Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Vårt Land, konflikter og språk

Publisert over 3 år siden

Jeg skriver her om språk, metoder og berører to forskjellige saker, som innholdsnessig er mer enn fjernt fra hverandre. Men det er noe som de har felles, som jeg her vil trekke frem. Nemlig bruken av språket.

Det pågår en intern strid i Vårt Lands toppskikt. Redaktør Åshild Mathisen har fått muntlig beskjed fra konsernsjef Per Magne Tveiten om at hun ikke lenger har tillit. Dette har falt flere ansatte tungt for brystet, slik det som oftest er i slike situasjoner: Noen er for, andre er i mot… og enkelte tar ikke standpunkt. Det er nå tydeligvig nok satt i gang en kampanje i avisen for å beholde Mathisen som redaktør, og det er selvsagt legitimt. For all del. Men det som er  kritikkverdig er at denne internkonfliktens retorikk og kampanje er flyttet ut i papiravisen; vi lesere blir nå ubedt trukket inn i en strid ikke alle nødvendigvis har interesse av. Men NB: Vi håper dog bare at det som skjer er riktig og rettferdig, og at den som er i fokus blir godt ivaretatt.

Vi ser altså dessverre nå daglig at papiravisen Vårt Lands debattsider blir benyttet som oppslagstavle for den nevnte kampanjen for å beholde Åshild Mathisen. I dag er det nesten en dobbeltside - som for øvrig kunne vært trykket kun som interninfo og sendt til styret i dag, pluss to mindre innlegg. Andre dager har det allerede kommet innlegg til støtte for Mathisen. Det er ikke meningen her å ta parti og ramme Mathisen, men å påpeke det uheldige ved dette som blir satt i verk av noen internt; samt det språket som generelt sett benyttes der det oppstår spenninger og konflikter generelt. En kanskje slem tolkning vil kanskje være at vi lesere skal trekkes inn til fordel for den ene parten her?

Igjen: Her i det følgende mener jeg overhodet ikke å blande saker eller foreta en sammenligning av de to hovedinvolverte; avstanden ideologisk er nok betydelig. Men det interessante her, er nettopp det jeg har forsøkt å påpeke i andre innlegg her på Verdidebatt: Nemlig det språklige og de midler som av partene benyttes for å forsvare eller ramme den som er i fokus. Og det er HER enkelte likheter kommer til syne, vi blir vitner til en enten/eller-diskurs hvor det jeg vil kalle for språklige og metodiske uskikker kommer til syne.

Et par eksempler og paralleller: Enkelte preges faktisk en og annen gang av en viss selvrefererende inkonsistens hva gjelder den aktuelle saken mot Sylvi Listhaug. Man tar som Knut Arild Hareide gjerne et prinsipielt oppgjør med visse deler av argumentasjonen samt ang. en forekommende mistenkeliggjøring av den andres motiver; men faller selv umerkelig i samme grøft om det er egne interesser som trues eller skal fremmes. At det her handler om andre saker er irrelevant; det er nemlig språket og metodene som er under kritikk. Eksempler:

Som Berit Aalborg skriver: "Det er helt åpenbart at Hareide og KrF nå er lei av å bli herset med av Frp.» Hareide kritiserer som allerede nevnt  med rette det usaklige og uakseptable med å mistenkeliggjøre motiver, men partifeller av ham gjør like vel det samme selv. Ref. « De siste dagers hellige». Og andre herser over en lav sko, Om disse fenomenene først anses som onder og uetisk, så har det selvsagt saklig sett intet å si hvem som rammes.

Berit Aalborg skriver videre om Listhaug og den støtten hun fikk: «Bedre ble det ikke da det ble kjent at blomsterhavet var en målrettet aksjon». Å definere noe som en «målrettet aksjon» er som oftest et ikke alt for elegant forsøk på å dempe effekten av den støtte fra flere som en eller annen blir gitt. Er det bare "en styrt aksjon", så er det jo egentlig ikke å anse som spontane og faktisk genuine håndsrekninger? Men nå ser vi at flere i Vårt Land har satt i gang nettopp en styrt aksjon til fordel for Åshild Mathisen. Avisens debattsider fylles sågar med utvalgte bidrag her på nytt og på nytt. Men: Noe spesielt bedre blir kanskje heller ikke de manges støtte til Åshild Mathisen her...  da det nå er kjent at støtten er en "målrettet aksjon"?

Og vi lesere vil som nevnt nødvendigvis ikke bli trukket inn i alt dette; en intern personkonflikt - det er ikke det vi betaler for når vi kjøper avisen. Det spørs vel om Åshild Mathisen nødvendigvis tjener på denne interne kampanjen som blir lagt ut i avisen; slik det tydelig nok forutsettes. Men... det kan vel ikke være en profesjonell redaksjonell linje å legge ut konkrete ledd fra de interne konfliktene ut i papiravisen? At avisens sider fylles med støtte til den ene eller andre parten i denne internkonflikten medfører også dessverre at andre aktuelle nyhetssaker, artikler og gode debattinnlegg skyves ut. Å skrive om at det foregår en sak internt, er nyhetsstoff. Men ikke slik det nå har utviklet seg.

En annen ting til slutt: Det er en kjent sak at Vårt Lands opplag har sunket bekymringsfullt de siste to årene. Det er ikke da unaturlig å scanne hele avisens drift, redaksjonelle linje inkludert det å evaluere redaktørrollen: Dette hører til enhver mediebedrifts ansvar. Det er dog lett å se at Vårt Land bestemt har tatt en ny redaksjonell retning fra det politiske sentrum mot venstre; med en overtydelig liberalprotestantisk profil. Så får man like dette, eller ikke. Noen gjør det tydelig nok ikke.

Gå til innlegget

...men ikke medvirke til maktmisbruk, mobbing og sågar spre elendigheten ut i samfunnets mørkere soner. At mediene kan sette den politiske dagsorden er en mulighet de godt vet å bruke:

I mediekonkurransen, hvor løssalg, antall klikk og oppmerksomhet er eiernes hovedfokus, må ikke sjeldent etiske normer vike. Vi får en uverden av svart og hvitt hvor noen mediebrukere dessverre tar alle narrativene for gitt og går destruktivt til verks. 

Fra årvåkne vakthunder, til ville jaktbikkjer?

Denne spissformuleringen er skrevet nettopp slik for å tydeliggjøre et økende problem i mediene som også alle mediehus ved sunn ettertanke kan spore eksempler av, men dog besynderlig nok aldri gjenkjenne hos seg selv. Mediene bedriver mer og mer personfokusert og politisert journalistikk. Som stimer av piraiaer kaster journalister seg over enkelte personer og saker – og presenterer og karakteriserer dem så beregnende som skandaler; kaster seg videre over den politikeren som blir fokusert og glefser så effektivt og hurtig inn til bare bena står skrikende tilbake. For så, når siste kjøtt-trevl er slukt og siste bloddråpe er sugd ut av saken, fosse enøyet frem i stim til neste mulige skandale.

Det er en kjent sak at mediene har blitt en en betydelig selvstendig politisk og samfunnsmessig makt; de har faktisk innflytelse på hvordan andre politiske institusjoner fungerer og ikke minst på oponionen. Samfunnet har m.a.o. i omfattende grad blitt medialisert. Mediene integreres mer og mer i andre samfunnsledds- og div. institiusjoners virke. Det innebærer at alle andre, politiske organisasjoner,  institusjoner og aktører - p.g.a. deres nødvendige behov for å kommunisere nettopp gjennom mediene - tilpasser seg medienes måte å fungere på. Her er det journalistene som legger premissene for det som til slutt skal bli presentert. Medienes og politikernes dagsorden følger m.a.o. hverandre ofte. Det har oppstått en symbiose hvor dog mediene langt på vei like vel er mektigste ledd; det er de som skaper og presenterer. De kan nemlig påvirke og mobilisere det store opinionsdyret.

Det betyr f.eks. at når den vesentligste kanal for politikerne for å kommunisere med deres velgere er mediene, så blir de samtidig tvunget til å underlegge seg medienes logikk for å fange velgernes interesse. Men dog må man altså gjennom medier og journalister som allerede er engasjerte samfunnsdeltagere. Politisk vridde kommentarer og vinklinger ut av dette presenteres gjerne som journalistikk.

Mediebrukernes behov og interesser skyves av mediene frem som legitimerende brekkstenger for å få frem det man ønsker: Men ser man på flere av de produkter som serveres, så er det ikke vanskelig å se at det ikke er mediebrukernes behov som her er i fokus, men primært journalistenes egne ditto- og i nest beste fall visse politikeres interesser. Den fjerde statsmakt har altså blitt sterkere.

For mediene er det de politiske skandalene, spesielt de med sterke personfokuseringer, som er de lette, billige - men også ofte suksessfulle - måtene å tilfredsstille kravet om konstante nyheter.

Og et lite apropos: Både ofre fra Utøya og Sylvi Listhaug selv har mottatt drapstrusler og annet stygt etter medienes råkjør mot Listhaug og hennes Facebookplakat spesielt -de siste 7 dagene. Medienes omfattende og ensidige personfokus påvirker selvsagt lesere og seere av alle typer. Dette innebærer erfaringsmessig at også noen av mediebrukerne konkluderer både alt for kjapt, ulogisk og for enkelt; hvilket medfører emosjonelt betinget adferd som rammer både Utøyaofre og Listhaug m/fam.. Og avslørende nok: Det er hovedsaklig de førstnevntes mottatte drapstrusler og utskjelling som nevnes i de medier som fronter de politiserte og personrettede vinklingene sterkest. Hvorfor er det så slik?

At mediene skal være den fjerde og kontrollerende statsmakt – samfunnets vakthund - er vel gyldne påstander som kun har sin plass i selvhøytidelige journalistbanketter. Her ute i virkeligheten forsvinner de få relle fruktene fra dette i den dominerende grelle medievirkeligheten vi møter.

At journalister en gang kommer til ettertanke og sunn erkjennelse er vel for naivt å forvente. Presset innad og fra medieerne, samt status, driver den journalistiske Åsgårdsreien frem. Det er en kjent sak at journalistene i Norge går i forent flokk. De aller fleste avisene er så og si helt like hva gjelder saksvinklinger analyse og presentasjon. Tidligere, for noen tiår tilbake, kunne man kjøpe forskjellige aviser for å få alternative vinklinger. I dag slipper man dét bryet: Alle skriver stort sett det samme på samme måte.

Det er faktisk det å ta noen steg til side for ettertanke i lys av etiske normer og medmenneskers skjebner journalistene burde gjøre oftere:

Det er ikke sakene i seg selv, det er ikke at det ikke finnes saklig grunn til å fokusere på dette og hint. Det er derimot måten, de mediale grep, instensiteten, det som velges og ikke minst velges bort, gjentagelsene av samme påstander (som i reklamen), vinklingene, og de betingede monomane narrativer som er problemene.

Journalister setter altså desto verre grundig i gang stemninger som grovt rammer både den som fokuseres, vedkommendes familie og samtidig andre som f.eks. Utøyaofrene. Å da lage sak av de konsekvenser man selv står som jordmor for blir tragikomisk og absurd. Men også dette brukes som skyts mot Listhaug. Bård Tufte Johansens kaklende kylling burde vel daglig dukke opp i visse redaksjoner og på skjermene?

Vi kjenner alle til ofre for dette journalismens frådende flokkdyr. Fra prinsesse Diana, og Tore Tønne her hjemme p.d.e.s.... til andre saker hvor folk har blitt sterkt helsemessig rammet.  

Sitat fra ingebrigt Steen Jensen: "Troverdigheten til reklamefolk overgår norske journalister 100 ganger".

Gå til innlegget

"Politikk" betyr statskunst

Publisert over 3 år siden

Den offentlige debatten skal benyttes som basis for at vi alle skal kunne ta stilling i de sakene som drøftes. Men dette fortsetter at debatten bygger på visse kvalitetsnormer som speiler sakene så godt det lar seg gjøre, og på folks behov fremfor politikernes interesser. Hvilke argumenter som har størst vekt er det opp til oss velgere å vurdere. Og forskjellige mennesker vurderer selvsagt dette forskjellig. Slik er det. Det er nemlig dette som er bakgrunnen for at vi faktisk har et levende demokrati.

"Politikk" betyr altså statskunst. Men sett i lys av flere saker, hendelser og politikeres og kommentatorers bidrag, så blir vel den etymologiske betydningen her nærmest tragikomisk? Vi har dog alle behov for å avveie hva som vi anser som mest riktig i den ene eller andre saken. Og den avveiningen og konklusjonen skal vi selvsagt foreta selv. Det er jo ikke nødvendigvis slik at de fremførte argumentene fører til den konklusjon politikeren, kommentatoren og debattøren selv mener?

Generelt hva gjelder innvandring: Begge sider i denne debatten forsterker hverandres kategoriske posisjoner hvor tunnelsynet bare blir forsterket gjensidig. Det er egentlig ingen reell debatt. Om man snart endelig kunne forlate de subtile sosialdiagnosene, personlige påstander, mistenkeliggjøring og stråmannsretorikken -og heller begynne med aktiv lytten og rasjonell argumentasjon, så ville noe kunne vinnes i demokratiet. Her er det vesentlig at også innvandreren, f.eks. muslimen, "den andre" blir invitert og deltar i debatten. En debatt som handler om noen som ikke får delta i den er ingen legitim debatt.

Nå mener jeg ikke å ha møtt så plagsomt mange som fremmer den av noen beskrevne mytologiens "norske og rene". Avsporing, polarisering og ugyldige dikotomier blir ikke bedre av at de er kledd i de flotteste kapper hentet fra det professorale kostymelageret.  Det noen overser er at mange derimot gjerne vil forsvare en rekke hevdvunne verdier som f.eks. likhet mellom kjønnene, ytringsfrihet, demokratiet slik det er vunnet frem i dag; hvor alle eksisterende friheter, rettigheter og plikter, det sosiale- og kulturelle livets alle etablerte sider styrkes og trygges. Samt motstand mot omskjæring og tvangsgifting. Noen er også engstelig for at problemer med gjengkriminalitet og annet destruktivt øker. Andre kan føye til annet. Videre at noen mener å kunne påvise at problemer som her er nevnt faktisk også har økt i takt med øket innvandring fra andre kulturer. Det bør være tillatt å være bekymret for slikt og mene dette, på samme måte som det er vel så tillatt å påvise at meningene er uriktige? Men begge siders påstander bør selvsagt saklig få bli presentert og begrunnes, Det er dette som er debatt.

Så får man begynne her og se om de ene eller andre påstander faktisk medfører riktighet? Men da må det jo være rom for dét uten å bli møtt med allerede etablerte stereotypiske holdninger, diskvalifisering, avvisning, total taushet, forakt, ironi og nedlatenhet. Fordi motparten mener å vite hva du egentlig mener og har full innsikt i dine hensikter. Men faktisk kjenner ingen en annens motiver. Å trekke inn den andres motiver er dessverre en ikke uvanlig manøver fordi man da kan flytte fokus fra kritikken til den andre mer nedrige parten. Enkelte kan dog hevde at alle meninger kommer frem her og der. Men de blir ikke tatt nevneverdig seriøst- og videre sjeldent tatt hensyn til; det er dét som er ett av poengene.

En sunn debatt må begynne et sted. Mener man at det som fremlegges her ikke er riktig, så kan det sikkert stemme. Men disse påfølgende innvendingene kan også være helt eller delvis feil? At man også sosialt og kulturelt kan vinne på innvandring er et argument som naturligvis bør komme frem og begrunnes. Poenget er at en sunn og grundig debatt kan få alt dette, samt annet nyttig og relevant, frem i lyset. Folk flest ser altså at det finnes gode argumenter på begge sider i f.eks. innvandringsdebatten.

Nå er det intet poeng å påpeke at det nevnte verdimessige ovenfor spesielt er norske verdier, men at det er slikt m.m. man vil beholde og forsvare. Noen har altså en frykt for at disse verdiene kan rammes proporsjonalt med økningen i kulturelle forskjeller som følges av innvandring fra andre kulturer. Og mener å kunne begrunne det. At andre mener slik bekymring er dumheter, skyldes fremmedfrykt, uvitenhet og ubegrunnet engstelighet betyr lite her. Man får så heller rolig grundig begrunne at flere av- eller alle bekymringene - ikke har røtter i virkeligheten. Data som fremlegges kan også være relle, men så vektlegger man det like vel forskjellig i debatten. Dette er demokrati i praksis: Det er nettopp her utgangspunktet for en sunn debatt starter, nemlig gjennom respekt, aktiv lytting og det å møte den andre der hun og han er, noe som alle vil vinne på.

Hvis noen mener at det eneste man kan lære av de andre er å se på deres feilgrep, tunnelsyn og retorikk, for så å benytte det i egen motskyts, så har man intet forstått. Folk flest ser som nevnt at det er sanne og plausible argumenter på begge sider av debatten. Flere her ute i det store folket er sågar mer nyanserte enn det noen kommentatorer i den offentlige debatten virker å være. Men dessverre er det de mest grelle meninger som blir sett som representantivt for motpartens meningsbank. Og slik fortsetter den endeløse sirkel av tomheter, polarisering og intet nytt: Man bekrefter gjensidige stereotypier og skyttergravsholdningene.

Men dog: Vi velgere og mediebrukere trenger god argumentasjon fra begge sider. 

Det vi velgere faktisk kan kreve av enhver debatt er at det benyttes rasjonelle argumenter; og der til gode begrunnede motargumenter. Dvs at politikerne og kommentatorer benytter fornuftig argumentasjon for å vise at deres forslag er de mest riktige. Vi trenger å høre argumentasjon fra alle sider i en gitt sak, pro og contra. En reell debatt er selvsagt viktig fordi vi alle da kan vurdere hvem vi synes har mest rett med hensyn til politiske saker og problemer; og hva som egentlig burde gjøres. Ut fra dette kan vi velgere så vurdere hvilken politikk som vi mener best tjener de verdier vi vil vektlegge. Den offentlige debatten skal altså benyttes som basis for at vi alle skal kunne ta stilling i de sakene som drøftes.

Men dette fortsetter at debatten bygger på visse kvalitetsnormer som speiler sakene så godt det lar seg gjøre, og på folks behov fremfor politikernes interesser. Hvilke argumenter som har størst vekt er det opp til oss velgere å vurdere. Og forskjellige mennesker vurderer selvsagt dette forskjellig. Slik er det. Det er nemlig dette som er bakgrunnen for at vi faktisk har et levende demokrati. 

Det må dessverre fastslås at vi velgere ikke så plagsomt ofte får det vi trenger i enhver debatt. Og bestemt ikke i innvandringsdebatten. Vi ender dessverre ikke sjeldent med retoriske grep, bruk av stråmenn, latterliggjøring og diskvalifisering av den andre. Vi velgere skal visst ledes til å akseptere holdninger, sympatier og antipatier fremfor at det argumenteres for hva dette bygger på. Performance, spisse oneliners og smarte retoriske triks tjener absolutt ingen. Vi ender altså som nevnt flere ganger med skyttergravsretorikk. polariseringer og spill.

Vi trenger en seriøs og grundig debatt nå. Men da må man jo også vise den respekt man selv krever, komme seg ut i åpent lende og så våge å ta debatten.

Gå til innlegget

Å i debatt tillegge den andre ideer og standpunkter de ikke har er en grov uskikk. Det er også en kjent sak at bilder sier mer enn haugevis av ord. I politisk propaganda benyttes da også denne innsikten flittig. Substansen i debatten om innvandring er for lengst borte, dessverre. Innholdet i det som ytres forsvinner bak de grelle masker vi andre allerede har lagt på vedkommende. Fakta og reell politisk debatt om innvandring har visst avgått ved døden.

Det er vel i kun én av samfunnsdebattene hvor det grelle, forenklinger, demonisering og bruk av stråmenn florerer og trives så til de grader; og det er i innvandrerdebatten. Begge parter (fordi det er bare to) legger ofte riktig nok merke til den andres bruk av stråmenn, men overser samtidig at man ofte selv begår samme feilen. Det er vel nettopp "debatt" det som oftest ikke er, hva gjelder temaet innvandring? En direkte kjedereaksjon av gjensidige meningsforvrengninger oppstår her i den massive skyttergravsbeskytningen, og dét som amen i kirken. Den andre partens meninger blir ofte forvrengt; de tillegges meninger de ikke har... og det som faktisk er sagt overses glatt. Får man klistret meningsmotstanderen til krefter og meninger ytterst få vil identifisere seg med, er meget oppnådd.

Det har altså dessverre oppstått en sterk og drepende polarisering som så og si har endt i en politisk stammekrig. Den andre partens ytringer og meninger blir her ofte stemplet som moralsk forkastelige og ut over det skyldes deres standpunkter og ideer dumhet, naivitet, egoisme, kyniskhet og uvitenhet. Pluss, pluss... You name it... De er derfor ikke verdt å lytte til, vi VET jo hva de like vel egentlig mener. Når de ytrer seg er vi derfor så og si a priori på det rene med hva som faktisk sies og menes. Det stemples mer enn ofte til dels grovt og ikke alt for utydelige assosiasjoner frembringes gjennom beregnende bruk av ladete ord, nonverbale virkemidler som f.eks.beregnende billedbruk som skal lede leserne til de konklusjoner journalisten eller skribenten selv ønsker.

Altså ikke minst gjennom implisitte og eksplisitte ledd i ens egen ytring som så snedig tillegges den andre. Man legger her samtidig umerkelig meninger inn i tredjeparts, dvs lesernes, innerlommer.

Alt dette fremfor at man tar den bedre og informative veien gjennom opplysning, drøfting, dvs forklare de aktuelle politiske sakenes bakgrunn, deres objektive innhold og gjennomgå argumentenes pro et contra fordomsfritt og videre kritisk.fremleggelse av rasjonelle argumenter om hvorfor man mener at motparten her delvis eller helt tar feil. Samt bred begrunnelse av egne standpunkter og ideer. Dette er vel dessverre kanskje uttrykk for mer latterfremkallende naiv ønsketenkning?

De gode hensikter, den gode etikk, klokskap og egentlig innsikt hører altså til hos "oss". Det blir et besynderlig, uinteressant og trist skue hvor det som fremlegges preges av sort-sortsort-hvitt,  og  hvitt-hvitt. De andre blir heller tillagt gale og sågar groteske meninger og sympatier som vedkommende høyst sannsynlig ikke bærer i det hele tatt. Hentydninger, halvkvedete viser og assosierende billedbruk er altså her ofte velbrukte effektive midler. Det handler tydelig nok for flere om påvirkning, fremfor informasjon, drøfting og oppklaring. Lesernes assosiasjoner føres til de rette konklusjoner. Igjen: Det er slående hvordan bruk av stråmenn, halvkvedete viser, demonisering og manipulasjon tillates bare hensikten er god nok.

Avisen Vårt Land vet godt hva de i dag bidrar med gjennom en HELSIDE av Sylvi Listhaug på side 19. Ingen kan vel beskylde de ansatte for å være historieløse eller uvitende? Når bildet får en helside, så kan kan vel knapt hevde at det er den informerende henvisningen til et visst billedbruk som her er poenget. I linken her øverst til venstre så ser vi en av nazistpartiet Nasjonal Samlings plakater. Det er i stil og bruk av tekstfonter ikke helt ulik dagens Vårt Lands hele side 19 av Sylvi Listhaug.

 

 

Gå til innlegget

Er Jesus bibelsk?

Publisert over 3 år siden

Gjør egentlig vår teologi Jesus til «en av oss»? Svaret på det spørsmålet er i hvert fall at han både er… og IKKE er dette. Jesus har nemlig en tendens til ikke nødvendigvis å svare til forventningene og holder seg viselig nok unna kontroll, metodegrep og instrumentalisering.

Er Jesus bibelsk? Spørsmålet som selvsagt er noe ladet stilles nettopp slik for å få frem et poeng: Nemlig hvordan ser man på bibelen og dens tekster, bekjennelsen og tradisjonen - relatert til den Jesus vi mener å tro på? I begynnelsen var ordet. Og siden kom alle ordene...

Hva begrepet «bibelsk» bør innebære, og hvorfor, er det tydelig nok divergerende meninger om. Har man ikke klart for seg hva som her menes og hvilken vekt det bør tillegges, så snakker man selvsagt ofte og beklagelig nok forbi hverandre. Dvs man må være tilstrekkelig klar på hva som her "bør menes" eller ikke... for å anses som troverdig og videre vel så vesentlig begrunner det hele rimelig forståelig. Om enn ikke det man her fremlegger også nødvendigvis skal innebære som akseptabelt for alle parter i diskursen. Aksepterer man ikke alle av den andres premisser, så blir også dialogen en tosidig monolog; dvs heller en skinndiskusjon. Det handler nemlig også hér om TRO. Alle parter bør dog forutsette i en internkristen diskurs at også den andre har Kristi nådefulle kjærlighet og rettferdighet som utgangspunkt og mål, dvs at den andre har entydig gode intensjoner, like meget som en selv. Men det er ikke nødvendigvis en slik dialogisk åpning og prosess som skjer. Det blir helst posisjonering og det som verre er, dessverre. Verdidebatt er et godt eksempel her.

Om noe anses som «bibelsk» eller ikke er altså ikke lenger et viktig spørsmål for flere teologer og troende: Fordi begrepet ikke lenger har noe forståelig og relevant innhold. Og ikke minste fordi bibelen av noen anses som en høyst betinget- og kontekstavhengig samling av forskjellige bøker og skrifter som hver for seg representerer en rekke ugjennomtrengelige sosialhistoriske faktorer -tekstkritisk sett. Hvilket innebærer at også bekjennelsen og tradisjonen blir sett på som like så betingede produkter. Dermed står man tilbake med den subjektive erfaringen; og den enkeltes teologiske begrunnelser rundt dette og livet som øverste tolkningsinstans og autoritet.

For andre teologer og troende holder ikke dette like vel, som kjent. Og på den annen side, så har også den konservative troende erfaringer med Kristus. Men dog: Mistanken, dekonstruksjonen og reduksjonismen som allerede er akseptert som metoder mot foreliggende tekster og tradisjonen bør nemlig også benyttes mot den liberales tekstbruk, bias og påståtte erfaringer av Jesus og kjærlighet. Om disse metodene faktisk skal anses som gyldige. Dessverre foreligger det her tilsynelatende en selvrefererende inskonsistens hos samme teologer.

Det virker dog som om mange har dyrket den historisk kritiske metoden, tekstreduksjonisme, dekonstruksjon og mistanken i en slik grad at den her nødvendige objektiviseringen har ført til en betydelig distansering og dermed frigjøring fra tekstene og tradisjonen. At hybris ligger på lur her er muligens noe som ikke legges merke til? Troen på at man kan oppnå fullstendig objektivitet i historiske undersøkelser er dog en naiv posisjon, som for lengst også er avvist av faghistorikere. Men tekstkritikken og de valgte metodene har hos noen fått en slik styrende makt i tolkningsprosessen at også Jesus i dag underlegges metode og tolkning. Rent projektivt tillegges Han subjektivt bestemte kvaliteter og faktorer, og løsrives så mer og mer fra bibeltekstene, bekjennelsen og tradisjonen: Jesus blir her et uttrykk for personlige idealer og ønsker, hvor "kjærligheten" selv er den legitimerende og avgjørende instans. Substansløsheten og tomheten i dette prosjektet burde dog være synlig for flere. Det er nemlig her mennesket og subjektiviteten som blir den øverste instans; og det er en heller liten og skjør gud å dyrke.

Det er altså nå den enkeltes Jesusbilde og «erfaring» som blir øverste prioritet hvor alt annet så underordnes; i praksis så gir man seg subjektiviteten og de tilfeldige variabler i vold med den beste samvittighet. Bibelen blir her øyensynlig redusert til en sitat- og metaforsamling hvor man mener å ha all rett til å benytte akkurat de tekstelementer og narrativer som passer den teologiske atgumentasjonen her og nå.

Og videre kan man så med den beste samvittighet overse også andre tekster som bestemt vil ugyldiggjøre de konklusjoner som er foretatt. Man henter altså nå "sanne tekstord" selektivt frem etter ønske...  hver etter sin smak; akkurat som på lunchbordet på Grand Hotell. Og eneste dogme er at "størst av alt er kjærligheten", uten at kjærlighet for øvrig defineres og blir sådan et tøyelig begrep som kan fylles av den enkelte etter behov.

Dog kan en slik argumentering fungere godt rent herskerteknisk. Man definerer nemlig her implisitt hva som er den egentlige kjærlighet og hvilke teologiske posisjoner dette nødvendigvis medfører. Dermed plasseres den andre i motsetning til den egentlige kjærligheten og arenaens deltagere har så fått sitt stempel i pannen. Dramaturgien er klar: Man plasserer seg selv på kjærlighetens- og det egentlig godes side.

Det er som nevnt kjærligheten som nå er hovedreferansen. Uten at man nødvendigvis definerer hva som legges i dette verdibegrepet. Det tas derimot for gitt. Det bør man ikke gjøre. Det er vel få ord som til de grader har blitt vrengt, misbrukt og multitolket som dette? Enhver vet f.eks. at genuin kjærlighet også setter grenser og fordrer den enkelte i nået. Hva er så kjærlighet? Her presenterer ikke f.eks. NT noen entydig abstrakte definisjoner. Men Jesus selv anskueliggjør i praksis hva kjærlighet er. Kristi ord bør dog tillegges noe vekt her?

Noen blir tydelig nok dog et offer for egne narrativer, som vokser frem i en allerede foreliggende aktuell kontekst for å underbygge og legitimere nettopp denne. Premissene hentes altså ut fra allerede foreliggende konklusjoner og noen blir slik gående ganske tilfreds i en selvbekreftende sirkel. Mistankens og subjektivismens blikk gis også samtidig her en slik tyngde at det ender med at folks respekt for - og troen på kirkens budskap og bibelen - trinnvis svinner hen: Mysteriet i troen og Treenigheten uthules. Ikke da så rart at alternativer og new age anses som bedre alternativer av flere?

Det er altså og tydelig nok valget av perspektiv og dermed synet på bibelen, bekjennelsen og tradisjonen som genuine kilder som skiller. Den som avviser livets to utganger er gjerne også den samme som avviser andre tekstdeler i NT og åpner så for radikale nytolkninger og nye liturgier på nye områder. Som sågar går på tvers av Guds ord. Men det gjør ingen ting: Det hele bygger jo bare på menneskeord like vel - Guds ord finnes egentlig ikke, slik man ser det.

Å lese bibelen er selvsagt alltid en dialektisk prosess: Her må man være våken; bevisst og positivt vite at det faktisk er en selv som bemøter teksten, tolker og utlegger. Alle leser vi med briller, og da handler det om å ha denne faktoren i mente. En adekvat lesning innebærer f.eks. at verken teksten eller den som leser faller som offer for den andre av disse to faktorene.

Enkelte mener visst at selve ideen med at livet har to utganger er brudd på denne udefinerte kjærligheten. Det gjør nemlig Gud ond, må vite. Men det er jo ikke nødvendigvis slik: Det er faktisk den enkelte som selv velger å si nei takk til Gud til tross for alle Hans iherdige forsøk på å "fange" inn mennesket- hele NT viser dette poenget tydelig. Man er tildelt friheten og stiller seg selv til slutt helt utenfor - dog NB forutsatt at man positivt også vet at det er dette man faktisk gjør; dvs er myndig og kompetent i beslutningsprosessen. Gud vil selvsagt ikke dette, det er hele poenget med inkarnasjonen. Han elsker mennesket så sterkt at Han kom hit gjennom Jesus Kristus. Nettopp for å demaskere den egentlige Guds kjærlighet og vilje med mennesket.

Man kan vanskelig hevde at man tar Jesus seriøst om man fjerner muligheten for at man kan skilles fra Gud. Bare i Matteusevangeliet alene kommer Han inn på dette 16 ganger. Dette er vel dog ikke uttrykk for ondskap fra Kristus? Poenget i fortellingen om den rike mannen Lasarus faller f.eks. helt bort om man mener noe annet.

Jesus opphevet ikke de hellige skrifter, dvs Tanakh - den hebraiske bibelen - som Han ble opplært til og benyttet flittig i sin argumentasjon med andre. Han kritiserte derimot den måten som enkelte brukte disse tekstene på: Man kan komme til å stille seg i veien for Gud selv, gjennom misbruk av Hans ord.

Det var og er nemlig slik at det er i relasjonene Jesus trekker frem sannheten. det er dér den hører hjemme: Sannheten om Gud og mennesket, sannheten om det som skjer mellom menneskene, og sannheten ang. det enkelte individs forhold til seg selv. Man kan bare finne Kristus når man erkjenner hvordan Han faktisk identifiserte seg med Guds sak og vilje.

Oppsummering: Dersom man kan løsrive seg fra bibelens tekster ad hoc slik liberalteologene gjør, så blir nødvendigvis det å hevde at livet har to utganger heller intet problem. Man ser da også at det er de samme teologer som trekker andre konklusjoner enn kirkens 2 000 år gamle troslære i enkelte andre saker.

Men det er ennå flere som mener at man IKKE kan løsrive seg slik fra tekstene, bekjennelsen og tradisjonen. Mener man altså at bibelen - slik dens innhold og budskap resymeres i bekjennelsen og vitnes om i den 2 000 år gamle tradisjonen- er noe mer og annet enn bare høyst betingede menneskeord alene, så er dette liberale standpunktet og metodebruk en umulig posisjon. Vi tror nemlig at Den Hellige Ånd positivt har virket og virker i kirkehistorien, også gjennom bekjennelsen. DHÅ sovnet ikke ganske så raskt etter pinseunderet for så å våkne opp ca etter 2 000-årsskiftet i liberale miljøer.

Som jeg skrev i annet innlegg:

Gjør egentlig vår teologi Jesus til «en av oss»? Svaret på det spørsmålet er i hvert fall at han både er… og IKKE er dette. Jesus har nemlig en tendens til ikke nødvendigvis å svare til forventningene og holder seg viselig nok unna kontroll, metodegrep og instrumentalisering. Man kan nok hevde at Jesus var og er et kontrakulturelt tegn. Men ikke ubetinget bare dét. Dog er bibelen, bekjennelsen og tradisjonen impregnert av nettopp Den Hellige Ånd også etter pinsehendelsen. Derfor bør vi respektere historiens svar og forsøke å belive dem ut fra vår horisont.
Ikke oppheve dem.

Til slutt: Det finnes altså en betydelig forskjell mellom det engstelig konserverende som vil bevare alt som det var før, utelukkende fordi det er oversiktlig, kjent og trygt… Og det som ennå vil forbli nær kilden uten å bevisstløst la seg forvirres og forvilles av pågående spekulasjoner i tiden og kulturen. Dog er det viktig å ha i mente at ingen skal dømmes over og ut kun fordi han ikke på en «korrekt» måte uttrykker det som like vel til syvende og sist er å anse som et mysterium. Det sentrale er å tro på Kristus qua Guds sønn, ha tillit til Ham og vite at dette er viktigere enn kiving om språklige formuleringer som forsøker å danne et riss om mysteriet. Det er Gud som har det siste ordet. Heldigvis.

Dog er det et tak også i den kristne kirken. Det finnes et punkt hvor man stiller seg utenfor. Man kan ikke forvente at kirken endrer bekjennelse og tro etter hvem det er som kommer inn i kirken.

 

Piet Hein:

”Vi velger så rart demokratisk en gud der er til som vi vil. Så gjør det ikke så meget om han er den Gud som er til”.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere