Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Å insistere på pengegaver i Guds navn

Publisert nesten 3 år siden

Det er ikke plass til Gud og mammon på samme trone; uansett hvor mange bibelvers og påstander man benytter for å legitimere kjetteriet. "Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver":

En gang i året har NRK en innsamlingsaksjon for et konkret godt formål, med et spesielt oppfølgende intenst telleopplegg gjennom programmet. I Visjon Norge har de samme programopplegg. Hver eneste kveld. Det gode formålet er hovedsaklig kanalen selv. Hanvold sa i 2015 til NRK:  "Pengene går til driften. Vi har 60 personer ansatt her, og det koster oss 10.000 kroner i timen å drive Visjon Norge, foruten at vi har misjonsprosjekter, sier Hanvold." Dette betyr at de må skaffe 240 000 kr i døgnet bare for driften alene; dvs FØR andre gode formål får 1 krone. NRK hevder at mesteparten av pengene går til Visjon Norge og dets eiere, selv om noe går til gode formål. Også andre høyst gode formål kunne nok ha god nytte av 10 000 kr i timen?

De av oss som har ett eller to ben i den jødiske tradisjonen vet godt at flere av Jesu lignelser allerede fantes i den rabbinske tradisjonen; og Han fortalte dem der det var relevant. Andre lignelser utdypet og utviklet Han. Greit og akseptabelt nok; også dette er rabbinsk tolknings- og fortellingstradisjon. At lignelsene ikke er originale Jesusfortellinger gjør dem verken mer eller mindre sanne og gode av den grunn, snarere tvert imot legitimerte Han og la tyngde i læren; Han anskueliggjorde og realiserte skriftens innhold. De som lyttet til Ham kjente seg m.a.o. hjemme i fortellingene.

Jeg nevner dette som en påminnelse om at Jesus og disiplene for det første var jøder og levde midt i den jødiske tradisjonen; det er her kirken har sine røtter. Det finnes m.a.o. for den troende kristne gode grunner til å se nærmere på den tradisjon og kontekst Jesus uttrykker seg i for å lære å kjenne sin egen tro og tradisjon. Dvs innenfra så langt det da kan la seg gjøre. Slik kan man få en dypere forståelse av et og annet hva gjelder kristen troslære. Vi skal faktisk bli podet inn på treet; ikke overta det.

De fleste kjenner vel til lignelsen i Markus 12: 41.41: «Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så på hvordan folk la penger i den. Mange rike ga mye. Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.»

Vi kjenner vel alle til hvordan denne fortellingen har blitt benyttet som virkemiddel til å få alle til å gi litt til og ikke holde igjen; inkludert den fattige og i verste fall sultne. Kirkelige miljøer bør vite at noen i sistnevnte kategorier ikke alltid våger å innrømme status for omgivelsene; men også disse får sin samvittighet rammet om forkynnelsen er for aggressiv. Og ikke minst ang. dette med å sågar kople Guds vilje ang. pengegaver til seerens og lytternes tro, helse, livskvalitet, etc.

Men altså: I den rabbinske tradisjonen finnes det en nesten helt lik fortelling. Men utleggelse av den er helt forskjellig fra den tradisjonelt kristne: Fortellingen slik den ble utlagt her var og er en bitende kritikk av manipulering som foregíkk i Guds navn; dvs av prestelig maktmisbruk og pengebegjær fra enkelte begjærlige og statusopptatte saduseere og fariseere. Denne enken i fortellingen hadde ingen igjen til å la seg forsørge av, og hun var helt alene i livet. At hun faktisk opplevde det nødvendig å gi alt hun eide gjorde Gud harm i følge den rabbinske forståelsen. Det var slik den ble og ennå blir fortalt her og der.

Videre visste vel Jesus for det første at denne kvinnen som ga alt hun hadde ganske raskt etterpå måtte tigge om hjelp til mat etc, hvilket gjorde at hun var like langt eller kortere fordi hun igjen måtte tigge. Men Jesus visste også at tempelet ville bli fullstendig ødelagt og plyndret for alle midler og verdier før det var gått 40 år. Hans innsikt i mennesket og virkeligheten qua Guds sønn og rabbi gjør at man trygt kan mene at Kristus her gjenfortalte den rabbinske fortellingen slik den allerede ble utlagt i from jødedom. Og vi ser faktisk i Markusevangeliet at rammen rundt denne fortellingen om den fattige enken innledes med en sviende kritikk av de skriftlærde som vil ha hedersplassene og motta hyllester, ta ressurser fra de fattigste «de eter enker ut av huset» (!). Og etter fortellingen om enken, så beskriver Jesus tempelets ødeleggelse.

Gå til innlegget

Gud er ikke selektivt døv

Publisert rundt 3 år siden

Det finnes ikke mer kjærlighet, omtanke og solidaritet enn det vi realiserer i praksis. Man skal kjennes på fruktene; ikke på om man er teologisk og tankemessig ortodoks eller ikke: Dette er Jesu fordrende vei.

Om Gud har skapt alle mennesker i hengiven kjærlighet, så betyr det at Han også hører absolutt alle mennesker bønner; uansett tro og livssyn! Hvordan man så forholder seg til sine medmennesker, seg selv og Gud, og det som Gud initierer i tråd med bønnen, er en annen ting: Her er vi alle i vår ende av Gudsrelasjonen overlatt til oss selv og egne tanke- og handlingsmessige valg.

Både den som tror og alle andre vil dog kunne si at Gud ikke svarer. Hvem har ikke stridt med slike fortvilende tanker?

Vi ser i disse dager den skrekkelige situasjonen i Thailand hvor 13 unge er fanget langt, langt, inne i fjellets svært så trange og vannfylte ganger. Man ser at de pårørende og andre ber om Guds hjelp her ut fra sin tro og religiøse overbevisning. Og selvsagt hører Gud disse fortvilte og lidende menneskes bønner like meget som våres. I tillegg, så gjør folkene rundt det Gud har satt oss alle til: De tar modig fatt og handler til tross for alle de vanskelige og umulige hindringer som finnes og oppstår. De gjør sitt absolutt beste med alle de midler de har til rådighet for å hjelpe. Andre land har tilbudt hjelp. Også dette er ansvarlig sameksistens i praksis og ledd i Guds vilje... og deler av bønnesvaret er kanskje at man faktisk har mulighet for å hjelpe og gjør det qua Guds forlengede armer? Det finnes ikke mer kjærlighet, omtanke og solidaritet enn det vi realiserer i praksis. Man skal kjennes på fruktene; ikke på om man er teologisk og tankemessig ortodoks eller ikke: Dette er Jesu vei. Beste måten å finne Gud på er å tre et skritt frem og uselvisk handle i aktiv fordrende kjærlighet.

Også vi her i Norge oppfordres til bønn og omtanke til de unge som er fanget i fjellet samt for alle de pårørende, og hjelperne rundt. Allerede én av dykkerne er dessverre død. 

Gå til innlegget

Hva som er sant eller ikke, er som kjent ikke så enkelt som man gjerne vil ha det til: Vi søker gjerne enkelthet og oversikt; det å ha kontroll. Men vi finner det ikke nødvendigvis i samme paradigme.

Paradigmevarianter illustrerer gjerne forskjeller i hvordan mennesket og verden skal forstås. Dette innebærer ikke dermed at man skal resignere hva gjelder sannheten og avmektig henfalle til etisk relativisering hvor alt bare reduseres til subjektive variabler. Men dog bør man ha i minne at hvordan vi oppfatter virkeligheten også påvirker hvordan vi oppfatter hverandre og oss selv, og dermed også temaer som sykdommer, liv og død. At vi har forskjellige habitus som dermed preger vår persepsjon og oppfatninger er vel en banalitet som dog kan føre til at man snakker forbi hverandre; og i verste fall til spenninger, konflikter og usunn tilbaketrekning. Forskjellen er desto større om man kommer fra andre kulturer. 

Det indre bagasje - habitus - blir som oftest helt uberørt med som nissen på lasset uansett hvor langt vi enn flytter. Dette er lett å overse for alle, også for den som flytter. Jeg vet; jeg har bodd i tre andre land. Også i Israel hvor kulturforskjellene ble desto større. Dermed får både landets egne innbyggere og innflytteren et utfordrende memento her; en utfordring som ikke løser seg over natten. Her oppstår usikkerhet og kanskje utrygghet hos alle parter. Møtes man så som innvandrer med kritikk, mistenksomhet og distansering fra landets innbyggere, så blir det som videre skjer gjerne en selvoppfyllende profeti i diskursen om innvandring og forskjellige kulturer: Den som kjenner seg kritisert og mistenkeliggjort søker naturlig nok trygghet og aksept hos likesinnede i egne miljøer hvor man legitimerer og dyrker egne sosiokulturelle verdier og væremåter desto mer. Dermed fortsetter og forsterkes miljøforskjellene suksessivt. Og slik blir forskjellene ellers i samfunnet ikke bare mer tydelig, men de opprettholdes desto mer og øker med påfølgende utfordringer for alle.

Den økende globaliseringen har som konsekvens enkelte utfordrende kulturmøter. Både for den som allerede er husblind her i egen kultur og den andre som inviteres inn. Kultur- og kunnskapsbakgrunn påvirker også hvordan forståelsen av helse og sykdommer etablerer seg. Hva gjelder sykdomsforståelse, så er det gitt i de etiske retningslinjer for helseinstitusjonene at man skal møte den syke m/familie fra andre kulturer, med respekt for deres livsynsmessige- og kulturelle egenart; hvilket også kan innebære at man kan møte andre tolkninger av sykdommer, liv og død som bryter med den etablerte naturvitenskapelige modellen vi er kjent med her i vesten.

Sykdom og død kan av innvandreren f.eks. positivt tolkes som straff fra Gud, angrep fra onde ånder eller at det skyldes ubalanse i kroppsvæsker, bare for nevne noe. Ulik forklaring og forståelse kan dermed føre til kommunikasjonsproblemer, men også i visse tilfeller bremse helbredelsesprosessen. Det er dog slik at møtene mellom den syke m/familie og helsepersonalet skal bygge på gjensidig respekt, trygghet og forståelse. Møter man den andre som er avhengig av hjelp og til en viss grad avmektig med avvisende og belærende rollemakt, og dermed på måter som den syke og familien opplever respektløst, så har man ofte samtidig underminert vesentlige sider av helbredelsesprosessen.

Årsaken til at jeg berører dette temaet her, er at en etnisk nordmann eller annen som forklarer helse og død på tilsvarende måte som de med annen kulturbagasje gjerne blir møtt med grunnleggende tvil og kan hende også med mulig diagnostisering med påfølgende terapeutisk og medikamentell behandling med antipsykotikum: Det er ikke her usannsynlig at den religiøse troen og troskulturen  blir sett som ikke bare medvirkende og bakenforliggende del-årsak til lidelsene, men som hinder for tilfrisking. I det minste blir troen sett som den utløsende faktor for dypereliggende problemer. Men dog: Vedkommende er jo i likhet med den innvandrede med annet sosiokulturelt paradigme muligens langt på vei positivt overbevist om at Gud eller onde ånder faktisk står bak helseproblemene spesielt, og liv og død generelt. Og steget derfra til at Gud griper positivt inn med helbredelser og oppvekking fra døde er kanskje for noen ikke alt for langt? 

Den ettertanken jeg berører her i innlegget består altså av om etiske retningslinjene hvor respekt og forståelse for den annens oppfatning samt forsiktighet vedr. kommunikasjonsaspektet og problemløsning skal gjelde alle uansett nasjonalitet... Eller om dette vesentlig etiske i det private og yrkesetisk relasjonelle skal være etnisk- og sosiokulturelt betinget? 

For god ordens skyld: Dette innlegget er ikke ment som forsvar for de eksesser som f.eks. Levi Fragell påpeker i sitt innlegg. Det har virkelig pågått mye avskyelig i Guds navn: Gud må som noen andre dessverre finne seg i å ha supportere som han godt kunne tenkt seg å være foruten. Innlegget er kun ment som et lite sidespor hva gjelder etikk relatert til religiøs tro og helse, liv og død.

Gå til innlegget

Den positive nasjonalisme

Publisert rundt 3 år siden

Passiv og fredelig nasjonalisme er noe positivt. Det er det som får oss til at føle oss forbundne med hverandre i felleskapet; ja, nettopp det som får oss til å identifisere oss med de verdier som er fremkjempet av andre generasjoner og landsmenn. Fedrelandskjærligheten utgjør m.a.o. grunnlaget for fellesskapet og den velferdsstaten som vi alle kjenner, og gjerne vil trygge og utvikle positivt videre

Ordet «nasjonalisme» har dessverre blitt kapret av politiske krefter, og begge ytterligheter i den norske debatten er visst tilfredse med den polariseringen som er skapt og opprettholdes. Så kan man spørre seg om det er slik fordi noen faktisk ser denne polariseringen som nyttig? Det er jo som kjent akseptabelt for dem som ensidig vil trumfe gjennom egne tolkninger og narrativer i diskursene; og dermed utdefinere de andres sådanne. Språk er makt, og det handler om hegemoni: Slik kan visse beslutninger, som ikke er gjennomdrøftet fritt og grundig i demokratitet, fattes tidlig.

Nasjonalisme per se har selvsagt ikke entydig negative konnotasjoner. 

Ei heller har begrepet «globalisering» for den saks skyld kun positive konnotasjoner. I deler av verden betyr globalisering det samme som utnyttelse, utbytting og fattigdom - dvs en eller annen moderne form for kolonialisering. I slike land ses globalisering og vestlige verdier som uttrykk for samfunns- og familieoppløsende krefter samt dehumanisering i det godes navn. Så lenge politiske- og finansielle krefter og andre kan knytte et positivt begrep til den symbolske- eller direkte volden, jo raskere kan elendigheten legitimeres. 

En tradisjonell nasjonalisme, som bygger på det gode og positive i røttene og fellesskapet i egen kultur, er dog unektelig et gode. Sågar er dette nødvendige styrkende elementer i ethvert samfunn. Derfor, så feirer de fleste land også sine lands røtter, de gode verdier, den felles historie og hukommelse og identiteten uten at dette nødvendigvis er ment som et spark nedover til andre land og nasjonaliteter. Passiv og fredelig nasjonalisme er derfor noe positivt. Det er det som får oss til at føle oss forbundne med hverandre i fellesskapet; nettopp det som får oss til å identifisere oss med andre landsmenn på vår nasjonaldag.

Fedrelandskjærligheten utgjør m.a.o. grunnlaget for fellesskapet og den velferdsstaten som vi alle kjenner, og gjerne vil trygge og utvikle positivt videre: På 17. mai, så feires grunnloven: Og dermed også dens frukter: Som f.eks. frihet, likhet, broder- og søsterskap, demokratiets iboende kvaliteter som likestilling, rettigheter for religiøse, seksuelle- og andre minoriteter, ytringsfrihet, retten til fritt å velge religion og livssyn, osv, osv. Her markeres samtidig tilliten og tryggheten dette fordrer... og som samtidig allerede er og blir bærende elementer. 

Derfor hva gjelder 17.mai: Å feire vår grunnlov, de gode verdier som generasjoner har stridt for og dermed også frimodig bruke landets flagg alle vegne denne dagen, er ubestridt en styrke for samfunnet; det er faktisk å feire den positive nasjonalisme.

PS: Noe annet er Vårt Lands ensporede og halvblinde berøringsangst for alt dette; de fjernet sågar for få år siden det lille norske flagget i sin avisvignett for ikke å assosieres med krefter ytterst få like vel identifiserer seg med. Her lar man ikke bare ytre perifere krefter definere hva flagget og det nasjonale symboliserer og innebærer, men det legitimeres sågar. Dermed preges virkelighetsoppfatningen i tråd med dette.

Gå til innlegget

Når herr Jahve tier

Publisert rundt 3 år siden

Hvis man som kristen ikke våger eller evner å møte tvil, skarp kritikk og ateistisk undring, så spørs det vel om troen er større enn den egne tvilen og engsteligheten. Forventer man i diskursen med ateister og sterkt tvilende at kritikken formuleres ut fra teologisk innsikt og erkjennelse, med dertil hørende teologisk akseptabel sosiolekt, så har man kanskje ikke forstått nevneverdig mye? Da begår man samtidig samme feil som noen ateister: Man forutsetter refleksjonsløst at diskursen skal foregå på egen banehalvdel. Tenkningen er som kjent fri. Men vi må alle VILLE tenke fritt; både troende og ateister. Spesielt nødvendig der det har en pris.

Teodicéproblemet har som kjent fulgt og følger kirken som en ubehagelig, men ansporende skygge gjennom historien. Vi er f.eks. hos Torvid Høiland vitner til en type teologisk tenkning,  dvs tanker om Gud, som en troende sannsynligvis vil oppfatte som negativ. Dette innebærer dog ikke at det som så kan skje i en dialog er unyttig for noen av partene. Men dog bygger også dette negative bildet like vel på en gudsforestilling som vitner om eksisterende bibeltolkninger som her ligger bak den krasse retorikken og de tydelige og kritiske spørsmålene. 

Redelighet og vilje til sannhet er også en kristen dyd; og NB det er stort sett ingen av de kritiske spørsmålene jeg som troende selv ikke har stilt gjennom livet. Vi er skapt med evner til tenkning, med følelser og vilje, og muligheter for å utvikle vår empati: Og da underveis i møte med livet og virkeligheten så trenge tvil, frustrasjoner og fortvilelse bort er i hvert fall ingen sunn løsning, verken menneskelig eller mentalt sett. Også slike tankeproblemer og utfordringer følger med det å være menneske underveis og i pågående prosess som troende. Da bør man også våge å konfronteres med dette. Er man rimelig trygg i sin tro og identitet, så vil det være underlig om man ikke våger å gå ut i utrygt lende i ny og ne. Er ikke da Gud med oss troende på veien?

Forventer man videre teologisk kompetanse, troens erkjennelse og innsikt bygget på tro der et medmenneske stiller kritiske spørsmål og tviler, eller kanskje avviser troen, så har man ikke forstått sitt oppdrag som kristen. Videre er det en noe kristen-apologetisk selvmotsigende posisjon. Å alternativt fortrenge slike spørsmål, eller ikke bry seg med dem, er en like dårlig strategi; selv om de ikke nødvendigvis skal bevisstgjøres og drøftes kontinuerlig og daglig året gjennom. Men det er dog relevant når slike spørsmål og påstander dukker opp, selv om det kan virke ubehagelig og forstyrrende. Og det er faktisk relevant når det blir berørt og tydeliggjort, Å overse eller avvise f.eks. Torvid Høiland, eller en dog vise arrogant distanse, er verken en god strategi eller spesielt lurt. Vi er alle troende samtidig også Kristi representanter, alle som en.

For å fremdeles beholde sin integritet som tenkende, følende og empatisk individ velger altså noen å avskrive troen og den Gud som noen kristnes teologiske teologiske tenkning står for; ikke minst for å overleve med verdiene og menneskeverdet inntakt. Noen av oss andre velger like vel å gå videre på veien som troende; i full viten om de ikke helt uforståelige argumentene som ateismen og den oppriktig undrende her produserer. Men noen troende aksepterer altså at Gud utfører alt dette onde og skrekkelige pga av en «overordnet hensikt», dvs at «Gud ikke bryr seg nevneverdig» - sett fra alle ofrenes og de pårørendes posisjon: Dvs Går altså ikke Gud selv i takt med den kjærlighet og etikk Han pålegger mennesket? Men vi ser allerede av bibelen at man bakset med samme problemstillinger den gangen. Var man syk og alvorlig rammet ble man sett på som å være utsatt for Guds straff. Men dette er en feil oppfatning, i følge Jesus. Noen mener dessverre at det forholder seg slik ennå. Dog: Jesus møtte nemlig den mannen på båren først med at han var tilgitt. IKKE med fysisk helbredelse. Jesus så at den syke var voldsomt rammet og hemmet av andres og egne fordømmelser i Guds navn. Det var primært dét som ødela hans liv og som han skulle befris fra. Fordi slike dømmende tanker og holdninger ikke er i takt med Guds vilje.

Mener noen at det like vel er slik, at Gud straffer, truer og binder mennesker i sykdom, så er det noe som virkelig skurrer. I hvertfall om det er Kristus som er navet i troen. Det riktig suspekte her er at troende til all tid har presentert og legitimert et gudsbilde som tillater det onde og som benytter vold, terror og krig, med millioner på millioner av ofre og lidelser, for å gjennomføre sine hensikter. Men det mildt sagt svake i denne forståelsen er for det første at Gud fremstår som en despot og lunefull hersker langt fra den Gud som Jesus representerer. Og for det andre at de krigene og den volden som gjennom historien har blitt utført i Guds navn ikke bare har hatt virkelig enorme menneskelige omkostninger, men de har ikke akkurat alltid ført til spesielt varige bedre tilstander. Noen troende mener sågar at naturkatastrofer er hendelser som er iverksatt av Gud som advarsler eller straff.

Videre anser noen seg som de egentlig rettmessige troende og applauderer eller bidrar samtidig aktivt der vold og terror i Guds navn utføres. Altså for å realisere det denne lunefulle despotguden har intendert med menneskene? Tja... Dette blir en heller liten og sped gud; som faktisk må ty til vold, terror og krig for å iverksette en hensikt som sjeldent like vel lander på den etablerte endelige gode posisjonen? Gud har altså hele verden i sin hånd, men bedriver små og større kriger gjennom århundrene med voldsomme menneskelige omkostninger fremfor å sette skapet på plass? Glemmer da Gud at mennesket alltid fortsetter å være menneske og at Hans volds- og krigsbidrag er et uendelig sisyfosarbeide? Og en parallell; Gud elsker altså oss mer enn vi elsker våre egne barn: Men hvilken forelder vil virkelig drepe noen av sine barn for å markere et pedagogisk poeng for de andre? 

Det er faktisk helt legitimt å undre seg og spørre; ikke minst om man gjør det i menneskeverdets navn: Slike og andre spørsmål vil i ny og ne unektelig melde seg for ethvert selvstendig og fritt tenkende menneske; nettopp fordi det vi oppfatter som absurd, uforståelig, uakseptabelt og kjærlighetsløst må berettiget få komme til uttrykk om vi skal være ærlige med oss selv. Og det siste her er vel like mye en kristen dyd som nødvendig? Hva er da alternativet? Skyve det bort og dermed samtidig i samme utstøtende grep også støte fra oss alle de medmennesker som erfarer det å fortrenge slike spørsmål som en grov feil og umenneskelig? Her har alle menigheter en oppgave å ta fatt på. Om de da har tillit til Gud og det Kristusimpregnerte hjertet og motet ennå intakt. 

Å se bort fra spørsmålene i frykt for å bedrive blasfemi og for en straffende gud anser jeg som uttrykk for en negativ og hemmende Gudsrelasjon. Om Gud er Gud, så ser Han også at frustrasjoner og kritiske spørsmål må oppstå ut fra enkelte av de bibelske tekster og den teologi som har blitt ukritisk dyrket underveis i troshistorien. Forventer Gud at Hans elskede skapning skal akseptere noe som går på tvers med  skapningens iboende skapte forutsetninger, som Han altså selv har lagt inn der? Men heldigvis: Vi ser av bibelen at både Job, Lot og Jacob uhemmet både debatterer, er kritiske og strir med Gud i det godes navn. Det er m.a.o. ikke synd å bære frustrasjoner, være kritisk engasjert eller stille spørsmål. 

Dostojevskij strir med det samme som kommer til uttrykk her: I «Brødrene Karamazov», så ser vi av Ivans smerter, frustrasjoner og fortvilelse at han ikke makter å akseptere den verden som Gud har skapt samtidig som han forsøker å opprettholde forestillingen om den kjærlige og mektige Gud. Hans hovedargument mot den Guds verdensordning som teologene insisterer på er alle de skrekkelige lidelsene, og her spesielt barns lidelser gjennom historien. Ivan påpeker en mengde skildringer av millioner av uskyldige barns lidelser gjennom voksne som bruker sin Gudegitte frihet. Gud satset på mennesket, men mennesket var i Ivans øyne aldri verdig og moden nok til å bære frihetens gave. Ivans konklusjon er tydelig og kategorisk: Hvis djevelen ikke finnes og mennesket har oppfunnet ham, så har mennesket virkelig skapt ham i sitt eget bilde. «Hva er da hensikten med alle disse barns lidelser?» spør Ivan. Og hans spørsmål ligger i oss alle: Er det at det en gang der fremme skal oppstå en «evig harmoni» i verden? Da reiser Ivan seg i moralsk protest og fremhever med høy røst: "Hvis denne evige harmoni må betales med uskyldige barns lidelser, vil jeg i menneskekjærlighetens navn foretrekke å gi avkall på den: Det koster for mye å få adgang til den evige harmonis verden. Vi har ikke råd til å betale så høye inngangspenger. Derfor vil jeg fortest mulig levere inngangsbilletten tilbake. Det er jo simpelthen en ærlig og elskende manns plikt. Derfor gjør jeg det også. Jeg fornekter ikke Gud, Aljosja. Jeg viser ham full respekt. Jeg sender ham bare billetten tilbake".

Men kan man ikke ha et legitimt bilde av Gud og tro på Ham uten (!) å inkludere alt dette onde? Er det våre begrensninger som gjør at vi vil inkludere også de negative og destruktive elementene?

For å få ting til å stemme og ennå møte sitt medmenneskelige blikk som troende i speilet, så må man altså som troende og teolog enten se bort fra, eller omtolke, de tekster som beskriver det som virker som en brutal og kjærlighetsløs Gud og heller fokusere på det som underbygger Guds trofasthet og kjærlighet. Alternativt inkludere alt dette refleksjonsløst med de troverdighetsutfordringer og menneskelige konsekvenser som dette innebærer; dvs om man fremdeles insisterer på at Gud er nåde, kjærlighet og rettferdighet, at Han er allvitende og har all makt. Mulig man qua teolog bør gå langt bredere og dypere inn i hvordan denne kjærligheten, allmakten og allvitenheten faktisk skal forstås ut fra Jesus Kristus?

Her har vi i tilfelle av Gud fått utfordringer å stri med. Vi skal nemlig spre evangeliet; ikke stenge oss selvtilfredse bak lukkede dører. Det nytter mindre enn lite å ha noe verdiffullt på hjertet når mottageren ikke har noe forhold til det språk vi benytter. Jeg velger dog som troende helt rolig å bære de kritiske spørsmålene videre og ta dem frem der det er behov. Som nå. Dette fremfor å trykke dem og frustrasjonene bort i engstelighet for å tråkke Gud på tærne med de skrekkelige konsekvenser enkelte mener at slikt vil innebære. 

Når mennesker etterlyser Guds inngripen og i mangel av dette trekker seg fra troen, så er vel dette langt på vei samtidig å gi uttrykk for nok en teologisk tanke, nemlig at den elskende Gud egentlig bør og skal gripe inn, og slik dømme og fjerne ondskapen. Dette fremfor å la det fortsette og heller presentere fakturaen etter døden? Her har vi i tilfelle en virkelig viktig pedagogisk oppgave. Slike spørsmål oppstå hos ehvert tenkende og følende menneske om man først hevder at Gud for det første er kjærlighet; og så allmektig og allvitende.

De som stiller seg kritisk har altså en iboende gudsforestilling om at hvis det først finnes en gud, så bør Han stille opp slik og slik. Men hvor har de så fått disse forventningene og gudsforestillingene ifra? Kanskje har noen av teologene selv malt seg og Gudsbildet inn i et hjørne og slik skapt forutsetningene for en rekke av de faktorer som får redelige og nestekjærlige mennesker til å vende seg bort? De orker altså ikke å bære det sammensatte bildet som inkluderer både det onde og det gode, alle omkostningene.

Kan hende er det teologers og de troendes tenkning om bibelen, dvs den teologien som har blitt produsert og forsvart, som samtidig produserer fortvilelsene og kritikken? Fortellingen etter Jesu død og oppstandelse, den om Ananias og Saiffira i  Apg. 5, 1-11, gjør heller ikke saken lettere om man skal ta også også dette bokstavelig? 

Uansett:

Jesus lærer oss alle å be: Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere -og at Gud selv elsker sine fiender påpeker Kristus her og der… Men tydelig nok gjør Han ikke det like vel i noen troendes øyne? Og om de som ikke opptrer i tråd med den teologi som noen hever høyt erfarer vold, krig og katasrofer, så tolkes dette altså av visse troende som Guds vilje og straff. En slik gud tror heller ikke jeg på.

Bibelen er en samling bøker og skrifter. 1.Mosebok har sin begynnelse og suksessive fullførelse fra  ca. år 1000 til 586 f.Kr. og Johannes Åpenbaring er fra ca år 90 e.Kr. Dvs de bibelske skriftene består grovt regnet av skrift som har en avstand på 1 000 - 1 100 år. Dette innebærer at om bibelens skrifter fikk sin gryende start i år 900, så ville den kanskje fullbyrdes i våre dager her i 2018. Skriftene er videre skrevet i helt andre og seg i mellom varierende kulturer, språkmessig som ellers. Man kan heller ikke gjøre det lett for seg og hevde at Den Hellige Ånd for oss bidrar til den tektsforståelsen man har bestemt seg for i sin kirke. For det første. så misforsto flere, både disiplene og andre, det Guds sønn Jesus sa direkte til dem (!) der og da… selv om de altså var i umiddelbar dialog med Jesus selv. Og for det andre, så fremstår en rekke kirkesamfunn i dag med samme bastante tro på at nettopp deres bibeltolkninger er i tråd Den Hellige Ånds inspirasjon... -samtidig som de er uenige seg i mellom. Jeg minner igjen også i denne tråden om følgende sitat fra Walter Percy om noen kristne: «Jeg kan ikke med full sikkerhet si at de ikke sitter på sannheten. Men om de gjør det, hvorfor er det da slik at de blir mer frastøtende jo mer de omfavner og dyrker denne sannheten?» 

Det finnes jo elementer i GT og NT vi omtolker helt eller overser helt i dag. Men ikke alle gjør dette. Noen mener som nevnt tidligere at alt er like sant uansett uttrykk. Den ubegrensede Gud har uansett tatt det dristige valget her og uttrykt seg gjennom begrensede mennesker. Dette burde innebære en viss forsiktighet og ydmykhet i møte med tekstene. Vi er satt til å gå inn i livet og skal elske Gud av hele vårt hjerte og vår neste som oss selv. Det handler om praksis. Teologi som står i veien for dette, står samtidig i veien for Gud selv. 

Min tilknytning som Kristustroende til nåtiden er selve livet og praksis som troende. Samtidig bedriver jeg nok noe skriftmessig selvtekt og lar visse ting ligge i skuffen for det komplett uforståelige; jeg vet at jeg dermed utsetter meg for hugg. For all del. Men dog: Det har mindre enn lite med Kristus gjøre å mene at barn og voksne skal lide voldsomt gjennom historien fordi det egentlig er pedagogiske grep (!) fra Gud, eller videre dømme noen som oppfattes som Gudsmotstandere brutalt til døden fordi de i menneskeverdets og nestekjærlighetens navn velger å trekke seg fra denne nevnte gudsforestilingens invitasjon. 

Å vektlegge bibelen selektivt, med flere forbehold eller høyst subtilt blir derfor den vanlige løsningen for mange teologer, ut fra at det er Kristus som er bibelens tolker og virkeliggjører: Selv om denne løsningen i seg selv for noen utenfor ennå virker noe suspekt. Og hvis dette er metoden å arbeide videre med: Hvordan kan noen da forvente at høyst vanlige troende medmennesker skal takle denne teologiske subtile øvelsen? Og alle de som hevder at "man skal lese som det står", dvs nærmest refleksjonsløst bare siterer og bygger teologiske tankeborger gjør ikke saken spesielt bedre for lekmannen og kvinnen. De gjør jo på sin side det de tror de skal; de leser som det står.

Men på den annen side hva gjelder livet etter døden: Fremdeles, så påpeker Jesus at det der etter døden finnes en endelig tilværelse uten Gud, dvs helvete. Dette i seg selv er som kjent også fra en rekke tråder her på Verdidebatt ikke akseptabelt.

Men sett at det nå like vel ER slik: Hva dette Gehenna/helvete konkret innebærer vet ikke vi. Men hva et liv uten Gud som er kjærlighet og nåde betyr kan man kanskje forestille seg? Kristus viser her at det har sine konsekvenser å endelig, kategorisk, bevisst og velvitende vende seg fra Gud og sine medmennesker, og sågar velge å stå bastant på dette til siste slutt. Uansett er det Gud som har siste ordet her. Til tross for muligheter for å endre kurs i tide, så er det ifølge NT like vel noen som bastant blånekter og tramper grovt på sin neste og dermed på Gud inntil det siste. Slik kan hende noen av voldsutøverne som Dostojevskijs Ivan har i tankene? Gud tar det onde og urettferdigheten seriøst; korsfestelsen anskueliggjør dette behørig.

Til slutt: Jeg er overbevist at Gud finnes og at livet er døden er en realitet. Men det jeg vil konsentrere meg om er hva det innebærer for meg som deltagende i felleskapet , og videre modig våge å se alle de elementer i mitt indre som hemmer både meg selv og andre. Dvs det som skiller, dvs synden.Jo nærmere Guds lys vi kommer, jo mer ytransparente blir vi også for oss selv. Hvilket betyr at det ikke bare er en sødmefyllt og koselig prosess. Vi vil vel alle gjerne hopper over alt i vårt indre som hemmer og binder, direkte i Guds favn. Min erfaring er at Gud stører noe tilbake til meg selv for å sammen med Ham endre det som ennå er halvveis og dårlig. Og dette kan altså også innebærer smerter etc. Men det betyr også vekst og nærmere helhet.

Det jeg har erfart er at min skam og frykt for å møte det som er halvveis og dårlig innerst i meg selv sakte svinner hen om jeg våger å gi slipp på egoets klamring til det akseptable og trygge. Gud har nemlig allerede hele veien SETT alt det mørke og elendige med meg i livsprosessen... og like vel elsket og elsker meg som sin egen skapning: Det var ikke Gud som dømte meg underveis, det var meg selv og kanskje andre. Akkurat som den Jesus helbredet erfarte. Da makter jeg i tillit og tro å trinnvis snuble meg nærmere den jeg egentlig er i Guds øyne. Her er Treenighetens Gud med på veien.

Dommen for oss alle avsluttes når vi møter Herren selv etter døden. Ikke her. Vi lever altså allerede under Guds dom gjennom Kristus. Og som kjent, så består den i den nådefulle kjærlighetens utrolige 70 ganger 7. Det eneste som kreves er at vi sier "ja takk", og viser vilje til å fortsatt snublende og feilende leve ut dette jaet under Guds nåde. Hvilket også innebærer at vi lar Guds vilje prege livet. Jo mer vi slipper til Guds nåde og kjærlighet, jo mer handler vi i tråd med Hans vilje av ren takknemlighet. Det er altså ingen sur plikt.

Vår kjærlighet og takknemlighet til Gud viser vi gjennom å elske vår neste. Igjen: Kristus satte aldri opp det kjennetegn om vi er ortodokse eller ikke. Men at vi skal kjennes på fruktene. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere