Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte og anskueliggjorde dem; Han kom med nåden og bekreftet ordene i praksis: Kristus illustrerte en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Kristus er som kjent ikke målet. Han er veien. Teologi, sosiologi, historie og religionsfilosofi er med i min hverdag – ikke minst sentralt qua mosaisk kristen (jødiske røtter). Men viktigere enn å fordype seg i fagene og diskutere teologi, oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med medmennesket - og Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt inn i nået og realitetene: Reise seg opp, "ta sin seng" og gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Kjærlighet er selvovervinnelse. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres kun gjennom praksis; aktiv kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneske-orientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det! Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Troens tillit er omvendt proporsjonal med søken etter erfaringer. Aksept. Møtet med Gud er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Alt annet er kommentarer. Selvsagt innebærer bejaelse av livet også av aksept av det mørke og utfordrende. Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Gud skapte først mennesket. IKKE jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Det vi alle, alle, har felles sitter i våre hjerter: det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i våre hoder. Dét kan utvikles, endres. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen. Være til stede. Det finnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer. "To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Sverre Almskog skriver: "Man kan også bestemme seg for å lete etter ord om Guds ällmektige kjærlighet, Hans aldri sviktende omsorg for alle sin skapninger, om hvordan gjeteren eller den gode faren alltid passer på hjorden, søker etter alle bortkomne, og tar i mot alle hjemvendte med kjærlighet, uansett hvor dypt de har sunket."

Her bekrefter du faktisk det som er mitt poeng: Men den fortapte sønn kom dog endelig til en viss selverkjennelse, reiste seg og gikk så hjemover? Og dette var i høyeste grad tilstrekkelig: Herren møtte ham sågar på halvveien. Men sønnen måtte faktisk beslutte seg for å bryte et livsmønster, si "ja" til livet og vende nesen hjem. Han sa altså sitt "ja" til nåden og kjærligheten, endelig. Den Gud søker blir ikke grepet og tvunget hjem mot sin vilje.

Og videre fra din tekst: "Dette er den sanne Guds vesen. Hans kjærlighet til oss, er som en gjeter som ikke oppgir et eneste av sin hjord før alle er funnet og kan bringes trygt hjem, eller den kjærlige far som alltid er rede til å ta imot selv den som har falt aller dypest." Dette tiltredes. Men ikke alle vil altså "bli funnet" eller "komme hjem". De bør vel respekteres for dette valget?

Dine diskvalifiserende og rammende karakteristikker om "helvetesprofeter" med en gang du leser om at evangeliet også inneholder noen fordringer er dessverre å anse som skivebom og tøv. Også her opptrer du på tvers av den fordring du hevder å tro på. Kan du ikke forholde deg til min tekst og kommentere den, og den alene?

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere