Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Billig fleip

Publisert over 2 år siden

...er adekvate bidrag en og annen gang. HER er det helt på sin plass. Når Hareide slår det ene bordbenet bort, så trenger man et under for å fremdeles holde det i vater.

Gå til kommentaren

Språk som legitimering

Publisert over 2 år siden

Med språk, så skaper man en virkelighet. Fremstillinger bidrar til å strukturere verden og skape virkelighetskonstruksjoner: Redaksjoner og journalister har f.eks. for lengst etablert et selvrefererende funksjonssystem; men de kjenner tydelig nok kun til seg selv og det egne systemet som refererende og legitimerende samfunnsspeil. Slik tas ett definert virkelighetsbilde for gitt og naturlig, og det som ikke faller inn under dette blir definert som utslag av uvitenhet eller umoralsk. Helst begge deler. Det advares f.eks. mot høyresidens skremselspropaganda samtidig som man selv bedriver samme strategi med motsatt politisk fortegn.

"Jeg synes det er trist. På vegne av faren min, og alle sliterne som bygde partiet stein for stein. De som ikke en gang kunne tenke seg at det ville framstå politikere som Sylvi Listhaug i landet vårt. De som trodde på anstendighet, verdier og rettferdighet". Og at et flertall av delegatene i KrF kal redde partiet ved "å klistre seg enda tettere til de blåblå."

Her blir Sylvi Listhaug altså bestemt kontrastert til menneskelig anstendighet, verdier og rettferdighet; og dét generelt. Som vanlig er, så virker slike påstander kun som en sutteklut for den menigheten som allerede deler det verdisyn som her presenteres. Men spesielt opplysende er det jo ikke; ei heller bidrar til det nyttig nytenkning og konstruktiv dialog internt når det trengs som mest. Det handler om å nok en gang promotere et bestemt politisk syn, hvilket ikke sjeldent innebærer stygg stempling av politiske motstandere. 

Tja...  Det er selvsagt utslag av verdivalg også det å stigmatisere Sylvi Listhaug. Videre legitimerer det tilsvarende og verre bidrag fra andre hold i så måte.

Per Eriksen m.fl. ser ut til å overse det som er mest tydelig på arenaen; istedet males et bilde av "de andre" og virkeligheten slik opp at Hareides rambukk inn i KrF helst skal legitimeres og forsterkes. Dette med årsak og virkning gis m.a.o. en heller noe underlig vri. Per Eriksens bidrag illustrerer nettopp de problemer han mener å påpeke. Videre, så spørs det hvor vesentlig det er at et mulig flertall i KrF vil inn i rødgrønn regjering når partiet KUN har 3 % støtte. Det er altså Knut Arild Hareides inititiaív og sololøp som har satt i gang de prosesser som har forsterket splittelsen i KrF de siste ukene.

Poenget med at KrF har fått en rekke nye innmeldinger blir videre noe tomt når man ser at opplslutningen for partiet samtidig reduseres betraktelig. I hvert fall om det er innflytelse man søker? Det blir en heller fattig og patetisk trøst at medlemsantallet er større... når man som parti befinner seg under sperregrensen. Videre, så er det nok ikke slik at kritikk av AP utelukkende kan plasseres i skuffen for gamle myter. Ei heller blir en borgerlig regjering mørkeblå om KrF trer inn i den: Snarere skjer det en sentrumsdreining. På den annen side, så ser man av SVs erfaringer med AP i regjering at mindre partier usynliggjøres. APs dominans og arroganse er viden kjent.

Nå er det slik at kristne velgere kjenner seg hjemme i ALLE partier; det er faktisk langt flere enn 3% som er kristne her i landet. Andre partier har noe på vei andre løsninger, men verken de eller de foreslåtte løsningene er nødvendigvis mindre kristne av den grunn. Det kristne velgerpotensialet fanges m.a.o. også legitimt opp av andre partier. Ja, KrF har lenge befunnet seg i en dødens sone i skyggene til dagens regjering. Partiet er sakte men sikkert blitt svekket. Nå ser det ut til at de velger aktiv dødshjelp i stedet for å sykne sakte inn i døden. Det er vel liten tvil om hvem i KrF som leder an mot dødens dal her.




Gå til kommentaren

Kun 3% vil i dag ha KrF i stortinget

Publisert over 2 år siden

Altså ser hele 97 av 100 velgere at andre partier bidrar der. Ref. TV2.no. Partiet Rødt er for øvrig snart dobbelt så stort som KrF. Om 60% av disse 3% vil ha KrF inn på rødgrønn side, så er vel det uansett ganske så uinteressant: "Pyrrhos-seier" er vel et dekkende begrep her; men muligens med et annet fortegn.

Dvs at Hareides sololøp muligens fører KrF helt i grøften over tid. Så spørs det hvor lang tid partiet kan forbli der i sumpen før partiet helt anses som uinteressant og en perifer liten sekt for spesielt interesserte? Det hele var nok mer komplekst enn Hareide innså i tide før han tok sats og hoppet. 

KrF og Hareide var visst to forskjellige størrelser like vel. 

Gå til kommentaren

PFU og visse deler av det politiske Norge demonstrerer igjen sitt Janusansikt. Dagbladet felles altså ikke av den antisemittiske karikaturen til Finn Graff. Begrunnelsen er nesten verdt å lytte til. "NESTEN"... fordi man kan komme til å tro at den er seriøs, rotfestet i dype etiske verdier og oppriktig ment. Sitat: 

"– Satire har enda sterkere beskyttelse. Satire kan oppleves som krenkende, sårende og ubehagelig, men må likevel aksepteres. Det kan ikke være slik at de som opplever seg krenket kan gis en vetorett over hva som skal publiseres, heter det i PFUs uttalelse.» 

Man kan altså komme til å nikke anerkjennende til begrunnelsen om man da ikke visste bedre. Men dét gjør vi jo: Dette ad hoc-tøvet fra PFU er enda et konjunkturbestemt argument; en strategi som dessverre ikke sjelden også preger flere i mediene. Enhver vet hvordan Muhammedkarikaturene ble bemøtt av Jonas Gahr Støre og norske medier. De sistnevnte her mente visst at de skulle opptre som diplomater under og etter striden, og ikke som redaktører og presseorganer. 

PFU, Graff og Dagbladet  ser m.a.o. ikke skillet mellom politisk analyse, karikatur og grov dehumanisering av medmennesker. Det handler selvsagt om sløv vanetenkning og hverdags-strategiske grep fra journalist- og redaktørhold: 

Å karikere muslimer og deres misbruk av religionen i voldelig øyemed er nok ikke fristende. Jødene, og kristne for den saks skyld, er da selvsagt desto mer takknemlige objekt for mobbing og trakassering: Som mobbere flest konsentrerer man seg selvsagt om de som ikke kan, evner eller vil ta igjen. Og skulle ofrene for trakasseringen klage i ettertid, så er det ikke noe å bry seg om: Da kan de rammes for dette også. Ergo sitter redaksjonene og journalistene med bukten og enden. Igjen.

Og angående politisk farvede briller: Enhver vet at det er lett å prege observasjoner og påfølgende normative evalueringer av et allerede verdi-impregnert blikk. Dette slik at konklusjonene så naturlig nok stemmer overens med personlige preferanser. I en redaksjon, så drives man videre lett med i en form for konsensus da man helst vil unngå den vanskelige veien gjennom avveininger og nyanser i ett og alt. Her i subjektivitetens vold, så overser man ikke lett bare de ting som peker i andre retninger, men man glemmer at en slik ubevisst styring også kan ende med at den som er utsatt for elendigheten får det desto verre. Og enhver vet at de personlige og kollegiale bånd i den sosiale gruppen innad fordrer. På den annen side er brått nyanser, refleksjon og analyse desto mer viktige for journalisten om hun og han selv blir utsatt for kritikk og karikeringer.

Ei heller er lysten til å kritisere en kollega påfallende stor. Kameraderiet blant journalister er viden kjent, den overgår sågar legenes sådanne. Støtte til en kollega i dag er nemlig alltid det samme som en god investering i tilbakestøtte fra samme kollega imorgen. Og apropos Dagbladet og Finn Graff. For noen år siden sa Finn Graff eksplisitt at han IKKE vil tegne profeten Mohammed. Om han ikke mener dette fremdeles, så er det kanskje en idé å endelig illustrere sitt nye mot via en karikatur i Dagbladet? Det mangler ikke akkurat på hendelser etc i dag heller som er gode grunnlag for satiriske karikaturer. 

Men det er tydelig nok langt lettere og mer fristende å assosiere jødene med nazismens helvete hvor millioner på millioner av jøder ble industrielt, satanisk og ondskapsfullt slaktet for fote. 

Graff sin tegning, og desto verre Dagbladets trykning av den, er selvsagt antisemittisme uansett hva PFU skulle konkludere med. Det er heldigvis ikke PFU som er etikkens høyesterettsorgan her i landet. Snarere underminere de sin posisjon qua objektivt og kompetent presse-organ. 

Nynazister blir sett på som uttrykk på en forskrudd virkelighetsforståelse og de blir derfor med rette marginalisert. Når det gjelder forekomster av muslimsk antisemittisme er dessverre bildet ganske annerledes. Og desto verre blir det når PFU, Dagbladet og Finn Graff på sine måter lettbent og bevisstløst legitimerer faenskapen gjennom å heve satirekortet. Nå er det jo ikke nødvendigvis slik at alle oppfatter det slik. Verken antisemitter og andre sådanne som gjennom Dagbladet og PFU føler seg lokket til å komme ut av sitt ekstremist-skap... 

Eller de jøder som rammes. 

Gå til kommentaren

I et mer naivt øyeblikk kan man vel lure på hvorfor dette ikke følges grundig og bredt opp av pågående journalister i mediene generelt, Dagsnytt 18, etc. Og dét over tid. Kritiske spørsmål om økonomisk støtte til myndighetene og boikott er nok heller ikke det man tar opp her.

Men det tar jo ikke lang tid før realitetsorientering igjen styrer. Det er nemlig ikke det grelle og skrekkelige innholdet av parantesen som bestemmer verdiene og blikket her, men det politiske fortegnet. 

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere