Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte og anskueliggjorde dem; Han kom med nåden og bekreftet ordene i praksis: Kristus illustrerte en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Kristus er som kjent ikke målet. Han er veien. Teologi, sosiologi, historie og religionsfilosofi er med i min hverdag – ikke minst sentralt qua mosaisk kristen (jødiske røtter). Men viktigere enn å fordype seg i fagene og diskutere teologi, oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med medmennesket - og Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt inn i nået og realitetene: Reise seg opp, "ta sin seng" og gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Kjærlighet er selvovervinnelse. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres kun gjennom praksis; aktiv kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneske-orientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det! Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Troens tillit er omvendt proporsjonal med søken etter erfaringer. Aksept. Møtet med Gud er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Alt annet er kommentarer. Selvsagt innebærer bejaelse av livet også av aksept av det mørke og utfordrende. Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Gud skapte først mennesket. IKKE jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Det vi alle, alle, har felles sitter i våre hjerter: det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i våre hoder. Dét kan utvikles, endres. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen. Være til stede. Det finnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer. "To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Eksisterer det en risiko når man ikke begrenser ytringsfriheten? Tja... ikke usannsynlig. Men en viss risiko er nødvendig for å beholde et genuint demokrati. Prisen for å begrense den er desto større og burde skape bekymring.

Demokratiets iboende vesen innebærer også ytringsfrihet. Den er en grunnleggende rettighet i ethvert eksisterende liberalt demokrati. Alle i landet har i prinsippet så og si full og fri rett til å uttrykke seg i det offentlige rommet. Dog under ansvar. Det er satt en grense ved det å uttrykke seg trakasserende og grovt om folkegrupper og minoriteter, oppfordring til vold, etc. Den viktige friheten er m.a.o. selve kjernen i demokratiets frihetsbegrep. Også om man innenfor nevnte rammer hevder ting og fremmer verdier som strir mot våre demokratiske idealer. Om det faktisk og vitterlig er substans i frihetsverdien og demokratiet vi mener å identifisere oss med avsløres når dette gode utfordres. Her i virkelighetens utfordrende verden står prøven- nettopp i de uvakre tilfellene. Om det viser seg her at noen har mer rett til å ytre seg enn andre, så er det god grunn til å rope et varsko.

Ytringsfriheten gir alltid åpning for motytringer, tilsvar og i beste fall dialog. Men det kan se ut til at dominerende krefter i demokratiet nærmest håper på en type sinnelagskontroll: Man opererer i praksis med en betinget form for ytringsfrihet og demokrati. Noen ytringer nektes rom, noen deltagere vises bort og settes på gangen. Slik skal det gode markeres gjennom negativ pedagogikk. Men derfor skjer heller det motsatte: Erfaringen av å bli usynliggjort og satt ut styrker frustrasjonene og motstanden. Man får her i den bortviste minoriteten bekreftet de negative samfunns-sider man allerede har politiserte narrativer om.

Ellers er det gjerne slik: Langt de fleste reiser seg og krever med rette demokratiets frukter (som feks. ytringsfrihet) på det sterkeste når man selv -eller noen man sympatiserer med- kjenner på kropp og sjel at det sviktes. Dog ser man ikke like skarpt når antipatien farvelegger brillene. Vi ser altså ikke sjeldent at støtten til ytringsfriheten varierer etter hvilken gruppes ytringer det er snakk om.

Avstanden mellom våre idealer presentert under glødende festtaler p.d.e.s. og realitetene på den annen er faktisk til tider større enn vi muligens setter pris på å bli minnet om.  Det er m.a.o. i praksis en ytringsfrihet og et demokrati med klare forbehold som man ofte forsvarer. Noen har allerede ordet. Disse har forstått verden på en slik sann og god måte at man mener å ha rett til å opptre selektivt og udemokratisk ad hoc. Men hva slags demokrati er det å gi ordet til de som har det på forhånd?

Kan m.a.o. demokratiske verdier og ytringsfriheten relativiseres av hensyn til andre verdier som det eksisterende flertallet ad hoc velger å prioritere? Hva da om flertallets tyngde flytter seg en dag? Har ikke da flertallet lenger rett? Og hvem avgjør her, og på hvilket autoritativt grunnlag?

Har vi egentlig et velfungerende demokrati med politisk toleranse om grupper som flertallet setter lite pris på ekskluderes fra det offentlige rommet?

Politisk toleranse og ytringsfrihet handler faktisk om å akseptere at ytringer man selv tar klart avstand fra og blir urolige for -også kommer til uttrykk: Vil man ikke ha ytringsfrihet for meninger man ikke liker, så vil man ikke ha ytringsfrihet i det hele tatt. Å utelukke enkelte grupper fra den demokratiske deltagelse og samtale er faktisk noe suspekt i et demokrati. Vi ser for øvrig skjevheter på mange plan allerede. Noen politikere og meningsbærere i mediene ser ut til å mene at folk flest verken vet landets- eller sitt eget beste. Derfor så slippes ikke alle meninger til på like vilkår.

Det kan altså i ny og ne nærmest se ut til at enhver som ikke stiller seg bak flertallet og det gode norske politisk korrekte demokratiet har potensialer i seg til å sette samfunnet på spill og i verste fall bli en samfunnsfiende. Demokratiet og debattene kan se ut til å handle om dannelse og sosialhygiene; det handler om at flest mulig skal tilslutte seg det som anses som sant og riktig av flertallet. Man tillater derfor i praksis ikke nødvendigvis og alltid ytringer som det gode flertallet ikke liker: Det som ikke synes på det gode torg i Kardemomme by; det man ikke ser eller hører dér, eksisterer m.a.o. heller ikke. Slike minusvarianter forvises derfor utenfor bymuren. Skal du inviteres inn og bli akseptert i det gode felleskap her, så må du bejae flertallets holdninger og tre inn i den gode konsensus. Selv om denne velbrukte metoden av fortielser, bortvisning og usynliggjøring stadig dyrkes, så må man vel kunne hevde at dens kausalitet - metodens udokumenterte idé - er omvendt proporsjonal til den politiserte sådanne? Usynliggjøring, sensurering og demonisering som metode er simpelthen ytterst spinkelt underbygget. Selv om slike reaksjoner både er emosjonelt forståelig og ikke minst lett å gripe til - nærmest på betinget impuls.

Det viser seg ofte at oppslutningen om ytringsfriheten ofte viser seg å variere etter hvilke grupper referansegruppen, gjerne flertallet, blir bedt om å forholde seg til. Oppslutningen er for øvrig langt større i forhold til den ytterste venstreside og ekstreme muslimer enn den er i forhold til den motsatte ytterlighet, dvs ekstremistene på ytterste høyre fløy. Selv om både ensidigheten, ord og uttrykk er påfallende likt i visse tilfeller. Men innholdet av parantesen i den demokratiske ligningen endres jo ikke om fortegnet velges og endres ad hoc av det eksisterende flertallet?

Eksempel: Vendingen "marsjerende nazister" (Ref. Vårt Lands leder Nazimarsj) har helt forståelig og legitimt sterke konnotasjoner. Henvisningen til brunskjortene på 30-tallet fungerer dog med banksikker garanti som emosjonelt virkemiddel i retorikken, men blir å gi dagens ekstremister en tyngde og trusselpotensiale som er helt hinsides realitetene. Nå marsjerer for øvrig også alle andre som vil markere meninger. Hvilke grupper vi altså oppfatter som truende er som oftest knyttet til den enkeltes sympatier og antipatier - hvilket vi tydelig nok fikk demonstrert under og etter krisen med Muhammed-karikaturene.

Vi bør m.a.o. holde hodet kaldt, samtidig som vi også helt berettiget benytter ytringsfriheten og presenterer mot-ytringer og kritikk. Og nettopp motstand, kritikk og avsky ble vist i Kristiansand. Dette er illustrasjoner på demokrati i praksis. Ytringsfriheten er en del av løsningen.

Om nynazistene vil markere makt, som de åpenbart ikke har, så eksisterer det uansett prinsipiell ytringsfrihet for meninger vi ikke liker. Apropos: Som jeg skriver i mitt andre innlegg, så reageres det så og si ikke når ekstreme muslimer høylydt hyller drap og vold mot jøder. Ref. en nylig demonstrasjon skrevet om i avisen Dagen. Jeg minner om at det overhodet ikke mangler eksempler på grove attentater, vold og trakassering av jøder fra militant muslimsk hold. Snarere er referansene legio. Hadde nynazistene heller ropt dette svineriet, så ville det med rette blitt reagert meget sterkt, og blitt gjenstand for pågående og massiv medieoppmerksomhet. 

Demokratiet blir en og annen gang nyttig nok satt på prøve. Vi ser det altså når spørsmål om ytringsfrihetens grenser oppstår. Det finnes som nevnt både nynazister og muslimske fundamentalister som gjør krav på deltagelse i det offentlige rommet. Noe paradoksalt, kanskje: Hadde disse ekstremistene selv sittet med makten, så ville de demokratiske friheter og rettigheter som forutsetter deres eksistens og virksomhet her og nå -ikke eksistere i hele tatt.

De aller fleste stiller seg bak Voltaire.  Han formulerte essensen for forsvaret av ytringsfriheten; den er faktisk ingen selvfølge – og har aldri vært det. Selv om ytringsfrihet er menneskets medfødte rett: “Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.”  En ting er idealer, teorier og ønsker; noe annet er virkeligheten: Idealene vi ofte identifiserer oss med holder altså like vel ikke alltid i praksis. De er betingede. Og det er vi som selv tar retten til å avgjøre når de skal være det.

Enkelte aktive og svært så mobile grupper melder alltid om motdemonstrasjoner på samme sted og tid som visse andre ytterliggående får tillatelse til demonstrasjoner og markeringer. Hvor på politiets uro for voldelige konfrontasjoner bidrar til at den første ekstremistgruppens politiske ytringer får trukket sin demonstrasjons-tillatelse. I praksis ser vi altså at i visse tilfeller er det politiske aktive re-agerende grupper som setter grenser for demokratiet og ytringsfriheten: Implisitte og eksplisitte trusler om konfrontasjoner og vold setter de faktiske grenser for hva som skal få komme til uttrykk. Så kan man like dette, eller ikke. Men spesielt demokratisk er det jo ikke.

Eksisterer det en risiko når man ikke begrenser ytringsfriheten? Tja... ikke usannsynlig. Men en viss risiko er nødvendig for å beholde et genuint demokrati. Prisen for å begrense den er desto større og burde skape bekymring.

Gå til innlegget

Vil man ikke ha ytringsfrihet for meninger man ikke liker, så vil man ikke ha ytringsfrihet i det hele tatt. At vi fortsatt skal stå fast ved demokratiet og dets verdier er alle enige om. Men da må vi rope et varsko der debatten, dialogen og ytringsfriheten begrenses gjennom å monopolisere arenaene. Vi trenger en åpen debatt; men dermed også som konsekvens tidvis en konfliktpreget debatt.

Sammenhengen mellom radikale ytringer og voldelig ekstremisme vil alltid være i fokus:

Når er egentlig en normalitetskritikk som er frukt av enhver demokratisk bevegelse å anse som berettiget? Er det flertallet som skal avgjøre her, og i tilfelle er det da egentlig en normalitetskritikk? Fordrer ikke en høyst legitim inkludering i den offentlige debatt at de som har ordet i sin makt - og allerede en god plass i mediene - også gir rom for andre? T.o.m. de som ikke alltid har like så godt begrunnede og gjennomtenkte argumenter, og den rette sosiolekt? Demokrati er vel noe annet enn å gi ordet til de som har det på forhånd?

Innebærer ikke ytringsfriheten i tilfelle at man også skal ha rett til å argumentere for antidemokratiske idealer om man i diskursen ellers ikke bryter norsk lov hva gjelder krenkelse og forhånelse av andre? Et fungerende demokrati og en genuin pluralisme må nødvendigvis favne bredt om den skal fortjene sitt navn.

Vi erfarer i ny og ne enkeltpersoner og grupper som fremstår med meninger vi andre ikke identifiserer oss nevneverdig med. Det være seg eksempelvis sympatisører av muslimske ekstreme grupper eller andre grupper ytterst på politisk høyreside. De sistnevnte fremstår i dag litt annerledes enn tidligere. Vi ser ikke lenger så mange skinheads med slitte jeans, militærstøvler og andre høyst spesielle sosiale markører. Om vi ser etter på Nordfronts og Frihetskamps nettsider, så møtes man mer av representanter kledd i hvite skjorter, slips og pene jakker. Her ser man folk med en høyst ordinær borgerlig fremtreden.

Vi har nylig vært vitner til muslimske ytringer i et demonstasjonstrog hvor de høylydt ropte hylninger til drap av jøder (!). (Ref f.eks. avisen Dagen. ) Og vi har videre sett den ytterliggående gruppen Nordfronts markeringer i Kristansand. Ingen av gruppene gikk for øvrig inn for "å overta og okkupere de offentlige rom og gater", men de krevde plass i dem. For øvrig er det kun sistnevnte gruppe som møter solid motbør i mediene generelt og NRK og TV2 spesielt, samt blant folk flest, hvilket er betenkelig (!). Gruppen i Kristiansand oppførte seg rimelig greit i følge politiet og de forsøkte å gi info om gruppens virksomhet til forbipasserende; hvor på disse så benyttet sin selvfølgelige rett til å ta avstand fra gruppen gjennom å tydelig si nei til info og kommentere demonstrasjonen på stedet. Det har for øvrig også forekommet en motdemonstrasjon i dag. Holder ikke alt dette, er ikke nettopp det vi her er vitner til en god illustrasjon på ytringsfriheten i praksis - ytring vs motytring? Men flere går i mediene dag sterkt inn mot politiet i Kristansand for at den første markeringen ikke ble blokkert og fjernet umiddelbart.

Men: Kan man forebygge radikalisering gjennom å begrense ytringsfriheten? Ytringsfriheten er vel nettopp heller en del av løsningen, hvis vi skal ekstremismen til livs. Motdemonstrasjonen i Kristansand viser eksempel på dette. Men hva gjør man så med alle de, uansett ståsted, som ikke underlegger seg den samfunnsmessige flertallsmakt-konsensus?

Det er ikke så enkelt at hvis alle bare tilegner seg «våre», dvs de sosialt- og politisk korrekte verdier, så blir verden altså god. Hva da med en realisert pluralisme, er det egentlig demokratisk at alle skal gå i noen lunde takt, og de som ikke gjør det forbys ytring?

I dag kan det se ut til at dialogen noe på vei er på vei ut; i stedet ser vi at det heller er slik at de anerkjente dominerende meningsbærere står på hver sin haug; roper ut sitt budskap og trakasserer meningsmotstanderne straks man får ordet.

I den grad man da får det.

I dag, så ser vi at rommet for refleksjon, dialog og debatt til en viss grad begrenses ut fra et heller tvilsomt premiss; nemlig om at man akkurat på denne kontrollerte og sensurerende måten kommer radikalisering og ekstremisme best til livs. Det man ikke ser eller hører; eksisterer visst ikke.

Altså: Selv også om de ytrende -med det som flertallet oppfatter som sære meninger- befinner seg innenfor lovverkets rammer: Kan vi bare like vel enkelt beslutte at disse ytringene er gale og dermed også uønskede, og så helt stenge døren for dem? Det kan se ut til at vanskelighetene og problemene med voldelig ekstremisme og radikalisering blir redusert til å dreie seg om ideologier.

"Har VI rett… eller tar dere feil?"

På den annen side ser det ut til at åpen debatt og ytringsfrihet egentlig ikke betyr så meget for enkelte ekstreme idealister. Det som skjer er ikke nødvendigvis alltid så rasjonelt: De produserer ytringer og fiendebilder som gir visse andre ekstreme individer mening og årsak til å utføre voldelige handlinger. Og nettopp her ligger det usikre elementet og den store utfordringen. Gjennom den dyrkede ideologien har deres gud, eller selveste meningen, livet og døden den største betydningen. Motstanden fra samfunnet ellers tillegges derfor nærmest en høyere ekstístensiell betydning og er en bekreftelse på at de i gruppen egentlig har rett hele tiden.

Men motstand og eventuelt fiendskap blir faktisk her et gjensidig fenomen. Det er dog kjent at sensur og forbud ikke fjerner meninger og holdninger: Frustrasjonene, opplevelsen av knebling og de sosialt uakseptere følelsene kommer dermed bare til syne på andre måter; og da ikke nødvendigvis i en form som gavner verken samfunnet ellers eller de sensurerte selv. Og de som mer eller mindre er voldelige står nemlig allerede noe utenfor den felles samtale. Blir denne spesielle gruppen større, så kan det skyldes fellesskapets sensurering, forbud og arroganse mer enn minoritetens verdier selv. Felleskapet blir nemlig her tolket slik at det bekrefter kritikken fra ekstremistene.

Man må altså spørre seg om sensurering og forbud forebygger radikalisering, f.eks. gjennom å begrense ytringsfrihet innenfor dagens definerte rammer. Hvilket også blir å innsnevre det ytterligere igjen ad hoc. En av styrkene i demokratiet ligger i en anerkjennelse av den andres rett til de samme universelle frihetsrettigheter. Vil man så ikke ha ytringsfrihet for meninger man ikke liker, så vil man ikke ha ytringsfrihet i det hele tatt.

At vi fortsatt skal stå fast ved demokratiet og dets verdier er alle enige om. Men da må vi rope et varsko der debatten, dialogen og ytringsfriheten begrenses gjennom å monopolisere arenaene. Og desto verre er det når eksplisitt antisemittisme fra radikale muslimer lett kan få passere (!) uten medietrykk osv når andre ekstremes tilstedeværelse per se er totalt uakseptabelt og motstanden markeres i medier alle vegne.

Vi trenger en åpen debatt; men dermed også som konsekvens tidvis en konfliktpreget debatt. Alternative og sære ideer må også spille med her: I kampen for ideer og verdier må ingen forut for ytring sperres ute.

VI setter alle pris på å få bekreftet at nettopp våre verdier er de rette og sanne. Og vi er dog langt mer fornøyde med normaliteten og medvinden enn alle de som befinner seg i periferien eller sågar utenfor bymuren rundt det gode felleskapets arena. Radikaliseringsforebyggelse bør derfor fokusere på hvordan vi motiverer våre unge til å forlate - eller ikke oppsøke - voldelige miljøer og heller trinnvis tre inn igjen i det demokratiske fellesskapet. At de ikke vil inn her, eller kjenner seg hjemme her, er ikke nødvendigvis bare deres skyld.

Gå til innlegget

Helvete i jødisk og kristen troslære

Publisert over 4 år siden

Jesus var jøde på alle måter. Apostlene var jøder. Urkirken ble sett på som en av flere jødisk grupper internt hos jødefolket. De senere kirkefedrene var derimot ikke-jøder, og stegene til antisemittismen ble raskt kortere og færre til det ganske så raskt i Guds navn slo ut i full elendighet og skrekk. Man kan vanskelig komme bort fra at et dypere studium i jødisk troslære utelukkende er en berikelse for kristen selvforståelse. Ikke minst er det en vaksinering mot antisemittisme.

Flere kristne benytter begrepet "loven" om Toraen og den jødiske troslære. (Eks. fra Deuteronomos (:gresk), den hebraiske bibelen, hvor nomos betyr "lov"). Den greske oversettelsen, Septuaginta, gjengir Toraen med ordet "nomos". Men en gresk tolkning av dette ordet har hos oss utenfor den hebraiske kulturen en lovisk, langt strengere, kategorisk og snever betydning enn det den hebraiske bibelen selv legger opp til. For Jesus så handlet det for øvrig ikke om å oppheve troslæren eller budene, men det handlet for Ham om tolkningene av f.eks. sabbatsbudene og ellers den praksis som enkelte teologiske autoriteter foresto.

Ut fra hebraisk kultur og språk, så utlegges m.a.o. begrepet  "lov" langt bredere (!). Helt allment betød og betyr det "lære".  M.a.o. den Gudegitte lære om hvordan livet skal leves for å realisere det menneskelige per se. Det foreligger riktig nok spiseregler og annet som skal leses "som det står", men dette representerer ikke flertallet av lærepunkter. Det foreligger en massiv helhet av religiøs, moralsk og juridisk stoff i 613 bud: Rabbinerne mente at dette antallet tilsvarer 248 antall ben i menneskekroppen, og de resterende 365 tilsvarer årets dager.  

Gehenna, er noe definert i jødisk litteratur. Det oversettes hos oss av og til med «Helvete», men dette er språklig og kulturelt sett tendensiøst og formidler ikke meningen. I jødisk troslære er altså ikke Gehenna helvete slik det farvesterkt og intenst er malt ut av flere gjennom kirkehistorien, men en renselse hvor man dømmes på bakgrunn av ens gjerninger. Kabbalala beskriver det som en skjærsild, katarsis, et «venterom»,  for alle sjeler. Altså ikke bare for de onde som vender Gud, så sin neste og seg selv (qua Guds skapning) ryggen. Jødiske skriftlærde fastholder at ingen (!) blir værende i Gehenna for all evighet: Man kan maksimalt være der i 11 måneder. (Og hvorfor det akkurat er 11 mnd vet jeg dog ikke). Man anser qua jøde altså Gehenna for å være en renselse av sjelen før den skal videre til den neste verden; himmelen. Dette nevnes også for øvrig i Kabbala

Sabbatsforpliktelsene hos jødene blir av kristne og andre utlagt som ubetinget strenge og kategoriske; men dette bygger på en misforståelse. Det er ikke bare tillatt på sabbaten, men man har alltid hatt plikt til å redde liv - dvs også på sabbaten; det Gudegitte livet selv er alltid det primære. Altså også redde liv om man må bryte sabbatsreglene. Dette poenget minnet som kjent Jesus fariseerne om. Også i jødisk troslære finnes faktisk innsikten at sabatten er til for mennesket, og ikke omvendt. Da Jesus understreket dette var det altså en påminnelse på en allerede gjeldende vesentlighet i skriftens mening; ikke en ny orientering som Han presenterte. Om det å redde et liv videre innebærer at man må bryte et av budene, så er også dét en klar rett og plikt (!) for jødene -i slike tilfeller. Det var også på Jesu tid tillatt å helbrede på sabbaten; men man skulle da ikke benytte noen fysiske remedier for å gjøre dette. Videre var f.eks. jødisk troslære  mer liberal i nord-Israel, i "hedningenes Gallilea". Man hadde f.eks. lov til å plukke aks på sabbaten, men kun de som lå på bakken, samt andre mer vide tolkninger. I Judea var de mer ortodokse, dvs jo nærmere man kom Jerusalem og tempelet. Jesus kritiserte altså tolkninger og maktmisbruk forkledd i Guds navn. Ikke de hellige skriftene per se.

Ordet "skriftlærd" brukes av kristne ofte om de som kjenner skriftene spesielt godt; altså var beleste i de hellige skrifter. Dette er en feiloppfatning ang. hva en skriftlærd var på Jesu tid: En skriftlærd var en teologisk retroriker, nærmest en advokat, som hadde som oppgave å utlegge de hellige tekster saksvarende, slik synagogen formulerte den. Ordet "synagoge" betød opprinnelig menighet. Ikke selve det fysiske bygget. Slik også ordet «kirke» benevner Guds folk for øvrig. Det var svært mange legfolk som kjente skriftene godt på den tiden; opplæringen foregikk ved kontinuerlig muntlig innøving og innlæring og måtte huskes. Allerede fra femårsalder. Dette var vanlig. Det var tolkningene og den praktiske anvendelsen som varierte, og det til dels betydelig. Som i dag blant kristne, for øvrig.

Mange av de greskoversatte ordene i NT uttrykker som nevnt tidligere et hebraisk meningsinnhold. Semantikken er m.a.o. en vesentlig del av tolkningslæren. Ser man bort fra dette vesentlige feltet, så åpnes en vid dør for feiltolkninger fra vårt utenfraperspektiv som er preget av den gresk-hellenistiske kulturen og en protetstantisk liberal utvikling. Også flere andre ord bør man se nærmere på før man refleksjonsløst tar det til seg som gitte presise uttrykk for Guds vilje. Dvs egentlig egen oppfatning av dette. Litt for ofte, så blir historiske forhold noe fordreid nettopp fodi leserne tolker historien ut fra egen tid, kultur,  dvs bias. Man kommer vanskelig helt bort fra dette, men poenget er selvsagt å være bevisst slike faktorer.

F.eks. angående Guds straff og lønn kan man jo tillate seg å betrakte temaet rimelig fritt? Ordene straff og lønn i bibelen betyr ikke nødvendigvis det som vi legger i det når det gjelder Guds fordringer. Den dårlige handlingen bærer i seg sin egen straff; på samme måte som den gode handlingen bærer i seg sin egen belønning. Nemlig enten reduksjon og innsnevring av det menneskelige og Gudeskapte… eller en positiv vekst, utvidelse og tiltagende harmonisering med Guds kjærlighet selv. Jeg gjentar fra andre innlegg at om man handler på en bestemt måte i frykt for straff og med forventning om en belønning, så er det egosentrien som her styrer, ikke omtanken for min neste og tanker om Guds kjærlighetsfulle fordringer... og det har dermed lite å gjøre med Guds vilje og menneskets handlinger å gjøre. Man elsker faktisk sin neste fordi vedkommende er en ønsket og villet Guds skapning; akkurat som en selv.

Jeg minner om at også fariseere og saduseere hadde sympati for og fulgte Jesus. Andre, de såkalt "gudfryktige", var folk som ikke fulgte læren like nøye som fariseere og andre grupper, men de sto ikke utenfor læren og pakten av den grunn. Mange fra den sistnevnte grupen ble engasjert og begeistret for Jesus. For jødene gjaldt det for øvrig ikke om hvordan man blir frelst, man var og er nemlig et Guds barn allerede ved fødselen. Det handlet derimot om hvordan man skulle holde seg videre i paktens nåde.

Flere av NTs skrifter er preget av en polemikk mot jødene og er spissformulerte vendinger, Men det mange glemmer er at dette er en skarp internkritikk jøder i mellom, og ikke formulert og rettet fra ikke-jødisk hold utenfra. Jesus var jøde på alle måter, fra fødsel til korsfestelse. Apostlene var jøder. Urkirken besto av jøder og ble sett på som en av flere jødisk grupper internt hos jødefolket.

De senere kirkefedrene var derimot ikke-jøder, og avstanden til jødisk tro og det jødiske folk ble fra da av betydelig: Stegene til antisemittismen ble raskt kortere og færre til det ganske så raskt i Guds navn slo ut i full elendighet og skrekk.

Man kan vanskelig komme bort fra at et dypere studium i jødisk troslære utelukkende er en berikelse for kristen selvforståelse. Ikke minst er det en vaksinering mot antisemittisme.

Gå til innlegget

Oppstandelsen er den mest gjennomgripende hendelsen i verden noen sinne. Å tro det "egentlig utrolige" her er nettopp steget som åpner for livets gjennombrudd selv. Det pussige er at enkelte klamrer seg fast i de sikrede sektorer i den store enhetssirkel som virkeligheten faktisk er. Det handler om ikke bli værende i det værende; men om å våge å tre inn i- og bli i det blivende. Man behøver sågar ikke gi slipp på de sikrede deler for å åpne seg for den større helheten.

Det burde være kjent at virkelighetens og naturvitenskapens alltid provisoriske grenser er to vidt forskjellige ting. Det kan faktisk se ut som om enkelte benytter den tradisjonelle vitenskapen som påskudd for å flykte fra det mest essensielle i livet. Man bør kanskje minnes om at kristen tro og vitenskap tilhører samme sfærer, men de skilles også behørig i visse deler: Den ene går nemlig ut over den andres rammer her nødvendigvis; ene og alene fordi virkelighetens forutsetninger og persepsjonen, tenkningen og tolkningen av dens vesen er ulike. Dermed blir også språket som benyttes en faktor som nødvendigvis skiller når man beveger seg ut over de premisser og betingelser som den ene sektoren - naturvitenskapen - setter som ufravikelig krav for dialogen. Ergo blir det dermed mildt sagt visse språklige utfordringer når to så vidt forskjellige paradigmer ikke bare skal forsøke å bygge bro til hverandre, men forenes i hvordan både arbeidstegninger og forutsetninger skal settes opp, tolkes og forstås: Man kan i og for seg helt berettiget p.d.e.s kreve empiriske belegg, men allerede her, så kommer skillet til syne:

Hva som på den annen side så skal få passere som empiri, under hvilke forutsetninger dette er intersubjektivt testbart og hvilket språk en her skal benytte; tydeliggjør at man sitter på de to sider av samme elv uten å kunne møtes. Språket danner ingen bro som farbar vei over til den andre.

De velkjente kategorimistak glimrer m.a.o. med sitt nærvær. At virkeligheten er mer enn det som kan veies og måles er for lengst fastslått av flere. Selv om det fysiske og målbare også som konsekvens skaper tiltrengt trygghet for tilværelsen og en opplevelse av kontroll og forutsigbarhet, så betyr ikke det at tilværelsen som sådan er begrenset til dette språket Mennesket er nemlig ikke bare det fysiske legemet, men også sjel og ånd. Det førstnevnte her følger riktig nok de betingelser som de fysiske lover setter, men dog ikke sjelen og ånden. Disse tre elementer i menneskelivet er dog sterkt sammenvevet; det vet enhver som lider i ett av disse: Er man deprimert, så har man også fysisk vondt og tenkningen preges der-etter. Har man smerter i legemet, så får det konsekvenser både i sjel og ånd, og legen som setter seg i timevis ved siden av det svært syke døende barnet i kuvøse bidrar til uforståelige positive endringer hos pasienten, osv. Vi er mer enn bare en samling kjemiske stoffer som så tenker over kjemiske stoffers betingelser. Som Piet Hein skrev; «Her var før en filosof. Nå er det en mann med tannpine.»

Å sette forståelse som betingelse før man skal akseptere det å tro er troens rake motsetning; bare kravet som sådan er en illustrasjon på mangel på forståelse i seg selv. Subjektivismen er en ufravikelig del for enhver, men vi kan altså bevisstgjøre oss tilstedeværelsen av dette elementet... tenke over subjektivteten. Den må derimot ikke bli lommelykten som lyser på soluret for å avsløre hvor mye klokken egentlig er. For det første er det ikke lenger da snakk om tro - men krav om viten - og for det andre, så spørs det om Gud nødvendigvis presenterer alle sider av virkeligheten på en slik måte at Han følger menneskets intellektuelle fordringer for forståelse og intellektuell aksept. Å stille betingelser til Gud er dog en ganske så feil innstilling. Allerede Jesus bemerket dette fenomenet en rekke ganger i de årene Han gikk på jorden; nemlig det at enkelte til stadighet krever tegn og bevis som nødvendig betingelse og forutsetning. Sågar da Jesus hang på korset fulgte flere opp på samme gale spor: «Hvis du er Guds Sønn, så frels deg selv og stig ned av korset!»

Den som tror har intet å bevise etter tradisjonell naturvitenskapelig forstand; nettopp fordi sistnevnte felt opererer med premisser som ikke åpner for og tillater eksistensen av en Gud: Den er fanget i en sirkelargumentasjon: Det handler altså om tro og et annet paradigme hvor man derfor ikke kan forenes i det språket den ene parten- nemlig ateisten - ser som et ufravikelig krav og forutsetning. Vi snakker dermed her m.a.o. om et trossprang hvor man dog selvsagt ikke forkaster den legitimitet og rettmessige plass som naturvitenkskapen har der den er gyldig. Man utvider på den ene siden faktisk blikket, uten på den annen å fornekte de sannheter som selvsagt er funnet og er å finne i verden ellers. Du må selv helt uten det ellers så nødvendige og trygge sikkerhetsnett foreta et ”trossprang”; uten forhåndsgarantert sikret og eksakt viten. Vi som tror har ytterst få problemer med naturvitenskapen; den er desto bedre et utmerket middel til å forstå den fysiske virkeligheten: Hjernen og intellektet er gitt av Gud selv for å benyttes til å bedre forstå og tilrettelegge forvaltningen av vår fysiske verden. Og historien viser at den har vært og er nyttig. Apropos: Det finnes en rekke bekjennende kristne i diverse vitenskaplige forskningssteder, f.eks. i CERN. Det var for øvrig en katolsk prest, Georges-Henri Lemaître, som presenterte teorien om The Big Bang. Det begynte med et eller annet; og det resulterte f.eks i Bachs H-mollsmesse...

Oppstandelsen er den mest gjennomgripende hendelsen i verden noen sinne. Å tro det "egentlig utrolige" her er nettopp steget som åpner for livets gjennombrudd selv. Det pussige er at enkelte klamrer seg fast i de sikrede sektorer av den store enhetssirkel som virkeligheten faktisk er. Det handler om ikke bli værende i det værende; men om å våge å tre inn i- og bli i det blivende. Man behøver sågar ikke gi slipp på de sikrede deler for å åpne seg for den større helheten. Gud er bare ert skritt borte. Og det skrittet er det Kristus som tar. Om du vil.

Gå til innlegget

Når livet er større og mer vanskelig enn troen og ordene; er det godt å ha en dråpe fra livets og troens kilde med inn i mørket. Da kan man, til tross for alt som motsier det, våge å ta bolig i seg selv

Det lidende menneske legger ofte større vekt på de eksistensielle og trosmessige spørsmål enn man ellers gjør i livet. Noen har vel erfart at livet også kan være så utfordrende og vondt at man helst vil slippe alt. Som Ann Heberlein skriver, så kommer man så langt inn i dødens skyggeland at det oppleves som et drepende fangenskap: "Jeg vil ikke dø… Men jeg orker ikke leve". Som troende, så skal man jo «egentlig» ikke HA det slik. Flere troende assosierer nemlig det å være en troende med tilgang på livskvalitet, lykke og fremgang. Man har så og si utviklet en type smerte- og lidelsesfobi:

Den som ikke kjenner seg hjemme hér i trosidyllens verden faller derfor ganske raskt ut; det må vel altså være noe galt med troen og den troende selv. Fremfor å justere denne livs-fremmede teologien som skyver noen bort, så plasseres altså årsaken hos den lidende selv som så skyves ut i gråsonene og mørket den mer vellykkede ikke våger å se i hvitøyet. Og så får man som lidende også denne temmelig omfattende tilleggsbyrden i sekken... sågar presentert i Guds navn. Man kan takle avvisningen fra de andre... selv om det smerter. Men avvisningen fra Gud? Her ser vi at troen og dens begrepsverden forvrenges til grell ensporethet og hjertets disharmoni gjennom det filter lettvinthetens og overfladiskhetens u-liv lokker til: For enkelte bedrevitende troende er bibelen som en ladd og usikret revolver i hendene på et lite barn.

I en kultur preget av vellykkethet og performance - hvor selvdisiplin, selvkontroll og selvtillit er selve fundamentet - blir psykiske lidelser en høyst forstyrrende kontrast. Den som lider psykisk opplever seg ikke sjeldent både som skamfull og fortvilet. Og noen medmennesker trekker seg så dessverre bort: Idyllen og lovsangen er heller å foretrekke her. Samfunnet, og som nevnt noen kristne, forteller oss nemlig at man alltid kan komme seg videre og ut av enhver utfordring; det handler bare om selvkontroll og de rette innstillinger. Man skal tro som Daniel.

Men den rådende dikotomien med psykisk friske og psykisk syke stemmer ikke. Alle har ukjent terreng i det indre og bærer sår, knuter,  og arr i sjelen. Enkelte har derimot masken ennå intakt.

Ikke minst som Kristustroende ser man at her bryter Han som skapte mennesket tvert med de fordommer som fører til det asymmetriske og dermed forvrengte menneskebildet. Kristus bekrefter at smerten er en del av livets verden; den er sågar uunngåelig; en del av våre eksistensvilkår.

Bibelen har flere fortellinger om mennesker som blir løftet ut av lidelsenes, fariseeres og sosiopaters grep maktmisbruk og kontroll Og det er selvsagt inspirerende og fint. Men det ligger ikke en automatikk i at slik vil det i Jesu navn også skje enhver som er utsatt for lidelser, avvisning, redusering, press og elendighet. Det skal ikke mye bibellesning til før man ser at den hellige skrift bekrefter at livet virkelig er vel så vanskelig, mørkt og utfordrende som det er noe annet. Men enkelte vil visst ikke erkjenne at dén delen av den enkeltes liv også er nødvendige ledd i det store samfunnslegemet: De stirrer derfor bort… eller ser på dette mørket og lidelsen som grunnleggende uriktig, som noe egentlig galt og dermed en feil som kan rettes med sann og rett tro i bagasjen. Benektning og fortrengning som funksjoner av idyllisering og romantisering av troen er dessverre ikke uvanlig. Den demoniske tanken som man selv qua liedende rives av gis sågar uttrykk via andre troende: «Det må være noe galt med deg»… Men man skal elske sin neste som seg selv: Ikke forsømme sin neste som seg selv.

Både pave Benedikt XVI og pave Johannes Paul II understreket at tro og tanke er som fuglens to vinger og må arbeide sammen for at erkjennelsen skal løfte seg harmonisk og balansert opp til et stadig høyere nivå av den subjektive og objektive virkelighet som vi befinner oss i. Troen eller tenkningen kan m.a.o. ikke være den andre «vingen» foruten. Hvis dette skjer, så går det galt; noe historien viser til fulle - også innenfor kirkens og religionens verden. Kristus viser at vi skal møte ethvert menneske med respekt og aktelse. Som Kierkegaard skrev: «Skal man hjelpe et annet menneske, så må man først gå dit hvor dette mennesket faktisk ER.» (Ikke der vi skulle ønske at vedkommende befant seg). Den gyldige plattformen er m.a.o. anerkjennelsen av den andres personlige og umiddelbare selv, av medmenneskets integritet; dvs dets subjektive erfaring. Hér trer man inn på hellig grunn.

Det troende tilstedeværende medmennesket som med varsomhet tar til å følge den lidende søster eller bror videre trer så over den grense som psykologien setter; nemlig aksepten av troens verden og dets begrepsapparats muligheter. Kristendommen evner med selvsikkerhet og genuin intensitet å bevege seg helt inn i lidelsens dybder. Her kan den med sine begreper, narrativer og livsvisdom henvende seg til den som befinner seg i lidelsens mørke og den som aktivt er til stede. Og det kan den med overbevisning og legitimitet gjøre fordi Kristus selv i medlidende kjærlighet utsatte seg for de groveste lidelser.

Dog er det vesentlig å erkjenne at man heller ikke kan løse alle psykologiske utfordringer og problemer med Kristus «i bagasjen». Kristendommen er noe langt mer enn et behandlingsopplegg og personlig- som sosialhygienisk livsprogram. Og ser vi Jesus, så grep Han ikke nødvendigvis alltid inn, slik alle og enhver kunne ønske, da som nå. Ei heller senere i livet hos den enkelte. En rekke personer i de bibelske fortellinger og gjennom kirkehistorien erfarte det samme. Gud "grep ikke inn".

Eks.: Det gir ingen garantert begunstigelse å bekjenne seg til Kristus. Johannes døperen erfarte, i likhet med flere andre, å bli personlig utvalgt av Gud; han var forløperen for Kristus´ og hadde en vesentlig rolle. Dette ga dog ingen særrettigheter for Johannes, slik troen heller ikke gir særrettigheter for oss andre. Livet ble ikke nødvendigvis bedre eller endte godt fordi man ble en Kristustroende og disippel. Johannes varslet altså folket om Messias som snart skulle tre frem: Kristus skulle endelig komme for "å sette skapet på plass".  Johannes benyttet de skarpeste ord og vendinger for å fortelle om hvordan det gikk den som vendte seg fra Gud og sin neste, og ville så åpne veien for enhver som takket ja til Gud og livet. Han døpte ssågar Jesus selv...

Men da Johannes ble satt i fengsel, så kom sakte, men sikkert den gryende og sterke tvilen: Jesus gikk faktisk rett der utenfor et sted... og «grep ikke inn» (!). Johannes ble derfor sittende og lide der i sitt fengselsmørke. Med stadig økende tvil og smerter. Tvilen ble så sterk at han sendte bud til Jesus for å spørre om Han egentlig ER den som skulle komme (?). Og det eneste Johannes fikk i retur til sitt lidelsesmørke i fangehullet... var et vitnesbyrd (!). Og KUN dét:

Jo, noen ANDRE blir satt fri, visse ANDRE blir friske og reist opp tilbake til livet, etc. Dette vitnesbyrdet via andre var det eneste Johannes mottok: Han ble derfor sittende i fangehullet... og endte sågar sitt liv der i fengselet gjennom å bli halshugget.

Så blir Paulus sine ord «Min nåde er nok for deg» også våre... de ord - den dråpe - vi må finne mot og kraft til å bære med oss. Og det holder vel. Fordi Kristus også er med hér.

Og det er et credo som livet vart har bekreftet… også svakt i den svarteste dypeste brønn.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere