Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Ta med mer, Gjøsund

Publisert over 2 år siden

Uansett hvilket resultat Rogaland ville presentert, så ville en vond splittelse nå på dette tidpunktet like vel være et faktum. Og dét er langt mer alvorlig enn det meste annet i KrF. Splittelsen ville vært like tydelig og vond om KrF gikk til AP/SP. 

En av årsakene til elendigheten er ikke minst Hareides snedige mytteri forkledd i de beste gevanter hentet fra KrFs kostymelager. Hadde han bragt sitt helt legitime forslag inn i partiets organer til debatt og avstemning i tide, der slike prosesser vitterlig hører hjemme, så ville et samlet parti ha presentert et definert sidevalg i god tid før neste valg. 

Det er slik ordinære saksprosedyrer og politiske prosesser foregår i andre partier, Ikke minst er dette viktig når det handler om så vesentlige ting som her. Det ville ikke bare ha vært formelt riktig, men også mer redelig i forhold til velgerne som positivt ville vite hvilken side KrF entydig hadde valgt. Partiet og dets representanter ville da nemlig som helhet stå bak det regjeringsalternativ som KrF eksplisitt peker på før stortingsvalget. 

Gå til kommentaren

Game of Thrones

Publisert over 2 år siden

Har man et forsvar, så må man øve. Hvilket kort sagt og i ytterste konsekvens innebærer det å øve på drap. Slik er dessverre krig. Men så spørs det om denne massive NATO-øvelsen i akkurat Norge er nødvendig. Det ville for all del være tilstrekkelig og mer fornuftig å holde dette et sted som ikke ble oppfattet så demonstrativt og brautende fra Russland sin side: De har nok uansett aldri manglet oversikt over NATO sin styrke og kapabilitet. Slik det er nå, så mobiliseres forståelig nok reaksjoner fra russisk side som har til hensikt å flagge integritet qua militærmakt og tilsvarende massiv styrke. Hvor på haukene på begge sider, i de rette sammenhenger internt, nå tilfreds ytrer sitt "hva sa jeg" ang. motpartens offensive disposisjoner.

På et overordnet nivå, så vinner ingen av partene det minste på dette offensive krigsspillet ved naboens terskel. Desto verre øker usikkerheten i deler av befolkningen på begge sider med det resultat at makten og haukene på begge sider får ytterligere legitimitet for å ikke bare fortsette dette løpet, men forsterke det. Ærefrykten for livet har vel ikke akkurat preget noen av partene noen gang.

Så over til noe helt annet i et haikudikt. Eller kanskje ikke?


"Chrysanthemum

Hvithet...

.

Et øyeblikk

nølte 

blomstersaksen."

Gå til kommentaren

"Dette valget vil KrF egentlig ikke ta. Høyre eller venstre er irrelevant for dem". Tja... Visste ikke de fleste dette?

Men dog: Nå er det vel Knut Arild Hareide som ble frustrert og lei, reiste seg, hevet den røde fakkelen, pekte så ut en retning... og gikk ganske enkelt freidig ut foran den noe paffe resten. Han håpet at posisjon, status og en viss autoritet innad ville skape legitimitet for reisemålet. Og slik ledet han ganske snart den store forfjamsede gule flokk ut på en sprø tynn is som allerede knaker faretruende. Mediehusenes utsendte, som ikke hadde så mye imot det som skjedde, fungerte nok litt mer som heiagjeng enn som journalster her. Vinklinger og spørsmål bar preg av journalistenes verdivalg. Her ante man p.d.e.s. splittelse og på den annen at dette ville få effekter i den parlamentariske situasjonen. Flere legger heller ikke alt for godt skjul på hva de selv mener er beste kurs; og det overasker vel ingen at det er venstresiden som de peker som minst dårlige løsning. 

Hareide trindes altså ikke i den kjedelige tilværelsen i dødvannet mellom høyre og venstre og ønsket at partiet skulle kvitte seg med sin usynlighetskapende demon, men det kom så i etterkant syv tilbake som var desto verre; hver på sin måte. 

KrF bør selvsagt drøfte hva som vil skje om partiet går til høyre. Men samme problemstilling gjelder vel om valget går i motsatt retning? Ref, det innledende sitatet øverst. Denne opprivende debatten vi nå er vitner til burde Hareide og partiledelsen ha grundig forberedt (!) og tatt i partets relevante organer i god tid FØR Hareide så egenrådig ledet flokken ut i det usikre. Men tålmodighetstuben var visst helt tom, i Hareides medisinskap.

At kristne møtes med fordommer er mer enn velkjent, på samme måte som muslimer for øvrig. Men nå er vel medienes og journalistenes ansvar her langt større enn KrF sitt? Uvitenheten og kunnskapsløsheten hos flere journalister hva gjelder religion generelt, og kristendom og islam spesielt, er ikke bare tragikomisk dårlig, men nærmer seg det absurde. Fokuset handler så og si alltid om det høyst sære og det som er annerledes. Ergo blir det som folk flest møter fra troendes verden preget av et journalistisk grellt vrengebilde. Skal man som kristen forsøke å få den store uvitende flokk på andre tanker, så er det nok en kamp som de er dømt til å tape: Mot den selvforskyldte dumskapen hos de selvtilfredse kjemper som kjent selv den sterkeste forgjeves.

Gå til kommentaren

Skaperverket og engasjement

Publisert over 2 år siden

Når man leser og hører Sylvi Listhaug sine ytringer, så synes det å være klart at hun ikke nødvendigvis kritiserer DnKs biskoper og presters valg av temaer, men heller den implisitte og enkelte ganger eksplisitte politiske måten det vinkles på i enkelte prekener og engasjementet ellers; altså relatert til teologi og antropologi. Dvs at det kan tas klare standpunkter til fordel for én, og hovedsakelig én, politisk side. Tydeligvis mener altså noen at det foreligger en slagside her, uten en nødvendig sammenhengende årsak i troens kilder og etikk. 

Politiske retninger kan som kjent enes om mål, men være uenige om virkemidler. Noen, f.eks. Listhaugb øyensynlig, mener altså at det finnes andre vel så riktige løsninger og metoder enn den ene politiske sidens sådanne. Muligens opplever derfor også noen seg som skjøvet bort også hva gjelder tro og tilhørighet når det virker som om det argumenteres fra kun én side?

Dog: Også jeg finner det både riktig og nødvendig å fokusere på Guds skaperverk, dvs ikke bare mennesket, men også naturen som sådan. Når naturen og moder jord først så er skapt, da finnes det høyst sannsynlig en videre mening og hensikt med dette? Vi er alle satt til å forvalte skaperverket på mikro- som på makronivåer; ikke vende oss bort - overlate det til Gud eller gjemme og gravlegge de talentene. Gud har gitt oss. Herren selv har nemlig allerede overlatt ansvaret til oss. 

Gud er der, Gud er her... men Han tar ikke ansvaret fra oss mennesker. Vår oppgave i takknemlighet og ansvar er m.a.o.  å sørge for at gaven vedlikeholdes, og at vi når vår tid er omme, forlater naturen i den stand vi selv ønsker å finne den. Skaperverket er en gave til mennesker; til alle tider. Dvs vi må også være solidariske med de som kommer. Akkurat denne gaven er ikke noe statisk; den er levende og må vises omsorg; dvs benytte den ut fra både behov og omtanke. Skal det finnes likestilling, så må vår omtanke også innebære alle de som ennå ikke er født. Altså mellom generasjonene.

Nettopp vi som tror mener altså at naturen er en gave. Og der det finnes en gave, der eksisterer det også en giver. Det betyr at naturen ikke kun finnes der som en død ressurs som vi kan bruke og utnytte som vi vil. Finnes det en giver, så finnes det mottagere, nemlig oss alle - uansett tro, livssyn, meninger og sosial tilhørighet ellers. Da betyr det at vi som i alle andre gavesammenhenger også skal vise vår takknemlighet i praksis; gjennom den måten vi behandler gaven på. Og her har jo også både biskoper, prester og alle oss andre noe minne hverandre om.

Det som skjer med naturen negativt er og blir altså på et dypere nivå ubetinget et trosmessig spørsmål. Den rike gaven vi forvalter sier som nevnt noe om giveren, altså Gud selv. Men også noe om oss selv og den tillit Gud viser ved å la oss forvalte det hele. 

Debatten som råtner på rot:

Apropos Listhaug og hennes bok m.m.: Fremfor å henge seg opp i spissformuleringer og ord, så er det fremdeles mulig å se bort fra egne sym- og antipatier for å se hva som faktisk foreligger av sak bak den farvesterke masken vi trer over vår neste. Også en slik holdning er vel en kristen dyd? Dette med hurtigproduserte tabloide motangrep kan dessverre virke som en avledningsmanøver for å slippe å gå inn i de utfordrende temaer. Og det tjener verken DnKs biskoper og prester på, eller de som forsøker å bli lyttet til. Aller minst det engasjement vi bør enes om. De høylydte og skarpe ordene som f.eks. Listhaug bruker kan også tolkes som frustrasjon og fortvilelse; dvs at uttrykket blir slik det blir for om mulig flere kan få vekket sitt sosiale gehør også ut over egne talerom. Slik det oppleves fra hennes side, vel og merke.

Gå til kommentaren

Bollerud

Publisert over 2 år siden

Ja, takk for ytterligere presisering. Men det var ikke nødvendig; vi har nok allerede registrert din mening: Langt de fleste lesere her har vel bestått sin hermeneutiske prøve etter din første kommentar og allerede ganske riktig konkludert hvor du plasserer deg i så måte. Og til slutt et hint: Piet Hein sa noe om at subjektivitet er som å avlese et solur med lommelykt.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere