Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte og anskueliggjorde dem; Han kom med nåden og bekreftet ordene i praksis: Kristus illustrerte en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Kristus er som kjent ikke målet. Han er veien. Teologi, sosiologi, historie og religionsfilosofi er med i min hverdag – ikke minst sentralt qua mosaisk kristen (jødiske røtter). Men viktigere enn å fordype seg i fagene og diskutere teologi, oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med medmennesket - og Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt inn i nået og realitetene: Reise seg opp, "ta sin seng" og gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Kjærlighet er selvovervinnelse. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres kun gjennom praksis; aktiv kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneske-orientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det! Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Troens tillit er omvendt proporsjonal med søken etter erfaringer. Aksept. Møtet med Gud er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Alt annet er kommentarer. Selvsagt innebærer bejaelse av livet også av aksept av det mørke og utfordrende. Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Gud skapte først mennesket. IKKE jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Det vi alle, alle, har felles sitter i våre hjerter: det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i våre hoder. Dét kan utvikles, endres. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen. Være til stede. Det finnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer. "To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Journalisters språk

Publisert over 9 år siden

"Tre ganger færre"? Her bedriver vel Morken beklagelig språksnubling: Enten er noe tre ganger så stort, eller så er det andre kun en tredjedel av det første. Men "tre ganger færre"? Hva slags matematikk er dette? Vi møter også ikke sjeldent vendingen "dobbelt så liten", hvilket er en like fornøyelig og håpløs språkblunder. Men dessverre like vanlig. Antall journalister som bedriver språkrøkt er reduserende, men ennå er ikke antallet "dobbelt så lite".  :)  Like vanlig i norsk presse er den beklagelige forvekslingen av de to helt forskjellige begrepene "sjanse" og "risiko".

Gå til kommentaren

Angående blindhet

Publisert over 9 år siden

Forsøk på å se mellom linjene: Det enkelte her tolker som "selvmotsigelse" i Habtas første tekst kan kanskje presumptivt mer riktig og medmenneskelig tolkes som uttrykk for en pågående ambivalens. Hvilket ville være både forståelig og sannsynlig ut fra hennes ytringer fra en for oss faktisk helt ukjent og svakere posisjon. Habta inviterer vel til at alle muslimske kvinner blir sett og hørt - ikke bare de som allerede har ordet, dvs de "velintegrerte". Og hun oppfordrer til observans fra de i den norske kulturen (f.eks. feministene) som har mer makt og ressurser; åpne en kanal mellom to forskjellige kulturelle og sosiale tilhørigheter, uten at den ene skal måtte forlate sin identitet. Men det er nødvendigvis den og de som befinner seg på den sterke siden som må se sitt ansvar og bruke sin kompetanse til den brainstormingen Habta inviterer til. Demokrati og praktisert ytringsfrihet er selvsagt å gi ordet til den og de som ikke har det på forhånd. 

For en muslimsk kvinne oppfattes naturlig nok virkeligheten noe annerledes - de ser ting vi andre ikke ser - sågar ser de oss fra et nytt og stimulerende ståsted. Ikke minst må virkeligheten oppleves asymmetrisk med den norskkulturelle som eksisterende og fungerende sosiale maktfaktor. At noen mener at mulighetene er like for alle er greit nok: Men det var det med å bryte, eller så langt det er mulig FORENE, denne dobbeltkulturelle situasjonen med tilsynelatende smal og skjør forbindelse mellom posisjonene, slik at man faktisk kan benytte seg av mulighetene.

Litt for mange sitter og venter på at Habta skal komme ut og frem til den godt stillesittende norske betrakter som har all "rett" og selvfølgelige frihet på sin side - og som dermed har redusert et noenlunde klart empatisk blikk; det som er selvfølgelig og naturlig har en tendens til å bli usett. Man blir "husblind". Som Habta implisitt spør: Vi glemmer kanskje hva dagens friheter og muligheter i Norge er resultat av, og konsekvenser av? Skulle dette være riktig, så har noen ikke forstått noe som helst. At Habta allerede har gått rimelig langt ut fra sin kulturelle- og religiøse kontekst burde vel være synlig for de fleste?

At hun ikke kaster seg helt ut og fritt ut i en nettdebatt bør vi faktisk med en viss empatisk innlevelse evne å forstå: Ikke minst her i et debattforum hvor alle ytterligheter får komme til uttrykk. Det er Habta og de muslimske jentene som kommer på tynn is og som muligens ikke behersker et nettbasert debattforums ikke sjelden rå debattkultur like godt som oss andre. Som man allerede ser, så er det flere som uttrykker seg rimelig grovt.

Mohamed Abdishazan oppfordrer Habta m.fl. til å våge å tenke selv gjennom sitt kall "sapere aude". Jeg går ut fra en rekke velutdannede personer innenfor islamsk troslære og filosofi, og videre at "t.o.m." en muslimsk kvinne kan tenke selv - vel så meget som Abdishazan? At vedkommende oppretholder en annen posisjon en Abdishazan innebærer vel ikke nødvendigvis at vedkommende ikke tenker fritt selv - og ikke selvstendig har definert sin posisjon og sine valg ut fra egen frie tenkning? Tenker man f.eks. som Abdishazan, så er man vel nødvendigvis like langt - og kan vel så lett rammes av tilsvarende kritiske oppfordring "sapere aude"? Eller er det slik at man med nødvendig konsekvens må ende opp med Abdishazans standpunkter hva gjelder religiøse-, kulturelle-, seksualpolitiske og sosiale standpunker? Dette kallet til "fri tenkning" er intet annet enn uttrykk for arroganse og besserwisserhet, von-oben-herab.  Jeg minner om at blant kristne er det mange som deler f.eks. Habtas syn på enkeltforhold hva gjelder individualetiske verdier. Også vi tenker selv.

Videre: Hva gjelder de "faktiske forhold" går jeg ut fra at de muslimske kvinnene selv har en klar oppfatning av hva disse forhold er å forstå som og innebærer? Men det kan dessverre se ut til at enkelte vil frata dem denne rettigheten og muligheten.

Gå til kommentaren

Apropos

Publisert over 9 år siden

Med nysgjerrighet og inspirerende forventning har jeg lest Senait T. Habtas og enkelte andres innlegg i denne tråden. Robin Haugs kommentar er talende: "Poenget, rent performativt, var å fremstille folk som fordomsfulle. Habta har gitt det et forsøk, men raskt funnet at det er håpløst." Her tror jeg ikke poenget i innlegget er å fremstille noen som fordomsfulle, men vel å påpeke en erfaring av at noen faktisk ER det? Habta behøver jo ikke stri i så måte: Som Haug skriver, så har flere innsendere allerede selv her illustrert dette anliggende godt nok, i tilfelle.

Vi bør alle ta en time out eller to i ny og ne i blant, og tenke gjennom det Grundtvig skrev: "Menneske først; kristen så". En prosess hvor vi bidrar til mer menneskelighet og medmenneskelighet bør drives av nettopp oss kristne. Og i denne prosessen, som kanskje kommer til gå (alt for) sakte for dem det gjelder er det viktig at vi balanserer rett. Vi bidrar selvsagt uten å gå på akkord med egen trosidentitet, men netopp pga av den bidrar vi.

Så får vi gjøre dette uten at prosessen tar alt for meget hensyn til Rune Holts følelsesliv. Ref. hans innlegg #31, -tittelen.  -  Folks følelser er den enkeltes eget ansvar; vi har alle dog ansvar for hvilke uttrykk vi gir dette følelseslivet. Her kan et sunt og rent blikk vendt innover være det som skal til for at det ytre får et noe mindre fryktpreg?

For øvrig lurer jeg på om moderator er våken: Hva Torils Borns innlegg ("Vil den etnisk norske identitet forsvinne..?")  her har å gjøre med (muslimske) kvinners bønn om å bli sett er komplett uforståelig. Å spille på etniske nordmenns frykt under et slikt innlegg som handler om å bli lyttet til, om likeverd og solidaritet, er direkte ille.

Gå til kommentaren

Det er mennesker som er journalister

Publisert over 9 år siden

"Journalistikk er profesjon" skriver Oddbjørn Johannesen. Men ordet "profesjon" har en viss betydning. Det har videre å gjøre med å opptre "profesjonelt". Og det er her det sviktes generelt. Det følger med etiske retningslinjer til enhver profesjon. Profesjonsetikk handler om etiske krav og forpliktelser knyttet til bestemte sosiale funksjoner og roller. Innenfor journalistikken er dette klart definert. Se disse retningslinjer hos PFU og journalistenes egne sider. Å opptre profesjonelt vil bety å utvikle og besitte både den faglige og den etiske kompetansen som faget krever. Det er journalisten som SER og HØRER... som tolker og definerer. Hvordan de etiske impulsene deretter skal forstås blir alltid preget av de stemninger som rår. Der det lever bilder av virkeligheten og stemninger "i veggene" som farvelegger de deltagende skal det noe til for den enkelte å vise selvstendighet, uenighet og originalitet i redaksjonsmøter, planlegging, etc. Man opptrer ikke på tvers av den dominerende holdning og stemningene i redaksjonen om man ønsker seg en karriere i bedriften.

Johannesen viser til at SV-representanter nylig har blitt rammet av kritisk søkelys. Dette illustrerer selvsagt intet som helst. Det jeg faktisk hevder er at det eksisterer en klar tendens i norsk journalistikk til fordel for venstresidens virkelighetsforståelse, sym- og antipatier. Dog kan det selvsagt forekomme eksempler på at venstresidens politikere blir kritisk bemøtt, selv om den generelle og spesielle tendensen illustrerer noe helt annet.

At ikke alle alltid bedriver denne form for politisk journalistikk betyr altså ikke at ingen gjør det, eller at ikke flertallet av norske journalister generelt preges av sine politiske sym- og antipatier. Du kan sikkert finne flere eksempler på at SV og AP har blitt rammet av kritsk søkelys, men tendensen i norske medier er altså helt klar til fordel for venstresiden.

At ikke Johannesen ser dette fenomenet som er nevnt i første innlegg sier ikke nødvendigvis noe om den virkeligheten han og vi andre deltar i. Men kun om hvordan han velger å oppfatte den?

Både B.I. og Civita har undersøkelser som påpeker fenomenet generelt. Og spesielt gjelder det dessverre lisensfinansierte NRK. Videre: At en redaktør som er kjent som Høyremann "slår til alle kanter" er et heller pussig eksempel her, og fristende å benytte tilbake. Men jeg lar være; fordi det ville være utslag av egne sympatier.  :)

Gå til kommentaren

Boblen som vil sprekke

Publisert over 9 år siden

Bønnen "gi oss i dag vårt daglige brød" kan høres noe absurd ut i det rike og meget velstående norske forbrukssamfunnet. Forbruks- og nytelseskarusellen fortsetter og fortsetter, kravene og behovene defineres ut fra snevert definerte kriterier, som så og si alle har sine røtter i et ego som stiller alle tanker om etikk, rett og galt i et kvalmende grelt lys. Når referansene alltid er den gruppen som tjener mer - og de som har høyere forbruk enn oss-  vil alltid resten også forlange å tjene mer. Og slik fortsetter det: Spiralen er enveiskjørt. Det norske lønnsnivået er mer enn kunstig høyt, ikke minst fordi den viktigste boken i forbruks- og nytelses- og egosamfunnet er lommeboken.

Apropos: En bekjent var så trist; hun fortalte til slutt hva det gjaldt: De hadde fått "dårlig råd" i familien. Og hun var langt nede. Og det var jo leit. Da hun endelig fortalte hva denne dårlige råd egentlig var, så fikk jeg høre at familien i år kun hadde råd til én utenlandsferie på to uker, og ikke to utenlandsferier á to uker slik de "alltid har gjort før".

Tja...

Vi som bor i et samfunn som betaler for å bli tynnere, blir det grunnleggende og basale en ren selvfølgelighet, og dermed helt uinteressant. En og annen gang kommer et levende glimt til syne og vi ser at den eneste sult som i beste fall merkes er evnen til å identifisere oss med de plagede og lidende. Vi er underernært på reelle muligheter til å få gi, og få ta i mot. Vi lider under en voldsom brist av glede for å takke. Vår kjærlighet henger som tynne filler rundt oss. Dette er en konsekvens av kravmentaliteter; vi skal ha, vi skal ha vår "selvfølgelige rett", sier vi og måler oss med dem på den allerede kunstig høye lønnsnivåkarusellen som har det enda bedre. Vi ligner den rike mannen som hadde Lasarus utenfor porten, der hundene kom og slikket Lasarus´ sår. Det står ikke nevnt at den rike mannen var mer gjerrig, mer slem og mer egoistisk enn oss. Akkurat som oss benyttet han seg bare av sine selvfølgelige rettigheter, i henhold til den kultur og sedvane som preget samfunnet. Og derfor, akkurat som oss, han ikke noen Lasarus på fortauet, eller i samfunnet. Når vi i det alt for rike Norge ser oss truet av nød, så vil millioner på millioner av andre mennesker kun se på dette som en beskjeden standardsenkning. Ikke mer...

Selvsagt finnes det grupper (ofte uten evner og muligheter til å få ordet der det hører hjemme) i Norge som fortjener langt mer enn det de har i dag: det finnes pensjonister, uføretrygdede og andre som verken har råd til ferier, klasseturer for barna, osv. men det er aldri disse gruppene som tilgodeses når det skjer inntektsendringer. Aldri.

Å solidarisere seg med disse gruppene, og enkeltmennesker her, er hinsides den virkelighet de fleste lever i. Å være Guds hender, som følge av "la din vilje skje", er visst en øvelse vi overlater til "staten" og de andre. Å la vår tro og Guds vilje prege vårt forhold til den og de som har det verre er visst ikke alltid lett. Mulig de minner oss på noe vi helst vil slippe å tenke på? Det er visst lettest for oss å ha omtanke og engasjement for de behovene som finnes et stykke bort fra våre komfortsoner og omgivelser: Gi noe til en organisasjon eller annet... Det hverdagslige blikk, det hverdagslige hensyn og omsorg, uten dramatikk, uten politisk korrekt retorikk og uten sentimentalitet er visst den mest forsmedelige og vanskelige av alle våre utfordringer. Å inkludere disse i vårt daglige Fader Vår og bønner, og så åpne våre øyne for å SE er visst å våkne handlende opp for en tro som blir forstyrrende for våre velstandsdrømmer og krav.

Rimehaug: "Streiken foregår i en norsk boble, der virkeligheten i verden ikke slår inn." En gang vil denne norske boblen garantert sprekke og virkeligheten vil ramme hardt; da blir dagens krise i Hellas bare et lite hint. I et samfunn hvor man kun har erfaringer at egne høye inntekter og en rik velferdsstat skal avhjelpe absolutt alt blir det visse problemer den dagen de bortskjemte og kravstore hjelpeløst blir overlatt til seg selv; helt uten de kunnskaper, evner og erfaringer man faktisk trenger for å ta ansvar for eget liv.

Vårt daglige brød er fellesskapet, sameksistensen, med alle de som har gitt oss brødet - og evnen til å dele og si nei for at en annens "ja takk" skal oppfylles. Bønnen om daglig brød kan vi også forstå slik: Vårt daglige brød er hungeren etter å identifisere oss med de som er svakere og verre stilt: Gud gi brød og livskvalitet til de som hungrer... og gi oss som har brød og ressurser hunger etter våken rettferdighet og praktisk solidaritet.

"Forlat oss vår skyld", blir vel en annen bønn fra Feder Vår vi bør våge å ta til oss.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere