Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte og anskueliggjorde dem; Han kom med nåden og bekreftet ordene i praksis: Kristus illustrerte en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Kristus er som kjent ikke målet. Han er veien. Teologi, sosiologi, historie og religionsfilosofi er med i min hverdag – ikke minst sentralt qua mosaisk kristen (jødiske røtter). Men viktigere enn å fordype seg i fagene og diskutere teologi, oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med medmennesket - og Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt inn i nået og realitetene: Reise seg opp, "ta sin seng" og gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Kjærlighet er selvovervinnelse. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres kun gjennom praksis; aktiv kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneske-orientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det! Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Troens tillit er omvendt proporsjonal med søken etter erfaringer. Aksept. Møtet med Gud er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Alt annet er kommentarer. Selvsagt innebærer bejaelse av livet også av aksept av det mørke og utfordrende. Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Gud skapte først mennesket. IKKE jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Det vi alle, alle, har felles sitter i våre hjerter: det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i våre hoder. Dét kan utvikles, endres. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen. Være til stede. Det finnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer. "To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

I begynnelsen var Ordet; men våre ord har dessverre en tendens til å overdøve det. Kristus kom og satte strek over enhver strek mennesker hadde risset mellom seg og sin neste.

Min påstand er at de sitater fra koranen som er benyttet et julespill på en skole i Skien er helt kurant. (Det er dog noe annet i en Gudstjeneste; i kirken er det selvsagt de kristne hellige tekster som skal benyttes). Skolens ansvar er dog å forvalte omsorgen og inkluderingen av ALLE elevene. Dette er forøvrig også en kristen kjerneverdi. Og NB: Ihvertfall her i et julespill på en skole - hvor Guds inkarnasjon og Hans kjærlighetsfulle søk etter alle sine skapninger settes i verk som anskueliggjørende spill - skal ikke noen under skolens omsorg kjenne seg utenfor. De deltagende - uansett tro og livssyn - kan forøvrig også si nei takk til å delta; de VET alle, uansett tro, mer enn godt at julen er en kristen høytid. Julespillet er bygget på de kristne premissene. Alle...

Og her er altså inkludering og omsorg også noen av fruktene. De tekster som er oppgitt i mediene fra koranen i julespillet bryter dog ikke grunnleggende med kristen troslære. De peker på Herren i nettopp en kristen kontekst, om enn prøvende og famlende utenfra. Men de peker i et julespill som markerer Guds hellige ankomst. Det er denne hendelsen som faktisk styrer. Ikke omvendt; menneskenes famlende ord i forkant. Også de østerlandske stjernetyderne, "de tre vise menn" pekte på Herren; de kom fra helt andre trostradisjoner. De er like vel i høyeste grad med i skoler og kirker. Og av alle, nettopp tyrannen Herodes (!), var den som viste de tre nevnte menn rette veien til Betlehem og fødselsmysteriet. De var dog vise nok til å følge Herrens hint om å rømme hjem fra Betlehem pga Herodes´ vrede og forestående massakre.

Gud benytter visst de Han vil; når det er Kristus og evangeliet som er fokuset. Uten å oppheve verken læren eller evangeliet som sådan. Samtidig er nettopp alle de involverte en understrekning av at Jesu ankomst er for alle Herrens elskede skapninger. Vil de deltagende få noen glimt av kirkens budskap i et julespill, så kan man sågar risikere at den Hellige Ånd bidrar på hemmelighetsfullt vis. For ALLE de tilstedeværende. Vår tro fordrer også tro og tillit til at Gud selv har oversikten. 

Vi gjør stort sett alle som folk på Jesu tid og retter blikket fremover til Kristi komme, mens vi hviler i hverdagens trygge rammer. Vi venter: Til at kjærligheten, rettferdigheten, fred og sannhet endelig skal rå. En gang der fremme...

Og så kommer Gud med sitt overraskende, forstyrrende og uventede, I DAG! Nå skal ordet oppfylles; dvs virkeliggjøres, realiseres. Så kommer en Kristus som ikke samsvarer med noens forventninger. Og fordrer sågar oss til å være Hans hender i en utrygg verden preget av kulde, adskillelse, ulikheter og eksludering. Det ender nesten med at også vi forsøker å dytte Ham "ut for stupet" av vår aksepteringshorisont da "wake-up-kallet" blir for nærgående, i hvert fall utenfor vår komfortsone? (Jfr fortellingen om synagogebesøket i Nazareth) . Også vi gjør som dem som ble forstyrret av Jesu radikalitet og annerledeshet: Intet er vel mer forargende enn evangeliets evige vekkende radikale  og inkluderende NÅ; som avskjærer fortidens trygge distanse og lager kluss i våre ordnede teologiske tankebygninger og gjør dermed fremtidens drømmer og planer nærmest likegyldige; og nået utrygt. Den Hellige Ånd blåser visst dit den vil...

Det er den mette som alltid synes at den sultende maser litt for mye om mat. Det er den med alt på sitt tørre som ser med rynkede øyenbryn og kritiske blikk på den ustelte som forsøksvis kommer inn i det gode selskap. Men: Ordet skjærer igjennom og sier hva som gjelder NÅ.

Og vi?

Vi får alle som en livet som (opp)gave. Ikke fordi vi verken er spesielt gode, fromme eller velstelte. Men fordi vi er elsket. Guds ansikt og blikk ser alltid først sitt eget segl i alles hjerter; og deler sjeldent våre målestokker. Videre har Gud så stor tro på medmennesket at Han overlater til oss med overflod til å være Guds givende hender til de sultende og trengende. Kristen tro betyr verken virkelighetsflukt, engstelig tilbaketrukken venting på Herren selv eller at vi skal fornekte jorden - i påvente av endelig å komme til himmelen. Men det betyr det helt motsatte: At himmelen har rørt jorden, at Gud ble menneske og lot seg føde i fattigdom og i de velståendes avvisning. Barnet i krybben ble umiddelbart møtt med omverdenens nådeløse likegyldighet. Og vi vet alle om noen som har det delte hjerte. Kristus vet det... om oss alle.

Men Han møter den som er villig til å åpne seg. Mennesket har dessverre derimot en usunn tendens til kun å åpne seg for det det allerede forstår. Til så og si bare å ville forstå det vi allerede forstår; vi preges så alt for lett av vanetenkning og søker trygheten der. Men: En Gud som bare bor i en stemning, i et tankesystem, et sinn, har uansett aldri hatt en virkelighet. Han som var og er Ordet bor midt iblant oss; Han er nærmere oss selv enn det vi selv er. Men våre ord har dessverre en tendens til å overdøve eller tildekke Ham.

Dog kan det å gi slipp på det velkjente nettopp åpne for en større virkelighet - og mennesket mer enn aner seg elsket og del av et støre hellig hele. Disippelen Peter foreslo at de skulle bli værende der oppe på forklarelsens berg Tabor - der hvor de gode og bekreftende religiøse erfaringer gjorde alt så skjønt, vakkert og sant; men Jesus avviste det tvert og gikk ned. Til de andre, inn i den utfordrende hverdagen igjen. Det første som møtte dem var trengende mennesker, sultne og fortvilede... og et sykt barn som hadde behov for hjelp.

De gode erfaringer kan komme, og de forlater oss igjen. Slik er det; og slik må det være. Engler kan av enkelte anes som besøkende; men de kommer... og lar oss være alene...  igjen. Ganske enkelt for det er her vi hører hjemme, sammen med de andre - i denne verden som er full av smerte og elendighet, så vel som av medmennesker som erfarer overskudd og glede. Men vi er bundet sammen i skyld og ansvar. Og dog er nettopp denne virkeligheten god nok; den var god nok for Kristus. Grundtvig skriver at det er ikke englene vi skal fokusere om; men deres budskap. Det er ikke englene som vekker mennesket, det er ikke englene som løfter - men deres budskap, og det de peker på. Og til... Nemlig til

-Kristus selv:

Jesus som ble født utenfor de tilfredses fellesskap og deres koselige trygge hjemmeidyll,  Han som døde utenfor det gode selkap, i utenforskapet. Han var og er alltid underveis blant alle dem som var og er  uten noen form for idyll. Og den som vil følge Ham må også forberede seg på en livsvei med uro og usikkerhet: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.» Han valgte så plassen som den fattigste og usleste av oss alle. Nettopp derfor finnes ingen som er utenfor, noen "overflødige". Dvs Jesus var alltid der hvor vi med Ham i vårt hjerte skulle ha vært.

Han kom til sine egne; som valgte å ikke å ta imot Ham.

Men Han kom like vel.

Jesu fødsel, korsfestelsen og oppstandelsen er ikke fortid, like lite som pinsehendelsen. Men bidrar uavbrudt til å vekke mennesket, til å levendegjøre menneskets nåtid. Hvilket innebærer det levende og våkne blikket for den som intet har. Angelus Silesius: "Ble Gud i Betlehem ti tusen ganger født, men ingen gang i deg – var alt ditt liv forødt."

Det sette er alltid avhengig av øynene som ser. Kristus kom og satte strek over enhver strek mennesker hadde risset mellom seg og sin neste. Ser man da med Kristus i hjertet det samme som det den selvtilfredse og rasjonaliserende rike mann ser? Eller er vi som de bedrevitende og skyver sannheten fra oss? Dytter vi en annen bort, holder vi en annen utenfor, kan det hende at vi også holder Jesus selv utenfor... dytter Ham bort; fordi Han holder fast i sin skapnings hjerte.

Der det er overtro, vranglære og ateisme, der det forlanges bevis for tro, der forlanges underet først; så skal man kanskje tro. Men med Kristus er det helt omvendt: I kristentroen må man begynne med troen, så kommer underet etter. Dog blir den intellektuelle vei alene det å kjøre seg helt fast; som Goethe skrev: "En falsk lære lar seg ikke motbevise, fordi den bygger på forestillingen om at det falske er sant." 

Navnet "Betlehem" betyr faktisk "brød-hjem". Og Kristus er livets brød... Det er kun det brudte brød som kan mette alle: Brød er benådning, brød er liv, brød er gave, brød er under. Den som ser med troens øyne ser Guds nærhet i det tilfeldige og dagligdagse - i nettopp det som ikke er ekstraordinært, der den ikke-troende ikke ser annet enn det tilvante, banale, selvfølgelige og kjente. Fordi den troende erkjenner livet som gave, som under men også som forpliktelse, livet selv er dermed ekstraordinært nok. Og oppfordringen er at det finnes ikke mer;

-fordi det som er - er tilstrekkelig, selv om det finnes både nyheter og hemmeligheter bak alle de kjente bilder av verden hvor vanetenkning og vanepersepsjon lar det statiske vinne frem på bekostning av det dynamiske, igjen og igjen.

Livet skal brukes i tillit til den som ga oss livsgaven og som igjen rekker oss alt det vi har blitt blinde for - fordi det er så masse av det. Vel og merke: Hos oss.

Det er ikke mangel på  mat, mangel på undere som gjør at tusener dør av sult og underernæring. Det er mangel på medmennesker som vil la Guds vilje skje: nemlig la sine hender bli Guds ustrakte hender.

Jesus er sann Gud; Han er Guds sønn. Han viste det ikke gjennom å trylle frem undere alle vegne, eller gjennom at Hans disipler gjorde dette. Han viste det gjennom å være det eneste sanne menneske. Hans invitasjon viser at det finnes ingen tilskuerplasser; kun en scene: En arena vi ikke kan annet enn å delta bevisst og våkent på. Kristus frir oss ikke fra å være den vi er - der vi er, men til å reise oss og våge å være i vorden: Bli den vi egentlig er, paradoksalt nok. Den hverdagen vi allerede er en del av vil Han ikke befri oss fra, men gi impulser og fordringer til å gå inn i den.

Og i Kristi forunderlige verden er kun det knuste hjertet helt. I Hans tjeneste er det kun de sårede krigere som duger: Kjærlighet og frihet kan man kun stri for med våpnene som er nettopp kjærlighet og frihet; ergo fordres mot og utholdenhet. Som det også er rom for pauser og ettertanke. Rytmen er vesentlig; inn- og utpust, hjertets puls, dag-natt, etc. Ora et labora… Martin Buber forteller i en av de jødiske fortellinger om en gammel rabbiner som spør sine elever i talmud: "Hvordan kan man avgjøre når natten er omme og dagen begynner?" Og han fikk mange svar. Men rabbineren svarte: "Nei; den timen som bli til dag er det øyeblikk da du kan se inn i et menneskes ansikt og få  øye på din bror eller søster i det. Inntil da er natten stadig over oss."

Gå til innlegget

Når kirken fortegner eller skjuler sannheten

Publisert nesten 4 år siden

Integritet er å stå for sannheten også om du er redd for at du taper på det. Gjelder ikke det kirkens historiesyn og identitet?

Også Petter Dass ser ut til å ha gått gjennom samme forskjønnende propagandaprosess i DnK som Martin Luther. Historiker Kåre Hansen hevder at det er flere vesentlige forhold i historien om Petter Dass som rett og slett er kuttet ut; han påpeker at DnK har endret beskrivelsene av ham til et rent glansbilde. Historikeren Kåre Hansen nøler faktis ikke med å kalle det ren historieforfalskning. Se denne NRK-linken.

Nå bør vi kristne snart våge å være like tro og åpen mot historien og de skikkelser som har markert seg her på vegne av sin kristne tro, som vi mener å være mot troens kilde. Vi blir nemlig alltid også observert som moralske aktører; det handler rett og slett om integritet, troverdighet og det å snakke sant. Vårt budskap i nået blir selvsagt ikke troverdig når vi opptrer med situasjonsbetinget redelighet om historien: Hvilket påvirker dem vi henvender oss til i negativ grad; vi skaper skepsis - nettopp det motsatte av hva en invitasjon til sunn dialog trenger: Usunn skepsis og forutinntatthet fra den andre forurenser som kjent sansene og dermed tenkningen. Skal vi nå frem til dem som søker og er nysgjerrige på tro og kirke, bør vi selvsagt også presentere historien på en måte som inngir troverdighet og inviterer til tillit. Ikke minst fordi det dessverre ennå hender at enkelte blir mer enn skuffet over enkelte kirkelige autoriteter; også dagens sådanne. Da bør nettopp disse som rammes av det negative fra dag 1 vite og være trygg på at i kirken er man mer opptatt av sannheten, enn beskyttelse av autoriteter. Godhet og sannhet hører nemlig ubetinget sammen med det vi hevder å representere. Men har man løyet om annet, eller unnlatt å møte det, så virker det kanskje ikke spesielt inspirerende for den som i nået oppsøker andre i kirken for å få hjelp?

Om noen gjennom historien har gjort gode innsatser i kirken, så betyr ikke det at vedkommende skal være unntatt kritikk. Det gode vedkommende har gjort rammes selvsagt ikke av dette. Vi ser altså nå at også Petter Dass har blitt behandlet på samme glorifiserende og fortegnende måte som Martin Luther.

Om kristne bedriver hvitmaling og fortegner virkeligheten vil det selvsagt en dag slå tilbake på oss selv og dermed det budskapet vi mener å representere. Og da ikke på måter som gavner verken det kristne budskapet eller oss selv qua troende. DnK er f.eks. gjerne kjent som «ordets kirke»: Derfor er det desto mer vesentlig at de ordene man møtes med samsvarer med virkeligheten og er troverdige. I møtet med kirken må folk merke at her tar man faktisk inn over seg hele virkeligheten, fremfor å lage glansbilder. Man taper ikke på å stå ærlig og åpent frem. Den som viser sårbarhet er sterk. (I verste fall: En dag dukker det kanskje opp en #MeToo-kampanje om kirkelige forhold?)

Er man helt åpen om f.eks. Martin Luther, Petter Dass etc der det hører hjemme, så anskueliggjør vi nettopp det som er kirkens hovedanliggende; vi opptrer i takt med det vi tror på: Nettopp her i kirken er det plass for alle oss som ikke får det til og ikke alltid vet hva vi gjør. Nemlig for syndere. Dette er evangeliet. Det samme gjelder selvsagt alle negative og høyst kritikkverdige sider hos andre kjente kirkelige personer gjennom historien - i alle kirkesamfunn. Også den katolske, for all del. Det gjelder selvsagt ikke her å bedrive utbretting og sosialpornografi av dagens autoriteter, skulle de tråkke feil, så skal de selvsagt møtes i de kompetente fora en slik kritikk skal presenteres direkte og uinnpakket.

Men det handler om å våge å være åpen for de feil og den svikt som historiske personligheter sto for; der slik åpenhet forventes og kreves. .

Alle de som ikke har passert inngangsdøren i kirken finner det som er skjult og fortegnet i kirken ut på egenhånd før eller senere like vel. Da er det en idé at de møter trygg åpenhet, erkjennelse, sannhetsbevissthet og redelighet innenfor kirkedøren den dagen de våger seg helt inn. Spesielt i de tilfeller hvor den ene eller andre historiske personligheten hentes frem og belyses. Og pussig nok, så fremstår vi med mer troverdighet og tyngde i det gode budskapet om vi viser evner til å sortere: Være åpen om alt det som er kritikkverdig gjennom historien der det forventes og er relevant, samtidig som vi dog understreker alt det gode og nyttige som samme historiske personer faktisk var utløsere og inspiratorer for.

Gå til innlegget

Martin Luther i 1518: “Den som vil være en kristen må stikke øynene ut på sin fornuft”.

Luther trosset paven; det er sant. Og det var for all del nødvendig med endringer i den katolske kirke. Og flere kom. Martin Luther fikk dog alllerede den gangen kritikk for at han opptrådte som en maktsyk pave selv. Det hjelper som kjent lite å rette en feil med en ny. Det var heller ikke så bemerkelsesverdig mange som fikk tenke selv etter at Luther tok makten. De som trosset Luther ble møtt med sterke grovheter, forfølgelse, vold og drap. Viser også til mine andre innlegg om Luther. F.eks dette i linken her.

Videre: Det var ikke Luther som ga senere teologer hjelp, slik enkelte lutherske teologer i dag uttrykker det. F.eks da Bergrrav under krigen formulerte toregimentslæren vs okkupasjonsmyndighetenes krav. Snarere ble Luther benyttet som legitimering ad hoc; et snedig grep som  fortsatt blir brukt i DnK siden. Luther blir sågar benyttet i strid med Luthers egne skrifter.

Den første gangen som de tre kjente «alene» ble eksplisitt formulert som det sentrale i luthersk teologi, dvs sola gratia - fide - scriptura, var først i 1916 av teologen Theodore Engelder; da han bidro i en bok om Martin Luther. Mye av det som mange i dag assosierer med Luthers revolusjon på 1500-tallet er faktisk teologiske nytolkninger som kom først på 1900-tallet. Begrepet «Toregimentslæren» oppsto for eksempel først da Karl Barth skrev om Luther på 1920-tallet. Før dette, så forholdt lutherske teologer seg annerledes. Meget av det som vi i dag mener er sentralt luthersk teologi, f.eks, rettferdiggjørelsen gjennom tro alene, nådens betydning, glimrer med sitt fravær i tidligere skrifter, dvs før 1800-tallet. Istedet så dominerte politiske temaer: Gud styrer folket gjennom fyrste og konge; man skal alltid lyde øvrigheten. Prinsippet med toregimentslæren slik det faktisk utlegges i dag er en langt senere omtolkning av Luther. Luther ville i sin tid bestemt ikke (!) ha underskrevet denne tolkningen, men angrepet den på det groveste som vranglære.

Et lands undersåtters lydighet overfor fyrsten og den politiske makten var altså samtidig å underordne seg Guds vilje. «Eselet behøver pisken og pøbelen skal styres med makt (dvs bønder, katolikker, jøder og protestantiske troende som brøt med Luther). Dette visste Gud godt. Derfor ga han ikke øvrigheten en revehale, men sverd «. Jeg minner om at reformasjonen i Norge ble gjennomført nettopp med grov maktmisbruk av den danske kongelige politiske og militære makten, dvs alt ble påtvunget ovenfra. Men folket ville ikke ha denne endringen.  Revolusjon ovenfra er som kjent en dårlig idé.

Martin Luther dannet en helt ny form for statskirke svært tett sammenvevet med fyrsten og den politisk-militære makten. Det samme skjedde i Norge; det var som nevnt den politisk-militære makt styrt av danskekongen som ble kirkens øverste myndighet. Martin Luther var helt overbevist  at sverdet, fyrsten, den politiske makten og det kirkelige hierarki var en enhet som var innsatt av Gud selv for å holde orden i det enkelte land. De lutherske kristne skulle derfor ubetinget følge og adlyde makten og øvrigheten; sågar om den så var ond og tyrannisk (!). Jfr Luthers voldsomme utbrudd og skrekkelige påstander om bøndene som gjorde opprør mot den etablerte grove urettferdigheten og maktmisbruket de var utsatt for. 

Det var flere som den gangen formulerte kritikk av fyrste og stat, og retten til opprør mot urettferdige maktpolitikere og ledere ble formulert og spredd. Dette avviste Luther (!). Man skal nemlig aldri gripe til vold eller ulydighet mot øvrigheten. Luther gikk heller bestemt inn for en utryddelse av alle opprørere. Sitat fra «Wider die räuberischen und mörderischen Rottern der Bauern« angående bøndenes kamp for rettferdighet: « Kvel, stikk og slå dem ihjel, i skjul eller åpenlyst, hver den som kan.Og husk at det ikke kan tenkes noe giftigere, mer skadelig, mer djevelsk enn en opprører. Liksom man må slå ihjel en gal hund, slår du ikke så tar han deg og helelandet med». Det verste var at bøndene gjorde nettopp det som noen i dag tillegger Luther. De påberopte seg sin rett via evangeliet. Og de tenkte selv…

Bondeopprøret ble deretter for Luther nettopp det som gjorde at han kunne aksentuere at den frihet som han talte om IKKE hadde noe med politisk, økonomisk eller legemlig frihet å gjøre. Så kan man jo undre seg over Luthers egen kritikk av gjerningsrettferdigheten og hans klare prinsipper her, når man leser følgende: «Så vidunderlige tider er det nå at et folk bedre kan tjene seg til himmelen med blodsutgydelse enn ellers med bønn. Stikk, slå og drep dem (bøndene,), hver den som kan! Dør du selv, så er det godt for deg. En saligere død kan du aldri få «. 

Også en ond ledelse var faktisk å anse som bedre enn kaos og oppløsning. Fyrstens makt og eventuelle ondskap ble sett på som et av Guds pedagogiske virkemidler for å lede folket og de troende på rett vei. Ulydighet mot øvrighetene var rett og slett en vederstyggelighet; uansett type av øvrighet. I 1520, så sier Luther om budet «Du skal elske din far og mor»: "Av dette budet lærer vi at nest etter de tre første budene, så finnes det ingen høyere gjerning enn tjeneste og lydighet for alle dem som er satt til å være over oss. Derfor er ulydighet en større synd enn mord, utukt, bedrag, tyveri og lignende" . Luther mente bestemt at det 4. bud gjelder underkastelse av hvilken som helst makt og overordnet i landet, uansett hvordan denne oppfører seg (!). Luther: «Selv om myndighetene gjør samme urett som kongen av Babylon mot Israels folk, så vil Gud at vi adlyder dem«. Både kirke og stat, som er to sider av samme mynt, hører til under sverdet. De er innsatt av Gud. Og da fyrsten jo like vel var innsatt av Gud ble det helt selvfølgelig for Luther at hans nye kirke inngikk en tett allianse med fyrsten og benyttet dennes alle maktmidler for å «beskytte kirken» og utbre dens tro som den eneste sanne og tillatte. Luther gikk frem på måter som i dag kun gjenkjennes i islam-diktatoriske monokulturer. Luthers forfølgelse av katolikker og jøder er muligens kjent; men han forfulgte også andre protestantiske troende grovt; dvs de som mente at Luther tok feil i et og annet. Noe de tenkte selv... og sågar våget å uttrykke. Men dette fikk store omkostninger; for å si det forsiktig.

Da Christian 2. satte i verk det skrekkelige blodbadet (1520) og omfattende massakren i Stockholm, bidro dette til at Gustav Vasa snart grep makten pga det opprøret som oppsto i etterkant av massakrene. Luther reagerte heller voldsomt... men på at Christian den 2. ble avsatt, og det med sterk kritikk av Vasa og hans menn (!), med å si at det var en uhyrlig handling å gjøre oppgjør med myndighetene og kongen som faktisk var Guds utvalgte. 

Luther fremsto ellers som liberal og radikal, dog når det gavnet hans egne hensikter, ellers overhodet ikke. Det var nemlig Martin Luther som alene hadde en kjemisk fri og ren tilgang til Guds vilje. Ingen andre. Han opptrådte med så grov maktmisbruk, bannbuller og oppfordringer til vold som sågar setter pavens Ex Cathedra og tidligere maktmisbruk i skyggen. 

Man kan fortsette lenge, gjennom stadig nye henvisninger hva gjelder Luther og kirkehistorie. Men det nytter jo lite. Man blir møtt med øredøvende taushet og arroganse fra lutherske teologer i dag. Eller subtile personangrep hvor mistenkeliggjøringer og perfide påstander om personlige motiver blir rettet mot den som våger å vise til det større og hele bildet, godt paret med ikke alltid like kvalifisert synsing om saksforholdene.

Men siden lutherske teologer så til de grader velger å fokusere selektivt på Luther er det i redelighetens og sannhetens navn nødvendig å la lyset omfatte større deler av bildet. En reformasjon, som er en åndelig impuls, kan nemlig positivt markeres uten at en person til de grader dyrkes og lyves om. For balansens skyld er det nødvendig å vektlegge det en rekke lutherske teologer i dag setter mindre pris på å få frem.  Resten er jo dog mer enn godt belyst allerede? Man feirer jo tydelig nok heller ikke Martin Luther, men det heves frem en ny teologi som dog tillegges Luther. Det handler m.a.o. langt mer om legitimering, posisjonering og det å ad hoc stille seg bak en virkende autoritet. Det er virkelig synd at så mange teologer velger å bedrive ren revisjonisme av historien og Martin Luther selv.

Pussig nok påpeker samme teologer i dag gjerne fariseeres vrangtolkninger og maktmisbruk i NT, og avviser så dette naturlig nok blankt ut fra en erfaring av Jesus Kristus. Dette samtidig (!) som de samme teologer velger å overse langt, langt, verre og grovere ting fra Luther. 

Gå til innlegget

Døvheten for hanegal: Når lutherske teologer langt på vei siler bort myggen, men sluker kamelen, så er det på tide å si ifra:

I år så markeres altså reformatoren Martin Luther. Men dessverre, så kan man ikke hevde at det er en spesielt utpreget balansert fremstilling av Luder, som han egentlig het, som preger de fleste lutheraneres utgivelser og innlegg. De preges derimot systematisk av hyllester, av tåkelegging, bagatellisering, unnskyldende rasjonalisering og unngåelser av Luthers mange særdeles grove overtramp. Både teologiske sådanne som medmenneskelige. Hvilket for øvrig er kvaliteter som naturligvis hører absolutt i sammen: Selv den inspirerte presten Luther burde ha grepet litt av dette poenget. Det pussige er at de samme teologer i dag gjerne påpeker Jesu kritikk av visse fariseeres misbruk av Guds ord og maktmisbruk, men velger å bagatellisere og overse Luthers langt grovere overtramp. Vi kan sågar bli vitner til panegyriske fremstillinger som i hvert fall ikke kan sies å harmonisere med det 8. bud. Det som her skrives handler ikke primært om en komparativ analyse av de to store kirkesamfunnene. Men KUN det å bidra til å skape balanse; nettopp fordi fremstillingen av Luther i dag langt på vei er ad hoc-preget; dvs den er dessverre både ensidig, ubalansert og høyst selektiv.

Martin Luthers monopol på sannheten:

At det er nettopp lutherske teologer som stort sett i dag fremstiller Martin Luther og tiden etter er vel et poeng som burde gi god grunn til en viss ettertanke. Luthers og lutheranerenes fokusering på «sola scriptura« ble ganske så straks innsnevret til «Luther alene«; man kan trygt fastslå at han ganske raskt ble preget av hybris. Ordlyden “skriften alene” gjaldt heller ikke som grunnleggende prinsipp: Det var nemlig Luther som nemlig sto suverent alene øverst. Han valgte bevisst å se bort fra tekster og brev i NT som ikke gikk i takt med den teologi han selv bestemt presenterte som den eneste rette: Jakobsbrevet burde f.eks. fjernes fra bibelen. Luther mente seg m.a.o. å være hevet over den hellige skriften der det passet.

Martin Luthers monologiske tale ex cathedra var sågar mer autoritært og ensrettet enn de senere pavers ditto; Ikke minst fordi Luther via politiske kontakter mobiliserte politisk- og militær makt bak egne meninger. Videre, så gikk han som nevnt strengt tatt ikke inn for ordet “skriften alene”: Verken treenigheten, barnedåp og Kristi dobbeltnatur har f.eks. en klar basis i skriften; noe ledere i andre nye reformerte trossamfunn gjorde ham oppmerksom på. Og de brøt derfor med Luther og gikk sine egne reformerte veier på protestantisk grunn. Noe som skulle vise seg å bli direkte skjebnesvangert: Luthers kamp mot den katolske kirke ble nå flerdoblet gjennom at han også sterkt og grovt angrep andre reformatoriske retninger. Luther mente å ha grepet sannheten på en slik suveren måte at han derfor hadde fullmakt til å opptre helt på tvers av alle gode idealer og kristen etikk. Luther forventet nemlig dommedag hvilken dag som helst og mente derfor at  han hadde både rett og plikt til å sortere i samfunnet før Herren kom. Han stred nemlig hardt mot djevelen og onde åndskrefter som var representert av andre troende som ikke delte hans syn.

Martin Luther gikk selv inn for drap av protestantiske kjettere som avvek fra hans egne meninger; spesielt vektlagt fra da hans politiske innflytelse ble sterkere. Luther gikk iherdig inn for henrettelse av alle annerledestenkende; altså ikke bare av katolikker. Martin Luther gikk videre aktivt inn for det vi kaller diktatur; dvs enevelde: Han oppfattet absolutt ikke (!) skillet mellom de to regimenter på den måten det langt, langt senere, på 1900-tallet, har blitt omtolket til. Dette siste er altså en langt senere (!) nytolkning som skiller mellom «ordet og sverdet«. Luther på sin side var dog allerede tidlig helt overbevist om at den politiske- og militære makten, det kirkelige hierarkiet og skriften var tre sider av samme sannhet og sak: “Eselet behøver pisken, og pøbelen må styres med makt; dette visste Gud godt: Derfor, så ga Han øvrigheten sverd og makt». Og «pøbelen»? Det er altså det samme som bønder og andre troende som ikke delte Luthers teologiske syn på dette og hint. Martin Luthers holdninger til bøndene og deres kamp for samfunnsrettigheter er kjent. Da flere tusen av dem ble regelrett nedslaktet av fyrsten og hans soldater, så skrev Luther i begeistring om denne Guds dom over bøndene og deres leder.

Jeg minner også om at hekseprosessene i Norge først ble innført etter at lutherdommen i Norge ble gjennomført ovenfra med tvang og vold. Barn med bistandsbehov, dvs psykisk utviklingshemmede/downs etc, beskrev Luther som «byttinger». De er nemlig onde resultatater av kvinner som “har hatt omgang med djevelen og de skal derfor druknes”. Martin Luthers verdensbilde var altså ikke akkurat helt gjennomført og preget av Kristi ånd. Det er nemlig heksene og trollmenn som er skyld i alle uforklarlige uhell, sykdommer osv. Luthers kilder og suverene autoritet her var kun hans egne følelser, indre sjelekamper, erfaringer, syn og fantasifulle bibeltolkninger. Luther benytter i sine skrifter stadig henvisninger til sin fulle overbevisning om at dommedag er umiddelbart nær. Videre demonstrerer han sin dogmatiske tro på  djevelens besettelse av alle som er uenige med ham, at paven var antikrist, til de store problemene med trollmenn og hekser etc. Luther er uansett her helt klar; slike mennesker skal dø: «Man burde ta paven og hans lære, samt alle tilhengere av den, og brenne dem opp med ild - slik som man gjør med trollmenn og hekser. Det er en ytterst rettferdig lov som påpeker at trollmenn og hekser skal drepes, for de gjør meget skade».

Videre var hans retorikk og vokabular sterkt preget av de aller mest grove vulgæruttrykk for avføring og verre ting de gangene han beskrev jøder, den katolske kirke, paven og katolikker, baptister (gjendøpere), kjettere og andre. Disse beskrev Luther som «levende djevler» som man skal «kappe hodene av». Og dette var ikke bare retorikk: I januar 1536, så ble tre ledende baptister henrettet etter grov tortur, i Jena. Og alle de opprinnelige døperne i Zürich var snart henrettet. Enhver leser av Luthers historiske skrifter får etter hvert et bestemt inntrykk av at her møter vi en mann som mener å alene besitte en kjemisk fri tilgang til Gud og dermed til sannheten selv.

Men man må altså som leser i dag aktivt oppsøke disse skriftene selv: De lutherske teologer tier, eller henviser kun generelt og bagatelliserer eller omskriver her... så og si totalt. Man får derimot som oftest presentert det samme gamle tilpassede, regisserte og parfymerte bildet av Luther, hvor man skriver om den gode, markante, skarpe og kloke Luther man selv helst foretrekker, og vil at andre skal tro på. Men dette er manipulasjon. Det blir kontinuerlig presentert en "Luther" som langt på vei er løsrevet fra Martin Luther selv.

Martin Luthers enkle dikotomier blir direkte fatale for kirke og samfunn. Den som ikke deler hans syn, tilhører som nevnt ovenfor ganske enkelt djevelens barn og skal behandles der-etter. De skal ikke bare forbannes. Men drepes: «Min sak er Guds sak» (!). Intet mindre... Da Luther altså fikk smak på politisk makt, så gikk han den katolske kirke en høy gang. Martin Luther så videre fornuften som en motstander av Gud og sannheten. Han anså allerede i 1518 fornuften som troens motstander. “Den som vil være en kristen må stikke øynene ut på sin fornuft”. Hva gjelder Luthers syn på jødene, så er vel dette allerede påpekt av andre og av meg; se f.eks dette innlegget i linken. Men dog kan det tillegges følgende, ikke minst med tanke på hans oppfatning av den politiske og militære makts ubetingede sammenbinding med kirke og tro: Den enkelte troende oppfordres bestemt til å snarest informere makt og myndigheter om man ser noen jøder. Og griper ikke makten inn, så skal man utføre volden mot jødene selv. Alt i Guds navn.

Videre: Det enevelde, den lutherske ortodoksien og nærmest teokrati som med ytterst hård hånd regjerte i Norge er også frukter av det lutheranerne i dag så begeistret feirer. Det var i Norge svært harde straffer for å bekjenne seg til en annen kristen troslære; det som derfor strategisk nok ble definert som «kjetteri» og «blasfemi«. Og ikke minst var det harde straffer mot ulydighet mot makten, konge og fedreland som den lutherske kirke sto som garantist for: Dvs i lange tider d.s.s. daneveldet. Her var kirkens og dets ledelse helt ubetinget på maktens side. Prester og biskoper hadde sågar rett og plikt til å varsle myndigheter om folks privatliv og tro, m.m. Det rådet kontroll, sterk sensur og det ble benyttet fengselsstraff, tukthus, inndragelse av eiendom, landsforvisning og dødsstraff som effektive virkemidler for å opprettholde den lutherske kirke og stat. Flere av de lutherske teologer som i disse tider har utgitt bøker om Luther mener å hevde at han bare «var et barn av sin tid», og dermed ikke skal lastes. Hvilket selvsagt er tøv. Det man setter pris på hos Luther, er altså sant og evig. Men det man ikke liker og tar avstand fra er noe man kan føre over på tidsånden? Videre var det andre teologer og tenkere den gangen som tok avstand fra Luthers metoder og språk; de mente han gikk alt for langt og hardt frem, og at man ville oppnå nødvendige kirkelige endringer med andre midler.

Videre benevner lutherske teologer i dag Luthers klare antisemittisme som «antijudaisme». Luthers grove hets og angrep på jøder var så skrekkelig at her kan det se ut til at dagens lutheranere lider av benektning og fortrengning og omtolker eller ser bort. Luthers påstander og holdninger til jøder var faktisk så preget av oppfordring til drap, vold og undertrykkelse av jøder at det å benevne dette som annet enn antisemittisme blir en løgn. Virkeligheten er dog også her den øverste dommer. Hvilket har som konsekvens at den kristent motiverte antisemittismen forbigås. Dette kan ikke benevnes som spesielt "mesterlig”. Det som er saken er altså at Luther gikk LENGRE en flere av hans samtidige hva gjelder alle de nevnte grove negative forholdene. Det lå faktisk ikke entydig i den tiden at man skulle støtte enevelde, tyranni og maktmisbruk fremfor andre mer positive impulser. Det var selvsagt ingen tidsånd som dikterte Luther til å bli den beregnende og voldelige maktpolitiker, dommedagspredikant og den antisemitt som han faktisk ble. Luther representerte nettopp en klar motkraft inspirert av Gud, om man skal tro dagens lutheranere.

Luthers gode impulser her, legitimerer dog ikke alt det gale og onde i hans virke. Kristus påpekte som nevnt lenger ovenfor selv bestemt en rekke ganger det tragiske og uriktige med skriftlærde som i beste mening tråkket galt hva gjelder legitimering av det onde i Guds navn, samtidig som de samme fariseere like vel sa andre riktige ting. Det siste her legitimerte dog ikke det første. Men det gjør det altså med Luther, om vi skal tro nåtidens lutherske teologer.

Ser man på Luthers antisemittisme, hans utillatelige tette sammenblanding av tro, kirke og politisk-militær makt, hans påpekning av den nødvendige respekten og underordningen for enhver myndighet, så kan man trygt fastslå at politiseringen av de lutherske kirkene fra dag 1 var én av flere nødvendige forutsetninger for den senere nazismens maktovertagelse. Ett av de vesentlige frøene i den kommende skrekkelige gifthave her var sådd av Luther.

Hans teologi og motkraft blir i lys av de mange svært grove feilskjær, maktmisbruk og legitimerende maktpolitikk mildt sagt noe tilsmusset. Nettopp fordi det var i klar motfase til Kristus selv. Og apropos Luthers dobbelte bokføring: Han angrep med rette horskap og avsporinger i DKK, han angrep flerkoneri som grov synd, etc. Men samtidig aksepterte han i kirkens navn (!) bigami hos fyrsten Filip.

Og videre et apropos hva gjelder politisert religion; sitat fra IS; dvs den såkalte Islamsk Stat:

1. « Dere skal drepe de vantro med skytevåpen; har dere ikke det så stikk dem ihjel med kniver. Har dere ikke det, så bruk kjøretøy. Drep dem der dere møter dem. «

2. «Det er en kjærlighetsgjerning for Gud å drepe fienden, å plyndre og brenne og gjøre alt som er skadelig inntil han er overvunnet».

3. «Kvel, stikk, slå dem ihjel, i skjul, eller åpenlyst hver den som kan

4. « Stikk, slå, drep dem, hver den som kan! Dør du selv, så er det godt for deg for en mer salig død kan du aldri få».

Sitat nr. 1 er fra IS (Islamsk Stat). Resten er bare et lite utvalg av flere svært grove uttalelser fra Martin Luther, fra f.eks. «Wider der räuberischen und mörderischen Rotten der Bauern».

Det finnes som nevnt langt verre (!) uttalelser fra Luther om jødene.

Igjen vil jeg vektlegge at det er viktig å tilstrebe balanse; dvs presentere et noe mer sant og et mer helt bilde av Luther nå når han skal markeres i 2017. Dvs på den ene siden ikke bare levere en beksvart demonisering, men på den annen ei heller lage en ensporet kritthvit hyllest og hagiografi a la «Legenden om Luther», eller så vidt nevne alt dette skrekkelige så smått bare i forbifarten. Hadde noen i dag skrevet slik Luther gjorde om jøder og bønder, om navngitte personer, etc, så ville vedkommende faktisk ha blitt sperret ute fra mediene på livstid, samt blitt strafferettslig påtalt, straffet og fengslet.

Og igjen: Alt dette ovenfor er altså ikke skrevet som ledd i en komparativ betraktning av DnK og DKK. Den Katolske Kirke har gjennom historien gjemt mange nok svin på skogen selv. For all del. Men disse bidragene ovenfor er nødvendige ledd for å forsøke å skape en viss balanse og motvekt til de panegyriske og ensidige hyllester av presten Martin Luther. Det må sies at det er både patetisk og trist å se så mange lutherske teologer som nekter å se Luthers alle mørke sider i hvitøyet og formidle hva de ser. De skriver engasjert om Luther... og anmelder så hverandres bøker med begeistring. Men det å aktivt, åpent og redelig også stå solid og fyldig frem med hele fortellingen gjøres altså ikke.

Bildet av Martin Luther er naturlig nok ikke helt eller sant før alle kjente sider er presentert: Man kan altså ikke ta hva man ønsker for så å skape verken et ønske- eller skremmebilde av Luther. Man rammer ikke Gud gjennom en slik åpenhet eller ærlighet. Det økumeniske arbeidet er like viktig som før; eller en dog mer viktig. Her forutsettes det at alle parter fordomsfritt ser på- og formidler historien sakssvarende og lytter på hverandres fortellinger og erfaringer. Og man vet allerede at det er øynene som ser som avgjør hva som skal få passere som sant eller ikke. Derfor, så trengs alles deltagelse. Da bør man ha mot til å møte den andre der han og hun er for å se sakene derfra? Videre er det nok et ikke uvesentlig poeng å ikke vedta liturgier som bestemt går på tvers av det som står i Guds Ord, og dered bryter med bekjennelsen og tradisjonen. Dette er, konstruktivt sett, absolutt ikke i tråd med det positive Luther sto for i teologien. Kirkene har dog ennå så mye grunnleggende og vesentlig felles at dialogen må fortsette. Det som er felles er rotfestet i Kristus og utfordrer det harde og uforvandlede i oss alle.

Gå til innlegget

KrF og Rødt så og si like store

Publisert nesten 4 år siden

Partiet som er selv selv nok, og vel så det: Fremfor å gå grundig i seg selv og foreta en modig selvevaluering, så svares det tragikomisk nok med mer av det samme: KrF holder trassig og hardnakket på kursen mot stupet med flagget til topps.

KrF fortsetter å falle; Dagens måling viser at partiet kun har 3,2% oppslutning (!). Hvilket er laveste måling noen sinne. Etter katastrofevalget, så ser det ut til at KrF og Hareide ikke har  innsett at den furtne og standhaftige hamringen på nå å kun kjøre eget løp var en kontraproduktiv medisin som bare forsterker problemene. Fremfor å ta signalene fra valget, så har KrF desto verre tragikomisk nok øst på mer av det samme. Og jo nærmere partiet kommer stupet, jo sterkere er ropet om KrF først. Alle andre prioriteringer er underordnet dette ene. Her betyr visst samfunnsansvar og makt til å påvirke i riktig retning lite og intet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere