Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte og anskueliggjorde dem; Han kom med nåden og bekreftet ordene i praksis: Kristus illustrerte en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Kristus er som kjent ikke målet. Han er veien. Teologi, sosiologi, historie og religionsfilosofi er med i min hverdag – ikke minst sentralt qua mosaisk kristen (jødiske røtter). Men viktigere enn å fordype seg i fagene og diskutere teologi, oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med medmennesket - og Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt inn i nået og realitetene: Reise seg opp, "ta sin seng" og gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Kjærlighet er selvovervinnelse. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres kun gjennom praksis; aktiv kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneske-orientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det! Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Troens tillit er omvendt proporsjonal med søken etter erfaringer. Aksept. Møtet med Gud er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Alt annet er kommentarer. Selvsagt innebærer bejaelse av livet også av aksept av det mørke og utfordrende. Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Gud skapte først mennesket. IKKE jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Det vi alle, alle, har felles sitter i våre hjerter: det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i våre hoder. Dét kan utvikles, endres. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen. Være til stede. Det finnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer. "To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Å gjenoppdage eller erstatte?

Publisert over 3 år siden

Når vi leser Markus Borg og Helge Hognestad så kan det pussig nok se ut til at de tenderer mot å bekrefte og illustrere de påstander om hybris og eksklusivitet som det advares i mot i deres tekster. Deres referanser til språket og forsøk på teologi viser seg på noen tekstscener å være en oppvisning av de blinde åndenes dans: Også deres tanker og den postmoderne teologien representerer naturlig nok kontekst, tolkninger og et system.

I begynnelsen var Ordet; hvilket betyr at uten Ordet var det ingen begynnelse.

Og siden kom alle ordene…

Satt på spissen, så resulterte reformasjonen med å redusere mennesket til bare øre. Det var fra da av hovedsakelig det talte ordet som var saken. Men vi er hele mennesker, med ånd, sjel og legeme: De katolske og østlige kristne kirker har vært tro mot dette hele veien.

Hvordan kan vi så forstå Guds selvåpenbaring og mennesket? Det blir ikke sjeldent poesiens ord, bilder og musikk som blir det mest presise og dermed døråpnere. Eller grensesnittene - for å bruke et ord fra dataverdenen. Samtidig som vi bør være klar over at det er nettopp jeg som beveger meg og tenker underveis.

Å redusere Gud til objekt og saksforhold for vår tenkning blir å bygge et babelstårn som har sin egen ødeleggelse som iboende konsekvens. Gud kan selvsagt ikke gripes av vår tenkning som et objekt. Fordi Gud er subjekt og IKKE objekt; Gud er og handler på egne premisser. Vi er alle begrenset av det å være menneske underveis, av vårt språk og vår historie. Så gjelder det å finne ord som trinn for trinn kan bidra til bitvis avsløring og ikke tilsløring. Apropos: Når vi f.eks. leser Markus Borg og Helge Hognestad så kan det pussig nok se ut til at de tenderer mot å bekrefte og illustrere de påstander om hybris og eksklusivitet som det tidvis advares i mot i deres tekster. Deres referanser til språket og forsøk på teologi viser seg på noen tekstscener å være en oppvisning av de blinde åndenes dans: Også deres tanker og den postmoderne utgaven av newagepreget teologi representerer naturlig nok kontekst, tolkninger og et system.

Vi kan snakke meningsfullt om Gud om vi samtidig respekterer Guds annerledeshet: Men det betyr ikke at vi intet kan erkjenne: Gud har åpenbart seg i inkarnasjonen og vist hvem Han er, og at Han vil ha en levende og aktiv relasjon til sin elskede skapning. Men vår kultur og ikke minst teologien i noen miljøer er preget av skepsis, mistanke og historisk kritisk forskning. Hvilket fører til oppløsning og en grenseløs relativisering i visse tilfeller, hvor alt får samme verdi. Det blir opp til den enkelte å avgjøre hva som (i beste fall) kan passere som minst usant.

Å passere terskelen for den bundne tenkningen gjøres gjennom Guds åpenbaring, hvilket er å se som en "hermeneutisk grenseerfaring", som den franske filosofen Paul Ricoeur kalte det. Åpenbaringen er ikke derfor antirasjonell, om den betinget selvsagt kan kalles «irrasjonell». Det er snakk om åndelige og sjelelige erfaringer som fornuften og tenkningen i beste fall integrerer og slik leder oss ut i utvidet terreng. Her er mot og vilje nødvendige følgesvenner. Det transcendente er altså ikke uttrykk for en annen verden ved siden av, men er betegnelsen på en allerede eksisterende - men ikke nødvendigvis erkjent - kvalitet i den verden vi alle allerede beveger oss. Vi må derfor ikke ofre vår fornuft på troens alter slik enkelte hevder, men være villige til å åpne oss for grenseerfaringer og dermed utvide rammene for vår tenkning. Det handler om at Kristus også er uttrykk for et hellig mysterium, hvilket selvsagt er noe annet enn en alltid utilgjengelig hemmelighet. Vi inviteres inn i dette mysteriet for slik å utvikle vår relasjon til Gud, medmennesket og oss selv. Det er her sentralt å være bevisst på at Gudsrelasjonen per se og troen er noe annet enn våre tanker om dette. Det siste er dog teologiens oppgave; men ydmykhet og bevissthet om egne begrensninger er billetten for å begi seg legitimt inn på denne veien.

Det kan være et poeng å tenke over at Gud ikke presenterer seg gjennom abstrakte teser og dogmer gitt i en rekke dokumenter, men i Kristus og Hans reelle nærvær midt i den rå virkeligheten mennesker strir med. Nå er riktig nok vi overlatt skriftene i bibelen, men ikke bare: Vi møter Gud gjennom sakramentene og vi har muligheter for grenseerfaringer i hverdagen - om enn de ikke kan tvinges frem eller inviteres ved behov. Gud trekker seg som kjent unna de tilfeller mennesket vil objektivisere, instrumentalisere eller funksjonalisere Ham. Hvilket var en felle som noen av Jesu samtidige skriftlærde falt i: Kristus er til stede på Guds betingelser. Gudsrelasjonen og dens frukter kan altså ikke lokkes eller tvinges frem; men vi kan åpne oss for det.

Apropos: Å hovedsakelig etterstreve det gode, glede, harmoni og bekreftelse er alltid å søke seg selv i Gud; hvilket er en farlig avsporing. Å søke Kristus er samtidig også det å begi seg ut på en lidelses vei; hvor Kristi ord på korset samtidig er en trøst: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg". Også denne skrekkelige erfaringen er kjent av Jesus selv.

Som teologien minner oss om er språk og tanker om Gud lik verktøy som kan, men ikke må, vise til det som er annerledes: Tanker om Gud er som kjent alltid ettertanker. I noen strekk på den strabasiøse livsveien blir også tankene utfordret radikalt: Hva som skal få passere som virkelighet eller ikke blir til tider en radikal utfordring over ævne. Gudsforestillingen, de betingede tankene om Gud, ser alltid ut til å være svanger med sitt eget endelikt; nettopp fordi den ærlige søken vil være i bevegelse og tvinge sammenbruddets kall til vekst  frem. Møtet med Gud er også møte med ilden: Her fortæres ikke bare det mørke og onde i oss selv, men også våre alltid betingede bilder og forestillinger. Gud bærer oss, Gud elsker oss ubetinget... men er også noe annet. Større. Hvilket fordrer til det å reise oss igjen etter sårt tiltrengt hvile. Til bevegelse: En utvidet forståelse, grensebrytninger og vekst, betyr som oftest smerte: Ja visst gör det ont när knoppar brister. Men vekst betyr alltid også utvidet syn og berikelse. Visdom er krystallisert smerte.

Enhver sann søken vil derfor til tider stri med en knugende og bitter erfaring av Guds fravær. Tankene om Gud strekkes her til bristepunktet, og vel så det: Tankene som produkt av teologisk erkjennelse; som uttrykte den en gang så klare ideen om Guds evige nærvær p.d.e.s. kommer i den enkeltes virkelighet i brutal konfrontasjon den nevnte fryktelige og drepende opplevelsen av Guds fravær. Det virker faktisk som om enhver genuin søken etter Guds nærvær til tider vil konfronteres med erfaringen av det fryktelige fraværet - i en skrekkens ørkenvandring som aldri ser ut til å ta slutt, der og da. Perspektivene og orienteringspunktene er borte i ørkenen; alt går i ett, alt oppløses. Jfr Johannes av korset.

Men dog: Det som nevnt lenger ovenfor så følges kampene samtidig av noe positivt; nemlig en gryende gjenoppdagelse og erfaring av Guds kjærlighet som også fører til en ny måte å forstå seg selv som troende underveis.

Erfaringen av Guds nåde og nærvær vil ubetinget gi konsekvenser for vår måte å forstå oss selv og måter å leve på. Vår relasjon til Gud, vår neste og oss selv både utvikles og utvides. I det man mener å gripe sannheten og gjerde den inn, slipper den unna. Gudsrelasjonen er det nye utgangspunktet for hvordan alle andre relasjoner forstås og utleves: Jo nærmere Gud man kommer, jo mer tydelig blir også det sanne bildet av en selv. Dvs alle de ikke helt erkjente mørke sidene, egoismen, bitterheten, tilkortkommenheter og alt det utilstrekkelige blir mer og mer synlig for en selv. Synet av alt dette skrekkelige skjult i eget mørkerom kan forskrekke slik at man snur ved terskelen. Forståelsen av kjærlighet var for konsentrert om gode følelser og stemninger, og man ble muligens overrasket over kjærlighetens avslørende og fordrende sider: Man søker derfor heller noe annet… Sannheten koster nemlig.

Noen vil alltid ha sannheten, visdommen og fruktene. Men de vil ikke nødvendigvis alltid betale prisen. Derfor, så ender det at man sitter og stirrer henført på fingeren som peker fremfor å gå den veien det pekes. Men erfaringen av Guds nåde og kjærlighet burde tvert imot få oss til å erkjenne at vi hele tiden befinner oss i Guds favn; vi er som kjent samtidig fremme som vi også er underveis: Det er uansett også bare vi som oppdager og skremmes av det mørke og onde i oss selv - i møtet med lyset: Gud har sett det hele tiden og like vel elsket oss ubetinget som sin egen.

Ja, vi er frelst av nåde. Ikke av gjerninger. Men vi strekker oss mot å handle i tråd med Guds vilje fordi vi er frelst av nåde, fordi vi elsker Gud: Det er ikke til å komme fra at Guds Ord er bydende; evangeliet er på en gang transformerende og performativt. Hvilket selvsagt ikke skal oppfattes som verken instrumentaliserende eller moraliserende. Jesu liv, korsfestelse, nåde, forsoning og frigjøring er det som gir kraft til å gå den veien som samtidig er transformasjonens prosess. Det handler om rytmen som følger alt levende; er man levende så er man i utvikling: Kontemplasjon - aksjon, hvile - bevegelse, etc., Møtet med Kristus fører til etisk handling; ikke omvendt - moralsk handling fører ikke til Gud. Vår relasjon til Gud kan ikke bare bygge på tenkning og kontemplasjon; like lite som på hovedsakelig aktiviteter: Begge er sider av samme sak og belyser hverandre.

Gå til innlegget

«Gud er død»

Publisert over 3 år siden

Inkarnasjonen blir egentlig en trussel; nettopp fordi Jesus blir for nærgående. Det er da bedre med den guden som kan holdes på mer enn armlengs avstand, som ingen har monopol på og som er fjern nok til å omkonstrueres ad hoc.

Eller «Gud» er død. I hvert fall er ikke Gud lenger hva Han en gang var. Gud som objektiv instans er tydelig nok avskrevet av den postmoderne teologien. Den historisk kritiske bibelforskningen har snudd, vridd og vrengt på bibelens tekster så lenge og i en slik grad at vi i beste fall sitter igjen med en gammel sitat- og metaforsamling fra hvor man kan hente ut det man ønsker etter behov. Mennesket har nå etter 2 000 år altså endelig gjennomskuet bibelens tekster og mener å ha demaskert både Gud og det bekjennende mennesket. Gud er m.a.o. underlagt metoden.

Flere som gir uttrykk for religiøs toleranse er ofte preget av sannhetsrelativisme som også kommer til uttrykk i tankene om Gud. I den postmoderne teologien har Gud blitt vist på døren, vi sitter igjen med en konturløs gud som ledd i en relativistisk teologi hvor intet lenger egentlig kan hevdes å være egentlig og genuint sant. Frihetsfanene heves høyt og det forkynnes jublende «Det finnes ingen som har enerett på sannheten», «det er ingen som har monopol på Gud». Man aner her et lite ekko av det gale mennesket i Nietzsches fortelling.

Den postmoderne teologiske tenkningen er klart preget av relativisme, av pluralisme og en dyp mistillit til bibelen, bekjennelsen og tradisjonens begrunnelser og narrativer. I denne postmoderne kameleon-utgaven av kristen teologi spesielt (og religion generelt for øvrig) gir det ikke lenger noen mening å hevde at den ene teologien er mer sann enn den andre; alt er egentlig å se på som språklige konstruksjoner: Det finnes ingen sannhet. Det finnes derfor heller ingen Gud. Bare «guder». Den postmoderne teologiens oppgave er derfor egentlig bare å dekonstruere, tømme alt for innhold. Med den konsekvens at folk flest mister tilliten til kirken, bibelen og bekjennelsen. Alt handler bare om språk og det er derfor i retorikkens og spekulasjonenes akademiske templer at de postmoderne teologene trives.

Rent prinsipielt kan derfor alle teologier og religioner plasseres i samme samleskuff hvor det er språket og den individuelle deltager som alltid er øverste instans. Vi sitter altså igjen med en gud som samsvarer med den enkeltes følelser, behov og ønsker. Mennesket har nå egentlig bare seg selv igjen å dyrke: hvilket blir en heller liten og skjør gud.

Den postmoderne teologiens gud er raffinert og moderne, og besitter en hendig og tidsriktig omstilingskompetanse, hvor Gud hele tiden justerer seg etter de postmoderne teologenes tenkekapasitet. Det hevdes derfor her at Gud alltid blir til... slik kan man tviholde på relativismens effektive trumfkort i diskursene. Tvetydigheten og relativismen heves opp som legitimering (Jfr Paulus´ord om det å se som i et speil) , og det velkjente refrenget synges igjen unisont: «Det er ingen som har monopol på Gud og sannheten».

Det vår kultur sterkt preges av, på godt og vondt, er en kullsviertro på loven om årsak og virkning. Og nettopp slik møter mange også Gud og troen: Man opererer med et ikke alltid like bevisstgjort positivistisk betinget og ubegrunnet bilde av Gud som med matematisk konsekvens skal gripe inn... om Han da ER allmektig og kjærlig? Skjer ikke det som ønskes og forventes av en gud, så konkluderes det med at Gud heller ikke finnes: De teologiske kvalitetene «kjærlighet» og «makt» tar man forut for tenkning allerede som gitte og helt avklarte størrelser; og setter så betingelsene: Gud møtes så og si med den hypotetisk deduktive metoden, som Han så selvsagt bør følge om da Han har den minste interesse av å bekjentgjøre at Han finnes. Men hva da om Gud gir seg til kjenne på måter noen ennå ikke er åpne for? Hva om Gud i slike og andre test-tilfeller trekker seg unna kontroll og funksjonalisering?

Gud er samtidig både Herre (Adonai), og far (abba): Han er både i det transcendente og det immanente. Gud er annerledes og større, men dog like vel til en viss grad kjent gjennom inkarnasjonen. Det er dette som skiller kristendommen fra de andre to store religioner. Gud ville vise at Han alltid bare var ett skritt unna mennesket. Og det skrittet tok Gud gjennom Kristus.

Vi spør alle etter svar når livet brytes ned, naturlig nok. Men det er ikke alltid at svar er det samme som løsning. Det uvisse har også en side som maner til tillit og tålmodighet, hvilket selvsagt er en prøvelse over ævne til tider. Jfr Jobs bok.

Men den postmoderne teologen trives ikke så meget i de ubesvarte sfærer som de gjerne vil tro... og tar heller snarveien og fremmer et nytt gudsbilde som alltid er gjenstand for tilpasning ad hoc: Teologen endrer like greit gudsforestillingen og tilpasser den tidens sosiale- og kulturelle strømninger. Den postmoderne teologen trives altså best i spørsmålene om Guds sønn Jesus og Treenigheten, og absolutt ikke i svarene.

Det ser faktisk ut som om enkelte ennå bedriver tankeleker om Gud; som de egentlig ikke lenger tror på, men ennå like vel ikke makter å slippe helt. Men det er både en styrke og en befrielse at Gud ikke endrer seg etter mine følelser, behov og ønsker: En slik gud er vel knapt større enn mennesket... og derfor heller ikke spesielt verdt å bekjenne?

Det kan altså virke som om de postmoderne teologenes gud er et forsøk på å unnvike det som er genuint større i det pretensiøse forsøket på å fremme nettopp det samme - det større: Det skal jo være større og annerledes, men på de postmoderne teologenes premisser. Så spørs det da om det er noe større? Det som kan betegnes som overnaturlig og metafysisk, det som ikke kan defineres innenfor naturvitenskapens grenser, blir her mer enn trussel enn en utfordring. Som om de har mandat til å oppheve bibel, bekjennelse og tradisjon, avlyse kontinuitet og fortløpende omkonstruere Gud ad hoc? Inkarnasjonen blir her egentlig en trussel, nettopp fordi Jesus blir for nærgående. Det er visst bedre med den guden som kan holdes på mer enn armlengs avstand, som ingen har monopol på og som er fjern og fleksibel nok til alltid å omkonstrueres ad hoc.

For noen få tiår siden kunne man knapt antyde at man trodde på Gud og var kristen uten å bli diskvalifisert som selvstendig, rasjonelt oppegående menneske. I dag er det tragikomisk nok helt motsatt: Man er ikke selvstendig tenkende, seriøs og fri som troende kristen om man ennå (!) tror på kirkens bekjennelse, på forsoningen og nåden, på at Jesus døde for menneskers synder og oppsto for oss... Og videre er like så begrensede kristne, og bundet i det gamle, at vi heller ikke tror på reinkarnasjon, karma, energier og nygnostiske teologer som f.eks. Helge Hognestad og John Shelby Spong.

Gå til innlegget

Livet er en gave; og gaven gis ikke under trusler om straff og lidelse; hvilket skaper engstelige og hemmede medarbeidere. Som så kan gjøre det vanskelig for seg selv og andre. Og skjer dette, så gjør vi vold på den gaven som livet faktisk er.

Slik ser jeg det: For det første pulserer hele evangeliet på Jesu liv, korsfestelse, død og oppstandelse. På nåden og forsoningen. Dvs dermed også på mennesket i felleskapet, på dets frihet og ansvar.

Om Jesu liv, korsfestelse og oppstandelse - forsoningen og nåden - i det hele tatt har en betydning, så innebærer det dermed også konsekvenser for mennesket og dets syn på livet, sitt medmennesket  seg selv og Gud. Synd er adskillelse; forsoning er gjenforening. Gud har i sin pågående skapelse gitt mennesket den skrekkelige gave som er muligheten for å realisere friheten. Dvs ansvaret her er gitt, og mennesket bærer dette suverent og til fulle… i hvert fall i de tilfeller det var og er menneskelig kompetent og bevisst sine valg. Dog påpeker som kjent Dostojevskij det fryktelige med den gitte friheten gjennom "Ivans paradoks"; gaven var dessverre alt for stor - mennesket var ikke moden og kapabel til å forvalte den gave friheten er i det hele tatt: Omkostningene taler for seg. Og her ser man jo at Dostojevskij har et poeng, sett ut fra menneskets begrensede synsfelt. Men nå er det det synsfeltet vi har, og får strekke oss mot tilliten til Gud.

Vel. Mennesket vil uansett også i sin positive stolthet og livsforståelse for all del HA denne friheten og dermed også nødvendigvis ansvaret; men det ser pussig nok ut til at noen vil at kravet om frihet skal være betinget: I de tilfeller noen misbruker og radbrekker friheten, så forventer man paradoksalt nok at Gud skal gripe aktivt inn og korrigere. Gjør Han ikke dette, så ses dette som en illustrasjon på at Gud enten ikke finnes eller ikke elsker mennesket like vel. Men om Gud skal gripe inn er det vel i tilfelle ikke noen genuin frihet som er gitt mennesket... og mennesket gjør seg selv til noe mindre enn det faktisk er og vil være. Den situasjons- og konjunkturbestemte frihet er dog like hul og innholdsløs som kjærlighetens sådanne i tilfelle.

Mennesket er altså gitt muligheten til å si nei til Gud; selv om dette valget sårer Gud overmåte. Hva dette valget så innebærer er det ingen gitt å definere; men ser man gjennom historien, ut vinduet og på nyhetssendingene, så får vi tydelige hint om hva et liv uten Gud innebærer, dvs hva gjelder handlinger og dets konsekvenser. (Dog er nok Gud til stede hos den lidende her, på en underfull og for oss uutsigelig måte),

Videre: Dog ser jeg på det å fokusere på hva som skjer etter døden som en avsporing og forsøk på å kikke Gud i kortene, hvilket i tilfelle er blasfemi. Vi skal faktisk velge det gode for det godes egen skyld. Det gode er ikke godt fordi Gud valgte det slik, men Gud valgte det gode fordi det er godt. Det gode er ikke en kristen idé; det er naturlig nok et universelt prinsipp som ligger latent i ethvert individ - den gyldne regel finner man f.eks., i en rekke livssyn og religioner: Gud skapte først mennesket (i sitt bilde). Ikke jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Vi er alle, alle, barn av Adam og Eva. Guds lære («lov») er som Paulus påpeker skrevet inn i alle menneskers hjerter, uansett tro: Som det finnes EN Gud, finnes det bare én menneskehet. Hvilket innebærer at gode, omsorgsfulle og rettferdige mennesker - uansett tro - vil bli møtt med Guds kjærlige favn den dagen døden inntreffer. Hvordan Gud her så konkluderer har ikke vi andre noe å befatte oss med i det hele tatt.

Bibelen er gitt oss for å nå frelse; hvilket innebærer det å gå inn i sitt liv med kjærlighet, omsorg og rettskaffenhet. I dag bruker enkelte samme skrifter som middel for å diskvalifisere andre. 

Vi skal ikke forholde oss til Gud som en annen part i næringslivet hvor vi arbeider for lønnen: Vi skal derfor absolutt ikke orientere vår moralitet etter en lønn-straff-teori. Kjærligheten og rettferdigheten skal vi realisere ganske enkelt fordi dette er meningen per se. Livet er en gave, et under og en forpliktelse. Man finner Gud gjennom å gjøre det gode. Guds Ord er en lære for livet; her og . Hva som skjer etter døden er altså Guds ansvar: 

Vi skal konsentrere om livet her og nå, og leve dette i en lidenskapelig opptatthet av å strekke oss mot det å realisere kjærlighet, omsorg og rettferdighet. Døden kommer uansett til oss alle., og der overtar Gud. Å vise nestekjærlighet og omsorg er m.a.o. en betingelse for det realisere seg som menneske og en Guds skapning: Vi elsker Gud, vi viser takknemlighet mot Gud, gjennom å elske våre medmennesker, uansett tro of livssyn. Forholdet til medmennesket er derfor samtidig en illustrasjon på vårt forhold til Gud. Sviktende nestekjærlighet er slik å se på tegn på begynnende frafall fra Gud.

En gjentatt fokusering på hva som skjer etter døden kan i høyeste grad virke negativt i menneskets relasjon til medmennesket og seg selv. Igjen: Livet er en gave; og ingen genuine gaver gis under trusler om straff og lidelse; hvilket skaper engstelige og hemmede medarbeidere. Og skjer dette, så gjør vi vold på den gaven som livet faktisk er. Som så kan gjøre det vanskelig for seg selv og andre. Dette med fokusering på livet etter døden er altså slik jeg ser det i tilfelle en avsporing og et feilskjær som menneske og troende; elsker man Gud, så elsker man samtidig sitt medmenneske. Gud ilustrerer gjennomgående en sterk og positiv tro på mennesket; sannsynligvis fordi det er Hans skapning: Guds fordring er utelukkende en sterk appell om å gå inn i sitt liv og ansvaret i fellesskapet. «Stå opp, ta din seng å gå»; ut av ruinene som faktisk ikke gir noen reell trygghet. Og selv om vi videre igjen og igjen i det åpne landskapet snubler, feiler, blir skuffet over andre, Gud og oss selv... og tenderer mot resignasjon, så er dette eneste alternativet. Og trøsten er at Gud igjen er der og favner oss hver gang det går galt. Om vi da vil.

Gå til innlegget

I begynnelsen var ordet. Og siden kom alle ordene...

Biskopen i Lunds stift, Antje Jackelén, har valgsrpåket "Gud är större". Det er ikke tilfeldig at Jackelén har hevet frem nettopp disse tre ordene: Om noen, så vet nettopp hun at ordlyden er presis den samme som i den muslimske kjente frasen "Allahu akbar”: Hun arbeider prisverdig nok med religionsdialog og samarbeide med forskjellige livssynssamfunn. 

De tre ordene "Gud er større" er trukket ut fra 1.Johannesbrev 3:18-20; her hentet fra den svenske bibelen. "Låt oss inte älska med tomma ord utan med handling och sanning. Då förstår vi att vi är sanningens barn, och om vårt hjärta dömer oss kan vi inför Gud övertyga det om att Gud är större än vårt hjärta och förstår allt.” 

Noen tanker: Den kristne stillheten og tausheten som skyldes ærefrykt for Guds kjærlighet, ubegrensede nåde og rettferdighet er viktig: Det er dette «Gud er større» handler om, slik i hvertfall jeg ser det; nettopp i kjærlighetsforholdet til Gud og vår neste. Hvilket hører sammen: Vårt Gudsforhold avsløres kontinuerlig i våre nesteforhold. 

De tre ordene «Gud er større» er også for all del en markering i beste mening. Valg av språk og uttrykk er dog sjelden tilfeldig; det er ikke helt uinteressant her i den teologiske språklige sammenhengen heller. Ikke minst i både konstruktiv dialog med- og grensesetting mot- andre religioner som avviser kirkens troslære på helt grunnleggende punkter. Som nevnt tidligere i andre innlegg, så er nettopp språket og dets funksjoner fremhevet også for flere liberalteologer. Det er dog forskjell på det nødvendige i å bevisstgjøre seg språket per se og dets funksjoner-og det å oppløse det -men like vel beholde skallene: Språk-kritikken, også innenfor den teologiske diskursen, kan lett falle i en selvmotsigende grøft: Man bruker nettopp språket og fornuften til å beskrive Gud som uforståelig. Det er derfor viktig å være bevisst på at fornuftens ikke sjeldent betingede vei ad hoc inn i den apofatiske teologien kan risikere å gjøre Gud mindre, ikke større. 

De grenser som oppstår for språk og fornuft når det gjelder Gud og det transcendente viser som oftest tilbake til oss som deltagende i prosessene selv; der og da, her og nå. Det er viktig å ha bevissthet om dette. Men samtidig er det i samme vendinger alltid lett å komme til å sette grenser for Gud. Vi må spørre oss, også jeg - for all del -, om vi våger å tillate at Gud når som helst kan sprenge de rammer vi støtter oss til. Eller om rammene er for vår skyld og slik gjør teologien mer oversiktlig og kontrollerbar i en kaotisk verden av konkurrerende teologiske retninger; men dermed også samtidig gjør Gud til en noe mindre gud som trygt kan presenteres i de beste akademiske miljøer. 

Guds mysterium og livgivende kraft handler ikke om det som ennå ikke er oppdaget, men det ubegripelige og mysteriumet ligger i Gud selv; og der vil det også alltid befinne seg. Kristus er dog det evig gitte grensesnittet. Evigheten er ikke tidens motsetning, men det som gir rammene for den og gjør tiden mulig. Gud er noe annet enn tiden, og Han er annerledes enn mennesket, samtdig som Han inkarnerte seg som menneske og delte våre vilkår. Men Gud identifiserer seg like vel med både mennesket og tid, Og i tiden bevarer Gud sin trofasthet og holder sine løfter  Dog er det lett at vi her i vår kultur og tradisjon fremhever apofatisk teologi hovedsaklig ut fra en nyplatonsk filosofisk horisont; vi glemmer og overser lett kirkens røtter. 

Om man leser biskop Jackeléns bøker, så ser man at ordene "Gud er større" er en åpen dør mot det selvfølgelige - skrevet her i positiv mening; nemlig at Gud er i, under, bak, foran og over deg og meg... men samtidig altså alltid større. Hun skriver i sine bøker om nødvendigheten av å åpne dørene i vår multikulturelle tid, hvilket er både riktig og nødvendig. Men, så spørs det om man dog bør skille mer mellom å åpne dørene p.d.e.s. og det å trinnvis rive vegger og tak på den annen?

Hvordan vi kan snakke sant om Gud er som kjent enormt omstridt og av stor eksistensiell betydning; det blir til at man ydmykt trosser den nødvendige og viktige tausheten og like vel tar sats: Våger å hevde hva som er tilstrekkelig... og hva som er nødvendig teologisk og antropologisk sett. Her har vi bibel, bekjennelse og tradisjon som nødvendig referanse. Men vi må selvsagt bevisstgjøre oss at det er nettopp vi som leser, tolker og konkluderer: Bias komme man ikke utenom.

Siden pinsedag har Den Hellige Ånd fyllt kirken og fra den dagen har kirken vinglet, og snublet, vært delvis i grøften og famlet seg frem. Men Den Hellige Ånd har alltid fått kirken tilbake på sporet igjen og beriket kirken (oss) med ny innsikt og visdom hver gang. Vi ser alltid et eller annet nytt i nye generasjoner, selv om spørsmålene stort sett er de samme. Og nye svar er ikke nødvendigvis andre svar; annerledes og mer sanne; de kan dog uttrykke andre berikende nyanseringer og utfylle de gamle uten å oppheve dem: Er kirken levende, så er den i utvikling. Og er den i utvikling, så speiler det oss og vår utvikling qua Guds skapninger: Det er som det skal være.

Også vi er dog av Gud selv satt til å forvalte ansvaret for Kristi Kirke inn i en ny tid, og overgi stafettpinnen til generasjonene som kommer bak oss. 

Til slutt: Min påpekning i annet innlegg om at den svenske biskopen har «Allahu akbar»  som sitt valgspråk bygger på flere kilder. Språklig sett er ordlyden det samme: "Gud er større". Her begikk øyensynlig noen i Sverige den feilen å benytte de arabiske ordene for samme ytring for å slik skape skarpe og spesielle konnotasjoner? Jeg fikk først tilsendt infoen fra en kilde i «Forum for kirke, teologi og liturgi» og må innrømme at jeg begikk den klassiske feilen å ha grunntillit til kilden før jeg grundig kvalitetssikret infoen tilstrekkelig selv. Jeg beklager dette. Jeg gjorde dog et forsøk og fant den samme påstanden på flere svenske nettsider før jeg siterte det her på VD. Jeg burde også ha kvalitetsikret disse kildene selvsagt: Konklusjonen kom dessverre for tidlig. Dog er ordspråket riktig sitert på svensk. Det var selvsagt ikke meningen å lyve eller føre noen bak lyset. Der mennesker finnes og møtes, der feiles det. Nå var det min tur.

At det er presentert forslag om at ordet «Gud» og «Herren» skal erstattes med «hen» finner man også på svenska kyrkans egne sider. Jeg hørte senest igår at forslaget nå ble nedstemt, men at man oppfordrer prestene til å dempe bruken av hankjønnsordet. Hva nå det kan bety. 

Gå til innlegget

Må multikultur nødvendigvis føre til multireligion? Nærmer vi oss m.a.o. en moderne synkretisme? Dessverre, så ser det ut til at det er kirken som svikter og gir etter i møte med de andre. I motsetning til urkirken som levde med profil, identitet og et klart budskap; og vokste under tid med nettopp religionsblanding, kritikk og en rekke utfordringer,

Når pendelen ikke bare har slått voldsomt ut i den motsatte ytterlighet, men hopper villt ut fra forankringen, så burde muligens hanegal vekke noen? Men man kan lure på  hvor høyt det skal ropes før visse liberalprester og biskoper får tilbake sitt genuine kristne teologiske gehør. Om de da ikke har gjort seg helt tonedøve?

Man kan vel si at liberalteologien har opplevet en oppblomstring de siste to-tre tiårene. De registrerer det samme som oss andre; nemlig at flere ikke lenger bryr seg nevneverdig om kirken; og liberalteologene vil derfor redde kirken fra dens mulige undergang; eller skrekk og gru ikke lenger anses som relevant. Men det ser dessverre ut til at de tømmer (Jesus)barnet ut med badevannet, og vel så dét.

Å være Jesu Kristi kirke innebærer dog et betingelsesløst forvaltningsansvar og en pågående livgivende kontakt med røttene og kilden. Vi skal være i verden; det er der kirken hører hjemme. Men vi skal ikke undergrave kirkens tro og eksistensgrunnlag om vi møter motstand, kritikk eller uforstand. Her har vi bibel, bekjennelse og tradisjon som den røde tråd gjennom historien. Som vi altså er satt til å bringe videre i samfunnet som en surdeig. Men det er nettopp her den postmoderne utgaven av raus liberalteologi har satt inn sine fremstøt. Der alt er redusert til språk og symboler, der står samtidig enhver fritt til å legge det innhold man vil inn i språket. Også det teologiske, tydelig nok. I Norge har slagsiden og den avvikende kursen lenge preget hovedretningen... men ennå ikke så langt ut og bort som i Sverige?

Krefter innenfor liberalteologien i den lutherske kirken i Sverige har nemlig erkjent dette med språk og kulturenes frukter, og prioriterer derfor fritt.

HELT fritt...

Alt det som irriterer eller ikke passer i troslæren og kirkens bekjennelser lukes greit ut. Vi ser f.eks. i denne artikkelen at det nå er utarbeidet et forslag om at Gud ikke lenger skal benevnes med «Han» eller «Herren»; politiske samfunnsideologier og holdninger får forrang - også i kirken.

Biskopen i Lunds stift, Antje Jackelén, tar den like greit helt ut: «Biskop Antje Jackelén har själv profilerat sig som en förnyare av Svenska kyrkan, bl.a. genom att ta islams trosbekännelse ”Allahu akbar” som sitt valspråk och framhålla att Jesus av kristna inte bör sättas högre än islams profet Muhammed.» Så spørs det om imamene og muslimene i Sverige møter kirken, de snille og velmenende liberalteologiske biskoper og teologer med samme raushet og inkludering? At kirken her legger seg så flat at andre religiøse krefter med tydelig identitet, kraft og profil fyller tomrommet ser dessverre ut til å gå liberalteologene hus forbi. 

Den faste grunn og den kristne identiteten ble visst for liberalteologen i en slik grad truende i sine fordringer at man valgte seg noe annet i møte med det som kommer. Bedre da med en helt ufarlig synkretistisk tros-forening hvor oppløsning og nivellering ses på som en nødvendig og riktig konsekvens. Og dét sågar i Kristi navn.

Her er den velmenende hensikten i og for seg langt bedre enn metodene og virkemidlene: Å VILLE inkludere og akseptere de andre er en sunn holdning. Men dog ikke for enhver pris.

Omtolkninger ad hoc, tekstomgåelser og en oppfinnsom selektivitet fører til at ethvert element i kirkens trosbekjennelse og tradisjon nå blir sett på som tilfeldige tidsbestemte uttrykk som enhver har all rett til å oppheve slik det passer. Resultatet er at troen og kirken per se forvitrer, samtidig som felleskapet blir forsøkt holdt sammen med alle midler.

Det er vel liten tvil om at folkekirken har visse problemer: Flere melder seg ut; vi hører oftere om kirker med lite oppmøte og om at man faktisk skal stenge enkelte av dem. Flere undersøkelser antyder at de yngre generasjonene så vel som fler og fler i befolkning blir mer kritiske over for folkekirken. Ergo forsøker man også som DnK-teolog å løse utfordringene gjennom å speile og bekrefte signalene utenfra.

Så får vi se om vi får samme avviklende tendenser her som i Sverige.

Konsekvensen av dette utsalget og utvanningen er dog ikke at folk kommer tilbake til kirken. Som denne undersøkelsen i NRK viser, så er det kun 37% av befolkningen som tror på en gud, og paradoksalt og tragikomisk nok er like vel 71% av landets befolkning medlemmer i DnK. Og NB: Det er ikke det gudsbilde som Den norske Kirke mener å operere med som har gitt positive svar her i undersøkelsen.

Metodene har klart nok som nødvendig konsekvens at kirken råtner innenfra, intet mindre. Til gjengjeld, så vinner dog liberalteologene sympati og anerkjennelse i medieverden og på universitetene- miljøer de så gjerne vil ha bekreftelser fra: Utviklingen i kirkens indre liv og dens basis i Kristus og bekjennelsen - som medie- og universitetsfolket ikke bemerkelsesverdig ofte bryr seg det minste om - applauderes kun i den grad kirken speiler det som er allment anerkjent i nevnte miljøer. Liberalteologene anses m.a.o. kun som interessante i den grad de tar avstand fra kirkens tro, tradisjonene og dens basis.

Den berusende aksepten utenfra er m.a.o. like vel ganske så hul og innholdsløs: For de kulturradikale og flere andre har for lengst konkludert at religion per se er et forlatt stadium og tilhører tidligere kulturperioder; i det minste for den lærde og innsiktsfulle borger. Derfor, så anses alle religioner som uttrykk for subjektive variabler og dermed like uinteressante.

"Et hvert hvert modent tenkende menneske kan jo helt utmerket leve uten religion" er gjennomgangsmelodien. Derfor, så har man selvsagt heller ikke bruk for den liberale guden. Men det er kirkens posisjon og potensielle makt som er målet som skal rammes: Og dermed dens selvstendighet, den fordringer og forstyrrende tilstedeværelse. Alt dette ser ikke liberalteologen som derfor tilfreds paraderer i medienes og universitetenes applauderende søkelys med sine beste keiserlige gevanter hentet fra det liberalteologiske kostymelageret. Med fjonge harmoniserende mønstre fra det politisk korrekte flertallets verdisamling.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere