på Gud, for eksempel meg selv, forsøker ikke å forklare hva som skjer her og der i verden; men forsøksvis søke og tenke over selve grunnlaget for at noe i det hele tatt finnes, og om det har noen mening, og hvilken mening. Å tro at det totale intet helt tilfeldig og alene materielt ble til noe, at dette noe så ble til liv, og at liv så til slutt ble til bevissthet, hukommelse og levende refleksjon er for meg både tåpelig og en tankemessig grøftekjøring.

Kort sagt og selvsagt med et lettbent glimt i øyet: Hvordan og hvorfor ble da det en gang fortidige fjerne totale intet... til Bachs H-mollsmesse?

Én vinkling: Ikke få lager et grelt bilde av religion generelt og kristendom spesielt. Bilder som ikke sjeldent har sine røtter i vonde erfaringer i konkrete settinger; enten egne eller nære medmenneskers ditto. Så tegnes engasjert og velformulert en karikatur av tro og kristendom som så blir det hendige avkanaliseringsobjekt og container for iboende levende vedlikeholdt aggresjon, forakt og frustrasjoner. Vi er med andre ord en og annen gang vitne til noe langt mer enn en legitim ateistisk meningsytring. Man sier m.a.o. samtidig noe mer enn man hadde tenkt å si, som André Bjerke sier i sitt dikt om ordene.

Ofte kan man se det samme fenomenet i debatten om kristen tro spesielt: Det som er i ferd med å skje for enkelte i meningspresentasjonen er at engasjementet avslører en karakter av en type selvoppgjør, som generaliseres og så utlegges som "kulturdebatt" og "religionsdiskurs".


Men ingen nåtidens teolog, verken katolsk, protestantisk eller jødisk, kan avslutte sitt teologistudium og eventuelle embedseksamen uten at de grundig har gjennomgått og blitt konfrontert med den religionskritikken som siden starten av forrige århundre har satt sitt preg på de teologiske debattene. Kanskje dette er en av grunnene til at så få fagteologer orker å kaste seg inn i den type svart/hvitt-"debatt" som noen ateister legger opp til; nettopp fordi den er så grunnløs og preget av aggresjon?

Og ikke minst er dette et foreldet stadium og lite akademisk, eller medmenneskelig fruktbart på den annen side. Og det er vel helst dette siste som burde være målet for et genuint engasjement?

Den nevnte ganske synbare aggresjonen, forakten og ensidige tunnelsynet som preger visse "debattanter" er faktisk uttrykk for en usunn dogmatisk ateisme og en pseudoreligiøs holdning. Den aggressive utgaven av ateismen vi da blir vitne til er muligens også et uttrykk for en barnslig fortvilelse, en fornærmethet og vrede over at man ikke fant det man mente å ha krav på i troen en gang tidligere i livet?

Når den i og for seg nøkterne, nyttige og dialogvillige ateismen går over i aggressiv og foraktfull modus er den faktisk ikke lenger ateisme per se, men offensiv ideologi tuftet på ikke alt for godt skjult menneskeforakt. Ergo burde også ateister luke litt i egne rekker: Korttenkte og primitive individer er likelig fordelt i alle livssyn.

Det finnes som nevnt en nyttig og ærlig ateisme som vil ha en dialog og er villige til å lytte og gi. Dvs være i en sunn interaksjon med omgivelsene, Det er altså ikke denne typen ateisme jeg har i fokus her. Den ærlige og redelige ateismen er derfor ikke et bittert og foraktfullt forsøk på å ramme andre troende.

Når den nøkterne og nøytrale ateismen utvikler seg til foraktfulle angrep på troen som sådan, stygge karakteriseringer av troende gjennom ikke alltid like godt skjulte personangrep, osv, så blir den kun faktisk noe annet. Nemlig et uttrykk for en misantropisk dogmatisk ideologi. Den som ikke tror på Gud kan selvsagt gjerne avdekke feilgrep, forbrytelser og elendighet utført i en religions navn gjennom historien. Eksemplene er da også legio. Man gjør som helt legitimt det samme i alle akademiske religiøse utdanningsmiljøer. Men menneskers misbruk av makt er ikke et typisk religiøst problem. Å angripe og kritisere ideene, deres grunnlag og omgivelsenes livssyn når maktpersoner opptrer destruktivt er å unngå det som er selve problemet. Nemlig det maktmisbrukende selviske individet. Mennesker som misbruker makt bruker alltid de faktorer og tilgjengelige elementer i sitt nærmiljø for å underbygge sine maktposisjoner. Dette gjelder også i høyeste grad maktmisbruk i sekulære miljøer, ikke minst politiske sådanne. Det mangler heller ikke eksempler her gjennom historien, både nært og fjernt. Å angripe dette nevnte maktmisbruket i troende miljøer er da heller ikke noe egentlig oppgjør med Gud, men en debatt med historien samt påpekninger av menneskers grove utilstrekkelighet og destruktive valg gjennom tidene.

Videre: Om en ateisme skeier ut og blir til foraktfulle angrep og forkynnende negativitet, er det på tide at den besinner seg og finner tilbake til sine røtter. Der finner man f.eks. også filosofer som sier at gudserkjennelse er umulig fordi det ikke foreligger noen tilstrekkelige midler til å avdekke en eventuell sannhet om noen gud. Gud kan m.a.o. være her. Eller ikke. Vi VET m.a.o. intet om dette? Men...  hvordan kan man egentlig VITE at man ikke kan vite? Hvordan kan man så vite at det ikke finnes en absolutt sannhet? Et slikt krav bygger jo nettopp på kravet om at man eier en slik innsikt: En absolutt og negativ påstand forutsetter og krever nettopp absolutt kunnskap:

Valget av perpektiv er altså som kjent ikke vitenskapelig, men går forut for forskningen. "Absence of evidence is not evidence of absence." Man bør m.a.o. for eksempel skille mellom fakta og tolkningen av dem. De er ikke nøytralt eller vitenskapelig å utelukke Gud, det er en livssynsmessig stillingstagen.

Noen av de nye filosofene hevder at det finnes ingen rett til å kalle seg ateister i dette begrepets egentlige og absolutte forstand. Fordi man da gjør det uerkjennelige til nettopp et (ateistisk) trosforhold, Man VET altså ikke at det man ikke kan vite eksisterer. De har m.a.o. erkjent at de biter seg selv i halen rent filosofisk med en militant og dogmatisk ateisme.

Og selvsagt uansett: ALL religion trenger alltid å utfordres. Også kristendommen. Og utfordringer har da også kristendommen møtt. Heldigvis. Det er dette som er en av de positive sidene av det pluralistiske samfunnet.


Ethvert innlegg som raskt tar til med tanker om at tro, religion og teologi er idioti og drømmetenkning fortjener derfor faktisk ikke å bli tatt på alvor. Derfor er ekstrem sekularisme faktisk en trussel mot det pluralistiske samfunnets bærepilarer og eksistens; og er derfor også en hindring for også det levende mangfold og integrasjon.

Virkeligheten er den øverste dommer; vi oppfordres daglig til å se vår neste med den respekt, solidaritet og nestekjærlighet vi selv fordrer og søker. Så gjelder det å la det som er felles, det menneskelige, få forkjørsrett. Det som er felles kan ikke endres; vi er alle skapt av samme Gud og gitt livet i gave. Vi bærer Guds bilde i vårt innerste.

Det som skiller finnes i hodene våre.

Dét kan derimot endres.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere