Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte og anskueliggjorde dem; Han kom med nåden og bekreftet ordene i praksis: Kristus illustrerte en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Kristus er som kjent ikke målet. Han er veien. Teologi, sosiologi, historie og religionsfilosofi er med i min hverdag – ikke minst sentralt qua mosaisk kristen (jødiske røtter). Men viktigere enn å fordype seg i fagene og diskutere teologi, oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med medmennesket - og Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt inn i nået og realitetene: Reise seg opp, "ta sin seng" og gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Kjærlighet er selvovervinnelse. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres kun gjennom praksis; aktiv kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneske-orientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det! Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Troens tillit er omvendt proporsjonal med søken etter erfaringer. Aksept. Møtet med Gud er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Alt annet er kommentarer. Selvsagt innebærer bejaelse av livet også av aksept av det mørke og utfordrende. Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Gud skapte først mennesket. IKKE jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Det vi alle, alle, har felles sitter i våre hjerter: det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i våre hoder. Dét kan utvikles, endres. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen. Være til stede. Det finnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer. "To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Demokratiet er sårbart. Når og hvordan skal man beskytte dette mot grov terror? Prisen er det alltid borgerne som må betale.

Terroren som rammer Europa, og nå også Stockholm, viser at vi lever i en ny verden; så spørs det om vi er mentalt og praktisk forberedt på dette her i landet. «Vi må ikke bli redde», uttaler en såkalt terrorekspert med trygg og akademisk distanse til realitetene - på SVT-Nyheter nå. Men hva er dette for tøv? Det er selvsagt helt naturlig å bli redd når slikt skjer, og frekvensen av slike terrorhandlinger desto verre sakte øker både i antall og omfang. Poenget må være å ikke la frykten styre så mye at vi gjør vold på demokratiets grunnprinsipper. Men historien viser tydelig nok at også demokratiet i gitte tilfeller må forsvares. Og det er dessverre i enkelte tilfeller ikke tilstrekkelig med appeller, oppfordringer og blomstertog.

Så gjenstår å se hva denne bekymringsfulle utviklingen fører til. Apropos: I Norge skal vi feire 17.mai om noen uker. Det er vel ytterst lite beskyttelse mot terroristers galmanns-kjøring med lastebiler på denne dagen.

Gå til innlegget

Dette er en av de mange gode og berikende dagene og dem har medmennesker med Downs Syndrom faktisk mange av. Vi har mye å lære av hverandre; vi er langt mer like enn forskjellige. Ikke minst bør alle oss som ikke har denne utfordrende og bejaende livsgaven åpne hjertet og gi plass for alle våre søstre og brødre. De har noe vesentlig å lære oss.

For tre år siden skrev jeg et lengre innlegg om abort og barn med Downs syndrom. Dessverre har innlegget ennå absolutt relevans og er fremdeles høyst aktuelt.

Siden det er strengt forbudt å trykke på nytt tidligere innlegg her på VD, så viser jeg til originalen her i linken: "Down and out"

 Jeg viser også til denne hentet fra Youtube.  

 Mvh og alt godt fra Pål Georg Nyhagen.

 

Gå til innlegget

Ytrer man noe som sannsynlig vil lede til undertrykkelse og skade for andre, så bryter man med de verdier som demokratiet forutsetter og bygger på.

Dagbladet, og APs Anniken Huitfeldt i TV2, går i dag inn for at Norge skal slippe Erdogan til Norge om han i tilfelle ønsker å drive tyrkisk valgkamp her i landet. Slik enkelte av hans ministre har forsøkt å gjøre i enkelte EU-land. Vi kjenner vel alle til Erdogans politikk og fremferd i Tyrkia. Og nå vil han også utvide egen allerede for store makt desto ytterligere.

Er det riktig å slippe ham inn i landet for dette formålet, og i tilfelle hvorfor?

Og rent prinsipielt:

Ville samme politikere og journalister som i dag vil slippe til Erdogan også ha sluppet til Ariel Sharon om han i sin tid skulle ha ønsket å bedrive israelsk valgkamp og politisk virksomhet i Norge - hvor også ytterligere bosetting på Vestbredden m.m. ville være vesentlig del av hans budskap? Boikott av israelske forelesere m.m. er jo allerede et tema flere steder. Eller hva med Marine Le Pen og andre ikke ukjente ytterligheter?

Hvis begrepet «toleranse» blir benyttet som middel til å dempe eller sensurere kritikk av inhuman adferd og holdninger er man galt av sted. Uansett om det gjelder politikk eller religion, eller en blanding av disse. Her åpnes det i tilfelle for praktisert intoleranse og inhumanitet paradoksalt nok i det godes og humanes navn.

Men på den annen side: Hvis toleransen ikke åpner for virkelig ytringsfrihet, så er det kanskje også en reell fare for at den opplyste toleranse og den åpne offentlighet forfaller? Men det behøver jo ikke nødvendigvis ende slik om man har en pågående oppmerksomhet på ytringsfrihetens grenser og gråsoner? Hvor går i tilefelle den legitime grensen for ytringsfriheten og retten til politiske ytringer, og hvorfor akkurat der?

Den sosiale praksis spiller en viss rolle her. Det handler om det som kalles «praktisk dømmekraft»; og denne fødes i spenningsfeltet mellom sosial praksis og de abstrakte idealene. En så og si grenseløs forståelse av ytringsfriheten kan godt legitimeres gjennom sinnelagsetikken. Men ser man på ansvars- og konsekvensetikken, så bør man ha en form for begrensning. Man bør nemlig her ha bevissthet om at hvilke konsekvenser ytringene har for mottageren av budskapet eller andre sårbare og svake grupper. Ytrer man noe som sannsynlig vil lede til grov undertrykkelse og skade for andre, eller som her faktisk fremmer og forsterker allerede pågående undertrykkesle og pressesensur m.m., så bryter man med de verdier som demokratiet forutsetter og bygger på. Uansett om man selv og «sine egne» vil tjene på det som fremmes.

Viktigere enn ideale prinsipper er det å praktisk og aktivt bidra til å skape betingelser for at færrest mulig lider; det å elske sitt medmenneske. Dvs opprettholde og beskytte de verdier vi kjenner. Her er demokratiet som kjent den minst dårlige løsningen. Men også demokratiet trenger beskyttelse. Der andre må betale mer enn dyrt for at noen skal få tøye ytringsfrihetens grenser og idealer til egen fordel, der har det onde sluppet til gjennom en bakdør på de beste idealers scene.

Gå til innlegget

Som kjent er ikke absolutt alle kvinner ofre, men nødvendigvis er heller ikke alle frie. Hvordan man nå mener å skulle kvalitetssikre og kontrollere dette.

Vi har en pågående diskusjon om hijab. Noen mener at bruken av dette plagget er uttrykk for en type patriarkalsk og religiøs kontroll av kvinnen. Kvinner som bærer hijab er enten undertrykte og ufrie, eller så vet de ikke bedre, stakkar. Viljeløse ofre er de uansett. Men... -er ikke også dype utringninger, gjennomsiktige minimale klær, miniskjørt, dvs såkalt dristige klær som viser det meste, silikonpupper og plastiske inngrep også uttrykk for ufrihet og nettopp uttrykk for patriarkalske og mannens fordringer og normer? (Jfr også disse ekstremt grove russesangene som f.eks. skrives, avspilles og synges allerede. Hvilket kvinnesyn representerer da slikt?.)

Videre: Er de kvinner som benytter en eller flere av de «vestlig-kulturelle» elementer som her er nevnt mindre ofre og ufrie enn kvinnene som bruker hijab? Visse undertrykkende samfunnsstrukturer er visst mest synlige når de er fremmede? På 70-tallet fikk vi et visst ínntrykk av at feminister skulle ha en bestemt type klær og utseende for å bli anerkjent som «innenfor» og fri klarttenkende kvinne. Dvs nettopp en "uniform". Men er da dette uttrykk for frihet?

Det er direkte meningsløst å frata bestemte grupper av kvinner enhver form for vilje og selvstendighet; og gjøre dem til umælende og svake ofre. Ene og alene fordi de tar andre valg enn de man identifiserer seg med selv. Det gjelder muslimske kvinner, som i andre troende sammenhenger. Skjer dette, så er det ikke helt usannsynlig at tolkningene, kartene og en bestemt agenda har forrang for terrenget. Der man mener å argumentere for kvinners rettigheter skal det være plass for alle kvinner; uavhengig av hijab osv. Demokrati og frihet innebærer nemlig også retten til fritt å definere eget liv selv. Og naturligvis uten at man med matematisk konsekvens betraktes som mer hundsede og selv-undertrykkende enn andre. Som kjent er ikke absolutt alle ofre, men nødvendigvis er heller ikke alle frie. Hvordan man nå mener å skulle kvalitetssikre og kontrollere dette? Muslimske kvinner, som andre i sine miljøer, har dog som alle andre behov for praktisk og pågående aktiv solidaritet fra sine norske søstre. Men da bør de også respekteres når de tar valg som norske feminister ikke kjenner seg hjemme i.

Gå til innlegget

Det er et håp at den valgkampen som kommer ikke preges av personangrep, spydigheter og psykisk vold. Men det er vel dessverre både fånyttes og naivt å tro noe slikt.

Sven Egil Omdal har et innlegg på sin Facebookside hvor han avslører en heller underlig form for tidtrøyte. (Se der eller her i VG). Eller kanskje det er studier i marken qua politisk journalist. Hvem vet. Han har uansett nå brukt tid på å systematisk gå gjennom hundrevis av pressefotoer av Sylvi Listhaug og funnet ut at hun hovedsaklig har benyttet et synlig kors-smykke kun de siste 1 år og tre mnd. Ut fra sin omfattende undersøkelse konkluderer han så bestemt (!) med at Listhaug kun "bruker korset som en politisk rekvisitt for å fri til den underlige gruppen som tror at fremmedfrykt er en kristelig dyd». (sic)

Når man som journalist begynner å angripe en politiker og et medmenneskes religiøse tro og eventuelle motiver fremfor å bemøte vedkommende på saker, så har man høyst sannsynlig en viss utfordring i den politiske diskursen. Og trekker man altså inn vedkommendes forhold til sin tro og religion, så har man passert en terskel for både anstendighet og saklighet. Man avslører nemlig her at man faktisk hevder å kjenne til vedkommendes intensjonsdybde bedre enn det hun selv gjør. Listhaug avviser nemlig blankt Omdals påstander og er ganske så fortørnet over personangrepene. Men slikt avviser Omdal som tøv og hamrer like vel fortsatt hardt på sine påstander.

Denne klippe-klippe-holdningen til Omdal kan tyde på at han har en underliggende agenda: Sylvi Listhaug tilhører jo som kjent ikke akkurat hans samling av favorittpolitikere. Antipatier og sympatier er dog heller dårlige filtre om man qua journalist søker sannhet og virkelighet. Kanskje også journalister burde gå noe i seg selv og søke muligheter for at man allerede er ute i den subjektive grøften man forsøker å plassere andre i?

Apropos: Malika Bayan gikk med hijab inn til en frisør og ble som kjent nektet å klippes der. Og det ble med rette en sak av dette. Hun har dog i dag tatt av seg hijaben; hun bruker den ikke lenger fast. Og straks ble hun møtt med spydigheter og personangrep fra flere på høyre fløy i norsk politikks avtreder på nettet. De mente nemlig at hun benyttet hijaben i utgangspunktet kun som passende politisk rekvisitt for å angripe denne frisøren. Men hun har med rette avvist disse påstandene som stygge personangrep presentert kun for å ramme henne. Hun velger selv når hun vil ha den på eller ikke. Pussig nok? Og det får man selvsagt (!) tro henne på.

Og jeg har forøvrig på min side kun gått med min kippa daglig de siste fire årene. Heller ikke det er begrunnet i annet enn indre motiver som ligger langt, langt, dypere enn ønsker om å provosere eller høste sympati.

Det er et håp at den valgkampen som kommer ikke preges av personangrep, spydigheter og psykisk vold. Men det er vel dessverre både fånyttes og naivt å tro noe slikt.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere