Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Islams hus i brann?

Publisert 11 måneder siden

Det er lett å tenke at muslimer selv må ta seriøst fatt i spørsmålene om hva som er årsakene til den dårlige forfatning som deler av islams hus befinner seg i; hvilket naturlig nok burde være til islams og deres eget beste. Samt viktige ledd i det samfunnsengasjement som har sine røtter i frihet, likhet og brorskap. Men islam består av forskjellige retninger hvor av enkelte anser visse andre retninger som grov vranglære. Det er m.a.o. flere adskilte hus. Apropos: Den ene kristne kirken og de enkelte kirkesamfunn har f.eks. minimal og ingen innflytelse over andre kristne sådanne.

Enda en gang er vi vitner til terror utført av islamistiske militante personer. Eller forsøk på terror. For kort tid siden Paris. Og igår torsdag med flere hendelser samtidig; i Nice, Avignon og det franske konsulatet i Jeddah. 

Man må våge å påpeke at problemene skyldes ekstrem-fundamentalistiske krefter under merkelappen "islam" spesielt; krefter som desto verre holder flertallet av muslimene i et lammende kvelertak som dessverre fører til at muslimer generelt rammes negativt. Det må m.a.o. tas åpne og grundige oppgjør med den destruktive fundamentalismen internt; noe som også gjøres fra enkelte hold. Vi ser dog at de destruktive og dialogfiendtlige kreftene blir mer utagerende og kraftigere jo mer islam-teologisk motstand de møter; desto verre anses slike korrigerende og alternative islam-tolkninger som frafall og vranglære: Det finnes som kjent flere retninger i islam og skillene mellom enkelte av dem er så dype at man knapt kan anse dem som tilhørende samme religion. 

Det skjer i islam, som i kristendom og jødisk troslære: Mellom de hellige tekstene og handlingene står alltid det tolkende mennesket som suverent ene-ansvarlig: Enhver henvisning til tekster som motivasjon for undertrykkelse og vold i nået blir maktmisbruk og ansvarsfraskivelse; og desto verre er dette å fraskrive seg den suverenitet mennesket har fått fra Gud gjennom skapelsen: Vi ble skapt i Guds bilde. Intet mindre. 

Ennå er det dessverre noen politikere og journalister som går noe stille i dørene hva gjelder problemene med islam-motivert vold og terror. Sannsynligvis i frykt for å bli assosiert med høyre-ekstreme og islamofobe krefter; derfor velges mumlende taushet og i beste fall nødvendige og betingede uttalelser ad hoc når det avkreves – og deretter igjen mer enn halvveis bortvendthet. Men slik unnvikende adferd er en alvorlig feiltagelse. Man gjør nemlig implisitt voldsutøverne og gjerningsmennene til de egentlige ofre (for «vestlig rasisme og islamofobi») - og de reelle ofrene, deres pårørende og kritikere til potensielle og implisitte medansvarlige for hva ofrene for islamistisk terror utsettes for.

De tiltak man så langt har benyttet i vestlige land hva gjelder dialoglinjen fungerer ikke spesielt godt mht alle islamske miljøer. Å oppfordre til respekt for verdier og fordringer som ikke deles av alle blir sannsynligvis like vel et fånyttes tiltak? Virkeligheten er også her den øverste dommer. Ett av flere vesentlige grep er å søke årsaker. Uriktige diagnoser hjelper dog ikke, og kan i verste fall bidra til å åpne for at problemene opprettholdes - og sågar gjøre dem verre. Islamofobi er og blir selvsagt et problem, men det er ingen universalforklaring her.

De terrorister som begrunner sine handlinger ved henvisning til profeten og islam bør tas seriøst. De overdøver dessverre konstant det store flertallet av muslimer som er like gode borgere og lovlydige som alle oss andre. Man bør i tråd med dette våge å spørre om hvorfor og hvordan islamofobien oppstår og vedlikeholdes? Avvisning av all kritikk med henvisning til islamofobi er og blir direkte kontraproduktivt.

Videre: Vi ser at flere islamske land dessverre er preget av undertrykkelse, manglende demokrati og økonomisk misvekst. Kvinner, homoseksuelle og religiøse minoriterer møter sosiale og samfunnsmessige begrensninger hvor av flere fra nevnte grupper også forfølges. Vi ser at flere flykter til vesten hvor integreringen også går bra noen steder, men den fører også til nye konflikter. Her kommer flere av våre nye landsmenn i press mellom vestlige verdier og fundamentalistiske muslimer. De sistnevnte vil gjerne velge fritt blant de fordeler som det vestlige samfunnet tilbyr – her hvor vi hever frihet, likhet og brorskap høyt. Men de vil visst ikke ha pliktene som disse godene forutsetter? Ergo kan det dannes  «sosiale ghettoer» hvor eksklusiviteten i egen tro og kulturidentitet dyrkes og pleies; holdninger som så lett fører til alvorlige gjensidige samfunnsmessig betingede misforståelser og feiltolkninger, som igjen går over i motsetninger og konflikter.

Vi andre bør ha i mente at muslimer generelt forståelig nok kan være følsomme og lide av en viss forstoppelse hva gjelder kritikk; nettopp pga de grovheter som har blitt absolutt alle til del over tid. Men det må ikke resultere med en overfølsomhet som gir seg utslag i det å anse seg krenket direkte eller «på vegne av» alle muslimer generelt uansett form og innhold av kritikken: Kritikk per se er som nevnt ikke nødvendigvis uttrykk for islamofobi; det kan derimot også være vesentlige ledd i demokratiets drivende og frodrende kvaliteter. Ordet "kritikk" betyr som kjent "sondre", "sortere", "skille ut". Det var for øvrig modig pågående kritikk internt (!) i kirken som drev kirkene frem gjennom reformasjonen. Prisen ble høy, men gevinsten burde være tydelig for enhver.

Muslimer selv må ta seriøst fatt i spørsmålene om hva som er årsakene til den noe dårlige forfatning som deler av islams hus befinner seg i; evaluere og aktivt bidra til forbedringer, hvilket naturlig nok er til islams og deres eget beste. Men på den annen side, så endres få om man ikke vil eller ikke ser poenget med det? 

Kritikk, fordringer og bevegelse er dog viktige ledd i det samfunnsengasjement som har sine røtter i nettopp frihet, likhet og brorskap. Det er ikke Gud man kjemper mot når man strever for de nevnte goder og nødvendige verdiene; verken hos muslimer, jøder eller kristne. Det er makt, vanetenkning og tolkninger man vil og skal gripe fatt i. I medmenneskets og dets skaper-Guds navn. 

Vi ser at islamske grupper i Norge tar klar avstand fra terror, hvilket er utmerket. Når andre ser dette spesielt, og at dialog generelt aktivt settes i verk og opprettholdes, så innebærer slikt samfunnsdeltagelse like mye aksept, anerkjennelse som bekreftelse og støtte fra storsamfunnet. Det blir en vinn-vinn-situasjon. Vi står alle skulder ved skulder i kampen for menneskeverd og mot det som river dette gode ned. Vrangvilje og ekstremister finnes hos alle.

Gud skapte først mennesket. Ikke jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Dvs det vi alle, alle, har felles sitter i våre hjerter og det kan aldri endres. Det som skiller sitter i hodene våre; dét kan utvikles; endres.  Ekstremister og barbarer er fredens og frihetens fiender; ergo er de alltid menneskenes og Guds fiender uansett hvilket kostymelager de henter sine motivasjoner fra.

Gå til innlegget

Å provosere slik at debatten hemmes

Publisert 11 måneder siden

Gyrid Gunnes kan ha mangt nyttig å formidle. Men hun bør vokte seg for å ikke rope så høyt at folk holder seg for ørene. Det kan jo være dumt om man har noe vesentlig på hjertet? Kommunikasjon kommer av det latinske ordet communicare, som betyr "å gjøre felles". Da bør man være var når man berører følsomme temaer.

Reaksjonene på artikkelen om Maria kommer vel hovedsaklig av at det er skrevet av en teolog i Den norske Kirke, dvs fra et på forhånd definert innenfraperspektiv? Altså av en artikkelforfatter som flere har noe andre forventninger til enn fra en annen debattant generelt, eller fra et definert og aktivt kristenfiendtlig (!) ståsted spesielt. Mange lytter nemlig på en annen måte når en teolog og prest ytrer seg om det kristne evangeliet. Det handler for flere troende lesere altså ikke bare om hode her, men også om hjerte. Å parallellisere teologen og presten Gunnes sine noe ladete artikler med flere muslimers reaksjoner på koranbrenning fra bastante og grove islamfiendtlige grupper blir dermed ikke en relevant henvisning.  (Ref. Dana Wanounou i avisen 20.okt)

Det er en klar tendens i Gyrid Gunnes sine teologiske artikler og performance-stunt: Hun uttrykker seg ofte slik at hun gjennom den valgte formen tiltrekker seg personfokus med ditto oppmerksomhet; eksemplene er legio. Det betyr dog ikke at alt som hun hevder fremstår som grelt og ladet, men det er nok en del som faller i den grøften: Innholdet, som kan være bygget på legitime og gode intensjoner, drukner ikke sjelden i den form hun velger å uttrykke budskapet i. Gunnes har til tider fremstått på måter som har gitt henne mer personfokus enn det hun har på hjertet; og da kan det jo hende at man som avsender ender opp som en fattigmann eller fattigkvinne: Om flere ikke har et positivt og åpent forhold til det språk man velger å presentere innholdet i, når man sjelden frem. Man motvirker sannsynligvis her qua formidler egne intensjoner, og det kan jo være dumt om man har noe viktig å formidle? All formidling, all kommunikasjon, om det er via kunst eller journalistikk, bygger på dramaturgi. Kritikken går altså på formen og ikke på intensjonene. 

Generelt: Folk åpner ofte døren når man banker rimelig greit og vedvarende på. Svært få gjør det samme om man dundrer løs med en tømmerstokk. Et tips er å beholde ideene og intensjonene, men fremføre dem slik at flere åpner seg og lytter aktivt. Og hva gjelder følsomme temaer: Kommunikasjon kommer av det latinske ordet communicare, som betyr "å gjøre felles". Evnen til å formidle innebærer også det å fjerne eller redusere det unødvendige og grelle slik at det vesentlige og nødvendige taler klarest og høyest.

Mange kan nemlig få nyttige innspill med på veien fra Gyrid Gunnes. 

Gå til innlegget

Er det virkelig den hellige og kjærlighetsfulle Guds intensjon at noen på siste drøye etappe enten panisk skal vri seg av smerter i en ikke-fungerende kropp og psykisk desperasjon eller alternativt ligge i neddopet dvale på veien til den uungåelige døden? Det er verdt å merke seg at det faktisk er den som lider over evne som må betale prisen for de andres holdninger; synsmåter som gjør den fæle prosessen en dog verre for flere lidende.

Hvis livsformen hos noen i visse særtilfeller er helt uforenlig med liv, skal man da ubetinget ta vare på det som er... i livets navn? Her bør man nå våge å ta debatten om den vei som anskueliggjør livets vrengebilder og skrekkens uverden for enkelte. Livet er for øvrig hele tiden under vurdering; prioriteringer i helsevesenet innebærer en verdsetting av visse pasienters liv og situasjon, og enkelte ganger vurderes livet forskjellig der og da.

Samfunnet preges positivt av behovet for meningsfull livshjelp, omsorg og støtte for å leve videre. Men ett sted møter man en endelig grense for å bidra her: For noen rammes og begrenses livet radikalt av omfattende lidelser før den kommende døden. Hva kan man så gjøre, hvorfor og på hvem sine premisser?

I debatten er irreversibel og kraftig redusert livskvalitet, uutholdelig lidelse og autonomi sentrale aspekter. Når livet i siste fase er i uavvikelig ferd med å bli uutholdelig som helhet, så fordres vi til en ny etisk refleksjon som har andre og nye premisser og som bare der er gyldige. Håpet forholder seg som kjent til det godes mulighet, men her er dét alternativet ikke-eksisterende. Det er vel få debatter som er så polariserende som eutanasi, dvs aktiv lijvsasvlutningshjelp; i den grad en slik debatt da tas i det hele tatt?

Når man kun kan holdes fra omfattende lidelser og sterke smerter gjennom såkalt terminal sedering, så blir dette med menneskeverdet et tøyelig og betinget begrep. Og det på de friske og sterkes premisser. Graden av våkenhet hos den lidende er nemlig her radikalt dempet, man blir så og si lagt i dvale til kroppen ikke lenger orker mer.

Å for enhver pris holde den sterkt lidende i live, til tross for at det nå er mer enn svært plagsomt og direkte uutholdelig bør skape refleksjon om livet og barmhjertighet hos oss andre. Respekt for den lidendes verdier og livsvalg, uttrykt i tide, bør være sentrale premisser i betenkningen. Man bør våge å ta til seg det angjeldende menneskets uutholdelige lidelse og alternativene før og til døden.

Den uhelbredelige syke og lidende som vet at resten av tiden blir preget av samme og en dog enda verre smerter ber om respekt og hjelp: Fysiske som psykiske smerter, ingen livskvalitet, puste, spise- svelge-drikkepusteproblemer, oppkast, diareer og sengeliggende uten overskudd og evne til å konsentrere seg om noe som helst 24-7 preger døgnet: Her kan så døden være en avslutning på det gode som en gang var. Alternativet blir nemlig en alt for høy pris å betale, fjernt fra den kjærlighet alle forbinder med livet og Gud. Et ja til døden som en bekreftelse av det gode livet, paradoksalt nok.

Her er det selvsagt ikke snakk om at løsningen skal være en erstatning for den nødvendige og gode palliative omsorgen; det handler derimot om den enkeltes rettighet og mulighet under strenge betingelser . Det ligger videre ikke en nødvendig konsekvens i spekulasjoner om et tenkt etisk skråplan eller opplevd sosial plikt her. Ser vi på praksis, så er det ikke slik at en ytterligere liberalisering, etter tillatelse av eutanasi under strenge betingelser, trinn for trinn skjer med matematisk konsekvens. Snarere kan det med tiden skje en presisering og innskjerping av lovverket ang. eutanasi.

Man kommer altså ikke ifra at det finnes destruktive lidelser som verken leger eller andre kan gjøre noe med. Overstiger summen av lidelsene livets verdi, når behandlingsmuligheter ikke finnes og muligheten for bedring er ikke-eksisterende, bør det kanskje være pasientens egen beslutning hva gjelder livets utgang? Autonomiprinsippet bør vel også her veie tungt? Her forutsatt at bekreftet beslutningskompetanse finnes hos vedkommende da avgjørelsen blir tatt, hvilket er et ufravikelig medmenneskelig og juridisk krav. Å bestemme selv er dog ikke alltid og ubetinget et like ubetinget og sterkt prinsipp; fordi det etter en tid kan bli vanskelig å være autonom hva gjelder den siste tiden: En pasient som først her sent i prosessen ytrer et ønske om å dø kan være et forkledd rop om ønsket nærvær og trøst. Det finnes altså flere gråsoner her, mellom legitime behandlingsalternativer og eutanasi. Vi er m.a.o. inne i et komplekst virkefelt. Men man skal ikke av den grunn unngå å tre inn i det.

Videre: Hvilken rett har vi andre til å nekte den som lider voldsomt i påvente av døden til å avslutte livet på en mer verdig måte? Er våre meninger her så avgjørende at vi har rett til å påtvinge den lidende vårt syn som desto verre bidrar til å forsterke lidelsene hos vår neste? Det er muligens noe kynisk, på trygg distansert avstand, å overlate de mest lidende til sin egen skrekkelige skjebne – og argumentere for at dette skal de bare måtte akseptere og utholde, sågar i Guds navn eventuelt? En slik bastant og firkantet Gud er fremmed for den Kristus vi møter i NT. Det er altså verdt å merke seg at det faktisk er den som lider over evne som må betale prisen for de bedrevitendes holdninger.

Så vidt jeg vet, så finnes det eksempler på lidende som har sultet og tørstet seg ihjel fordi de ikke har kunnet velge aktiv livsavslutning. Og denne veien kan ta flere uker og fordrer ikke minst en jernvilje. Har man en positiv viten om at den kompetente og ønskede livsavslutning - evaluert av en legegruppe ad hoc - bare vil være å sovne inn i kontrollerte og rolige former, så vil livsavslutningen miste mye av sin skrekk og gru. Den opphopede og påtrengende livs- og dødsangsten som produseres smertehelvete dempes.

Det handler her om å erkjenne status quo med den lidende i sentrum og i livets tjeneste akseptere at det hele en gang har en endelig slutt. Og den slutten er det kanskje den lidende som bør ha makt over?

Dødshjelpstanken representerer selvsagt ikke et menneskesyn som hyller det friske og sterke mennesket, og uthuler menneskeverdet. Det handler om et ikke-liv under helt spesielle betingelser før døden. Ei heller er det et angrep på den palliative omsorgen som virkelig gjør en meget god innsats.

Vi trenger ettertanke og debatt. Autonomiprinsippet og de voldsomme lidelsene leder dog ikke frem til et klart entydig svar hva gjelder eutanasi. Begrepene respekt, verdig død og verdighet er komplekse temaer og skal heller ikke ukvalifisert og alene brukes for å legitimere eutanasi. Man bør nå grundig heve frem temaet «livsavslutning og eutanasi» og holde den ved like på veien videre. Det handler om menneskeverd og respekt hvor alle involvertes premisser er med i ligningen.

Gå til innlegget

Gud har gitt mennesket ånd, sjel og legeme, vi er gitt ansvaret å benytte og utvikle dette i et liv under frihet og ansvar. Fri tenkning er ikke farlig, snarere er den et nødvendig hjelpemiddel på veien. Slik kan man gjennomskue og sortere livshemmende hindringer underveis, f.eks. det som forekommer av negativ kontroll, undertrykkelse, konformisme, misforståelser og maktmisbruk: Alt forekommer dessverre i ny og ne i trosmiljøer, ikledd de beste gevanter hentet fra det kristne kostymelageret. Men den frie tenkningen må dog være villet. Så får man spørre seg hvorfor noen vegrer seg her. Mulig er engstelighetens og vanetenkningens fangarmer ennå ikke gjennomskuet som hemmende elementer også innenfor teologiske rammer? Litt pussig dog; det var nettopp dette problemet som Kristus påpekte i fleres liv.

Kongstun kristne friskole tar i bruk kreasjonist-lærebok, skriver Vårt Land. «Vi vil gi elevene en bok med et kristent verdensbilde», sier rektoren. Men et «kristent verdensbilde» er et oppkonstruert begrep som bare ser ut som en virkelighet. Det kristne ligger derimot i en erfaring av Jesus Kristus, i tilfelle. Og deretter hvordan dette så bør inspirere til et liv i frihet og ansvarlighet; der alle medmennesker anses som likeverdige: Uansett tro, livssyn, sosial- og kulturell tilhørighet. Ikke i hvordan man forholder seg til naturvitenskapen. Ansvarlighet er dog også et vesentlig ledd i det å undervise barn og unge med livskompetanse som mål, slik at de blir kapable til å tre inn i virkeligheten, steg for steg. 

Naturvitenskapen står selvsagt ikke i noe konkurranseforhold eller motsetning til det sentrale i kristen troslære; snarere tvert i mot er den en et uerstattelig middel som gjennom sine metoder kan utelukke irrelevante og kan hende destruktive elementer i troen. Ikke minst fordi slike elementer er ledd i fleres begrunnelse for å vende troen ryggen. Slik er naturvitenskapen faktisk en Guds gave og hjelpemiddel som skritt for skritt bidrar til å tydeliggjøre det som positivt er evangeliets kjerne. Ergo er den en nødvendig supplement for enhver troende som vil nærme seg virkeligheten; og dermed sin neste, seg selv og Gud. At noen kristne ser med skepsis på dette er like bedrøvelig som destruktivt; men de kommer dog ikke ifra at deres mistenksomhet mot naturvitenskapen er resultat av nettopp tenkning: Tenkning om tro, hellige tekster og virkeligheten per se. Men en tenkning som ser med mistenksomhet på seg selv bør man faktisk møte med stor skepsis: Videre er det et signal om utidig og faktisk uetisk nedvurdering og mistro hva gjelder Guds gaver til sin elskede skapning mennesket. Det er vel få miljøer som til de grader illustrerer det sosiologiske begrepet «tribalisering» som tros- livssyns- og politiske miljøer.

Til slutt: Symboler og myter var og er en prøvende vei til å paradoksalt nok kunne gripe det ubegripelige. Men dette har langt senere forvandlet seg til absolutte sannheter som negativt preger den kristne troslære. Å forholde seg bastant og med påtatt objektivitet til et emne som er ubeskrivelig og i sitt vesen subjektivt er selvsagt inkonsistent. Ikke så underlig da at fler og fler trekker seg fra tanker om en gud som opptrer på tvers av den fornuft mennesket er skapt med. Det er trist å se hvordan noen kristne igjen og igjen er den kristne troens største fiender.

Gå til innlegget

Reiserapport fra en strabasiøs etappe i de levendes land

Vekst er å våge å være underveis… og er man underveis, så erfarer man nye ting. Forutsatt at man våger å tolke det nye også ut fra det levende nået. Livet handler også om å gi slipp.

Debatter og diskusjoner preges som kjent ikke nødvendigvis av verken dialoger eller samtaler med den hensikt å møtes og stimuleres til nytenkning. Heller ikke teologiske, nødvendigvis. Man husker bare så alt for lett de debatter, hendelser eller konfrontasjoner man har vært med om, og enkelte ganger har det mer lignet på grøftegravskrig og trefninger. Det ender ofte med livløs polarisering. Som i sosiale konfrontasjoner ellers, så husker man klart "hva som skjedde" men overser hva slags inntrykk og pregning man selv gjorde på begivenhetene der og da. Her er det den andre som ofte rammes, uten vår medviten. 

Hinnen mellom det gode og det onde er ytterst tynn; og vi bærer alle potensialer for å være voldsutøver, offer eller likegyldig tilskuer hvor vi så inderlig godt tåler den prisen andre betaler. Også skriftlige medium er som kjent formidlere av elendighet. Det handler m.a.o. om å øve opp og vedlikeholde evnen til å kjenne seg igjen i sitt medmenneske. Og her har jeg til tider sikkert vært noe passiv, søkt bekreftelser i livet og akademia og latt meg prege av vanepersepsjon og vanetenkning: Egen teologisk bedrevitenhet er en synd man oftest oppdager sist selv. 

Det handler om motet å være til: Fra å være tilskuer til keiserens opptog, så oppdaget jeg en dag at også jeg var del av den keiserlige moteoppvisning. Hvilket var en underlig, men tankevekkende erfaring. Men det skal mot til å erkjenne akkurat dette.

Det er bekvemt å heller bli liggende i ro hvor sannhet blir teologisk, kulturelt og sosialt betingede produkter mer enn levende og vekkende fordringer i nået. Å reise seg og ta sin seng og gå koster dog ofte dyrt; også sosialt- og miljømessig. Den som endrer seg blir nemlig ikke sjeldent sett på som et uroende element der alle er enige om stort sett det meste. Men det er kun der ute i det utrygge, i usikkerheten vi møter livet; vår neste, oss selv og Gud: Det er ikke den som ikke våger å satse og heller graver ned sin skjerv som belønnes. Man kan videre lett overse det selvfølgelige at vi er alltid like nakne, usikre og sårbare i det konforme som vi er når vi står alene.

En av fruktene fra min vei er følgende: 

Jeg kom for noe tid tilbake - etter noe slit, indre brytekamper og rimelig velbrukt tid - frem til at homofile og lesbiske ubetinget har sin helt naturlige plass og rett i alle kirkelige stillinger og sammenhenger. Når jeg blar tilbake i mine innlegg her på Verdidebatt om temaet skrevet andre år, så ser jeg at min argumentasjon dog er gyldig og akseptabel. Men dog kun (!) når jeg vektlegger visse premisser og argumenterer så ut fra dem, for så å la andre i beste fall få en noe pregende, men ikke avgjørende virkning. Premissene der er for så vidt ennå betinget gyldige, men de vektlegges ikke lenger i samme grad. Det er som kjent en god ide å tenke over sin egen tenkning, og modig evaluere denne i lys av det som er reellt og levende. For at tenkningen skal være fri må den nødvendigvis også være villet: Fremfor å la det man møter forut for tilstedeværende erfaring bekreftes gjennom tradisjon, tekststykker og teologisk filtrering som like vel kun er spor fra en annen tids betingede forsøk på å nå målet. Det blir som å møte en som i beste mening peker på en stjerne for å navigere, og så naivt tro at vedkommendes finger er ledestjernen. Det nevnte tyngdepunktet har altså beveget seg til andre premisser som videre skaper et større inn- og utblikk i lys fra kilden selv, Kristus, som dog er det vesentlige her: 

Alt i livet, tenkning og praksis, skal ha sitt utgangspunkt i det navet som er Kristus; nemlig gjennom nåde, kjærlighet og rettferdighet. Og fra Talmud har jeg følgende visdom ut fra de hellige tekster, og om ordet da er Kristus, så sier Talmud-ordet også seg selv: Om tekster og bud kommer i konflikt med det å redde og hjelpe et medmenneske, så er det sistnevnte som alltid og ubetinget har forkjørsrett. Livet først. Alt som overdøver dét er tro og makt på avveier.

Og hva førte til dette nye blikk og erkjennelse? Flere ting naturlig nok. Jeg våget f.eks. igjen å slippe taket og å være til stede også i ukjent terreng. Helt. Den tidligere stillstanden ga nok mer sikkerhet og trygghet enn bevegelse og utvikling: Jeg fikk på nytt tak i motet til å være sjelelig og åndelig naken uten å på forhånd vite hva som var sant og måle virkeligheten ut fra det. Jeg erfarte faktisk at jeg ikke risikerte så meget. Fordi ballasten, Kristus, er med. Og dermed ser jeg nå mer; og videre det allerede kjente i nytt nyanserende lys. Og dét er ikke bare en påstand for å få ting til å stemme, men en levende erfaring. 

Ser også nå mer av andre sentrale forhold som er ufravikelige fordringer i det relasjonelle sett i lys av de samme verdier jeg tidligere mente å forsvare. Om sannheten og kjærligheten står sterkest av alt, så er det samtidig like vel skjøre planter der teologisk bedrevitenhet belærende kjører bulldozer over alle vekster som ikke passer inn. Men i monolandskapet gror det som kjent lite. Det avgjørende var og er dog som nevnt kilden selv; nemlig den levende Kristuserfaring. Og med litt skam å melde qua teologisk tenkende, må jeg jo erkjenne at dette har da også alltid vært Kristi prerogativ. Vi måles nemlig ikke på om vi er bibeltro eller ikke, men på fruktene. 

Kort sagt, så har jeg nå mer passende «skostørrelse» der jeg snubler på veien videre. Vel vitende om at hvert neste stoppested er nettopp dét; en hvilested før neste etappe. Og kan hende trenger jeg igjen større sko senere på veien videre i de levendes land. Det er ikke alltid like enkelt å være underveis fordi et tilpasset trosparadigme og enkelte bibelsteder ureflektert tas bokstavelig, og det er derfor lett å snuble også hva gjelder temaet seksualitet. Jeg vet. Men jeg har dog erfart at hovedkursen opprettholdes uavhengig av betingede teologiske klær. Fordi det største hviler ikke på meg eller de ord som mobiliseres. Det hviler på nærvær og handling. 

Det som er vunnet er et nytt utvidet teologisk prøvende forsøk i livet som har sin kilde i hjerteblikket, og virkning i praksis - og det har så langt ikke gjort verre skade enn såret stolthet. 

Veien videre innebærer en mer utfordrende og spennende gange, da jeg altså har tradisjon og bibelvers å møte. Men det hadde jeg også tidligere, dog mer ureflektert. Like vel er alle data, bibelvers og tradisjoner også tolkning, og en flertallstolkning er ikke nødvendigvis rett tolkning uansett hvilken tradisjon og miljø man deltar i.  

Troskap mot Kristus handler om tilstedeværelse, frihet og ansvar; å orientere tilstrekkelig, kanskje sågar bedre, og uansett reise seg for hver gang man snubler. Det er dette som er livet underveis. Og snuble gjør man jo enkelte ganger fordi en og annen setter ben; eller man snubler i egne ben fordi virkeligheten der ute og idealene ikke alltid er kompatible.. 

Og hva annet ga så impulsen til denne reiserapporten fra et snublende menneske underveis? Flere ting, som antydet ovenfor. Men vesentlig var og er de hjertesøkende og tidvis såre øynene som jeg møtte hos et lesbisk nabopar for noen år siden: Som jeg våget å møte -deltagende og stille- i all sjelelig og åndelig nakenhet, uten andre hensikter enn å være til stede, aktivt seende og lyttende. La den velkjente evaluerende tankekontrollen i bero og åpne for å la hjertets varhet SE. Og i de medmenneskers øyne? Der så jeg speilbildet av meg selv, og viktigere et sjeleglimt av Kristi blikk selv. Det var en vekker. Og fra den dagen våget jeg endelig å gi slipp på det tidligere tyngdepunktet hva gjelder synet på nevnte tema. Viktigere enn teologiske prinsipper er genuint nærvær og tilstedeværelse. Nettopp fordi Kristus pulserer i det som levde og lever i den levende interaksjonen mellom oss qua Guds ønskede og elskede skapninger. Og dette siste er sentralt, det er dét som er navet: 

Det handler om identitet og gjenkjennelse qua Guds skapning. Kristus stiller seg alltid mellom oss og våre medmennesker: Det som vi rammer den andre med, av handlinger eller likegyldighet; det rammer først Kristus.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere