Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

69% økning av antisemittisme bare i år

Publisert over 2 år siden

Viser til denne meldingen fra NTB ang. Frankrike: Kraftig økning i antisemittistiske handlinger. At antisemittisme ikke bare er et eksisterende, men desto verre et økende problem, burde snart være allment kjent! Eller ER det egentlig allerede rimelig kjent, men like vel og dessverre temmelig uinteressant? Kanskje er det slik at det sosiale gehøret fungerer greit hos mange... -men at varslene om at den antijødiske giften igjen spres ikke berører nevneverdig?

Synagoger må beskyttes, jøder opplever mobbing og trakassering, jødiske barn blir plaget på skoler. I Sverige skjer brannattentater mot synagoger og det skjer drap på jøder i Eureopa og USA. Jøder med kippa blir trakassert eller angrepet alle steder. Jeg vet. Om ikke det skjer ofte, så skjer det tilstrekkelig mange ganger til at man man fastslå en tendens. Jøder flytter til Israel for å være i fred, men de får ikke fred der heller. Viser for øvrig til dette angående terror mot jøder, Fra Jerusalem Post.

Det ser dessverre ut til at den hverdagslige sløvheten og bortvendtheten som regjerte på 30-tallet igjen siver inn i den kollektive bevissthet. Ondskapen har aldri vært fjernet, den kommer bare frem under stadig nye forkledninger. Og etter hvert også i gamle kjente antisemittiske sådanne. 

Dette handler jo ikke om oss? 

Oppmerksomheten ang. det som skjedde og skjer har visst heller blitt et sedativt rituale én gang i året, nemlig ved markeringen av krystallnatten. De andre 364 dager i året finnes det jo andre temaer som tar fatt i oppmerksomheteni fellesskapet. Men det er i løpet av akkurat DE dagene gjennom året at jøder blir utsatt for dette helvete. 

Noen spør seg om man intet har lært. Men sannheten er muligens for skrekkelig til å ta inn over seg? Mange HAR faktisk forstått hva som foregikk, men det er dessverre ikke slik at alle derfor trekker de konklusjoner andre tar for gitt. Historien har for lengst vist at det er alt for naivt og optimistisk å tro at kunnskaper om ondskapens irrganger, innflytelse og konsekvenser med matematisk konsekvens fører til at humanistiske verdier både foretrekkes og kjempes for. Ei heller opptrer ondskapen kun i brutale og gjenkjennelige masker og former. Det kan dessverre se ut som om de som lever i beskyttede fredelige miljøer; de overmette og selvtilfredse -uberørte av de virkelige problemer og farer - som over tid ender i en slik godtroende og benektende posisjon. Som får den konsekvens at det som rammer andre ikke lenger synes pga av skylappene. Og synes det, så er det ikke alltid så viktig like vel.

Ondskapen finnes. Den tar fatt nettopp der den slippes til; og den kommer gjerne inn bakdører på de beste arenaer. Slik har det alltid vært. Men bevisstheten om at ondskapen er en del av virkeligheten vi alle deltar i dempes betraktelig av ønsketenkning, benektning og sedative virkemidler. 

Det kan dessverre virke som om enkelte ser ut til å være preget av en forforståelse hva gjelder jøder; og tar derfor lettere til seg påstander som setter jødene i et kritisk lys: Jo verre Israel kan beskrives, jo mer settes også jøder i et grelt lys, de kan egentlig skylde seg selv, må vite. Og jo lettere blir det kanskje å fjerne ekkelet med skammens likegyldighet på 30-tallet og samvittighetsnaget ang. holocaust fra egne skuldre? Nå preges visst jødene av samme råskap og brutalitet som nazistene gjorde på 30- og 40-tallet, skal vi tro flere deltagere i den politiske virkeligheten. Å presentere en likhet mellom hakekorset og Davidsstjernen har blitt et velkjent virkemiddel. Og Dagbladets bidrag her er direkte ille. Om avisen i andre sammenhenger gjør oppmerksom på antisemittisme hjelper ikke det minste: Deres egne negative bidrag i så måte fungerer legitimerende på latente antisemittiske krefter. Jødisk ungdom fikk f.eks. anonymt fremlagt Dagbladets karikatur på sin skolepult.

Gå til kommentaren

Antisemittismen har dype røtter også i Norge. Jeg minner om at grunnlovens far, Christian Magnus Falsens ord: «Jeg er overbevist om at Jøden aldrig kan bli god Borger av noen Stat, hvor ikke Jøden regjerer. En Religion som ikke aander andet end hat og foragt mot hver den som ikke bekjender seg til den, tvinger Jøden, saa at si til bestandig opposition mot hva der ikke hylder Jødedom.» Og Luthers grove antisemittisme fungerte legitimerende og som bensin på de bål som nazistene senere tente over hele Europa. Også norske myndigheters og andres behandling av jøder før krigen var direkte ille til tider. F.eks. Aftenposten ytret forståelse for behandlingen av jødene i Tyskland på 30-tallet. Flyktende jøder til Norge ble svært strengt behandlet før 9.april 1940. Svært mange ble avvist på grensen. 

Selv om de antisemittiske trekkene er mye mer synlig i andre land i Europa, er det ingen tvil om at antisemittismen også er til stede i Norge i dag, og det med bare ca. 1 300 jøder. Ett av tre jødiske barn i Oslo-skolen sier for øvrig at de er utsatt for jødehets. 

Skal man ta for seg problematiske forhold, så er det selvsagt vesentlig å identifisere hva dette handler om på alle plan. Man må nemlig også våge å konfronteres med sannheten om enn den er ubehagelig: NRK melder om antisemittisme hos nordmenn generelt. Og dessverre det at muslimske innvandrere - som har vært bosatt minst fem år i Norge - skiller seg ut og støtter negative påstander om jøder i større grad enn befolkningen ellers (28,9 mot 8,3 prosent), Undersøkelser viser altså at muslimer her i landet generelt sett har langt mer utbredte fordommer mot jøder enn hva resten av befolkningen har. Hva kan man så aktivt gjøre for at dette endres? Ingen skifter som kjent holdninger, om det ikke kommer innenfra; og videre at de nye forbedrede holdninger legitimeres og speiles sosialt blant de man identifiserer seg med. 

Og videre, så er det jøder som sådan som rammes alle vegne; når f.eks. aggresjon mot staten Israels disposisjoner oppstår. Uansett hva disse jødene skulle mene om staten Israels politikk og hvor de oppholder seg i verden:

Antisemittismen sprer seg dessverre verden over. Jøder, synagoger og andre jødiske virksomheter, blir utsatt for attentater, trusler og mobbing. Terror, vold, trakasseringer og drap på jøder blir dessverre mer og mer vanlig i europeiske land. Også i Danmark, Sverige og Norge. Ser man på jødenes lange og tragiske skjebne gjennom århundrene, så ser vi at jødene evig og alltid har måttet leve på andre myndigheters og folks situasjonsbetingede og konjunkturbestemte nåde gjennom historien: Hvor det er det for tiden politiske flertall og makt som hele tiden definerer jødenes rettigheter og skjebne fra epoke til epoke. Har jødene blitt erkjent rettigheter og friheter i én periode, så kan dette endres ved en nytt og annet politisk styre og rådende folkestemninger i neste omgang. Usikkerhet, engstelighet, skrekk og uro for nået og fremtiden har altså vært faste ingredienser i jødenes daglige brød gjennom århundrene. 

Europas jøder presses i dag fra tre sider: Først fra ekstremhøyre hvor antisemttismen er gammel arvebagasje. For det andre fra enkelte politisk frelste aktivister i venstresidens dypeste ideologi-grøfter; som artikulerer en enøyet antisionisme som har som bi-effekt at den virker som bensin på det antísemittiske bålet. Og for det tredje fra militante muslimer som også angriper jøder verden over - ene og alene fordi de er jøder. Som Elie Wiesel sa: Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet. Kjærlighet har for øvrig lite og intet med følelser og stemninger å gjøre; den finnes kun i det den realiseres, dvs kun i handling. Ikke minst der det har en pris å iverksette den er det helt grunnleggende at modige valg og grep tas.

Apropos norske myndigheter, DnK, kristne samfunn og forholdet til minoriteter: Under krigen, dvs fra årsskiftet 1942-43, innførte NS-regimet en lovtekst som åpnet for større adgang til tvangssterilisering. Våren 1945 ble det utvidet med et tillegg med bestemmelser om «omstreiferne». Så er det vel fristende for de mer uvitende i dag å mene at dette var grums og elendighet initiert og legitimert av de skrekkelige nazistene og NS? 

Det nevnte NS-tillegget ble faktisk ikke vedtatt før frigjøringen: Fra 8. mai 1945 var steriliseringsloven av 1934 igjen gjeldende helt frem til 1977 (!). Ikke bare aksepterte Arbeiderpartiregjeringer dette, men de fortsatte med nevnte praksis altså langt inn på 70-tallet. I perioden 1934–1977 ble det i alt sterilisert 44 233 personer med hjemmel i lov.

Fram til ca 1950 var ledelsen i Norsk misjon blant hjemløse en aktiv pådriver for sterilisering. Foreningens engasjement var sterkest der praksisen bar mest preg av tvang. Misjonen medvirket i rundt 40 prosent av søknadene om sterilisering som ble foretatt mer eller mindre tvangsmessig. 

Myndighetens og kirkens behandling av jøder, tatere, barn av NS-foreldre og kvinner med tysk kjæreste, m.m. er dessverre stinkende stygge flekker på fasadene som ikke forsvinner med dekorativ overmaling. Selv om noen dog ser ut til å tro dét. Dette temaet kommer de siste årene noe opp de gangene en forfatter utgir en bok om det som skjedde. Men det blir med dette. Oppmerskomheten forsvinner like brått som den kom: Ingen vil ta dette bredt og grundig opp og kompetent gjennomanalysere sakene i fullt dagslys på offentlige arenaer til alles beskuelse. Taushetens sammensvergelse rår igjen. Det som ikke synes og høres, eksisterer visst ikke. 

Gå til kommentaren

Jesus er ordet. Ordet er skriften. 

Ser man nærmere på NTs beskrivelser av Guds sønns virke, dvs den anskueliggjørende og livsrealiserte tolkning i nået av ordets skaper og innhold selv, så ser vi at Kristus aldri satte opp det kjennetegn om man var og er ortodoks eller ikke. Men på fruktene. Det vi gjør overdøver det vi sier og hevder å tro på. 

Vi blir ikke målt ut fra skriften i møte med dommen; men fra Ham den oppståtte og levende som ER skriften og Ordet selv. Han som har enerett til å dømme har også rett til å benåde.

Gå til kommentaren

Sant er det som...

Publisert over 2 år siden

Vi er mange som har visse åndelige erfaringer som ikke har plass i det snevre oversiktelige og godt organiserte scientistiske arkivskapet. Men de er ikke mindre sanne eller legitime av den grunn. I møte med livet, så er det også viktig å bevisstgjøre seg hva slags språk man møter virkeligheten med, og dermed alltid samtidig seg selv med: Man er jo alltid både deltager og tilskuer, som Skjervheim påpeker. Språk åpner, og språk kan hemme. Definisjonsmuligheter følger nemlig med her. Men de kan være sjelessig betingede i en slik grad at de tas for gitt. F.eks,. eksisterer det evige banale poenget med faren ved å tilpasse det man observerer inn i et skjema man allerede holder som enegyldig sann referanse. Noen ser lett at andre gjerne trer i denne fellen, men anser ureflektert og ukvalifisert sitt eget ståsted som et arkimedisk punkt. Det er nemlig ikke like enkelt å ha tilsvarende distanse til egne forhold. 

Man bør som antydet ovenfor påminne seg selv om at det er man selv som ser, tolker og eventuelt konkluderer.  Man registrerer naturlig nok sjelden den egne bias og habitus i samme grad som hos den annen. Det handler m.a.o. om sunn distanse til egne tankeprosesser. Og NB: Disse ser og evaluerer vi ikke samtidig som de også er fullt aktive. Deres produkter kan altså være  impregnert av ting vi ikke har overskuet. Sannheten er dog sann uansett hvilket forhold vi har til det vi skulle oppdage; her kommer egne sym- og antipatier inn som forstyrrende elementer. Noe er ikke usant fordi vi vemmes med eller intuitivt distanserer oss fra det, eller fra den som bringer det til torgs. Og ting er på samme måte ikke sanne fordi vi har sympati og gode følelser for det som hevdes eller den som presenterer data her. 

De ideer, tanker og forestillinger som bidrar til å bremse eller sågar hindre denne veien på sannhetens sti er dermed i beste fall å se som avsporinger. I verste fall bidrar det til en umerkelig dehumanisering i det godes og sannes navn. Man kan nemlig lett engasjert og tankefull over sannhetens mange spennende sider komme til å gå forbi den som ligger i grøften. 

Å få ting til å stemme med et paradigme, er heller ikke bevis for annet enn at man nå har skapt en slik harmoni. Det er let å overse anomailer i denne prosessen. Det som dog bevises her er at vi har fått noe til å stemme. Ergo har man i tilfelle like vel ikke tenkt genuint kritisk til egen tenkning her. 

Jeg ser det slik: I den grad noe får oss til å komme nærmere virkeligheten, dvs nærmere min neste, oss selv, skaperverket, historien og dermed Gud, så er det sant, sunt og riktig. Viktigere enn bidragsyters navn, status og posisjon er hva som hevdes og belyses. Her ligger det mye interessant tilgjengelig for den som er fri og modig, uten at den kilde man selv er knyttet til forurenses av den grunn. Det vil jo være både trist og synd å gå glipp av noe vesentlig fordi man ikke liker kilden? Det handler m.a.o. også her om motet å være til. 

Gå til kommentaren

Jeg tillater meg å presentere en kanskje lignende reisebeskrivelse, men med annen kurs enn deg etter hvert, kanskje. I hvert fall etter hvert.  Jeg har erfaringer som i hvert fall minner om dine. Men jeg endte etter mange tunge og fæle veier med å registrere en kime av Gud som bare er her, innerst inne der et sted. Uavhengig av vilje og persepsjoner. Denne ble og er kilden og utganspunktet for famlingen på veien videre. Ingen kirke eller kirkesamfunn kunne ta kontroll og makt her. 

Det var og er et indre lys som intet mørke noen gang kan overvinne. Det er verken stort eller lite, i våre målestokker. Det bare ER. Innerst, dypest der inne i mørket et sted. Veien ditt var fæl og lang. Virkelig. Men nødvendig. En svak resonans med Kristi utstrakte ord ble det svakt merkende livs-kallet som bragte meg videre som pilegrim. Tross fellesskapets svikt og mangler, ja tross Gud. Eller "gud". Min egen svikt og mangler var ikke så mye å rope hurra for de heller. For all del. 

Da tomrommet også ble fyllt med ymse erfaringer som ikke passet inn i de gjengse tolkningsmønstre, normer og nærgående kamper i livets uvakre og voldsomme dager og netter tok plass, så avslørte det seg at den tilvante gudsforestillingen hadde blitt gitt og opprettholdt av en slags konsensus i fellesskapet. En Gud som skaper mening i et ubehagelig tomrom var like vel lite verdt. Ikke så vanskelig å ta farvel til, m.a.o. Snarere tvert imot. Sosialisering med tilsvarende behov ble kalt frelse og aktive bønnesvar. Mer enn hva som lever i mitt eget. Eller i de levende ordene selv. Det jeg ble frelst til var oppgivelse av selvstendighet og frihet til fordel for sosial aksept og tilhørighet.

Men det var og blir noe annet.

Gud Kristus er lyset, og Han er livet: 

Veien videre tvang seg frem: Enten dødens intet, eller den skrekkelige kampen videre. Vanetenkning og vanepersepsjoner var m.a.o. absolutt ikke lenger veien. Snarere tvert imot måtte de rystes kraftig i for å finne det som var og er ekte. Og solid. Det fantes der, under overflatens mønstre og vaner et sted. Bak alle ordene. Der var Ordet selv. De bibelske begrepene og narrativene måtte så kjempes tilbake, steg for steg. I frihet og selvstendighet. Det betyr ikke at alle svarene ble annerledes. Men de ble mine. Noe nytt måtte skapes. 

Uten vissheten av det indre lyset der et sted, ville det ikke gått. Men det er der, det finnes. Min kan hende for noen noe freidige påstand er at det ble gitt av Gud selv en gang. I deg som i meg. Etter mange bønner og kamper, hvor jeg i mørket og kampene utslitt spurte etter meningen med livet, så kom svaret i all sin vanskelig enkelhet: «Lev det!» 

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere