Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Når debatten råtner på rot: Gadd vite hvor mange som ad hoc skal henge seg fast i Listhaugs grove formulering her enn det som man -som medmenneske-  kan se BAK hennes ordvalg her? Også Sylvi Listhaug er et troende medmenneske med ytringsrett.

De fleste kan virkelig si seg enige i at også Norge er et spesielt land. Men det er nå heller ikke slik at alle ser statskirkens grove maktbruk og innflytelse gjennom historien som nevneverdig positiv. Noen ser visst på kirkens historie som et forråd hvor man henter ut de fineste gjenstandene som pynt forut for besøk. Det er  som slektshistorikeren som skryter av sine mer eller mindre kjente forfedre, men tier bestemt om alle utskuddene. 

Eksempel: Den lutherske revolusjonen med det påfølgende eneveldet tilhører den kristne arven, og dette representerte mildt sagt ikke akkurat de positive verdier som Anders Hildeng Næss velger å fokusere på her. Sporene av blod, vold og undertrykkelse er mange og entydige. Det var verken plass for- eller rettigheter - hva gjelder den som trodde annerledes enn maktens påbud. Hekseprosessene ble f.eks først satt i verk i Norge etter at reformasjonen kom til landet. Luther anså bestemt de politiske og militære myndigheter som kirkens sverd. Den toregimentslæren som ble formulert i nyere tid er et klart brudd med Luthers egen praksis, og kan dermed ikke legitimt kalles luthersk. Men det blir den. Å idealisere fortiden for å legitimere nåtidens selvbilde, posisjoner, makt og strategier er mer å se på som et ganske så klassisk retorisk knep ad hoc. 

Noen kristne, uansett kirkelig tilhørighet, har selvsagt bidratt og utviklet Norge til et land der både lovforståelse og den kristne etiske/moralske forståelse informeres både nedover og oppover – der liv og lære gjensidig nærer hverandre. Også noen av kirkens folk ble etter hvert preget av opplysningstid og utvikling. Men enkelte ganger til tross for (!) makt og kirkeledelse. Ikke på grunn av. 

Ja, nettopp kirken burde i dag naturlig nok være en av våre viktigste bærere av de positive verdiene og sidene av den kristne kulturarven: en stolt bærer i en utrygg tid. Men også våge å fremstå med de fordrende sådanne. Kirkens holdninger mot nazismen var heldigvis etter hvert klar. Men den holdningen som preget DnK angående samer, tatere, jøder, og i de første årene etter krigen; såkalte «tyskertøser», barn av foreldre som hadde foreldre som var medlemmer i NS, og andre minoriteter kan vanskelig sies å være uttrykk for de kristne verdier som Hildeng Næss helst fremhever. Det handler også her om øynene som ser: Det er ikke alle som har minner av noe trygt og samlende når den kristne kulturarven nevnes: Det er m.a.o. ikke alle fortellingene om kirken som knytter folket sammen. Å idealisere fortiden på bekostning av alle ofrene og tragediene er i hvert fall intet konstruktivt grep i så måte. 

Videre: Langt de fleste kristne vil ikke bevirke en politisk praksis som bryter med nestekjærlighet og omsorg. Hvem vil dét, i tilfelle? Men ikke like mange ser individualetiske bud i NT og internasjonal politikk som samme uttrykk for Kristi fordringer til den troende. Trekker man dette helt ut ender det med tragikomiske konsekvenser. 

Noen mener f.eks. at man p.d.e.s ubetinget skal hjelpe flyktninger og asylanter, men på den annen være mer restriktive hva gjelder økonomisk og materielt motivert innvandring. De som tilhører sistnevnte gruppe som vil være restriktive ang. andre enn asylsøkere og flyktninger bryter ikke noen kristen kulturarv og etikk. Er disses holdninger noe man skal ta avstand fra? Heller ikke ekstremister på høyresiden representerer høyresiden per se, like lite som andre ekstremister representerer andre grupper og religioner. 

Videre er det et poeng at kirken skal våge å stå frem med sin trosmessige identitet, spesielt i det multikulturelle samfunnet. Også dette er et sentralt element fra den kristne kulturarven. Kristen tro er å tro på den Treenige Gud, Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Denne Gud kan ikke samtidig være den samme som Odin, «altet», muslimenes klart definerte og ekskluderende gudsbilde, eller «Moder Jord». Man må altså akseptere at religioner faktisk ER forskjellige - til dels betydelig hva gjelder teologi og antropologi-  og ut fra det også innse at vi må leve med denne forskjelligheten uten å gå på akkord med egen tro i en type falsk harmonisering for kosens og fredens skyld. Å inkludere f.eks. islamsk trosundervisning i kirkens lokaler (Ellingsrud Kirke, Oslo) må sies å være et grovt feilskjær i så måte: Man må virkelig stille seg kritisk til det at en kirke (!) åpner for undervisning av en troslære som har som forutsetning at Treenigheten er vranglære og kirkens tro på Jesus som Guds Sønn er fullstendig galt. Forveksler man det sant gode med det tilsynelatende gode, så er man på villspor. Og for god ordens skyld, igjen: På den annen side skal man være våken og aldri forveksle en religion med dens utskudd og ekstremister.

Ja, vi skal tjene andre med gode gjerninger, bære hverandres byrder, vise aktelse for hverandre og være viselig i vår ferd. Men det er ikke alltid like lett, viser det seg: Forakten som ikke sjeldent rammer et visst partis medlemmer generelt og Sylvi Listhaug spesielt kan ikke sies å være et godt vitnesbyrd i så måte. Og ikke skal vi bare elske den vi er uenig med, sier Kristus; men vi skal sågar elske våre fiender. Og det å elske har svært lite med følelser å gjøre; enhver forstår at Gud ikke vil tvinge sin skapning til å føle noe som helst. Kjærlighet er derimot praksis. Man kan ikke HA kjærlighet, det å identifisere seg med den hjelper heller ikke det minste: Man kan kun være den. I nået. Og kun her. Dvs behandle den andre med respekt og ærbødighet fordi også hun og han er bærer av Guds iboende kjærlighet og skapervilje.  

Til slutt: Jeg er såpass gammel at jeg selvsagt erkjenner at jeg er del av den ondskapen og svikten som rammer verden, min neste og meg selv. Og dermed Gud. Dvs også den ondskapen som rammer meg selv. Dette åpner for ydmykhet og respekt: Vi skal elske vår neste som oss selv. Og dette budet er bedre oversatt slik: «Vi skal elske vår neste; hun og han er akkurat som oss selv». Dvs ønsket, skapt og elsket av Gud. Kontinuerlig. Om Gud er vår Fader, så innebærer det at alle andre er mine søstre og brødre, hvilket er en langt sterkere kjensgjerning og fordring enn det politiske nyttigheter som ordet "solidaritet" biser til. Enhver lever m.a.o. under de samme grunnbetingelser som meg selv. Vi gjengjelder denne Guds kjærlighet kun gjennom det å elske vår neste, vår søster og vår bror… og det å være den neste selv. 

At DnK "råtner på rot " er dog en polemisk spissformulering som kan hindre den debatt man vil åpne for, for all del. Men det går som kristen an å forsøke å se bak ordene, til vår søster i troen Sylvi, fremfor å benytte dem som tjenlig middel til å unngå de ubehagelige debattene p.d.e.s og plassere henne utenfor det gode selskap på den annen. I tilfelle minner jeg om at der er nettopp dér Kristus har stilt seg.  

Skyver man et menneske fra seg, så skyver man samtidig Kristus fra seg: Fordi Han holder et fast grep om hennes og hans hjerte.

Gå til kommentaren

Publisert nesten 3 år siden

Men da ser vi forskjellig på dette. Jeg mener positivt at Eirik A. Steenhoff har legitim rett til å ytre seg slik han gjør ut fra hans erfaring av Jesus Kristus; altså når man leser hans kommentar ut fra de sitater han forholder seg til. Steenhoff stiller seg her f.eks. på de svakeste og ordløse sin side; de uten ytringsmuligheter. Og det er ikke bare entydig bra, men et kategorisk imperativ for enhver kirke og troende ut fra Kristi evangelium: Nettopp i et samfunn hvor de siste fremdeles er de siste, og de svakeste ennå de svakeste. Og i motsatt ende de første, fremdeles de første - de sterkeste fortsatt de sterkeste. Og slik kan de sistnevnte påberope seg definisjonsrett og makt. Og bruke den. Om et kirkesamfunn legitimerer dette, eventuelt gir opp og følger med på lasset og heller sørger for at takten med makten ikke provoserer nevneverdig, så har den forlatt sin identitet qua Jesu Kristi kirke. 

At du like vel anser at han har liten moralsk tyngde og kun uttrykker seg på ryggmargsrefleks er faktisk noe fornøyelig. Din bibelske henvisning rammer m.a.o. bredt her. Steenhoffs ryggmargsrefleks kan dog sies å fungere på beste måte, når han dog har Jesus Kristus i hjertet.

Gå til kommentaren

KrF, FrP... og litt til

Publisert nesten 3 år siden

Splittelsen i KrF er faktisk et allerede foreliggende faktum. Knut Arild Hareides initiativer og sololøp de siste måneder og ukene har ikke bare tydeliggjort dette etablerte problemet, men forsterket det radikalt. Hans sololøp har vel ikke akkurat båret preg av demokratisk sinnelag. Det ser faktisk enkelte ganger ut til at han identifiserer seg så sterkt med KrF at hans egne interesser er å se som KrF sine interesser. Og desto verre: Kritikk og angrep på ham blir sett på som kritikk og angrep på KrF.  Noen hevder i disse dager gjerne at "hele 60% ved sist valg ikke ville ha FrP i regjering" for å ilustrere i hvilken grad en regjering med AP som tyngdepunkt er å foretrekke.

Apropos: Dagens ferske måling i Vårt Land avslører noe mer, som muligens burde sette lys på den ustyrlige kollektivt svaksynte flokken som nå farer frem mot stupet:

KrF har kun 3,6% støtte. Hareides sololøp og den pågående prosessen har m.a.o. ikke fungert positivt i det hele tatt: Dvs at 96,4% av befolkningen nå helst ser andre partier på stortinget. Like vel skal altså i disse dager KrF alene sitte med nøkkelen til å avgjøre regeringsspørsmålet og  landets fremtid. 

Og til slutt: FrP har Sylvi Listhaug, og Vårt Land har Berit Aalborg: 

Både FrP og VL preges tydelig av hver sine klart uttrykte representanters svært så subjektive blikk, verbale performance, retoriske shortcuts og kategoriske kjappheter. Dessverre er det ikke alltid like nytt det som presenteres fra noen av dem.

Gå til kommentaren

Jebsens krav ang. berettigelse og ytringsrett

Publisert nesten 3 år siden

Om en person ikke kan kritisere et bestemt kirkesamfiunn fordi det egne sådanne har flere eksempler på grov svikt, så innebærer det at kritikk utenfra aldri kan ytres. Og dermed mister man verdifulle blikk med tilhørende ytringer utenfra. Kritikk forutsetter nemlig evne til kritisk distanse og det å erkjenne egen subjektivitet, bias og habitus m.m.. Ingen kommer unna det siste her, selvsagt. Men man kan bevisstgjøre seg deres pregende effekter på blikk og tolkninger. Fisken vet som kjent først hva vann er først den dagen den tar et hopp over vannflaten. At den ene og andre kritiserer et bestemt kirkesamfunn betyr selvsagt ikke at vedkommende IKKE kritiserer det egne kirkesamfunnets overtramp etc. når det skjer.

Man bør selvsagt ta sak for sak; den ene gangen er det det egne kirkesamfunnet som er i fokus, det neste et annet. Nettopp fordi man tar for seg sak for sak. Og selvsagt inkludere enhver som har bidrag i diskursen.

De fleste evner altså å sortere. og det før man puerilt og triumferende sier sitt evige: "Jammen, du da?!" 

Gå til kommentaren

Hva kommer det av at Verdidebatts redaksjon først har en leder om Listhaug og hennes boklige ytringer om DnK, og så tillater to hovedinnlegg til om akkurat det samme tema? Passende formulert av sentrale personer i DnK hvor deres ytringer friksjonsløst harmoniserer med avisens holdninger? Burde det ikke være naturlig og mest praktisk å samle alt under én tråd? Eller er det bredde-og tyngde-effekten vs Listhaug spesielt og kritikk av DnK generelt det satses på her?

For den som vil kommentere, så vil jo kommentar til det ene hovedinnlegget være like så relevante også i de to andre. De tre innleggene, som noe mer kritiserer Listhaug enn å gå inn i kritikken, preges desto mer av hvordan man fra DnK sin ledelse ØNSKER at kirken ideelt skal fungere i praksis. Ikke hvordan praksis også fremtrer og fungerer fra tid til annen. Kritikk av DnK skyldes altså nødvendigvis mangel på innsikt og erfaringer, må vite. Å antyde dette siste, er et like så klassisk som patetisk herskerteknisk grep. Det burde være en idé å unngå slikt; i hvert fall fra kirkelig lederhold. Det var dette med religiøse lederes subtile eller mer tydelige maktmisbruk igjen, da.

Og apropos kjente personligheter og praktiseringen av VDs regler: Hva som anses som relevant er visst proporsjonalt med den status skribenten har. Igjen ser vi at reglene i VD praktiseres ulikt for kong Salomo og Jørgen Hattemaker

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere