Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte og anskueliggjorde dem; Han kom med nåden og bekreftet ordene i praksis: Kristus illustrerte en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Kristus er som kjent ikke målet. Han er veien. Teologi, sosiologi, historie og religionsfilosofi er med i min hverdag – ikke minst sentralt qua mosaisk kristen (jødiske røtter). Men viktigere enn å fordype seg i fagene og diskutere teologi, oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med medmennesket - og Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt inn i nået og realitetene: Reise seg opp, "ta sin seng" og gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Kjærlighet er selvovervinnelse. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres kun gjennom praksis; aktiv kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneske-orientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det! Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Troens tillit er omvendt proporsjonal med søken etter erfaringer. Aksept. Møtet med Gud er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Alt annet er kommentarer. Selvsagt innebærer bejaelse av livet også av aksept av det mørke og utfordrende. Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Gud skapte først mennesket. IKKE jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Det vi alle, alle, har felles sitter i våre hjerter: det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i våre hoder. Dét kan utvikles, endres. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen. Være til stede. Det finnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer. "To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Er vi da alle medmennesker?

Publisert nesten 5 år siden

Der man ureflektert overgir seg til guddommelige- eller politiske autoriteter og visjonære gyldne politiske idealer, der frasier man seg samtidig sin frihet, selvstendighet og verdighet ; dvs rett og slett sin menneskelighet. Ergo vender man seg fra Gud og medmenneske i en guds navn.

 

 

 

Ang. kulturkonfrontasjoner, fiendebilder, frykt og hat. Dette kan i gitte tilfeller være forståelige reaksjoner, så vel som overdrevne eller uberettigede. Men NB: Det som anerkjennes som forståelig forurettehet og sinne, innebærer dog ikke nødvendigvis det samme som sosial og personlig aksept av enhver type motreaksjon.

Vi ser det f.eks. i Terje Carlsens innlegg om Henry Rinnan her på VD, videre i andre innlegg hvor krigens tyskere og norske medlemmer av NS er involverte eller også i Erling Rimehaugs innlegg  Er de andre mennesker?.  De gode” reagerer alltid med berettiget kollektiv fordømmelse, forståelig hat og rettferdig utstøting, sågar gjennom generasjoner. Også stimulert av religiøse ledere. Prester og troende i Norge etter krigen representerer intet unntak. Temaet handler om vanskelige og sammensatte forhold, som får sin dessverre noe enkle og tydelige form jo nærmere egne sirkler fenomenene oppstår og mer annerledes det man distanserer seg fra er.

Generelt: Vi er alle ”de andre” for noen. Og noen er "de andre" for oss. Sosiale og religiøse, mindre og større grupper, nasjoner, folkeslag - samt den enkelte - har gjennom historien og i alle samfunn definert sin identitet og plass i motsetning til ”de andre”. Og vi? Vi er jo ikke som ”de andre”, må vite. Og til en viss grad stemmer jo dét også. Men forskjellene representerer ikke nødvendigvis bare problemer og truende ulikheter: Andres blikk, erfaringer og sosiale bidrag er også en del av selve meningen og slik potensielle ressurser og berikelse for alle parter. Men vi begår lett den feil og tror at VI stort sett er mer moralske og rasjonelle, vi har bedre oversikt og er mer rettferdige. Vi er kort sagt mer siviliserte, de andre er ”røverne og barbarene”; de andresom befinner seg utenfor vårt eget velkjente og trygge Kardemommeby sine murer. De andre vil i beste fall bli som oss en dag. Men dog uten helt å ville betale prisen, er en gjennomgående mening. Det er påfallende nok de som så og si helt blir som oss, som blir godkjente og aksepterte innenfor muren. Men da er de vel ikke annerledes lenger, og det er vårt eget speilbilde vi egentlig bejaer og får bekreftet her? Ergo er vi like langt. Eller heller like kort.

Men dog viser det seg som oftest at mennesket har et grunnleggende behov for å definere sin egen identitet i motsetning til ”de andre”. Så får man finne ut på hvilken måte dette er berettiget og nødvendig? Det skjer også her hos oss, også i det nære og noe på vei usynlige; ikke minst tydeliggjort i den aktuelle flyktninge- og asyldebatten. Om vi da kan kalle det en debatt. Her er det mer enn tydelig hvordan de mekanismene som er nevnt ovenfor blir mobilisert lokalt i litt mindre skala: Fiendebilder, grove personangrep, demonisering, forakt og usaklige kategoriseringer ser ut til å rå arenaene i sterkere og sterkere grad. I verste fall har det også glidd over i vold og direkte trakassering. De ikke alltid like bevisstgjorte holdningene, og fordommene som ser ut til å dominere medfører at de etablerte fiendebildene og fordommene blir sementerte og vanskelige eller umulige å bryte ned. Man tar sitt eget engasjement så selvfølgelig, og som uttrykk for det egentlig sanne og gode, at man blir som en enøyet kyklop. De fenomener som vi ser og tar avstand fra i de store skrekkelige skalaer trives også godt hos oss selv.

Både hva gjelder her hos oss og ute: Det handler beklagelig nok heller ikke alltid om mangel på opplysning og rasjonelle argumenter som kan bryte ned fordommene og holdninger som har sine røtter i irrasjonelle antipatier. Slike etablerte fordommer fungerer nærmest som et  kultur-filter  som rett og slett ikke tillater positive kjensgjerninger om de andre å slippe gjennom. Det svart-hvite universet er som mest tydelig i de kulturkonfrontasjoner hvor religiøs identitet og ditto forestillinger er det gjennomgående.

Dette henter sine mobiliserende krefter fra sympati- og antipatifeltet hvor det personlige- og nasjonale egoet er byggherre over sikringsarbeidet. Her benyttes historiske og religiøse symboler for virkelig å understreke hvor mye vesentlig og grunnleggende som egentlig står på spill. Og dette har ført til fordommer og fiendebilder mot de andre som alltid truer dette grunnleggende gode. Og en og annen gang har slike mistanker også en viss berettigelse for all del; både hos oss og hos de andre. Restene av vestens imperialisme, hovmodige selvtekt og arrogante kolonialpolitikk påvirker ennå noen i andre områder. Og andre steder er det dessverre aktuelle problemstillinger. Og militante muslimers voldelige forsøk på å underminere det vestlige demokratis opparbeidede verdier er dessvere like aktuelt som velkjent.

Ikke sjeldent er dog slike fiendebilder og mistanker rene konstruksjoner, som primært fungerer som legitimerende og rettferdiggjørende faktorer til fordel for egne politiske agendaer, egen livsstil, religion og kultur på godt som på ondt. Disse fordommene har derfor medvirket til stimulans og understøttelse av konflikter, mistillit mellom mennesker og nasjoner og slik kunnet tjene som rettferdiggjørelse av å diskriminere og i noen tilfeller behandle de andre som mindreverdige eller sågar grunnleggende uverdige og onde. 

Dog finnes det kjent nok politiske og religiøse krefter som bruker religionen og kulturen for hva det er verdt for slik å skaffe legitimasjon og oppslutning om selv de verste handlinger. Det mangler ikke på eksempler her fra militant muslimsk hold, eller ekstreme sionister i Israel for den saks skyld. Den ene ytterlighet er langt på vei betinget av den andre. Der offensiv krig, terror og vold begrunnes med henvisning til Guds vilje, der har den onde selv sneket seg inn forkledd i den beste skrud hentet fra religionens og moralens kostymelager. Der man ureflektert overgir seg til guddommelige eller politiske autoriteter, eller visjonære gyldne politiske idealer, der frasier man seg samtidig sin frihet, selvstendighet og verdighet ; dvs rett og slett sin menneskelighet. Ergo vender man seg fra Gud og medmenneske i en guds navn. Dette har skjedd gjennom historien, det skjer, og det vil fortsette å skje.

Apropos bare et par eksempler fra eget kulturområde: Noen av oss kjenner vel til Martin Luthers grove jødehat, eller de mest ekstreme kristensionistenes holdninger i dag. Der undertrykkelse, utstøting, apartheid, segregering, skrekkvelde og terror kan begrunnes med gudsautoriserte motivasjoner, der har altså mennesket overgitt seg til ondskapen i det godes navn.

Er det mulig å demontere og fjerne slike fordommer og fiendebilder, og hvordan skjer i tilfelle dette? Hvordan skaper man da egentlig en verden preget av toleranse, respekt og dialog? Eller går det skrekk og gru ganske enkelt ikke an? Det tradisjonelle svaret er at mennesket ville være godt hvis det ikke ble undertrykket psykisk som fysisk og at genuin frihet, utdannelse og informasjon dermed da blir nøkkelen. Og ikke minst det å frigjøre seg fra politiske- og religiøse autoriteters makt og kontroll. Alternativet er å bli sittende fast i en gjørme av uvitenhet, fordommer, økonomisk og politisk avmakt.

Videre skaper man dog uansett toleranse og respekt gjennom personlige kontakter til lokale minoriteter og enkeltmennesker og det å møte sine politiske motstandere med aktiv lytting og respekt. Videre arbeide for demokratiske beslutningsprosesser og en mere rettferdig samfunnsordning.

Men et mer resignert og kanskje noe desillusjonerende svar er at det for mennesket dessverre er en psykologisk- og sosial nødvendighet å opprettholde eget territorium i stort som i smått, hvilket dessverre innebærer behovet for en viss mengde fiendebilder og fordommer. Verden består av for mange sprikende krefter og for meget uenighet, både hva gjelder verdier, midler og mål. Så får man like dette, eller ikke: Man må faktisk som ansvarlig fritt individ og samfunn bevisst og aktivt forholde seg til den virkeligheten som er her, i påvente av konstruktive endringer.

Men dette er ikke KUN negativt: Poenget her, og det avgjørende sådanne, er at vi kontinuerlig bevisstgjør oss og lærer å leve med den verden som er her og der samt alle utfordringene; og ikke minst at vi er kapable til at beholde en viss avstand til behovet for å dele inn verden i svart og hvit, og beholder og tålmodig bygger ut dialogkanaler: Kort sagt at vi vedkjenner oss eksistensen av den egne indre ”fiende” i hjertet . samtidig som vi ikke mister målet og verdiene av syne -  og slik blir i stand til å holde den fienden under noen lunde aktiv oppsikt og kontroll.

Her kommer vel Jesus inn med sine oppfordringer til erkjennelse av dette og den frigjørende og vitale nåden. Og til å våge å reise seg, trosse ”fienden” i hjertet og nærme seg ”den andre” og der endelig se at i speilbildet i min nestes øyne ser jeg meg selv. Fortellingen om Ronja Røverdatter illustrerer dette: Hun trosset det etablerte og store ”vi” samt det man alltid hadde sagt og sier; tok modig sats og hoppet over det dype skillende juvet til de andre. Slik fikk hun bekreftet og illustrert at de andre er som oss selv. Naivt? Ja vel. Men dog må ikke engsteligheten, en overdreven skepsis og kynisme drepe enhver god ansats. I tilfelle ville f.eks. Gandhi, Mandela og ikke minst Jesus bare være en vits. Og for noen er de jo det allerede, dessverre.

 

 

Gå til innlegget

Sunn forut-tenkning?

Publisert nesten 5 år siden

Det er så enkelt at det blir visst vanskelig: Man skal elske Gud gjennom alle de mennesker Han har skapt. Men vi ser igjen og igjen at hovmod i Gudsforholdet fører til nedbryting av nesteforholdet

Å bekjenne seg som kristen:

Står da valget mellom teologisk populisme, reduksjonisme og substansløshet á la DnKs aktuelle ståsted på den ene siden -eller snever fundamentalisme,   eventuelt ytterliggående karismatikk og tankeløs bokstavtroenhet på den annen?

Kritikk kan være relevant eller ikke. Den kan være sunn eller usunn. Destruktiv eller konstruktiv. Saklig eller usaklig. Gjennomtenkt eller emosjonelt betinget og dermed sannsynligvis i beste fall delvis. Ordet "kritikk" betyr faktisk det å sortere, å sondre. 

Først: Det uetiske og destruktive er ikke akseptabelt og riktig bare det valgte tros- og livssynsmessige fortegnet anses som den sanne faktoren i den store ligningen. Noen ser faktisk ut til å leve i den overbevisning at de har oppfattet mennesket og virkeligheten på en slik suveren måte at de dermed har situasjonsbetinget rett til å opptre på tvers av alle de gode etiske fordringer som de ellers hevder å identifisere seg med. Man forsvarer jo det gode og sanne i konfrontasjon med uvitenhet og fordommer? Her i den gode hensikt kan derfor så og si intet middel bli liggende ubrukt. Sågar mener enkelte at de destruktive holdningene og den tilhørende respektløse adferden er Gudsautorisert. I det godes og kjærlighetens navn slår man altså ihjel...

Kristen troslære er nok ikke å forstå som hovedsakelig to hovedposisjoner, slik det kan synes hos enkelte her på Verdidebatt. Altså, enten en langt på vei idyllens kirke: En sekularisert terapeutisk, overseende og dumsnill kose-utgave som i dag dominerer DnK, eller mer ytterliggående posisjoner hvor det kan se ut som om man må være fremmed for refleksjon og analyse - og i visse henseender lefle med det inhumane - for å bli ansett som klartseende og sant troende: Med skylappene godt festet, samt hendene klamrende rundt rett-troenhetens korrekte bokføring kan man så til slutt endelig noen lunde helskinnet få passere den gyldne himmelske terskel.

Å f.eks. motivere politiske og menneskelige ekstremposisjoner med henvisninger til Guds vilje er uttrykk for menneskeforakt, og dermed blasfemi. Eksempler her kan man dessverre nesten daglig se i nyhetene. Ref. militante ekstrem-islamister. Deres ekstremisme er ikke galt først og fremst fordi de er muslimer, men fordi de i Guds navn opptrer helt på tvers av all medmenneskelighet. Deres posisjon er en løgn om Gud og menneske. Ergo blasfemi. Det ekstreme, det inhumane og grusomme, dvs praksis, blir naturligvis aldri legitimt og bedre av at motivasjonen oppfattes som genuint riktig. Dvs det uetiske og destruktive blir nok heller ikke bedre av at  ”vår Gud” er bedre eller sannere enn din.

All sann etikk har sin kilde og utgangspunkt i å elske Gud av hele sitt hjerte og sin neste som seg selv. Dette siste betyr at man erkjenner at den andre (uansett ståsted) er et prøvende og feilende menneske akkurat som en selv;  vi er begge (alle) skapt og elskes av Gud. Enhver svikt i etikken ser faktisk påfallende ofte alltid ut til gradvis å svekke både tanken, følelsen og viljen, hvilket gir et hint om at det er det sikrende egoet som er øverste instans her uansett hvilket språk og motivasjon man ikler det hele i. At det hele legitimeres kollektivt og ad hoc hjelper nok heller  lite. 

Retningen for mennesket er m.a.o. alltid primært mot det etiske, og dermed sekundært mot det seremonielle.

Det er så enkelt at det blir visst vanskelig: Man skal elske Gud gjennom alle de mennesker Han har skapt. Men vi ser igjen og igjen at hovmod i Gudsforholdet fører til nedbryting av nesteforholdet: Egosentrien i Gudsforholdet fører alltid til egosentri i forhold til den andre. Vår fromhet og moralitet er selvsagt vårt eget valg og ansvar, som verken Gud eller andre autoriteter fritar oss fra. Fromhet som stiller seg i veien for nestekjærligheten og menneskeverdet stiller seg i veien for Gud selv. Og ingen teologi eller dogmatikk har rett til å rokke det minste ved dette. Det gode består altså primært av hjertets erkjennelse, ikke regeltroskap som det første. Gud valgte nemlig det gode fordi det er godt. Det gode er ikke godt fordi Gud valgte det. Kristus, som er Ordet selv, kom for å realisere læren. Virkeliggjøre den.

Det handler f.eks. også om å ikke lenger overse motpolene i mennesket, om å akseptere dem og dermed heller la livskreativiteten og nestekjærligheten utfolde seg. Motpolene og de indre spenningene er ikke uønskede elementer, men motsatt -  livets medhjelpere. De holder de indre farvann isfrie, som dikteren skriver. Forsoningen er Guds initiativ. Som Bonhoeffer skriver, så er nåden dyrebar nettopp fordi den er verdifull. Gud tok på seg selv den destruktive konsekvensen av å vélge seg selv først, være seg selv nok, dvs straffen. Det har kostet Gud noe. Forsoning er gjenforening; nåde er frigjøring: Nåden frikjenner, nåden er ny fødsel og ny start. Hver dag. Jeg er selv en bekjennende og praktiserende katolikk fordi jeg er overbevist om at den katolske kirkes bekjennelse og troslære er det minst dårlige uttrykk for kristen tro. Ergo er jeg vel for noen som katolsk tradisjonalist å regne. Men pytt, hva gjør vel det.

Jeg bør selvsagt dog ikke opptre på hjerteløse og kyniske måter som tramper på min nestes menneskeverd og integritet samtidig som jeg blindt og refleksjonsløst holder fast ved nevnte troslære. Her har jeg sikkert feilet gjennom historien. Kunne jeg oppsøkt den og de jeg har krenket på veien, så ville jeg virkelig be om tilgivelse. Det er ganske sikkert fler enn jeg aner. Dog: At man som katolikk tror i tråd med katolsk bekjennelse og troslærer burde vel være kurant; slik også kirkens teologer og ledelse naturligvis gjør. En ikke alltid lett balansegang, må det sies fordi løsrevne ledd i troslæren av noen kan oppfattes som krenkende. Da handler det om hvordan jeg fremlegger dette, uten at kjernen i det konkrete annulleres fordi jeg aner at enkelte av standpunktene er upopulære. Dog er det en barokk, pussig og lei erfaring å bli møtt med avvisning og spydigheter av en og annen katolikk fordi jeg som katolikk tror med- og står fast på DKKs troslære og etiske standpunkter (!).

Jeg deler forøvrig den analysen hvor det hevdes at en rekke teologer og prester i DnK forsøker å løse spenningen mellom kirkens troslære og bekjennelser p.d.e.s. og hva som anses som sosialt og politisk korrekt på den annen -  gjennom å resignere og være ettergivende for det sistnevnte. Utfordringene som oppstår i rommet mellom bekjennelsen/troslæren og de sosiale aktuelle holdningene løses m.a.o. gjennom å oppheve deler av det førstnevnte. Slik oppnås tydelig nok slipp på spenninger, samt sårt tiltrengt aksept, sympati, omfavnelser, klemmer og slengkyss fra flere utenfor. Ref. Levi Fragells innlegg: Fristelsen i kirken til å speile det som rår sosialt blir således overhengende stor. Erfarer kirken medvind, så er selvsagt det en positiv og sårt tiltrengt erfaring. Og hvem spør vel irriterende og forstyrrende spørsmål om kursen når man endelig erfarer slik en feiende medvind?

Mister Kristi Kirke derimot støtte, så får man ta det til etterretning, men dog fortsatt stå på bekjennelsen og troslæren. Det er ikke et stadig varierende samfunnsflertall som avgjør hva som er sant og riktig i Kristi Kirke.

Til slutt helt generelt: Dog er det noe som preger norske kulturradikale ennå; og det er uvitenhet og kunnskapsløshet om religion og tro. Ytrer man seg om psykologi, sosiologi, medisin, jus, fysikk og historie osv, så forventes det med rette at man har innsikt og kunnskaper i det felt man uttaler seg kategorisk om. Men når det gjelder religion og tro, et av de vanskeligste kulturområder, så anser brått enhver journalist og annen borger seg som ekspert og kompetent. Flere tror f.eks. ennå at en typisk kristen enten er å finne i sør- og vestlandets indremisjon eller hos karismatiske kommersielle menighetsledere eller sjarlataner i  Norge eller USA. Mer feil kan det ikke bli. En typisk kristen i dag er høyst sannsynlig en ung enslig afrikansk fattig mor, eller å finne i Asia og latin-Amerika.

 

Gå til innlegget

Fordommer er narrens fornuft

Publisert rundt 5 år siden

Jeg som trodde at demokrati i medene var det å gi ordet til den som ikke har det på forhånd. Den eneste løsningen om vi vil unngå elitens etisk vrede og de innsiktsfulles irritasjoner over tilstanden i landet er øyensynlig å vende tilbake til det opplyste eneveldet.

Politikere, flere journalister og visse andre som stort sett alltid vet bedre anser visst at folk flest verken vet sitt eget eller landets beste. For folket kan ikke styre, ikke er de politisk og samfunnsmessig bevisste og ikke vet de hva de utsettes for av press, manipulasjoner og lureri fra visse hold. Det gjør ikke folk flest, fordi den uopplyste almuen er visst like så uvitende og overfladiske som de er inkompetente og lettlurte. De er derfor å anse som ofre; både for egne forutsetninger og aggressive og sleipe egoistiske maktmennesker i samfunnet generelt, i næringslivet - som i kirker.

Dette får vi vite fra de som da er vitende som vil hjelpe og beskytte det dumme og uvitende folket mot seg selv; helst med innstramninger, lover og forbud. Fordi folket selv verken ser eller forstår hva de utsettes for.

Eksempel: Når butikkene legger ut julevarer i oktober, så er det flere som reagerer. Også jeg; for all del. Men butikkledelsen legger ikke disse varene ut i oktober om folk ikke vil ha dem. Videre, så vil mange forståelig nok gjerne handle billig; de benytter derfor tilbudene når de oppstår. Også på «Black Friday». At noen ikke evner å opptre ansvarlig og kjøper over evne er et problem for akkurat disse kundene og deres familier. Men også slike kunder lever under frihetens vilkår hvor valget og ansvaret utelukkende er deres eget. Vi må alle bære ansvaret og konsekvensene for det å være en deltagende voksen medborger. Heldigvis. Det er dermed disse sløsende medmenneskene som man kanskje bør henvende seg til om man blir etisk forurettet over den usunne forbrukskarusellen? Eller er folk så dumme at man heller må begrense deres muligheter også her?

Videre: Folket stemmer også ofte galt: Folkeavstemninger og valg anses som en type eksamen, hvor det måles om folket vet nok, har tilstrekkelig innsikt og er samfunnsmessig kompetente. Stemmer de mot interessene til den innledningsvis nevnte eliten, så er flertallet å anse som manipulerte og man ville helst ha omvalg snarest mulig om dét er mulig. Eliten tenker... og folket? Det føler. Dette vet nemlig de som anser seg som meningskompetente. Hva føler da dette ustyrlige og uregjerlige folket? Jo,det er jo bare å kikke innom Facebook, twitter og instagram. De verste og mest primitive fordommene over demokratiets fremtid og folket som sådan blir her bekreftet til overmål.

Journalister og politikere benytter sine muligheter til å legge premissene for den såkalte dagsordenen. Gjerne også krisemaksimere, spesielt i utide. Men de vil ha i pose og sekk: De er selektive og vil legge premissene, men anser seg ikke som ansvarlige deltagere om konklusjonene hos mediebrukerne medfører andre konsekvenser enn det de ønsker.

De bedrevitende snakker ikke lenger om å endre holdninger. Den reelle diskursen er så og si forlatt. Man ytrer seg stort sett kun for å ramme de alternative holdningene som ér der. Og her benyttes under argumentasjonen klare kategoriseringer og ufine karakteriseringer av en lettvint uverden delt i to: De dumme, kunnskapsløse og slemme versus de kloke, og genuint omsorgsfulle med innsikt. Her får enhver så selvsagt helt fritt velge hvor en vil høre hjemme.

Diskursen handler stort sett om overbevise den førstenvnte gruppen av minusvarianter slik at de endelig besinner seg og kommer til erkjennelse og stiller seg på den rette, kloke og sanne siden. Det handler egentlig bare om å komme til selverkjennelse og ankomme den gode endeholdeplassen hvor de kunnskaps- og innsiktsfulle allerede befinner seg. Og retorikken von oben er effektiv: Hvem våger å ytre seg fritt og alternativt når man blir stemplet som dum og kunnskapsløs allerede før man tar ordet? Den allerede etablerte adelen i ytringshierarkiet benytter naturlig nok sine allerede solide posisjoner og muligheter effektivt. Man kan undre seg over om ikke oppfattelsen av folk flest som uvitende, dumme og som stakkars ofre er ledd i et selvbekreftende spill hvor det gode og kloke alternativet kan kontrastere og legitimere egne posisjoner?

Og jeg som trodde at demokrati i medene var det å gi ordet til dem som ikke har det på forhånd. Den eneste løsningen om vi vil unngå elitens etisk vrede og irritasjoner over tilstanden i landet er øyensynlig å vende tilbake til opplyste eneveldet.

 

Gå til innlegget

Makt først... menneske så? Regjeringen ser dessverre ut til å ønske å liberalisere alkohollovgivningen ytterligere. Her må dog utsatte grupper betale en voldsom pris! Tillit er noe man som politiker fortjener, ikke noe man kan kreve.

Det handler primært om sosial bevissthet og ansvar, om proaktiv omsorg. Men faktisk også om våre politikeres integritet: 1500 dødsfall (!) årlig er på en eller annen måte knyttet til alkohol. Blant ungdom mellom 15 og 25 er fyll den viktigste dødsårsaken. Førti prosent av alle dødskollisjoner skyldes beruset ungdom. Noen flere fakta: 80 % av de som dør, er menn. Det aller meste av volden i Norge skjer faktisk i fylla. Dødsfall, ulykker og voldsepisoder som skyldes alkoholbruk, er den store skyggesiden av drikkingen. Fyll og vold henger sammen. 70 - 80 prosent av oppdagede voldsepisoder har skjedd i forbindelse med at enten voldsutøveren, offeret eller begge har drukket.

Den enes problem blir flere andres problemer: For hver rusmiddelmisbruker blir i gjennomsnitt minst tre personer innen nær familie direkte berørt av vedkommendes atferd og livsførsel. Ut over dette kommer det uregistrerte forbruket som utgjør 1,5-2 liter ren alkohol per innbygger. Dette tilsvarer ca 25% av det samlede forbruket. Til sammenligning er antallet narkotikarelaterte dødsfall på "bare" ca 250. Sistnevnte rusmiddel er det dog like vel langt lettere å mobilisere i mot; da det er allment vedtatt at narkotikaen er et onde. Men ca 90 % av den voksne befolkningen i Norge bruker på en eller annen måte alkohol.

Vi tar altså med rette avstand fra narkotikabruken med sine årlige 250 dødsfall: Men blir avslørende nok lavmælte, likegyldige eller sågar flåsete når det gjelder 1 500 dødsfall, dvs 6 ganger så mange døde.

Apropos: I Norge ligger statens inntekter fra alkoholsalget på mellom 11 og 12 milliarder.

Og: At så mange er likegyldige, tause, overbærende eller flåsete hva gjelder alkoholens virkninger og skader på sin neste har muligens en sammenheng med at de samme menneskene nyter alkoholholdige drikker i flere sammenhenger. Man tåler nemlig som kjent så inderlig vel den elendighet som rammer noen andre; så lenge man selv altså har fordeler og gleder av alkoholen.

"The first step in the evolution of ethics is a sense of solidarity with other human beings: Solidarity is an attitude of resistance". (A. Schweitzer)

De minst restriksjonsivrige i debatten samler seg gjerne om elementer som "informasjon", "holdningskampanjer" og "måteholdens dyd" når temaet er på dagsordenen. Det høres jo så tolerant, flott, fornuftig og riktig ut. Men i virkelighetenes verden er det altså ytterst få som tar konsekvensene av det vi vet. Virkeligheten er den øverste dommer: Holdningskampanjer hva gjelder alkohol nytter ikke. Det er det omgivelsene åpner for og gjør som er det påvirkende og styrende element sosialt. All erfaring illustrerer bestemt at det er umulig å avskaffe misbruken og samtidig bevare "den ansvarlige bruken". Uansett hvor tragisk dette høres ut for den som drikker sin alkohol "under ansvar".

Misbruk av alkohol er den pris vi må betale hvis vi vil beholde bruken. Slik er det. Det våkne og tilstedeværende medmennesket burde dog i nestekjærlighetens navn bestemt stå frem som en sunn motkraft i en motkultur som aktivt tar hensyn og legger vekt på sunne og positive verdier. Å si nei takk til noe en selv nyter for å hjelpe og støtte min neste er samtidig å si ja takk til livet. Jeg mener m.a.o. kategorisk at en aktiv og sunn etisk holdning må innebære å ta aktivt avstand fra alkohol såvel som andre rusmidler som sådan. Medfølelse, omsorg og ansvar hører sammen. Uansett livssyn. Det etiske bærende elementet er det samme uansett innhold.

Det er synd at man en og annen gang blir møtt med forsøk på nøytralisering, latterliggjøring og marginalisering når man tar dette vesentlige problemet opp. Også i denne debatten blir det de svakeste som må betale prisen for de sterkes selviske valg og prioriteringer. Det er som alltid ellers hva vi og samfunnet gjør som avslører hva vi faktisk og virkelig tror på, og hva vi så prioriterer.

Gå til innlegget

 

Noen av oss har over tid stridt med psykologiske lidelser mer enn godt er. Vi kan videre fortelle om erfaringer fra diverse kristne, også fra en og annen prest, som har gjort situasjonen og helsen desto verre.

Psykiske lidelser har dessverre alltid blitt møtt med et uvitenhetens slør; også i kristne miljøer: I vår smertefobiske kultur eksisterer det ennå en berøringsangst over for intense og kroniske sjelesmerter og psykiske lidelser. Smerter er en nødvendig del av livet; man kan ikke ha lest mange sidene i bibelen før man får bekreftet dette til fulle. Like vel preges noen troende av et idealisert ”kristent” bilde av virkeligheten autorisert via visse bibelvers og vel-utvalgte fortellinger. Men det ser faktisk ut til at disse menneskenes noe ubevisste og grunne livsholdning også er preget av impulser fra en vestlig individualistisk egokultur mer enn fra livsrealitetene per se. Innpakningen av livet er muligens endret, men dog ikke alt innholdet som etiketten på sin side gir signaler om? Det man sannsynligvis egentlig (og forhåpentlig) vil ta avstand fra ser altså ut til å snike seg inn en bakdør på selv de presumptivt beste arenaer.

Livssmertene er som nevnt dog uunngåelige, de tilhører menneskets eksistensvilkår. Men både den sekulære kulturen og noen kristne har i stedet utviklet noe som altså minner om en type lidelses- og smertefobi. Siden Gud er god, så kan jo ikke det som erfares vondt være riktig for en kristen? Konsekvensene er ikke sjeldent at man omtolker, fortrenger eller bortforklarer utfordringene og vanskelighetene. Ergo blir deler av virkeligheten holdt på armlengs avstand igjen; tragisk nok med henvisning til Gud og troen. Men som de fleste vet, så bobler lidelsene alternativt bare opp i andre forkledninger andre steder i livet om den trykkes bort ett sted.

Fordi smerter og problemer ikke helt aksepteres som nødvendige ledd i livet, så ender det med at noen med lidelser i visse kristne miljøer blir dårlige... faktisk fordi (!) de lider og opplever livet vanskelig: Ut fra en forenklet og skremmende naiv forståelse, så ses lidelsene nemlig som en feil ved det troende mennesket. Det er altså en feil at man er syk. Og videre desto verre: Fordi man ikke blir frisk og deltar som de andre, så har man dermed sannsynligvis noe uoppgjort i forhold til Gud. Og her skjer det fatale: Fremfor å hjelpe den lidende i livet, som allerede har mer enn nok å stri med, gir man nå vedkommende et nytt og desto mer alvorlig problem: Det er faktisk Gud som implisitt står bak dette fordi Han tillater det hele som et pedagogisk grep? (Som pedagog, må jeg si at dette i tilfelle dog står til stryk).

Lidelsene og mørket er derfor til syvende og sist din og min egen feil, m.a.o. Her økes ikke bare lidelsene eksponentielt, men en får samtidig reisepass fra det gode fellesskapet. Den som lider blir m.a.o. dyttet bort av både mennesker og Gud. Ikke nødvendigvis bare gjennom direkte ordbruk, men også gjennom de holdninger som alltid er virkende i det sosiale feltet.

Man mer enn aner at noen kristne er preget av samme holdninger som ellers ser ut til å dominere i samfunnet: Man anser det selvrealiserte og selvhjulpne mennesket som det egentlig vellykkede og en som dermed har opptrådt i takt med Guds gode vilje. Vedkommende kan glad synge sitt halleluja. Det menneske som skaper og definerer seg selv, som hviler i seg selv, er m.a.o. på ganske så rett spor. Man er faktisk så og si tilbake til holdninger som preges av gjerningsrettferdighet. Selvutfoldelse og selvstendighet er her øverste mål og prioritet. Vær deg selv nok. Men det blir ikke mer sant og bedre gjennom at det pakkes inn i kristne ord og begreper.

I motsetning til dette så vil jeg bestemt hevde at denne kristne tolkningen er mer sann: Nemlig at mennesket er en skapning med begrensninger og avhengighet av andre og av Gud skaperen selv.Ser vi på Kristus, så gjelder det å bryte isolasjonen og utstøtingen. Og dette gjør Han faktisk gjennom å legitimere lidelsene og den lidende. Som Kierkegaard skriver, så gjelder det å møte mennesket der det faktisk er, fremfor der man ønsker det var. I motsetning til hva man ellers lett møter i samfunnet, så representerer kristendommen her en motkultur hva gjelder menneskelig lidelse. Den tílbyr en kreativ bemøtning av noe som samfunnet ellers definerer som meningsløst, negativt eller sykelig. Selvrealisering er jo for øvrig også kun mulig når man blir det man er. Og det gjenfinner man om man speiler seg i menneskesønnen; Kristus.

Hva da om mørket og utfordringene ikke ser ut til å gi seg nevneverdig? Da er det en idé å se på hva som er selve mysteriet, som Kristus anskueliggjorde og ga løfter om. Hans løfter er de samme uansett forhold: Det grunnleggende handler ikke primært om livskvalitet her og nå. Selv om det er et gode vi bør tilstrebe oss og bidra til hos hverandre. For all del.

Ser vi på Johannes døperen, så blir det tydeliggjort i all sin skrekkelige velde: Johannes opplevde tidlig at han var sendt av Gud selv for å varsle om og forberede Kristi ankomst og gjerning. Hvilket er en ikke ubetydelig og vesentlig oppgave og tilltserklæring fra Gud skulle en tro? I sin glødende Gudsoverbevisning og kall, så varslet Johannes om at Han som kom nå skulle gjøre det hele klart; nærmest endelig sette ting på plass:

Vend om, for himmelriket er nær!”, ”Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden”, ”Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner”. etc. Dette var Johannes overbevist om og tydelig på. Nå skulle den utvalgte endelig komme og ordne opp? Få skulle altså behøve å være i tvil om hvem Jesus egentlig var og representerte. Men...

Johannes blir puttet i fengsel, samtidig som den varslede Jesus vandrer så og si i samme området. Dag ut og dag inn... Men absolutt intet ser ut til å skje. Hvorfor ”griper ikke Gud inn?

Den Jesus som skulle rydde opp løfter altså ikke en hånd for å hjelpe Johannes i hans fengslende mørke. At Johannes i sin ensomhet og depressive smerter her kommer i dyp tvil og nesten resignerer kommer til uttrykk gjennom at han får sendt noen til Jesus for å spørre om Han egentlig ER den som skulle komme. Eller om det heller kanskje er en annen man skal vente på? Her er det jo noe som tydelig nok ikke stemmer? Og Jesus reagerer endelig på Johannes sin bekymringsfulle henvendelse.

Men bare med en hilsen.

Johannes sine hjelperes eneste melding tilbake til fengselsmørket er et vitnesbyrd: ”Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører,døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.

Og det var det... Jesus mente tydelig nok at det var tilstrekkelig med et vitnesbyrd ut over det Johannes allerede hadde fått gjennom livet? Og det var dette som ble Johannes sin ”niste” og utfordring for resten av livet: Det ble så bare verre for ham; Johannes ble senere halshugget.

For andre bibelske personligheter, f.eks, Paulus, var det også tilstrekkelig med en viten om at Guds nåde er tilstrekkelig. De måtte alle stri videre med sine utfordringer og begrensninger.

Så får en annen vanlig snublende pilegrim se om dette virkelig holder. For egen del, så har jeg i tider stridt voldsomt med Gudsfraværet fra en Gud som jeg samtidig vet er der; hvilket er en mildt sagt heller heavy byrde og oppgave. Kan hende blir det tidligere nevnte i fortellingen også min vei? Dvs å snuble og krype fortvilet videre i samme spor - i lange trekk - til det er slutt en dag. Dog med en viten om at andre har blitt fri og friske. Vitnesbyrd får jeg jo i ny og ne. Og hvorfor skal ikke det holde? Tja...

Det har i hvert fall inspirert meg til å se på hva jeg like vel fikk en og annen gang. Takknemligheten for dét vil aldri dø, om enn alt annet i livet svinner hen.

 

Min grunnleggende konklusjon er: Jeg er mer enn glad for å være et Guds barn.

Det holder.

.

.

Stå stilla i smärtan,

rotad i det som är ljus i dig.

Låt svärdet gå genom dig.

Kanske det inte alls

är ett svärd.

Kanske det är en stämgaffel.

Du blir en ton.

Du blir den musik

du alltid längtat efter

att få höra.

Du visste inte att du var en sång.

.

(Ylva Eggehorn)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere