Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte og anskueliggjorde dem; Han kom med nåden og bekreftet ordene i praksis: Kristus illustrerte en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Kristus er som kjent ikke målet. Han er veien. Teologi, sosiologi, historie og religionsfilosofi er med i min hverdag – ikke minst sentralt qua mosaisk kristen (jødiske røtter). Men viktigere enn å fordype seg i fagene og diskutere teologi, oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med medmennesket - og Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt inn i nået og realitetene: Reise seg opp, "ta sin seng" og gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Kjærlighet er selvovervinnelse. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres kun gjennom praksis; aktiv kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneske-orientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det! Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Troens tillit er omvendt proporsjonal med søken etter erfaringer. Aksept. Møtet med Gud er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Alt annet er kommentarer. Selvsagt innebærer bejaelse av livet også av aksept av det mørke og utfordrende. Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Gud skapte først mennesket. IKKE jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Det vi alle, alle, har felles sitter i våre hjerter: det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i våre hoder. Dét kan utvikles, endres. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen. Være til stede. Det finnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer. "To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Det handler vil til dels også om verdiprioriteringer? Hvorfor er det slik at det for noen er verre å sin "nei takk", og muligens bli sett rart på og få kommentarer... 

 enn å si "ja takk" og dermed legitimere, bekrefte og forsterke gruppepresset?

 Sistnevnte valg må kanskje en annen som er enda svakere enn meg betale for;

- ikke jeg.

 

Kan hende ligger det noe her?

Gå til kommentaren

Når Kristus krenker

Publisert over 9 år siden

Kristi krenkelser

Den som har lest NT kan ikke ha lest lenge før han oppdager at Kristus krenket folk i øst og vest, i hytt og vær, både fariseere, skiftlærde og andre som ville fremstå som forkynnere og meningsberettigete hva gjelder evangeliet og loven. Som Signe Jensen skriver ble den rike mann krenket da han ble bemøtt av Jesus konfrontering, apostelen Peter opplevde seg sannsynligvis mer enn krenket da Herren selv bemøtte ham med sitt krasse: "Vik fra meg satan, du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det Gud vil, bare for det mennesker vil"! Vi bør gå ut fra at nettopp Peter, som akkurat fikk høre han var "klippen som kirken skulle bygge på" og at han fikk en åpenbaring (religiøs erfaring) om hvem Jesu egentlig er, må ha opplevet dette fryktelig.

Også den og de som mente å ha sitt på det tørre og vite hva de snakket om ble altså også (!) som nevnt konfrontert og krenket: Peter og disiplene følte seg rimelig nok mer enn "innenfor" og meningsberettigede, men måtte finne seg i krenkelser fra Herren selv. Videre opplevde sikkert nok de to andre disipler seg krenket av Herren da de ble avvist på spørsmålet om å få sitte ved Kristus side i himmelriket. Tollere må ha følt seg krenket, de som solgte offer i tempelets forgår opplevde seg krenket, Kapernaums og Korasins innbyggere opplevde seg garantert krenket da Kristus ropte sine verop over byene, hans familie har kanskje følt seg krenket da de ville snakke med Ham og han svarte slik han gjorde (Matteus 12), disiplene må ha følt seg ydmyket da Jesu korrigerte dem da de avviste barna, og slik kan vi fortsette.

Det er nok langt flere en Peter som i beste mening vil korrigere Herren selv og ikke har tanke for det Gud vil, bare for det mennesker vil. Men en konfrontasjon er altså nødvendig for å våkne, for å kunne våke.

Det å oppleve seg krenket er alene altså overhodet ikke noen tilstrekkelig grunn til å avvise Kristus eller korrigere evangeliet og trosbekjennelsen.

Snarere var konfrontasjonen med Kristus og de tilhørende krenkelsene her nettopp faktoren som gjorde at flere av disse nevnte personene korrigerte sin kurs og tok i mot Kristi evangelium.

Gå til kommentaren

Takk, Signe Jensen.

Publisert over 9 år siden

Jo mitt innlegg og min argumentasjon er ment gyldig innenfor kun den kristne trosramme per se, hvor f.eks. TF , MF, DnK og en rekke andre kristne menigheter mener å definere seg. Hva en muslim, ateist eller andre religiøse mener om mitt innlegg, slik denne debatten faktisk er definert - nemlig de to utganger, eventuelt IKKE to utganger av livet ut fra kristen troslære, er her uinteressant. Men kan dog være interessant nok i en annen debatt, selvsagt. Men det blir også en annen debatt.

Hva akkurat din tro og din spesielle religion mener om dette temaet kan altså være interessant nok, Sverre. Men det er faktisk et annet bord akkurat her og nå. Kan du ikke heller ta slike ting opp i egne tråder, hvor du klart står frem med din egen religion og alternativer, og deretter ber om dialog innenfor den ramme du selv definerer og inviterer til, for så å be om eventuelle konstruktive motinnlegg ut fra det trosparadigme du befinner deg innenfor?

Det er kun til de kristne jeg retter mine argumenter. TF-teologene og de andre har klart definert sin argumentasjon innenfor det samme, slik jeg ser det. Merkelig at du mener deg meningsberettiget uansett hvilken trosramme og trosmessig/religiøs tilhørighet en skribent argumenterer. Du kan til tider oppleves noe invaderende når du ikke respekterer nevnte prinsipper.

Gå til kommentaren

Fra den ene skyggen til den andre?

Publisert over 9 år siden

Takk for inspirerende lesning. Jeg ser i din herværende tekst i hvert fall en liten og viss tangering av den andre debatten om at "alle blir frelst uansett" og velger å kommentere slik: 

Til din tekst: "For ham er det en forutsetning at teologien blir til i ytterkantene, hva enten det er i kirke eller samfunn." Men, så spørs det da hvem eller hva som faller inn under begrepet "ytterkantene"? Og i ytterkantene av hva? Og videre er vel ikke nødvendigvis det å overse en rekke tekster fra NT og omformulere trosbekjennelsen å forstå som fornying og et skritt i konstruktiv og riktig retning? Som du skriver i annet innlegg: "Utfordringen til dem som står for klassisk kristendom er like fullt fornyelse og fordypning." Fordypning er noe annet enn endring.

Nå skal jeg vel gå varsomt her, fordi begrepet "sannhet" i vår sammenheng viser seg å være et nyttig begrep og gyldiggjøres ut fra spesielt gitte kriterier og etter hvert anta en tja... heller subjektiv form? Like vel: Slik jeg ser det skal kirken i verden bære frem og vokte et budskap som nettopp ikke er av denne verden. Bekjennelse og tradisjon er ikke nødvendigvis kun uttrykk for det gamle og døende. Det er heller ikke slik at det som gir trygghet nødvendigvis er uttrykk for en syntetisk egentlig falsk trygghet som heller burde bekjempes og på nytt finne bo i andre og bedre sammenhenger. Å vokte budskapet og bære det frem er et ansvar kirken ikke kan unndra seg, heller ikke om den vil.

Kirken skal altså ikke fordreie Guds sannhet, eller gå på kompromiss med den fordi den for flere ikke virker tidsmessig eller sakssvarende. Gjør den dét vil den gjøre både troende og ikke-troende en ødeleggende bjørnetjeneste og unndra folk det sanne Lys, Guds mysterium i Kristus. Samtidig er selvsagt kirken alltid forpliktet til å alltid gjennomtenke sannheten på nytt og uttrykke den i et egnet språk. Uten at språket som velges samtidig paradoksalt nok benyttes til å oppheve det det egentlig er i ferd med å uttrykke. Fornyelse for å bevare er altså vesentlig, men "fornyelse" betyr heller ikke kun en ny variant av "opplagte gjentakelser på en utfordrende tematikk." Bak det opplagte kan det skjule seg verdier nettopp fordi det som er selvfølgelig og opplagt har blitt en del av det man tar for gitt og dermed ser man ikke det egentlige og genuine her. Da er det dumt og synd å kaste det "opplagte" ut og bort med badevannet.

Jeg må med respekt melde at det i denne debatten nærmest se ut  som vi er kommet inn på et område hvor man i stedet for å gi adekvate og logiske grunder for sin egen overbevisning gir psykologiske grunner for at andre ennå nærer de "gamle oppfatninger" man selv anser som "out of date". Det er verdt å bemerke at de to fra TF ikke gir noen antydning til adekvat teologisk begrunnelse for sine langt fra selvinnlysende påstander. Jeg kan ikke se at det å fastholde elementer av troen som er mer enn godt og bredt beskrevet i bibelen, kirkens bekjennelse og troen er å "holde fast ved det gamle" på den måten at det her foreligger en nevrotisk klamring til det gamle fordi man engster seg for en utfordrende nåtid.

Fiendekjærligheten er like gammel og aktuell som nevnte "gamle" elementer, men den settes i en annen ramme enn TF-teologenes. Kjærlighetens glødende spiss her på jord er nettopp fiendekjærligheten; å gjøre det gode mot nettopp dem man langt fra elsker, endog avskyr. Verden har sin redning nettopp gjennom denne pulserende og aktive kjærligheten gitt og oppretholdt av kjærlighetens hjerte selv; Kristus. Om ordene om fiendekjærlighet forstått slik at "alle skal med" og "alle blir uansett frelst" er de ikke til stor hjelp; de dekker over vesentlige sider av livsvilkårene. Vår største nød er ikke mangel på å bli bemøtt med flotte inkluderende ord, men det å bli sett, sett helt. Mangelen på varme hjerter og klare hjerner ser ut til å ramme oss alle.

Tapet av dybdedimensjonen repareres ikke nødvendigvis med å endre verken teologi eller bekjennelse; da disse like vel kun er dører og veivisere inn og ned i denne dimensjonen. Når hastigheten i vår tid øker, inntrykkene øker voldsomt fra år til år, så rekker man ikke lenger å analysere og tenke gjennom ting. Nye tenkemåter; psykologiske, politiske og bilogiske har befridd mennesket fra synden og skylden. Da bør kirken og teologene veilede, og ikke villede.

 

Gå til kommentaren

Etter den postmoderne teologiens inntog i kirken gjenstår som konsekvens likegyldighet og indifferens hos folk flest. Når populistiske prester og teologer i ren feighet og svakhet ikke lenger våger å stå for Kristi evangelium glir kirken i ett med samfunnstrendene og forsvinner inn i det banale, selvfølgelige og likegyldige; kirken blir dermed helt uten interesse. Det blir bare overflate, stas, seremonier og ord som er tomme. Tomme fordi mange teologer selv har sørget for å tømme dem.

Man har i kirken vært mer opptatt av en tiltalende tilpasning enn å våge å stå frem med Kristi evangelium. Når kirken ikke lenger fremstår som uttrykk for Kristi evangelium, det hellige, det immanente- og det transcendente og heller kun fremstår som bare enda et uttrykk for det selvfølgelige, det trygge, velkjente, aksepterte og banale, så blir den en usynlig del av den store samfunnsmassen hvor alle er like og går i takt. Likegyldigheten er en konsekvens av flere års liberalteologisk populistisk tilpasnings-streben.

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere